Strøm, som forklarte seg først, gjorde ikke en spesielt god figur i følge Harboe. Han virket usikker og manglet gode svar på flere av forsvarets spørsmål. Wærhaug rettet opp det dårlige inntrykket dagen etter, og gav sin fulle støtte til Strøms konklusjoner om «identitet» mellom avtrykkene og Torgersens tenner.

• Les Morten Harboes «Inntrykk fra to dager i retten»

I ettertid har det kommet fram at Wærhaug og Strøm opprinnelig hadde ulik oppfatning av hvilke av Torgersens tenner som hadde avsatt de forskjellige merkene i brystet. Etter å ha lest Strøms rapport, endret Wærhaug sitt standpunkt slik at det ble overenstemmelse mellom de to sakkyndige.

Et av de mest brukte argumentene mot gjenopptakelse er kravene til bevisumiddelbarhet og kontradiksjon. Dette betyr enkelt fortalt at man vanskelig kan vurdere om en dom er riktig eller gal uten å selv ha vært tilstede i retten og hørt den fulle diskusjonen av bevisene. Som man kan se er dette et universalargument som kan benyttes til å avvise gjenopptakelse av enhver sak.

Derfor er det verdifullt at en så kompetent observatør som Morten Harboe formidler sine inntrykk fra rettssalen. Harboe slutter seg med dette til det allerede store antallet naturvitenskapelige fagpersoner som avviser eller stiller spørsmålstegn ved de naturvitenskapelige bevisene i Torgersensaken.

—

Les mer:

• Tannbittbeviset
• Torgersensaken kort fortalt
• 54 års kamp for renvaskelse av Rune Halvorsen, Per Holck og Jon Ingulf Medbø
• Rettssystemets iboende treghet – Torgersen og Dreyfus av Gunnar Nerdrum

I siste utgave av norges viktigste juridiske tidsskrift Lov og Rett går han i en lengre artikkel inn på de mange likhetstrekkene mellom Torgersensaken og Dreyfussaken. Saken mot den jødiske, franske offiseren Alfred Dreyfus rystet det franske rettsvesenet for et drøyt hundreår siden, og er historiens mest berømte justismord.

• Les artikkelen «Rettssystemets iboende treghet – Torgersen og Dreyfus»

Nerdrum viser hvordan feilaktige sakkyndige vurderinger i begge saker var av avgjørende betydning for domfellelsen, og hvordan begge sakene ble etterforsket med en visshet om den tiltaltes skyld som bakteppe. I Torgersensaken som i Dreyfussaken kan man se at betydningsfulle aktører har brukt ufine metoder i arbeidet for å få den tiltalte dømt, og begge de tiltalte var personer med et tvilsomt rulleblad, noe som ble ytterligere forsterket gjennom spredningen av feilaktige opplysninger som svertet den anklagede.

Dessverre er det også en viktig forskjell på de to sakene. Etter 10 år, hvorav 5 ble tilbragt i fangekolonien på Djeveløya, fikk Dreyfus oppreisning av det franske samfunnet. Torgersen har imidlertid etter over 50 år, og mer enn 16 år i fengsel, enda ikke blitt tilgodesett med noe slikt av det norske rettsvesenet.

På Nationalbibliotekets digitale bokhylle vil alle norske bøker utgitt før 2000 bli gjort tilgjengelige. Allerede nå kan man lese en rekke eldre utgivelser med tilknytning til Torgersensaken:

«…aldri mer slippes løs» av Erling Moss og Camilla Juell Eide fra 1999 er fremdeles den beste og mest tilgjengelige gjennomgangen av Torgersensaken som er utgitt i bokform. Les den!

Jens Bjørneboe skrev i 1972 teaterstykket «Tilfellet Torgersen» som er basert på rettssaken i 1958. Bjørneboe skrev i tillegg en rekke avisinnlegg til støtte for Torgersen som finnes i «Samlede essays: Politikk» på side 234-256.

Sterkt anbefalt er også Fredrik Fasting Torgersens egen erindringsbok «Episoder fra 16 års fangeliv» (1977). Boken er en førstehåndsberetning fra kriminalomsorgen i vår ikke altfor fjerne fortid som Torgersen var usedvanlig godt kvalifisert til å skrive, etter å ha tilbragt hele 60-tallet og store deler av 50- og 70-tallet bak murene.

Tor Erling Staffs «Begjæring om gjenopptakelse av saken mot Fredrik Fasting Torgersen» ble utgitt på pax i 1973.

Tilgjengelig er også krimjournalist Michael Grundt Spangs bok «Torgersensaken» fra 1973. Boken imøtegikk Jens Bjørneboes kampanje for gjenopptakelse på denne tiden, og har bidratt til å overbevise mange om at Torgersen er dømt med rette. Les den gjerne, men husk også å lese André Bjerkes svært fornøyelige totalslakt av boken, som først sto på trykk i Dagbladet. Den finnes på side 76-87 i «Djevelens omgangsfelle og andre essays».

Og til slutt tar vi også med Torgersens diktsamlinger «Særmelding» (1972),  «Et lite brev» (1973) og «Kunnskaper i karate» (1997).

I mars i år ble det arrangert et seminar om Gjenopptakelseskommisjonens virksomhet, der det fremkom kritikk av kommisjonen fra flere hold. Professor Ståle Eskeland holdt et innlegg der han blant annet snakket om problemene med å trenge gjennom til kommisjonen med rasjonelle argumenter i det arbeidet han har gjort for å få gjenopptatt Torgersensaken.

For meg framstår Gjenopptakelseskommisjonen som en forsvarer av det ”ufeilbarlige” norske rettsvesen, ikke som et selvstendig organ som evner å slå ned på bevisvurdering i domstolene som ikke holder mål. Torgersen-saken er et kroneksempel på dette. Kommisjonen har en forfeilet lojalitet mot domstolene. Som når kommisjonen skyver Høyesteretts avslag på Torgersens begjæring om gjenopptakelse fra 2001 foran seg, og sier den er enig med Høyesterett. At Høyesteretts avslag var basert på at de tekniske bevisene hadde verdi for Torgersens skyld, og at dette er ubestridelig tilbakevist senere, ser kommisjonen bort fra.

Eskeland viser hvordan skjønn, magefølelse og ren gjetting noen ganger kan være hovedinnholdet i påtalemyndighetenes bevisvurdering. Han gir også eksempler på at politi og påtalemyndigheter av og til jukser med bevis for å oppnå domfellelser eller for å hindre gjenopptakelser.

• Les hele foredraget her

Før hun ble sjef for politiets hemmelige tjenester, var Janne Kristiansen leder for den kommisjonen som i 2006 avslo Torgersens begjæring om gjenopptakelse. Man kan anta at daværende Justisminister Knut Storberget følte seg trygg på at han ville få en systemtro og lojal medarbeider da han oppfordret Kristiansen til å søke PST-jobben. Den massive kritikken etter 22. juli, støttet opp av godt dokumenterte påstander om at hun flere ganger har kommet med feilaktige opplysninger, ser imidlertid ut til å sette punktum for Kristiansens karriére i PST. (Oppdatering: Nei, gitt!)

Assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening Arne Jensen hadde for litt tilbake et innlegg i Aftenposten som gir en følelse av dejavu for de av oss som mang en gang har klødd oss i hodet over Gjenopptakelseskommisjonens ubegripelige avslag fra 2006. Bakgrunnen er at Redaktørforeningen sammen med en rekke andre medieinstitusjoner har begjært innsyn i lydopptakene fra de åpne delene av Treholtsaken, noe PST har avslått på det aller innstendigste. PSTs begrunnelse er i følge Jensen «fullstendig dominert av prosessuelle og formelle betraktninger» og «nærmest blottet for reelle argumenter». Den virkelige godbiten kommer når PST fremhever det uheldige i at straffesaker prøves i mediene etter at de er rettskraftig avgjort, da dette vil kunne «undergrave tilliten til domstolen». (Sett gjerne inn din egen STASI-vits her).

Jensen spør:

Anser PST det som uheldig at eksempelvis Liland-saken og Fritz Moen-saken ble tatt opp igjen, blant annet i mediene? [...] Mener PST at man heller – av hensyn til «tilliten til domstolene» – skulle latt disse og andre potensielle justismord ligge? Det bør PST-sjefen avklare forholdsvis raskt. Hvis det er slik at PST mener «tilliten til domstolene», selv når domstolene ikke fortjener den, er viktigere enn rettssikkerheten til de som feilaktig blir dømt til lange fengselsstraffer, da er det vel snarere tilliten til PST som er i fare.

To tidligere og en nåværende formann i Den Norske Forfatterforening har siden skrevet en oppfølger i Aftenposten, der de ser på Janne Kristiansen og PSTs adferd med Torgersen-briller.

—

Les også:

• Søksmålet mot Gjenopptakelseskommisjonen
• Et overlagt Justisdrap
• Forfatterforeningen støtter gjenopptakelse

Når det gjelder de tekniske bevisene har det skjedd mye siden 1999. I boken beskrives disse bevisene som uklare, men det er viktig å ha klart for seg at de i dag er fullstendig tilbakevist av vitenskapen.

Boken har lenge vært vanskelig å få tak i, men takket være Nasjonalbibliotekets glimrende satsing bokhylla.no, kan den nå leses gratis på nettet.

Les «…aldri mer slippes løs…» her

Les hele anmeldelsen av Gjenopptakelseskommisjonen her

Tennøe har også anmeldt Statsadvokat Anne Margrete Katteland for falsk forklaring. Katteland har utarbeidet påtalemyndighetenes uttalelser i forbindelse med Torgersens gjenopptakelsesbegjæringer. I sin omtale av barnålbeviset har hun gitt villedende informasjon og således beredet grunnen for kommisjonens «misforståelse» av dette beviset.

Les hele anmeldelsen av Statsadvokat Katteland her

Les tilsvaret her

Torgersens prosessfullmektig Jan Tennøe har respondert på tilsvaret med et nytt prosesskriv. Her går han imot at saken stanses eller deles opp, og opprettholder alle anførsler i stevningen.

Med en viss resignasjon konstaterer jeg at man heller ikke ved denne korsvei møter en konstruktiv holdning til betydningen av de feil som Torgersen er blitt utsatt for. I stedet forsøker Staten ved uholdbar jus å avskjære Torgersen fra å få dokumentere og påvise konsekvensene av at Gjenopptakelseskommisjonens vedtak av 2006 og 2010 lider av mange og graverende feil. Så vidt jeg også forstår tilsvaret vil Staten endog forsøke å avskjære min part fra å påvise at han ble utsatt for graverende feil under rettergangen i 1958 idet vurderingen av om det ble begått feil den gangen anføres å ligge under kommisjonens frie skjønn som ikke kan prøves. Jeg kan bare stille meg undrende til det jeg erfarer, nemlig at det ser ut til at det ikke er grenser for hvor graverende feil mine motparter mener at det er berettiget å overse i tilfellet Torgersen.

Les prosesskrivet her

Vi har nå opprettet en samleside for alt som angår dette søksmålet.

Det er nå på sin plass å stille det retoriske spørsmål hvorfor kommisjonene ikke i en samlet vurdering går inn på hvilke bevis som kan begrunne Torgersens skyld. Den som setter seg litt inn i saken, vil nok fort finne ut hvorfor. Slike bevis finnes simpelthen ikke. Det er ikke mulig på noen enkel måte å gi en begrunnelse for Torgersens skyld. Dette problem har så kommisjonene løst ved helt å avholde seg fra adekvate betraktninger.

Og da presser et nytt spørsmål seg på. Har kommisjonene avslått gjenopptakelse til tross for at de innser at de ikke er i stand til å begrunne hans skyld, eventuelt til tross for at de selv legger til grunn at det ikke finnes bevis som kan felle Torgersen? Positiv ond tro, var et uttrykk jeg ble kjent med da i sin tid jeg leste formuerett. Uttrykket synes å være anvendelig i flere deler av jussen.

Les hele artikkelen her

—

Les mer:

• Stevning til Oslo Tingrett av Jan Tennøe
• Prosesskriv i saken mot Gjenopptakelseskommisjonen