André Bjerkes anmeldelse av «Torgersensaken» av Michael Grundt Spang

Av ANDRÈ BJERKE (1918-1985). Bjerke var en toneangivende forfatter, oversetter og lyriker som engasjerte seg sterkt i både Liland- og Torgersensaken. Denne teksten ble først trykket i Dagbladet 3. juni 1973, og er en anmeldelse av boken «Torgersensaken» av Michael Grundt Spang.

---

 

Mordet i Skippergaten.

Kriminalfortelling av Michael Grundt Spang (efter en ide av L. J. Dorenfeldt)

Michael Grundt Spang er kjent som en talentfull utøver av så vel kriminalreportasje som kriminallitteratur. På begge disse områder har han fulgt en klar linje, som en konsekvent og nidkjær talsmann for politi, påtalemyndighet og fengselsvesen. Dette ytrer seg ikke minst i hans polemisk betonte kriminalromaner. I «En morder er løs» skildrer han hvordan en slu og behendig forsvarsadvokat (modell: Alf Nordhus) kan oppnå å få frikjent den tiltalte – og selvsagt skyldige – i en mordsak.

I «Operasjon V for vanvidd» slås det til mot en representant for «humanistisk forståelse» av ungdomskriminalitet. En person som ganske riktig viser seg å være spinnets edderkopp. Og «Justismordet» er et oppgjør med den samfunnsfarlige KROM-organisasjon, som ikke gjør annet enn å stikke kjepper i hjulet for politietterforskningen, og som driver pliktoppfyllende førstebetjenter til nervesammenbrudd.

I «Torgersensaken» fremtrer Grundt Spang ikke som reporter, men som action-skribent; boken slutter seg da også naturlig til hans tidligere serie kriminalromaner, hva tendensen angår. Men selve intrigen er her ikke av samme kvalitet. Han har da heller ikke funnet den på selv; han har lånt ideen av riksadvokat, tidligere statsadvokat L. J. Dorenfeldt, seirende aktor i to kriminalsaker mot Fredrik Fasting Torgersen.

Også i fremstillingsmåte bærer boken preg av inspirasjonskilden: lange partier synes å være hentet direkte fra Dorenfeldts saksfremstillinger og prosedyreinnlegg, dog uten anvendelse av anførselstegn.

Grundt Spangs formål har vært å gi en klar, velkomponert og spenstig populærfremstilling av aktoratets synsmåter, særlig omfattende hvor det gjelder bokens hovedtema: Skippergatemordet. Og det er lykkes ham. I sitt stramme redaksjonelle utvalg av dokumentmaterialet har han på en beundringsverdig måte forstått å skjære bort alt uvedkommende stoff, dvs. enhver opplysning «som kunne tale til Torgersens fordel», for å sitere en vending i forordet. Riktignok under en maske av at utvalget er gjort «så objektivt og nøytralt som mulig».

Imidlertid er det nettopp bokens karakter av absolutt ensidig partsinnlegg som gjør den verdifull. Her får man for første gang – oversiktlig og i klar sammenheng – en komplett, journalistisk briljant redegjørelse for aktoratets hypotese om det grufulle som skjedde i Skippergaten for mer enn 15 år siden. At denne hypotese er så fantastisk har jeg hittil ikke visst; selv ikke Jens Bjørneboe har maktet å tegne et så avslørende bilde. Jeg må si det som det er: først efter å ha lest Grundt Spangs bok er jeg blitt helt overbevist om at Torgersen soner straffen for et mord han ikke kan ha begått.

Usannsynligheter

Grundt Spang har iblant opptrådt som kritiker av andres kriminallitterære frembringelser, og har da vært særlig flink til å slå ned på usannsynligheter i intrigen: han er jo selv en gammel, erfaren realist på området, fortrolig med forbrytertyper, åsted og rettssaler.

Jeg gad vite hvordan han ville reagere hvis han i en bok av en kollega støtte på følgende skildring av hvordan en morder oppfører seg selve drapsnatten – presentert ikke som en beskrivelse av noe som påstås å ha hendt, men som fiction, som en oppfunnet historie:

Klokken er ca 23.00 6.desember 1957; scenen er en lang gang innenfor gatedøren (med tilstøtende trappeoppgang og dør ut til gårdsplassen) i Skippergt. 6 B, Oslo. Morderen T. befinner seg på åstedet sammen med liket av den unge piken han nettopp har drept.

Drapet har vært en spontan handling, et verk av en «eksplosiv» seksualpsykopat. Dessverre for ham er han for noen minutter siden blitt iakttatt av en leieboer i gården, en dame som kom ned trappen på vei ut mens han ennå stod side om side med sitt senere offer, som sa «morn» eller «kveld» til damen. (S. 27.)

En ny spontan handlig ville nå kanskje være en nærliggende rask flukt fra åstedet; damen kan jo når som helst vende tilbake. Men slik reagerer ikke T. Foruten å være «eksplosiv» er han nemlig også «følelseskald» og (stadig ifølge de psykiatrisk sakkyndige) «lur, mistenksom, aktpågivende». En senere intelligensmåling gir koeffisienten 110 – bra, normal intelligens. Han går altså sindig og systematisk til verks.

Liket må skaffes av veien. Sporene efter ugjerningen må utslettes.

Morderen har aldri sett sitt offer før; han har støtt på henne, fulgt etter henne og drept henne ved en ren tilfeldighet: slik er nå engang driftslivet. Han er med andre ord ikke lokalkjent på åstedet.

Anstifte mordbrann

Ute på gårdsplassen fører en lem ned til en kjeller. Normalt pleier vel slike kjellerinnganger å være stengt i en bygård; så er ikke tilfelle her; passasjen er fri. Uten å være lokalkjent finner morderen raskt og intuitivt løsningen på sitt dilemma: han vil plassere liket i kjelleren. Og det gjør han. Nå finner han også ut hvordan han vil utslette sporene: ved å anstifte en brann.

Det bor ytterligere 19 mennesker i denne bygningen, så mordbrannen kan bli ganske katastrofal. T er for to måneder siden løslatt på prøve fra fengslet («sikring i frihet») bl.a. fordi en landskjent sakkyndig overlege har gitt ham attest for å være «snill og godtroende og velvillig»; ut fra dette har også Dorenfeldt anbefalt løslatelse. T.s adferd nå vidner kanskje ikke om en påfallende snillhet og velvilje, men hva skal man gjøre i en slik situasjon. 19 lik fra eller til – hva så? Man kan ikke være snill bestandig.

Han går altså i gang med å stable opp et bål over den døde: materialet er pappkartonger, bordbiter, en gammel divan, et tørt juletre og annet rask. Det er et viktig poeng i intrigen at dette bålet blir bygget opp nå og ikke senere, for de skjebnesvangre nålene T. får på seg fra juletreet, blir senere funnet i den brune dressen han nå er iført. (Se s. 189: «Etter påtalemyndighetens mening…» osv.) Disse nålene «spretter av ved den minste berøring» og har øyensynlig den affinitet til brune dresser: Ikke bare plasserer det seg tre nåler i høyre og én i venstre bukseoppbrett, men én trenger seg sogar tvers gjennom frakken og inn i dressens høyre innerlomme.

Omsider er han ferdig med stablingen og slår seg på frakkelommene, roter rundt i dem, famler omkring i jakken og buksene. Her må han ha fått sitt første store sjokk. Det er så man formelig kan høre ham gispe

Faen – ingen fyrstikk!

Faen også! Jeg har jo glemt at jeg ikke røker! Jeg har aldri fyrstikker på meg! Hvordan kunne jeg glemme det?

De fleste mordere begår en feil, og T. burde ha betenkt det første bud for alle pyromaner:

Gå ikke i gang med en mordbrann før du har fyrstikkene!

Nå ja, det gis en redning. Ennå kan han rekke kiosken på Østbanen; den ligger ikke mange minuttene unna, og damen i luken holder neppe rede på kveldens fyrstikk-kjøpere. Eller enda enklere: T. kan simpelthen stikke ut på gaten, dreie om et hjørne og bomme den første og beste lassis for noen fyrstikker og litt ripeflate – en eller annen fyllik som ikke vil huske noe i morgen. Hvilken politimann vil forresten kunne gjette seg til at fyrstikkene er kjøpt eller lånt efter mordet? Løsningen, ikke sant?

Å nei, så primitivt går man ikke til verks når man er morder i en norsk kriminalroman, forfattet av statsadvokaten i Eidsivating lagdømme. T. klekker ut en langt mer raffinert plan, virkelig verdig en lur, mistenksom og aktpågivende forbryter med intelligenskoeffisient 110. Han vil dra hjem til Lille Tøyen, langt ute i utkantstrøkene i den motsatte enden av Oslo. Der vil han hente fyrstikkene! Og så vil han vende tilbake hit og tenne på.

T. gjør seg ferdig i kjelleren, legger lemmen på og går ut på gaten. Først har han vært årvåken nok til å ta gatedørsnøkkelen fra den dødes kåpelomme; han må jo kunne låse seg inn igjen for å få brent opp huset. Nokså aktpågivende har han tross alt vært; han etterlater seg ikke (verken nå eller under neste besøk) så meget som et eneste fingeravtrykk, et rusk fra sine klær, en antydning av et fotspor.

Og nå burde han kanskje kapre en drosje fortest mulig? Det er som sagt langt til Lille Tøyen, og han har jo penger nok på seg. Begynner det ikke å haste litt?

Sindig friluftsvandrer

Igjen feilvurderer man den norske morder, slik han står for aktors kriminalvisjonære blikk. Langt i fra, det haster ikke. T. har litterære interesser og har utvilsomt lagt seg på sinne Asbjørnsens vakre ord om å anvende friluftsvandringer som demper for sin smule bekymring og uro. («Når verden går meg imot, og den unnlater den sjelden å gjøre…») Det gjør godt å trekke litt frisk luft efter en anstrengende kveld. Kort sagt: I stil med eventyrdikteren tar T. seg en spasertur.

Han slentrer gjennom det stemningsfulle gamle Christianiastrøk, opp Rådhusgaten, bort Kirkegaten…

Så krysser han Karl Johan, flanerer videre, rusler gjennom Torvgaten…. Mange butikkvinduer må han ha kikket i underveis, for han når ikke frem til Youngstorvet før nærmere kl.23.50, etter hva et vidne kan oppgi.

Her faller det ham inn at det var kanskje ikke så dumt med en drosje allikevel; det vil jo ta ham ytterligere en halv time hvis han skal spasere helt hjem. Vidnet som ser ham ta drosjen, er sikker i sin sak; hun kjenner ham godt, for hun er nemlig hans nabo. Hun har nylig stått som vitne i husleieretten, delaktig i en aksjon for å få satt ham og hans familie på gaten; klagemålet gjaldt nettopp personen T. Kort sagt et uhildet og pålitelig vidne i en mordsak mot ham. At han har tatt drosje her, fremgår av at to sjåfører har kjørt hele tre personer fra Youngstorvet til Lille Tøyen omtrent på dette tidspunktet, og alle tre har utvilsomt vært ham. (Bortsett fra at signalementet ikke stemmer.)

Litt før midnatt er T. altså omsider nådd hjem, ifølge politiets og påtalemyndighetens tidstabell. Nå kunne det muligens være en tanke å la drosjen vente mens man svipper inn og får tak i de fyrstikkene? Tvert imot, han betaler og lar bilen kjøre; er en morder først kommet hjem, må han sandelig få slappet av litt.

Han går opp på sitt rom og skifter klær, tar på seg turnsko, slår på musikk. Han går ned til sin mor og forteller henne at han har tatt med seg en pike hjem; hun heter Gerd: det er henne han spiller for. En stund etter hører både moren og søsteren fra kjøkkenet lyden av høyhælte sko i trappen. Dette utsagn blir ikke trodd i retten, heller ikke at Fredriks hjemkomst har funnet sted adskillig tidligere enn det fremgår av polititabellen. Kjærlig innstilte familiemedlemmer er nemlig ikke troverdige – i motsetning til hatske naboer.

Sko i vann

T. skal også ha rukket å sette et par sko i vann i kjelleren, nemlig for å vaske av blodspor. Skoene har gummihæler; et vidneutsagn fra Dronningens gate forteller om lærhæler som «klampet» mot fortauet. T.s bror insisterer under forhør på at skoene er hans og at det er han som har satt dem i vann i den hensikt å få blokket dem ut. Men Dorenfeldt fastholder i retten at det er disse skoene T. har hatt på seg under mordet; idet det er funnet blod på dem; aktor henviser til en rapport datert 20/2-58. I en uttalelse fra Kriminalpolitisentralen datert 20/2-58 står det da også uttrykkelig: «Identitetsprøve på blod lot seg imidlertid ikke utføre.»

Vi fortsetter vår gjennomgåelse av aktors hypotese:

Omkring kl. 0.30 begynner det å gå opp for T. at han nok burde se å komme seg ned i byen og få tent på dette bålet. Best å få gjort det snart – før noen i huset oppdager sporene av blod og avføring i gangen. (Det er skjedd alt! – for en halv time siden. Damen som kom ned trappen er vendt hjem; ved midnatt har hun vært ute med søppel og sett blod på stedet – men merkelig nok ikke avføring.)

T. utruster seg altså med fyrstikker (som det hittil har tatt ham halvannen time å få tak i); for sikkerhets skyld tar han to esker. Kanskje blir det aktuelt med et lystmord sånn ut på morgenkvisten, tenker han vel; best å ha noen stikker i reserve.

Litt senere står han ute på gaten igjen, en mordbrenner klar til avgang. Og nå var det kanskje å hive seg i en drosje? Det koster en femmer å bli kjørt til sentrum (vi skriver 1957), og han disponerer fremdeles 46 kroner. Men her er det økonomen T. som kommer inn i bildet: Én drosje i natt får da sandelig være nok; det får være grenser for sløseri! Og her dreier det seg jo bare om en bagatell som å fikse opp med et lite mord (eller 20). Fem kroner her og fem kroner der; det blir penger av slikt. Nei, dette skal gjøres gratis!

Ubemerket på guttesykkel

Dessuten gjelder det jo å komme seg mest mulig ubemerket ned til dette åstedet, tvers gjennom hele Oslo. Morderen bør kamuflere seg i retning av usynlighet. Og ideen melder seg, selve genistreken. Man må formelig være en Dorenfeldt for å klekke ut noe så begavet:

For å usynliggjøre seg, for å kunne operere i det skjulte, fatter T. den beslutning at han vil sykle til Skippergaten – og det så menn på en guttesykkel som han får låne av sin nevø. En bredskuldret mellomvektsbokser kommer susende gjennom desembernattens gater, på en guttesykkel: Det kan han gjøre regning med at ingen vil legge merke til!

Iallfall ikke politikonstablene som det denne natten vrimlet av i åstedsstrøket. Akkurat dette var det dessverre for T. en feilregning: Det var nettopp sykkelens format som førte til at fem politimenn arresterte ham i Havnegaten ca en halv time senere – mistenkt, ikke for mord, men for sykkeltyveri.

Altså av sted! Resolutt setter den lure, mistenksomme, aktpågivende morder (og vordende mordbrenner) seg på sykkelen. Og med hele sin intelligenskoeffisient på 110 suser han til verket.

Han er fremme ca kl. 0.45. (Aktors klokke.) Først må han finne seg et sted han kan sette fra seg sykkelen. Gangen i Skippergt. 6 B er ikke så velegnet. Der er to høye trappetrinn opptil gatedøren. Han utser seg portrommet i nr. 9 som ligger rett vis-a-vis. Der åpner han porten og plasserer sykkelen i portrommet innenfor. (Kursiveringen markerer en viktig detalj som man hittil har oversett betydningen av. På dette punkt – og bare på dette ene punkt – må vi avvike fra aktors hypotese om hva morderen foretok seg denne natten. I Dorenfeldts saksfremstilling tales det om at «sykkelen som han hadde plassert i porten….til Skippergt.9» – og han henviser til forklaring avgitt av vidnet B. «I porten» må jo forstås slik at sykkelen ble plassert på utsiden av porten. Men her forvansker aktor nettopp det vidneutsagn han bygger på! Dette kommer vi tilbake til.)

T. låser seg inn i 6 B med gatenøkkelen han har sikret seg; litt etter står han i kjelleren ved det oppbygde bålet. Endelig kommer fyrstikkesken frem!

Det store sjokk

Nå er det at T. får sitt annet store sjokk i natt: han får det ikke til å brenne.

T. har vært til sjøs og lært seg diverse praktiske ferdigheter; han er en allsidig idrettsmann og litt av et friluftsmenneske; han har flakket mye omkring i skog og mark. Men noe bål har han aldri vært borte i.

Nesten to timer har det tatt ham å bringe disse fyrstikkene hit. Og nå står han her – med en redselsfull risiko for å bli knepet på fersk gjerning – og erkjenner det fryktelige faktum: Treull brenner ikke. Papir brenner ikke. Et årsgammelt knastørt juletre nekter å ta fyr. For ikke å snakke om bordbitene og den gamle divanen. 11 avbrente fyrstikker på stedet forteller om hans fortvilte bestrebelser.

11 fyrstikker, javel. Men han hadde jo to esker på seg, og den ene var full. Her melder det seg et interessant karakterpsykologisk spørsmål:

Fredrik Fasting Torgersen har gjennom snart 16 år hårdnakket nektet seg skyldig; han har aldri søkt benådning (ikke en gang to år i isolat fikk bøyet ham der); han har hele tiden bombardert myndighetene med begjæringer om å få prøvet sin sak på ny, med anker og anklager, med appeller og politianmeldelser. (Jeg har sett papirbunken; den er et tårn.) Og han er i samme tidsrom blitt møtt med en tilsvarende kanonade av NEI-svar, avvisninger og henleggelser. Vilt og håpløst har han stanget mot den kompakte, byråkratiske bøygen – men han har aldri gitt opp. Og nå stiller vi spørsmålet: Hva gjør dette ufattelig utholdende mennesket – eller rettere sagt: hva skal han angivelig ha gjort – i selve sitt livs skjebnestund?

Han gir opp

Han gir opp etter 5 minutter. Han gir opp det han har forberedt så omhyggelig og med så stor risiko har foresatt seg å gjøre, det som er så enkelt at en hvilken som helst speidergutt ville ha klart det på et blunk: å få skikkelig fyr på et bål – av tørre godt brennbare materialer. Etter 5 minutter og 11 fyrstikker gir han opp og lusker ut på gaten. Alt han har fått i stand er en ynkelig «ulmebrann», så svak at brannvesenet ikke engang behøver å slukke den efter ankomsten (s. 6). Alt han har oppnådd er å fremskaffe en sterk røkutvikling, som raskt vekker oppmerksomhet i nabolaget. Men det var vel ikke hensikten.

(De psykiatrisk sakkyndige kan kanskje forklare denne merkelige detaljen ved å henvise til at mannen er lyriker. Det lar seg litteraturhistorisk belegge at gode lyrikere er slette pyromaner. I sin nekrolog over Olaf Bull forteller Helge Krog at poeten en gang gjorde langvarige forsøk på å tenne opp i en ovn og til slutt vendte et rasende sotsvertet ansikt mot sin venn idet han hveste: «Kan du begripe hvordan det oppstår ildebrann?»).

Kl. 0.55 blir T. iakttatt av vidnet B., som befinner seg omtrent i krysset Rådhusgaten – Skippergaten, på venstre fortau med kurs mot Wedels plass og bryggene. Da «fikk han se en mannsperson som kom ut av et portrom på høyre side… Mannen leide en sykkel, satte seg på den, svingte over på sin høyre side av gaten…» (s. 87.) Hold dette fast: T. kommer ut av et portrom mens han leier en sykkel som han dernest setter seg på. Syklisten stryker tett forbi vitnet. Vidnet «tenkte at han måtte ha fulgt en jente hjem». (s. 88) B. har ikke selv sett jenta. T. må følgelig ha fulgt henne inn, f.eks. til entredøren og dernest åpnet porten igjen og trillet sykkelen ut. Siden mener B. å ha sett at det er åstedets port den andre kom ut av. Som det heter i Dagbladets rettsreferat 9. juli – 58:

Skippergaten 6 eller 9

«…Jeg ble nysgjerrig – tenkte at han hadde vel fulgt en jente hjem, derfor kikket jeg på den oppgangen han var kommet fra. Og der, over porten stod det 6 B».

Under åstedsbefaringen et halvt år senere (9. juni – 58) kunne B peke ut porten han så tiltalte komme ut av. Skiltet der viste tallet 6. Men det berodde på at en gutt en uke i forveien (2. juni) hadde revet ned dette skiltet og plassert det opp-ned efterpå. Mordnatten stod det 9 der.

Her melder seg et problem som visstnok ingen tidligere har festet seg ved. T. kom altså ut fra Skippergt. 9 kl. 0.55. Men hvordan kom han seg inn? Det er vidnefast at porten til Skippergt. 9 var stengt denne natten.

Det fremgår av vitneprov avgitt av montør Fonbæk. Kort før kl. 23.00 iakttar han hvordan et annet av sakens vitner, fru Fjellberg, låser seg inn i nr. 9. («Vitnet Fonbæk ser henne foran hennes egen gatedør idet hun henter frem nøkkelen…» (s. 28).

Det er bare to mulige løsninger på vårt problem. Den ene er brutal: B.s forklaring er fra ende til annen løgn og oppspinn. Den muligheten må vi selvsagt avvise. Den uklanderlige Dorenfeldt ville selvsagt ikke støtte seg til et råttent vitne i en slik sak; det er bare Jens Bjørneboe som kan tro noe slikt, og han befinner seg som Grundt Spang så utmerket har påvist «i løgnens villnis».

Den annen og eneste gjenstående mulighet er at T. har låst seg inn i nummer 9. Med nøkkelen til nr. 6 B. Det må være en eiendommelighet med Skippergaten at alle portene har samme nøkkel. Og det var kanskje denne nøkkelen aktor siktet til da han i prosedyren uttalte at man gjennom vitnet B. hadde funnet «nøkkelen til gåtens løsning» (s. 9).

Mannen med «tigerspranget»

Tre minutter senere – kl. 0.58 – blir T. arrestert i Havnegaten, mistenkt for tyveri av en guttesykkel. Godt og vel en halv time senere befinner han seg i en patruljebil underveis til kriminalavdelingen; politiradioen «svirrer» av ordrer vedrørende funnet i Skippergt. 6 B. Men: «Ingen av politikonstablene som foretok transporten, merket noen spesiell reaksjon hos Torgersen…» (s. 12). Det bekrefter jo bare hva den rettspsykiatriske sakkunnskap kan fastslå: en slik psykopat reagerer ikke på noe som helst – jfr. «tigerspranget» i rettssalen.

Et par minutter etter arrestasjonen har det skjedd noe annet:

«En inspektør i Norsk Vaktselskap meldte til politiet at han ved 01-tiden drapsnatten hadde merket røyklukt og hørt et kvinneskrik i strøket Rådhusgata – Skippergata.» (s. 29.)

Dette er nærsagt den eneste sannsynlige detaljen i hele vår historie; den er simpelthen sann. Vaktmannen har ruslet videre på sin inspeksjonsrunde uten å undersøke saken. Han er nemlig norsk. Og som det heter i sangen: «Det er nordmanns vis.»

De tause vidner

Denne kriminalroman har flere kapitler; et av dem kunne vi kalle: «De tause vidner feller ham», beretningen om den norske vitenskaps triumf. Jeg ser med glede frem til å kunne få kommentere også dette kapitlet; men det må utstå. Før jeg kan få tatt livet av herrene Strøm, Wærhaug, Printz, Høeg, Mork m.fl., må jeg dessverre foreta en reise til utlandet. (Hvor jeg befinner meg når dette leses.)

Foreløpig har jeg bare prestert kapitlet om hva morderen T. antas å ha foretatt seg i tidsrommet mellom drapet og pågripelsen. Og jeg har prøvd å forestille meg hvordan min kollega i Rivertonklubben, Michael Grundt Spang, ville bedømme en slik historie hvis han støtte på den som et stykke crime fiction. Jeg tror jeg vet hva denne fortreffelige kjenner av kriminallitteratur ville svare:

Intrigen i en slik bok bør i hvert fall ha en viss fjern, fjern likhet med noe som kan ligne virkeligheten. Det er grenser for hva man kan by sine lesere, og her er de overskredet med syvmilsstøvler. Dette er simpelthen verdens dårligste kriminalfortelling – med respekt å melde det rene dill.

Men denne fullkomment latterlige, vilt usannsynlige historien var det som ble godtatt av en norsk jury i 1958.