Endring av en overbevisning

NilsErikLieAv NILS ERIK LIE. Lie er tidligere førstelagmann i Borgarting lagmannsrett. I 2014 fullførte han en omfattende analyse av bevisene mot Torgersen. Denne teksten er hentet fra Festskrift til Fredrik Fasting Torgersen.

 


I juni 1958 var jeg 15 år og en ivrig avisleser. Jeg har langt inne på netthinnen et vagt bilde av å ha lest i Aftenposten om Torgersensaken i Eidsivating lagmannsrett i de aktuelle dagene. Men dette bildet kan selvfølgelig være etablert senere.

På tidlig 1970-tall, som fersk advokat, fanget jeg opp at det ble arbeidet med Torgersensaken. Jeg var klar over at forfatteren Jens Bjørneboe hadde engasjert seg og blant annet skrevet stykket «Tilfellet Torgersen», men jeg så det aldri på Club 7 eller andre steder. I stedet kjøpte jeg Michael Grundt Spangs bok «Torgersensaken» og slo meg til ro med den – ikke minst på grunnlag av Johs. Andenæs’ bekreftelse av at «fremstillingen nøye stemmer med det som fremgår av dokumentene.» Så forsvant Torgersensaken ut av mitt liv, bortsett fra at Grundt Spangs bok ble stående i bokhylla.

Etter en del år som advokat og dommer ble jeg i 1996 domstolleder i den domstol hvor Torgersen ble dømt i 1958, og som i 1995 hadde endret navn fra Eidsivating til Borgarting lagmannsrett. I den forbindelse kom Torgersensaken inn i livet mitt på ny, da den i 1997 ble begjært gjenopptatt nok en gang. Saken ble på vanlig måte fordelt til en av dommerne som da arbeidet i lagmannsrettens kjæremålsavdeling. Jeg skjønte at den ville bli arbeidskrevende, og holdt meg i hovedtrekk orientert om fremdriften, først og fremst om arbeidet med å få oppnevnt nye sakkyndige til å få vurdert det såkalte tannbittbeviset.

Lagmannsrettens kjennelse av 18. august 2000, som avslo gjenopptakelsesbegjæringen, leste jeg med tilfredshet og syntes den var solid og velbegrunnet. Jeg husker at jeg ble opprørt da jeg leste i dagspressen at professor Ståle Eskeland karakteriserte avgjørelsen som et intellektuelt havari.

Under disse omstendigheter tok jeg Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 28. november 2001, som forkastet kjæremålet over lagmannsrettens kjennelse, til tilfreds etterretning. Som avisleser registrerte jeg selvfølgelig også det nye fremstøtet mot Gjenopptakelseskommisjonen da den var opprettet, og avslaget derfra i 2006, samt det tilsvarende avslaget fra en kommisjon med ny sammensetning i 2010.

Med dette hadde det forblitt hvis det ikke hadde vært for to personer. Professor Ståle Eskeland har jeg kjent siden studietiden på 1960-tallet. Vi hadde en del sosial kontakt som studenter, men siden har kontakten vært mer sporadisk, først og fremst som konsekvens av den nære forbindelse jeg har hatt med fakultetet – som ekstern sensor i Ståles fag og i andre sammenhenger – gjennom mange år. Etter hvert hadde jeg også fanget opp engasjementet hans i Torgersensaken.

Våren 2013, da vi satt sammen i et oppgaveutvalg, kom Eskeland med en oppfordring til å se på Torgersensaken, og gjorde meg oppmerksom på det omfattende materiale som befant seg på hjemmesiden «Torgersensaken.no». Jeg har alltid hatt lett – kanskje alt for lett – for å besvare slike forespørsler bekreftende, hvilket jeg også gjorde i denne situasjonen, men noen særlig entusiasme var det ikke i det fra min side. Tross alt var det fastslått i en serie avgjørelser at det ikke var grunnlag for å gjenåpne saken.

Og noen prioritert aktivitet ble dette ikke i min kalender de første månedene etter at jeg hadde svart. Den som skal takkes for at jeg omsider kom i gang, er min partner og inspirator Kirsten, som kjente til Eskelands utspill. Kirsten har en beundringsverdig rettferdighetssans og et engasjement for de svake i samfunnet som det er vanskelig å finne maken til. Hun ga seg ikke før jeg hadde satt meg til PCen og lovet at nå skulle jeg ta tak i saken.

Det var naturlig å begynne med å lese Grundt Spangs bok på ny, samt lagmannsrettens og Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelser fra 2000-2001, før jeg gikk løs på Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse fra 2006 – jeg skjønte raskt at avgjørelsen fra 2010 inneholdt lite av selvstendig verdi – og Eskelands imponerende 542 sider lange utredning om «Bevisene i Torgersen-saken». Den siste gjorde inntrykk.

Det første som slo meg var den underlige opptreden som politi og påtalemyndighet mente Torgersen hadde gjort seg skyldig i. Her skal han i stummende mørke ha rigget til et bål over liket i kjelleren i Skippergaten 6b, for deretter å gå til Youngstorget og ta drosje hjem til Tøyen for å hente manglende fyrstikker. Her skal han først tatt det med ro en halv times tid, for så å skifte klær og sykle tilbake til Skippergaten 6b på en guttesykkel uten lys for å tenne på, etter først å ha satt fra seg sykkelen i en oppgang som han tilfeldigvis fant åpen på den andre siden av gaten. Det var ingen ting som knyttet ham til forbrytelsen, og hvorfor i all verden skulle han da vende tilbake på denne måten? Banaliteter som at forbrytere vender tilbake til åstedet har ingen plass i en tragisk sak som denne.

Hvis en i seg selv usannsynlig historie som dette skal aksepteres, må den ha solid belegg i bevisførselen i saken, tenkte jeg videre. En gjennomgangsmelodi i kommisjonens avgjørelse fra 2006 var imidlertid at den mente at man ikke kunne vite hvordan lagretten hadde vurdert bevisene i juni 1958 og hva den hadde lagt vesentlig vekt på.

Vel, vel, sa jeg til meg selv, da får vi prøve å finne ut om vi har noen signaler om dette. Grundt Spangs bok og Aftenpostens referater etterlot liten tvil. De sentrale beviselementene hadde vært de oppnevnte sakkyndiges redegjørelser for de såkalte tekniske bevisene – tannbittbeviset, avføringsbeviset og barnålbeviset – samt forklaringen fra vitnet Ørnulf Bergersen, som hevdet å ha sett Torgersen komme ut av en port i Skippergaten på et tidspunkt som samsvarte med påtalemyndighetens hypoteser om ham som drapsmannen. Det kan ikke være tvil om at disse beviselementene har vært avgjørende for lagretten. Jeg begynte med de sakkyndige, og prøvde først å skjønne substansen i tannbittbeviset, som åpenbart hadde vært det bevis som ble tillagt størst vekt. De sakkyndige Strøm og Wærhaug hadde ikke vært i tvil om at Torgersen hadde avsatt bittet, og hadde klart gitt uttrykk for dette overfor lagretten. Hvordan kommisjonen da kunne si at det ikke var ”grunnlag for å hevde at tannbittbeviset alene ble tillagt spesielt stor vekt” hadde jeg vanskeligheter med å forstå. Og de engelske sakkyndige hadde nå endret sitt syn på Torgersen som biter fra «very likely» til «between possibly and likely» og dessuten anbefalt kommisjonen å se bort fra tannbittbeviset! I tillegg hadde annen fagkompetanse positivt utelukket Torgersen som biter. Men kommisjonen mente allikevel at saken «for så vidt gjelder dette spørsmål/bevis» ikke sto «særlig annerledes enn ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs behandling i 2001». Dette skjønte jeg rett og slett ikke.

Nå var nyfikenheten vekket for alvor. Var det grunn til å tro at Strøm og Wærhaug hadde særlig kompetanse som gjorde dem bedre kvalifisert enn de øvrige sakkyndige som hadde uttalt seg i etterkant? Dette var åpenbart lagmannsrettens syn når den nektet å oppnevne en tredje sakkyndig vedrørende dette spørsmålet, og begrunnet dette med at disse to var «begge fremstående og anerkjendte videnskapsmenn på dette felt». Problemet var bare at Strøm ikke var vitenskapsmann, selv om han hadde en relativt omfattende praktisk rettsodontologisk erfaring, og Wærhaug, som var vitenskapsmann, var uten rettsodontologisk erfaring. Og erfaring med å tolke bitt i kvinnebryst hadde ingen av dem. Sto vi overfor et tilfelle hvor manglende reell kompetanse ble forsøkt skjult gjennom å uttale seg med større sikkerhet enn det var grunnlag for? Fenomenet er ikke ukjent. Og jeg følte at jeg ikke hadde kommet noe nærmere det virkelig fellende beviset enn da jeg begynte. Saken hadde nå tatt tak i meg for alvor, og jeg skjønte at jeg ikke kunne gi meg før jeg hadde kommet til bunns.

Jeg fortsatte med avføringsbeviset. At samtlige avføringsspor inneholdt celler fra erter, sammenholdt med det faktum at avdøde notorisk hadde spist ertesuppe et par dager i forveien, var ikke lett å komme utenom. At en av de sakkyndige som uttalte seg om dette spørsmålet, ga uttrykk for en klar overbevisning om identisk kilde, har selvfølgelig også gjort inntrykk på lagretten. Men hvordan kunne Torgersen ha fått avføringen på seg, dersom han var drapsmannen? Hvorfor ble ikke dette spørsmålet stilt og besvart av kommisjonen? Avføringen på turnskoen kunne selvfølgelig ha kommet fra tråkk i avføringen på drapsstedet. Men hva med avføringen i bukselommen og på fyrstikkesken, som jo befant seg i jakkelommen?

Denne usikkerheten førte meg med nødvendighet til neste spørsmål: Hvordan kunne man være sikker på at avføringsprøvene som var knyttet til Torgersen var menneskeavføring? Til min forundring oppdaget jeg at det eneste holdepunktet for dette var at en sakkyndig hadde luktet på turnskoprøven, og at «det fremkom da en ganske tydelig lukt av avføring fra menneske». Når han deretter luktet på hundeavføring, fremkom en lukt som «etter mitt skjønn» avvek fra lukten av turnskoprøven. Det var det hele. Det fremsto som rimelig klart at denne luktprøven var noe som hvem som helst hadde kunnet utføre. Som sakkyndig bevis i en alvorlig drapssak var den uten empirisk forankring og uten verdi. Den utelukket ikke at avføringen på turnskoen var hundeavføring.

Disse turnskoene brukte Torgersen til trening på Ola Narr. Her ble det luftet hunder. Hundeeiere på 1950-tallet pleide nok vanligvis ikke å plukke opp avføringen som hundene la fra seg. Samtidig ble hunder i stor utstrekning foret med middagsrester på denne tiden, og erter var en vanlig del av kostholdet. Tydet ikke alt dette på at avføringen på turnskoen kunne være hundeavføring? Og denne avføringen innholdet også små hår. Hvorfor var ikke dette problematisert? Ble det virkelig uten motforestillinger lagt til grunn at kjøkkenet på hotellet hvor avdøde arbeidet, hadde servert henne ertesuppe med hår i? Spørsmålene ble flere og flere. Det ble etter hvert vanskelig å se noen annen forklaring enn at Torgersen hadde tråkket i en hundelort under trening på Ola Narr.

Og kommisjonens eneste uttalelse som jeg kunne finne i tilknytning til disse spørsmålene, var at det måtte antas at de sakkyndige var kjent med at pelsdyr som slikket pelsen kunne få hår i avføringen, med at hunder spiste middagsrester og at erter og hvete var en vanlig del av kostholdet på 1950-tallet! Nok et skudd i blinde, slik jeg måtte vurdere det. Det avgjørende var selvfølgelig ikke hvilken generell kunnskap de sakkyndige satt inne med, men hva de hadde formidlet til lagretten, som tross alt hadde ansvaret for å ta standpunkt til skyldspørsmålet.

Så var det barnålbeviset. Jeg oppdaget til min forundring at de opprinnelige sakkyndiges skriftlige rapporter etterlot betydelig tvil om hva den enkelte av dem egentlig hadde målt og studert av henholdsvis kjellernåler og dressnåler. Videre fanget jeg opp at deres konklusjoner om sjelden fasong var ettertrykkelig tilbakevist i etterfølgende sakkyndige erklæringer, og at så korte nåler som det dreide seg om her, i seg selv ikke var noe oppsiktsvekkende botanisk fenomen, selv om de ikke var alminnelige. Videre fremsto det som nokså elementær logikk at sannsynligheten for at man ville få korte nåler i klærne, var avhengig av forekomstfrekvensen av så korte nåler – ikke i sin alminnelighet – men i det miljø man befant seg da man fikk nålene på seg. Da var det vanskelig å se relevansen av den undersøkelse kommisjonen viste til og åpenbart la vekt på, hvor undersøkeren hadde ristet nåler ned av grangrener – uten å si noe om det miljø trærne befant seg i – og talt forekomsten av korte nåler i nedfallet!

Etter denne gjennomgangen satt jeg igjen med en bestemt oppfatning av et solid gap mellom det inntrykk de sakkyndige hadde formidlet til lagretten i 1958, og den betydelig mindre vekt disse beviselementene egentlig skulle ha vært tillagt, hensett til den betydelige usikkerhet som heftet ved hvert enkelt av dem, men som lagretten ikke kunne ha fått noen forståelse av. Samtlige tekniske bevis – først og fremst det verdiløse tannbittbeviset – ble åpenbart presentert som fellende eller tilnærmet fellende på en måte som ingen av de sakkyndige hadde sakkyndig belegg for.

Et annet inntrykk ble klarere og klarere ved gjennomgangen av de tekniske bevisene. Her kunne ikke kommisjonen ha foretatt noen samlet og helhetlig vurdering av hele bevisbildet. I stedet hadde den gardert seg ved å uttale i forbindelse med hvert enkelt beviselement at det er uvisst hvilken vekt som har vært lagt på det. Da må den nødvendigvis ha lagt til grunn at det øvrige bevismaterialet, slik det ble presentert i 1958, har vært tilstrekkelig til å felle Torgersen. Men da kan den ikke snu seg rundt og si at de ikke vet hvilken vekt som har vært lagt på de beviselementene som den umiddelbart i forveien må ha lagt til grunn at lagretten har lagt vekt på. Det var vanskelig å forstå dette som annet enn en kombinasjon av ansvarsfraskrivelse og sviktende logikk. Hvorfor i all verden, spurte jeg meg selv, har ikke kommisjonen foretatt den samlete og helhetlige bevisvurdering som er en nødvendighet etter straffeprosessloven § 392 andre ledd? Den «samlete bevisvurdering» som kommisjonen presenterte i forbindelse med hvert enkelt av disse bevisene hadde ikke noe med en samlet bevisvurdering å gjøre. Den tiltro jeg hadde før jeg begynte gjennomgangen til at kommisjonen hadde gjort et ordentlig arbeid og foretatt en samlet og helhetlig vurdering av saken, var nå i ferd med å bli alvorlig svekket.

Men påtalemyndighetens syn var åpenbart at det var tilstrekkelig bevis til å felle Torgersen, uavhengig av om uttalelsene fra de sakkyndige ikke strakk til.

Da måtte de fellende bevisene nødvendigvis befinne seg blant vitneforklaringene, tenkte jeg. Det var nærliggende å begynne med Ørnulf Bergersen, som angivelig hadde sett Torgersen komme ut av Skippergaten 9 på et tidspunkt som kunne passe med drapet – vitnet som i aktors prosedyre var beskrevet som «nøkkelen til gåtens løsning». Selv om Bergersen ikke hadde forkledt seg med solbriller og nisselue, slik Jens Bjørneboe skrev i sin tid, men «bare» med hornbriller og topplue, var min spontanreaksjon at hele hans forklaring – fra beskrivelsen av de daglige spaserturene til Gjersjøen og tilbake, til klokken som fant det bekvemt å saktne med akkurat 1 time og 10 minutter før den begynte å gå riktig igjen – rett og slett var for absurd til å kunne aksepteres. Til overmål viste en nærmere analyse av bevismaterialet at minst fem polititjenestemenn hadde befunnet seg midt i den ettersøkte Bergersens rute på det tidspunktet han nødvendigvis måtte ha passert dette stedet, men verken de eller han hadde observert noe av interesse! Jeg registrerte med oppmerksomhet at dette poenget ikke kunne ha kommet frem under hovedforhandlingen. Og til overmål ble fengselslegen oppnevnt som sakkyndig og bekreftet at Bergersen etter hans skjønn var troverdig, noe han neppe kunne hatt noen som helst forutsetninger for å kunne mene noe om. Men selvfølgelig har dette også gjort inntrykk på lagretten, på samme måte som Torgersens angrep på Bergersen i vitneboksen. Det siste ble åpenbart benyttet i etterkant for alt det var verd, selv om det for en nøytral betrakter like gjerne kan tolkes som et tegn på uskyld som på skyld.

Hva så med Johanne Olsen – naboen fra Tøyen som angivelig hadde sett Torgersen passere henne i Torggaten samme kveld? Selv om denne observasjonen ikke på noen måte knyttet Torgersen til drapshandlingen, ville den ødelegge alibiet hans hvis den skulle legges til grunn. Min første og vedvarende undring var at kommisjonen ikke trakk veksler på sin egen vitnepsykologiske kompetanse. Enhver med et minimum av innsikt i dette fagfeltet vil se sannsynligheten for at Johanne Olsen har sett en person som bakfra hadde et utseende som kunne passe med Torgersen, som hun åpenbart har vært redd for, og at hun har tenkt spontant at dette kunne være Torgersen og håpet at han ikke vil bli sittende ved siden av henne på bussen. Deretter har hun transformert dette til at det faktisk var Torgersen hun så.

Så skulle det være flere vitner som hadde sett avdøde og Torgersen sammen. Jeg konstaterte raskt at de to sammen ikke var sett av noen, men at flere hadde sett henne sammen med en mann. Men samtlige beskriver en mann som var høyere enn Torgersen, og det er også beskrevet andre trekk som ikke stemmer. Jeg konstaterte til min forundring at påtalemyndigheten forsøker å bagatellisere høydeforskjellen ved å påpeke at man blir høyere med sko på – som om ikke alle vet det – og å bringe uklarhet inn i bildet ved å påpeke at Torgersen selv hadde opplyst å være høyere enn han faktisk var. To utsagn – Arne Thoresens om at mannen var «jævli lik» Torgersen og Olga Eriksens om at «det kunne ikke være to som var så like» synes å ha vært benyttet for alt de var verdt. Det var imidlertid fort gjort å konstatere at Thoresens utsagn var begrenset til å gjelde en beskrivelse av mannens ganglag sett bakfra, og at han samtidig hadde gitt en beskrivelse av påkledning og utseende som utelukket Torgersen. «Det er mange som ser sånn ut», sa Thoresens kollega Georg Syversen, som var sammen med Thoresen ved anledningen. Men denne treffende replikken har det åpenbart ikke vært fokusert på. Og en skal ikke sitte inne med mye vitnepsykologisk kompetanse for å se hvordan Olga Eriksens beskrivelse av mannen hun så, og som opprinnelig ikke stemte med Torgersen, endret seg gjennom de forklaringene hun ga, og etter hvert gjaldt det bildet av Torgersen hun hadde sett i avisen, ikke den mannen hun noen måneder i forveien hadde sett et kort øyeblikk i en dårlig opplyst gang.

Nå var skepsisen vekket for alvor. De sakkyndige uttalelsene fra 1958 var åpenbart ikke tilstrekkelige til å felle Torgersen, når de ble tillagt den vekt de rettelig skulle ha, og det var ingen vitner som positivt kunne knytte ham til drapet, bortsett fra den fullstendig håpløse Bergersen. Men det var andre vitner av interesse. Blant annet skulle Torgersen ha vært sett av fire vitner utenfor Grand Hotel på rask marsj mot Østbanen på et tidspunkt som stemte overens med at han kunne ha rukket å møte avdøde. Jeg så fort at det bare var tre som hadde sett ham, og bare to av disse, som passerte Grand på vei fra en forestilling på Chat Noir, kunne bidra til indirekte fiksering av tidspunktet. Politiet hadde prøvegått avstanden Chat Noir – Grand. Men jeg ble nokså oppgitt da jeg oppdaget at paret hadde gått en annen og lengre vei enn politiet hadde prøvegått, slik at tidsangivelsen ble gal. I tillegg var et annet tidsintervall oversett. Det fremsto som rimelig klart at Torgersen hadde passert Grand tidligst ca. fem minutter etter at fornærmede gikk fra Østbanen, og at han rett og slett ikke kunne ha rukket å treffe henne. Og jeg konstaterte raskt at påtalemyndigheten har vist en omtrentlighet i Torgersens disfavør som gir grunnlag for bekymring, når det gjelder disse tidsintervallene.

Den gale tidsmålingen på strekningen Chat Noir – Grand viste behovet for en tilsvarende etterkontroll av tidsforbruket for Torgersens ferd sammen med Gerd etter besøket i Tore Hunds vei 24, som følge av påtalemyndighetens påstand om at han ikke kunne ha rukket å bli arrestert, dersom det forholdt seg som han sa. Og denne kontrollen ga det forventede resultat: Tidsforbruket på denne ferden, også under forutsetning at han gikk ned Prinsens gate etter å ha forlatt Gerd, samsvarte godt med de opplysningene som forelå om pågripelsestidspunktet. Her må det i tillegg legges vekt på at han har syklet en del av strekningen – i et hvert fall gjennom Paléhaven. I tillegg konstaterte jeg – noe som heller ikke synes å ha vært påpekt tidligere – at 0058 ikke var pågripelsestidspunktet, men det tidligere tidspunktet da Torgersen kom ut av Paléhaven, og at tjenestemannen som anga tiden til 0058, ikke kunne utelukke at klokken hans gikk ett eller to minutter for sent. Det var rett og slett ikke belegg for påstanden om at han ikke kune ha rukket å bli arrestert.

Noen ytterligere bevismidler var jeg ikke i stand til å finne. Dette nødvendiggjorde spørsmålet: Hva er da igjen?

Jeg kunne ikke annet enn å oppsummere hele saken på denne måten:

En del vitner har sett Rigmor Johnsen sammen med en yngre mann med et utseende med enkelte trekk som stemmer overens med Torgersen, mens andre ikke gjør det. Selv om man skulle se bort fra de beskrivelseselementene som ikke stemmer, er de sammenfallende trekkene alt annet enn ekskluderende – det dreier seg om en yngre, kraftig mann med mørk frakk.

Selvfølgelig kunne det gi grunnlag for mistanke at avføringen på turnskoen innholdt spor etter erter, og at dressnålenes lengde samsvarte med lengden på kjellernålene. Men begge deler kan ha en naturlig, alternativ forklaring, og selv om man skulle kumulere dem, dreier det seg ikke om noe fellende bevis – langt ifra. Og når vitneforklaringene blir tillagt den vekt de skal ha, var det vanskelig å konkludere annerledes enn at det ikke er andre holdepunkter i Torgersens disfavør enn at han rett og slett befant seg på galt sted til gal tid.

Denne prosessen tok selvfølgelig tid. Kirsten har vært med hele tiden som samtalepartner og støtte. Uten henne hadde jeg neppe kommet i mål med analysen av saken. Det var stimulerende å komme i samarbeid med støttegruppen – engasjerte og ressurssterke mennesker som ut fra sine forskjellige ståsteder for lengst hadde kommet til det samme resultat som jeg etter hvert hadde arbeidet meg frem til, og som nå står utrettelig på for å få saken gjenopptatt. Det var oppløftende å møte det sterke engasjementet hos Torgersens nevø Frode, som på alle vis har vært og er en sentral støttespiller for onkelen. Og først og fremst var det en stimulans og en dyp glede å møte og å få kontakt med Fredrik Fasting Torgersen selv – en stillferdig og beskjeden eldre mann som etter alle disse årene er mer opptatt av rettferdighet og rettssikkerhet i en større sammenheng enn av sluttresultatet i sin egen sak.

Oppsummeringsvis sitter jeg i dag igjen med en dyp uro over det som har skjedd. Denne saken tjener norsk påtalemyndighet og rettsvesen – herunder Gjenopptakelseskommisjonen – til liten ære. Det er på høy tid å få den avsluttet på en måte som er rettssamfunnet verdig. Det kan bare skje ved at den nå blir gjenåpnet, mens Fredrik Fasting Torgersen ennå kan få oppleve gleden og nyte godt av en frifinnelse.


debattmøteNils Erik Lie deltok i juni 2014 på et debattmøte der to paneler representerte hver sin side i spørsmålet om gjenopptakelse av Torgersensaken. Les vårt referat fra debatten her.

Også fra «Festskrift til Fredrik Fasting Torgersen: