Ståle Eskeland om Gjenopptakelseskommisjonen
I mars i år ble det arrangert et seminar om Gjenopptakelseskommisjonens virksomhet, der det fremkom kritikk av kommisjonen fra flere hold. Professor Ståle Eskeland holdt et innlegg der han blant annet snakket om problemene med å trenge gjennom til kommisjonen med rasjonelle argumenter i det arbeidet han har gjort for å få gjenopptatt Torgersensaken.
For meg framstår Gjenopptakelseskommisjonen som en forsvarer av det ”ufeilbarlige” norske rettsvesen, ikke som et selvstendig organ som evner å slå ned på bevisvurdering i domstolene som ikke holder mål. Torgersen-saken er et kroneksempel på dette. Kommisjonen har en forfeilet lojalitet mot domstolene. Som når kommisjonen skyver Høyesteretts avslag på Torgersens begjæring om gjenopptakelse fra 2001 foran seg, og sier den er enig med Høyesterett. At Høyesteretts avslag var basert på at de tekniske bevisene hadde verdi for Torgersens skyld, og at dette er ubestridelig tilbakevist senere, ser kommisjonen bort fra.
Eskeland viser hvordan skjønn, magefølelse og ren gjetting noen ganger kan være hovedinnholdet i påtalemyndighetenes bevisvurdering. Han gir også eksempler på at politi og påtalemyndigheter av og til jukser med bevis for å oppnå domfellelser eller for å hindre gjenopptakelser.
