Om logikk og tilfeldigheter i rettsvesenet

Av ERLING MOSS. Moss er jurist og har skrevet bøkene Saken Per Liland (Pax 1997) og, sammen med Camilla Juell Eide, «…aldri mer slippes løs…» Historien om Fredrik Fasting Torgersen (Pax, 1999). Moss var Torgersens forsvarer i tiden 1998 – 2011. Denne teksten er hentet fra Festskrift til Fredrik Fasting Torgersen. 

---

 

Det begynte for meg med en henvendelse fra advokat Einar Holm Charlsen og advokatfullmektig Magne Jetne, begge i Tønsberg, i august 1997. De hadde sammen med forfatteren Camilla Juell Eide og tannlege Kjell Johannesen, begge fra Oslo, over lang tid utarbeidet en begjæring om gjenopptakelse av straffesaken til Fredrik Fasting Torgersen. Han ble den 16. juni 1958 dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring for drapet på den 16 år gamle Rigmor Johnsen, med drapssted Skippergata 6b i Oslo. Anke over saksbehandling og straffeutmåling til Høyesterett ble forkastet den 2. november 1958. ¹

Den 24 år gamle Fredrik Fasting Torgersen (f. 01.10.1934) hadde i 1958 selv med seg en begjæring om gjenopptakelse i Høyesterett, for det tilfelle at anken hans ikke skulle bli tatt til følge. Den ble oversendt Eidsivating lagmannsrett til behandling etter avslaget i Høyesterett, men Torgersen ba selv om at begjæringen skulle stilles i bero etter ca. et halvt år. Han fikk ikke den hjelpen han ville for å få undersøkt det han mente var grove feil i bevisførselen, og lagmannsretten tok aldri formelt stilling til begjæringen.

Men han gav ikke opp. Det ble mange og lange soningsår før han fikk advokathjelp til å prøve på ny, først ved hjelp av advokat Tor Gunvaldsen, og senere av advokat Sven Getz. Denne perioden fra midten av 1960-tallet endte med at h.r.advokat Tor Erling Staff, leverte ny gjenopptakelsesbegjæring i 1973. «Bjørneboe-tiden» i saken hadde inntrådt, og det ble en opphetet offentlig debatt om saken hans i mange år. Eidsivating lagmannsrett avslo begjæringen i 1975, og kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg førte heller ikke frem i 1976. Da var Jens Bjørneboes tid som sterk og talefør støttespiller for Torgersen også over, for Bjørneboe døde samme år.

Kampanjen for Torgersen hadde imidlertid ett praktisk og positivt resultat for ham. Justisminister Inger Louise Valle gav Torgersen løslatelse på prøve i januar 1974, med sikring i frihet som løp ut 10 år senere.

Og så altså nye støttespillere og ny begjæring innlevert til Borgarting lagmannsrett den 17. september 1997. En kjempejobb av de to advokatene fra Tønsberg og medhjelperne deres.

Jeg hadde studert Per Lilands sak i 4-5 år, og boka «Saken Per Liland» kom ut på Pax forlag i 1997. Det var tidligere avisintervjuer i anledning bokutgivelsen fra samme sommer som fikk Tønsberg-advokatene til å ta kontakt med meg. Jeg kjente ikke Torgersens sak fra annet enn de to bokutgivelser fra 1973, samt Bjørneboes essays, skuespill og annet kampanjestoff fra tidlig 1970-tall. Det virket overbevisende – men det hadde jo også bevisene i Per Lilands sak virket, inntil man studerte hva som virkelig hadde funnet sted. ² 

En logisk tanke var at den samme type feil kunne gå igjen i begge saker. Sånn viste det seg å være.

Feilkildene – om Michael Grundt Spangs tilfeldigheter.

I den sammenheng vi skal behandle denne saken betyr «justismord» at feil person er dømt. Politiet arresterte og fikk dømt en annen enn den som begikk drapet, kort og godt. Slikt kan umulig skje lettvint. Det må tvert imot være en drapsteori støttet av alle tenkelige bevismidler som får både politi, statsadvokat, fagdommere og jury til å bli overbevist om at rett person sitter i tiltaleboksen. Det er et svært interessant spørsmål, også sosialt og psykologisk, hvordan slikt kan skje.

Journalist Michael Grundt Spang (1931-2003) gav i 1973 ut boken om Torgersensaken basert på politidokumentene. Der foretok Grundt Spang en oppsummering av bevisene, som etter hans oppfatning viste at domfellelsen måtte være riktig. Han skriver:

«Hvis juryen etter den bevisførsel som fant sted under hovedforhandlingen i juni 1958 skulle ha frikjent Torgersen, måtte den ha akseptert blant annet følgende tilfeldigheter», som han så regner opp, i denne rekkefølge:

Den tilfeldighet at Torgersen ble iakttatt med kurs inn i åstedsområdet i minuttene før Rigmor ble antastet av sin banemann.

Men var det Torgersen vitnene så? – de seks personer som hadde sett en mann følge etter Rigmor fra Karl Johans gate og bort til Skippergata like før kl. 23 drapskvelden den 6. desember 1957? Nei.

Og hvordan visste man at dette bare var noen minutter før drapet ble begått? Det visste man ikke. Av kjente vitner ble hun sist sett ca. kl. 23 inne i trappegangen i Skippergata 6b sammen med en ung mann. Alle tar for gitt at hun ble drept umiddelbart etterpå, men hun ble først funnet død kl. 01.30. Og ingen av dem som «så» Torgersen, kjente han fra før. I ettertid vet vi at hun må ha blitt drept minst en time senere enn det dommen bygger på (kl. 23.10-23.40). Da hun kom hjem den fatale kvelden, treffer hun en eller flere som angriper og dreper henne. Og mitt tips er at hun visste hvem en eller begge var!

Den tilfeldighet at han ble arrestert med kurs ut av åstedsområdet to timer senere, på et tidspunkt som stemmer godt med antennelsen av brannen.

Torgersen ble arrestert kl. 00.58, i Paléhaven, rett ved siden av Østbanen, nåværende Oslo Sentralbanestasjon. Men han blir arrestert på grunn av noe helt annet enn mistanke om drap. Politiet trodde, helt feilaktig, at han hadde stjålet en guttesykkel han trillet på. Og den som blir arrestert utenfor Østbanen, kan komme fra mange andre steder enn Skippergata. Torgersen forklarte hvor han kom fra, nemlig hjemmefra på Lille Tøyen. Hvorfor velges den varianten som gjør ham skyldig, eller styrker mistanken? Og om det er rett at brannen i Skippergata 6b er påsatt like før, hvorfor kunne ikke en annen ha gjort det? Brannen var en ulmebrann, og det er røykutviklingen en nabo blir oppmerksom på og ringer brannvesenet. Det er derfor ikke lett å si når den ble påtent. Men brannvesenet ble varslet kl. 01.27.

Hvordan visste man at Torgersen ved denne pågripelsen kom «ut av åstedsområdet»? Svar: Det visste man ikke.

Den tilfeldighet at han i mellomtiden hadde skiftet klær – hvor ofte opererer ett og samme menneske i to forskjellige antrekk i Oslo sentrum ved nattetid?

Legg merke til hvor mange denne logikken kan ramme. Den som har vært bortreist, som kommer hjem om kvelden, skifter klær og drar ut igjen. Den som har vært ute og jogget, kommer hjem, skifter klær og drar ut igjen, osv. i det uendelige. Torgersen hadde vært på boksestevne denne kvelden, truffet en jente som han tok med hjem, og skiftet klær for å følge henne på hjemveien med nevøens sykkel. Ville vi i en annen sak ha akseptert at den som skiftet klær nødvendigvis gjorde dette fordi han hadde noe å skjule?

Den tilfeldighet at han akkurat denne kvelden skulle ha vært sammen med en pike som han bare kjente fornavnet på, som han ikke visste hvor bodde, ikke visste hvor arbeidet, og som han ikke i det hele tatt kunne sette politiet på spor etter, enda han hadde truffet henne tidligere, bl.a. på dansefester, hvor andre må ha sett dem.

Nå er det noe annet enn spekulativ tolking – nemlig triksing med kortene ispedd retorikk. Torgersen kunne gi et nokså nøyaktig signalement på jenta, både utseende og klær og alder, noe han også gjorde samme natt. Men det er rett at han utenom fornavnet, Gerd, og omtrentlig alder (tidlig 20-årene) ikke visste mer, ikke etternavn, bosted eller arbeidssted, eller hva hun til vanlig gjorde. Men han oppgav også hvor han hadde truffet henne tidligere. Og han visste at moren og søsteren kunne bekrefte at han hadde hatt en jente med hjem samme natt, på samme måte som de kunne bevitne at sykkelen ikke var stjålet. Benyttet politiet seg av informasjonen? Både ja og nei. De undersøkte hvem hun kunne være, men ikke før de får en telefon som angivelig var fra henne en uke senere, fredag 13.12.1957. Da vil hun ikke møte hos politiet, men hun forklarer seg ganske detaljert likevel. Og det Grundt Spang ikke forteller er dette: I rettssakens andre uke nemlig tirsdag 10. juni 1958, fikk politiet opplysninger om hvem denne Gerd kunne være, og de fant også en slik Gerd som passet ganske godt, bortsett fra at hun benektet at det var henne.

Hva skjedde med den informasjonen? Jo, den ble underslått av politiet og statsadvokat Dorenfeldt. Det visste ikke Grundt Spang da han skrev boka, men vi vet det nå.

Den tilfeldighet at akkurat denne piken skulle være så hjerteløs at hun heller så sin venn i fengsel på livstid fremfor å melde seg å bekrefte hans historie.

Hvis Gerd fantes, er det lett å si seg enig i at hun var «hjerteløs» når hun ikke stod frem med full identitet. Men det forteller i seg selv ingenting om Gerd eksisterte som Torgersen forteller, eller at hun ikke gjorde det. Men en slik Gerd ringte altså politiet, uten å gi seg til kjenne, og uten å ville møte som vitne. Men det var altså et halvt år før rettssaken. Det hun fortalte i telefonen var godt i samsvar med Torgersens historie, men politiet trodde altså ikke på den. Samtalen var «plantet», mente politiet og det sa politiet også i retten. Men altså: I rettssakens annen uke i juni 1958 melder det seg vitner som kunne bekrefte Torgersens historie, men som retten aldri fikk vite om. Og det var ikke Gerd selv som meldte seg, men arbeidskolleger som sa at de visste hvem hun var. Var det et annet alternativ til å være «hjerteløs»? I telefonsamtalen med politiet en uke etter drapet hadde Gerd sagt at hun ikke kunne melde seg «av hensyn til familien». Hva mente hun med det?

Den tilfeldighet at ikke et eneste menneske hjemme hos Torgersen så piken – men bare ble sikrere og sikrere på å ha hørt lyder jo mer tiden gikk.

Torgersens mor og søster bekreftet hans historie med det samme, dvs. i fra politiet oppsøker dem, først drapsnatta. De ble ikke «sikrere og sikrere» på dette, slik journalistretorikken fikk folk til å tro. Ulempen var selvsagt at mor og søster bare hadde hørt Gerd (skritt i trappa), og hørt Torgersen fortelle at han hadde med en jente hjem, og at han måtte låne sykkelen for å følge henne tilbake. Dette fortalte de til politiet, og de gjentok det i retten. Men de ble ikke trodd. Det har ikke bare å gjøre med at mor og søster var nære slektninger, slik man skulle tro. De er begge Torgersens alibivitner, og slike lager lett rot i politiets drapsteori. Moren fortalte at Fredrik hadde hatt besøk med det samme politiet dukker opp drapskvelden, før hun vet at det er begått et drap. Hun vet heller ikke at han var arrestert før politiet forteller det. Hun trodde at han kunne ha syklet uten lys på sykkelen!

Den tilfeldighet at Torgersen utpekte feil Gerd i retten.

Dette er løgnen om en helt uaktuell Gerd, 10 år eldre enn den han hadde oppgitt til politiet og med et helt annet utseende, som etter et polititips fra en ex-mann kommer i retten, der hun benekter på det sterkeste at hun har vært sammen med Torgersen drapskvelden, hvorpå Torgersen fastholder løgnen. Det var henne, sier han etter advarsel fra lagmann Lunde om falsk forklaring. Det skulle aldri ha skjedd, og var nok skjebnesvangert. Det forteller selvsagt noe om Torgersen. Spørsmålet er om det er en desperat handling, eller om det er et bevis på at han er drapsmannen. Og det var nok av statsdirigerte løgner i denne saken, men de som teller, er bare de som blir avslørte. Ingen skal fortelle meg at ikke politi og statsadvokat var klar over at den Gerd som kommer som vitne i retten, umulig kunne være den samme som Torgersen hadde forklart seg om. Det kommer feil Gerd i retten, og Torgersen går rett i fella. Sånt gjør man ikke ustraffet i en drapssak i lagmannsretten. Men det var langt fra nok til å få ham dømt.

Den tilfeldighet at det akkurat denne kvelden stod et par sko i en vannbøtte.

Skoene tilhørte broren, og det var en plausibel forklaring til at de stod i vann hjemme i kjelleren i Tore Hunds vei. Den nevnes ikke av Grundt Spang. Heller ikke at politiet først beslagla skoene i januar 1958.

Den tilfeldighet at det ble funnet blod på disse skoene.

Dette må være en bevisst unøyaktighet. Leseren skal akseptere at blodfunnet var reelt og pålitelig slått fast visuelt eller kjemisk, at det var blod fra den drepte Rigmor, og at blodet på skoene ikke kunne ha en annen forklaring. Hadde Torgersen brukt dem på åstedet i Skippergata? Det er ikke de skoene han hadde på da han ble arrestert, etter teorien da han nettopp hadde tent fyr på åstedet, prøvd å antenne et gammelt juletre som lå i kjelleren og over den drepte jenta. Da hadde han på seg turnsko. På Torgersens sko som stod hjemme, var det ikke noe synlig blod, og en kjemisk reaksjon som kunne være forenlig med blod, viste ingenting som kunne knyttes til drapssted eller drapshandling. Ikke engang slam eller barnåler som det var mye av i den jordkjelleren der Rigmor ble funnet drept.

Den tilfeldighet at det på Torgersen – som allerede nå er rammet av en myriade av uhell – fins ytterligere en rekke blodspor, på fingre, under negler, på frakken, på den brune dressen.

Også dette er en sterkt villedende fremstilling fra Grundt Spangs side. Faktum er at det blod som ble funnet på Torgersens klær var noen få, gamle og nærmest usynlige flekker, langt fra forenlig med drapshandlingen og situasjonen på åstedet i Skippergata 6b.

Den tilfeldighet at Torgersens tannbitt svarer akkurat til bittet i Rigmors bryst – Torgersen er så katastrofalt uheldig at den virkelige gjerningsmannen må ha en tanngard presis lik hans egen.

Her var Grundt Spang saklig sett på trygg grunn. Ut fra det retten ble fortalt da Torgersen ble dømt, og som fortsatt var gjeldende rettsodontologi i 1973 da Grundt Spang skrev boka, var bittmerket i Rigmors bryst sikkert og fellende. Tannlege Ferdinand Strøm og professor Jens Wærhaug mente det som Grundt Spang her gjengir. Men hva er sannheten om denne bittsporundersøkelsen? Forholdet er meget viktig. Tannbittundersøkelsen knytter ikke bare Torgersen til åstedet, den knytter han direkte til den drepte jenta. Drapsmannen og biteren er ikke to forskjellige personer. I dag vet vi at de sakkyndige tannundersøkelser i 1958 var fullstendig feil.

Den tilfeldighet at det i Torgersens brune dress fins 5 barnåler, alle innbyrdes like, og alle meget karakteristiske – og helt like den typen som fins på det tørre juletreet på åstedet.

Var de 5 nålene «innbyrdes like»? Og i så fall hvilke kriterier for «likhet» brukte man? Og hva betyr «meget karakteristiske»? Og hvordan ble sammenligningen med nåler fra åstedet foretatt – og hva var «den typen» det henvises til? Fra et jordgulv i kjelleren i Skippergata 6b som var overstrødd av gamle og inntørkede barnåler, tok politiet et lite utvalg, som så ble målt og omgjort til et gjennomsnittsmål. Av dette utvalget vet vi ikke en gang – like lite som lagmannsretten i 1958 – om en eneste av nålene var like lange som noen av de som ble funnet i dressen hans. Men om så var? Hvis det blir funnet en barnål i dine klær som er 0,8 cm lang og en tilsvarende blir funnet i avgangshallen på en flyplass, har du vært der da?

Grundt Spang har absolutt sett svakhetene, for barnålene trenger støtte som han finner i en ny tilfeldighet:

Den tilfeldighet at det – hvis foregående punkt anses som en tilfeldighet – ikke fins en eneste nål av en annen type, det er utelukkende den sjeldne nåletypen fra åstedet som synes å ha blitt tiltrukket av Torgersens brune dress.

Argumentasjonen kommer til å bli en gjenganger, helt til nå. Var 5 nåler i dressen hans og nålene fra åstedet av «den sjeldne nåletypen», og hva betyr i så fall «sjelden». Og kunne nålene ha kommet i dressen på annen og lett forklarlig måte? Var det vitenskapelig mulig å bestemme opphavet – «mortreet» – til en barnål bare ved å studere den, og så sammenligne med et annet sett med barnåler. Betyr «likhet», hvis det argumentet aksepteres, det samme som «felles opphav», altså fra det gamle juletreet i kjelleren? Nei, fortalte en professor i mars 2006 innkalt av påtalemyndigheten til Torgersen-høringen i Gjenopptakelseskommisjonen. Og alle nålene var fra vanlig norsk gran, som de færreste vil betegne som «sjelden». Det Grundt Spang mener med «sjelden» er at en biologprofessor i 1958 mente at juletreet kunne være fra Kaukasus, såkalt orientgran, men det var den andre barnålseksperten ikke enig i. Og igjen ser man dikterfenomenet i aksjon: Fins det to forklaringer, begge kanskje like plausible for lekfolk, så velger rettsvesenet den forklaringen som støtter domfellelsen, altså støtter en forutinntatt mening. Dette forklarer en annen folkelig misforståelse, nemlig at tvil om faktum skal komme tiltalte til gode.

Den tilfeldighet at det på tiltaltes sko, i lommen og på hans ene fyrstikkeske blir funnet fæces – og hvor ofte har man i det hele tatt fæces på sko, i lommen og på en fyrstikkeske – og hvor ofte blir man anholdt som mistenkt for kvelningsdrap (som utløser fæces) og mordbrann (som man trenger fyrstikker for å antenne)?

Nå gjelder det altså turnskoene som Torgersen hadde på seg da han ble arrestert. Var denne fæces fra den drepte Rigmor, og hvordan vet man i så fall det? Var det menneskeavføring på skoen? Og var det Torgersens fyrstikkeske – han som var og er ikke-røyker? Det var brorens jakke og fyrstikkeske! Og var fæcesklumpen i buksa gammel eller ny – våt eller tørr, og visste man i så fall det ene eller det andre? Grundt Spang forutsetter at all avføring er fra åstedet, uansett hvor den blir funnet på Torgersen. Og dette gjelder altså antrekk fra han ble arrestert, altså ikke det han hadde på seg da man antok at drapet ble begått.

Den tilfeldighet at denne fæces – så vel den på Torgersen som den på offeret – var nøyaktig lik, og inneholdende de samme pallisadeceller av erter, samtidig som det lot seg konstatere at offeret hadde spist ertesuppe til middag dagen før.

Rigmor ble funnet drept kl. 01.30 lørdag den 7. desember 1957. Ertesuppa hadde hun spist kl. 16-17 den forutgående torsdag. Hvordan vet man at avføringen var fra henne? Det visste man ikke. Hadde ingen andre spist erter disse to døgnene? Og igjen det kritiske spørsmål: Var fæces fra menneske på Torgersens ene turnsko fra åstedet? Ville det i såfall ikke være rart at avføringsklumpen på turnskoen hadde hår? Er ikke det typisk for avføring fra dyr, som bl.a slikker pelsen sin? Og kunne ikke en turnsko, som Torgersen hadde brukt utendørs, ha fått avføring fra hund eller katt på seg?

Grundt Spang har, ut fra forutsetningene i 1958/1973 helt rett. De sakkyndige ble oppfattet slik at fæces fra Rigmor var «nøyaktig lik» den fra Torgersens turnsko.

Hva skal til for at to eller flere forskjellige avføringer er «nøyaktig lik»? Og forutsatt at det med pålitelighet kan gis et svar på spørsmålet – betyr «likhet» det samme som felles opphav, avføring fra samme menneske og sted? Bare dra på landet en tur, se på en flokk kuer som går og gresser i enga, med mye kubæsj rundt omkring dem. Kan noen fortelle som ikke har sett det, fra hvilken ku en bestemt haug kommer fra? Nei, ikke før slikt var mulig 50 år senere, ved hjelp av DNA. Så avføringsbeviset er bygd på en vitenskap som ikke eksisterte i 1958.

Den tilfeldighet at vitnenes signalement i store trekk tegnet et bilde av en mann som svarte til Torgersen.

Dette er vitnepsykologi for de seks vitnene som hadde sett en mann følge etter Rigmor bortover Dronningens gate og til Skippergata. Hva betyr «i store trekk», og var det for eksempel noen karakteristiske trekk som ingen av dem så, på tross av at omtrent alle andre som hadde sett Torgersen denne kvelden så dem? Ingen av vitnene hadde sett de karakteristiske, brede stripene i den dressen han hadde på seg før han kom hjem sammen med Gerd. Så Torgersen er identifisert av vitner som ikke kjente han, i en dress som de ikke legger merke til, og med en dialekt som «ikke var typisk Oslo-dialekt». Full pott, med andre ord.

Dermed er det slutt på Grundt Spangs tilfeldigheter.

Men uansett sannheten, så er foranstående «tilfeldigheter» en poengrik, meget retorisk, fabelaktig unøyaktig og meget prosederende oppsummering av de beviser som fikk Torgersen dømt i 1958. Denne illustrerer også hvordan saken i hovedsak fortsatt «så ut» da begjæringen om gjenopptakelse ble levert lagmannsretten i september 1997. Det radikalt nye var en rapport fra tannlege Kjell Johannesen, som angrep tannbittbeviset, de vinkler og avstander i bittmerket som kunne måles på tannlege Ferdinand Strøms foto fra 1958, og som etter Johannesens mening ikke samsvarte med foto av Torgersens tenner. Svakheten var at Johannesen bare kunne bygge på foto. De modeller av tanngard og bittspor som Strøm hadde produsert i 1958, var det ikke mulig å få tak i for studier. De var oppbevart av professor Tore Solheim ved Odontologisk fakultet i Oslo. De ble først frigitt for egne studier i august 1999, etter at to britiske tannsakkyndige, oppnevnt av lagmannsretten, var ferdige med sin rapport.

Vi vet i dag at hele oppramsingen er feil, forferdelig feil, uten unntak. Vi vet også temmelig mye om hva som kan ha foregått da drapet ble begått. Men for å se dette må vi forutsette at Torgersen er uskyldig dømt. Da får bevisene en helt annen valør.

Logikk og vitenskap

Det er én sikker vei til misforståelse av hva Torgersen-saken gjelder, nemlig å unngå rett problemstilling. Det er ingen uenighet om at rettsvesenet må treffe beslutninger som ikke er «eksakte», som ofte forekommer i naturvitenskapen. Men når rettsvesenet ber om hjelp fra sakkyndige, blir det bakvendt at de som ikke har kompetanse, uten unntak tilsidesetter nye sakkyndige utredninger, ja til og med desavuering av tilrådinger fra Den rettsmedisinske kommisjon. Torgersen-saken gir gode eksempler på hvor kvalitetsløs Kommisjonens avslag på begjæringen om gjenopptakelse (8.12.06) egentlig er. Og avgjørelsen fra 2010 er bare en reproduksjon av de første feilene.

Da kommisjonens høring om de tre vitenskapsbevisene var slutt den 30.03.2006, hadde en del tid gått med til å diskutere hvor «uheldig» Torgersen hadde vært. Dette er formulert slik i Aftenposten dagen etterpå:

«Helheten. – For det såkalte «avføringsbeviset» gjelder det samme som for andre tekniske bevis: Det har sin interesse og bevisverdi når det ses i sammenheng med sakens øvrige beviser, sa førstestatsadvokat Jørn Maurud under sin innledning i går. Han ramset opp bevisene mot Torgersen, blant andre barnålene som ble funnet i dressen hans og som var lik dem som var på åstedet, og vitner som hadde gjenkjent ham. Maurud viste også til at Torgersen i desember 1957 var løslatt på prøve etter en dom for forsøk på voldtekt. Det er all grunn til å spørre seg, slik lagretten sikkert også gjorde i 1958, hvor mye «uflaks» er det mulig å godskrive en slik mann uten å bevege seg ut i den oppkonstruerte, teoretiske tvil om hans skyld, sa Maurud.» (31.3.06)

Kommisjonen adopterer tenkemåten, men man må lese nøye for å se dette. Kommisjonen skriver i 2006 f. eks. om hvor mye blod det var på Torgersen drapskvelden, og ramser opp hender, frakk, bukse, sko og hansker (kap. 8.9.7.2.4). Dette er en grov feilaktig gjengivelse. Det var ikke blod på hanskene, de sparsomme blodflekker på klærne var ikke ferske blodflekker, og alt var av en blodtype som ikke kunne knyttes til åstedet, og – for sikkerhets skyld – fastslått av en testprøve som også reagerte på annet enn blod.

For det andre funderer kommisjonen over hvordan det var mulig at bare fem små barnåler var havnet i Torgersens dress. At den drepte som lå under juletreet, ikke hadde en eneste barnål på seg, måtte man «glemme». Det gikk greit.

La oss se på sitatet fra Aftenposten like foran. Vi ser jo lett at statsadvokat Maurud må ha lest Grundt Spangs oversikt over alle «tilfeldighetene», for det å bruke Grundt Spangs tenkemåte kan jo nettopp ikke være en tilfeldighet. Legg også merke til sammenblandingen med det Maurud kaller de øvrige bevisene, med den mening at når alt dette «ses i sammenheng» så blir alt dette så mye «uflaks» for Torgersen på en og samme kveld at ingen må tro på det. Men en av tilfeldighetene var altså at han gikk ned Karl Johans gate drapskvelden, og dermed etter politikonstruksjonen hadde mulighet til å treffe Rigmor. Er en slik spasertur ned gata noe som er «uflaks», og var Torgersen i tilfelle alene om det? Et annet uhell var at han var løslatt på prøve fra en fengselsdom, som vi ser. Var han alene om det, og hvordan vet Maurud at drapsmannen var løslatt på prøve? Og sånn kunne vi fortsette.

La oss bytte eksemplet om til å tippe resultatet av en fotballkamp, og vi velger Brann og Rosenborg fra Eliteserien. Du får vite at Brann har vunnet kampen, men ikke antall scoringer. Først henter du dine kunnskaper og vet at det normalt ikke scores mange mål i en slik kamp, og du tenker at flere enn 5 mål for ett av lagene er det sikkert ikke. Et hvilket som helst antall opp til fem som du foreslår har da 20% mulighet til å være rett. Men det at Brann har vunnet forteller ingenting om hvor mange mål Rosenborg har scoret. Brann kan vinne 5-4 men også 1-0. Korrekt svar på spørsmålet er helt avhengig av at det faktiske antall scoringer er kjent. Og tilsvarende blir Mauruds resonnement også avhengig av at kvaliteten og gyldigheten av de beviser han «ramser opp» er kontrollert. Ingen slike beviser kan «ses i sammenheng» hvis kvaliteten på hvert enkelt bevis ikke holder. Og det er en slik kortfattet kontroll av hver enkelt av Grundt Spangs tilfeldigheter vi har gitt i oversikten foran. I Mauruds eksempel må antall scoringer kunne kontrolleres. Og ingenting i en straffesak forhindrer at antallet scoringer er 0. Hele straffedommen er da feil.

Så vi holder oss til fotballkampen mellom Brann og Rosenborg litt til, og stiller spørsmålet i to varianter, slik:

Hva er sannsynligheten for at Brann har vunnet kampen hvis du får vite at Brann har scoret 5 mål?

Hva er sannsynligheten for at Brann har scoret 5 mål hvis du får vite at Brann har vunnet kampen?

Gitt et faktum om at det sjelden scores mer enn 5 mål i Eliteserien, ser man jo lett at sannsynligheten for rett svar på spørsmål (1) er langt større sjanse enn et rett svar på spørsmål (2). Du har minst 5 flere mulige svar på spørsmål (2) enn på spørsmål (1), og tilsvarende mindre sjanse for å tippe rett, for det går også an at begge lag scorer like mange mål, og verre blir det hvis selvmål inkluderes. Det er logisk sett ingenting i veien for at Mauruds premisser bare består av selvmål!

Går vi igjen tilbake til Aftenposten-sitatet, så er de kritiske spørsmål: Hvilket av de to spørsmålene er det Maurud svarer på? Og skjønner han forskjellen på dem? Maurud forveksler spørsmålene, og han ser definitivt ikke forskjell på dem! Ser du at Mauruds ikke-uttalte forutsetning er at Torgersen er skyldig fordi han er dømt for drapene! Maurud forteller deg at påtalemyndigheten har vunnet kampen, og ikke bare med 5 mål. Maurud forutsetter det som skal bevises. Torgersens uflaks bygger på denne forutsetning, for hvis Torgersen er uskyldig, fins det ingenting som kan kalles «uflaks» for han denne kvelden. Da er han bare en 23-åring som er på vei hjem etter en tur i Oslo sentrum. Det er alt!

Eller på en annen måte: Hva er sannsynligheten for at dommen i 1958 er rett, gitt de beviser som ble fremført (som altså korresponderer med scoringer)? Kontra: Hva er sannsynligheten for at bevisene er riktige, gitt at Torgersen ble dømt skyldig (lik at påtalemyndigheten, som Brann, vant kampen). Det Maurud prøver, er å forklare at dommen er rett fordi bevisene er riktige. Han stiller det første spørsmålet og forlanger at alle skal akseptere hans svar på det andre spørsmålet, som svar på det første. Svaret på den problemstilling Maurud vil ha gehør for, både hos Kommisjonen og hos leseren av Aftenposten, ligger skjult i selve spørsmålet! Bare prøv med et annet, for eksempel: «Har du sluttet å slå kona di?»

Dette er et eldgammelt retorikk-triks, beskrevet fra omtrent 400 år før Kristus. Det ble senere litt ondsinnet og ofte feilaktig tillagt en gruppe greske filosofer, kalt sofistene. At denne type retoriske triks brukes av en overordnet påtalemyndighet, for ikke å snakke om Kommisjonen, er skremmende. Statsadvokat Anne Katteland hadde ingen problemer med å gjenta, omtrent ordrett, Grundt Spangs analyse av tilfeldighetene i påtalemyndighetens argumentasjon for Kommisjonen ved avslaget i 2010, se side 40-41 i Kommisjonens avgjørelse fra 2010.

Det vi vet i dag er at bevisene den gang ble grovt feilvurdert.

Ingen av de sakkyndige for tannbevis, avføringsbevis og barnålsbevis, som i 1958 skulle finne ut om det som ble funnet på Torgersen stemte med det som var på åstedet, hadde noen kriterier for hva som var definisjonen på et «treff». Bare flytt problemstillingen til i dag: Tenk om det samme skulle gjelde for DNA-registeret?

Og når de ikke hadde metoder å gå etter, så ser de selvsagt etter det som «passer», og glemmer eller overser alt annet. Dette er en hovedårsak til kritikken mot 1958-undersøkelsene i Torgersen-saken. For hva skjer når nye og gamle anerkjente metoder tas i bruk? Jo, det stikk motsatte av konklusjonene fra 1958. Ingenting knyttet Torgersen til åstedet, det meste peker bort fra han, og for det viktige tannbittbeviset var konklusjonen enkelt sagt den motsatte! Hadde juryen i 1958 fått høre at det i bittsporet var merker som ikke kunne skyldes Torgersens tenner, slik både Høyesterett i 2001 og Kommisjonen i 2006 fikk demonstrert på detaljnivå, hadde Torgersen hatt resten av livet sitt i behold.

For den som vil undersøke «logikken» bak et slikt enkelt og egentlig helt absurd bevis som barnålene, bør kommisjonens 2006-verdtak studeres (fra pkt.8.4.8.) Torgersen gjorde i 1958 forsøk på å finne Eilif Støleggen, mannen han hadde fått dressen av under et felles fengselsopphold. Det lyktes ikke. Torgersens forklaring på hvor nålene i dressen kunne komme fra, ble derfor stående uten bevis. Eilif Støleggen burde ha vært vitne i retten i 1958, kort og godt. Og Kommisjonen vet at et vitne som burde ha vært innkalt, men som ikke ble det, er gjenopptakelsesgrunn hvis vitnet er viktig (Rt.1993.1085, Rt. 2006.1055). Støleggens forklaring, som er fra 1962 gjengis derfor ikke, heller ikke hans detaljerte forklaring til politiet fra 1973. Da Støleggen ble pågrepet av svensk politi etter opphold i en barhytte(!), hadde han på seg «kavaj» som kommisjonen mener er «jakke», ikke dress. Den svenske rapporten som siteres, tilsier altså at Støleggen ble pågrepet utendørs uten bukse(!), stikk i strid med Støleggens egen forklaring, selvsagt. Støleggen skal også ha vært «involvert i forhold med falske erklæringer» (s. 259 og s. 293), heter det bevisst uklart, for å få leseren til å tro at Støleggen hadde forfalsket et dokument. At skriftprøver ble tatt som frikjente Støleggen for slikt, nevnes ikke. Det er ikke alt, for her kommer så tillegget:

«Selv om det legges til grunn at Støleggen hadde på seg dressen under sin flukt i Sverige i 1954, finner kommisjonen det usannsynlig at Støleggen bare skulle få fem like barnåler, og ingen andre, på forskjellige steder i dressen, som i tillegg var like barnålene fra juletreet i kjelleren i Skippergata.»

Og flukten i Sverige i 1954 kom altså etter at Støleggen med dressen hadde overnattet utendørs i en sammenrasket barhytte. Er det ikke rart at det da var barnåler i dressen? Og er det ikke enda mer merkverdig at disse nålene var nøyaktig like barnåler fra jordgulvet i Skippergata 6b, samlet av politiet over tre år senere?

De fem «like» barnålene hadde følgende mål: 6, 7, 7, 7,5 og 8 mm., mens de nålene man hadde undersøkt fra kjelleren, lå «i middel mellom 6,8 og 8 mm, med en gjennomsnittlig lengde på 7,2 mm.» Er noe som er 6 meter langt «likt» med noe som er 8 meter langt? Og kan du lese i Kommisjonens utredning fra 2006 det jeg her forteller? Nei. Professor Printz´ rapport av 6. juni 1958 der disse nålelengdene fremgår, vises det til på side 242 og 257, men uten at nålelengdene oppgis. Gjett hvorfor?

Det er typisk at det er i straffesaker at kollisjonen mellom naturvitenskap og rettsvesen har fått slik temperatur som i Torgersen-saken. Jurister er vel vant til sakkyndige utredninger i sivile saker også. Jeg kan med trygghet si at når motsetningene kan være så steile i straffesaker, så skyldes det «markedet». Det som har skjedd med Torgersen, ville det i sivil sektor vært ryddet opp i for lenge siden. Advokatenes klienter, inklusiv det offentlige, ville ha reagert om rettsavgjørelser var basert på slikt samlet slarv og inkompetanse som i Torgersen-saken. Men i straffeprosessen mangler som regel klientens egen kontrollfunksjon. Derfor er det i straffeprosessen ofte middelmådigheten som regjerer, uten etikk og ansvar – og langt over i det straffbare.

Og stillheten etterpå fra advokat- og dommermiljøene er jo øredøvende. Det forundrer meg. Er det ingen som tenker over at hadde det vi vet i dag, foreligget i 1958, så hadde Torgersen i høyden vært varetektsfengslet i 6-8 uker, og aldri tiltalt. I stedet hadde man funnet drapsmannen i Skippergata 6b.

«Du skulle gått rett frem, Fredrik!».

Fredrik Fasting Torgersen havnet i fengsel på grunn av en tilfeldighet, ikke en virkelig, men en tilfeldighet som måtte nøye tenkes ut av politi og påtalemyndighet. Og måles og veies inntil det absurde, og langt over det.

Den fatale fredagskvelden den 6. desember 1957 hadde Fredrik vært på kaféen Hjerterom et stykke oppe i Pilestredet i Oslo sentrum. Han skal hjem og går henimot kl. 22.30 nedover Karl Johans gate, til krysset med Kirkegata og Domkirken der han svinger til venstre, går bort til Youngstorget og Sentrum kino, der han hadde tenkt å ta bussen. Der står Gerd og de går sammen til Lille Tøyen.

Hvis dette er rett, er tiltale mot han umulig. Han ville i så fall aldri truffet Rigmor, nøyaktig som han forklarte både den gang og alltid senere. «Jeg har aldri møtt den drepte jenta!»

Konstruksjonen blir da følgende: I stedet for å svinge til venstre i krysset Karl Johans gate – Dronningens gate, går han rett frem, nedover mot Østbanen. Derfra kommer Rigmor gående i motsatt retning, og de møtes i krysset Karl Johan-Dronningens gate. Hun svinger til venstre, inn i Dronningens gate og går bort til Esther Olsens pølsebod, 20 meter inn i gata. Med Torgersen etter. «Huff, det er en som følger etter meg,» sier Rigmor til Esther, i så fall etter en forfølgelse som har vart 20 meter! Mannen kommer også bort til pølseboden og snakker med Esther. Hun kjenner han aldri igjen senere, tross iherdige forsøk fra politiet. Men mannen snakket ikke typisk Oslo-dialekt, sa Esther. Da er det i alle fall ikke Torgersen.

Derfra følger mannen etter Rigmor hjem til Skippergata 6b, etter at hun har kjøpt to epler i kiosken. Da hun ble funnet drept, var kåpa hennes helt uskadd og lagt over henne, med epleposen med eplene i. Et seksualdrap med uskadd yttertøy, etter å være angrepet og drept i trappegangen med kåpa på seg, ifølge drapsteorien. Vi lar det tale for seg selv, og lar det ligge.

Vi skal i stedet gå tilbake til Karl Johans gate og snu problemet: Hva hadde skjedd om Torgersen hadde gått rett frem, uten å svinge til venstre ved Dronningens gate. Jo, da er det temmelig umulig å tenke seg at han hadde møtt Rigmor i krysset ved Dronningens gata, funnet ut at hun var et passende offer, og så fulgt etter henne bort til Esthers kiosk. Han kunne nok passert henne, men de kjente ikke hverandre, og fredagsgata er slett ikke folketom. Han hadde fortsatt rett mot Østbanen, så gått over Grønlands torg og hjem, og hadde hatt resten av livet sitt i behold. Konstruksjonen om møte i krysset Karl Johans gate – Dronningens gate er altså helt nødvendig for at Torgersen og Rigmor skal komme bort til Esthers kiosk omtrent samtidig. Alle de sakkyndige utredningene – vitenskapsbevisene – er avhengig av dette!

Hadde du gått rett fram, Fredrik, så hadde det ikke vært noen av dine klær eller sko å undersøke, ingen tanngard å sammenligne bittspor med, ingen blodprøver eller barnåler, eller avføring med hår i på turnskoen – kort sagt: ingenting. Du hadde ikke engang truffet Gerd ved Sentrum kino!

Så, du skulle gått rett frem, Fredrik. Det var i krysset du gjorde den fatale feilen, svinge til venstre i Dronningens gata, for å rekke bussen, i stedet for å gå Karl Johan helt ned. Bare en tilfeldighet, slik statsadvokat Jørn Maurud forklarte.

Det er all grunn til å spørre seg, slik lagretten sikkert også gjorde i 1958, hvor mye «uflaks» er det mulig å godskrive en slik mann uten å bevege seg ut i den oppkonstruerte, teoretiske tvil om hans skyld, sa Maurud.

Slik er altså tilstanden hos «overordnet påtalemyndighet». Dikterevnene hos norsk rettsvesen, Høyesterett inkludert, er helt ubegripelig undervurdert.

Quis custodiet ipsos custodes? – hvem vokter vokterne?, heter det hos Juvenalis som beskrev Roms moralske forfall i satiriske vendinger. Hos oss er svaret: Ingen. I stedet feirer vi Grunnloven og deriblant rettssikkerhet. Fredrik Fasting Torgersen deltar ikke i feiringen. Ikke jeg heller.