Før hun ble sjef for politiets hemmelige tjenester, var Janne Kristiansen leder for den kommisjonen som i 2006 avslo Torgersens begjæring om gjenopptakelse. Man kan anta at daværende Justisminister Knut Storberget følte seg trygg på at han ville få en systemtro og lojal medarbeider da han oppfordret Kristiansen til å søke PST-jobben. Den massive kritikken etter 22. juli, støttet opp av godt dokumenterte påstander om at hun flere ganger har kommet med feilaktige opplysninger, ser imidlertid ut til å sette punktum for Kristiansens karriére i PST. (Oppdatering: Nei, gitt!)

Assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening Arne Jensen hadde for litt tilbake et innlegg i Aftenposten som gir en følelse av dejavu for de av oss som mang en gang har klødd oss i hodet over Gjenopptakelseskommisjonens ubegripelige avslag fra 2006. Bakgrunnen er at Redaktørforeningen sammen med en rekke andre medieinstitusjoner har begjært innsyn i lydopptakene fra de åpne delene av Treholtsaken, noe PST har avslått på det aller innstendigste. PSTs begrunnelse er i følge Jensen “fullstendig dominert av prosessuelle og formelle betraktninger” og “nærmest blottet for reelle argumenter”. Den virkelige godbiten kommer når PST fremhever det uheldige i at straffesaker prøves i mediene etter at de er rettskraftig avgjort, da dette vil kunne “undergrave tilliten til domstolen”. (Sett gjerne inn din egen STASI-vits her).

Jensen spør:

Anser PST det som uheldig at eksempelvis Liland-saken og Fritz Moen-saken ble tatt opp igjen, blant annet i mediene? [...] Mener PST at man heller – av hensyn til «tilliten til domstolene» – skulle latt disse og andre potensielle justismord ligge? Det bør PST-sjefen avklare forholdsvis raskt. Hvis det er slik at PST mener «tilliten til domstolene», selv når domstolene ikke fortjener den, er viktigere enn rettssikkerheten til de som feilaktig blir dømt til lange fengselsstraffer, da er det vel snarere tilliten til PST som er i fare.

To tidligere og en nåværende formann i Den Norske Forfatterforening har siden skrevet en oppfølger i Aftenposten, der de ser på Janne Kristiansen og PSTs adferd med Torgersen-briller.

—

Les også:

• Søksmålet mot Gjenopptakelseskommisjonen
• Et overlagt Justisdrap
• Forfatterforeningen støtter gjenopptakelse

Når det gjelder de tekniske bevisene har det skjedd mye siden 1999. I boken beskrives disse bevisene som uklare, men det er viktig å ha klart for seg at de i dag er fullstendig tilbakevist av vitenskapen.

Boken har lenge vært vanskelig å få tak i, men takket være Nasjonalbibliotekets glimrende satsing bokhylla.no, kan den nå leses gratis på nettet.

Les “…aldri mer slippes løs…” her

Les hele anmeldelsen av Gjenopptakelseskommisjonen her

Tennøe har også anmeldt Statsadvokat Anne Margrete Katteland for falsk forklaring. Katteland har utarbeidet påtalemyndighetenes uttalelser i forbindelse med Torgersens gjenopptakelsesbegjæringer. I sin omtale av barnålbeviset har hun gitt villedende informasjon og således beredet grunnen for kommisjonens “misforståelse” av dette beviset.

Les hele anmeldelsen av Statsadvokat Katteland her

Les tilsvaret her

Torgersens prosessfullmektig Jan Tennøe har respondert på tilsvaret med et nytt prosesskriv. Her går han imot at saken stanses eller deles opp, og opprettholder alle anførsler i stevningen.

Med en viss resignasjon konstaterer jeg at man heller ikke ved denne korsvei møter en konstruktiv holdning til betydningen av de feil som Torgersen er blitt utsatt for. I stedet forsøker Staten ved uholdbar jus å avskjære Torgersen fra å få dokumentere og påvise konsekvensene av at Gjenopptakelseskommisjonens vedtak av 2006 og 2010 lider av mange og graverende feil. Så vidt jeg også forstår tilsvaret vil Staten endog forsøke å avskjære min part fra å påvise at han ble utsatt for graverende feil under rettergangen i 1958 idet vurderingen av om det ble begått feil den gangen anføres å ligge under kommisjonens frie skjønn som ikke kan prøves. Jeg kan bare stille meg undrende til det jeg erfarer, nemlig at det ser ut til at det ikke er grenser for hvor graverende feil mine motparter mener at det er berettiget å overse i tilfellet Torgersen.

Les prosesskrivet her

Vi har nå opprettet en samleside for alt som angår dette søksmålet.

Det er nå på sin plass å stille det retoriske spørsmål hvorfor kommisjonene ikke i en samlet vurdering går inn på hvilke bevis som kan begrunne Torgersens skyld. Den som setter seg litt inn i saken, vil nok fort finne ut hvorfor. Slike bevis finnes simpelthen ikke. Det er ikke mulig på noen enkel måte å gi en begrunnelse for Torgersens skyld. Dette problem har så kommisjonene løst ved helt å avholde seg fra adekvate betraktninger.

Og da presser et nytt spørsmål seg på. Har kommisjonene avslått gjenopptakelse til tross for at de innser at de ikke er i stand til å begrunne hans skyld, eventuelt til tross for at de selv legger til grunn at det ikke finnes bevis som kan felle Torgersen? Positiv ond tro, var et uttrykk jeg ble kjent med da i sin tid jeg leste formuerett. Uttrykket synes å være anvendelig i flere deler av jussen.

Les hele artikkelen her

—

Les mer:

• Stevning til Oslo Tingrett av Jan Tennøe
• Prosesskriv i saken mot Gjenopptakelseskommisjonen

Jeg har fulgt sakens mange forviklinger gjennom flere år og vi var nok mange som hadde håpet at de siste avklaringene med hensyn til de tekniske bevis skulle ha beveget både påtalemyndigheten og Gjenopptagelseskommisjonen til å se på saken med friske øyne. Vi kan ikke la denne saken, en skamplett på Norge som rettsstat, falle.

Les artikkelen her

• Flere vitner observerte en mann som fulgte etter drapsofferet Rigmor Johnsen da hun var på vei hjem den kvelden hun ble drept. Ingen av disse vitnene kunne senere plukke ut Torgersen som den mannen de hadde sett. Det eneste vitnet som hadde sett forfølgeren på nært hold og snakket med han, beskrev en mann som var helt ulik Torgersen.
• Vitnet Ørnulf Bergersen avla et for Torgersen svært ødeleggende vitneprov da han hevdet å ha sett Torgersen komme ut fra Skippergata 6b rett etter at drapet fant sted. Bergersen var en narkoman vaneforbryter som på dette tidspunktet var på rømmen fra politiet. Etter å ha vitnet mot Torgersen fikk han ettergitt store deler av sin fengselsstraff.

Les prosesskrivet her

At Torgersen ble dømt i 1959 var ifølge Steen ikke et ondsinnet overgrep mot en uskyldig mann, men en naturlig konsekvens av den informasjonen man den gangen hadde tilgang til. Steen gjør rede for den etterfølgende utviklingen, der vitenskapen har avdekket at det ikke er hold i de tekniske bevisene som ble ført i saken. Han avslutter:

Lauritz J. Dorenfeldt ville ha vitenskapen med seg for å kunne felle en så rettferdig dom som mulig ut i fra sin tids forutsetninger. I Torgersensaken kan vi ikke si det samme. Det er ikke bare en ulykke for Torgersen, men for oss alle. Om ikke det norske rettsvesen tar inn over seg at Dorenfeldts hovedpremiss for å dømme Torgersen ikke lenger holder, har de gjort rettssikkerheten og den juridiske tenkemåten en ubotelig bjørnetjeneste.

Les artikkelen her

Det er imidlertid grunn til å glede seg over at tannbittbeviset ikke lenger nevnes som et bevis mot Torgersen. At heller ikke avføringsbeviset eller barnålbeviset knytter Torgersen til drapet får vi bare fortsette å terpe på. Å tilbakevise “fyrstikkbeviset” som tydeligvis har tatt tannbittbevisets plass vil sannsynligvis ikke bli like tungt. At fyrstikkesken i Torgersens lomme hadde “skrapespor etter opptenning av det som svarte til antall manglende fyrstikker i esken” er det vel bare å ta til etterretning.

Ett trekk ved både Dagbladets og andre mediers dekning av Torgersensaken er såpass påfallende at det fortjener en egen kommentar:

Innleide eksperter vs. uavhengige sakkyndige

De sakkyndige ekspertene som har vurdert de forskjellige bevisene i Torgersensaken kan deles i to grupper: De som har arbeidet på oppdrag fra påtalemyndighetene, og de som ikke har det. Ekspertene i den første gruppen omtales gjerne som “uavhengige”, mens ekspertene i den siste gruppen er “innleide av Torgersenaksjonen” eller noe liknende. Denne gjennomgående retorikken skaper et inntrykk av at sakkyndige som har gjort vurderinger i Torgersens favør er halvkorrupte liksomeksperter som mottar penger for å stille Torgersen i et gunstig lys.

Sannheten er at ingen av de sakkyndige som har vurdert bevisene etter forespørsel fra Torgersen, har bedt om eller fått noen form for vederlag. De har heller ikke fått dekket utgifter de måtte ha hatt. Hvis noen sakkyndige i årenes løp skulle ha tjent penger på Torgersensaken, må det altså være de “uavhengige” som påtalemyndighetene har engasjert.

De sakkyndige som har sett på de tekniske bevisene, har blitt forskrekket over at de sakkyndige i 1957-58 kunne konkludere som de gjorde. I brevet som ti av dem sendte til gjenopptakelseskommisjonen i forbindelse med den første begjæringen om gjenopptakelse, kommer deres motivasjon for å engasjere seg i Torgersensaken klart til uttrykk:

Det er smertefullt å måtte erkjenne at det i vitenskapens navn ble begått elementære og alvorlige feil i Torgersen-saken i 1958. Det er like fullt vår plikt som samfunnsengasjerte fagpersoner å presisere at det er hevet over enhver rasjonell tvil at det var nettopp dette som dessverre skjedde.

Oppdatering: Dagbladet har i ettertid fjernet de seks(!) forekomstene av ordet “innleide” som ble brukt for å karakterisere Torgersens sakkyndige i den opprinnelige artikkelen. Vi takker!

Kommisjonens avgjørelser er stappfull av feil, så mange og så utenfor vanlig resonnement og logikk at det virker som grov uforstand i tjenesten.

Som eksempel redegjør han for den ofte feiltolkede historien om at Torgersen skal ha nektet å avgi hårprøve, en historie som har blitt en stor belastning for Torgersen uten at det finnes saklig grunnlag for dette.

Hårprøvefeilen er bare et av utallige eksempel på at Kommisjonen har dårlig evne til å lese presist, analysere presist og konkludere presist og korrekt. Handler det om ren inkompetanse? Problemet er i så fall at de burde gått i begge retninger, men det viser seg at alle feilene systematisk går i en retning, alltid til skade for Torgersen.

Les artikkelen her