Torgersensaken kort fortalt
Fredrik Fasting Torgersen ble i 1958 dømt til livsvarig fengsel pluss ti års sikring for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen. Under rettssaken hadde påtalemyndighetene lagt frem flere meget overbevisende tekniske bevis som med absolutt sikkerhet knyttet han til ugjerningen, og det er således ikke til å undres over at juryen fant ham skyldig.
I ettertid har det vist seg at de tekniske bevisene ble feiltolket av datidens sakkyndige. Dersom påtalemyndighetene i 1958 hadde visst det vi i dag vet om bevisene i saken, er det innlysende at Torgersen aldri engang ville ha blitt tiltalt, og langt mindre dømt. Til tross for dette ble Torgersen i 57 år nektet gjenopptakelse av saken.
Innhold
Pågripelsen
Torgersen ble anholdt av politiet klokken ett natt til lørdag 7. desember 1957 utenfor Østbanestasjonen, feilaktig mistenkt for sykkeltyveri. Da liket av Rigmor Johnsen ble funnet i en kjeller i Skippergata 6b en halvtimes tid senere, ble Torgersen straks mistenkt for drapet. Torgersen var tidligere straffet og politiet ble tidlig overbevist om at han måtte være gjerningsmannen.
Drapet
Den kvelden hun ble drept tok Rigmor Johnsen avskjed med en venn på Jernbanetorget ca. klokken 22.40. På veien hjem ble hun av flere vitner observert gående sammen med en mann. Da hun gikk innom boden til Esther Olsson for å kjøpe epler, beklaget hun seg over at det var en mann som fulgte etter henne. Kort tid etter ble hun også observert av en nabo, sammen med en mann i trappeoppgangen der hun bodde.
I følge politiets drapsteori var denne mannen Torgersen. Dette til tross for at ingen av vitnene kunne identifisere mannen de hadde sett som Torgersen. Esther Olsson, som hadde sett mannen godt og som også snakket med han, beskrev en mann som var en god del eldre en Torgersen, og som ikke snakket Oslo-dialekt.
To og en halv time etter den siste observasjonen av Rigmor ble hun funnet drept i kjelleren. Drapspersonen(e) hadde bygget et bål rundt henne av skrot som befant seg der nede, og gjort et forsøk på å tenne på. Bålet tok ikke skikkelig fyr, men brannvesenet ble tilkalt på grunn av røykutviklingen, og det var de som oppdaget liket.
Etterforskningen
Det var på dette tidspunktet ingenting som tydet på at Torgersen hadde noe med drapet å gjøre. Man skulle tro at det ville være rimelig å lete etter gjerningspersonen(e) i Rigmors omgangskrets, eller blant beboerne i gården der hun bodde. Men Torgersen var fra første stund politiets hovedmistenkte, utelukkende fordi han var en kjenning av politiet som ble påtruffet i nærheten av åstedet. Spor som pekte i andre retninger ble i liten grad etterforsket, mens flere spor som kunne ha bidratt til å renvaske Torgersen ble holdt skjult for både Torgersens forsvarer og juryen i saken.
Pressedekningen
Allerede tirsdag morgen bragte avisene bilder av Torgersen. Skippergatadrapet var en av denne tidens store pressesaker, og Torgersen ble offer for en sensasjons- og skandalejournalistikk som savnet sidestykke på denne tiden. Dagbladet trykket bilder av Torgersens blodflekkede hender, at blodflekkene hadde oppstått i Dagbladets mørkerom ble ikke klart før langt senere. Og når Arbeiderbladet omtalte et av Torgersens tidligere lovbrudd fikk de det til å høres ut som om han hadde «skjendet» et «lik-kapell», når han i virkeligheten hadde knust ruter på et gamlehjem. For de som leste aviser under etterforskningen og rettssaken, kan det ikke ha hersket noen tvil om at Torgersen var en skruppelløs og fordervet person.
Bevisene
Under rettssaken la påtalemyndighetene fram tre tekniske bevis. Det beviset som sannsynligvis veide tyngst var bitemerkene som drapsmannen hadde avsatt i drapsofferets bryst. Disse merkene ble sammenliknet med Torgersens tenner, og to sakkyndige hevdet i retten at disse merkene måtte ha blitt avsatt av Torgersen og ingen annen. Dette var med andre ord et 100% sikkert bevis, omtrent som om man skulle ha funnet fingeravtrykkene hans på åstedet.
I dag er tannbittbeviset fullstendig tilbakebevist, noe selv påtalemyndighetene medgir. Spørsmålet er i steden om bitemerkene kan brukes til å utelukke Torgersen som drapsmann, noe flere sakkyndige har hevdet.
Det andre tekniske beviset var det såkalte barnålbeviset. I kjelleren der liket ble funnet befant det seg et gammelt juletre, og i Torgersens dress ble det funnet fem barnåler. I retten ble det påstått at det var en helt bemerkelsesverdig likhet mellom nålene på treet og nålene i dressen. En ekspert som etter eget utsagn hadde drevet systematisk forskning på barnåler i syv år, hevdet at han aldri hadde sett liknende nåler. En annen spekulerte på om det kanskje kunne være en mutasjon som hadde frembragt disse unike nålene, eller om de kunne stamme fra Kaukasien.
Nålene fra kjelleren eksisterer fremdeles, og er helt alminnelige grannåler som man kan få på seg hvor som helst. Torgersen forklarte nålene med at dressens forrige eier hadde hatt den på seg da han overnattet i skogen mens han var på rømmen fra politiet. Politiet greide dessverre ikke å få tak i denne personen slik at man kunne få bekreftet historien. Dette til tross for at vedkommende var ute på prøve og daglig meldte seg for politiet i Drammen.
På åstedet var det avføring fra den drepte, og på Torgersens klesdrakt ble det funnet materiale som man mente liknet på denne avføringen. Med unntak av litt lort som ble skrapet av Torgersens sko, ble det ikke fastslått at dette materialet faktisk var avføring. Og avføringen på skoen kunne like gjerne ha stammet fra et dyr som fra et menneske.
Senere analyser av de sakkyndiges arbeid med avføringsbeviset viser at undersøkelsene fra 1857/58 ikke på noen måte tilfredsstiller de kravene man må kunne stille til bevishåndtering i en alvorlig straffesak. Den rettsmedisinske kommisjon har da også i ettertid underkjent verdien av dette beviset.
Vitnene
Det ble ført en rekke vitner under rettssaken, men med étt unntak var det ingen av disse som knyttet Torgersen direkte til drapet. Unntaket var den narkomane vaneforbryteren Ørnulf Bergersen, som meldte seg som vitne rett før rettssaken skulle starte. Han hevdet å ha sett Torgersen komme ut fra Skippergata 6b rett før Torgersen ble anholdt på Jernbanetorget. Bergersens vitnemål er preget av så monumentale svakheter at det er rimelig å legge til grunn at han løy. Han ønsket nok sannsynligvis å oppnå lettere soningsbetingelser i bytte for sitt vitnemål, og det er mye som tyder på at han fikk det også.
Også et annet vitne, Torgersens nabo Johanne Kristine Olsen, har blitt tillagt vekt i Torgersens disfavør. Olsen mente at hun gjenkjente Torgersen i det han passerte henne bakfra i Torggata, og deretter skal han ha gått inn i en drosje på Youngstorget. Dette fortalte hun til en nabokvinne dagen etter. Da hun forstod at hennes observasjon kunne ha betydning i en drapssak ønsket hun i utgangspunktet ikke å kontakte politiet, men hun ble overtalt av nabokvinnen. Det hører med til historien at både Olsen, nabokvinnen og andre naboer tidligere hadde forsøkt å få familien Torgersen kastet ut fra sin leilighet. Det hører også med til historien at drosjesjåføren som skal ha plukket opp Torgersen på Youngstorget aldri ble funnet.
Åstedet
Noen vil kanskje fremdeles tenke at barnål- og avføringsbeviset indikerer at Torgersen kan ha vært på åstedet. Hvis man ser på det totale åstedsbildet blir imidlertid inntrykket et helt annet.
I kjelleren, der det bare var 1,40 under taket, ble det funnet over 30 forskjellige typer rusk og rask. Mye av dette var materiale som meget lett ville feste seg på sko og klær, som for eksempel treull, fuktig slam og metallspon. I følge politiets drapsteori skal Torgersen her i stummende mørke ha bygget et bål rundt den drepte uten å få noe av dette på klærne, med unntak av de fem barnålene. Til tross for at drapsofferet var sterkt tilgriset av blod, ble det ikke funnet noe blod fra den drepte på Torgersens klær. Han etterlot seg ingen fingeravtrykk, ingen fotspor i det fuktige slammet på gulvet, og dette slammet var heller ikke på skoene hans da han ble arrestert.
Alt i alt er det altså lite som tyder på at Torgersen har vært på åstedet, og mye som tyder på at han ikke har vært der. Han hadde da heller ingen spesiell grunn til å befinne seg der; han hadde aldri vært der før, og han kjente ingen som bodde der, heller ikke den drepte.
Politiets drapsteori
Politiet utviklet en teori om handlingsforløpet som de forsøkte å få til å passe med Torgersens faktiske bevegelser i Oslo denne natten. Resultatet ble temmelig usannsynlig historie som det finnes svært lite støtte for, når man ser bort fra de tekniske bevisene som har sviktet i ettertid.
Torgersen forlot Kafé Hjerterom i Pilestredet ca klokken 22.30, og passerte Grand Café på Karl Johan ca klokken 22.40, altså omtrent samtidig som Rigmor tok farvel med sin venn på Jernbanetorget. Han kunne muligens ha rukket å treffe på Rigmor nederst i Karl Johan, hvis han hadde fortet seg. Teorien gir imidlertid ikke Torgersen noe tid til å bli kjent med Rigmor, eller til å overtale henne til å invitere han hjem til seg, men dette har han i følge polititeorien likevel klart. Rigmor hadde et nokså uskyldig kjæresteforhold til gutten hun akkurat hadde tatt farvel med, og det er ingen ting som tyder på at hun for eksempel var prostituert.
I følge polititeorien drepte Torgersen Rigmor i trappeoppgangen etter eller under et voldtektsforsøk. Han skal så ha buksert den døde piken ut i bakgården og ned gjennom en kjellerlem, og her nede skal han ha bygget et stort bål rundt liket ved hjelp av brennbart materiale som han fant på stedet. Under utførelsen av et slikt arbeid ville Torgersen hele tiden vært i akutt fare for å bli oppdaget. Ettersom Torgersen ikke hadde noen tilknytning til hverken stedet eller offeret, og siden han ikke var blitt observert eller gjenkjent, ville det eneste fornuftige i en slik situasjon ha vært å forlate åstedet så fort som mulig.
Når man tar i betraktning at den påståtte bålbyggingen skjedde i stummende mørke, i en kjeller der det var 1.40 under taket og der gulvet var dekket av fuktig slam, er det ganske utrolig at politiet ikke fant det minste spor etter han der nede.
Det er imidlertid først når bålet er ferdig bygget at politiets teori virkelig går over i det absurde. I følge teorien oppdager Torgersen nemlig nå at han ikke har fyrstikker, slik at han ikke kan få fyr på bålet han har laget. Han bestemmer seg derfor til å dra hjem til Lille Tøyen, 3,5 kilometer unna, for å hente dette. Kun basert på naboen Johanne Kristine Olsens usikre vitneobservasjon hevder polititeorien at han nå spaserer fra åstedet til Youngstorget, og tar en drosje derfra.
Det er ubestridelig at Torgersen tilbragte noe tid hjemme på dette tidspunktet, og familien oppfatter det som om han har besøk av en pike på rommet sitt. I følge polititeorien er dette imidlertid bare en iscenesettelse fra Torgersens side. Etter en stund låner han en litt for liten sykkel av sin nevø for å kjøre sitt damebesøk ned til byen igjen. Politiet mener imidlertid at det han i virkeligheten skal er å vende tilbake til åstedet med lommene fulle av fyrstikker, for å tenne på det bålet som ventet på han der.
Det er vanskelig å sette ord på hvor idiotisk det ville være av Torgersen å gjøre nettopp dette. Dersom han i denne situasjonen bare hadde blitt hjemme, ville sjansen for å bli tatt for drapet vært minimal. Ved å bevege seg tilbake til drapsstedet, inn i gården, over gårdsplassen, ned i kjelleren og tilbake igjen for å sette fyr på et åsted der han ikke hadde etterlatt seg et eneste spor, utsatte han seg for en ekstremt stor risiko for å bli oppdaget.
Politiets teori blir nå «bekreftet» av deres kronvitne, den kriminelle og narkomane Ørnulf Bergersen, som hevder at han ser Torgersen i det han forlater åstedet. Noen minutter senere blir han så anholdt på Jernbanetorget, mistenkt for sykkeltyveri.
Torgersens alibi
Torgersens egen beskrivelse av hva som skjedde denne kvelden er som følger: Etter at han forlot Kafé Hjerterom og passerte Grand Café ca. klokken 22.40, gikk han videre til Sentrum kino. Her traff han en pike ved navn Gerd, som han så vidt kjente fra før. De gikk sammen til Torgersens hjem på lille Tøyen, hvor de spilte grammofonplater på Torgersens rom. Etter ca en time lånte Torgersen nevøens sykkel for å kjøre Gerd ned til byen igjen. De forlot hverandre omtrent ved Stortinget, og Torgersen syklet hjemover via Jernbanetorget, der han ble arrestert.
Det var og er et problem for Torgersen at Gerd aldri meldte seg som vitne, og at politiet ikke greide å oppspore henne. Torgersen kjente ikke hennes etternavn, han viste ikke hvor hun bodde, og ettersom han satt fengslet hadde han ikke mulighet for å lete etter henne selv. Man kan tenke seg flere grunner til at det ville være svært ubehagelig for Gerd å stå fram som den piken Torgersen hadde tilbragt kvelden med. Under selve rettssaken ble politiet tipset om en Gerd K., som hadde betrodd noen kollegaer at det var hun som var Torgersens Gerd. Da hun ble avhørt av politiet, fikk hun ha ektemannen sin med seg, og i dette avhøret nektet hun for det hele. Verken Torgersen eller hans forsvarer fikk vite om denne kvinnen.
Torgersens historie ble uansett bekreftet av Torgersens mor og søster. De forklarte at han hadde vært hjemme fra ca klokken 23.30 til 00.30, og i så fall kunne han ikke ha rukket å begå drapet. De bekreftet også at han hadde hatt med seg en kvinne hjem. De hadde ikke sett kvinnen, men hadde hørt skrittene hennes i trappen. Deres forklaringer samsvarer fullstendig med Torgersens egen forklaring, og dette er en sterk indikasjon på at forklaringene er sanne, ettersom de ikke hadde noen mulighet til å samordne sine forklaringer etter at Torgersen ble arrestert.
Under rettssaken ble nok deres vitnemål overskygget av de sterke tekniske bevisene, som fikk det til å virke som om det var 100% sikkert at Torgersen hadde vært på åstedet. Det er vel rimelig å tro at retten la til grunn at de løy for å beskytte broren og sønnen. I dag, når de tekniske bevisene har blitt avslørt som feilaktige, er det rimelig å se disse vitnemålene i et annet lys.
Torgersen selv
Torgersen var i sin ungdom i konflikt med loven i forbindelse med flere mindre alvorlige forseelser. Han hadde også sonet en dom for voldtektsforsøk på moren til en kamerat. I denne saken opplevde han seg som uskyldig dømt, og han bar med seg en mistillit til rettssystemet som medførte at han ofte ble oppfattet som lite samarbeidsvillig.
I forbindelse med drapssaken begikk han flere tilsynelatende irrasjonelle handlinger som bidro til å forverre situasjonen. For eksempel forsøkte han å stikke av da han ble pågrepet. Dette forklarte han med at han hadde drukket alkohol, noe han ikke hadde lov til ettersom han var prøveløslatt fra fengselet. Under rettssaken greide han i løpet av en enkelt dag først å bli tatt i en åpenbar løgn, for deretter å gå til fysisk angrep på et vitne. Selv om disse handlingene lar seg forklare, var det nok på dette tidspunktet ikke mange som var innstillt på å legge godviljen til.
Torgersen har også blitt utsatt for rene falsknerier. Fremst blant disse er historien om at han skal ha filt på tennene sine i fengselet, og påstanden om at han skal ha nektet å avgi DNA-prøve. Ingen av disse historiene har rot i virkeligheten. Men selv om de er enkle å tilbakevise, dukker de stadig opp når Torgersensaken omtales.
Torgersen kjempet en utrettelig kamp for å bli renvasket. Mot slutten av soningstiden ble han tilbudt benådning, noe han avslo ettersom han ikke hadde noe å søke benådning for. Han slapp ut fra fengselet i 1974, og var ikke i konflikt med loven etterpå. Han ga ut en rekke diktsamlinger, og dessuten boken Fangeliv, som er en erindringsbok om tiden bak murene. I 2013 kom han med dikt- og fotoantologien «Hvis himmelen».
Arbeidet for gjenopptakelse
I snart 60 år har Torgersensaken vært Norges mest omstridte og omtalte justismordsak. Allerede på 70-tallet ble det samlet inn 5000 underskrifter til støtte for gjenopptakelse av saken, og i nyere tid har en rekke respekterte akademikere innen juss, medisin og naturvitenskap argumentert kraftfullt for at bevisene ikke holder.
Professor i strafferett Ståle Eskeland publiserte i 2005 avhandlingen «Bevisene i Torgersensaken», der han konkluderte med at ingen bevis knytter Torgersen til drapet. Og i 2014 fullførte tidligere førstelagmann i Borgarting Nils Erik Lie sin analyse av bevisene i saken, der han konkluderer med at saken for lengst skulle ha vært gjenopptatt.
Les også: Disse støtter gjenopptakelse
Domstolene har behandlet begjæringer om gjenopptakelse flere ganger, alltid med negativt resultat. Et stort antall av rettsvesenets mektigste personer har vært involvert i étt eller flere av disse avslagene, og det prestisjetapet som en gjenopptakelse dermed ville medføre har antakeligvis blitt for stort til at rettsvesenet makter å se nøkternt og objektivt på saken.
I 2006 var det knyttet store forventninger til den første behandlingen av Torgersensaken i den nyopprettede Gjenopptakelseskommisjonen. På dette tidspunktet var bevismangelen i saken så nitidig utredet og dokumentert at en gjenopptakelse virket uunngåelig. Kommisjonen, ledet av Janne Kristiansen, demonstrerte imidlertid gjennom sitt avslag at den ikke ønsket å ta belastningen med å sette seg opp mot domstolene og påtalemyndighetene i denne saken.
I juni 2015 leverte advokatene Cato Schiøtz og Pål B. Lorentzen inn den sjette begjæringen om gjenopptakelse på vegne av Torgersen. Fredrik Fasting Torgersen døde én uke etter at begjæringen var innlevert. Begjæringen ble avvist av kommisjonens leder Helen Sæter, og ble således ikke behandlet i kommisjonen. To år senere ble nok en begjæring sendt inn, og denne er fremdeles til behandling.
