En inkompetent kommisjon

Påskeaften gikk 53 års protester mot drapsdommen mot Fredrik Fasting Torgersen inn i en ny fase. Lederen i Stortingets justiskomité, Per Sandberg (Frp) trakk i nødbremsen og sa at det er begått alvorlig urett mot Torgersen. Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker har med uholdbare, ulogiske slutninger nektet gjenopptakelse.

Sandbergs utspill kan føre til at folk flest blir klar over farene ved rettsvesenets bruk av «skipperskjønn,» helhetsvurderinger, og omtrentlige slutninger om hva som har skjedd. Man må forstå hva vitenskapen kan ha å bidra med og hva som ikke har faglig dekning. Naturlovene gjelder også for påtalemyndighet og dommere, men dessverre svikter det med vurderingen av bevis og hva som skal til for å slutte at spor og likheter knytter en person til en forbrytelse. Det er slike lærdommer Gjenopptakelseskommisjonen burde ha til oppgave å trekke av sakene den behandler, den burde ha en oppgave med kvalitetssikring; ved å avdekke hvor og hvorfor systemet svikter kunne den forebygge gjentagelser. Den er ikke pålagt en slik oppgave, og, langt verre, den viste seg ute av stand til å oppfattede systemfeilene som den fikk grundig beskrevet og servert på gullfat.

Kommisjonen valgte å overse de sentrale resonnementene om bevisfeil i Torgersens sak, argumentene er ikke omtalt, altså ikke en gang vurdert. Kommisjonen var likevel nødt til å innrømme at de tekniske bevisene fra 1958 ikke holder lenger. Da skulle saken vært gjenopptatt, men det ble fortsatt avslag, nå med den – åpenbart uriktige – påstand at de tekniske bevisene ikke nødvendigvis var så avgjørende i 1958. Dette siste var feil og det er lett å påvise – bl.a. fremholdt statsadvokat Dorenfeldt, i en skriftlig uttalelse et år etter dommen, at de tekniske bevisene ble ansett som førsteklasses bevis og var helt avgjørende for drapsdommen i 1958. Kommisjonens avgjørelser er stappfull av feil, så mange og så utenfor vanlig resonnement og logikk at det virker som grov uforstand i tjenesten.

For å ta bare et typisk eksempel, som mange tror var helt utslagsgivende for å holde Kommisjonen fast i justisvesenets fantasier om at Torgersen er den skyldige. Torgersen ville ikke avgi en ny hårprøve og hadde nøye forklart hvorfor. Han hadde avgitt hårprøve til etterforskerne i 1958. Den gang hørte han ikke mer – hårprøven var altså ikke noe bevis mot ham. Nå, i 2005, risikerte han å bli sammenlignet med hår som ikke kom fra åstedet, men som han selv hadde avgitt til politiet under etterforskningen.

Torgersen hadde altså meget gode grunner for å avslå å gi en ny hårprøve for Kommisjonen, noe som var nitid forklart og begrunnet for kommisjonen. Politiet hadde lovet Torgersen å oppbevare bevismaterialet, men det hadde de ikke gjort og Torgersen fikk derfor i 1997 avslag fra politiet på sitt ønske om en DNA-analyse. Hva skal man så tro når politiet likevel har noen hår å by på – hvor stammer de fra de hårstråene som plutselig dukket opp? Problemet for Torgersen var at de har usikker opprinnelse.

Og det var mye sto på spill. Politiet visste at om Torgersensaken skulle sprekke vil den være enda verre enn alle de tidligere justisskandalene; hoder ville måtte rulle. Hvorfor ble avslag på hårprøve tolket som indikasjon på skyld? Hvorfor så Kommisjonen bort at Torgersen selv tidligere hadde bedt om DNA-analyse? Teller det ikke noe at politiet først lover å oppbevare alle bevis, så mister dem, og så plutselig «gjenfinner» noen hårstrå?

Om man ikke kan stole hundre prosent på politiets hederlighet – og erfaringen (fra f.eks. politivoldsakene i Bergen) har vist at det kan man ikke – ville en hårprøve kunne bli skjebnesvanger. Den kunne parkere serien av grove feil fra politi og rettsvesen i den evige glemsel. Fristelsen for (noen i) politiet til å jukse ville være enorm, så enorm at hårprøve var en sjanse Torgersen ikke kunne ta. Helt uten grunn ble hårprøvetemaet for Kommisjonen et meget sterkt grunnlag for å opprettholde fantasiene om at Torgersen er den skyldige.

Hårprøvefeilen er bare et av utallige eksempel på at Kommisjonen har dårlig evne til å lese presist, analysere presist og konkludere presist og korrekt. Handler det om ren inkompetanse? Problemet er i så fall at de burde gått i begge retninger, men det viser seg at alle feilene systematisk går i en retning, alltid til skade for Torgersen.

Det virker også utenkelig at en kommisjon på 5 høyt ansette personer skal ha blitt enige om å begå et overlagt justismord. Blant de mange spørsmål Kommisjonen nekter å belyse er hvordan den arbeider og hvordan de enkelte medlemmene medvirker i den enkelte sak. Det som synes klart er at vi står overfor en spesiell bedriftskultur blant jurister, langt ut over et samhold innen laugene av påtalemyndighet og dommere. Det vi ser er en evne i rettssystemet til å avstøte selvinnsikt og ny innsikt så påfallende at det trengs en grundig feilsøking. Her er det mye å lære. Torgersens liv i endeløs kamp mot rettsvesenets vindmøller, kan ende opp som en samfunnsinnsats av første klasse. Hans sak kan åpne for viktige innsikter om svikt i rettssystemet – av betydning også ut over Norges grenser.

—

Artikkelen er skrevet av Fredrik S. Heffermehl og er tidligere trykket i Klassekampen. Ettersom den ikke har blitt publisert på nettet, gjengir vi den her med forfatterens tillatelse.