Referat: Debattmøte om argumentene i Torgersensaken

Jeg har av og til lurt på om jeg befinner meg inni en Torgersen-boble. For meg virker saken helt klar. Men kanskje finnes det et annet perspektiv på saken, som helt eller delvis kan rettferdiggjøre at Torgersen nektes en ny rettssak?

Fredag 6. juni arrangerte Institutt for offentlig rett en åpen paneldebatt om argumentene i Torgersensaken. Jeg stålsatte meg for et møte med den andre siden, de som mener at saken er riktig avgjort i rettssystemet.

Ordstyrer var Professor Alf Petter Høgberg. Han hadde nok sett for seg at de to panelene, ett for og ett imot gjenopptakelse, skulle utsette hvert enkelt av de påståtte bevisene mot Torgersen for en kvalifisert granskning og diskusjon. Ideellt sett burde da det hele munne ut i en større innsikt i hva uenigheten i saken egentlig består i.

Høyesterettsadvokat Arne Meltvedt, Professor Tore Solheim og Sorenskriver Stein Husby hadde møtt opp for å forsvare dommen og de senere avslagene på gjenopptakelse. De skal roses for at de hadde mot til å stille på det som helt klart var Torgersens hjemmebane; de aller fleste av tilhørerne i det nesten fullsatte auditoriet var nok tilhengere av gjenopptakelse.

Tore Solheim, Stein Husby og Arne Meltvedt.

Meltvedt var den første som fikk ordet. Som ung student var han selv tilstede under rettssaken i 1958. Han uttrykte sin store respekt for aktor Dorenfeldt, og var opprørt over den respektløse omtalen av han fra Torgersens støttespillere. Han mente at rettssaken hadde blitt gjennomført på en etter hans syn helt korrekt måte, men litt overraskende annonserte han så at han «ikke ønsket å gå inn på bevisene». Deretter satte han seg ned og bidro ikke med noen ting i resten av debatten.

Professor i odontologi Tore Solheim gjorde deretter rede for sin vurdering av tannbittbeviset. Solhems syn er velkjent, og går i korthet ut på at han stiller seg uforbeholdent bak de opprinnelige sakkyndiges vurdering av beviset. Solheim skal tidligere under en tannlegekongress ha gitt uttrykk for at tannavtrykket gir en sikkerhet for Torgersens skyld på linje med et DNA-bevis, og Solhem plasserer seg dermed ganske langt ut i utkanten av hva som er allment akseptert på dette området.

På spørsmål om han kjente til amerikansk forskning som har medført til at bittspor ikke lenger aksepteres brukt til identifisering i USA, sa Solheim at «her i Norge er vi litt mer liberale med hva som brukes som bevismateriale.» Uttalelsen fremstår som ganske uansvarlig sett i lys av de mange DNA-bekreftede justismord som har skjedd på grunn av feil identifisering ved hjelp av bittsporanalyse.

Det ble foreslått fra salen at Solhem kanskje var litt sta. Dette bekreftet han selv da han gav uttrykk for at han ikke husket at en av de engelske sakkyndige for tannbittbeviset hadde anbefalt at man så helt bort ifra tannbittbeviset, noe som skjedde på en høring der Solheim selv var tilstede. Selv etter at et parti fra Gjenopptakelseskommisjonens avslag der dette uttrykkelig står var blitt lest opp for Solheim, virket det som om han ikke helt aksepterte at dette hadde skjedd i virkeligheten.

Solheim var den av de tre motstanderne av gjenopptakelse som var mest villig til å snakke, noe som hadde den konsekvens at  en uforholdsmessig stor del av debatten kom til å handle om tannbittbeviset. Dette er synd, fordi dette beviset ikke regnes som et bevis det kan legges vekt på av noen av partene i saken. Beviset er underkjent av DRK, Gjenopptakelseskommisjonen sier at beviset ikke har noen verdi, og det eneste med beviset som egner seg for diskusjon er om det utelukker Torgersen eller ikke.

Sorenskriver Stein Husby kjente aktor Dorenfeldt personlig, gikk god for hans integritet og var opprørt over de karakteristikker som ble brukt om den tidligere riksadvokaten fra enkelte av Torgersens støttespillere. «Saken har blitt gjenopptatt mange ganger» sa han, formodentlig en liten forsnakkelse for det er jo nettopp det den aldri har blitt.

Det var tydelig at Husby baserte sitt standpunkt mot gjenopptakelse på sin respekt og tillit til de aktørene i rettssystemet som har utformet de mange avslagene Torgersen har fått («meget liberale personer – meget grundige avgjørelser»). Han henviste til det store antall sider som disse hadde skrevet med begrunnelser for avslagene (to og et halvt tusen). Da han oppfordret tilhørerne til å lese Gjenopptakelseskommisjonens avslag for slik å forsikre seg om at Torgersen ikke var blitt utsatt for noen urett, var det tilløp til uro i salen. Det er all grunn til å anta at dette dokumentet var velkjent for de fleste av tilhørerne. At Husby krydret sin retorikk med slikt som «…og da vet vi jurister at…» virket også nokså malplassert.

Husby trakk så ulykkeligvis frem den seiglivede vandrehistorien om at Torgersen skal ha filt tennene, og som er tilbakevist in absurdum. Situasjonen var nå den at publikum i salen måtte oppklare de mest grunnleggende misforståelser for en paneldeltaker. Og det var dermed også allerede klart at dette ikke kom til å bli en reell debatt om argumentene i Torgersensaken.

Nils Erik Lie og Jan Tennøe.

Som tidligere førstelagmann i Borgarting har Nils Erik Lie formodentlig god innsikt i hvordan verden ser ut utenfor Torgersen-boblen. «Jeg kom hit for å snakke om bevisene i saken» sa han da han fikk ordet som den første av talsmennene for gjenopptakelse. Han har akkurat ferdigstillt en fullstendig gjennomgang av disse bevisene, og behersker derfor stoffet til fingerspissene. Han dro raskt igjennom hovedpunktene i sin rapport, hvorav noen har blitt omtalt i VG, og resten kan leses i hans fullstendige analyse.

Den andre på Torgersenbenken var Torgersens advokat Jan Tennøe, som i fjor skrev boken «Torgersensaken – juks satt i system». I boken går Tennøe ganske mye lengre enn det som før har vært vanlig i sin kritikk av rettsvesenets opptreden i Torgersensaken. Han mener å kunne dokumentere overlagt fusk og omtaler blant annet aktor Dorenfeldt som «tungt kriminell».

Tennøe fulgte opp denne retorikken også i debatten, og da han med Dorenfeldsk patos beskyldte paneldeltaker Husby for å være uredelig og for å bedrive «uanstendig slarv» var det mange som syntes han gikk over streken. Husby var på tynn is fordi han manglet oversikt over saken, men det er neppe grunnlag for å si at han hadde uærlige hensikter.

Panelet som skulle argumentere mot gjenopptakelse vil sikkert i ettertid hevde at debatten foregikk i en så fiendtlig atmosfære at det var vanskelig å få sagt noe fornuftig. Tennøes aggressive tone gjør vel dette til et slags halvveis gyldig poeng, men det var slett ikke bare derfor det ikke ble en særlig god debatt. Spesielt Meltvedt og Husby kunne gjerne ha forberedt seg litt bedre.

Ordstyrer Høgberg forsøkte å få debatten inn på et fruktbart spor ved å invitere til en diskusjon av Torgersens alibi. Torgersens familie bekreftet at han hadde hatt besøk på rommet sitt den dagen drapet skjedde. Et slikt besøk er uforenelig med politiets drapsteori, og frikjenner Torgersen hvis det fant sted. Torgersens familie hadde ingen anledning til å samordne sine forklaringer med Torgersen, som i politiavhør forklarte at han hadde hatt besøk av en kvinne ved navn Gerd.

Motpanelet baserte også her sin knappe argumentasjon helt og holdent på tillit til rettsvesenets aktører. De hadde neppe kunnskaper nok til å kunne følge eller imøtegå Lie og Tennøes mange anførsler om Torgersens Gerd. Det er mulig at Høgberg kunne ha kjørt en strammere linje, spesielt etterhvert som publikum i stadig større grad blandet seg inn i diskusjonen på Torgersens side. Han kunne imidlertid neppe under noen omstendighet ha fått debatten til å leve opp til målsetningen om å trenge dypere inn i argmentene i Torgersensaken. Til det var det ene panelet alt for passivt.

Etter debatten har jeg tenkt at jeg skulle ha likt å se Nils Erik Lie i uforstyrret samtale med Statsadvokat Katteland, eller Gjenopptakelseskommisjonens Helen Sæter. De to burde være i stand til å gi uttrykk for hvorfor de fremdeles anser det som utelukket at Torgersen kan være uskyldig. Kanskje vi ville ha blitt klokere da.

Det er ingen tvil om hvem som «vant» debatten, men det var en lite tilfredsstillende seier. Det var enveiskjøring mot et helt åpent mål, og min egen Torgersenboble kom fra det uten så mye som en skramme. Hvis noen som var til stede føler det annerledes, eller har noe å tilføye, bruk kommentarfeltet!

Ellers:

Torgersen selv fulgte debatten med stoisk ro, og bidro innimellom med enkelte opplysninger. Torgersens nevø Frode Fasting Torgersen, som har kjempet for onkelens sak i en årrekke, var en aktiv deltaker i debatten.

Ved siden av Meltvedt og Torgersen selv, var det også flere andre i salen som overvar den opprinnelige rettssaken i 1958. Skuespiller Henny Moan kom med en følelsesladet appell, og professor Morten Harboe redegjorde for sitt inntrykk av vitnemålene til de sakkyndige for bittbeviset.

Meltvedt refererte under sitt korte innlegg til en uttalelse fra Torgersens forsvarer i 1958, advokat Blom. Han skal i følge Meltvedt ha sagt at han «ikke trodde Torgersen ville tilstå før hans mor var gått bort». Dersom dette skulle vise seg å være riktig er det ganske oppsiktsvekkende. Det må vel nesten kunne anføres som et ytterligere gjenopptakelsesgrunnlag dersom Torgersens egen forsvarer var overbevist om hans skyld og gav uttrykk for dette sosialt. Selv er jeg mest tilbøyelig til å tro at Meltvedt her gjorde seg skyldig i en eller annen form for sammenblanding.

OPPDATERING: Jan Tennøe har kommentert debatten og da spesielt enkelte av Husbys uttalelser i Aftenposten. Forsker Jon Ingulf Medbø har tatt for seg professor Solheim og hans forsøk på å gjenopplive tannbittbeviset i Dagsavisen.