Et forsvar for statsadvokat Lauritz J. Dorenfeldt

Gjenopptakelseskommisjonen (GK) avslo 30. september 2010 igjen Fredrik Fasting Torgersens begjæring om gjenopptakelse av sin sak. Kommisjonen ga sin betingelsesløse støtte til GKs avgjørelse fra 2006. GK anno 2010 konkluderer: ”Samtlige rettsavgjørelser er truffet på bakgrunn av grundig behandling av bevisene. Kommisjonen kan fullt ut slutte seg til kommisjonens vurderinger og konklusjoner av samtlige bevistemaer i avgjørelsen av 8. desember 2006, og det foreligger ikke omstendigheter som tilsier en annen vurdering i dag” (s. 112).

Kommisjonen konkluderer altså skråsikkert med at det ikke har skjedd noe nytt, heller ikke når det gjelder det tekniske — det vil si de naturvitenskapelige bevisene. Ingen av kommisjonens medlemmer har naturvitenskapelig bakgrunn. Det er verd å merke seg at bevislære har en helt marginal plass i jusstudiet.  Vitenskapsfilosofi ligger utenfor det jurister lærer eller behøver å kunne noe om. Det eneste ”argumentet” GK anno 2010 anfører for ikke å gå inn for gjenopptakelse er ”En helhetsvurdering”(side 112). Hva dette betyr er ikke forklart og er heller ikke etterprøvbart.

I Palmesaken var politiet fra første stund skråsikre på hvem den eller de skyldige var. Men bevisene holdt ikke. Ingen er dømt for Palmedrapet. Også i Torgersensaken var politiet fra første stund sikre på at Torgersen var gjerningsmannen. Men for Torgersen fikk det fatale konsekvenser. Andre mulige gjerningspersoner ble ikke etterforsket. Man så for eksempel bort fra at fotavtrykk på åstedet ikke stemte med Torgersens sko. Det fantes heller ikke spor av slam på skoene, til tross for at hele gulvet der den drepte var plassert var dekket av fuktig slam.

Men er det ikke en siste rest av tvil i Torgersensaken, vil kanskje noe si? Kan han ikke være skyldig likevel? Det er faktisk ikke det avgjørende. I en rettsstat skal og må dommer avgjøres ved om bevis holder eller ikke. Alt annet er uvedkommende. Torgersens rulleblad, utseende eller de følelsene navnet måtte vekke, skal ikke ha noen betydning. Ja, selv om Torgersen skulle ha påstått at han er skyldig, er ikke avgjørende. Quick- og Moen-sakene viser det. Bevisene er og blir utslagsgivende.

I. Premisset

Den 12. juni 1958 la statsadvokat Lauritz J. Dorenfeldt fram aktoratets prosedyre mot Fredrik Fasting Torgersen. ”I denne saken har gjerningsmannen satt sitt stempel på offeret ved å bite henne i brystet. Og åstedet bidro med sitt ved å forsyne ham med barnåler, ekskrementer og blod.” Statsadvokaten fortsatte: ”[…] det er vel sjelden at man i en drapssak står overfor så mange fellende bevis og som alle sammen passer inn i hinannen som hånd i hanske.”

Dorenfeldt var meget sikker i sin sak. Og det er ingen grunn til i ettertid å være opprørt over at Dorenfeldt fikk det som han ville. Hans trumfkort var at de fremste naturvitenskaplige ekspertene i landet, innenfor odontologi, botanikk og medisin, ga aktoratet sin støtte. Statsadvokaten kalte de tekniske bevisene ”de tause vitner”. Det var ikke vitner, alibier eller andre observasjoner som var avgjørende. Heller ikke rettspsykiaternes erklæringer fra 7. mars 1958, der det står: ”Han [Torgersen], er uten enhver holdning, uten stabilitet, har ingen plan for sin livsførsel, og synes å mangle en meget vidtgående, etisk vurderingsevne. Hans interesseområder er meget fattige […] Han er en alkoholtilvennet, holdningsløs psykopat […] Han skriver nærmest hva man betegner som prosadikt, uten rim og rytme. Innholdsmessig er det nokså naivt og ubehjelpelig for en stor del.”

Dorenfeldt avsluttet sin prosedyre med at: ”Denne personen er uten enhver anstendighet […] Nå må vi ha en garanti for at denne voldsforbryteren forvares for alltid — det hender at også folk som har fått livsvarig fengsel benådes og da må vi falle tilbake på sikring i lukket anstalt.”

Dommen ble: Livsvarig med 10 års sikring. 29. januar 1974 ble Fredrik Fasting Torgersen løslatt på prøve, etter 16,5 år i fengsel, hvorav to år og tre måneder i isolat.

Torgersen har vært utenfor fengselsportene i 37 år uten en eneste anmerkning. I 1972 debuterte han som lyriker på Gyldendal Norsk Forlag, med ”Særmelding”, uten rim, og har seinere utgitt fem andre bøker.

II. Når bevis fordunster

Torgersen var 23 år den 6. desember 1957. Kvelden før hadde han deltatt i junior-NM i boksing på Sentrum kino, for Fagen 26. Ellers drev han med fotball og bryting for Løren idrettslag. Etter midnatt ble han mistenkt for sykkeltyveri utenfor Østbanen i Oslo. Han var det man kaller en ”kjenning av politiet”. Det var få i Oslopolitiet som ikke visste at han som syttenåring var blitt dømt til 60 dagers betinget fengsel, blant annet for vold mot en politimann. Det er få ting han har angret mer på.

Den 16 år gamle Rigmor Johnsen ble funnet drept en halv time etter at Torgersen ble pågrepet for sykkeltyveriet. Liket befant seg 500 meter unna, i Skippergata 6B. Innen halvannet døgn ble Torgersen også siktet for drap og voldtektsforsøk. Alt som kunne knytte ham til mordet ble gransket iherdig. Andre mulige mistenkte viet politiet lite eller ingen oppmerksomhet. At Torgersens søster og mor ga ham alibi, ble avfeid med at de var inhabile. For politiet var det ikke noe poeng i å undersøke om de to snakket sant. Det var heller ikke interessant at de ga sine forklaringer til politiet uten at de hadde hatt noen mulighet til å snakke med Torgersen, som ga samme forklaring som de gjorde.

Påtalemyndigheten hadde to hovedvitner: Johanne Kristine Olsen og Ørnulf Bergersen. Olsen hadde, ifølge det hun sa i retten, på den skyete drapsnatten blitt forbigått av en mann utenfor Eldorado kino. Han kom bakfra, gikk fort og forsvant inn i en drosje på Youngstorget drosjeholdeplass. Hun var sikker på at det var Torgersen. Torgersen har den gang, som nå, benektet at han var i Torggata og at han hadde tatt drosje fra Youngstorget.

Det andre vitnet var Ørnulf Bergersen. Han hevdet at han hadde sett Torgersen komme ut av Skippergata 6B like før Torgersen ble pågrepet. Bergersen ønsket ikke å forklare seg før den 3. juni, et halvt år etter drapet, på hovedforhandlingens andre dag. At han først da meldte seg som vitne, skyldtes at byrettsdommer Petter Koren under etterforskningen mente Bergersen, på grunn av sitt rulleblad, narkomani og alkoholmisbruk, ikke var troverdig. Han var en kriminell på rømmen. Koren mente fortsatt, 42 år senere, i sin politiforklaring 24. januar 2000, at Bergersen var uegnet som sannhetsvitne.

Det var Dorenfeldt som mente at Bergersen skulle vitne. Slik ble det. Bergersen var det eneste vitnet som kunne bekrefte at Torgersen var observert i Skippergata. Påtalemyndigheten gjorde ingenting for å få bekreftet eller avkreftet hans vitneutsagn. I ettertid vet vi at Bergersen løy på flere punkter. (Se for eksempel Bevisene i Torgersensaken, s. 297–298 i oppsummeringen.) Bergersen fikk en strafferabatt på ett år og 162 dager.

I alle rettsavgjørelser fra 1958 og fram til i dag, har Dorenfeldts resonnementer vært avgjørende: Å forsvare hans oppfattelse av hva som var riktig juridisk praksis anno 1958. Men kommisjonen gjør i sitt store dokument noen innrømmelser som best kan forklares med taktiske retretter. Om Olsens vitneutsagn skriver de ”Hennes observasjon har samme usikkerhet som enhver observasjon under tilsvarende forhold”. Forklaringen på hvorfor man skal støtte seg til Olsens og ikke Torgersens forklaring, skyldes at hun er den ”lagretten, etter eksaminasjon og sine umiddelbare inntrykk, åpenbart har festet lit til” (s. 321).

Når det gjelder Bergersen, blir det om mulig enda mer besynderlig: ”Etter kommisjonens mening er det vanskelig å ha noen formening om hvilken vekt Bergersens forklaring isolert sett ble tillagt av lagretten, om den i det hele tatt ble tillagt noen vekt” (s. 303).

Å tro at Bergersens forklaring ikke hadde noen betydning, er i beste fall naivt. Dorenfeldt reserverte seg ikke i sin prosedyre med hensyn til Bergersen. Når nå kommisjonen ikke tillegger Bergersens forklaring noen vekt, har den kommet i et uføre: Ved å svekke vitnenes betydning har kommisjonen styrket de tre naturvitenskapelige bevisenes betydning.

III. Fra skanse til skanse

Det er all grunn til å tro at Dorenfeldt handlet ut i fra de beste motiver. Det var begått et bestialsk mord og politiet hadde tatt en gammel kjenning de mente kunne ha utført udåden. Det måtte handles. Handlekraften ble ikke svekket av at Dorenfeldt hadde den tekniske ekspertisen i ryggen. Ja, for Dorenfeldt var det meget viktig hva de fremste forskerne mente om bevisene. Han mente at det styrket aktoratets sak. Og hvorfor skulle han ikke det? Forskningen og rettsmedisinens oppgave er gjennom forskning, undervisning og praktisk arbeid å tilrettelegge og forklare medisinske forhold for rettsvesenet og påtalemyndigheten. I Norge ble den Rettsmedisinske kommisjon opprettet i år 1900. Dorenfeldt skrev et fyldig notat av 17. desember 1958 om bevisene og de sakkyndige, at det var en ”bred, samlet fremstilling av det bevismaterialet som lagretten bygget sin avgjørelse på.” I 1959, da lagmannsretten avslo Torgersens begjæring om gjenopptakelse, skrev lagmann Lunde: ”lagmannsretten vil uttale at den brede, faktiske fremstilling av saken og dens bevisligheter som statsadvokaten har gitt i sin redegjørelse av 17. desember […] på alle vesentlige punkter gir et korrekt og objektivt bilde av saken, slik den ble rullet opp under hovedforhandlingen i lagmannsretten.”

For påtalemyndigheten var de sakkyndige viktige støttespillere de neste årene. I 1973 ble Torgersensaken begjært gjenopptatt. Torgersens forsvarere la fram uttalelser fra tannlege Fredrik Neumann og professor Arne R. Hangen, som gikk mot de sakkyndiges syn i 1958 når det gjaldt tannbitt-beviset. Under en ny runde i rettsapparatet i 1997, forsterket tannlege Kjell Johannessen innvendingene. To år seinere fikk han støtte fra professor Per Holck og seniorforsker Per R. Flood, som nå i tolv år har arbeidet med Torgersensaken.

I august 2008, over hundre år etter at Den rettsmedisinske kommisjon ble etablert, i full forståelse med påtalemyndigheten, avga den en uttalelse i Torgersensaken: ”Det bør utvises forsiktighet, og domstolen bør ikke tillegge bittmerket for stor bevisbyrde.”

Å si at beviset var svekket, må kunne kalles en underdrivelse. Like fullt, rett etter at Den rettsmedisinske kommisjon hadde kommet med sin uttalelse, uttrykte lagmannsretten i sin kjennelse at ”tannbeviset fortsatt er et bevis som med stor styrke taler for at Torgersen er gjerningsmannen.”

I GKs vurdering anno 8. desember 2006 (s. 161) står det: ”Det er ikke grunnlag for å hevde at tannbittbeviset alene ble tillagt spesielt stor vekt” (i 1958, min anmerkning).

Også avføringsbeviset er blitt gradvis svekket, inntil det nå ikke er noe igjen av det. Den rettsmedisinske kommisjonen skrev i 2004: ”felles for alle (de sakkyndige) er antakelig at de aldri hadde hatt lignende oppdrag. Ingen hadde erfaring med å ”artsbestemme” avføring, ingen hadde antakeligvis erfaring med å identifisere et spor som avføring.” I 2006 skriver professorene i medisin Trond Eskeland og Ragnar Bye: ”Ingen av undersøkerne gjorde funn i avføringsprøvene som knytter Torgersen til åstedet eller avdøde.” Under GKs høring i mars 2006 sa professor Per Brantdtzæg: ”Det finnes absolutt ikke noe grunnlag for å hevde at antatt avføring fra åstedet/offeret og spor på tiltalte, kan knytte Torgersen til drapet.”

GK skriver om de forannevnte uttalelsene at de kun er ”en vurdering og evaluering av arbeidet til de sakkyndige i 1958, som ikke under noen omstendigheter synes å være egnet til å føre til frifinnelse.” Uten noen blygsel uttaler kommisjonen seg om naturvitenskapelige spørsmål, som de ikke har noen forutsetninger for, slik kirken prøvde å belære Kopernikus og Kepler om astronomi.

Om barnålbeviset skrev Dorenfeldt og Lunde i 1958 og 1959 at ”Dette er et naturvitenskapelig bevis av første klasse, fordi det viste seg at det her gjaldt barnåler av en så ekstraordinær art at de sakkyndige kunne trekke konklusjoner som eller ikke ville vært mulige.”

GK hevder motsatte. Kommisjonen kan ikke se at det er grunnlag for domfeltes anførsel om Mork og Printz (de sakkyndige), som påsto at ”barnålene i dressen stammet fra barnålene i kjelleren.”

Professorene i biologi, Klaus Høiland og Morten Laane, har sammen med Norsk Institutt for skogforskning, vist at det er umulig å bruke barnålene som bevis. GK ba professor Rune Halvorsen om sin vurdering. Han var meget klar: ”Nålene knyttet ikke Torgersen til drapet.” Hva skriver så GK i avslaget? ”Etter kommisjonens vurdering er barnålbeviset i alle fall ikke svekket.” Kommisjonen føler tydeligvis ikke noe ubehag eller problem med å uttale seg om nok et fagområde de ikke har noen utdanning i.

Et teknisk bevis som også flere ganger er blitt trukket fram i Torgersensaken er det såkalte blodbeviset. Påtalemyndigheten mente at Torgersen hadde flyttet liket fra trappeavsatsen hvor det ble funnet mye blod, ned til kjelleren der det ble oppdaget. Det er ikke mulig å foreta en slik flytting uten at gjerningspersonen har fått ferskt blod på seg. Det ble ikke funnet ett ferskt blodspor på Torgersens klær. ”Etter kommisjonens vurdering har ikke domfelte grunnlag for sin slutning om at fravær av blodspor utelukker at domfelte er gjerningspersonen” (s. 316).” Enig, men det kan da i hvert fall ikke styrke argumentene for at han er det?

De tre tekniske bevisene og de to vitnene Olsen og Bergersen, var de viktigste momentene for å få Torgersen dømt under hovedforhandlingen i 1958. Torgersens rulleblad og Dorenfeldts inderlige overbevisning og posisjon i norsk rett på den tiden, var sikkert ikke uten betydning, men angår ikke mitt poeng: Dorenfeldts premisser for å felle Torgersen er ikke lenger til stede. Kommisjonen har føyd til et kapittel under tittelen ”Andre forhold”. Momentene som blir drøftet, skjer mange år etter ugjerningen. De vedrører altså ikke saken. Det er forstemmende.

GK har tatt opp to rykter som har versert, særlig i presse og juristmiljøer de siste årene, nemlig at Torgersen skulle ha filt tennene sine i fengselet og at han skal ha vært uvillig til å avlegge hårprøve. Det står ikke ett sted i dokumentene fra 1958 at Torgersen skulle ha nektet å ta noen hårprøve. Det er ingen grunn til å tro at ikke Dorenfeldt ville ha påpekt forholdet om det hadde vært tilfellet. Det vi med stor sannsynlighet kan si er at om det hadde vært funn som kunne felle Torgersen, hadde de blitt brukt. Våren 2010 ble Torgersen klar over at det kan være fremmed DNA i bittsporet i den dreptes bryst: Han har samtykket i å avgi eget DNA for sammenlikning, men GK har avslått å gjennomføre en slik DNA-test.

Professor dr.med. Per Holck har derimot sammenliknet hårene på Rigmor Johnsens kåpe (oppbevart på Rettsmedisinsk institutt) med Torgersens hår og funnet at de ikke stemmer over ens. Når det gjaldt den påståtte tannfilingssaken, erkjente statsadvokat Lars Frønsdal i 2000 at det var en ”vandrerhistorie”. Ingen fil eller tannlege som måtte ha utført det inne på cella, er funnet. Forsker dr.scient. Jon Ingulf Medbø har skrevet et meget utførlig notat om dette, som burde være kjent for kommisjonsmedlemmene.

IV. En fallitt

Den 18. september 2006 skrev ti av våre fremste forskere som hadde inngående kjennskap til de tekniske bevisene et brev til GK, med overskriften: ”De tekniske bevisene i Torgersensaken underbygger ikke at Torgersen er skyldig.” I brevet står det blant annet ”For at det ikke skal herske noen tvil når GK i løpet av året avgjør om Torgersensaken skal gjenopptas, ønsker vi med dette brevet å si klart fra at en slik tolkning ikke er vitenskapelig holdbar og derfor heller ikke sannhetssøkende […] Det er smertefullt å måtte erkjenne at det i vitenskapens navn ble begått elementære og alvorlige feil i Torgersensaken i 1958.” Noe av grunnen skriver de ti, skyldtes at man den gang rett og slett ikke hadde metoder for å kunne undersøke funnene på en forsvarlig måte. Underskriverne var:

• Per Brandtzær, professor dr.philos.
• Ragnar Bye, professor dr.philos.
• Trond Eskeland, professor dr.med.
• Per Flood, seniorforsker, dr.med.
• Per Holck, professor dr.med.
• Klaus Hølland, professor dr.philos.
• Morten Laane, professor dr.philos.
• Jon Ingulf Medbø, forsker dr.scient.
• Rune Halvorsen Økland, professor dr.philos.
• David Senn, professor DDS.

GK kommenterte brevet slik: ”Brevet fremstår i det alt vesentlige som et engasjert partsinnlegg.” Kommisjonen uttaler seg igjen som kyndige i de naturvitenskaplige disiplinene. For å få en sak gjenopptatt heter det: ”Nye sakkyndigerklæringer kan bli ansett som nye bevis, selv om de ikke er basert på nytt bevismateriale, i hvert fall hvis (min understreking) evalueringen er basert på ny faglig innsikt som har alminnelig tilsutning fra fagmiljøet.”

De ti som i flere år hadde arbeidet med bevisene var tydeligvis verken mange eller viktige nok for å kunne dokumentere ”alminnelig tilslutning fra fagmiljøet”.

Den 9. juni 2008 sendte 279 av våre fremste forskere innen medisin og naturvitenskap et brev til justisminister Knut Storberget der de støttet sine ti kollegaer. ”Kommisjonens arbeid skal være en garanti for rettsikkerhet i straffesaker. Det er derfor skremmende at den slik neglisjerer moderne vitenskapelige metoder uten å gi noen konsistent analyse med troverdig begrunnelse.” Brevet er underskrevet av professor dr.med. John Kjekshus.

Den enstemmige kommisjonen presterte å skrive under på at dommen fra 1958 ikke engang var ”tvilsom”.

Den 24. juni 2008 svarer Janne Kristiansen på vegne av GK. Her skriver hun at det er en ”helhetsvurdering av det totale bevisbildet” og ”en samlet vurdering av bevisene”. Akkurat som 30. september 2010, bruker hun betegnelse ”helhetsvurdering”, en abstrakt, uvitenskapelig betegnelse som kun bygger på skjønn i en sak der Dorenfeldt ønsket at vitenskapen skulle spille en avgjørende rolle.

Det kan virke som om Janne Kristiansen vil innføre et nytt rettsprinsipp i Norge: at tre verdiløse bevis får en egenverdi ved at de blir lagt sammen. Denne måten å summere på, må ikke få bli ”den fremtidige juridiske tenkemåten” som statsadvokat Anne Katteland sa det under GKs høring 30. mars 2006.

Lauritz J. Dorenfeldt ville ha vitenskapen med seg for å kunne felle en så rettferdig dom som mulig ut i fra sin tids forutsetninger. I Torgersensaken kan vi ikke si det samme. Det er ikke bare en ulykke for Torgersen, men for oss alle. Om ikke det norske rettsvesen tar inn over seg at Dorenfeldts hovedpremiss for å dømme Torgersen ikke lenger holder, har de gjort den rettssikkerheten og den juridiske tenkemåten en ubotelig bjørnetjeneste.

—

Artikkelen er skrevet av Thorvald Steen og er tidligere trykket i Juristkontakt nr 4/2011. Ettersom den ikke har blitt publisert på nettet, gjengir vi den her med forfatterens tillatelse.