Tannbittbeviset

Den drepte Rigmor Johnsen ble funnet med et bitemerke på sitt venstre bryst. Datidens sakkyndige mente uten forbehold å kunne fastslå at det var «identitet» mellom Torgersens tenner og bittsporet, og beviset ble derfor like knusende for Torgersen som om hans fingeravtrykk skulle ha blitt funnet på åstedet. I dag er tannbittbeviset fullstendig tilbakebevist.

Det er ikke lenger omstridt at merkene på brystet ikke kan knytte Torgersen til drapet. Den rettsmedisinske kommisjon fastslo dette både i i 2001 og 2004, og en rekke nyere sakkyndige undersøkelser konkluderer i tillegg med at merkene på brystet ikke kan ha blitt avsatt av Torgersens tenner.

Selv gjennopptakelseskommisjonen medgir langt på vei at tannbittbeviset ikke lenger kan brukes mot Torgersen:

«Kommisjonen anser at de mange fagpersoners delvis motstridende fortolkninger av tannbittbeviset og konklusjoner mht. identifikasjon og utelukkelse av Torgersen, er egnet til å skape usikkerhet mht. i vilken grad beviset knytter Torgersen til hadlingen.»

Kommisjonen har imidlertid det litt spesielle syn at det ikke er «grunnlag for å hevde at tannbittbeviset alene ble tillagt spesielt stor vekt» da Torgersen ble dømt i 1958. Dette er en åpenbart urimelig påstand. Tannbittbeviset ble i 1958 betraktet som et førsteklasses naturvitenskapelig bevis, noe disse sakkyndige uttalelsene fra rettsaken med tydelighet viser:

«Ved tennene til Fredrik Ludvik Fasting Torgersen foreligger det som nevnt en rekke særlige karakteristika som alle uten unntagelse gjenfinnes i bittsporet hos den drepte. Ut fra et vitenskapelig syn er det etter min oppfatning overveiende sannsynlig at bittmerket i brystet til Rigmor Johnsen skriver seg fra mistenkte Fredrik Ludvik Fasting Torgersen. Ut fra min personlige erfaring, vel vitende om mitt ansvar, anser jeg bittmerket i brystet til den drepte å være identiske med mistenkte Fredrik Ludvik Fasting Torgersens tenner.» (Tannlege Ferdinand Strøm, 1958)

«Bittsporene i drepte Rigmor Johnsens bryst kan med en til visshet grensende sannsynlighet sies å være etterlatt av Fredrik Ludvig Fasting Torgersen.» (Professor Jens Wærhaug, 1958)

Bittmerkene

La oss ta utgangspunkt i to illustrasjoner som dr. David Senn har laget. Den første viser bittmerkene etter drapsmannen. Den andre viser skadene vi kunne forvente å finne hvis Torgersens tenner hadde bitt et kvinnebryst. Merkene etter Torgersens tenner er fra forsøk som dr. Senn har gjort med avstøpningene fra 1958. De seks bittmerkene i drapsofferets bryst er nummerert og tennene som tilskrives hvert bittmerke står i parentes:

Hvor er tann 42?

Legg merke til at det ikke er noe merke mellom bittmerke 5 og 4 der tann nr. 42 kunne ha bitt. Avtrykket etter Torgersens tenner viser et tydelig merke etter tann 42.

Som vi ser på dette fotografiet av Torgersens tannavstøpning fra 1958, biter Torgersens tann 42 dypere enn nabotannen 41. Hans tann 42 biter nesten like dypt som sin andre nabo, tann 43. I forsøk gjort av Jon I. Medbø og Ole M. Synnes med bitt i svinejur har det aldri lyktes å få Torgesens tann 42 til å la være å sette merke når dens nabotenner gjør det.

Dette er en sterk indikasjon på at det ikke er Torgersen som er biteren. Drapmannen har enten ikke hadde noen tann 42, eller så har den vært mye kortere enn sine nabotenner.

Merke 5 og 6 er uforenelige med Torgersens tenner

Hos Torgersen ser vi også at tann 31 setter merke høyere opp enn sin nabotann 41. Dette stemmer ikke med merkene etter drapsmannen:

Bildet til venstre viser bittmerke 6 og 7 på offerets bryst. Bildet til høyre er av et voksavtrykk av Torgersens tannavstøpning fra 1958. Vi ser at forholdet mellom tann 31 og 41 hos Torgersen det motsatte av forholdet mellom bittmerkene som dette tannparet skal ha avsatt. Hos Torgersen står tann 31 lengre inn mot tungesiden, mens tann 41 står lengre ut mot leppesiden.

Hvilke tenner avsatte merke 1, 2 og 3?

De sakkyndige som er enige om at Torgersen er biteren, er ikke desto mindre uenige om hvilke av Torgersens tenner i overkjeven som avsatte bittmerkene 1, 2 og 3. I 1958 mente tannlege Ferdinand Strøm at det var tennene 21, 11 og 12, mens professor Jens Wærhaug mente at det var tennene 21, 11 og 13. De to britene som var eksperter for påtalemyndigheten under begjæringen om gjenopptakelse, Gordon MacDonald og David Whittaker, mente derimot at det var tennene 11, 12 og 13. De var alle enige om at det var Torgersen som var biteren, men ikke om hvilke av hans tenner som bet!

Det er åpenbart urimelig å godta disse sakkyndiges påstand om at de kan knytte Torgersens tenner til tannbittet, når de ikke engang kan vise hvilke tenner som avsatte de forskjellige avtrykkene.

Hva tannbittet beviser

I et skademønster bestående av kun seks bittmerker, finner vi som vi har sett en rekke tydelige trekk som synes å utelukke Torgersen som biter. Selve funnene bestrides ikke av rettsodontologer engasjert av påtalemyndigheten. Men påtalemyndighetens sakkyndige opererer med forklaringer som skal holde muligheten åpen for at Torgersen i teorien kan ha avsatt merkene. Derfor behøver ikke gjenopptakelseskommisjonen å strekke seg lenger enn til å innrømme at tannbittbeviset er verdiløst.

Men tannbittbeviset er i høyeste grad verdifullt. Det viser med all ønskelig tydelighet at det ikke var Torgersens tenner som bet en 16 år gammel pike i brystet en desembernatt i 1957.