Om å tape sin barnetro

Av TROND ESKELAND, professor i anatomi og patologi ved Universitetet i Tromsø 1976 – 2010. Han er også tidligere leder i Norsk Forskerforbund. Denne teksten er hentet fra Festskrift til Fredrik Fasting Torgersen. Foto: Johannes Granseth

---

Min beretning handler om rettsvesenet. Jeg gikk fra å se på rettsvesenet som et rettferdig og godt system til å oppdage at det var et system med mange feil og mangler. Av og til er det ikke et system for retten, men for uretten, der maktmisbruk og mangel på rettssikkerhet rår i «verdens beste land». 

Egen bakgrunn

Jeg hadde alle forutsetninger for å gå i graven med tro på det norske rettsvesen som godt og rettferdig. Tilliten hadde jeg i første rekke fått fra min far.

Han var jurist, politimester fra 8. mai 1945, deretter statsadvokat for landssviksaker 1946/47, byråsjef og statssekretær i Sosialdepartementet før han avsluttet sin yrkeskarriere med å være dommer i 27 år, først i Oslo byrett og deretter i daværende Eidsivating lagmannsrett til han fylte 70 år. Jeg opplevde at han var tilfreds med sin dommergjerning og at han hadde tiltro til rettsvesenet.

Min bror Ståle Eskeland fulgte på slutten av 1980-tallet, etter oppfordring fra jusprofessor Anders Bratholm, de såkalte bumerangsakene som ble behandlet i Bergen byrett. De tiltalte hadde påstått at de var blitt fysisk mishandlet av politiet i Bergen mens de var i politiets varetekt. Nå sto de tiltalt for å ha avgitt falske forklaringer. De hadde ikke vært utsatt for politivold, – ifølge politiet og påtalemyndigheten. Bratholm var av en annen oppfatning.

Far var sterkt imot Ståles engasjement. Far tvilte ikke på politiet, påtalemyndigheten og retten, og Ståle kunne komme i vanry. De tiltalte ble da også dømt. Men senere ble det bevist at politiet hadde utøvd ulovlig vold. Politiet hadde vitnet falskt.

Jeg hadde på dette tidspunkt disputert for den medisinske doktorgrad ved Universitetet i Oslo (innen immunologi), og var dypt engasjert i mitt arbeid som professor i anatomi (1976 – 2010) ved Universitetet i Tromsø.

Jeg mener at jeg der var en lojal medarbeider og ble oppfattet som det. Men da jeg en gang ble invitert til et filosofisk seminar for å snakke om makt, var for første gang representanter for universitetsdirektøren til stede. Ledelsen var ellers ikke særlig interessert i filosofi. Det er mulig at de fryktet et angrep på måten de brukte sine maktposisjoner på. I så fall var deres frykt ubegrunnet. Mitt poeng var at makt utøves av alle som sitter i sentrale posisjoner. Det er en funksjon av posisjonen. Mitt arbeid med bevisene i Torgersen-saken mange år senere, ble for meg en bekreftelse på at min uskyldige analyse den gangen, på et nokså tynt empirisk grunnlag, hadde mer for seg enn jeg ante.

Professor C. S. Aaser bringer meg inn i Torgersen-saken

På slutten av 1990-tallet begynte Ståle å arbeide med Torgersen-saken. Han nevnte, når vi av og til møttes, at han etter hvert ble mer og mer urolig for at Torgersen hadde sonet over 16 år i fengsel for et drap han ikke hadde begått. Siden jeg selv ikke kjente saken, verken motsa eller støttet jeg han. Jeg regnet med at dersom det var et justismord, var dommen en arbeidsulykke som snart ville bli rettet opp. Noen grunn til selv å engasjere meg i saken så jeg ikke, selv om jeg visste at den inneholdt bevis som lå innenfor mitt fagfelt. Jeg ble heller ikke bedt om gå inn i saken. Først i 2004, etter at Høyesterett hadde avslått gjenopptakelse i 2001 og Ståle hadde gått dypere inn i sakens beviser, ringte han meg og spurte om jeg vil se nærmere på professor C. S. Aasers sakkyndige uttalelse fra 1957 om det såkalte avføringsbeviset.

Aasers oppgave var å undersøke om avføring som var funnet på utsiden av hælen på Torgersens turnsko kom fra menneske. Aaser konkluderte med at det var avføring fra menneske. På den måten hadde han vært med på å knytte Torgersen til drapet.

Hvorfor spurte Ståle meg? Jeg skjønte jo umiddelbart at to brødre i samme sak ikke tok  seg bra ut i manges øyne. Andre var spurt, men hadde avslått å gå inn i saken. Litt motvillig sa jeg derfor at jeg kunne gi han min vurdering.

Jeg var nysgjerrig, – som forsker. Hvordan brukte man vitenskapelige teknikker innen rettsvesenet, og hvorledes skrev man sine rapporter? Oppgaven ga meg en mulighet til innblikk i rettsvesenet så å si fra innsiden.

Oppgaven min var ikke særlig omfattende. Rapporten fra Aaser var på 2,5 sider.

Jeg har lang erfaring med å lese og skrive vitenskapelige artikler. Slike artikler er systematisk oppbygd etter et standard mønster: 1. En innledning hvor problemstillingen inngår, 2. Beskrivelse av metodene som er  brukt, 3. Resultater, 4. Drøfting av resultatene og  5. Konklusjon.

Det  meste manglet i Aasers rapport. Først tenkte jeg at her var jeg inne i en helt annen kultur, som jeg ikke hadde forstått. Men snart gikk det opp for meg at dette ikke var kultur, men ukultur.

Prøven Aaser undersøkte var et tørt avskrap fra hælen på Torgersens turnsko. Avskrapet var meget sparsomt. Prøven kom via en annen sakkyndig, lege Valentin Fürst, som hadde fått turnskoen fra politiet.

Aaser mikroskoperte prøven og fant hår. Dette tydet på at prøven kom fra dyr. Dyr slikker pelsen og får hår i avføringen.

Aaser testet for blod i prøven og fant intet.

Aaser brukte også en immunologisk teknikk, og til dette hadde han et reagens kalt «anti-menneskeserum». Med «anti-menneskeserum» fikk Aaser ingen reaksjon med avføringsprøven. Han tenkte vel at var det avføring fra menneske, ville han funnet en reaksjon mellom prøven og «anti-menneskeserum».

Men Aaser ga seg ikke. Han tilsatte resten av prøven litt vann og luktet så på løsningen. Konklusjonen for Aaser var klar: Dette var avføring fra menneske. Dette «funnet» ble senere brukt av påtalemyndigheten for å underbygge at avføringen på Torgersens sko stammet fra avføring på åstedet, – som alle den gangen mente var offerets egen avføring.

Jeg skrev en 10 siders rapport der jeg dokumenterte at det Aaser hadde gjort ikke var verdt papiret det var skrevet på.

Om luktingen skrev jeg: «Aaser har ikke godtgjort at han har nese for slik treffsikkerhet. Det hadde han selvsagt heller ikke.» Nylig har tidligere førstelagmann i Borgarting lagmannsrett, Nils Erik Lie, skrevet to sider om Aasers lukting og kommet til samme resultat.

Men før jeg avsluttet min rapport, ville jeg gi Aaser en sjanse. Kanskje hadde jeg helt feilbedømt mannen og hans arbeid? Jeg oppsøkte derfor bib­lioteket på Norges veterinærhøgskole og ble vel mottatt. Jeg ble fortalt at Aaser hadde vært en respektert professor.

Men hvem var C. S. Aaser?

Fra Norsk biografisk leksikon gjengir jeg:

«Aaser var født i 1887, og en viktig person for å bygge ut deler av veterinærfaget i Norge, særlig innen næringsmiddelhygiene. Han ble i 1938 utnevnt som den første professor i fagene næringsmiddelkontroll, hygiene og rettsmedisin ved Norges veterinærhøgskole (NVH). 1953 opprettet NVH et eget Institutt for rettsmedisin, og Aaser ble dets første sjef i et nyopprettet dosentur som han innehadde til 1959. I samme periode var han også politiveterinær i Oslo. Fra 1921 til 1959 var han veterinær ved Statens institutt for folkehelse. Aaser var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi (fra 1950) og æresmedlem av Den Norske Veterinærforening (DNV), Veterinærhygienisk Forening, Den danske dyrlægeforening og de nasjonale dyrebeskyttelsesforeningene i Norge, Sverige og Danmark. Han mottok Kongens fortjenstmedalje i gull 1958 og var ridder av Dannebrogordenen. Aaser ble tildelt en rekke utmerkelser, bl.a. Veterinærfondets pris (1921 og 1974) og DNVs hederstegn».

Aaser var således vel ansett. Han var nettopp fylt 70 år i 1957 da han ble engasjert som sakkyndig på avføring.

På biblioteket fant jeg ut at Aaser fikk avbrutt sin vitenskapelige karriere av overfallet på Norge i april 1940 og var lite vitenskapelig aktiv etter dette. Han var således ikke oppdatert på det meste som var moderne i 1957. Avføring hadde han ikke arbeidet med.

Aaser har åpenbart ikke skjønt hva han gjorde da han undersøkte om det var reaksjon mellom prøven fra turnskohælen og «anti-menneskeserum». Tilfeldigvis var jeg her på hjemmebane. Jeg hadde brukt «anti-menneskeserum» i mitt forskningsarbeid innen immunologi.

Hva er avføring fra menneske? Det er matrester, dvs rester fra planter og dyr, bakterier, gallefargestoffer, pluss cellerester og slim fra tarmveggen. Det er derfor noe som stammer direkte fra menneske i menneskeavføring, men lite i forhold til det avføring ellers består av.

Hva er «anti-menneskeserum»? Navngivingen er forvirrende. Det er ikke – som navnet kan tyde på, – et serum som reagerer med «alt» som er fra menneske. «Anti-menneskeserum» er serum fra et dyr, vanligvis fra kanin, som er blitt injisert med serum fra menneske. Når man i ettertid blander serumet fra en slik kanin med serum fra menneske, kan man påvise at kaninen har dannet antistoffer mot menneskeserumet, eller mer presist uttrykt: dannet antistoffer mot noen av proteinene i menneskeserum.

Ingen kyndige ville i 1957 mene at «anti-menneskeserum» ville reagere med menneskelig avføring slik Aaser testet dette. Et slikt funn ville i så fall i seg selv vært en ny vitenskapelig oppdagelse på den tiden.

Men skulle det nå ha vært slik at det var serumproteiner i avføringen, så ville de likevel ikke ha blitt oppdaget. Prøven fra turnskoens hæl var tørr. Tørke ødelegger det meste av serumproteinene.

Aaser gjorde noe han åpenbart ikke forsto. Men politiet og jurister oppfattet sikkert undersøkelsen med «anti-menneskeserum» som faglig forsvarlig, selv om den ikke ga noe resultat. For kyndige er Aasers bruk av «anti-menneskeserum» på linje med å bruke vanlig kikkert mot månen for å se om den inneholder gull eller granitt.

Da Aaser avga sin forklaring i retten i 1958, unnlot han å peke på det som var den mest sannsynlige forklaring, nemlig at hår i prøven pekte mot at avføringen var fra dyr.  Derimot sa han at han mente prøven var avføring fra menneske. Det eneste grunnlaget for denne konklusjonen var at han hadde luktet på prøven!

Andre sakkyndige vurderinger i 1958

Min tiltro til rettssystemets ufeilbarlighet og riktigheten av Torgersens drapsdom var svekket etter å ha lest Aasers rapport. Jeg gjennomgikk derfor også de andre sakkyndige rapportene knyttet til avføringsbeviset. Dette medførte at jeg deretter satte meg inn i de to andre naturvitenskapelige bevisene i Torgersen-saken, – barnålbeviset og tannbittbeviset.

Sammen med professor Ragnar Bye gransket jeg og skrev en omfattende rapport om alt som var å finne om avføringsbeviset. Jeg var også sekretær for professor Rune Halvorsen Økland da han skrev en omfattende rapport om barnålbeviset. Rapportene om  tannbittbeviset var det lett å sette seg inn i, som professor i anatomi.

Det var bare én konklusjon å trekke. Aasers rapport var ikke i særklasse dårlig. Alle de sakkyndige som i 1958 uttalte seg i retten om de tre tekniske bevisene, ville ha strøket med glans om deres rapporter var blitt levert inn som eksamensbesvarelser på et universitet eller en høgskole. Det gjelder systematikken, undersøkelsene og konklusjonene. Ingen av undersøkelsene til de sakkyndige knytter Torgersen til drapet, – i motsetning til hva de skrev i sine konklusjoner og framførte muntlig i retten overfor juryen. (Les mer om dette i «Torgersen-saken oppsummert»)

Behandlingen i Gjenopptakelseskommisjonen

Torgersens skyld er bare prøvet for retten én gang, i lagmannsretten i 1958, da han ble dømt for drapet. Alle senere avgjørelser angår om gjenopptakelse skal tillates.

Gjenopptakelse, dvs ny rettssak, skal etter straffeprosessloven skje når det er begått alvorlige feil under den opprinnelige rettssak. Gjenopptakelse forutsetter ikke at det er sikkert at den domfelte vil bli frikjent i den nye rettssaken.

Da Gjenopptakelseskommisjonen i 2006 arbeidet med Torgersen-saken, var det nærmere 20 personer med naturvitenskapelig og medisinsk ekspertise som etter 1958 hadde gransket og skrevet rapporter om de tre tekniske bevisene. Aktor i saken, statsadvokat L. J. Dorenfeldt, har i artikler skrevet at de tre tekniske bevisene var særdeles viktige for domfellelsen i 1958.

Vi som sakkyndige hadde entydig konkludert med at de tre tekniske bevisene var verdiløse mht å knytte Torgersen til drapet. Gjennom våre undersøkelser hadde vi også påvist hvilke feil som var gjort av de sakkyndige i 1958. Det er uten tvil en alvorlig feil at de tre tekniske bevisene i 1958 ble sagt å knytte Torgersen til drapet, når det viser seg ikke å gjøre det.

Som vitenskapsfolk var vi sikre på at gjenopptakelse av saken ville bli resultatet når Gjenopptakelseskommisjonen fikk kjennskap til våre resultater. Hvorfor? Vitenskapsfolk er trygge på at når det er gjort gode undersøkelser og de er rapportert skriftlig på en samvittighetsfull måte, blir resultatene godtatt.

Gjenopptakelseskommisjonen var av en annen mening. Den avslo Torgersens begjæring om gjenopptakelse.

Gjenopptakelseskommisjonen skrev: «Oppkonstruert tvil om bevisene» og lederen Janne Kristiansen sa (TV2): «Vitenskapen får uttale hva de vil».

Selvfølgelig har Janne Kristiansen rett i at vitenskapen får mene hva den vil. Det er denne uavhengigheten av religiøse og verdslige ledere som gjennom århundrer har økt kunnskapen i alle fag. Mange mener imidlertid noe annet enn det vitenskapsfolk er enige om. Det er deres menneskerett. Men når man sitter i offentlig stilling og skal forvalte rettssikkerhet, kan man ikke gå på tvers av sikre vitenskapelige konklusjoner slik kommisjonen og dens leder Janne Kristiansen gjorde.

Professor Per Brandtzæg har formulert det slik: «Her står vitenskapen mot galskapen».

Hva er forklaringen på den åpenbart gale avgjørelsen til Gjenopptakelseskommisjonen? Turte ikke Janne Kristiansen å komme til en annen konklusjon enn Høyesterett i 2001? Gikk Janne Kristiansen med en høyesterettsdommer i magen og håpet å bli dette når hennes åremålsperiode i Gjenopptakelseskommisjonen var over? Uansett, hennes neste karrièresteg var at hun ble leder av PST (Politiets sikkerhetstjeneste). Her ble hennes middelmådighet fort avslørt. Hun ble omplassert og ble spesialrådgiver i Justis- og beredskapsdepartementet. Statens ledere kan tydeligvis tolerere en dårlig gjenopptakelseskommisjon, men ikke at PST, som arbeider med trusler mot rikets sikkerhet, har en inkompetent leder.

Naturvitenskapene og Torgersen-saken

Sakkyndige med naturvitenskapelig bakgrunn sto sentralt ved bevisvurderingen i 1958. De konkluderte med at de tre tekniske bevisene, knyttet Torgersen til drapet med nær 100 prosent sikkerhet. Juryens beslutning og dommen var en konsekvens av de sakkyndiges konklusjoner.

Av de ca 20 sakkyndige som hadde vært inne i saken etter 1958, har noen vært engasjert av påtalemyndigheten, andre av Torgersens advokater. Ingen av disse sakkyndige (med ett unntak; professor Tore Solheim, – se nedenfor) har kunnet bekrefte de sakkyndiges konklusjoner fra 1958 om at tannbittet, barnålene og avføringen knyttet Torgersen til drapet.

Hvordan kunne de sakkyndige i 1958 ta så feil?

En del av forklaring kan ligge i at Torgersen, lenge før de sakkyndige startet sitt arbeid, var utpekt av politiet som drapsmannen. Dette ble offentliggjort i avisene få dager etter drapet og lenge før politiet hadde noe som helst konkret å bygge sin konklusjon på. Det gjensto «bare» for politiet å bevise sin konklusjon. Politiets syn på at Torgersen var drapsmannen kan ha smittet over til de sakkyndige og blitt førende for deres konklusjoner, som altså ble helt gale.

De sakkyndige var nøye utvalgt av politiet/påtalemyndigheten. Men mange av disse var ikke sakkyndige på det de skulle vurdere. Eksempelvis ble de sakkyndige på tannbittbeviset, tannlege Strøm og professor Wærhaug framstilt i retten som høyt kvalifiserte eksperter. Men ingen av dem hadde tidligere arbeidet med bittmerker i hud! Torgersens ønske om å hente en ekspert fra utlandet ble avslått.

De sakkyndige rapportene om avføringsbeviset og tannbittbeviset skulle etter loven vært forelagt Den rettsmedisinske kommisjon i 1958, men det skjedde ikke. Kommisjonen har som oppgave å kvalitetssikre rettsmedisinske konklusjoner. Den ulovlige tilbakeholdelse gir mistanke om at politiet og/eller påtalemyndigheten alt i 1958 skjønte at konklusjonene til de sakkyndige var uholdbare og ikke tålte granskning av andre eksperter. Det er ikke uten grunn at advokat Jan Tennøe har valgt tittelen «Juks satt i system»  på sin bok fra 2013 om Torgersen-saken.

Hvorfor er ikke Torgersens sak forlengst gjenopptatt? En del av forklaringen kan være at de som har avslått de mange begjæringene om gjenopptakelse i all hovedsak er jurister uten forståelse for naturvitenskapelige undersøkelser. Disse juristene representerer det professor Brandtzæg kalte galskapen.

Typisk i så måte er at professor Bye og jeg fant at avføringsbeviset må ha vært manipulert i den forstand at nye prøver oppsto på uforklarlig vis. Vi kunne trekke den konklusjon fordi vi vet hvordan laboratoriearbeid utføres. Bye har kommentert de nye prøvene slik:  «Enten er det trolldom eller så er det juks».

Gjenopptakelseskommisjonen skrev, uten begrunnelse, at manipulering kunne man se bort fra. Det er lett å påstå slikt når man ikke vet noe om laboratoriearbeid, – og dessuten «glemmer» at det ikke er ukjent at politiet i Norge også begår klare lovbrudd (som i bumerangsakene).

Det er uforståelig at juristene fortsatt sier at de stoler på de sakkyndiges undersøkelser fra 1958, men ikke på de senere undersøkelsene. Disse juristene framstår på lik linje med det presteskapet som i sin tid tviholdt på verdensbildet om at jorda var flat og at sola gikk rundt jorda. I vitenskapen, og særlig i naturvitenskapene og medisin, er regelen at nyere undersøkelser utdyper og reviderer tidligere tiders konklusjoner. Det er derfor vi vet mer nå enn før.

Solheim som enslig svale

Om tannbittbeviset har professor i tannmedisin Tore Solheim skrevet at det er mer enn 99,9 % sikkert at Torgersens tenner har avsatt bittmerket i offerets bryst. Sikkerheten Solheim angir er dermed på linje med sikkerheten ved DNA-bevis, som gir en langt større sikkerhet enn f.eks ved sammenlikning av fingeravtrykk. Solheim arbeider ellers ikke med bittmerker i hud. Skulle hans metode (og konklusjon) være korrekt, stiller han som en aktuell kandidat til Nobelprisen i medisin. Han vil i så fall bli den første nordmann som får medisinprisen. Ingen vitenskapsfolk i Norge eller utlandet har fremmet hans kandidatur.

Derimot advarer utenlandske rettsodontologer i stigende grad mot det å sammenlikne bittmerker i hud med tenner for å finne biteren. Metoden er alt for usikker. Det gjelder selvfølgelig særlig når mistenkte har vanlig tannstilling. Torgersen hadde vanlig tannstilling.

Professor i rettsodontologi David Senn, fra Texas, USA, konkluderte sine undersøkelser  med at Torgersen måtte utelukkes som biter. Biteren har, ifølge Senn, manglet en tann. Torgersen manglet ingen tenner. Solheim skrev da til en av de andre amerikanske sakkyndige og advarte mot Senn, som han hevdet var uærlig.

Rettsvesenets ufeilbarlighet = rettsvesenets akilleshæl

Erfaringen fra Torgersen-saken gjorde at jeg begynte å interessere meg for andre justismordsaker, som bumerangsakene, Liland-saken (dom for to drap), Fritz Moen-sakene (dom for to drap) og en rekke incestsaker. Mønsteret er stort sett det samme, og kan oppsummeres slik:

I justismordsaker er det privatpersoner og ikke rettsvesenet som har drevet sakene fram til gjenopptakelse, på tross av en innbitt motstand fra rettsvesenets side for å hindre gjenopptakelse. Også utlevering av dokumenter og andre bevismidler blir motarbeidet. Dette skjer fortsatt, selv om det er gitt løfter om forbedring etter Fritz Moen-sakene. Frifinnelse av ofre for justismord tar ofte meget lang tid, f.eks ble Moen frifunnet først etter ca 30 år (og da var han død).

Hos mange er oppfatningen at rettsavgjørelser i straffesaker bygger på sikre bevis og fornuftige tankerekker der bevisene legges til grunn. Folk er kjent med reglene i strafferetten: «Tvilen skal komme tiltalte til gode», – og: «Bevisene skal ut over enhver rimelig tvil vise at tiltalte er skyldig».

Realiteten er ofte en annen:

Straffesaker bygger på politiets etterforskning. Politiet konsentrerer seg fort om en eller noen få mistenkte, og til slutt om en hovedmistenkt. For å bevise hovedmistenktes skyld,  samles så inn mest mulig av indisier og bevis, dvs det som kan underbygge at hovedmistenkte er skyldig.

Etterforskning gir ofte ikke sikre beviser, men mer eller mindre gode indisier på at den hovedmistenkte er skyldig. Som oftest er det rett gjerningsperson som framstilles i retten, så selv om bevisene er svake, blir dommen rett, fordi den reelt skyldige blir dømt.

Men i en del tilfeller hvor politiet mener det foreligger bevis for at hovedmistenkte er skyldig, er ikke hovedmistenkte reelt skyldig. Gjerningspersonen er kanskje ikke mistenkt, kanskje ikke en gang kjent for politiet. Da går det galt når hovedmistenkte uten motforestillinger blir knyttet til ugjerningen av påtalemyndigheten, som i Fritz Moen-sakene. For domstolen er imidlertid saken noenlunde enkel. Den skiller seg ikke fra andre saker der den reelt skyldige sitter på tiltalebenken. Dommen må bli: Skyldig.

Vitner er ofte viktige i straffesaker. Men vi vet med sikkerhet at vitner er svært upålitelige. De tror de forteller sannheten og sverger på det, men vitner husker ofte feil, har ofte observert feil, og av og til lyver de. Men ingen kan vite med særlig grad av sikkerhet om en gitt vitneforklaring er sann eller ikke. Derfor blir vitner likevel for ofte trodd både av politi og dommere, – fordi de fremstår som troverdige.

Avgir to vitner motstridende forklaringer, velger politi og dommere gjerne å tro på ett av dem. De gjør så godt de kan, men undersøkelser viser at politi og dommere ikke er mer treffsikre enn andre når de står overfor to motstridende forklaringer. Å gjøre så godt en kan, når det ikke fins sikre metoder for å skille sant fra usant, må i en del tilfeller føre galt avsted. Eksemplene her er mange. Ovenfor er nevnt bumerangsakene og Fritz Moen- sakene hvor politiet ble trodd, og ikke de som fortalte sannheten. I noen incestsaker har «offeret», etter domfellelse og soning, innrømmet at hun løy for å hevne seg på tiltalte. I Torgersen-saken valgte retten i 1958 å tro på den vanekriminelle Ørnulf Bergersen, framfor å tro på Torgersens slektninger som uavhengig av hverandre ga Torgersen alibi.

Rettsvesenet er ikke villig til å innrømme overfor seg selv og andre hvor svakt det bevismessige fundament er i mange straffesaker. Derfor tviholder rettsvesenet på bildet: Vi gjør så godt vi kan, og det er godt nok.

Mange andre tenker også slik. Men hos dem som har vært i nærkontakt med politi og rettsvesenet forøvrig, er tilliten til systemet langt lavere enn i resten av befolkningen. Undersøkelser viser dette.

Torgersen-saken gjelder oss alle

Med Gjenopptakelseskommisjonens avslag i 2006 på Torgersens begjæring om gjenopptakelse forsvant min generelle tillit til rettssystemet. Torgersen-saken viser at rettsvesenet ikke er til å stole på selv når det har gjort grove feil.

Mye kan gjøres for å forbedre rettssystemet. Man kan starte med å åpne for mer reelt innsyn i rettsvesenets arbeid. Ett tiltak vil være å gi allmenn tilgang til alt etterforskingsmateriale så snart tiltale er tatt ut. I Sverige er det slik. I saken mot Anders Behring Breivik ble rapporten fra de første psykiatriske sakkyndige kjent før rettssaken startet. Det var en ulovlig lekkasje. Hadde ikke lekkasjen skjedd, ville dommen antakelig blitt at han var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Han ville da ikke fått fengselsstraff (forvaring), men ville blitt dømt til tvungen psykiatrisk behandling.

Et annet tiltak vil være å foreta lyd- eller videoopptak av alle rettssaker, noe som har vært foreslått mange ganger. Slike opptak vil lette kontrollen med hva som har foregått i en sak, hvis det blir aktuelt. Opptak vil også være til hjelp for dommerne når de skal vurdere alt som er sagt i løpet av en rettssak, som kan gå over flere uker. Nå baserer dommerne seg hovedsakelig på notater og hukommelsen. I norsk strafferett gjelder nemlig muntlighetsprinsippet; bare det som blir muntlig framført i retten skal dommerne ta hensyn til.

Justismordet på Torgersen angår oss alle også fordi det avslører grunnleggende feil ved rettssystemet. Kan du og jeg være trygg for lovens lange arm når vi er uskyldige? Andre uskyldige er blitt dømt (og vil bli dømt) fordi rettsvesenet har usikre metoder, ikke utøver tilstrekkelig selvkritikk og viser liten evne til å rette opp egne feil.

Tidligere journalist Tore Sandberg har fått gjenopptatt flere justismordsaker. Hans syn vil også jeg gjøre til mitt: «Rettsvesenet som alle vesener gjør feil, fordi det er mennesker som utgjør vesenet (og mennesker er ikke ufeilbarlige). Det som er skuffende, er at det er nærmest umulig å få rettet opp feilene.»