Torgersen og Dreyfus
Justiskomiteens leder Per Sandberg har lest det nødvendige og forstått det vesentlige: Det er ikke – og var heller ikke i 1958 – beviser for å dømme Torgersen for drap. Sandberg kritiseres av enkelte for å bruke sin posisjon i den lovgivende makt for å blande seg inn i den dømmende. Dette er naturligvis helt misforstått. Dette er ingen rettssak under behandling. Det er en justisskandale! Og det har justiskomiteens leder rett til å ytre seg om. Jeg vil også gå lenger: Når han har satt seg så godt inn i saken som han åpenbart har gjort, har Per Sandberg plikt til å si fra med den tyngde hans stilling gir grunnlag for. Derfor er det også med rette at Aftenposten følger opp dette på lederplass tirsdag 26. april. For enhver som har satt seg inn i saken, er den klar: Torgersen ble dømt på grunnlag av det man i 1958 trodde var vektige sakkyndige uttalelser. Men alt de sa om tre forhold som angivelig knyttet Torgersen til offeret og gjerningsstedet et tannbitt i offerets bryst, barnåler og avføring på sko er seinere tilbakevist. Tannbittet passer ikke med Torgersen og verken barnålene eller avføringen har beviskraft mot ham.
Da blir det igjen en rekke andre elementer og indisier som taler med styrke for at Torgersen nettopp ikke var gjerningsmannen. Jeg har fulgt sakens mange forviklinger gjennom flere år og vi var nok mange som hadde håpet at de siste avklaringene med hensyn til de tekniske bevis skulle ha beveget både påtalemyndigheten og Gjenopptagelseskommisjonen til å se på saken med friske øyne. Vi kan ikke la denne saken, en skamplett på Norge som rettsstat, falle. Jeg kan ikke annet enn å sammenlikne den med Dreyfussaken, som rystet Frankrike og ga dønninger i hele Europa for drøyt hundre år siden. Jeg leste i sin tid en omfattende framstilling av saken og ser klare likhetstrekk: På et visst tidspunkt var alle seriøst tenkende og innsiktsfulle mennesker klar over at den domfelte var uskyldig. Men det var blitt så mange avgjørelser i motsatt retning etter hvert at avgjørelsene selv ble holdt som sannhetsbevis i seg selv. Men til slutt seiret sannheten i Frankrike. Dreyfus ble frikjent. Vi må gjøre det samme i Norge. Og de som må «gjøre noe» er påtalemyndigheten. Man er der sikkert lut lei av saken. Men Riksadvokaten personlig må ta den opp med et åpent øye for sakens bevisligheter i lys av det som nå foreligger og med en selvstendig holdning til de tidligere avgjørelsene. Den kan ikke bare bli liggende og vente på at Torgersen skal dø.
—
Artikkelen er skrevet av høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum og er tidligere trykket i Klassekampen. Ettersom den ikke har blitt publisert på nettet, gjengir vi den her med forfatterens tillatelse.
