«Torgersensaken» av Michael Grundt Spang

«Torgersensaken» av Michael Grundt Spang ble utgitt én måned etter at Torgersen hadde sendt inn sin begjæring om gjenopptakelse i 1973. Den gir seg ut for å være en objektiv gjennomgang av bevisene mot Torgersen, og konkluderer med at han utvilsomt ble dømt med rette.

Boken er tilgjengelig på Nationalbibliotekets nettsider via lenken nederst på denne siden. Men før du gir deg hen til Grundt Spangs skriverier, vil vi gjerne få lov til å tilby litt bakgrunnsinformasjon:

Grundt Spang var kriminaljournalist i VG i en årrekke, og hadde utvilsomt et nært forhold til politi og påtalemakt. Han var politisk konservativ og motstander av alle former for liberalisering av norsk rettspleie, blant annet engasjerte han seg sterkt mot KROM (Norsk Forening for Kriminalreform). Han skrev en tilsvarende ukritisk bok om Treholtsaken, og som journalist harselerte han over forsøkene på å få gjenopptatt Lilandsaken.

I boken gir Grundt Spang en fremstilling av saken og bevisene som er fullstendig lojal mot påtalemyndighetens 1958-versjon. I tillegg tegner han, som den drevne kriminalforfatteren han var, et grimt bilde av Fredrik Fasting Torgersen selv. Det er aldri tvil om hvem som er skurken i Grundt Spangs fortelling.

I året før boken ble utgitt hadde forfatteren Jens Bjørneboe gjennom skuespillet «Tilfellet Torgersen» og en rekke debattinnlegg i avisene lykkes med å sette Torgersens sak på dagsordenen. Det ble samlet inn 5000 underskrifter til støtte for gjenopptakelse, og navnene ble trykket i helsides annonser i avisene. Det var nok flere enn Grundt Spang som oppfattet denne Torgersenkampanjen som et brutalt angrep på hele rettsvesenet, og boken må leses som en reaksjon på Bjørneboes tildels uforsonlige agitasjon. I rettferdighetens navn skal det sies at flere av Bjørneboes tidlige debattinnlegg var unøyaktige og inneholdt feilaktig informasjon, og Grundt Spang er selvfølgelig i sin fulle rett når han påpeker dette.

I likhet med dommen mot Torgersen, hviler boken på det premiss at de tekniske bevisene med overveldende sikkerhet knytter Torgersen til både åstedet og drapet. Dette har siden vist seg å være feil. Ikke bare feil fordi vi som er Torgersens støttespillere mener det, men objektivt uriktig uansett hvem du spør. Det blir derfor ikke riktig å lese boken uten å supplere med informasjon fra nyere kilder. En bok som dette kunne ikke blitt skrevet i dag.

Boken var utstyrt med en slags godkjenning fra daværende jusprofessor Johs. Andenæs, som i forordet bekrefter at «forfatterens fremstilling nøye stemmer med sakens dokumenter». Dette bidro utvilsomt til å heve bokens autoritet da den ble utgitt. Da det på 90-tallet i økende grad ble klart at de tekniske bevisene ikke var holdbare, var Andenæs nøye med å understreke at han ikke støttet Grundt Spangs konklusjoner. «I dag, med alle de nye momentene som har kommet til, stiller jeg meg helt åpen», sa han til Aftenposten i 1999.

Boken kom altså ut mens Torgersens begjæring om gjenopptakelse ble behandlet i domstolene, men oppsiktsvekkende nok uten å ta med eller kommentere noe av det materialet som denne begjæringen inneholdt. Det er imidlertid ingen tvil om at den påvirket opinionen og pressen i perioden før domstolen skulle avgjøre gjenopptakelsesbegjæringen. Boken ble massivt promotert i Grundt Spangs egen avis VG, som spanderte hele forsiden da boken ble lansert og som trykket lange utdrag som hovedsakelig dreide seg om Torgersens belastende rulleblad.

Dessverre er det fremdeles mange som har denne boken (eller omtale av den) som sin hovedkilde til informasjon om Torgersensaken. Her er den, bruk den fornuftig:

Les «Torgersensaken» av Michael Grundt Spang på Nationalbibliotekets nettsider.

PS: Ingen lesning av Grundt Spang vil være komplett uten å bli supplert med André Bjerkes «anmeldelse» av boken som ble trykket i Dagbladet i juni 1973.