Torgersensaken

nils-erik-lie

Av Nils Erik Lie

1. Innledning

Jeg var domstolleder i Borgarting lagmannsrett da den gjenopptakelsesbegjæring som ble avgjort ved lagmannsrettens kjennelse av 18. august 2000, ble behandlet. Jeg hadde ingen direkte befatning med saken, men fulgte den i en viss utstrekning fra sidelinjen. I årene etter har jeg ikke sett noen grunn til å trekke i tvil de konklusjoner lagmannsrettens tre dommere, og i neste omgang Høyesteretts kjæremålsutvalg kom frem til.

I løpet av de siste ukene har jeg benyttet anledningen til å lese gjennom en betydelig del av det materiale som foreligger i saken, herunder lagmannsrettens kjennelse av 18. august 2000, Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-2001-1521, og Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelser av 8. desember 2006 og 30. september 2010. Jeg har også lest på ny Michael Grundt Spangs “Torgersensaken” fra 1973 og samtlige av Aftenpostens referater fra behandlingen av saken i Eidsivating lagmannsrett i 1958, samt gått gjennom en betydelig del av det materialet som finnes på nettet, herunder Ståle Eskelands utredning “Bevisene i Torgersen-saken” av 5. april 2005. Jeg har ikke hatt tilgang til noen del av dokumentene i saken.

Denne gjennomgangen har hatt som konsekvens at jeg er blitt sterkt uroet over det som har skjedd. På grunnlag av det materialet som foreligger nå, kan jeg ikke forstå annet enn at domfellelsen i 1958 var gal. På det samme grunnlag stiller jeg meg også uforstående til unnlatelsen av å gjenoppta saken i 2000/2001 og i et hvert fall i 2006, ut fra det ytterligere materiale som forelå da.

Jeg understreker at jeg ikke har noen foranledning til å ta noe direkte standpunkt til spørsmålet om skyld eller uskyld. Jeg går heller ikke inn i det som er anført om strpl. § 391 nr. 1 som grunnlag for gjenopptakelse. Mitt anliggende er utelukkende å vurdere om påtalemyndighetens bevisbyrde — plikten til å bevise hinsides en rimelig og fornuftig tvil at Torgersen var skyldig — ble oppfylt da saken ble behandlet i 1958, og i forlengelsen av dette om kriteriene i strpl. § 391 nr. 3, alternativt i § 392 andre ledd er oppfylt i dag. Ut fra den forståelse av § 391 nr. 3 som er lagt til grunn i Rt-2001-1521 blir spørsmålet da om det i dag er en rimelig mulighet for at lagretten hadde landet på at det forelå en rimelig og fornuftig tvil om Torgersens skyld, og dermed svart nei på de spørsmål som ble forelagt dem, dersom de nye omstendigheter og bevis — først og fremst nye sakkyndige erklæringer og uttalelser — som har kommet til etter hovedforhandlingen i 1958, også den gang hadde foreligget som en del av det samlete bevisbildet.

2. Betydningen av ny sakkyndighet som grunnlag for gjenopptakelse

Det synes å være enighet om hva som kan være nye omstendigheter eller bevis, jf. Bjerke, Keiserud og Sæther, Straffeprosessloven, kommentarutgave (4. utgave), s. 1329-1330:

Nye sakkyndige erklæringer kan brukes som grunnlag for gjenåpning, selv om de ikke er basert på nytt materiale, se Rt.1990 s. 253, 1994 s.1149, 2002 s.1726 og 2005 s.1665. Nye undersøkelser av teknisk bevismateriale i saken, eksempelvis med grunnlag i nye metoder eller ny generell innsikt, vil kunne anses som nye bevis. Også nye sakkyndige vurderinger som bare har karakter av evalueringer av tidligere sakkyndiges uttalelser, vil kunne anses som nye bevis, i ethvert fall hvis evalueringene er basert på ny innsikt som har alminnelig faglig tilslutning, jf. Rt.2001 s. 1521 (s. 1538).

Disse uttalelsene bygger åpenbart på tilsvarende uttalelser i Rt-2001-1521 (side 1538).

Det synes også å være enighet om at kriteriet “nytt” viser tilbake til den opprinnelige hovedforhandlingen. At materiale som påberopes nå, i stor utstrekning har vært vurdert også ved tidligere anledninger, forhindrer derfor ikke at det må vurderes på ny som element i et samlet bevisbilde. Tidligere avgjørelser har ingen rettskraftsvirkning. En avgjørelse må imidlertid kunne henvise til tidligere avgjørelser og den begrunnelse som måtte være gitt der. Etter omstendighetene må dette også kunne gjøres kortfattet. Det må imidlertid fremgå at det er foretatt en ny og selvstendig vurdering av de anførslene som er fremsatt.

3. Betydningen av tidsfaktor og bevisumiddelbarhet

Tidsfaktoren og bevisumiddelbarheten har vært omtalt som kompliserende faktorer.

I Rt-2001-1521 er det uttalt på side 1538:

Bevisumiddelbarhet — at den dømmende rett selv skal høre tiltalte og vitnene — er et bærende prinsipp i straffeprosessen. Ved de forklaringer som avgis, og de tilføyelser, endringer og avklaringer som skjer gjennom eksaminasjon i retten, og ved det inntrykk som formidles gjennom den personlige opptreden i rettssalen, får den dømmende rett et langt bedre grunnlag for å vurdere troverdigheten og holdbarheten av forklaringer enn man kan få ved lesing av dokumenter der forklaringene er nedtegnet. De hensyn som i sin alminnelighet tilsier at gjenopptakelsesretten viser varsomhet i overprøvingen av en avgjørelse truffet etter umiddelbar bevisførsel, forsterkes med tiden. Nye forklaringer vil gjennomgående preges av at erindringer svekkes og forskyves over tid, eller forklaringer lar seg ikke gjenta. Tekniske bevis vil kunne reduseres i verdi eller gå tapt.

Av betydninger er det også om den avgjørelse som søkes gjenopptatt, er begrunnet eler ikke. I saker med lagrette, der avgjørelsen av skyldspørsmålet ikke er begrunnet, lar det seg normalt vanskelig gjøre å si noe sikkert om hvorledes de enkelte bevis i sin tid ble vurdert av lagretten. Lagretten må forutsettes å ha bygget på en samlet vurdering av det bevismateriale som ble presentert. Og det vil i sin alminnelighet kunne antas at enkelte bevis har spilt en mer fremtredende rolle enn andre. Men utover dette må den domstol som tar stilling til gjenopptakelsesspørsmålet, vise tilbakeholdenhet med å forutsette hvorledes lagretten har vektlagt enkelte bevis i forhold til andre.

Disse uttalelsene siteres av kommisjonen på side 52 i 2006-avgjørelsen.

Disse betraktningene fra kjæremålsutvalget har utvilsomt gyldighet så langt de rekker. Men de er begrenset til å gjelde ordinær bevisførsel — altså forklaringer fra tiltalte og vitner, samt realbevis. De har liten relevans når det dreier seg om sakkyndige erklæringer, i særlig grad når det som i denne saken må legges til grunn at det har vært samsvar mellom de skriftlige sakkyndige erklæringene og det som har vært fremført i retten. Det er påfallende at kjæremålsutvalget — og da heller ikke kommisjonen — ikke på generelt grunnlag har uttalt seg om det som er den sentrale problemstillingen i den foreliggende sak — de bevis som består av sakkyndige erklæringer og betydningen av at disse blir imøtegått og avsvekket ved senere sakkyndige erklæringer.

Lilandsaken — Rt-1994-1149 — er vårt mest illustrerende eksempel på gjenopptakelse på grunnlag av nye sakkyndige vurderinger. De opprinnelige rettsmedisinske sakkyndige hadde lagt til grunn at den ene av de to drapsofrene hadde levd 12-15 timer etter skaden. Seks nye sakkyndige — fem av dem privatengasjert og en rettsoppnevnt — ga under gjenopptakelsessaken sammenfallende uttrykk for at dette var galt. Høyesteretts kjæremålsutvalg sammenfattet deres uttalelser slik (s. 1156).

De nye sakkyndige erklæringer synes alle å trekke i samme retning når det gjelder spørsmålet om hvor lenge C levet etter at skadene var påført ham. Deres begrunnelse er også i hovedsak sammenfallende. Ingen av dem gir positiv støtte til de tidligere sakkyndiges syn på hvor lenge C kunne vært i live.

Det uttales deretter:

Det bildet de nye sakkyndige gir av den rettsmedisinske situasjon, fremstår på vesentlige punkter som forskjellig fra det de tidligere sakkyndige har gitt. Selv om også disse ga uttrykk for tvil og forbehold, blir forskjellen så stor at de nye erklæringene må anses som nye bevis i saken. Bevisene har utvilsomt stor tyngde. Det er ikke omstridt at erklæringene er avgitt av anerkjente rettsmedisinere.

Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er grunnlag for å hevde at lagmannsretten har misforstått avgjørelsen inntatt i Rt. 1992 side 1683. Det heter her at formuleringen “synes egnet til” betyr at en rimelig mulighet er tilstrekkelig. Sannsynlighetsovervekt for at domfelte vil bli frifunnet ved en ny behandling av saken, kreves ikke. Påtalemyndigheten har med styrke anført at det må stilles særlig sterke krav til de nye bevis når det som her dreier seg om en meget gammel dom. I dette tilfelle dreier det seg imidlertid om en dom for meget alvorlige forhold, og de hensyn som er fremhevet av påtalemyndigheten, kan i alle fall ikke ha annet enn en meget begrenset vekt.

Kjæremålsutvalget konkluderer slik:

Når de nye sakkyndige erklæringene settes opp mot de tidligere, kan det ikke sies å foreligge noen slik støtte fra medisinsk sakkyndige for at skadetilføyelsene skjedde den 22. desember, som synes forutsatt under behandlingen av straffesaken. Bevissituasjonen blir på dette punkt en vesentlig annen. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning foreligger en rimelig mulighet for at A kan bli frifunnet ved en ny behandling av saken.

Påtalemyndighetens kjæremål over lagmannsrettens kjennelse, som tillot gjenopptakelse, ble deretter forkastet. Det ble ikke ble gjort noen forskjell mellom de privatengasjerte sakkyndige og den ene sakkyndige som var oppnevnt av retten, åpenbart med et relativt begrenset mandat. Uttalelsen om tidsforløpets begrensede betydning når det dreier seg om en dom for meget alvorlige forhold, har i et hvert fall ikke mindre vekt i Torgersensaken enn i Lilandsaken.

4. Nærmere om sakkyndige uttalelser — generelt og i Torgersensaken

I Rt-2001-1521 uttales det på side 1546-1547:

For ordens skyld peker kjæremålsutvalget på at det etter straffeprosessloven av 1887 ikke gjaldt lovfestede krav til sakkyndige uttalelser — det samme er situasjonen også etter någjeldende lov — men innenfor rammen av formålet med utarbeidelsen forutsettes uttalelsene selvfølgelig å være faglig forsvarlige i henhold til de krav som stilles på vedkommende område. Utvalget understreker at skriftlige sakkyndige uttalelser i straffesaker verken i 1958 eller i dag forutsettes å oppfylle de krav som stilles til vitenskapelige rapporter. En sakkyndig uttalelse, som nettopp forutsettes å bli nærmere belyst og supplert gjennom den sakkyndiges forklaring og eksaminasjon fra partene og retten, behøver ikke inneholde detaljerte redegjørelser for fremgangsmåter og vurderinger.

Disse uttalelsene er gjentatt på side 66-67 i kommisjonens 2006-avgjørelse.

På side 68 siterer kommisjonen følgende uttalelse fra NOU 1996:15 side 127:

En sakkyndig vil kunne uttale seg med vekslende sikkerhet, bl.a. avhengig av det fagområde som uttalelsen gjelder. Således er uttalelser om rettsmedisinske eller andre medisinske forhold nærmest uten unntak beheftet med usikkerhet, til dels med betydelig styrke.

Kommisjonen fortsetter:

For retten, som skal vurdere den sakkyndige uttalelsen og avgjøre skyldspørsmålet, er det avgjørende ved den samlede bevisførselen å ha kunnskap om hvilke feilkilder som kan påvirke den sakkyndiges uttalelse.

Deretter siteres på ny NOU 1996:15 side 127:

For at retten skal kunne foreta en mest mulig korrekt bevisvurdering, vil det være av stor betydning at det kommer klarest mulig frem med hvilken sikkerhet den sakkyndige uttaler seg. Dersom den sakkyndige selv ikke gir informasjon om dette, bør de juridiske aktører (aktor, forsvarer og de juridiske dommere) sørge for at nødvendige opplysninger blir gitt.

Til dette er det grunn til å bemerke at sikkerhet kan ha forskjellige grunnlag. Den kan være empirisk forankret i bred enighet om det aktuelle årsaksforholdet i et relevant vitenskapelig miljø. Den kan være begrunnet i vedkommende sakkyndiges eget erfaringstilfang, og den kan skyldes vedkommende sakkyndiges subjektive oppfatning på et fagfelt hvor han eller hun ikke har noen empiri å falle tilbake på. Det er innlysende at det er større grunn til å stille spørsmål ved den sakkyndiges konklusjoner i siste tilfelle enn i det første, uavhengig av hvilken subjektiv sikkerhet vedkommende gir uttrykk for.

Betydningen av adgangen til eksaminasjon av den sakkyndige har vært trukket frem. Men det har vært fokusert på adgangen til å få en uttalelse “nærmere belyst og supplert”, jf. foran fra Rt-2001-1521. Minst like viktig i en kontradiksjonskontekst er muligheten til å avsvekke holdbarheten i en sakkyndig konklusjon og den subjektive sikkerheten den sakkyndige har gitt uttrykk for. I denne forbindelse har adgangen til krysseksaminasjon av den eller de sakkyndige vært trukket frem. Betydningen av dette elementet skal imidlertid ikke overdrives. Det forhold at en sakkyndig i 1958 ikke er blitt krysseksaminert om sine funn og om sikkerheten av sine konklusjoner, styrker ikke vekten av disse konklusjonene dersom annen sakkyndighet i dag gir grunnlag for å trekke konklusjonene i tvil. Det samme gjelder selvfølgelig om han har blitt krysseksaminert uten at forsvareren har oppnådd å svekke konklusjonene. Mangelfullt arbeid fra en forsvarer skal ikke gå ut over en tiltalt eller domfelt. Parallellen til Lilandsaken er nærliggende. Ingen har argumentert med at Lilands forsvarer kunne ha krysseksaminert de rettsmedisinsk sakkyndige om de funn og observasjoner som senere viste seg å være feilaktige.

Aftenpostens referater fra Torgersensaken etterlater ikke spor av noe forsøk fra forsvarer på å trekke de sakkyndiges konklusjoner i tvil. Grundt Spang skriver på side 75:

Stor interesse knyttet det seg selvsagt til om de sakkyndige ville opprettholde sine svært sterke konklusjoner. Her gir både Aftenposten og Arbeiderbladet til dels detaljerte referater fra eksaminasjonen. Hovedinntrykket er at de sakkyndige, trass i heftig eksaminasjon fra Knut Blom, ikke var villige til å vike en tomme. Særlig var Knut Blom pågående overfor tannlege Ferdinand Strøm, som måtte redegjøre detaljert for sitt mangeårige arbeid som rettsodontolog. Men Strøm ville ikke moderere sine konklusjoner på noe punkt.

Bildet av heftig eksaminasjon fra forsvarer stemmer i et hvert fall ikke når det gjelder Aftenposten. I følge morgennummeret 10. juni stilte Blom spørsmål til den sakkyndige Mork om han hadde vært inne på tanken om at juletreet kunne stamme fra Kaukasus, og fikk dette avkreftet. I morgennummeret 11. juni er det opplyst at Blom “ønsket å forhøre seg nærmere om rettsodontolog, tannlege Ferdinand Strøms kvalifikasjoner som sakkyndig.” Det er det hele. Og det er kanskje ikke så rart. Å krysseksaminere sakkyndige om sakkyndigspørsmål har alltid vært ansett som en krevende oppgave.

Poenget med å peke på dette er at det i en gjenopptakelsessammenheng, hvor et vesentlig element er holdbarheten av opprinnelige sakkyndige konklusjoner, ikke skal legges vekt av betydning på det forhold at forsvarer hadde adgang til å krysseksaminere de sakkyndige som da forklarte seg i retten, og at han også har benyttet seg av denne adgangen.

5. Kommisjonens oppsummeringer i 2006-avgjørelsen

Kommisjonens oppsummering vedrørende strpl. § 391 nr. 3 er meget kortfattet. Etter å ha gjengitt de uttalelser som er sitert foran fra Rt-2001-1521 uttaler den på side 521:

Selv om nye vitneforklaringer, nye sakkyndige uttalelser og annen ny informasjon som er fremkommet etter hovedforhandlingen i 1958 kan anses som nye omstendigheter eller nye bevis, synes de etter kommisjonens vurdering ikke å være egnet til frifinnelse eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge. Kommisjonen har vurdert de nye bevisene og omstendighetene i sammenheng med øvrige bevis og omstendigheter som forelå for lagretten i 1958.

Det utelukkes altså ikke at materiale som har vært påberopt ved tidligere gjenopptakelsesbegjæringer, skal vurderes som nytt også i en ny gjenopptakelsesomgang. Selve begrunnelsen synes imidlertid å være at materialet ikke synes egnet til frifinnelse, selv om det aksepteres som nytt. Dette er ikke annet enn en gjengivelse av lovteksten. Og det er flere enkeltuttalelser i kommisjonens begrunnelse som gir grunnlag for å trekke i tvil utsagnet om sammenheng.

De sentrale elementene i oppsummeringen vedrørende strpl. § 392 andre ledd på side 522 lyder slik:

For kommisjonen synes det som at domfelte først og fremst reiser teoretisk tvil om vitneforklaringer og sakkyndige uttalelser som går ham i mot for å få bevisbildet til å passe med sitt alternative hendelsesforløp. Kommisjonen har merket seg at denne oppkonstruerte tvilen ikke er begrenset til å gjelde ett, eller et fåtall, av bevisene i saken, men det er et gjennomgående trekk i begjæringen.

Under henvisning til kap. 5 ovenfor vil kommisjonen påpeke at det under hovedforhandlingen ble ført 71 vitner og det var 19 sakkyndige som avga forklaring. Det ble dokumentert og forevist en rekke dokumenter, fotografier og gjenstander. Det må legges til grunn at eventuelle spørsmål og uklarheter som måtte ha oppstått i etterkant av politiforklaringene og forklaringene avgitt under den rettslige forundersøkelsen, ble søkt avklart gjennom vitneavhørene. På samme måte har de sakkyndige fått anledning til å utdype sine skriftlige sakkyndigrapporter og svare på spørsmål fra partene og retten.

Lagretten har således truffet sin kjennelse på grunnlag av den umiddelbare bevisførselen under hovedforhandlingen, og på en samlet vurdering av bevisene.

For kommisjonens vurdering foreligger det ikke særlige forhold ved bevisene i saken, slik de forelå i 1958, som gjør det “meget tvilsomt” om dommen er riktig. Kommisjonen kan ikke se at dette, med tillegg av opplysninger som er kommet til saken etter 1958, kan bedømmes annerledes i dag.

Jeg er nok enig i at det er elementer i Torgersens anførsler som kan synes i overkant spekulative. Dette gjelder først og fremst enkelte av anførslene om straffbart forhold for aktører i saken og om alternativt hendelsesforløp. Men det er ikke dekning for påstanden om at “oppkonstruert tvil” er et gjennomgående trekk ved begjæringen. Og uansett er det slik at hvert argument skal vurderes for seg etter sitt eget innhold og ikke avfeies med at det dreier seg om oppkonstruert tvil.

Det er vanskelig å finne noe av selvstendig innhold i kommisjonens oppsummering.

Jeg nevner et rettslig tvilsomt spørsmål som ikke har vært reist.

I tilknytning til § 392 andre ledd kan det stilles spørsmål om kriteriet “meget tvilsomt” — nå “tvilsomt” — er en regel om beviskrav eller om det innebærer et krav om kvalifisert interesseovervekt. Spørsmålet er ikke berørt i lovforarbeidene og kan ikke ses behandlet i rettspraksis i tilknytning til strpl. § 392. Vi finner imidlertid en tilsvarende drøftelse i tilknytning til det tilsvarende begrepet “tvillaust” i oreigningsloven § 2 andre ledd i Rt-20091142. Her kom Høyesterett til at begrepet anga et beviskrav — et krav om at avveiningen skal være uten tvil — og ikke et krav om kvalifisert interesseovervekt. Det ble vist til ordet “tvillaust” i seg selv og til ordets plassering i setningen, samt til forarbeidene. De første to av disse argumentene har tilsvarende relevans i foreliggende sak. Det kan med god grunn hevdes at lovens uttrykk “meget tvilsomt” angir et beviskrav — med andre ord at det ikke kreves mer enn alminnelig interesseovervekt — men at det dreier seg om hvilke krav som kan stilles til sikkerheten i denne interesseovervekten.

6. Bevisvurderingen i 1958

Det skapes i de foreliggende avgjørelsene et bilde av en omfattende bevisførsel — 71 vitner og 19 sakkyndige — samt en rekke realbevis. Store deler av denne bevisførselen har imidlertid gjeldt Torgersens og Rigmor Johnsens bevegelser om kvelden 6. desember 1957, og det forhold at hun har vært plaget av en mann samme kveld. Intet av dette er egentlig omtvistet, men det er heller ikke noen av disse bevismidlene som knytter Torgersen til drapet. Det er vanskelig å se det annerledes enn at det er fem beviselementer som må ha stått i forgrunnen når lagretten kjente Torgersen skyldig. Det dreier seg først og fremst om sakkyndigerklæringene vedrørende tannbittbeviset, avføringsbeviset og barnålbeviset, og i tillegg om vitneforklaringene fra de to som kjente Torgersen og har forklart at de observerte ham — Johanne Olsen og ?òrnulf Bergersen. De sakkyndige erklæringene må nødvendigvis ha veid tungt. Dette underbygges av de konklusjoner de sakkyndige vedrørende disse spørsmålene har presentert, den sikkerhet de har presentert konklusjonene med, og den vekt som har vært lagt på disse erklæringene i prosedyrene fra aktor og forsvarer og i lagmannens rettsbelæring. Dette er et skoleeksempel på den situasjon som kjæremålsutvalget beskrev i Rt2001-1521:

Og det vil i sin alminnelighet kunne antas at enkelte bevis har spilt en mer fremtredende rolle enn andre.

Aftenpostens overskrifter gir et visst inntrykk av hva som må ha vært ansett som vesentlig.

Morgennummeret 6. juni:
Fet overskrift: “Drapssaken vil stå og falle med de tekniske beviser —”

Morgennummeret 10. juni:
Fet overskrift: “Meget positive ekspertsyn på de tekniske bevis”

Aftennummeret 10. juni:
Fet overskrift: “Torgersens tannavtrykk kan bli farlig for ham”
Underoverskrift: “Den sakkyndige, tannlege Ferdinand Strøm, har funnet at det foreligger full overensstemmelse med bittet i den drepte pikens bryst”

Morgennummeret 11. juni:
Fet overskrift: «Sakkyndig overbevist om at bittet skyldes Torgersen»
Dette inntrykket underbygges ytterligere av brødteksten i de samme avisene.

Morgennummeret 10. juni omtaler forklaringene fra de sakkyndige Valentin Fürst, Henrik Printz og Ove Arbo Høeg.

Konklusjonene i de skriftlige erklæringene fra F?ºrst, Printz og Høeg er gjengitt side 198-199 i Eskelands notat. Det samme gjelder konklusjonen fra Aaser, som ikke er omtalt i Aftenpostens referat. Aftenpostens og Arbeiderbladets referater er gjengitt side 200-201. Selv om det er noen avvik mellom referatene innbyrdes og mellom referatene og konklusjonene i de skriftlige erklæringene, etterlater referatene ingen tvil. Det er vanskelig å se hvorledes disse sakkyndige kan ha blitt oppfattet på annen måte enn at deres klare oppfatning er at avføringen på Torgersens sko stammet fra Rigmor Johnsen. Printz er den tydeligste. Det er ingen spor av at forsvarer har forsøkt å avsvekke effekten av disse forklaringene.

Det er i annen sammenheng grunn til å merke seg Arbo Høegs negative konklusjon:

Jeg har ikke funnet noe som ikke tyder på at fæces fra avdøde og fra siktedes eiendeler ikke stammer fra samme person.

Samme nummer omtaler Printz´ fortsatte forklaring vedrørende barnålbeviset, samt den sakkyndige Elias Morks forklaring vedrørende samme spørsmål.

Konklusjonene i de skriftlige erklæringene fra de to er gjengitt side 223-224 i Eskelands notat.

Aftenposten gjengir Printz´ oppsummering slik:

Professoren hevdet at nålene utvilsomt var av samme type som nålene på juletreet. De har en ytterst sjelden og eiendommelig form, usedvanlig korte, fra 5 til 8 mm, vanlig lengde på nålene av norsk gran er 12 til 18 mm. Dessuten var de spissere og mer ovale enn vanlige barnåler. Professoren hadde aldri sett maken, og han hadde til og med vært inne på den tanken at juletreet kunne skrive seg fra Kaukasus.

Morks oppsummering er gjengitt slik:

Professor Elias Mork ved Norges skogforskningsvesen var ved sine undersøkelser av barnålene kommet til samme resultat. Minst 95 prosent av nålene på den norske gran er lengre og av en annen form enn de undersøkte, og hvis Torgersen ikke hadde fått de fem nålene på seg av juletreet i kjelleren, ville det vært høyst eiendommelig om ikke iallfall en av dem hadde vært av den vanlige typen.

På spørsmål fra statsadvokaten om Mork ville betegne det som sikkert at Torgersen ikke kunne ha fått disse barnålene på seg noe annet sted er Morks svar gjengitt slik:

Så sterkt vil jeg ikke uttrykke meg, men på grunnlag av den fullstendige overensstemmelse både i størrelse og form vil jeg si at det er meget stor sannsynlighet for at han har fått dem på seg av juletreet på åstedet.

Det er vanskelig å se hvorledes disse sakkyndige kan ha blitt oppfattet på annen måte enn at deres klare oppfatning var at både dressnålene og kjellernålene stammet fra juletreet i kjelleren. Det er i referatet ingen spor av at forsvarer har forsøkt å avsvekke effekten av disse forklaringene. Tvert imot fremgår det av referatet fra forsvarerens prosedyre i morgennummeret 14. juni at han har akseptert at “barnålene er riktignok meget sjeldne her i landet.”

Aftennummeret 10. juni og morgennummeret 11. juni omtaler forklaringene fra de sakkyndige Ferdinand Strøm og Jens Wærhaug. Konklusjonene i de skriftlige erklæringene fra disse to sakkyndige er gjengitt side 151-152 i Eskelands notat.

Aftenposten gjengir Strøms oppsummering slik:

I dette tilfellet var det konstatert syv meget karakteristiske uoverensstemmelser, og den sakkyndige kunne da si med den største grad av sannsynlighet at det var Torgersen som hadde tilføyet den drepte bittet.

Han hadde straks tatt et gipsavtrykk av bittet. Et bitt i en kvinnes bryst er like godt som i en plastmasse, og avstøpningen viste alle detaljer. Det var merker etter tre overtenner og tre undertenner, som stemte fullstendig overens med den avstøpning som senere ble tatt av Torgersens tenner etter at han i lengre tid hadde vegret seg for å avgi sitt tannavtrykk. Det mest karakteristiske merke var efter en brukket fortann. Allerede ved et flyktig blikk på Torgersens tenner, før han gikk med på å ta avstøpningen, hadde den sakkyndige lagt merke til at han hadde en brukket fortann. På avstøpningen viste det seg at den brukne fortann stemte nøyaktig med det tilsvarende merket i bittet.

På statsadvokatens sterkt ledende spørsmål med følgende ordlyd: “Torgersen er altså mannen” svarter Strøm ifølge referatet:

Jeg er klar over mitt ansvar, og når jeg har formet min konklusjon slik at det er overveiende sannsynlig at han har tilføyet den drepte bittet, så betyr det, at fra min praktiske erfaring er jeg ikke i tvil. Men fra et videnskapelig synspunkt kan det diskuteres.

Oppsummeringen fra Wærhaug er gjengitt slik:

Professor Wærhaug forklarte at han av retten bare hadde fått utlevert en kort orientering sammen med materialet, og han kjente absolutt ikke til tannlege Strøms konklusjon, men han var helt selvstendig kommet til samme resultat. Hans konklusjon gikk ut på at bittmerkene i den dreptes bryst med en til visshet grensende sannsynlighet var efterlatt av Torgersens tenner. Det kunne ikke utelukkes at de var efterlatt av en annen person, men denne mulighet var så liten at den neppe kunne tas i betraktning.

Statsadvokaten stilte deretter følgende spørsmål:

Vil det si at denne andre personens tenner eventuelt må ha vært nøyaktig lik Torgersens?

Wærhaugs svar er gjengitt slik:

Ja. Min konklusjon er at jeg personlig er helt overbevist om at bittet i den dreptes bryst er tilføyet henne av Torgersen.

Referatene fra statsadvokatens prosedyre og lagmannens rettsbelæring befester dette inntrykket.

Morgennummeret 13. juni:
Fet overskrift: “Morderen satte sitt stempel på offeret!”
Underoverskrift: “Fullstendig bevis mot Fredrik Torgersen, hevder statsadvokaten”.

I brødteksten er denne delen av prosedyren summert opp slik:

“Og i trappeoppgangen var han da så uheldig å trå i sitt offers ekskrementer. Det kan ikke helt utelukkes at han har fått ekskrementene på skoene et annet sted, men det er overveiende sannsynlig at de skriver seg fra åstedet.

Om barnålene våget de sakkyndige ikke å si noe mer enn at de høyst sannsynlig skriver seg fra juletreet i kjelleren. Men den ene sakkyndige, professor Elias Mork, tilføyde dog at det var overmåte besynderlig at ikke én av de fem barnålene på tiltalte skulle fra et av de millioner avgrantrær med alminnelige nåler.

Hva tannbeviset angår, så har de sakkyndige uttalt seg så sterkt som at hvis det ikke var tiltalte som tilføyet Rigmor Johnsen bittet i brystet, så må det ha vært en person med nøyaktig samme slags tenner som han. Og man går i praksis ut fra at det ikke finnes to mennesker med nøyaktig like tenner.

I denne saken har gjerningsmannen satt sitt eget stempel på på offeret ved å bite henne i brystet. Og åstedet bidrog med sitt med å forsyne ham med barnåler, ekskrementer og blod.”

I boken “Torgersensaken” gjengir Michael Grundt Spang denne delen av prosedyren slik på side 95:

Om sakens viktigste bevismidler, de “tause vitner”, må juryen ha vært enig med statsadvokat Dorenfeldt, som i sin prosedyre formulerte det hele slik, i et nøtteskall: “I denne saken har gjerningsmannen satt sitt stempel på offeret ved å bite henne i brystet. Og åstedet bidrog sitt ved å forsyne ham med barnåler, ekskrementer og blod.”

Statsadvokatens redegjørelse for de sakkyndiges uttalelser om avføringsbeviset og hans egen prosedyre vedrørende dette spørsmålet — gjengitt av kommisjonen på side 182 — understreker ytterligere hvilken vekt det har vært lagt på de sakkyndiges uttalelser om avføringsbeviset. Aftennummeret 14. juni inneholder en kortfattet gjengivelse av lagmannens rettsbelæring. I følge referatet uttalte han blant annet følgende:

Lagretten er ikke bundet av de sakkyndiges erklæringer, de er bare veiledende, men på den annen side er det vanskelig å tilsidesette resultater, som er grunnet på stor fagkunnskap og erfaring.

Dette kan ikke forstås som annet enn en oppfordring fra lagmannen til å legge stor vekt på erklæringene og uttalelsene fra de sakkyndige.

En rekke av de vitnene lagretten hørte i saken var perifere, i den forstand at de ikke kunne koble Torgersen til Rigmor Johnsen eller til drapshandlingen. Hans mor og søster ga ham alibi, i den forstand at de bekreftet forklaringen om damebesøk på rommet. Noen mulighet til å koordinere denne forklaringen med Torgersen har de ikke hatt. På den annen side har Johanne Olsen og ?òrnulf Bergersen forklart at de så Torgersen i byen, på tidspunkter som er uforenlige med hans og andre vitners forklaring. At lagretten i denne situasjonen har sett de tekniske bevisene, i særlig grad forklaringene fra Strøm og Wærhaug, som i praksis ikke åpner for noen som helst tvil om at bittet stammet fra Torgersen, som helt sentrale og antakelig avgjørende bevismidler, kan det ikke være tvil om. Jeg har administrert lagrettesaker i innpå 25 år, og har på denne bakgrunn tilegnet meg den oppfatning at lagrettemedlemmer flest er utstyrt med godt vett, er i stand til å tenke logisk og fornuftig og til å skille det vesentlige fra det mindre vesentlige.

Noe grunnlag for kritisk og selvstendig vurdering av de sakkyndige erklæringene og redegjørelsene, har de på den annen side ikke hatt i denne saken. At lagrettens kjennelse ikke er begrunnet, og at det ikke foreligger noe referat fra forhandlingene, kan ikke gi grunnlag for tvil om at de sakkyndige konklusjonene på grunnlag av de tekniske bevisene har hatt en vesentlig betydning for lagrettens svar på skyldspørsmålet.

Dette er også lagt til grunn av kjæremålsutvalget i Rt-2001-1521, hvor det uttales på side 1540:

Sentralt under den sakkyndige del av bevisførselen sto tannbittbeviset, barnålbeviset og avføringsbeviset.

Vesentlige må også de nevnte sakkyndige forklaringer antas å ha vært.

Dette står i en viss motstrid til de lite overbevisende uttalelsene på side 1541:

Også de sakkyndiges forklaringer må i hovedsak antas å være i overensstemmelse med innholdet i de skriftlige erklæringer som ble avgitt til forhørsretten. De skriftlige nedtegnelser som foreligger, gir imidlertid på ingen måte et fullstendig bilde av det som fremkom under hovedforhandlingen. Både tiltalte, vitner og sakkyndige må antas å ha vært gjenstand for til dels inngående eksaminasjon fra rettens, aktors og forsvarerens side. Dette har på vanlig måte ført til utdypninger, nyanseringer, oppklaring av uklarheter mv. Det er således ikke grunnlag for å trekke vidtgående slutninger fra det skriftlige materialet til hva som har kommet frem under hovedforhandlingen.

Dette er en ren antakelse fra kjæremålsutvalgets side om eksaminasjon — jf. “må antas” — og — som det fremgår av gjenomgangen foran — noe holdepunkt for at konklusjonene fra de sakkyndige er blitt avdempet gjennom eksaminasjon under hovedforhandlingen er det vanskelig å finne. Det er fristende å sitere en uttalelse fra J. B. Hjort i boken “Justismord” (Gyldendal 1952) side 180 i omtalen av den i sin tid meget omtalte Hetlesaken:

Det er fristende her å skyte inn, at leger ofte er farlige sakkyndige. Legene har, helt opp til våre, såkalte opplyste dager, klart å bevare noe av den mystikk som de omga seg med da de ennu bare var stammens medisinmenn. Den alminnelige mann tror dels at legene rår over innsikt og krefter av irrasjonell art, og dels at legekunsten kan utforske det menneskelige legemes mysterier like meget som en urmaker kan utforske et urverk. At kanskje det meste ennu er uutforsket, gjør publikum og mange leger seg ikke klart. Den skråsikkerhet og pondus, som leger opptrer med overfor oss, av dem ofte foraktede legmenn, noe som kanskje kan være nødvendig ved behandlingen av pasienter, hører ikke hjemme i en rettssal, når tvilsmomentet spiller en så stor rolle som i en straffesak. At det var grunnlag for tvil i Hetlesakens medisinske del, er nokså klart.

Hetlesaken endte som kjent med at drapsdommen, som var basert på uholdbare rettsmedisinske konklusjoner, ble tillatt gjenopptatt etter 35 år, og deretter henlagt av påtalemyndigheten.

7. Avføringsbeviset

Jeg ser ingen grunn til å trekke i tvil at selve åstedet var i trapperommet i Skippergt. 6B der hvor det ble funnet blod og avføring, og at den aktuelle avføringen stammet fra Rigmor Johnsen. Det er fremsatt andre hypoteser, men disse fremstår for meg som spekulasjoner.

Jeg ser heller ingen rimelig grunn til å trekke i tvil at avføringen på åstedet, og på Rigmor Johnsens lår, underskjørt og strømpestropp stammet fra henne.

Videre er det min oppfatning at man må ha atskillig mer håndfaste holdepunkter enn i denne saken for å kunne fastslå, slik det har vært gjort gjeldende, at politiet har manipulert avføringsprøvene som stammet fra Torgersens sko og bukse og fra fyrstikkesken.

Endelig synes jeg det er vanskelig å trekke i tvil konstateringen av tilstedeværelsen av palisadeceller fra erter (ertesuppe, ertestuing eller lignende) i samtlige prøver. For Rigmor Johnsens vedkommende fremgår det ikke klart om dette bare gjelder prøvene fra åstedet, eller om tilsvarende analyse har vært gjort av det som ble funnet på henne og hennes klær, men det spiller mindre rolle.

Et spørsmål fremstår som uklart. Avføringen fra buksen er i det vesentlig omtalt som en “klump” som ble funnet i Torgersens venstre bukselomme. Grundt Spang skriver imidlertid på side 59:

Like etter ble det også konstatert fæces i små mengder på kanten av bukselommen i Torgersens gabardinbukse —

Hvis dette er riktig, er jo den eneste naturlige forklaringen at Torgersen har hatt avføring på hånden, og at denne har smittet av når han har stukket hånden i lommen. Hvordan en “klump” skal ha funnet veien ned i lommen, fremstår som mer uforklarlig. Uansett dreier det seg jo om svært små mengder — funnet på fyrstikkesken er omtalt som “mikroskopisk” (Grundt Spang l.c.)

Tilstedeværelsen av de aktuelle cellene i samtlige prøver er i seg selv ikke nok til å felle Torgersen. Det springende spørsmålet er hvor stor sannsynlighet det er for at avføringsprøvene stammer fra samme kilde, eller — mer presist — hvor stor sannsynlighet det er for at avføringen som er funnet på Torgersen, stammer fra Rigmor Johnsen.

7.1 De sakkyndiges konklusjoner

Disse er gjengitt s. 198-199 i Eskelands notat. Aaser begrenser seg til å anse det som sannsynlig at prøven fra Torgersens turnsko stammer fra menneske. Arbo Høeg konstaterer nærvær av celler fra erter og hvete i samtlige prøver, og begrenser seg deretter til en negativ konklusjon: Han har ikke funnet noe som tyder på at prøvene ikke er fra samme person. Fürst omtaler “meget stor likhet med hensyn til mengdeforhold og anordning av noen karakteristiske planteceller (angivelig pallisadeceller av erter eller bønner)”, mens Printz´ to rapporter av 17. januar og 4. februar 1958 ikke kan leses på annen måte enn at han ikke er i tvil om at prøvene fra Torgersen stammer fra Rigmor Johnsen.

Riktignok har statsadvokaten i følger Aftenpostens aftennummer 13. juni sagt i prosedyren at det “ikke helt kunne utelukkes at han kan ha fått ekskrementene på skoene et annet sted, men det er overveiende sannsynlig at de skriver seg fra åstedet”. Noen prosedyre av betydning om dette spørsmålet fra forsvareren synes det ikke å ha vært.

7.2 Begrunnelsene i tidligere gjenopptakelsessaker

Lagmannsretten innskrenker seg til å vise til at avføringsbeviset var et sentralt spørsmål under gjenopptakelsessaken i 1975, og gjengir side 54 følgende uttalelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 31. mai 1976 side 13:

Utvalget er enig med lagmannsretten når det legger til grunn at det under hovedforhandlingen har vært gjenstand for prosedyre hvor og hvorledes domfelte har fått avføring på sin sko, i lommen og på den ene fyrstikkesken.

Det uttales deretter i tilknytning til rapportene fra Laane og Høiland:

Når det gjelder innvendingene mot de tidligere sakkyndiges rapporter viser retten bl a til at erklæringene er avgitt til påtalemyndigheten i forbindelse med etterforskningen, og at det under hovedforhandlingen i juni 1958 har skjedd en utfylling og presisering fra de sakkyndige i forhold til det som fremgikk av tidligere rapporter.

I Rt 2001-1521 er det uttalt på side 1551:

Under hovedforhandlingen i 1958 var det et sentralt spørsmål i forbindelse med avføringsbeviset hvorledes avføringen var kommet på Torgersens sko, i hans lomme og på fyrstikkesken.

Konklusjonen er slik:

Kjæremålsutvalget bemerker at det ikke er anført noe i forbindelse med avføringsbeviset som kan anses som nye omstendigheter eller nye bevis etter § 391 nr. 3. Det dreier seg utelukkende om nye vurderinger av beviset på grunnlag av de sakkyndiges uttalelser, og vurderinger av de sakkyndigers arbeid, som hevdes å være lite tilfredsstillende. Utvalget kan heller ikke se at det er anført noe som svekker verdien av avføringsbeviset.

Dette stemmer ikke godt med uttalelsene på side 1538 i samme avgjørelse, hvor det uttales:

Også nye sakkyndige vurderinger som bare har karakter av evalueringer av tidligere sakkyndiges uttalelser, vil kunne anses som nye bevis, i hvert fall hvis evalueringene er basert på ny innsikt som har alminnelig faglig tilslutning.

Jeg har ikke hatt tilgang til avgjørelsene fra 1976, som ikke er publisert. Men jeg reiser allikevel spørsmålet om hvilke holdepunkter man har for utsagnene om at avføringens opprinnelse var et sentralt spørsmål i 1958, og at det var gjenstand for prosedyre. Lagmannsrettens utsagn om “utfylling og presisering” fremstår som en ren antakelse. Det er i ethvert fall ingen spor etter noen avsvekking eller nyansering under hovedforhandlingen av de sakkyndiges konklusjoner vedrørende avføringsbeviset.

Kommisjonen innskrenker seg på side 214 til å slutte seg til kjæremålsutvalgets begrunnelse, og

“kan heller ikke se at det er fremkommet noe nytt etter 2001 som kan anses som nye omstendigheter eller nye bevis etter at kjæremålsutvalget avsa sin kjennelse.”

I drøftelsen av § 392 andre ledd gir kommisjonen på side 215 uttrykk for at de sakkyndige konstaterer i ulik grad at det var likhet mellom de aktuelle prøvene. Printz´ rapport av 4. februar 1958, hvor han gir uttrykk for “absolutt sikkerhet” og “full overensstemmelse” er imidlertid ikke nevnt. På side 216 uttales det

Kommisjonen bemerker i denne sammenheng at det av avisreferater fra hovedforhandlingen fremgår at de sakkyndige avga forklaring og svarte på spørsmål under hovedforhandlingen. Det må videre antas at de sakkyndige var kjent med at pelsdyr som slikket pelsen kunne få hår i avføringen, at hunder spiste middagsrester og at erter og hvete var en vanlig del av kosten på 50-tallet.

Av Aftenpostens referater fremgår ikke noe om at andre sakkyndige enn Strøm har fått spørsmål under hovedforhandlingen. Noen opplysninger som kan vise at de sakkyndiges konklusjoner er blitt svekket eller nyansert under hovedforhandlingen, kan som nevnt ikke sees.

Og den sarkastiske antakelsen om hva de sakkyndige måtte antas å være kjent med, er ikke vellykket. Det er ikke spørsmål om de sakkyndiges generelle viten, men om hvordan deres mandat har vært formulert, hvordan de har anvendt den generelle kunnskap de faktisk hadde, opp mot mandatet, og ikke minst hva som har vært formidlet til lagretten.

Side 217 uttaler kommisjonen:

Hvorvidt, og i hvilken grad, lagretten har lagt vekt på avføringsbeviset er det ingen opplysninger om.

Dette kan vanskelig ses som annet enn en undervurdering av lagretten. Selvfølgelig har den lagt stor vekt på avføringsbeviset, på samme måte som på de sakkyndige uttalelsene om de øvrige tekniske bevis. Hvilken vekt de har lagt på de etterfølgende beviselementene som kommisjonen nevner — åpenbart i hensikt å redusere den relative vekten av avføringsbeviset — er det derimot vanskelig å mene noe om.

7.3 Nærmere om avføringsbeviset

Dette reiser to sentrale spørsmål.

For det første: Hvordan har Torgersen fått avføringen på seg?

For det andre: Er det identitet mellom avføringen på Torgersen og avføringen på liket, i den forstand at det kan legges til grunn at avføringen på Torgersen stammer fra Rigmor Johnsen?

Spørsmålene henger nær sammen, og reiser adskillige underspørsmål.

Når det gjelder det første spørsmålet, finner jeg ikke å kunne legge noen vekt på manipulasjonsteorien som har vært lansert fra Torgersens side. Den fremstår som spekulativ, og har dessuten vært tilfredsstillende imøtegått. Jeg tar heller ikke opp den teorien som åpenbart ble lansert i 1975, nemlig at han har fått avføringen på seg via polititjenestemenn som hadde vært på stedet natten til 7. desember 1957. Denne er også for spekulativ.

Påtalemyndigheten må nødvendigvis ha hatt en oppfatning om det første spørsmålet. Det er imidlertid ingen spor av hva som måtte ha vært sagt om dette under hovedforhandlingen. Det er også mulig at spørsmålet har vært drøftet under gjenopptakelsessaken i 1975-76, som jeg som nevnt ikke har hatt tilgang til.

Under forutsetning av identitet må Torgersen nødvendigvis ha fått avføringen på seg på åstedet — enten på selve drapsstedet eller i kjelleren. Avføringen på skoen kan under samme forutsetning selvfølgelig tenkes å stamme fra et tråkk i avføringen på drapsstedet, som han nødvendigvis må ha passert på vei tilbake for å tenne på. At avføringen befant seg på siden av skoen og ikke bare under sålen, tyder på at han har tråkket i en klump av relativt fast konsistens. Vi vet vel ikke noe om konsistensen av den avføringen som ble funnet på åstedet, og den har nok også vært tråkket utover av brannfolkene da de kom til stedet. Det kan antakelig ikke legges noen vekt på dette forholdet.

Det er muligens hevdet at han har fått avføring på hendene under transporten av liket fra drapsstedet til kjelleren, og at det er denne avføringen som har smittet av til bukselommen og fyrstikkesken. Dette er imidlertid en hypotese som kan utelukkes. I så fall hadde det blitt funnet avføringsspor på den dressen han tok av seg, og flere spor enn fragmentet i eller ved bukselommen på de klærne han skiftet til.

Politiets teori må altså nødvendigvis forutsette at avføringen i/ved bukselommen og på fyrstikkesken har kommet dit etter at Torgersen vendte tilbake for å tenne på etter å ha klargjort bålet før han dro hjem for å hente fyrstikker. Avføringen i/ved bukselommen må nødvendigvis ha kommet dit via en bærer. Noen fysisk kontakt med avføringen på drapsstedet, bortsett fra at han kan ha tråkket i den, kan han ikke ha hatt. Avføringen i/ved bukselommen og på fyrstikkesken må da med andre ord stamme fra liket. Da må teorien nødvendigvis forutsette at han har fått avføring på hånden ved å ta på sin egen sko der hvor avføringen befant seg, eventuelt på liket eller hennes klær, også i dette tilfellet nettopp der hvor avføringen befant seg, og deretter ha stukket hånden i lommen. På samme måte må avføringen på hånden ha smittet av på fyrstikkesken — alternativt må denne ha vært i direkte kontakt med avføringen på liket i forbindelse med påtenningen. Direkte sannsynlig virker dette ikke.

En hypotese som ble lansert under hovedforhandlingen var at avføringen kunne stamme fra bleiene til et bleiebarn i familien som har vært matet med ertepuré. Dette virker konstruert og må være et feilspor etter mitt skjønn.

En mer nærliggende forklaring er at avføringen på skoen skyldes at Torgersen forrige gang han hadde turnskoene på seg — på et eller annet tidspunkt forut for kvelden 6. desember — har tråkket i en hundelort, at skoen ikke har vært rengjort, at lorten følgelig har smittet over på Torgersens hender — ikke unaturlig i forbindelse med snøring av skoene — og derfra funnet veien til bukselommen og fyrstikkesken.

En annen mulighet er at fragmentene i/ved lommen og på fyrstikkesken stammer fra Torgersen selv. Det kreves imidlertid ytterligere opplysninger for å kunne vurdere dette nærmere. Opplysningene om Torgersens klær synes å vise at kravene til personlig hygiene og renslighet — i ethvert fall på dette tidspunktet — ikke synes å ha vært all verden. Et spørsmål det er grunn til å reise er om familien hadde bad og WC i Tore Hunds vei 24, eller om det var utedo, slik som i Skippergt. 6b? Og hvordan var vanene med hensyn til håndvask etter toalettbesøk? Hvis man slurver med tørking, får man lett avføringsfragmenter på hånden, og ved sviktende hygiene kan dette lett havne i lommen. Og det samme spørsmålet kan jo stilles vedrørende broren, når det gjelder fyrstikkesken i lommen på jakken som de to brukte om hverandre. Sigarettstumpene i lommen bekrefter jo at jakken har vært brukt av broren.

Jeg finner ikke spor av at noen av disse alternative forklaringene har vært presentert for lagretten. Aasers konklusjon, som utelukker hundeavføring, synes å være akseptert. At avføringen kan stamme fra Torgersen selv eller, for fyrstikkeskens vedkommende, fra hans bror, har åpenbart helle ikke vært presentert som en mulighet.

Neste spørsmål gjelder identitet. Jeg ser ingen grunn til å ta opp spørsmålet om metode. Jeg legger til grunn at Printz, Fürst, Arbo Høeg og Aaser var kompetente, at det faktisk ble funnet palisadeceller fra erter, delvis også spor av hvete, i begge grupper av prøver, og at analysene ble gjort på forsvarlig måte.

Aaser har ikke uttalt seg om spørsmålet om identitet. Hans mandat gikk ut på å vurdere om prøven fra turnskoen var fra menneske eller dyr, og han har åpenbart holdt seg til det (2006avgjørelsen side 209).

Arbo Høeg har konstatert likhet og konkludert negativt (2006-avgjørelsen side 213):

Jeg har ikke funnet noe som tyder på at fæces fra avdøde og fra siktedes eiendeler ikke stammer fra samme person.

Han har altså ikke uttalt seg i retning av positiv identifikasjon, men har heller ikke kunnet utelukke Torgersen. Fürsts konklusjon (2006-avgjørelsen side 211) er uklar. Det er uklart hva han mener med likhet med hensyn til “anordning” av vedkommende celler, og uttalelsen om “meget stor likhet med hensyn til mengdeforhold” stemmer dårlig med det han selv sier om ujevn mengdefordeling i prøvene fra låret, stroppen og underskjørtet, sammenholdet med utsagnet om “betydelige mengder palisadeceller — rikeligere enn jeg noen sinne har sett i avføringsprøver fra pasienter”. Noen konklusjon ut over det trekker han ikke.

Inkonsistensen er også påpekt av DRK (2006-avgjørelsen side 213):

De sakkyndige synes også å ha vært slått av en likhet i det relative mengdeforholdet for de karakteristiske planterestene. Det kan være grunn til å minne om at noen av prøvene viste betydelig ulikhet i denne sammenheng. Den beskrevne likhet må således ses i relasjon til at den har de sakkyndige åpenbart lett spesielt etter. Dette vil måtte svekke den statistiske vekten man kan tillegge likheten.

Printz uttaler 17. januar 1958 at prøvene er fullstendig like. Uttalelsen om at celleelementene overalt er “tilstede i så noenlunde samme innbyrdes mengdeforhold” (2006-avgjørelsen side 212) stemmer dårlig overens med F?ºrsts konstatering av ujevn mengdefordeling. Han har også vist til “andre egenskaper som farve og konsistens”. Da er vi vel på siden av Printz‚Äôs fagområde. Her dreier det seg mer om subjektiv synsing. Noen empiri når det gjaldt forskjeller mellom farve på og konsistens av avføring kan jeg vanskelig tro at han baserte seg på. Og det kan vel reiser spørsmål ved holdbarheten av disse sammenlikningene, basert på så små kvanta som det her har dreiet seg om. 4. februar 1958 omtaler Printz “full overensstemmelse”. Men her viser han igjen bare tilbake til tilstedeværelsen av celler fra erter og grovmalt hvetemel.

Det som kan utledes av de sakkyndige uttalelsene fra Fürst, Printz og Arbo Høeg vedrørende avføringsbeviset, er at det er likhet mellom de forskjellige prøvene, idet alle inneholder celler fra erter og hvete. Men man kan ikke uten videre slutte derfra til at prøvene kommer fra samme kilde, slik kjæremålsutvalget kan synes å ha gjort. I Rt-2001-1521 uttales det således på side 1552 i tilknytning til en alternativ hypotese at

(k)jæremålsutvalget tilføyer at det under enhver omstendighet er vanskelig å se at dette har interesse så lenge det kan konstateres likhet mellom prøvene fra åsted og offer og fra A.

Her griper utvalget feil. Likhet er i seg selv ikke tilstrekkelig til å konstatere identisk kilde. I så fall må man også ha empirisk belegg for å kunne utelukke alternativene. For å ta et eksempel: Tilstrekkelig empiri vil være til stede ved bevismidler som DnA eller fingeravtrykk med et tilstrekkelig antall karakteristika. På den annen side vil slikt som blodtypeidentitet ikke være tilstrekkelig.

Spørsmålet blir derfor om tilstedeværelsen av celler fra erter og hvete er tilstrekkelig til å utelukke alternative kilder til avføringen på Torgersens sko, i bukselommen og på fyrstikkesken.

Eskeland viser side 217 til en uttalelse fra dr. agric. Ola M. Heide, som skal ha uttalt at sannsynligheten for at Torgersen hadde tråkket i avføring med et innhold tilsvarende det som ble funnet på åstedet et annet sted enn på åstedet var “mindre enn 1/10 x 1/100 dvs. mindre enn 1 promille.”

Denne uttalelsen er ikke gjengitt i Rt-3001-1521 eller i kommisjonens 2006-avgjørelse. Eskeland antar at den allikevel kan ha blitt vektlagt av utvalget. Jeg har ikke lest selve uttalelsen. Jeg antar at Heide har tippet på sannsynligheten av å tråkke i avføring (1/100) og på sannsynligheten av at avføringen inneholdt erter (1/10) og deretter har multiplisert disse størrelsene. Noe empirisk grunnlag for disse tallene kan ha ikke ha hatt. Det minner om resonnementet i den omtalte Collins-saken fra California (People v. Collins, 68 Cal. 2d 319).

Vitner hadde sett et par som ranet en kvinne. Mannen var farget og hadde skjegg og bart. Kvinnen var hvit og hadde blond hestehale. De forsvant i en delvis gul bil. Et par som tilfredsstilte disse kriteriene ble funnet. Med bistand av en matematikkprofessor multipliserte aktor den antatte frekvensen av samtlige av disse karakteristika, og kom til at sjansen for at et annet par som tilfredsstilte alle karakteristika var de skyldige, var på 1 til 12 millioner. Paret ble dømt. Dommen ble opphevet av Supreme Court of California med en flengende kritikk av resonnementet.

Ankedomstolen uttaler blant annet:

As we shall explain, the prosecutor´s introduction and use of mathematical probability statistics injected two fundamental prejudicial errors into the case: (1) The testimony itself lacked an adequate foundation both in evidence and in statistical theory; and (2) the testimony and the manner in which the prosecution used it distracted the jury from its proper and requisite function of weighing the evidence on the issue of guilt, encouraged the jurors to rely upon an engaging but logically irrelevant expert demonstration, foreclosed the possibility of an effective defense by an attorney apparently unschooled in mathematical refinements, and placed the jurors and defense counsel at a disadvantage in sifting relevant fact from inapplicable theory.

We initially consider the defects in the testimony itself. As we have indicated, the specific technique presented through the mathematician´s testimony and advanced by the prosecutor to measure the probabilities in question suffered from two basic and pervasive defects — an inadequate evidentiary foundation and an inadequate proof of statistical evidence. First, as to the foundational requirement, we find the record devoid of any evidence relating to any of the six individual probability factors used by the prosecutor and ascribed by him to the six characteristics as we have set them out in footnote 10, ante. To put it another way, the prosecution produced no evidence whatsoever showing, or from which it could be in any way inferred, that only one out of every ten cars which might have been at the scene of the robbery was partly yellow, that only one out of every four men who might have been there wore a moustache, that only one out of every ten girls who might have been there wore a ponytail, or that any of the other individual probability factors listed were even roughly accurate.

Disse resonnementene har allmenn gyldighet, og viser klart hvilke risiki som er forbundet med å multiplisere anslått sannsynlighet av innbyrdes uavhengige beviselementer. Når det gjelder dette spørsmålet, er det lett å slutte seg til Ragnar Byes kritikk (Eskeland side 217-218).

Det blir altså både et spørsmål om muligheten av at avføringen kan være fra hund, noe som er det eneste praktiske alternativet for turnskoprøvens vedkommende, og om tilstedeværelsen av erter og hvete utelukker at denne avføringen og avføringen i lommen og på fyrstikkesken kan stamme fra andre enn Rigmor Johnsen.

I forbindelse med det første spørsmålet viser kommisjonen på side 216 til følgende uttalelse i lagmannsrettens kjennelse av 18. august 2000, som kjæremålsutvalget sluttet seg til i Rt2001-1521:

De tidligere sakkyndiges arbeid var ikke ment som vitenskapelige verk, men som et arbeid utført av fagpersoner under etterforskning og primært med henblikk på påtalemyndighetens avgjørelse av tiltalespørsmålet. Oppgaven i forhold til politietterforskningen var først og fremst å gjennomgå beslaglagt materiale samt å gjøre sammenligninger mellom ulike funn på stedet og funn knyttet opp mot siktede. Under den senere behandling for retten, herunder under de sakkyndiges muntlige redegjørelser under hovedforhandlingen, vil det normalt bli utdypninger, korreksjoner m.v. i forhold til det som er skrevet under etterforskningen. Dette skjedde også i denne saken. Konklusjoner om bevisverdien av funnene i forhold til den totale bevisføring lå naturligvis utenfor de sakkyndiges mandat.

Like nedenfor fortsetter kommisjonen:

Kommisjonen bemerker i denne sammenheng at det av avisreferater fra hovedforhandlingen fremgår at de sakkyndige avga forklaring og svarte på spørsmål under hovedforhandlingen.

Aasers forklaring er ikke omtalt i noen avisreferater. Det må legges til grunn at han har forklart seg overensstemmende med sin skriftlige redegjørelse, og at det ikke har vært gjort noe forsøk på å utdype eller avsvekke effekten av denne.

Aasers metode er beskrevet side 209-210 av kommisjonen. Han har bare undersøkt en av prøvene fra turnskoen. Hans konklusjoner er følgelig i et hvert fall uten relevans for de to andre prøvene.

Det fremgår av beskrivelsen at forsøkene med fellingsreaksjoner med antimenneskeserum kontrollert opp mot hundeavføring ikke ga resultat. Han har så slemmet opp og luktet på turnskoprøven, og det “fremkom da en ganske tydelig lukt av avføring fra menneske”. Han har åpenbart visst at påtalemyndighetens syn var at prøven av avføring fra menneske. Hvilke karakteristika ved lukten som ga ham grunnlag for å mene at prøven var fra menneske, er det ikke sagt noe om. Dette var også den første prøven han luktet på, slik at han på dette tidspunkt ikke kan ha sammenlignet med lukten fra den hundeavføringen som han åpenbart hadde til stede. Det er også sagt helt uten reservasjoner at lukten var av avføring fra menneske. Han har deretter slemmet opp tre prøver av hundeavføring. Det er ikke opplyst om disse prøvene kom fra samme hundelort, eller om det dreide seg om forskjellige funn. Da må det legges til grunn at prøvene var identiske. Det er heller ikke opplyst om han på ny luktet på turnskoprøven etter å ha luktet på hundeprøvene. Men nå tok han i ethvert fall en reservasjon; det fremkom en lukt som “etter mitt skjønn” avvek fra lukten av turnskoprøven.

Det er vanskelig å se det annerledes enn at denne prøven er uten verdi. Andre kjennetegn enn lukten er ikke omtalt. Noen mennesker har bedre utviklet luktesans og evne til å beskrive lukter enn andre — vinskjønnere og parfymører er typiske eksempler — men kvaliteten av Aasers luktesans foreligger det ingen opplysninger om — verken fra ham selv eller andre. Vi vet heller ingen ting om hvilken erfaring han hadde med sammenligning av luktprøver av avføring fra menneske og hund. Antakelig var denne erfaringen ikke-eksisterende. Det er ikke opplyst noe om hvilke karakteristika ved de respektive luktene som etter hans syn adskilte seg fra hverandre. Det er heller ikke tatt med i betraktningen at avføring fra mennesker kan lukte høyst forskjellig fra gang til gang, åpenbart avhengig av hva man har spist og drukket og hvordan fordøyelsen har fungert ved anledningen. Her har vel enhver gjort sine egne erfaringer. Tilsvarende må de samme årsaker kunne føre til at hundeavføring kan lukte forskjellig fra gang til gang. Og det kan vel også reises spørsmål om betydningen av den relative størrelsen på de fragmentene som har vært slemmet opp — det lukter vel mer av en større mengde enn av en mindre? — og om betydningen av at turnskoprøven har vært lagret siden desember. Lukten blir antakelig mindre påtagelig etter hvert.

En blindtest av flere forskjellige prøver av avføring fra henholdsvis menneske og hund hadde kanskje kunnet bidra til å etablere en viss empiri med hensyn til på generelt grunnlag å kunne skille lukt fra menneskeavføring fra lukt av hundeavføring. Noen slik test er ikke foretatt.

Heide, som var innen i bildet i forbindelse med gjenopptagelsessaken i 2000, har riktignok uttalt (gjengitt side 55 i lagmannsrettens kjennelse) at han

“finner at det med stor sikkerhet er fastslått at avføringsprøvene er fæces av menneske og ikke av hund.”

Dette begrunnes imidlertid slik:

“Dette underbygges i høy grad av det store innhold av vegetabilske matrester (planteceller) i fæces-prøvene.”

Han utelukker altså alternativet hund utelukkende ved å vise til forekomsten av angjeldende celler. Dette er en slutning og en begrunnelse som ikke en gang noen av de opprinnelige sakkyndige har kommet med. Det er vanskelig å se noen verdi i dette.

DRK uttaler om dette spørsmålet (Eskeland side 215):

… felles for alle er antakelig at aldri har hatt lignende oppdrag. Ingen hadde erfaring med å “artsbestemme” avføring, ingen hadde antakelig erfaring engang med å identifisere et spor som avføring. Det er tvilsomt om noen av dem noen gang hadde sammenlignet avføringsprøver i den hensikt å avgjøre om de kunne stamme fra samme eller ulik kilde. Det var neppe tilgjengelig noen skikkelig metodebeskrivelse for slike sammenligninger engang i rettsmedisinske lærebøker (det er det knapt i dag heller). Og det verken fantes eller finnes gode kilder med informasjon til hvilken grad av individuell variasjon det er mellom ulike avførings”prøver”. I dag ville man hatt en viss sjanse til ved hjelp av DNA-markører å identifisere “kilden”, men alt i alt ville oppdraget også nå ha bydd på betydelige utfordringer.

Denne uttalelsen er verken referert eller omtalt under kommisjonens merknader til avføringsbeviset (side 205 flg.).

Et forhold som synes å ha blitt viet liten oppmerksomhet i forhold til betydningen, er at det ble funnet hår i avføringen på turnskoen. Dette skal ha blitt funnet på Veterinærhøyskolen, og skal også ha blitt påvist av Aaser (kommisjonen side 201). Disse funnene er ikke omstridt.

Kommisjonen uttaler side 210:

Det bemerkes likevel at Aasers oppdrag gikk ut på å avklare om avføringen på skoen stammet fra dyr eller menneske, han påviste at det i prøven var “noen få små hår” som han ikke kunne identifisere, og det må antas at Aaser var klar over at dyr som slikket pelsen kunne få hår i avføringen.

Jeg har ikke lest Aasers skriftlige redegjørelse. Det er ingen grunn til å betvile at han har hatt slik kunnskap som kommisjonen peker på. Men det avgjørende er ikke hvilken kunnskap han har hatt eller ikke har hatt. Spørsmålet om hvor hårene har kommet fra, har vel også ligget utenfor Aasers mandat. Avgjørende er hva som har vært formidlet til lagretten. Hvis det har vært kommunisert synspunkter på betydningen av hårene i avføringen, holdt opp mot betydningen av den subjektive lukteprøven, har lagretten fått mulighet til å kunne vurdere dette spørsmålet på en ordentlig måte. Men hvis han har nøyd seg med konklusjonen på grunnlag av lukteprøven, har lagretten blitt forhindret fra å foreta en avveining som de skulle hatt mulighet til å foreta.

Betydningen av hårene i turnskoprøven er ikke kommentert i noen av de avgjørelsene jeg har gått gjennom, til tross for at spørsmålet har vært tatt opp av Brandtzæg under høringen (kommisjonen side 201). Det springende spørsmålet, som jeg ikke kan se klart formulert noe sted, er hvor hårene kommer fra, hvis de ikke kommer fra et dyr? Om det er identitet mellom avføringsprøvene, må hårene nødvendigvis stamme fra Rigmor Johnsens avføring. Da må hun nødvendigvis også ha spist disse hårene. Og da må det stilles spørsmål om sannsynligheten ved at hun har spist mat som har hatt disse hårene i seg. Den sannsynligheten er liten. I ertesuppen kan de neppe ha vært.

Konklusjonen så langt er at hårene i turnskoprøven taler med styrke for at avføringen stammer fra hund, og at Aasers verdiløse lukteprøve ikke gir grunnlag for å konkludere på annen måte.

Det avsluttende spørsmålet blir da i hvilken grad det taler mot alternativet avføring fra hund at det var celler fra erter og hvete i prøvene.

DRK sier om dette:

Kommisjonen mener at en vekt de “felles” planterester i seg selv kan sies å tale for at prøvene har samme kilde, vil være en funksjon av den hyppigheten slike planterester forekommer med i avføring fra kilder det kan være relevant å sammenligne med. Rent umiddelbart vil man anta at erter ikke var noe uvanlig innslag i kosten og at den identifiserende vekt av funnet ikke kan bli stor.

Spørsmålet er ikke kommentert av kjæremålsutvalget i 2001. Det er heller ikke vurdert av kommisjonen i 2006, med unntak av følgende uttalelse side 216:

Det må videre antas at de sakkyndige var kjent med at pelsdyr som slikket pelsen kunne få hår i avføringen, at hunder spiste middagsrester, og at erter og hvete var en vanlig del av kosten på 50-tallet.

Her gjør kommisjonen samme feil som ved uttalelsen foran om Aasers kunnskap. Disse sakkyndige (Printz, Fürst og Arbo Høeg) har hatt til oppgave å vurdere hvorvidt det var likhet mellom prøvene. Å vurdere alternative kilder til avføringen i turnskoprøven har antakelig ligget utenfor deres mandat. Den omtalte kunnskapen har de sikkert hatt. Men dette har ikke gitt dem noen foranledning til å vurdere alternative kilder. Og det må på samme måte som ved luktprøven åpenbart legges til grunn at alternativet avføring fra hund — herunder sannsynligheten for at avføring fra hund inneholdt celler fra erter og hvete — ikke har vært forelagt som problemstilling for lagretten.

For eget vedkommende har jeg et klart bilde av hyppig inntak av erter under oppveksten i 1950-årene. Ertesuppe og pannekaker var vanlig lørdagsmiddag. Søndagskjøttkakene var ledsaget av ertestuing, og også ellers i uken var ertene den aktuelle grønnsaken. Og brød, med hvete som hovedingrediens var selvfølgelig da som nå en vesentlig bestanddel av kostholdet. Samtidig har jeg et rimelig sikkert bilde av at nåtidens spesialiserte hundemat ikke var salgsvare i butikkene. Dette innebar at hundene ble foret med det som måtte være for hånden, middagsrester eller annet. Og selvfølgelig ble hunder også foret med brød og brødrester, antakelig atskillig hyppigere enn med middagsrester som inneholdt erter. Hvetecellene i prøvene gjør det i ethvert fall ikke mindre sannsynlig at de stammer fra hund. Og forekomsten av erter utelukker heller ikke at det foreligger rimelig tvil om hvorvidt prøvene stammer fra menneske eller hund.

Det er mulig det kan være klargjørende med ytterligere sakkyndige uttalelser om kosthold og om foring av hunder på 1950-tallet.

Sammenfatningsvis er det min klare oppfatning at avføringsbeviset er tilnærmet verdiløst, og at det er vanskelig å se hvilket belegg kjæremålsutvalget kan ha for sin uttalelse på side 1564 om at dette beviset ikke er svekket.

Det er også grunn til å bemerke at det ikke er mye igjen av det “bevisbildet omkring avføringsbeviset” som kommisjonen går gjennom på side 217-218, når selve avføringsbeviset tillegges den høyst beskjedne vekt det skal ha.

8. Barnålbeviset

Dette var vært vurdert av professorene Printz og Mork.

Det som har vært sammenliknet, er de fem nålene som ble funnet i Torgersens brunstripete dress — tre i høyre bukseoppbrett, en i venstre bukseoppbrett og en i høyre innerlomme — og prøver fra åstedet.

Det er uklart om Printz og Mork har hatt tilgang til selve treet, eller om de bare har mottatt nåler som politiet har samlet inn fra kjelleren. Grundt Spang omtaler side 62 “juletreet på åstedet — et juletre som de to vitenskapsmennene beskriver som så tørt at “nålene spretter av med den minste berøring”. Politiets bilde fra gårdsrommet — Eskeland side 320 — viser imidlertid et tre som synes å være fritt for nåler. Eskeland side 219 redegjør også for at Printz var på befaring på åstedet 27. januar 1958 og de to sammen 26. mars. Jeg er enig i at treet må ha vært fjernet før den første befaringen. Om de har hatt tilgang til selve treet fremgår antakelig av rapportene deres, som jeg ikke har lest. Økland opplyser (Eskeland side 241) at treet ikke ble undersøkt.

Eskeland side 219 beskriver innsamlingen av nåler fra kjellergulvet slik:

Trappeavsatsen, kjellertrappen og kjellergulvet der Rigmor Johnsen ble funnet, ble delt inn i felter (figur 25). Fra hvert av disse feltene samlet politiet rusk og rask, som ble lagt i en eller annen form for beholder, betegnet som prøve og gitt et eget nummer. Eksempelvis er prøve 10 rusk og rask fra gulvfelt 10. De sakkyndige fikk oversendt prøvene.

Jeg regner med at denne beskrivelsen stammer fra en åstedsrapport fra vedkommende polititjenestemann.

8.1 Begrunnelsene i tidligere gjenopptakelsessaker

Lagmannsretten synes å summere opp de sakkyndige slik at de fant full overensstemmelse mellom dressnålene og kjellernålene, og at det var meget stor sannsynlighet for at de kom fra samme tre (side 51), samtidig som treet kan ha fått slike nåler som følge av at det har grodd på skrinn jord og i skygge. Teorien om at nålene skal stamme fra Støleggens skogstur i Sverige i 1954 avvises under henvisning til behandlingen av dette spørsmålet i 1976. Det samme gjelder barnålfunnet i innerlommen i Torgersens dressjakke. Det uttales avslutningsvis at sluttrapporten fra Høiland og Laane, hvor det blant annet uttales at dressnålene kunne skrive seg fra et hvilket som helst undertrykt grantre, ikke stiller gjenopptakelsesspørsmålet i et annet lys.

Kjæremålsutvalget uttaler side 1550:

Kjæremålsutvalget finner ikke at Høiland og Laanes rapport av 6. april 2000 er et nytt bevis som er egnet til å føre til frifinnelse eller som i vesentlig grad svekker verdien av de observasjoner som er gjort av Printz og Mork. Etter utvalgets syn er det klart mest sannsynlig at nålene på Torgersens klær kom fra treet på åstedet. Utvalget viser til at de slutninger som Høiland og Laane trekker på grunnlag av av en sammenligning med sitt innsamlede materiale, ikke synes å kunne gi den samme sikkerhet som en undersøkelse av nålene fra dressen må antas å kunne ha gitt. Utvalget viser ellers til uttalelsen fra skogforskerne og vil for sin del fremheve det usannsynlige i at Støleggen under sitt opphold i skogen i Sverige skulle få — og bare få — nåler i begge bukseoppbrettene og i jakkeinnerlommen som var helt identisk med de nålene som skrev seg fra (jule)treet på åstedet.

Det synes altså som om utvalget mener at det nye materialet svekker verdien av Printz´ og Morks observasjoner, om ikke i vesentlig grad. Hvis de hadde ment at materialet ikke svekket verdien i det hele tatt, burde de jo ha uttrykt seg slik.

Kommisjonen uttaler i tilknytning til strpl. § 391 nr. 3:

De nye rapportene som er utarbeidet etter 1958, herunder rapporten fra professor Økland, representerer, etter kommisjonens vurdering, bare en vurdering og evaluering av arbeidet og erklæringene til de sakkyndige i 1958. Etter kommisjonens vurdering er disse rapportene ikke å anse som nye bevis som er egnet til å føre til frifinnelse av Torgersen. Kjæremålsutvalget uttalte i 2001 at rapporten til Høiland og Laane ikke i vesentlig grad svekker verdien av de observasjoner som ble gjort av Printz og Mork. Kommisjonen slutter seg til dette, og kan heller ikke se at Øklands rapport bidrar til å svekke observasjonene til Printz og Mork.

I drøftelsen i tilknytning til strpl. § 392 andre ledd viser kommisjonen til rapporten “Et eksempel på variasjon i nålelenger hos gran” avgitt av Kåre Venn. Det uttales:

Innsamlingen ble gjennomført på to steder i Ås på flere trær, ved at plastposer ble lagt under utvalgte greiner og disse ble beveget slik at nåler drysset ned. I alt 431 nåler ble innsamlet, og fordelingen av lengde fremgår av nedenstående figur, hentet fra rapporten. Det fremgår av figuren at nålelengder på mindre enn 7,5 mm utgjør under 5 % av materialet.

Kåre Venn redegjorde avslutningsvis for en interessant observasjon han hadde gjort under innsamlingen av nålene gjennom sin undersøkelse. Noen nåler hadde festet seg også i hans tøy. Han tror at det var i den unge, tette skogen at han fikk flest nåler på seg. Disse nålene er samlet og målt separat. De var i gjennomsnitt 9,8 millimeter lange, fra 6,5 millimeter til 16,5 millimeter. I dette utvalget var det altså en stor variasjon, fra ganske korte til nokså lange nåler. Flest grønne nåler ble funnet, men også noen brune. Det var 19 nåler i alt. Dette eksemplet demonstrerer at spørsmålet om hva som egentlig er vanlig nålelengde og hva som er uvanlig eller sjeldent ikke har noen enkel forklaring, men det må vurderes ut fra omstendighetene. Eksemplet illustrerer i tillegg at at nålelengen på det man får på seg i tøyet kan variere mye, avhengig av hvilke nålelengder som forekommer hyppigst der man ferdes, enten det er skog eller andre steder der nåler finnes. Den erkjennelsen må ha en relevans til utvalget av nåler som ble funnet i kjelleren med det undertrykte lille treet, uttalte Venn avslutningsvis.

Kommisjonen uttaler side 257 med henvisning til Venns rapport:

I utgangspunktet synes derfor sjansen for å få én barnål av samme lengde som nålene i kjelleren på klærne ved opphold i skogen å være liten, – å få flere barnåler av samme lengde, og ingen andre, er tilsvarende mindre.

Kommisjonen uttaler deretter:

Etter kommisjonens vurdering er det ikke grunn til å anta at barnålbeviset alene var tilstrekkelig til å felle Torgersen, men også her må det foreta en samlet bevisvurdering. Det er uvisst hvorvidt, og i så fall i hvilken grad, lagretten la vekt på barnålbeviset i 1958.

Dette er en ny undervurdering av lagretten. Selvfølgelig har de lagt vekt på barnålbeviset, på samme måte som på de sakkyndige erklæringene vedrørende de øvrige tekniske bevisene.

Så konkluderes det:

Dersom det er slik at barnålene i dressen stammer fra et annet sted enn kjelleren i Skippergata 6b, finner kommisjonen det påfallende at nålene har en slik likhet at to sakkyndige ikke greier å påvise noen forskjell mellom dem. Enten barnålene stammer fra Støleggens flukt i Sverige, fra Tore Hunds vei eller fra et tilfeldig opphold i skogen, ville det ha vært grunn til å anta at man hadde funnet noen påviselige ulikheter ved en eller flere av nålene.

Uansett hvordan og på hvilket tidspunkt nålene er kommet i dressen, finner kommisjonen det usannsynlig at det bare skulle komme fem like barnåler, og ingen andre, på forskjellige steder i dressen, som i tillegg var like barnålene fra juletreet i kjelleren i Skippergata, jf. tidligere uttalelse om dette.

Sett i lys av undersøkelsen til Kåre Venn, og den variasjon av nåler, både i lengde og farge, som han fikk i sine klær etter å ha oppholdt seg i skogen, er det kommisjonens vurdering at man vanskelig kan finne en annen rimelig forklaring enn at dressnålene stammet fra kjelleren.

Etter kommisjonens vurdering er barnålbeviset i alle fall ikke svekket.

8.2 Nærmere om barnålbeviset

Her er det atskillige uklare punkter.

Her oppstår for det første et spørsmål om representativitet. De nålene Printz og Mork har undersøkt, er så vidt jeg forstår, innsamlet av politiet på stedet. Er det opplyst noe sted hvor mange nåler som ble samlet inn, og hvor stor andel disse utgjør av det totale antall nåler på et gjennomsnittlig juletre av aktuell størrelse? Og hvor mange av de nålene Printz og Mork har mottatt, har de faktisk målt og undersøkt? Om de har gjort et utvalg — hva har vært kriteriene for utvalget? Jo lavere hvert enkelt av disse prosenttallene er, desto større grunn er det til å reise spørsmål ved representativiteten av de kjellernålene som har vært sammenlignet med dressnålene, og derved også ved Printz´ og Morks konklusjoner.

Jeg har ikke forutsetninger for å kunne mene noe selvstendig om betydningen av formen på nålene. Men jeg har merket meg at Økland uttaler (Eskeland side 254) at grannåler som er korte, også er avflatet og tilspisset. Dette ser ikke ut til å være imøtegått fra noe annet sakkyndig hold som har uttalt seg etter 1958. Dette må forstås slik at Printz´ og Morks utsagn om sjelden fasong, ikke kan legges til grunn.

Avgjørende faktor er med andre ord lengden på nålene. Eskeland opplyser side 231 at Mork har målt nålene, og at han fant at kjellernålene var 5-9 mm, mens dressnålene var 6-8 mm. Gjennomsnittslengde og medianlengde er ikke oppgitt. Kommisjonen opplyser side 246 at Printz oppgir at dressnålene hadde en middellengde på 7 mm, noe som stemmer med Morks tall. At dressnålene var atskillig kortere enn gjennomsnittslengden på barnåler i norsk granskog, kan åpenbart ikke trekkes i tvil.

Det synes også å være bred faglig enighet om at korte barnåler finnes på små, undertrykte grantrær.

Samsvaret med hensyn til lengde er selvfølgelig godt forenlig med at dressnålene stammer fra kjelleren. Det sentrale spørsmålet er derfor hvor nålene har kommet fra, hvis de ikke stammer fra treet i kjelleren.

Hypotesen om at nålene skal ha havnet i dressen under Støleggens flukt i svenske skoger i 1954, har jeg liten tro på. Det virker umiddelbart usannsynlig at han ved en slik anledning har fått på seg fem korte nåler og ingen andre. Det samme gjelder hypotesen om at nålene har kommet i dressen under en alminnelig tur i skogen. Så langt er Venns beskrivelse av nåler på egne klær illustrerende. Kommisjonens referanse side 260 til variasjonen av lengde og farge på de nålene Venn fikk i klærne, er imidlertid uholdbar for fargens vedkommende. Uansett opprinnelig farge må nålene nødvendigvis ha blitt brune hvis de har befunnet seg i dressen en stund.

I tillegg kommer at Torgersen selv ikke har hatt all verdens anledning til å bruke dressen på tur i skogen etter at han ble løslatt høsten 1957. Han har også selv opplyst at dette var den beste dressen han hadde, og at dette var årsaken til at han skiftet før han skulle sykle Gerd tilbake til sentrum. Også av denne årsak virker det lite sannsynlig at han selv har brukt denne dressen på tur i skogen. Det fremstår også som uvisst om Støleggen hadde på seg denne dressen ved flukten i 1954, jf. svensk politis opplysninger om antrekket ved pågripelsen.

Mulighetene for at nålene kan stamme fra nærkontakt med et annet grantre med korte nåler, i stedet for fra kontakt med granskog i sin alminnelighet, synes det å ha blitt lite fokusert på.

Det synes ikke å være bestridt at små, undertrykte grantrær — altså trær med korte nåler — i stor utstrekning ble brukt som juletrær på 1950-tallet, altså før juletreplantasjenes tid. Samtidig tyder beskrivelsene av dressen på at den ikke har vært renset eller rengjort på lang tid. Det er opplyst at Torgersen kjøpte dressen av Støleggen på nyåret 1956 mens de begge var inne til soning. Støleggen skal selv ha kjøpt dressen brukt i en marsjandiseforretning i Gøteborg i 1954. Dette innebærer at dressnålene kan være mange år gamle.

Torgersen selv hadde antakelig ikke permisjon i forbindelse med julen i 1956. Men hvor var dressen i tiden fra kjøpet og frem til Torgersen ble løslatt? Det er opplyst at han og broren brukte klær om hverandre, noe som også bekreftes av sigarettstumpene i jakken han hadde på da han ble pågrepet. Kan broren ha lånt dressen i forbindelse med julen 1956 og fått på seg nåler fra familiens juletre, f. eks. da juletreet ble ryddet bort? Og det samme spørsmålet oppstår i forbindelse med Støleggen. Hva med julefeiring og juletre i den tiden han hadde dressen? Og hva med tidligere svenske eiere? Det er etter mitt skjønn uheldig at dette sporet åpenbart ikke har vært forfulgt i 1958, og at det i den anledning ikke har vært sørget for å få Støleggen inn som vitne. Torgersens bror er vel heller ikke avhørt om dette spørsmålet. Jeg antar at spørsmålet ikke har vært tema i den forklaringen Støleggen ga til politiet.

Jeg er også overrasket over at spørsmålet om hvorledes en barnål skal ha funnet veien inn i innerlommen på dressen, er blitt avfeid så lett.

Etter mitt skjønn er det så vidt mange usikre faktorer i forbindelse med barnålbeviset at det er gode muligheter for at nålene stammer fra et annet sted enn fra juletreet i kjelleren, og at dette beviset må tillegges betydelig mindre vekt enn både kjæremålsutvalget og kommisjonen har lagt til grunn.

9. Tannbittbeviset

Kjæremålsutvalget uttaler side 1564 med at vekten av tannbittbeviset må reduseres i forhold til det som ble lagt til grunn i 1958, og konkluderer slik:

Utvalget finner at tannbittbeviset fremdeles trekker i retning av at Torgersen er biteren, men at dette ikke er vesentlig er sannsynlig enn at han ikke har avsatt bittmerket.

DRK uttaler (kommisjonen side 106):

Hvis en særegenhet ved et bittmerke adskiller seg fra det man skulle forvente dersom det var forårsaket av et gitt tannsett, kan det tilsynelatende neglisjeres (gis en “naturlig forklaring”) av noen sakkyndige, mens andre bruker det som grunnlag for å utelukke. Alt i alt er det blitt demonstrert at dagens “state-of-the-art” innen dette området av rettsodontologien er slik at det ikke gir grunnlag or noen sterk konklusjon om at det aktuelle bittmerket ble påført av Torgersen, og heller ikke om at det ikke ble det.

Kommisjonen uttaler side 157:

Overfor Gjenopptakelseskommisjonen har de oppnevnte sakkyndige i det alt vesentlige fastholdt og eventuelt forsterket sine konklusjoner, slik det er redegjort for ovenfor, særlig under 8.2.7.

Dette er det vanskelig å forstå. Punkt 8.2.7 er referatet fra den muntlige høringen kommisjonen gjennomførte. Med “de oppnevnte sakkyndige” må det siktes til Macdonald og Whittaker. Den siste forklarte seg for kommisjonen. I 2000 uttalte disse sakkyndige at det var “very likely” at Torgersen var biteren. Dette ble under høringen endret til “likely”. Han ville “sette streken litt over midtlinjen” (kommisjonen side 149). Og han uttaler side 150:

Når så mange er uenige, kan det eneste juridiske standpunktet være at man ser bort fra tannbittbeviset. Høyesteretts kjæremålsutvalg så nesten bort fra beviset, men ikke helt. Whittaker anbefalte kommisjonen å se bort fra tannbittbeviset, og beklaget at sakkyndigheten ikke strekker til slik at alle kan være enige.

Kommisjonen fortsetter:

Når de sakkyndige i dette tilfellet er kommet til helt forskjellige eller helt motstridende konklusjoner, er det ingen av dem som bygger på ny viten eller nye metoder som har alminnelig tilslutning innen fagområdet. Gjenopptakelseskommisjonen må legge til grunn at Senns bedømmelse av tannbittbeviset, på samme måte som de øvrige sakkyndigvurderinger, er avgitt innefor den samme ramme av mangel på objektive kriterier som gjør seg gjeldende innenfor denne del av rettsodontologien som fagfelt, og på samme måte som for de øvrige er basert også på elementer av subjektivt skjønn. Det er ikke grunnlag for å anse at Senns vurderinger og konklusjoner er avgitt med noen mer faglig sikkerhet enn for eksempel Whittaker og Macdonald.

Kommisjonen anser at de mange fagpersoners delvis motstridende fortolkninger av tannbittbeviset og konklusjoner mht. identifikasjon og utelukkelse av Torgersen, er egnet til å skape usikkerhet mht. i hvilken grad beviset knytter Torgersen til handlingen. Som nevnt ovenfor er dette ikke en ny omstendighet i forhold til de tidligere rettslige behandlinger av gjenopptakelsesbegjæringer fra Torgersen. For så vidt gjelder dette spørsmål/bevis står saken ikke særlig annerledes enn ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs behandling i 2001.

Domfellelsen i 1958 var basert på kjennelse av jury, som ikke begrunner sin avgjørelse. Gjenopptakelseskommisjonen legger til grunn at domfellelsen skjedde på grunnlag av et bredt bevisbilde der mange forhold samlet pekte mot Torgersen som gjerningsmann. Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at tannbittbeviset alene ble tillagt spesielt stor vekt.

Dette gir grunnlag for enkelte kommentarer. Det er ikke spørsmål om ny omstendighet “i forhold til de tidligere rettslige behandlinger av gjenopptakelsesbegjæringer fra Torgersen”, men om nye omstendigheter i forhold til behandlingen i 1958. At deler av uenigheten har vært trukket frem ved de tidligere gjenopptakelsesbegjæringene, endrer ikke på det. Det er vanskelig å forstå utsagnet om at saken for dette bevisets vedkommende ikke står “særlig annerledes” enn ved behandlingen i 2001. Her har tross alt den rettsoppnevnte sakkyndigheten fra 2001 endret konklusjonen fra “very likely” til “likely” og anbefalt at det ses bort fra hele tannbittbeviset. Og — hensett til den absolutte sikkerhet de sakkyndige ga uttrykk for i 1958 og den vekt dette beviset må ha vært tillagt i prosedyren — er det en ny undervurdering av lagretten å påstå at det ikke er grunnlag for å hevde at dette beviset ikke ble tillagt spesielt stor vekt.

Dette beviset har vært gjenstand for omfattende utredninger og vurderinger i forbindelse med behandlingene i 2000-2001 og 2006. Jeg går derfor ikke nærmere inn på beviset bortsett fra noen enkeltheter.

Jeg har notert at Strøm uttalte i retten at “et bitt i en kvinnes bryst er like godt som i en plastmasse”. (Aftenpostens aftennummer 10. juni). Dette synes vanskelig å forene med følgende uttalelser på side 156 hos kommisjonen:

Whittaker ga under høringen uttrykk for at bittspor i hud ikke kan underkastes nøyaktige målinger, og at man ikke har tilstrekkelig kunnskap om bitt i menneskevev. Gjenopptakelseskommisjonen har ikke oppfattet de øvrige sakkyndige slik at de ser dette annerledes.

Flere av de sakkyndige har vært inne på at et kvinnebryst består av forskjellige typer vev, løsere og fastere, og at huden er av forskjellig tykkelse. Hvordan offer og gjerningsmann forholdt seg i bittøyeblikket kan spille inn, for eksempel vil armens stilling kunne ha betydning.

Dette trekker så vidt jeg kan forstå i retning av at en grunnleggende forutsetning hos Strøm med hensyn til lesbarheten av bittmerkene ikke holder stikk.

Aftenposten skriver videre i samme nummer:

Det mest karakteristiske merke var etter en brukket fortann. Allerede ved et flyktig blikk på Torgersens tenner, før han gikk med på å ta avstøpningen, hadde den sakkyndige lagt merke til at han hadde en brukket fortann. På avstøpningen viste det seg at den brukne fortann stemte nøyaktig med det tilsvarende merke i bittet.

Dette kan nok trekke i retning av at Strøm hadde gjort seg opp en oppfatning før det arbeidet han utførte som sakkyndig ga grunnlag for det.

Bildet av Torgersens tenner (Eskeland side 176) viser et skall i tann 11. Jeg antar at det er denne tannen Strøm omtaler. Strøm og Wærhaug la til grunn at denne hadde avsatt bittmerke 1. Da er det påfallende at MacDonald og Whittaker allokerer denne tannen til bittmerke 3. Denne tannen synes ikke å blitt gjenstand for oppmerksomhet av betydning i det følgende.

Ellers har jeg registrert uenigheten omkring tann 42. Selv om det i og for seg ikke er utelukket at denne tannen ikke har satt noe tydelig spor, slik MacDonald og Whittaker har gitt uttrykk for, fremstår det allikevel som den mest sannsynlige forklaringen at denne tannen har vært borte hos biteren eller i et hvert fall ikke har stemt overens med Torgersens tannsett.

10. Vitnet Johanne Olsen

Johanne Olsen, som kjente Torgersen fra Tøyen, har forklart at han passerte henne i Torggaten på vei til drosjeholdeplassen på Youngstorget 7. desember ca. kl. 2350.

Kommisjonen oppsummerer omtalen av hennes forklaring slik: (side 317):

Kommisjonen finner ikke konkrete holdepunkter for å anta at Olsen lyver eller tar feil. Hennes forklaring er beheftet med den samme risiko for feil som enhver vitneforklaring, og hennes observasjon har samme usikkerhet som enhver observasjon under tilsvarende forhold. Som et utgangspunkt kan det derfor ikke fastslås at hennes observasjon er en sikker identifikasjon av Torgersen. Det samme gjelder i forhold til opplysningen i hennes andre politiforklaring om at vedkommende hadde på seg stripete bukser. Forklaringen må derfor vurderes i lys av andre momenter og vitneforklaringer i saken, jf. nedenfor, og inngå i den helhetlige bevisbedømmelsen.

Det er uklart i hvlken utstrekning Johanne Olsen har vært krysseksaminert av forsvareren. En opplysning i Aftenpostens aftennummer 5. juni 1958 tyder på at noen krysseksaminasjon av henne ikke har funnet sted. Her heter det:

Den første damen (altså Johanne Olsen) var meget nervøs og nær et sammenbrudd under statsadvokatens eksaminasjon. Da forsvareren vil begynne å eksaminere henne sier hun at hun ikke orker mer. Torgersen reiser seg og sier: – Det er mitt liv og min fremtid dette gjelder, og vi må ha på det rene om ikke vitnet gjør seg skyldig i en forveksling.

Det blir imidlertid fastslått både av det annet vitne og av sjåføren fra vaskeriet at det var om morgenen den 7. desember første vitne fortalt sin venninne om at hun hadde sett Torgersen i Torvgaten, og da kunne ingen av dem vite noe om drapet i Skippergaten.

I forbindelse med denne forklaringen er det nærliggende å minne om artikkelen “The Coming Paradigm Shift in Forensic Identification Science” , omtalt av kommisjonen side 57 flg. Jeg er enig med kommisjonen i at overføringsverdien av synspunktene i denne artikkelen til norsk rettsmedisinsk virkelighet er relativt beskjeden. Det viktige i denne sammenhengen er imidlertid påpekningen av at feilidentifikasjon fra øyenvitner er årsak til feilaktige dommer i 71 % av de 86 sakene som har vært trukket frem. Kommisjonen peker også på at

forskning tyder på at gal identifikasjon i første rekke er et problem når øyenvitner skal beskrive/peke ut personer som de aldri tidligere har sett.

Dette er åpenbart informasjon fra kommisjonsmedlem Svein Magnussen. Det er beklagelig at det ikke er gitt referanser, slik at de aktuelle forskningsresultatene kunne kontrolleres.

Og at feilaktig identifikasjon av personer man kjenner, har ført til domfellelser, har vi også eksempler på. Magnussen nevner selv (Vitnepsykologi, Abstrakt Forlag 2004, side 126) den kjente amerikanske saken mot Clarence Von Williams. Saken er mer detaljert omtalt i Elizabeth Loftus og Katherine Ketcham: Witness for the Defense (St. Martin´s Press, 1991), side 185 flg.

Jeg tror alle har opplevd flere ganger i livet å tro at vi ser kjente personer — til og med nære venner eller slektninger — for så å oppdage at det ikke var vedkommende allikevel.

Jeg kan på dette grunnlag ikke forstå annet enn at det er store betenkeligheter ved uten videre å akseptere Johanne Olsens utsagn om at det var Torgersen hun så. Iakttakelsesvilkårene har jo vært beskjedne, i og med at hun nødvendigvis bare kan ha sett ham bakfra idet han passerte. Men vi har ingen indikasjoner på at forsvarer har tatt nærmere tak i hvilke elementer ved det hun så, som gjorde at hun mente at det dreide seg om Torgersen.

Indignasjonen over at Torgersen, som ikke arbeidet, tok drosje, har antakelig overskygget muligheten for at identifikasjonen var gal. Dette har åpenbart vært tema i samtalen dagen etter med Solveig Gundersen, hvor hun ifølge Grundt Spang side 41 har sagt noe slikt som: “Kan du begripe hvor han får penger til dette, han som ikke arbeider?”

Det er også påfallende at de stripete buksene ikke har vært nevnt i de første avhørene, verken av henne eller av Solveig Gundersen. Hun må nødvendigvis ha blitt bedt om å beskrive så nøyaktig som mulig hva han hadde på seg. Påstander om å huske bedre etter hvert bør som hovedregel bli møtt med skepsis, jf. Magnussen op. cit. side 85 flg. Og mange faktorer kan her ha påvirket erindringsbildet. Har hun lest i avisen om stripete bukser? Har det vært flere samtaler om temaet mellom henne og Solveig Gundersen? Har tjenestemannen som avhørte henne andre gang, kommet i skade for å uttrykke seg mer ledende enn han burde? Heller ikke disse temaene kan ha vært tatt opp i en krysseksaminasjonskontekst.

Det er ingen grunn til å tro at Johanne Olsen har løyet bevisst. Hun har — i ethvert fall etter hvert — ment at det var Torgersen hun så. Men feilkildene her er så store at det ikke kan ha vært noen grunn til å legge vekt av betydning på denne forklaringen. Men manglende krysseksaminasjon og — ikke minst — manglende vitnepsykologisk kompetanse hos aktørene i 1958 har nok bidratt til at hennes positive identifikasjon er blitt tillagt større vekt enn den fortjente.

Det kan selvfølgelig hevdes at det her ikke foreligger noe nytt bevis. Men dette utelukker ikke at svakhetene ved Olsens forklaring må inn i bildet ved en samlet vurdering etter § 392 andre ledd.

11. Vitnet Ørnulf Bergersen

Kommisjonen uttaler på side 299:

Etter kommisjonens vurdering er det vanskelig å ha noen formening om hvilken vekt Bergersens forklaring isolert sett ble tillagt av lagretten, og om den i det hele tatt ble tillagt noen vekt. Hans forklaring har inngått i det samlede bevisbildet, og det er ut fra dette lagretten har truffet sin kjennelse.

Kommisjonen fortsetter på side 300:

… Det ligger implisitt i dette at påtalemyndigheten ikke har vurdert hans vitneforklaring som avgjørende for skyldspørsmålet, og at den anså at det var tilstrekkelige bevis uten hans forklaring. Dorenfeldt uttalte i sin redegjørelse i november 1958 at “påtalemyndigheten understreket at vitnet i og for seg ikke hadde noen avgjørende betydning, men at han bekreftet påtalemyndighetens versjon om hvordan Torgersen hadde vendt tilbake til åstedet for å sette ild på og skjule alle spor”.

Dette stemmer ikke så godt med følgende opplysning hos Grundt Spang side 91:

I sin prosedyre kalte Dorenfeldt Bergersens forklaring for “nøkkelen til gåtens løsning”.

Det som er sagt under 6 om manglende vitnepsykologisk kompetanse og manglende mulighet til effektiv krysseksaminasjon, har åpenbart tilsvarende gyldighet når det gjelder Ørnulf Bergersen. Etter opptrinnet lørdag 7. desember har forsvareren neppe funnet grunn til å prøve.

Det har vært reist spørsmål om når påtalemyndigheten ble kjent med Bergersens forklaring. Av større betydning er etter mitt skjønn når forsvareren ble kjent med den. Bergersen forklarte seg for politiet 4. juni, etter at saken var begynt. Forsvareren har da mottatt kopi av erklæringen tidligst samme dag. Det kan reises spørsmål om hvilke muligheter han da hadde med henblikk på å kontrollere holdbarheten av de til dels oppsiktsvekkende opplysningene i Bergersens forklaring som grunnlag for en effektiv krysseksaminasjon. Det kan være grunn til å undre seg over hvorfor forsvareren ikke begjærte en kortere utsettelse med dette som begrunnelse.

Bergersens forklaring skriker etter kontroll. Usannsynlighetene er påpekt tidligere. Han kan ikke ha gått frem og tilbake til Gjersjøen på den tiden han selv har forklart. Hvorfor i all verden gikk han som rømling gjennom sentrum frem og tilbake til Gjersjøen, med risiko for å bli gjenkjent av møtende polititjenestemenn, når han kunne ha holdt seg innendørs på en adresse politiet ikke kjente? Han hadde jo til hensikt å melde seg over jul. Og hva i all verden foretok han seg ved Gjersjøen? Selv om det angivelig var 5-6 varmegrader, har det vært mørkt den siste tiden var der. Har han stått rett opp og ned? Brent bål? Sittet ned? Og hvorfor har han med det ødelagte kneet kreket seg rundt Vippetangen og bryggene i stedet for å ta raskeste veien over Rådhusgaten hjem til Munkedamsveien? Han har visst at oppgangen var låst og at han ikke hadde nøkkel. Hvorfor har han ikke resignert tidligere? Hvordan kunne det ha seg at armbåndsuret ble skadet da han falt? Normalt vil man jo da ta seg for med begge hender, og da kommer ikke et armbåndsur i kontakt med noe som kan skade det. Hvordan kan det ha seg at han ikke er observert av noen av det betydelig antall polititjenestemenn som befant seg omkring det stedet hvor Torgersen ble pågrepet, og hvor han måtte ha passert få minutter tidligere? Og aller rarest: Her skal altså armbåndsuret ha saktnet 70 minutter i løpet av turen fra Gjersjøen til Skippergaten, og så en gang i løpet av denne perioden ha begynt å gå riktig igjen. Hvis viserne har hengt seg op i hverandre, skulle man jo tro at de ble sittende fast. Og det er underlig at det ikke har vært fremsatt noen kritiske merknader til grunnlaget for at han så Torgersen akkurat kl 0055. Hvorfor så han på klokken akkurat da Torgersen angivelig passerte? Og hvorfor sjekket han adressen? Hvordan kunne det ha seg at han mente Torgersen kom ut av 6b, mens han egentlig mente det var nr. 9? Og hvordan kunne det ha seg at han husket dette så godt — et halvt år etterpå?

I tillegg kommer at politiet åpenbart ikke har gjort noen forsøk på å verifisere Bergersens forklaring. Bergersens kone er åpenbart ikke forsøkt avhørt. Og er det riktig at klokken på Vestbanestasjonen kunne ses fra stuevinduet?

Bergersens begrunnelse for å avgi denne forklaringen, er det vanskelig å ha noen formening om. Ikke desto mindre er det så mange påfallende elementer i forklaringen at også sannhetsverdien av de deler av den som omhandler identifiseringen av Torgersen, må være lav.

Selv om svakhetene ved forklaringen, som har vært trukket frem tidligere, i seg selv ikke gir grunnlag for gjenopptakelse, er den i seg selv så vidt oppsiktsvekkende at den ikke kan tillegges vekt av betydning i den totalvurderingen som må gjøres etter § 392 andre ledd.

12. Oppsummering

Samlet sett står en etter dette overfor et bevisbilde som kan summeres opp slik:

Ingen av de tekniske bevisene feller Torgersen. At de heller ikke utelukker ham, er ikke tilstrekkelig, heller ikke når de ses i sammenheng. Egentlig er alle de tre tekniske bevisene uten nevneverdig verdi. Vitneforklaringene fra Johanne Olsen og Ørnulf Bergersen lider av svakheter som innebærer at det ikke kan legges vekt av betydning på dem. Da er det ikke tilstrekkelig bevis igjen i saken til å felle Torgersen. Usannheten om gjenkjennelse av den Gerd som møtte i retten kan nok forstås, selv om den ikke taler til hans fordel. Noe bevis som knytter ham til drapet, er den ikke.

Den store svakheten i kommisjonens avgjørelse fra 2006 er at den for hvert enkelt av de bevisene som er gjennomgått, konstaterer at det er uvisst hvilken vekt lagretten har lagt på det, og at det er det samlete bevisbildet som er avgjørende. Her gjør kommisjonen to alvorlige feil. For det første forutsettes det for hvert enkelt bevismiddel som er gjennomgått, at det øvrige bevisbildet er uendret i forhold til slik det ble oppfattet i 1958. Men dette blir et sirkelresonnement. Det må foretas en samlet vurdering, hvor det under ett må legges rett vekt på hvert enkelt av de sentrale bevismidlene i 1958 — nemlig de sakkyndige redegjørelsene for de tekniske bevisene. Da blir det samlete bevisbildet et helt annet enn det må ha fremstått som i 1958, og det må være avgjørende.

For det andre har jeg som sagt foran, gått ut fra at lagretten i Torgersensaken har vært utstyrt med like godt vett og like mye sunn fornuft som lagretter flest. Lagrettens oppgave er ikke å tro eller mene ut fra en bred og rimelighetspreget helhetsvurdering uten å gå inn i bevismaterialet, men å vurdere holdbarheten og vekten av hvert enkelt beviselement, og deretter sette dem inn i en sammenheng. Under forutsetning av at lagretten har gjort sin plikt — og det må vi nødvendigvis forutsette — har den forholdt seg slik i denne saken. Ut fra de opplysningene som foreligger om selve bevismaterialet og om gjennomføringen av hovedforhandlingen, er det da fullstendig utelukket at det ikke har vært lagt vesentlig — sannsynligvis avgjørende — vekt på forklaringene fra de sakkyndige, men også på forklaringene fra Olsen og Bergersen. Når de sakkyndige redegjørelsene faller, og det legges rett vekt på de øvrige forklaringene, var bevismaterialet som ble presentert i 1958 ikke tilstrekkelig til domfellelse.

Ut fra definisjonen av strpl. § 391 nr. 3 — jf. foran under 1 — kan det selvfølgelig diskuteres om nye sakkyndige vurderinger av tidligere sakkyndig arbeid i denne saken er nye bevis i lovens forstand, hensett til reservasjonen om at det må forutsettes at det dreier seg om ny innsikt som har fått alminnelig faglig tilslutning. Jeg synes nok dette kriteriet er oppfylt både når det gjelder vanskelighetene med å identifisere bittmerker i et kvinnebryst og når det gjelder forekomsten av slike granbarnåler som Printz og Mork har undersøkt. Uansett er det min klare oppfatning at riktigheten av avgjørelsen i 1958 og av avgjørelsene i de etterfølgende gjenopptakelsessakene er så tvilsom at grunnlaget for gjenåpning etter strpl. § 392 andre ledd i et hvert fall er til stede i dag.

Jeg finner avslutningsvis grunn til å nevne to forhold. Grundt Spang skriver på side 8:

Av betydning var også noe som ikke ble funnet, nemlig pikens nøkkel til gatedøren fra Skippergata. Den var forsvunnet.

Dette ble fulgt opp av statsadvokaten i prosedyren. Aftenposten skriver i aftennummeret 13. juni:

I hvert fall kom han tilbake til Skippergaten 6B og låste seg inn med portnøkkelen som han hadde tatt fra Rigmor, og som senere ikke er funnet.

Ved pågripelsen hadde ikke Torgersen nøkkelen på seg. Om politiets teori skal legges til grunn, må han i så fall ha kastet den fra seg i løpet av de få minuttene fra han forlot Skippergaten 6B til han ble pågrepet. Jeg vet ikke om det har vært gjort noe søk etter nøkkelen, noe som ville ha vært naturlig. Men dette kan henge sammen med en oppfatning som hadde festnet seg allerede da om at Torgersen var gjerningsmannen.

Det mest iøynefallende er imidlertid dette: Hvis politiets teori legges til grunn, har han dratt fra stedet og kommet seg velberget hjem. Han har visst at det ikke var noen omstendighet av noe slag som kunne sette ham i sammenheng med drapet. Det fremstår da som absurd at han allikevel skulle finne frem fyrstikker, begi seg tilbake til Skippergaten, syklende på en guttesykkel uten lys, parkere sykkelen i Skippergaten 9, på ny ta seg inn i Skippergaten 6B, tenne på bålet, begi seg tilbake til Skippergaten 9, hente sykkelen og begi seg hjemover uten lys på sykkelen, med den risiko for å bli oppdaget som dette innebar!

Det kan selvfølgelig hevdes at nok er nok og at saken nå forgjeves har vært forsøkt gjenopptatt et tilstrekkelig antall ganger. Et slikt argument ble anført fra påtalemyndigheten i en av de mange ankerundene i den kjente Rosenbergsaken om atomspionasje i 1953 i USA. I Louis Nizers bok om saken — “The Implosion Conspiracy (Fawcett Crest 1973)” — gjengis følgende scene:

When the prosecutor pointed out that the proceedings had lasted years, and that it was time they came to an end, Judge Learned Hand retorted with characteristic tartness: “Your duty, Mr. Prosecutor, is to seek justice, not to act as a timekeeper.”

Noe slikt burde kanskje kunne være en ledetråd i forbindelse med en ny behandling av Torgersensaken også.

Nesodden, 27. oktober 2013

Nils Erik Lie