Gjenopptakelseskommisjonens forhold til bevisførsel og bevisbedømmelse

Foredrag av professor dr. juris Ståle Eskeland på seminar om Gjenopptakelseskommisjonens virksomhet 27. mars 2012.

1. Innledning

”Her står galskapen mot vitenskapen”, sa medisinprofessor Per Brandtzæg for åpent kamera på en pressekonferanse umiddelbart etter at Gjenopptakelseskommisjonen i 2006 hadde avslått Fredrik Fasting Torgersens begjæring om gjenopptakelse. Torgersen ble i 1958, som de fleste vet, dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring for et seksualdrap.

Brandtzægs utsagn var selvfølgelig en spissformulering, men alvorlig ment. Det han ga uttrykk for var at det var en grov feil av Gjenopptakelseskommisjonen å se bort fra at en rekke fremstående forskere, hadde konkludert med at tre tekniske spor som felte Torgersen i 1958, likevel ikke knyttet Torgersen til drapet.

Men utsagnet gjelder ikke bare Gjenopptakelseskommisjonens bevisvurdering i Torgersen-saken. Gjennom det langvarige og omfattende arbeidet med Torgersen-saken hadde Brandtzæg og og hans forskerkolleger oppdaget at domstolene ofte gjetter når de tar stilling til om en tiltalt er skyldig eller ikke. Det kalles ”helhetsvurdering”. Kritisk tenkning om sammenhengen mellom tilsynelatende forenlige funn, er ukjent blant mange strafferettsjurister.

La meg ta et eksempel fra en rettssak som nylig er avsluttet (garasjemordet på Skøyen). Der var stikksåret hos en myrdet forenlig med at en bestemt kniv fra mistenktes kjøkken var blitt brukt. Men såret var også forenlig med at helt andre kniver fra andre steder enn tiltaltes bopel kunne ha forårsaket stikksåret. Til tross for dette prosederte statsadvokaten knallhardt på at det var tiltaltes kjøkkenkniv som hadde vært i bruk, og følgelig at tiltalte var skyldig i drapet. Statsadvokaten forutsatte at retten kunne velge å tro det, men det kunne den åpenbart ikke. Den tvil som forelå med hensyn til hvilken kniv som var brukt, blir ikke borte fordi om retten skulle bestemme seg for at stikket stammet fra kjøkkenkniven. Det ville vært en ren gjetning. Heldigvis fulgte ikke retten statsadvokaten.

Arbeidsgruppen som innen 15. mai skal levere en rapport om Gjenopptakelseskommisjonen virksomhet, ledet av professor Ulf Stridbeck, skal ifølge Stridbeck ikke gå inn i konkrete saker. I så fall vil resultatet bli magert. Det er bare ved å gå inn i enkeltsaker det er mulig å få dypere innsikt i hvordan kommisjonen fungerer.

La meg nevne to paralleller:

• Lund-kommisjonen avslørte at overvåkningspolitiet, POT som det het dengang, gikk langt utenfor loven og det forsvarlige i overvåking av norske borgere. Lund-kommisjonen ville aldri kunne ha påvist dette dersom man hadde latt være å gå inn i enkeltsaker. Dette er bekreftet av Lund selv.
• Det har i det siste vært betydelig oppmerksomhet knyttet til to statsråders tildeling av penger til bekjente. Disse tildelingene er enkeltsaker. Hvordan kunne Dagbladet avslørt denne uheldige praksisen uten å se nettopp på disse enkeltsakene?

Gjenopptakelseskommisjonens hovedoppgave er i første rekke å kontrollere om det er bevismessig grunnlag for fellende dom i de saker som bringes inn for kommisjonen. Hovedproblemstillingen for det jeg skal snakke om i det følgende er knyttet til bevisbedømmelse: Er kommisjonens bevisbedømmelse forsvarlig?

Jeg har ikke har foretatt noen systematisk studie av kommisjonens praksis. Jeg har imidlertid inngående kjennskap til en rekke enkeltsaker som er begjært gjenopptatt både før og etter at Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet i 2004. Torgersen-saken, hvor begjæring om gjenopptakelse er avslått fem ganger med negativt resultat – i 1959, 1976, 2001, 2006 og 2010, de to siste gangene av Gjenopptakelseskommisjonen – har jeg arbeidet systematisk med siden 1997. Treholt-saken som har vært behandlet to ganger i Gjenopptakelseskommisjonen og Fritz Moen-sakene, hvorav den ene er blitt blitt behandlet i kommisjonen, har jeg også fulgt ganske tett. Gjennom arbeidet med to bøker om justismord har jeg også fått kjennskap til en rekke andre saker.

Det jeg har oppdaget er skremmende – slik professor Brandtzæg spissformulerte det. Andre som har arbeidet med Gjenopptakelseskommisjonens bevisbedømmelse med helt andre utgangspunkter enn jeg selv har hatt og med annen faglig bakgrunn, har motvillig måttet erkjenne at den tilliten de i utgangspunktet hadde til Gjenopptakelseskommisjonen som et uavhengig organ, har slått store sprekker.

Enhver bevisvurdering dreier seg om å trekke slutninger fra hva vi får kjennskap til i ettertid, for eksempel en vitneforklaring eller et teknisk spor, til hva som skjedde i fortiden, nemlig da den straffbare handling ble begått. Problemstillingen er: Kan vi fra framlagte bevis (bevismidler) slutte at de er bevis for at tiltalte har begått den handlingen tiltalen gjelder? Når den dømmende rett har konkludert med at tiltalte er skyldig, har den trukket slike slutninger. Gjenopptakelseskommisjonens hovedoppgave er etterprøve om det var grunnlag for slutningene.

Den grunnleggende regelen om fri bevisvurdering, gjelder både for domstolene og for Gjenopptakelseskommisjonen. Men det betyr ikke at disse står fritt med hensyn til hvilke slutninger de vil trekke av de foreliggende bevismidler eller at de kan velge å overse noen bevismidler. Vitenskapsbaserte regler for gyldige slutninger om faktiske forhold gjelder. Hvis det for eksempel blir fastslått at tiltalte i en promillesak ikke hadde promille i blodet, kan ikke retten eller Gjenopptakelseskommisjonen bygge på at tiltalte hadde promille. Og hvis det pulveret tiltalte hadde i bagasjen da han gikk i land fra danskebåten viser seg å være potetmel, kan ikke retten bygge på at det var heroin. Dette er selvsagt. Det er like selvsagt at domstolene og Gjenopptakelseskommisjonen er bundet av vitenskapsbaserte slutninger også i saker som ikke gjelder alkohol eller narkotika, for eksempel når det gjelder spørsmål et knivstikk er avsatt med en bestemt kniv.

Etter denne generelle innledningen skal jeg se nærmere på noen trekk ved Gjenopptakelskommisjonens bevisbedømmelser.

2. Gjenopptakelseskommisjonens manglende evne eller vilje til å slå ned på ugyldige slutninger fra bevismiddel til hva som anses bevist

Treholt-saken:
Arne Treholt oppførte seg som en spion idet han hadde hemmelige møter med utenlandsk etterretning og mottok også penger derfra. Av dette trakk domstolen i 1985 den slutning at det var bevist utover rimelig tvil at han faktisk var spion. Men dette er ingen gyldig slutning. For Treholts adferd er også forenlig med at han ikke var spion, slik han selv alltid har hevdet. Spørsmålet om Arne Treholt var spion, er det ikke noe sikkert svar på. Domstolen kunne da ikke velge, slik den gjorde, å legge til grunn at Treholt var spion. Det kunne heller ikke Gjenopptakelseskommisjonen da den avslo Treholts begjæringer om gjenopptakelse i 2008 og 2011. Men det gjorde den. Et valg for det ene alternativet, at Treholt var spion, fjerner ikke tvilen, og skulle ikke vært foretatt. Tvilen skulle ha kommet tiltalte til gode.

Pedersen-saken:
Det er mange eksempler på at domstolene har avsagt fellende dommer i saker om seksuelle overgrep fordi de har ansett fornærmede for å være troverdig, ofte støttet av såkalt sakkyndige som også er kommet til at fornærmede er troverdig. Isolert sett er slik slutninger fra troverdighet til sannhet ikke gyldige, rett og slett fordi vi ikke har noen kriterier for å avgjøre om en person snakker sant eller lyver. Gjenopptakelseskommisjonen godtar slike ugyldige slutninger, for eksempel i den såkalte Pedersen-saken (Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse 16. juni 2005):

R.N. Pedersen ble i 1988 dømt til ett års fengsel for seksuell omgang med sin datter da hun var fire-fem år. Hovedgrunnlaget for domfellelsen var en sakkyndig uttalelse fra en barnelege. Han hadde konkludert med at det ut fra det barnet fortalte og de funn som var gjort i hennes underliv, var svært sannsynlig at hun hadde vært utsatt for et seksuelt overgrep. Konklusjonen hvilte på to slutninger som det ikke var saklig grunnlag for – gjetninger: at den angivelig misbrukte jenta snakket sant, og at funnene i jentas underliv som ifølge barnelegen var forenlige med misbruk, virkelig skyldtes misbruk.

Nye sakkyndige, to andre barneleger, som ble oppnevnt i gjenopptakelsessaken var av en annen oppfatning. De konkluderte med at de såkalt anogenitale funn ikke ga grunnlag for å slutte at det hadde foregått seksuelt misbruk.

Saken ble da gjenopptatt. Men ikke fordi kommisjonen tok avstand fra grunnlaget for den første sakkyndiges konklusjon. Kommisjonen anså hans konklusjon «svært sannsynlig» som likeverdig med de to nye sakkyndiges konklusjon «ikke forenelig med misbruk». Grunnlaget for gjenopptakelse var at de to sistnevntes konklusjon skapte tilstrekkelig tvil som ga rimelig mulighet for frifinnelse i ny sak. Det var altså ikke bare domstolens fellende dom som bygde på en grunnleggende slutningsfeil. Den samme feil gjorde også Gjenopptakelseskommisjonen – selv om den kom til om at saken skulle gjenopptas. (Pedersen ble frifunnet i 2005, fem år etter sin død.)

Torgersen-saken:
Et vitne i Torgersen-saken forklarte at hun drapsnatten var blitt forbigått bakfra i stor fart i Torggata. Mannen satte seg inn og inn i en drosje ca. 100 meter lenger fremme. Hun var sikker på at mannen var Torgersen, forklarte hun. Det var midt på natten, i en dårlig opplyst bygate. Torgersen på sin side benektet at han hadde vært i Torggata drapsnatten. Den fellende dommen bygger på at mannen faktisk var Torgersen, slik kvinnen forklarte.

Gjenopptakelseskommisjonen har en realistisk oppfatning av om man kan slutte av kvinnens forklaring at mannen faktisk var Torgersen:

”Hennes forklaring er beheftet med den samme risiko for feil som enhver vitneforklaring, og hennes observasjon har samme usikkerhet som enhver observasjon under tilsvarende forhold. Som et utgangspunkt kan det derfor ikke fastslås at hennes observasjon er en sikker identifikasjon av Torgersen.”

Det er selvfølgelig riktig. Så fortsetter kommisjonen:

”Forklaringen må derfor vurderes i lys av andre momenter og vitneforklaringer i saken.”

Det er selvfølgelig også riktig. Disse ”andre momentene og vitneforklaringen” var en forklaring fra en drosjesjåfør som hadde kjørt en mann til Lille Tøyen, hvor Torgersen bodde, omtrent på den tiden kvinnen hadde observert mannen. Sjåføren kunne ikke bekrefte at mannen var Torgersen. Kommisjonen fortsetter:

”Det må legges til grunn at (drosjesjåføren) hadde enda dårligere betingelser for å observere enkeltheter ved passasjeren enn kvinnen som mente mannen var Torgersen.

Også dette er riktig. Med disse klare utgangspunktene skulle man vente at konklusjonen ville blitt at kommisjonen ikke kunne legge til grunn at kvinnens forklaring var riktig. Men konklusjonen ble den motsatte:

”Torgersens forklaring om hva han gjorde den aktuelle kvelden motsies at vitneforklaringer som lagretten etter eksaminasjonen og sine umiddelbare inntrykk åpenbart har festet lit til. Dette gjelder i første rekke [det kvinnelige vitnet], som kjente Torgersen.”

Den ugyldige slutningen Gjenopptakelseskommisjonen trakk i dette tilfellet var at fordi lagretten hadde hørt og sett kvinnen og drosjesjåføren forklare seg, så var slutningen om at mannen som kvinnen hadde sett i Torggata og drosjesjåføren hadde kjørt til Lille Tøyen, faktisk riktig.

Denne konklusjonen trakk Gjenopptakelseskommisjonen til tross for usikkerheten knyttet til kvinnens observasjon og til tross for at drosjesjåføren ikke kunne bekrefte at det var Torgersen han hadde kjørt og at drosjesjåførens forklaring inneholdt en rekke opplysninger som ikke var forenlig med at mannen var Torgersen. Enkelt sagt: Kommisjonen gjorde den samme feilen som lagmannsretten gjorde i 1958: Når alt ble sett ”i sammenheng”, måtte konklusjonen bli at mannen var Torgersen. Kommisjonen slår ikke ned på all usikkerheten knyttet til slutningen. Tvert imot godtar kommisjonen rettens åpenbare feilslutning.

Kommisjonen hadde imidlertid også et annet problem i tillegg til usikkerheten knyttet til kvinnens og drosjesåførens forklaringer. Torgersen hadde anført at den som hadde drept offeret måtte ha fått blod på klærne, som måtte ha smittet over i drosjebilen. I drosjebilen var det ingen spor av blod. Til dette sa kommisjonen:

”Når det gjelder domfeltes forutsetning om at det ville ha vært blodspor i bilen, dersom gjerningspersonen hadde tatt drosje, vil kommisjonen bemerke at det ikke er opplysninger om hvorvidt, og i så fall i hvilken grad, gjerningspersonen ble tilsølt med blod. Det er imidlertid på det rene at dressen som ble beslaglagt hjemme hos Torgersen, ikke synes å ha vært tilsølt med blod på en slik måte at det naturlig ville ha satt spor i drosjen.”

Det kommisjonen sier er at siden det ikke var blod i drosjen og Torgersen ikke hadde blod på seg, kunne personen være Torgersen. Isolert sett er dette logisk. Det bevismessige hovedpoenget, som kommisjonen ser helt bort fra, er at gjerningspersonen må ha fått mye blod på seg. Det var rett og slett ikke mulig å skade, voldta og drepe offeret så blodet sprutet, uten at gjerningspersonen må ha fått mye blod på seg. Dette gjelder selvfølgelig i enda større grad siden det blodige liket ble båret over en gårdsplass og plassert i en kjeller, slik politiets drapsteori forutsetter.

Det at det ikke var blod i drosjen var jo forenlig med at mannen var Torgersen. Men det var også forenlig med at mannen ikke var Torgersen. Det eneste fraværet av blod i drosjen ikke var forenlig med, var at Torgersen var gjerningspersonen, slik Torgersen selv hevdet. For kommisjonen, derimot, ble det faktum at Torgersens klær ikke var tilsølt med blod og det følgelig ikke var blod i drosjen, et støtteargument for at Torgersen løy da han sa at han ikke hadde vært i Torggata drapsnatten og heller ikke tatt drosje. Holbergs Erasmus Montanus kunne neppe gjort det bedre.

3. Gjenopptakelseskommisjonens ekstreme tillit til sakkyndige som har bidratt avgjørende til domfellelser

En undersøkelse fra USA i 2005 viste at i 86 dokumenterte justismord hadde de sakkyndige tatt feil i to av tre saker. Da dette materialet, som ble publisert i et av verdens viktigste vitenskapelige tidsskrifter, Science, ble lagt frem i Torgersen-saken, var kommisjonens reaksjon at det ikke var av særlig betydning for vurdering av sakkyndiges mulige ansvar for justismord i Norge. Kommisjonen viste til at sakkyndige som brukes i amerikanske rettssaker ofte er personer med lavere utdannelse, mens ”norske rettsmedisinske sakkyndige gjennomgående har kompetanse på professor- doktorgrads- eller spesialistnivå eller tilsvarende” (s. 63).

Denne uttalelsen er generell og går langt utover Torgersen-saken: Norske sakkyndige er stort sett gode og var det også i 1958, ifølge kommisjonen. Når det gjelder de sakkyndige som ga skråsikre uttalelser om at tre tekniske bevis viste at Torgersen var skyldig, kan det sies ganske kort: Alle tok feil.

Heller ikke mange av de sakkyndige som ga uttalelser om at funn i små barns underliv skyldtes seksuelt misbruk, og som i en rekke tilfeller førte til at tiltalte ble dømt uten bevismessig dekning, hadde vitenskapelig skolering. De var rett og slett barneleger, verken mer eller mindre. Og de tok ofte feil.

I 2007 uttalte professor i rettsmedisin, Torleiv Rognum (Tidsskrift for strafferett nr. 2/2007):

”Mange norske rettsmedisinere har doktorgrad og burde derfor være trenet i kritisk vitenskapelig tankegang. De står imidlertid ofte under et press fra rettens aktører for å gi eksakte svar der metoden ikke tillater slike svar. Det kan da være en fristelse å komme med uttalelser som ikke er vitenskapelig funderte, men der man henviser til ‘lang erfaring’ eller enkelttilfeller man har observert i sin karriere. Slike utsagn holder ikke.”

Heller ikke denne uttalelsen har gjort inntrykk på Gjenopptakelseskommisjonen. Da den for annen gang avslo Torgersen begjæring om gjenopptakelse i 2010 viste den til og forsterket sine støtte til de sakkyndige fra 1958. Den sa også at ”Det er heller ikke riktig, slik det påstås fra domfelte, at DRK har underkjent de tekniske bevisene” Dette er usant, med unntak for ett av de tre bevisene, nemlig barnålbeviset, som kommisjonen ikke har vurdert. At det ble feiltolket i 1958, er det imidlertid overhodet ikke tvil om, noe kommisjonen også underslår ved å formulere seg slik den gjør.

4. Gjenopptakelseskommisjonens evne og vilje til å se bort fra nye bevis

Den 18. september 2006, tre måneder før Gjenopptakelseskommisjonen avviste Torgersens første gjenopptakelsesbegjæring til kommisjonen, sendte ti anerkjente forskere med inngående kjennskap til minst ett av de tre tekniske bevisene som var grunnlaget for domfellelsen i 1958, et brev til kommisjonen, hvor det bl.a. sto:

”Undertegnede 10 forskere har alle inngående kjennskap til ett eller flere av de tre tekniske bevisene i Torgersen-saken – tannbittbeviset, avføringsbeviset og barnålbeviset. Vi overvar hele eller deler av Gjenopptakelseskommisjonens høring om de tekniske bevisene 27. – 30. mars 2006.

For at det ikke skal herske noen tvil når Gjenopptakelseskommisjonen i løpet av året avgjør om Torgersen-saken skal gjenopptas, ønsker vi med dette brevet å si klart fra at en slik tolkning ikke er vitenskapelig holdbar og derfor heller ikke sannhetssøkende.»

I premissene for Gjenopptakelseskommisjonens avvisning av Torgersens begjæring om gjenopptakelse i 2006 karakteriserte kommisjonen brevet som et ”engasjert partsinnlegg” og skrev videre:

”For kommisjonen synes det som at domfelte først og fremst reiser teoretisk tvil om vitneforklaringer og sakkyndige uttalelser som går ham imot for å få bevisbildet til å passe med sitt alternative hendelsesforløp. Kommisjonen har merket seg at denne oppkonstruerte tvilen ikke er begrenset til å gjelde ett, eller et fåtall, av bevisene i saken, men at det er et gjennomgående trekk i begjæringen.”

Kommisjonen påstår altså her at Torgersens grunnlag for å anføre at bevisene som felte ham i 1958 ikke holder, nemlig de 10 forskernes utvetydige konklusjon og DRKs underkjennelse av tannbittbeviset og avføringsbeviset, er basert på ”teoretisk” og ”oppkonstruert tvil”. Det er usant.

Men det er enda verre. Da Janne Kristiansen i et intervju med TV2 ble konfrontert med at kommisjonen ikke hadde tatt hensyn til de nye sakkyndiges konklusjoner, svarte hun: ”Vitenskapen får uttale hva de vil”. Hun understreket derved at kommisjonen anså seg berettiget til på fritt grunnlag å avgjøre om den ville legge de nye sakkyndige konklusjoner til grunn eller ikke.

Gjennom intervjuet med TV2 ble det offentlig kjent hvilken holdning Gjenopptakelseskommisjonen har til sannhetssøking i Torgersen-saken. Andre forskere innenfor medisin og naturvitenskap, som aldri har hatt noe med Torgersen-saken å gjøre, reagerte på prinsipielt grunnlag med forferdelse over Janne Kristiansen uttalelse, ikke minst i lys av påstanden i kommisjonens avgjørelse om at brevet fra de 10 forskerne var et ”engasjert partsinnlegg”. Dette førte til at 270 forskere innenfor medisin og naturvitenskap signerte et brev som ble overlevert justisministeren 9. juni 2008. I brevet sto det bl.a.:

”Vi vil ikke ha uttalt noe om skyldspørsmålet ved denne omstridte straffesaken. Videre anser vi det som selvsagt at domstolene skal ha det endelige og overordnede ansvar for den helhetlige bevisvurderingen. Det vi imidlertid ikke kan akseptere, er at Gjenopptakelseskommisjonen i sitt avslag (8.12.06) på begjæringen om ny prøving for domstolene avfeide våre kollegers brev som et «engasjert partsinnlegg» (s. 517), og at kommisjonens leder i et intervju til TV 2 konkluderte slik: «Vitenskapen får uttale hva de vil». Kommisjonens arbeid skal være en garanti for rettssikkerhet i straffesaker. Det er derfor skremmende at den slik neglisjerer moderne vitenskapelige metoder uten å gi noen konsistent analyse med troverdig begrunnelse. Gjenopptakelseskommisjonens holdning reiser ubehagelige spørsmål, både om rettssikkerheten og om rettsvesenets kompetanse i bevisvurdering.”

24. juni, bare to uker etter at brevet var overlevert, og før justisministeren hadde rukket å svare, fant alle medlemmene i kommisjonen, også de som ikke hadde vært med på avslaget i 2006 og varamedlemmene, grunn til å sende et brev til justisministereren. Her sto det bl.a.:

”I brevet gikk [de ti forskerne] på en bemerkelsesverdig uprofesjonell måte ut over sin rolle og sitt mandat som offentlig oppnevnte sakkyndige ved å uttale seg om bevisvurderingen.”

Kommisjonen kritiserte altså de ti forskerne for å uttale seg om ”bevisvurderingen”. Dette er en meningsløs innvendig. Fire av dem (Brandtzæg, Flood, Senn, Halvorsen Økland) var oppnevnt av kommisjonen som sakkyndige for å vurdere om de tre tekniske bevisene som felte Torgersen i 1958, var riktig tolket. De konkluderte utvetydig med at de er verdiløse som bevis for Torgersens skyld, altså det motsatt av hva som ble lagt til grunn i 1958. Seks andre, som også hadde inngående kjennskap til de tekniske bevisene, var kommet til samme konklusjon. Selvsagt er en slik vurdering en del av bevisvurderingen. Det er om denne delen av bevisvurderingen de ti sakkyndige er særlig kvalifisert for uttale seg, og det var det de gjorde i brevet.

I brevet skrev kommisjonen at avslaget på begjæringen om gjenopptakelse berodde på en ”helhetsvurdering av det totale bevisbildet”. Dette er isolert sett en selvfølge. Faktum er at kommisjonen i sin avgjørelse tok i betraktning, i Torgersens disfavør, alle hovedbevisene fra 1958 som i 2006 hadde vist seg å være verdiløse. Verdiløse bevis får selvsagt ingen verdi ved å trekkes inn i en helhetsvurdering. Men for kommisjonen hadde de verdi, som en del av grunnlaget for avslaget.

Jeg kan ikke forlate Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av de tekniske bevisene i Torgersen-saken uten å omtale Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av barnålbeviset, som ikke er vurdert av Den rettsmedisinske kommisjon:

I 1958 uttalte en av de sakkyndige under hovedforhandlingen at barnåler som ble funnet i kjelleren der offeret ble funnet og i Torgersens klær var helt like og enestående. De sakkyndige påsto at de stammet enten fra kaukasisk gran eller var fra et mutert tre. Rettens konklusjonen om at barnålene i Torgersens klær med meget stor sikkerhet viste at Torgersen var skyldig var – på dette grunnlaget – korrekt. Heldigvis er noen av barnålene i kjelleren fremdeles bevart. Absolutt alle forskere som har sett på disse nålene siden 1998 er enige om det er helt vanlige barnåler fra norsk gran. Man trenger ikke være særlig kyndig verken i biologi eller bevisvurdering for å forstå at verdien av det såkalte barnålbeviset dermed blir vesentlig redusert.

Kommisjonen uttaler derimot med rene ord, både i 2006 og i 2010, at barnålbeviset står like sterkt i dag som det gjorde i 1958. I 2006-avgjørelsen skrev kommisjonen:

”[Det er] kommisjonens vurdering at man vanskelig kan finne en annen rimelig forklaring enn at dressnålene stammet fra kjelleren. Etter kommisjonens vurdering er barnålbeviset i alle fall ikke svekket».

 

5. Gjenopptakelseskommisjonen mangler evne og vilje til ikke å innse at aktørene i rettssystemet noen ganger jukser

Det er vel kjent fra andre land at det jukses for å få en person dømt eller, når det er skjedd, for å hindre gjenopptakelse. Tanken på at det kan skje også i Norge, ser ut til å ligge utenfor det Gjenopptakelseskommisjonen fatteevne. Jeg skal gi tre eksempler på at juks forekommer:

Torunn-saken (Fritz Moen saken II):
Som kjent gjenopptok Gjenopptakelseskommisjonen Torunn-saken i 2006. Fritz Moen var i 1979 domfelt for å ha drept Torunn Finstad. I arbeidet for å få gjenopptatt saken oppdaget Tore Sandberg følgende:

En politimann avhørte en 12-åring som hadde snakket med en mann som sto og kastet opp to dager etter drapet på Torunn, like i nærheten av der Torunn ble funnet to dager senere. I politimannens rapport står det:

”Mannen kastet opp, og vitnet stoppet opp spurte om han hadde noen problemer. […] Mannen svarte at han ikke hadde noen problemer. […] Han snakket med hes stemme. Trønderdialekt.”

Til dette er å si at Fritz Moen var døv, han kunne derfor ikke føre noen vanlig samtale. Men ikke nok med det. Han snakket aldeles ikke trønderdialekt. Mannen kunne ifølge denne rapporten ikke ha vært Fritz Moen. Avhørsrapporten ble arkivert som 0-dokument, og ble aldri kjent, verken for forsvareren eller den dømmende rett, men først senere, da Tore Sandberg begynte å grave i saken.

Da politimannen senere forklarte seg i under hovedforhandlingen, sa han at 12-åringen i et arrangert møte med Moen noen dager senere hadde sagt med sikkerhet at Moen var den såkalte oppkastmannen. Han sa ingenting om 12-åringens første forklaring. Han sa også at det var var 12-åringens sikre identifikasjon av Moen som for alvor rettet politiets søkelys mot Fritz Moen.

Sandberg skriver i sin bok (s. 180) at da han oppdaget dette var det ”så nesten øynene faller ut av hodet på meg”.

Gjenopptakelseskommisjonen avgjørelse fra 2006, hvor saken ble gjenopptatt fordi en annen person, som var ukjent under hovedforhandlingen, hadde tilstått drapet, er intet nevnt om politimannes uriktige forklaring i retten. Politimannens forklaring var straffbar (strl. § 120) og det kunne selvsagt ikke utelukkes at den hadde betydning for domfellelsen. Saken skulle derfor vært gjenopptatt på det grunnlaget alene (strpl. § 391 nr. 1).

Gjenopptakelseskommisjonen lukket altså øynene for politimannes falske forklaring.

Treholt-saken:
I Treholt-saken er det fremsatt en rekke vel underbygde påstander om juks, bl.a. at pengebeviset var manipulert. De angivelige ansvarlige har kategorisk benektet det og ble trodd, både i forbindelse med domfellelsen i 1985 og under gjenopptakelsessakene i 2008 og 2011.

I 2010 ble det kjent at Treholts hjem var blitt døgnkontinerlig videoovervåket fra naboleiligheten i etasjen over i lang tid. Overvåkingen var ulovlig og straffbar. Overvåkingen er ikke nevnt i kommisjonens 2011-avslag på begjæringen om gjenopptakelse.

Det faktum at den langvarige videoovervåkingen ikke ga noen opplysninger om at Treholt var spion brydde altså kommisjonen seg heller ikke om.

Torgersen-saken:
I Torgersen-saken ble det i 1958 lagt til grunn at små avføringsrester på Torgersens sko og klær viste at han hadde vært på åstedet, hvor det også var avføring. To professorer med 30 års erfaring fra laboratoriearbeid konkluderte etter inngående undersøkelser av rapportene fra 1958 med at det var skjedd så mange uforklarlige endringer i forbindelse med de mange undersøkelser som ble gjort den gangen at ”Vi kan ikke unngå å trekke den konklusjon at endringene skyldes at prøvematerialet fra Torgersen ble manipulert til ugunst for Torgersen.” Kommisjonen avviste derimot kategorisk at det var jukset, uten drøfting:

”Kommisjonen ser helt bort fra at en eller flere enkeltpersoner skal ha manipulert avføringsbeviset.”

 

6. Hvorfor er det så mange svakheter ved Gjenopptakelseskommisjonens bevisvurdering?

For meg er det temmelig klart at Gjenopptakelseskommisjonen bygger på en grunnleggende foroppfatning om at det sjelden gjøres feil som fører til justismord, verken under etterforskningen eller under hovedforhandlingen. Dette fører til at kommisjonen legger en meget streng bevisbyrde på domfelte. Domfelte må ikke bare påvise en rimelig mulighet for at domfellelsen er feil, som er lovens vilkår for gjenopptakelse. Han må bevise at han er uskyldig. Det kreves ikke etter loven. Kommisjonen praksis er altså i seg selv i strid med loven.

At det ikke jukses bevisst synes å sitte enda fastere i Gjenopptakelseskommisjonens vegger. Dette til tross for at Gjenopptakelseskommisjonen selvsagt er vel kjent med både Maridalssaken og bumerangsakene i Bergen, hvor det var på det rene at politimenn hadde avgitt falske forklaringer om at politivold ikke forekom, for å redde eget skinn om at de hadde utført vold. Dersom domfelte påstår at det er jukset under etterforskning eller under hovedforhandlingen, selv om han har aldri så godt belegg for det, slår som regel tilbake på domfelte selv. Domfelte blir da beskyldt for å oppkonstruere teorier om hva som er skjedd og å bygge på helt grunnløse konspirasjonsteorier, noe kommisjonens sier rett ut i Torgersen-saken.

Man skal være temmelig naiv for ikke å forstå at det kan knytte seg meget stor prestisje til at en sak ikke skal gjenopptas og for ikke å erkjenne at også Gjenopptakelseskommisjonen er preget av det. Jo flere ganger en sak er forsøkt gjenopptatt med negativt utfall, jo større prestisje går det i saken. Tidligere avslag blir betraktet som bevis for at domfellelsen er riktig.

Men jeg tror forklaringen stikker dypere. De senere års oppmerksomhet om problemet justismord i Norge, i USA og i andre land har avdekket at det eksisterer en eldgammel juridisk kultur når det gjelder bevisvurdering som ikke passerer testen som en rasjonell analyse innebærer. Denne kulturen – stikkordet er helhetsvurderinger, et mer realistisk ord er gjetting – er internalisert i politiet, påtalemyndigheten, domstolene og blant mange forsvarere. Kulturen er delvis skapt av og holdes oppe av sakkyndige som uten faglig grunnlag opptrer som sannsigere under etterforskningen og hovedforhandlingen, slik professor Rognum var inne på i sin artikkel fra 2007. Dette er også tankemønsteret til legfolk flest. Legfolkene blir selvsagt styrket i sin måte å resonnere på når de forstår at jurister og sakkyndige resonnerer på samme feilaktige måte.

For meg framstår Gjenopptakelseskommisjonen som en forsvarer av det ”ufeilbarlige” norske rettsvesen, ikke som et selvstendig organ som evner å slå ned på bevisvurdering i domstolene som ikke holder mål. Torgersen-saken er et kroneksempel på dette. Kommisjonen har en forfeilet lojalitet mot domstolene. Som når kommisjonen skyver Høyesteretts avslag på Torgersens begjæring om gjenopptakelse fra 2001 foran seg, og sier den er enig med Høyesterett. At Høyesteretts avslag var basert på at de tekniske bevisene hadde verdi for Torgersens skyld, og at dette er ubestridelig tilbakevist senere, ser kommisjonen bort fra.

Det trengs et paradigmeskifte når det gjelder bevisvurdering – en rasjonell måte å tenke på – og det er på vei. Men det vil ta tid før et nytt paradigme slår gjennom. Når man forstår det, er det lettere, som akademiker, å leve med at Gjenopptakelseskommisjonen dessverre ikke er en pådriver for et paradigmatisk gjennombrudd når det gjelder bevisvurdering, tvert imot. For dem som har vært utsatt for justismord uten å få sine saker gjenopptatt, er det derimot liten trøst å finne i dette.