Begjæring om gjenåpning (del 6)

Begjæring om gjenåpning av Borgarting lagmannsretts dom av 16. juni 1958: Den offentlige påtalemyndighet mot Fredrik Ludvig Fasting Torgersen, født 01.10.1934. Av advokat Cato Schiøtz og advokat Pål W. Lorentzen.

Del 1: Generelt
Del 2: De taktiske bevis. En analyse av påtalemyndighetens teori.
Del 3: De tekniske bevis.
Del 4: Etterforskningen, rettssaken og behandlingen av Torgersen.
Del 5: Det rettslige grunnlaget for gjenåpning.
Del 6: Avsluttende bemerkninger.

Begjæringen ble overlevert Gjenopptakelseskommisjonen 11. juni 2015. Den kan også lastes ned i pdf-format. (Foto: Johannes Granseth)

---

DEL 6: Avsluttende bemerkninger

I. Innledning

A. Den skriftlige saksforberedelsen

Vi legger til grunn at det settes en frist for påtalemyndigheten til å kommentere nærværende begjæring.

Saken er omfattende, og vi er innforstått med at det er nødvendig med noen tid for å utferdige tilsvar. Vi legger videre til grunn at det etter innlevering av tilsvar blir anledning til henholdsvis replikk og duplikk.

Torgersen har kreft, og det er uvisst hvordan den vil utvikle seg. Dette tilsier at saken gis den nødvendige prioritet både hos påtalemyndigheten og hos Gjenopptakelseskommisjonen.

B. Høringer

Gjenopptakelseskommisjonen skal i henhold til straffeprosessloven § 398, første ledd av eget tiltak påse at saken blir så godt opplyst som mulig. Dette innebærer at kommisjonen må ta initiativ til de nødvendige utredninger av de spørsmål som ansees tvilsomme.

Etter vår mening bør det avholdes en høring, jfr. § 398, første ledd. En høring bør være todelt.

En høring bør avholdes for gjennomgang av de taktiske bevis. En annen høring bør avholdes for å gjennomgå de tekniske bevis. Vi legger til grunn at Torgersens forsvarere og representanter for påtalemyndigheten får anledning til å møte under disse høringene.

I Torgersen-saken må man ha en grundig belysning av sakens fakta og ha en fullgod sikkerhet for at alle sider av saken blir grundig utredet. Muntlige høringer vil gi et avgjørende bidrag til dette.

Muntlige høringer vil også legge forholdene til rette for en optimal kontradiktorisk behandling.

En muntlig høring er videre viktig for tilliten til hele gjenåpningsinstituttet. Torgersen-saken bør ikke være en sak som  behandles i lukkede fora. Sakens offentlige interesse tilsier muntlig forhandling. For allmennheten vil det være av sentral betydning å ha full  innsikt i Torgersen-saken. Dette er det beste middelet for å eliminere den eksisterende uro både med hensyn til de sakkyndige uttalelser og de øvrige vurderinger som står sentralt i saken.

C. Den rettsmedisinske kommisjon

Det foreligger flere nye analyser og nye grundige utredninger av de sentrale tekniske bevis fra 1958. I tillegg foreligger det en rekke kommentarer til de tidligere avgitte sakkyndige uttalelser.

Etter vår mening må man – av hensyn til sakens opplysning – få en ny vurdering fra Den rettsmedisinske kommisjon av hvordan de to sentrale tekniske bevis  som hører under kommisjonens ansvarsområde – tannbittbeviset og avføringsbeviset – nå står.

II. Noen standardargumenter

Basert på erfaringer fra tidligere begjæringer vil vi allerede nå adressere noen forhold som erfaringsmessig blir påberopt i Torgersen-saken fra påtalemyndigheten:

A. «Det er intet nytt».

En gjenganger i påtalemyndighetens innlegg er påstanden om at det ikke er fremlagt noe nytt – det hevdes at det eneste man gjør er å invitere til en «omkamp» i saker som allerede er fullt ut opplyst, vurdert og avgjort.

Denne misforståelsen er kommentert og tilbakevist i del 1 av begjæringen. Det er hevet over enhver tvil at det – siden 1958 – er kvalifisert mange nye bevis, som stiller de historisk avgjørende tekniske bevis i en totalt ny situasjon.

Det forhold at noen av anførslene i nærværende sak har vært fremmet tidligere spiller ingen rolle: Det fra denne siden er påpekt viktige utelatelser og feil med hensyn til sakens faktum, og at Gjenopptakelseskommisjonen har lagt en gal lovforståelse til grunn for sine vedtak.

I tillegg er det også siden 2006 og 2010 fremlagt en rekke nye bevis og en rekke nye analyser i sakens anledning.

B. Hensynet til bevisumiddelbarhet

En annen gjenganger i påtalemyndighetens argumentasjon er hensynet til bevisumiddelbarhet, og at «alt ble vurdert av lagretten i 1958».

For det første er det uriktig at alt er vurdert, jfr. ovenfor. Viktigere er det – som påpekt flere ganger – at bevis som lagretten unnlot å ta hensyn til i 1958 i dag kommer i en helt annen stilling når de ikke lenger kan overkjøres av skråsikre sakkyndige.

Det er en gjennomgående feil ved Gjenopptakelseskommisjonens tidligere vedtak i forhold til § 391 nr 3 at man ikke har vurdert sakens øvrige bevisligheter (med andre ord de forhold som ble forelagt lagretten), men at man nærmest utelukkende vurderer den isolerte betydning av de nye bevis.

Bevis og forklaringer i Torgersens favør i 1958 kan ikke lenger neglisjeres og bringes til taushet fordi de tidligere var uforenlige med skråsikker vitenskapelig sakkyndighet.

I tillegg minner vi om at bevisumiddelbarhetsprinsippet fremstår som mindre viktig i Torgersen-saken i forhold til i nær sagt alle andre sammenlignbare gjenopptakelsessaker – det vises til behandlingen av dette momentet i del 2 av begjæringen.

Det er som kjent en rekke saker som er blitt gjenopptatt, selv om de i sin tid ble avgjort på grunnlag av muntlige forklaringer og bevisumiddelbarhet og avgjort av en lagrette.

C. Bevisvurderingen

I tillegg er denne side opptatt av at bevisbyrdespørsmålet formuleres på en riktig måte: Det er uholdbart å invitere til et uspesifisert skipperskjønn under henvisning til at det skal foretas en helhetsvurdering av om vilkårene for gjenåpning er til stede.

Selvfølgelig skal det foretas en helhetsvurdering, men da må man presisere gjenstanden for denne, med andre ord hvilke temaer som i denne forbindelse må behandles og hvilke momenter som står sentralt.

Vi har i nærværende begjæring lagt stor vekt på å understreke hva den riktige bevisbyrdeproblematikken er, og hvordan den endelige helhetsvurdering skal skje ved en totalvurdering av de taktiske og tekniske bevis som knytter seg til henholdsvis Torgersens påståtte tilstedeværelse på drapstidspunktet og på brannstiftelsestidspunktet. Det er helhetsvurderingen av Torgersens tilstedeværelse på disse to tidspunkter som skal være gjenstand for den kumulative helhetsvurderingen.

Vi viser til Nils Erik Lies utdyping av bevistemaer og bevisproblematikk i den «tenkte» rettsopplæringen som er inntatt i del 5 punkt IV.

III. Forholdet mellom Gjenopptakelseskommisjonens sekretariat og kommisjon

Det er viktig at kommisjonens medlemmer har den nødvendige avstand og kritiske innstilling til eventuelle innstillinger fra kommisjonens sekretariat.

Man må ikke få den samme situasjonen som i 2006, hvor kommisjonens medlemmer

• ikke slo ned på klare lovanvendelsesfeil
• ikke sørget for at samtlige anførsler ble behandlet
• ikke formulerte bevisbyrdekrav på en riktig måte
• ikke utviste den nødvendige kritikk i forhold til faktum-fremstillingen

For å legge forholdene til rette for at man ikke skal bli påvirket av tidligere standpunkter, er det viktig at de som arbeider med nærværende begjæring i sekretariatet ikke tidligere har arbeidet med Torgersen-saken. Det må også tilstrebes at så mange medlemmer som mulig i selve kommisjonen ikke har deltatt hverken ved 2006 eller i 2010-vedtakene.

I den grad det er mulig å sette kommisjonen bare med medlemmer som ikke har hatt noen befatning med tidligere vedtak, er dette ønskelig – formodentlig også sett fra Gjenopptakelses­kommisjonens side.

IV. Noen overordnede betraktninger

I nærværende begjæring har vi godtgjort at:

• dommen mot Frederik Fasting Torgersen fra 1958 er uriktig.
• vilkårene for gjenåpning både i henhold til straffeprosessloven § 392, annet ledd og § 391 nr 3 er til stede.

Det er imidlertid en tilleggsutfordring, som vi tidligere har adressert på slutten av del 1, og som det er grunn til å minne om:

Det er forutsetning for en riktig bedømmelse av om vilkårene for gjenåpning er til stede at man vurderer saken i dag totalt uavhengig av tidligere vedtak og tidligere oppfatninger.

I Torgersen-saken er det – i langt større grad enn i andre saker – oppfatninger som nærmest har karakter av magefølelse og ryggmargsrefleks, og som ikke er basert på en nøytral, nøktern vurdering av de foreliggende bevis. Og det er – dessverre – lett å gå i forsvarsposisjon og forsvare tidligere oppfatninger. Dette er kort og godt en forståelig psykologisk allmenn-menneskelig reaksjon.

I Torgersen-saken – med sin historikk av avslag – kreves det noe spesielt med hensyn til evnen til å nullstille seg til å kunne vurdere spørsmålet om gjenopptakelse på en uhildet måte. Vi har som sagt den tiltro til Gjenopptakelseskommisjonens sekretariat og medlemmer at dette er mulig.

Opprettelsen av Gjenopptakelseskommisjonen var et vesentlig skritt for å forbedre norsk rettssikkerhet. I de årene som har gått siden opprettelsen, har kommisjonen – i den store sammenheng – fungert tilfredsstillende. Situasjonen i dag er radikalt forskjellig fra situasjonen før Liland-saken, som foranlediget en egen NOU som la grunnlaget for de nye reglene om behandling av gjenåpningsbegjæringen som vi i dag har i straffeprosessloven kapittel 27.

Men på samme måte som vi vet at det er mulig for domstolene å ta feil, må vi også innse   at det er mulig for Gjenopptakelseskommisjonen å ta feil. Dette trenger nødvendigvis ikke skyldes forhold hos kommisjonen. En omgjøring av vedtak kan også ha sin årsak i nye opplysninger eller at tidligere begjæringer om gjenåpning ikke var tilfredsstillende.

Kommisjonen må derfor ha den samme bevissthet og ydmykhet overfor muligheten for egne feil i tidligere vedtak, som kommisjonen skal ha overfor de dommer den skal behandle. Av hensyn til tilliten til Gjenopptakelseskommisjonen vil det være beklagelig hvis vi får en situasjonen hvor Gjenopptakelseskommisjonen aldri omgjør tidligere vedtak.

Det ville være en seier for norsk rettssikkerhet og en sterk markering av Gjenopptakelseskommisjonens integritet og omdømme hvis man – under henvisning til dagens situasjon og de nye omstendigheter og bevis som har fremkommet – konkluderer med at grunnlaget for gjenåpning av Torgersen-saken er til stede.

V. Avsluttende bemerkninger og påstand

For ett år siden startet vi arbeidet med nærværende gjenåpningsbegjæring. Helt avslutningsvis vil vi fremheve et forhold som har gjort et dypt inntrykk på oss: Intervjuet med Torgersens mor, Dagmar Torgersen, i uketidsskriftet Aktuell, som er inntatt som bilag 6 til begjæringen.

Dagmar Torgersen fremstår som den hederlige hverdagssliteren som hun etter all sannsynlighet var, og hun deler med leserne sin sikre overbevisning om sønnens uskyld. Og denne sikkerheten refererer seg til det enkle faktum at hun visste at Torgersen kom hjem til Tore Hunds vei 24 på et tidspunkt som i praksis gjorde det umulig at han kunne være Rigmor Johnsens drapsmann.

Disse opplysningene ga hun til politiet bare tre – fire timer etter arrestasjonen. Hennes nøyaktige og troverdige forklaring på dette punkt kommer man ikke utenom som et helt sentralt bevis i saken, og som det i dag – etter at det ikke lenger er mulig å overkjøre den med misforståtte og skråsikre tekniske bevis – må tas på det dypeste alvor, og ikke bortforklares med hypotetiske og teoretiske innvendinger.

Det er kanskje slik at Torgersens langvarige og kompromissløse kamp med rette kan tolkes som en sterk indikator på at dommen fra 1958 er uriktig. Og det er kanskje også slik at det er sikkerheten på sin uskyld som har gitt Torgersen krefter og utholdenhet i snart 60 år.

Torgersen er i dag rammet av kreft, og det tør være uvisst hvor lenge han lever ¹. Nærværende begjæring representerer etter all sannsynlighet den siste muligheten til – i den grad det er mulig – å gjenopprette skadevirkningene av et tragisk justismord og gi et lite, men absolutt nødvendig, bidrag til å reparere den  katastrofale systemtragedie som har smadret Frederik Fasting Torgersens liv.

Det nedlegges følgende

p å s t a n d:

Borgarting lagmannsretts dom av 16. juni 1958 mot Frederik Ludvig Fasting Torgersen, født 01.01.1934, gjenopptas.

 

Oslo/Bergen 11. juni 2015

Nærværende gjenåpningsbegjæring tiltredes: