Sluttinnlegg

Postet av 19. september 2019 0 Comments

Av Cato Schiøtz. Dette innlegget ble oversendt Gjenopptakelseskommisjonen 27. juni i år.

37759011322_5e6ca28250_oCato Schiøtz på en pressekonferanse i anledning begjæringen om gjenopptakelse av Torgersensaken som ble levert inn kort tid før Torgersen døde i 2015. Foto: Johannes Granseth


I. GENERELT

A. Innledning

Den ordinære saksforberedelse er avsluttet ved påtalemyndighetens bemerkninger av 3. juni.

I sivilprosessen inngis det et sluttinnlegg fra partene etter at saksforberedelsen er avsluttet for å oppsummere saken og fremheve hva som er det sentrale. Dette er særlig hensiktsmessig og viktig i saker som er omfattende. Behovet for en tilsvarende oppsummering foreligger også i kompliserte gjenåpningssaker.

Nærværende innlegg representerer et tilsvarende sluttinnlegg, og har samme formål som i sivilprosessen. Det refererer seg ikke til en gjennomgang av faktum, men gjengir utelukkende hovedpunktene i vurderingen av vilkårene for gjenåpning i straffeprosessloven § 392, annet ledd og § 391 nr. 3, som er de sentrale spørsmål i saken.

Fremstillingen refererer seg primært til spørsmålet om gjenåpning av dommen for drap. Det er formodentlig enighet om at hvis vilkårene for gjenåpning av drapsdommen foreligger, følger gjenåpning av brannstiftelsesdelen automatisk: Det er selvsagt samme person som anstiftet brannen som drepte Rigmor Johnsen.

B. Påtalemyndighetens innlegg av 3. d.m.

Det er to vesentlige forskjeller på partenes opplegg:

1. Faktum
Denne side har tilstrebet å gi en detaljert redegjørelse for sakens faktum, herunder en grundig redegjørelse for dagens bevissituasjon. I tillegg er tidligere avgjørelser grundig gjennomgått, og vi har påpekt hva som etter vår mening er uriktig.

Påtalemyndigheten har valgt å ikke gå inn i sakens detaljer, og en rekke sentrale anførsler fra Torgersens side behandles ikke. Hva denne påfallende strategi skyldes, kan man undres over: Svekkes deres argumentasjon når vi går inn i sakens mange og kompliserte detaljer?

2. Rettsanvendelsen
Vi har lagt stor vekt på å foreta en grundig tolkning av begge de to påberopte hjemler for gjenåpning. Dette er i svært liten grad gjort tidligere – hverken i tidligere begjæringer eller avgjørelser. Denne gjennomgangen er spesielt viktig, fordi vi kan konstatere at det er begått klare lovanvendelsesfeil i tidligere avgjørelser.

Påtalemyndigheten har også her i liten grad kommentert våre anførsler. Det vesentlige for påtalemyndigheten synes å være det som gjøres gjeldende med hensyn til «rettskraft» i tilsvaret, og som er supplert i innlegget av 3. juni. Dette kommer vi tilbake til nedenfor.

Når det gjelder subsumpsjonen – dvs. selve den skjønnsmessige vurdering av vilkårene for gjenåpning – har vi på vegne av Torgersen lagt stor vekt på å presisere hvilke momenter som inngår i den skjønnsmessige vurdering, og hvilken vekt disse elementene har i forhold til hverandre.

Påtalemyndigheten går ikke nærmere inn på disse to avgjørende og viktige spørsmålene. Vi vet faktisk ikke hvilke elementer som påtalemyndigheten mener styrer skjønnet ved henholdsvis § 392, annet ledd og § 391. nr. 3. Vi vet heller ikke hva påtalemyndigheten mener om hvilken bevisverdi de enkelte bevis har, og hvordan de skal vektes i forhold til hverandre.

Dette er rimeligvis også utslag av et overordnet strategivalg, som vi bare kan ta til beklagelig etterret ning.

C. Videre opplegg

I pkt. Il nedenfor skal vi oppsummere hvorfor gjenåpning skal skje i henhold til § 392, annet ledd , herunder presisere kommisjonens beslutningsgrunnlag og selve den skjønnsmessige vurderingen.

I pkt. Ill skal vi foreta den tilsvarende drøftelse i forhold til § 391 nr. 3. I pkt. IV er det inntatt noen avsluttende bemerkninger.

Vi har helt siden begjæringen om gjenåpning ble sendt for to år siden fremhevet at § 392 , annet ledd er vårt prinsipale gjenåpningsalternativ, som følgelig skal behandles først.

I innlegget av 3. juni mener påtalemyndigheten at § 391 nr. 3 skal behandles først.

Det er faktisk denne side som velger hvilket grunnlag som skal anføres som det prinsipale. Det er fast praksis for at man følger de fremsatte anførslene med hensyn til behandlingen av henholdsvis det prinsipale og subsidiære grunnlag. Vi kjenner intet tilfelle hvor Høyesterett har behandlet det subsidiære grunnlaget før det prinsipale, med mindre det har vært på det rene at det subsidiære fører frem.

I tillegg er det i Torgersen-saken naturlig å begynne med det vilkåret for gjenåpning som er det strengeste, dvs. § 392, annet ledd.

For øvrig er det – som tidligere påpekt – av prinsipiell betydning at § 392 , annet ledd fremheves som det prinsipale: En gjenåpning på dette grunnlaget vil legge klarere føringer på Torgersens uskyld enn

§ 391 nr. 3, jf. forskjellen med hensyn til den skjønnsmessige vurdering.

I tillegg er lovanvendelses- og tolkningsspørsmålene færre ved§ 392, annet ledd, og risikoen for å trå feil, således mindre. Partene er uenige med hensyn til hvordan begrepet nye omstendigheter/nye bevis skal forstås. Denne problemstillingen unngås hvis avgjørelsen forankres i § 392, annet ledd. Da unngår man også å trekke skillelinje mellom nye omstendigheter/nye bevis på den ene siden og det øvrige bevismaterialet på den annen side.

Som påpekt på side 98 i vårt innlegg av 5. februar er vi imidlertid innforstått med at hvis kommisjonens medlemmer mener at gjenåpningen kan forankres i § 391. nr. 3, har vi intet imot  at dette grunnlaget anvendes –  og at  man  lar forholdet  til § 392, annet ledd stå åpent . Dette gjøres  også i rettspraksis – «man hopper over gjerdet der det er lavest».

II. NÆRMERE OM STRAFFEPROSESSLOVEN§ 392, ANNET LEDD – VILKÅRENE FOR GJENÅPNING FORELIGGER


A. Innledning

Denne bestemmelsen reiser to hovedspørsmål:

l. Beslutningsgrunnlaget for vurderingen

Dette er som kjent i lovteksten knyttet opp til uttrykket «særlige forhold».

Vi må foreta en gjennomgang av de enkelte bevis, slik de i dag fremstår, og ta stilling til hvilken bevisverdi for Torgersens skyld de representerer .

Vi skal presisere hvilke elementer som inngår i skjønnet, og sammenholde bevisverdien av dem i dag, med vurderingen i 1958 – særlig med henblikk på de betydelige avvik vi kan konstatere.

2. Vurderingen av vilkårene for gjenåpning

Det andre spørsmålet er selve vurderingen av lovens gjenåpningsvilkår, som i forhold til§ 392, annet ledd, er om det er meget tvilsomt om 1958-dommen er riktig. Det må her foretas en kumulativ totalvurdering av de momentene som  inngår  i  beslutningsgrun nlaget. Vi  må ved denne vurderingen legge særlig vekt på hvilken bevisverdi de historisk sentrale avgjørende bevisene har i dag. I tillegg må vi legge særlig vekt på eventuelle bevis som ikke bare tilbakeviserat Torgersen var Rigmor Johnsens  drapsmann,  men  som  eventuelt  også representerer motbevis i den forstand at det er  sannsynHghetsovervekt for at det  er  en annen enn Torgersen som er gjerningsmannen. I den grad Torgersens uskyld sannsynliggjøres, er dette selvsagt tungtveiende momenter ved vurderingen.

A. Den generelle lovtolkning – professor dr.juri s Alf Petter Høgbergs nye betenkning av 17. juni 2019.

I tilsvaret har påtalemyndigheten som kjent invitert til at kommisjonens medlemmer ikke skal behandle flere anførsler i begjæringen under henvisning til at reglene om «rettskraft» beskjærer kommisjonens kompetanse. Dette er gjentatt i innlegget av 3. d.m.

Dette er grundig imøtegått i vårt innlegg av 5. februar, se del 2 side 19 flg., jf. også Nils Erik Lies analyse inntatt i bilagsbind F side 1-12.

Det er av stor viktighet at man unngår den lovanvendelsesfeilen som påtalemyndigheten her inviterer til – med de ulykkelige konsekvensene dette har for en senere opphevelse hvis kommisjonens lovanvendelse skal prøves for domstolene.

Denne side er opptatt av å kvalitetssikre våre anførsler med hensyn til spørsmålet om rettskraft. Vi har derfor bedt den ansvarlige professor for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultetet i Oslo, professor dr.juris Alf Petter Høgberg om å vurdere påtalemyndighetens «rettskraft»- anførsle r.

Hans betenking ble avgitt 17. d.m. og vedlegges som bilag 1.

Bilag 1:
Betenkning av professor dr. juris. Alf Petter Høgberg, (17. juni 2019).
Spørsmålet om rettskraft er behandlet i pkt. 3.1 på side 6-8 og i pkt. 4 på side 9-10.

Høgbergs vurdering og konklusjon taler for seg: Påtalemyndighetens anførsler på dette punkt i forhold til § 392, annet ledd, er uriktige.

Kommisjonens medlemmer skal således ikke foreta den beskjæring av beslutnings-grunnlaget som påtalemyndigheten har påstått, og som for øvrig står i sterk motsetning til kommisjonens tidligere oppfatning av sin kompetanse.

A. Nærmere om kommisjonens beslutningsgrunnlag – oppsummering av de «særlige forhold».

Vi skal kort oppsummere hvilke «særlige forhold» som er avgjørende og hvordan de referer seg til de forskjellige ledd i bevisførselen:

I pkt. 1 nedenfor skal vi oppsummere hvilke «særlige forhold » som knytter seg til selve drapet, dvs. avdøde/åstedet (perioden kl. 23.00 – 23.40) og hvilken bevisverdi disse bevis har i dag. Dette er rimeligvis det sentrale punkt i vurderingen.

I pkt. 2 skal vi foreta en tilsvarende drøftelse av hvilke «særlige forhold » som refererer seg til den fonztgåendetidsperiode, (perioden ca. kl. 22.30-23.00) – dvs. den perioden hvor påtalemyndigheten mener Torgersen traff og fulgte etter Rigmor Johnsen til Skippergaten 6b. I tillegg til å påvise hvilke særlige forhold som foreligger i denne tidsperioden, skal vi også her drøfte hvilken bevisverdi bevisene har for Torgersens skyld/uskyld.

I pkt. 3 skal vi foreta den samme drøftelse i forhold til sakens etterfølgende bevis i forhold til drapstidspunktet, dvs. de bevis som knytter seg til tiden etter ca. kl. 23.40. Her er det vurderingen av hvem som anstiftet brann som representerer det «særlige forhold» i relasjon til § 392 , annet ledd. Vi skal vurdere sannsynligheten for at Torgersen var brannstifter, som klarligvis er relevant for spørsmålet om Torgersen drepte Rigmor Johnsen.

Disse tre punktene refererer seg til sakens objektive bevis.

I pkt. 4 skal vi kommentere de «særlige forhold» som knytter seg til Torgersens subjektive forklaring – hvilken bevisverdi har de for drapsvurderingen?

1. Bevisverdien av de bevis som knytter seg til selve drapet (avdøde og åstedet)

a. Tannbittbevisets bevisverdi

Her viser vi til tidligere redegjørelser . Vi har med styrke anført at de likheter som finnes mellom Torgersens tenner og bittmerket i avdødes bryst ikke av en slik karakter at det er sannsynlighetsovervekt for at Torgersen er «biteren».

Vi har i tillegg fremhevet det som er enda viktigere: Det foreligger syv ulikheter som – samlet og kumulativt – viser at det er sannsynlighetsovervekt for at det er en annen som har avsatt bittet.

Vi har for illustrasjonens skyld – jeg gjentar, for illustrasjonens skyld – laget en akse med angivelse av de forskjellige grader av sannsynlighet, hvor A er 100 % sannsynlighet for at Torgersen var biteren. B viser utfallet av bevissituasjonen hvor bevissituasjonen er helt åpent, dvs. 50/50. C markerer punktet for at det er 100 % sannsynlighet for at det var en annen som var biteren.

prosent_

Vi har avsatt følgende tegn: «X», «O» og «* » . X markerer den samlede konklusjon for de sakkyndige Whittaker og Senn, som henholdsvis var åpen med hensyn til spørsmålet (Whittaker) og som nærmest utelukket at Torgersen var biteren (Senn). «O» refererer seg til de rettsanatomiske sakkyndige som gikk langt i å utelukke Torgersen som biteren, og stjernen markerer konklusjonen til fysiologen, professor dr.scient, Jon Ingulf Medbø – som konkluderte på samme måte som anatomene.

Tannbittbevisets bevisverdi er et resultat av den samlede kumulative vurdering av disse tre forskjellige formene for sakkyndighet. Vi kan konstatere at tannbittbeviset i dag ikke støtter påtalemyndighetens anførsel, men – tvert imot – sannsynliggjør Torgersens uskyld: Det er sannsynlighetsovervekt for at det var en annen som avsatte bittet i avdødes bryst.

b. Barnålbevisets bevisverdi

Spørsmålet her er hvilken sannsynlighet det er for at barnålene i Torgersens dress skriver seg fra kjelleren i Skippergaten 6 b – eller fra et helt annet sted.

Vi kan foreta den samme illustrasjonen:

I aksen nedenfor representerer punktet A 100 % sannsynlighet for at barnålene kom fra åstedet, B punktet hvor det er helt åpent hvor barnålene kom fra, og punkt C markerer at det er 100 % sannsynlighet for at barnålene kom fra et annet sted.

prosent_2

På bakgrunn av vår drøftelse – se for eksempel oppsummeringen i innlegget av 5. februar s. 38-44 – må det være meget lite sannsynlig at barnålene kom fra kjelleren i Skippergaten 6B. Vi viser her til den samlede analyse som er foretatt av de foreliggende sakkyndige vurderinger, og – ikke minst – påvisningen av at  barnålene  må komme fra samme sted som det øvrige biologiske materialet som ble funnet i Torgersens dress, og som umulig kan stamme fra Skippergaten 6b. 1

Denne konklusjonen er markert med en X på sannsynlighetsaksen.

c. Andre tekniske bevis

Vi viser til den tidligere behandlingen av «blodbeviset» og manglende smitte av blod, treull, slam etc. på Torgersens klær.

Denne siden av bevisførselen er mindre viktig, men det er lite sannsynlig at ikke Torgersens klær ville hatt rester av blod fra avdøde eller rester fra åstedet.

Konklusjonen støtter såldedes opp om det vi har konkludert med i punktene a og b ovenfor.

d. De taktiske bevis – særlig forklaringen fra Dagmar Torgersen

Det sentrale her er at Dagmar Torgersens troverdige og nøyaktige forklaring drapsnatten om at Torgersen kom hjem ca. kl. 23.30, antakelig noe før, det vil si samtidig som påtalemyndigheten mener Torgersen var i Skippergaten 6b.

Påtalemyndighetens påstand om at hennes forklaring ble gitt for å «hjelpe» sønnen faller på sin egen urimelighet: På dette tidspunktet var det selvsagt ingen oppfordring til å lyve med hensyn til nårTorgersen kom hjem eller om han var alene eller ikke.

I aksen nedenfor representerer punktet A 100 % sannsynlighet for at Dagmar Torgersens forklaring er uriktig. Punktet B markerer at det er helt åpent (50/50) om forklaringen er riktig, og punktet C markerer at det er 100 % sannsynlig at hennes forklaring er riktig.

prosent_3

Vi viser til tidligere behandling, hvor konklusjonen er at det er klar sannsynlighetsovervekt for at Dagmar Torgersens forklaring er riktig, og at også dette punkt representerer et motbevis som tilsier at Torgersen er uskyldig – dette er markert med et kryss.

e. Konklusjon

Vi har i det foregående påvist hvilke «særlige forhold» som refererer seg til selve drapet og hvilken bevisverdi de enkelte bevis har.

Den samlede vurdering av dette momentet mot sakens øvrige momenter, jf pkt. 2 – 4 nedenfor, er inntatt under pkt. D.

2. Bevisverdien av de bevis som knytter seg til det forutgående hendelsesforløpet, dvs. før kl. 23.00

Vi vil her oppsummere hvilke særlige grunner som inngår i kommisjonens beslutningsgrunnlag, samt vurdere hvilken bevisverdi denne delen av beviskjeden har for Torgersens skyld.

Påtalemyndighetens teori er som kjent at Torgersen møtte Rigmor Johnsen ved Esther Olssons kiosk – eller umiddelbart før – og senere ble iakttatt sammen med henne av fem vitner på vei til Skippergaten 6b.

Vi skal dele de to problemstillingene i punktene a og b nedenfor.

a. Var det Torgersen Rigmor Johnsen møtte ved Esther Olsens kiosk?

Det første spørsmålet er om Torgersen kunne rekke å møte Rigmor Johnsen på det kritiske tidspunkt da hun passerte Esther Olssons kiosk. Dette er analysert av tidligere førstelagmann Nils Erik Lie.

Vi har også laget en akse over sannsynligheten for dette, hvor punktet A representerer 100 % sannsynlighet for at det var Torgersen kunne rekke å møte Rigmor Johnsen. Punktet B markerer at dette spørsmålet er helt åpent og punktet C markerer 100 % utelukkelse for at Torgersen kunne møte avdøde.

På sannsynlighetsaksen har vi markert hvor sannsynlig det er at dette var tidsmessig mulig, med et kryss, og henviser til behandlingen tidligere hvor den nærmere argumentasjon er inntatt.

prosent_4

Det andre spørsmålet relaterer seg til Esther Olsens inngående forklaring med hensyn til drapsmannens utseende.

Vi har utferdiget en lignende sannsynlighetsakse over dette spørsmålet, hvor A markerer 100 % sannsynlighet for at det må ha vært Torgersen som Esther Olsson ga en beskrivelse av. B representerer punktet der spørsmålet er helt åpent. Punktet C representerer punkter der det er 100 % utelukket at det kan ha vært Torgersen som Esther Olsson observerte.

prosent_5

Dette er lite sannsynlig – graden av usannsynlighet er markert med et kryss.

Når det gjelder den nærmere påvisning av at dette er lite sannsynlig, viser vi til den tidligere behandling.

b. Det andre spørsmålet i tilknytning til de forutgående bevis, er spørsmålet om de vitnene som så Rigmor Johnsen sammen med en mann, observerte Torgersen eller om det var en annen.

Vi viser her til vår tidligere redegjørelse med hensyn til følgende elementer som inngår i vurderingen: Beskrivelsene av mannens utseende (hvor de tidsnære forklaringer veier tyngst), herunder det negative resultatet av fotokonfrontasjonene/vitne-konfrontasjonene, sannsynliggjør at det var en annen enn Torgersen. I tillegg må vi vektlegge beskrivelsen av drapsmannens klær, sko, dialekt (jf. Esther Olssons forklaring, jf. ovenfor under pkt. a), mv. – og som overhodet ikke passer med Torgersen.

Vi kan oppsummere også denne konklusjonen i en tilsvarende sannsynlighetsakse, hvor A representerer punktet for 100 % sannsynlighet for at det var Torgersen som ble observert. B representerer punkter der bevissituasjonen er helt åpen, og C representerer punktet for at det var 100 % utelukket at det var Torgersen som ble observert.

prosent_6

Det er usannsynlig at det var Torgersen som ble iakttatt- graden av usannsynlighet er forsøkt markert med et kryss.

c. Vi har i punktene a og b ovenfor presisert hvilke «særlige forhold» som refererer seg til denne delen av beviskjeden. Konklusjonen er at det ikke er sannsynliglighetsovervekt for at det var Torgersen som ble observert. Det var etter all sannsynlighet var en annen person som ble iaktatt.

Forholdet er altså at bevisverdien av de forutgående omstendigheter taler for at Torgersen er uskyldig.

Vi kommer nedenfor under pkt. D tilbake til den samlede vurdering av dette ledd i beviskjeden.

3. Bevisverdien av de etterfølgende omstendigheter (kl. 23.40 – 01.00) – var det Torgersen som anstiftet brannen?

Påtalemyndigheten er i sitt siste innlegg (på side 52) enig i at vi i vårt innlegg av 5. februar har foretatt «en viktig og pedagogisk god fremstilling av den bevismessige sammenheng mellom drapet og brannstiftelsen».

Det er således enighet om at konklusjonen på spørsmålet om det var Torgersen som anstiftet brannen, er en etterfølgende omstendighet i forhold til spørsmålet om han var drapsmann. Således representerer konklusjonen på denne drøftelsen et «særlig forhold» ved drapsdrøftelsen.

Hvorvidt Torgersen anstiftet brannen, beror på en totalvurdering som tidligere er inngående behandlet. Vi har søkt å påvise at det er lite sannsynlig at Torgersen anstiftet brannen, og at sannsynligheten taler for at det var en annen. Her er det følgende underspørsmål:

– Er det sannsynlig at Torgersen kom tilbake til bolig så sent som ca. kl. 24.00?

Vi har søkt å påvise at dette er usannsynlig. Dermed svikter en vesentlig forutsetning for påtalemyndigheten.

– Det neste spørsmålet er om det er sannsynlig at Torgersen hentet fyrstikkeskene på bopel, eller om de tilhørte hans bror Lorang.

Vi har søkt å påvise at det er usannsynlig at Lorang kom hjem til bopel uten fyrstikkesker, og at de således etter all sannsynlighet var hans. Dette harmonerer også med at påtalemyndighetens øvrige anførsler med hensyn til Torgersens retur til bolig som lider av en rekke usannsynligheter og spekulasjoner. Vi minner i denne forbindelse om påstanden om Torgersens ulogiske veivalg, hans bruk av drosje, hans lengre opphold på bopel mv.

Disse urimeligheter støtter konklusjonen om at Torgersen ikke reiste hjem til bopel for å hente fyrstikkesker- det gjorde han etter all sannsylighet ikke.

– Det tredje spørsmålet er om det er sannsynlig at Torgersen returnerte til Skippergaten 6b, eller om det er sannsynlig at han syklet og gikk til Akersgaten/Prinsensgate sammen med en kvinne.

Vi viser her til vårt innlegg av 3. februar s. 58-59, hvor det sannsynliggjøres at Torgersen syklet og gikk til Akersgate n/Prinsensgate, og ikke til Skippergaten 6b, med nærmere henvisninger tils. 8-9 i innlegg av 25. mars, hvor det fremgår hvor dette spørsmålet er behandlet i sakens øvrige dokumenter.

– Endelig har vi spørsmålet om bevisene i tilknytning til åstedet for brannstiftelsen gjør det sannsynlig at det var Torgersen som anstiftet brannen.

Vi har i denne forbindelse gjennomgått avføringsbeviset, og påvist at dette ikke har bevisverdi mot Torgersen i dag. Vi viser videre til våre anførsler vedrørende det manglende samsvar mellom fyrstikker funnet i kjelleren i Skippergaten 6b, sammenholdt med antall manglende fyrstikkesker i den ene fyrstikkesken og det lite troverdige vitneprovet fra vitnet Bergersen. Bergersen var som kjent en av to hyperkriminelle, som tydeligvis så seg tjent med å forklare seg usant om en angivelig observasjon av Torgersen antakelig for å prøve å komme i en gunstigere stilling vis-a-vis påtalemyndigheten. Vi har påvist at han må ha forklart seg usant.

Det må foretas en helhetsvurdering av alle disse underspørsmål for å ta stilling til sannsynligheten for at Torgersen var brannstifter.

Vi kan lage en liknende sannsynlighetsakse over dette spørsmålet, hvor punktet A markerer 100 % sannsynlighet for at Torgersen anstiftet brannen, B markerer punktet der bevissituasjonen er helt åpent (50/50) og punktet C markerer 100 % sannsynlighet for at det var en annen som anstiftet brannen.

Vi har plassert et kryss som markerer at det er sannsynlighet for at det var en annen som anstiftet brannen – at vi også her står ovenfor et motment som direkte taler for Torgersens uskyld.

prosent_7

4. Torgersens forklaring

Endelig har vi som et siste moment i beslutningsgrunnlaget vurderingen av Torgersens forklaring og bevisvurderingen av den.

Det er – for første gang – foretatt en inngående analyse av hans forklaringer.

Vi har søkt å påvise at forklaringene generelt sett bekreftes av det øvrige bevisbildet. Vi har særlig vurdert spørsmålet om han var alene eller sammen med en kvinne, og konkludert med at det er sannsynlighetsovervekt for at han ikke var alene .

Med en tilsvarende sannsynlighetsakse som vi brukt tidligere, markerer punkt A at Torgersens forklaring knytter han til drapet med 100 % sikkerhet, punkt B at Torgersen forklaring ikke har noen bevisverdi på hverken den ene eller andre måten, og punkt C at Torgersens forklaring med 100 % sikkerhet tilsier at han ikke kan ha drept Rigmor John sen .

Vi har også her markert stedet der vi mener konklusjonen ligger med hensyn til bevisverdien av Torgersens forklaring: Den støtter ikke påtalemyndighetens drapsteori, men er – tvert i mot – sannsynligvis riktig.

prosent_8

1. Oppsummering

Vi har i punktene 1-4 ovenfor gjennomgått de «særlige forhold » som Gjenopptakelses kommisjonens avgjørelse må baseres på. For hvert enkelt ledd har vi konkludert med graden av sannsynlighet for påtalemyndighetens ulike anførsler. Helhetsvurderingen av alle disse fire sentrale punktene sammenfattes i pkt. D nedenfor.

I påtalemyndighetens siste innlegg av 3. juni er det gjort et nummer av at det ikke er påtalemyndigheten som skal påvise at dommen fra 1958 er riktig. Dette er å slå inn åpne dører. Forholdet er at når Torgersen påviser at bevissituasjonen i dag står i en helt annen stilling enn i 1958 – og dokumenterer dette – må påtalemyndigheten i dagens situasjonen nå peke på hvilke bevis fra 1958 som tilsier at dommen er riktig.

Hva erigjen av bevisene mot Torgersen? Det er dette viktige spørsmålet som påtalemyndigheten tydeligvis hverken kan eller vil besvare, men som kommisjonens medlemmer må drøfte.

A. Den skjønnsmessige vurdering – «meget tvilsomt om dommen er riktig»
1. Innledning

De elementene i beslutningsgrunnlaget som er behandlet ovenfor under pkt. C 1 – 4 og hvilken bevisverdi de har for henholdsvis Torgersens skyld eller uskyld, skal vurderes opp mot lovens vilkår for gjenåpning.

Momentene skal vurderes samlet og kumulativt – ikke isolert.

Det følger av punkt C ovenfor at 1958-dommen er gal: I dag kan vi uten videre konstatere at påtalemyndighetens bevisbyrde ikke er oppfylt: Vi kan umulig være overbevist om Torgersens skyld.

Dette er i seg selv dramatisk. Men det er ikke tilstrekkelig at dommen er gal: For at en dom skal gjenåpnes , må det – i henhold til § 392 annet ledd – være «meget tvilsomt» om den er riktig.

I kravet til «meget tvilsomt» ligger det et krav til sannsynlighetsovervekt for at dette ikke  er tilfellet.

Spørsmålsstillingen er således i hvilken grad vi kan være overbevist om Torgersens skyld på bakgrunn av de momentene som er nevnt ovenfor under pkt. C 1-4 ovenfor.

Ved den endelig vurdering av om vilkårene for gjenåpning er til stede er det generelt sett – som påpekt – to forhold som er spesielt viktige:

– Hvor mange av de sentrale bevis fra 1958 står i en ny stilling?

Hvilke bevis som sto sentralt den gang, kan vi gjøres oss opp en begrunnet oppfatning av på bakgrunn av referatene fra hovedforhandlingen og Dorenfeldts etterfølgende redegjørelse med tiltredelse fra lagmann Lunde .

Det sier seg selv at jo flere av de sentrale bevis som i dag står i en annen situasjon, desto lettere er det å tilfredsstille vilkårene for gjenåpning.

– Hvilken bevisverdi har de enkelte bevis i dag?

Her er avvik/forskjell mellom dagens situasjon og 1958-vurderingen av sentral forskjell. Taler bevisene fremdeles med stor eller liten styrke for Torgersens skyld, er de nøytrale, eller taler de direkte for at Torgersen er uskyldig?

Hvis det er motbevis, vil dette – som nevnt ovenfor – være særlig tungtveiende ved vurderingen av gjenåpning.

2. De enkelte bevis og deres betydning for vilkårene for gjenåpning er tilfredstilt

Vi viser til behandlingen ovenfor, og kommenterer særlig forskjellene mellom bevissituasjonen i 1958 og i dag.

a. Bevis i tilknytning til selve drapet

Tannbittbeviset sto sentralt i 1958. Det var et skråsikkert bevis for Torgersens skyld og av helt spesielt stor betydning.

Situasjonen er her radikalt endret i forhold til situasjonen i 1958. I dag har beviset svært lav bevisverdi – det er snarere et bevis som tilsier at Torgersen er uskyldig, jf. ovenfor.

Barnålbeviset sto likeledes helt sentralt og var også forbundet med betydelig grad av skråsikkerhet i 1958.

Også harnålbevisets bevisverdi har i dag en dramatisk annerledes verdi enn verdien det ble tillagt i 1958.

Det er overveiende sannsynlig at barnålene i Torgersens dress ikke skriver seg fra åstedet.

De øvrige bevis- «blodbeviset» etc. hadde mindre betydning i 1958 og har heller ikke i dag stor betydning. De representerer imidlertid støtteargumenter for Torgersens uskyld.

De taktiske bevis – særlig forklaringen fra Dagmar Torgersen – er et ytterlige bevis som svekker dommen mot Torgersen, jf. her særlige hennes første forklaring drapsnatten.

Basert på en helhetsvurdering av disse bevisene som knytter seg til selve drapet, er konklusjonen at det fremstår som svært lite sannsynlig at påtalemyndighetens bevisbyrde er oppfylt, ut fra en isolert vurdering av denne delen av beviskjeden.

b. Bevis knyttet til perioden forut for drapet.

Spørsmålet er videre om vurderingen av bevisene knyttet til perioden forut for drapet styrker eller svekker påtalemyndighetens sak.

Spørsmålet om det var Torgersen som møtte avdøde ved Esther Olsens kiosk ble ikke formulert i 1958. I dag foreligger det en ny analyse av faktum av Nils Erik Lie.

Vi har konstatert at det tidsmessig er lite sannsynlig at Torgersen kunne rekke å møte Rigmor Johnsen. I tillegg ga Esther Olsen en beskrivelse av den aktuelle personen, som fraviker sterkt fra Torgersens utseende.

Den andre siden av den forutgående bevisførsel, er observasjonene fra de som observerte Rigmor Johnsen på vei hjem til Skippergaten 6 b. Dette var delvis et tema i 1958, med blant annet en vektlegging av Ame Thoresens og Olga Eriksens senere forklaringer – som vi har påvist var annerledes enn deres tidligere politiforklaringer, og i strid med resultatet av foto og vitnekonfrontasjonene. Det er de tidsnære forklaringene må tillegges størst vekt.

I dag foreligger det en ny helhetsvurdering av denne delen av bevisførselen, som sannsynliggjør at det ikke kan ha vært Torgersen som gikk sammen med Rigmor Johnsen.

Konklusjonen på denne delen av beviskjeden er at de «forutgående» bevis også tilsier at Torgersen er uskyldig. Også her står man således overfor motbevis.

c. Etterfølgende begivenheter – særlig om brannstiftelsen

Det følger av drøftelsen ovenfor under pkt. a og b at det må kreves sterke holdepunkter med hensyn til vurderingen av de etterfølgende begivenheter for at totaltkonklusjonen skal kunne resultere i at det er en sannsynlighetsovervekt for at Torgersen drepte Rigmor Johnsen.

Analysen og konklusjonen på spørsmålet om brannstiftelsen står ikke i motstrid til konklusjonen med hensyn til den øvrige bevisførsel. Konklusjonen er ikke et moment som slår ut i Torgersens disfavør. Konklusjonen av punktene a og b ovenfor er ikke svekket, men snarere styrket også av denne del av bevisførselen.

d. Torgersens forklaring

Dette var et sentralt moment i 1958. Problemstillingen er her tidligere formulert uheldig: Spørsmålet er – som vi har påvist tidligere- ikke spørsmålet om kvinnens identitet, men det generelle spørsmålet om Torgersen var alene eller sammen med en kvinne.

Vi har lagt ned et betydelig arbeid ned i å analysere dette spørsmålet og konkludert med at man også på dette punkt har en annen enn situasjon det som var forholdet i 1958.  Det vises her særlig til bilag 1 i vårt innlegg av 25. august 2018. Torgersens forklaring, herunder at han var sammen med en kvinne, er sannsynlig riktig og det  foreligger således et  motbevis også  på dette punkt av beviskjeden .

3. Konklusjon

I tidligere avgjørelser har man aldri konkretisert hvilke «særlige forhold» som inngår i avgjørelsesgrunnlaget, og man har – merkelig nok – heller ikke gått inn på den nærmere skjønnsmessige vurdering av hvilken bevisverdi de enkelte beviser har, slik at vi får det korrekte grunnlaget for å ta stilling til spørsmålet om 1958-dommens riktighet . Man har nøyd seg med en setning som kort slår fast at vilkårene for gjenåpning ikke foreligger ut fra en samlet vurdering

– uten å foreta noen drøftelse av hvilke momenter som inngår i vurderingen eller hvordan de vektlegges. Dette er – som professor dr.juris Høgberg har fremhevet — ikke i overensstemmelse hverken med lovens ordlyd eller med straffeprosesslovens krav til begru nn else.

Ved utøvelsen av det endelige skjønnet etter § 392 , annet ledd må man kummulere – og se i sammenheng – konklusjonene som er oppsummert i punktene 2 a, b, c og d ovenfor.

Ikke på noe punkt foreligger det engang sannsynlighetsovervekt for at noen av disse fire hovedspørsmål skal besvares med at det er sannsynlighet for at det var Torgersen som drepte Rigmor Johnsen. Samtlige fire hoveddrøftelser viser at det er en sannsynlighetsovervekt for at det var en annen.

Det er denne drøftelsen som kommisjonens medlemmer skal foreta og vurdere  om medlemmene er overbeviste om Torgersens skyld. Muligheten  for dette fremstår som  svært liten. Dette betyr  at lovens vilkår «meget tvilsomt » ikke bare er oppfylt, men overoppfylt.

I tillegg er det to generelle forhold som også bør spille inn: Vi viser til professor Høgbergs vurdering av betydningen av grunnlovens § 98, hvor han konkluderer med at det er tvilsomt om det i dagens situasjon er riktig å opprettholde kravet til «meget tvilsomt» og at man også for dommer avsagt før 1. januar 1980 bare bør kreve «tvil somt ».

Uansett er det ikke lenger grunn  til å foreta  en streng praktisering  av dette kriteriet da lovgiver har slått fast at det gamle vilkåret var for strengt, og har endret «meget tvilsomt» til «tvilsomt».

E. Kravet til tungtveiende grunner

Vi viser til det som er anført i begjæringen og behandlingen av dette spørsmålet av professor dr.juris Alf Petter Høgberg, jf. bilag 1.

F. Konklusjon

Konklusjonen er at det prinsipale grunnlaget for gjenåpning er tilfredsstilt.

III. STRAFFEPROSESSLOVEN§ 391 NR. 3 – VILKÅRENE FOR GJENÅPNING FORELIGGER


A. Innledning

Subsidiært påberopes straffeprosessloven§ 391 nr. 3 som grunnlag for gjen åpning. Denne bestemmelsen refererer seg også til to hovedproblemstillinger:

1. Beslutningsgrunnlaget

Beslutningsgrunnlaget i henhold til§ 391 nr. 3 er for det første nye omstendigheter/nye bevis.

I tillegg skal sakens øvrige bevisbilde vurderes, med andre ord de anførsler og bevis som ble forelagt lagretten i 1958, og som ikke omfattes av nye omstendigheter/nye bevis. Betydningen av dette er spesielt stor i situasjoner hvor de bevis som tidligere ble ansett for å være viktige, har fått sin bevisverdi redusert. Finnes det her øvrige holdepunkter for at dommen er riktig? Eller er denne siden av beviskjeden nøytral? Eller taler det øvrige bevisbildet for Torgersens uskyld?

I Torgersen-saken er det øvrige bevisbildet spesielt interessant, fordi det ikke lenger kan «overkjøres» av tekniske bevis som tidligere ble ansett for å være mer eller mindre skråsikre.

Også i forhold til§ 391 nr. 3 er det av sentral betydning å vurdere de bevisene som må antas å ha vært avgjørende i 1958, og åta standpunkt til hvilken vekt disse bevisene skal tillegges i dag.

2. Subsumsjonen og vurderingen av lovens vilkår for gjenåpning

Det andre spørsmålet er vurderingen av lovens vilkår for gjenåpning. Vi må vurdere beslutningsgrunnlaget i sin helhet og ta stilling til om bevisene ut fra en helhetsvurdering «synes egnet til å føre til frifinnelse», dvs. om det er en rimelig mulighet for frifinnelse. Sannsynlighetsovervekt kreves ikke.

Disse to spørsmål kommer vi tilbake til nedenfor.

B. Den generelle lovtolkning – særlig om professor dr.juris Alf Petter Høgbergs betenkning av 17. juni 2019

Vi har i tidligere innlegg inngående behandlet den generelle tolkningen av § 391 nr. 3.

I tilsvaret har – som kjent – påtalemyndigheten anført at kommisjonens beslutningsgrunnlag skal beskjæres utfra såkalte «rettskraftsvurderinger».

Også i forhold til § 391 nr. 3 viser vi til professor dr.juris Alf Petter Høgbergs nye betenkning, som er inntatt som bilag 1.

I pkt. 3.1 (s. 6-8) påviser han at påtalemyndighetens lovforståelse er feilaktig. Og i pkt. 3.2 (s. 8-9) påviser Høgberg ytterligere feil med hensyn til påtalemyndighetens anførsler når det gjelder nyhetskravet i § 391 nr. 3.

Vi viser videre til pkt. 4 i Høgbergs betenkning (s. 9-10), hvor han i klare ordelag påviser øvrige misforståelser i påtalemyndighetens tilsvar.

Konklusjonen er at det heller ikke i relasjon til § 391 nr. 3 skal foretas noen begrensninger i beslutningsgrunnlaget utfra påtalemyndighetens «rettskraft-argumentasjon».

C. Nærmere om kommisjonens beslutningsgrunnlag – oppsummering av de sentrale elementene i vurderingen

Vi skal – i likhet med behandlingen ovenfor i pkt. II – gjennomgå de elementer som er sentrale i beslutningsgrunnlaget. Vi skal følge samme oppdeling som i pkt. II ovenfor, jf. pkt. 1-4 nedenfor:

I pkt. 1 skal vi behandle beslutningsgrunnlagetsom knytter seg til selve drapet(avdøde/åstedet), dvs. bevis som kronologisk refererer seg til perioden kl. 23.00- 23.40.

I pkt. 2 skal vi vurdere beslutningsgrunnlagetsom refererer seg til det forutgående hendelsesforløpet, dvs. før kl. 23.00, dvs. spørsmålet om det var Torgersen som traff og fulgte etter Rigmor Johnsen til bopel.

I pkt. 3 skal vi vurdere beslutningsgrunnlaget som knytter seg til etterfølgende omstendigheter- det vil i praksis si brannstiftelsen – og som kronologisk refererer seg til omstendighetene etter at drapet var begått, dvs. kl. 23.40 – 01.00.

I pkt. 4 skal vi vurdere Torgersens forklaring og hvilken bevisverdi den har i relasjon til§ 391 nr. 3.

Vi viser generelt til behandlingen ovenfor i pkt. II, og de sannsynlighetsakser som der er tegnet – det er delvis de samme momentene som kommer inn ved vurderingen i henhold til § 391 nr. 3, men vi må her ta utgangspunkt i lovens vilkår og særlig presisere hva som foreligger av nye omstendigheter/nye bevis, og hva som følger av det øvrige bevisbildet.

1. Bevisene som knytter seg til selve drapet (avdøde og åstedet)

Her er det to helt sentrale bevis:

a. Tannbittbeviset

Vi viser til behandlingen ovenfor i pkt. II C 1 a og nærmere henvisninger til de tidligere innlegg.

Når det gjelder tannbittbeviset, er det ubestridt at det er en rekke nye sakkyndige bevis, som gjør at tannbittbeviset ikke lenger kan påberopes av påtalemyndigheten som støtte for Torgersens skyld.

Vi har søkt å dokumentere at tannbittbeviset i dag snarere tilsier at det er en annen som har avsatt bittet , og at Torgersen således er uskyldig. På dette punkt representerer de nye bevis motbevis, som ikke bare svekker påtalemyndighetens argumentasjon, men som taler direkte for Torgersens uskyld.

Bevisvurderingen er den samme ved§ 391 nr. 3 som i§ 392, annet ledd.

b. Barnålbeviset

Her foreligger det også en rekke nye bevis i form av nye sakkyndige uttalelser som referer seg til spørsmålet om harnålenes sjeldenhet. Også her er situasjonen vesentlig annerledes enn i 1958, hvor barnålene ble ansett for å være unike, og derfor måtte komme fra kjelleren i Skippergaten 6B.

Som påvist kan man få barnåler av den aktuelle type hvor det er suboptimale vekstforhold . Dette er inngående dokumentert i begjæringen om gjenåpning side 88-90, jf.  bilag  C 3, særlig side 23-24 med henvisninger blant annet til professorene Laane og Høiland uttalelser, hvor også funnene fra Vegar Bakkestuens lommer omtales.

I tillegg foreligger det nye omstendigheter, jf. påvisningen av at noen av barnålene  ble funnet sammen med øvrig biologisk materiale, som nærmest utelukker at de kan ha kommet fra åstedet i Skippergaten.

I tillegg bekrefter det øvrige bevisbildet at harnålbeviset  ikke har  bevisverdi. Det vises her til påvisningen av at bålet ikke kunne vært stablet i stummende mørke og at man i denne forbindelse ihvertfall ikke ville få «s mitte » av en barnål fra for eksempel Torgersens høyre hånd til hans høyre innerlomme.

For . øvrig viser vi til redegjørelsen ovenfor, hvor vi også har kommentert påtalemyndighetens svært spekulative teori i innlegg av 3. d.m. vedrørende hvordan en barnål skal ha smittet fra juletreet til Torgersens hånd og videre ned i høyre innerlomme på hans jakke via en nøkkel.

Konklusjon: Bevisverdien av harnålbeviset er den samme, både i relasjon til § 391 nr. 3 og i § 392, annet ledd.

c. Andre tekniske bevis

Blodbeviset mv. var i 1958 mindre viktige.

Det foreligger her ett nytt bevis i form av en ny sakkyndig erklæring som gjør det lite sannsynlig at blodflekkene kommer fra avdøde, jf. Professor Frank Brosstads sakkyndige erklæring av 22.11.02, jf. begjæringen om gjenåpning side 120.

d. De taktiske bevis – særlig forklaringen fra Dagmar Torgersen

Dette er en viktig forklaring, som tilhører det øvrige bevisbildet, og som bekrefter at Torgersen ikke kunne være på åstedet på det tidspunktet som påtalemyndigheten postulerer.

Dette er et motbevis – vi viser til drøftelsen og konklusjonen ovenfor.

e. Konklusjon

Det foreligger således en rekke viktige nye bevis og nye omstendigheter som viser at bevisene som referer seg til selve drapet i dag har en helt annen bevisverdi enn i 1958.

Denne konklusjonen ble styrket av sakens øvrige bevis, jf. punkt 2-4 nedenfor.

Denne delen av bevisførslen er i relasjon til § 391 nr. 3 den viktigste og mest tungtveiende med hensyn til den vurdering som skal foretas av om lovens vilkår for gjenåpning er tilfredsstilt, jf. nedenfor under pkt. D.

2. Bevisene som knytter seg til hendelsesforløpet forut for drapet, dvs. før kl. 23.00

a. Spørsmålet om Torgersen i det hele tatt kunne møte Rigmor Johnsen da hun passerte Esther Olssons kiosk må vurderes på bakgrunn av det nye beviset som Nils Erik Lie har presentert , og som gjør det lite sannsynlig at dette tidsmessig var mulig.

Dette må ses i sammenheng med det øvrige bevisbildet, dvs. Esther Olssons forklaring, som klart tilsier at det var en annen person som Rigmor Johnsen møtte. Det øvrige bevisbildet støtter således opp om og bekrefter at Torgersen ikke kan ha vært gjerningsmannen og står ikke i motstrid til det som følger av vurderingen av de nye omstendigheter og nye bevis: Det er lite sannsynlig at det var Torgersen som ble iakttatt.

b. Analysen av de øvrige vitnene som iakttok Rigmor Johnsen og den aktuelle personen tilhører det øvrige bevisbildet.

Vi viser til analysen av disse forklaringene i tidligere prosesskrift.

Også disse støtter opp om og bekrefter at det ikke var Torgersen som fulgte etter Rigmor Johnsen.

Heller ikke på dette punkt er det noen motstrid mellom denne konklusjonen og sakens øvrige bevis.

Konklusjonen er at sakens nye bevis – sammen med det øvrige bevisbildet – som knytter seg til denne delen av beviskjeden , ikke bare tilsier at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at det var Torgersen som drepte Rigmor Johnsen, men tvert imot motbevis som tilsier at han er uskyldig.

3. Bevisene som knytter seg til de etterfølgende omstendigheter (ca. kl. 23.40-ca. 01.00) – var det Torgersen som anstiftet en brann?

Brannstiftelsen er – som påvist, og som det enighet om – et moment hvor konklusjonen er et moment i drapsdrøftelsen.

De nye bevis refererer seg i særlig grad til avføringsbeviset, som i dag er sterkt svekket.

For øvrig foreligger det nye omstendigheter med hensyn til påvisningen av at det ikke er identitet mellom de tre avføringsfragmentene, og det er en ny omstendighet at det ene skofragmentet må stamme fra et annet sted: Man får ikke sand i dette fragmentet ved å gå ut på gaten i Skippergaten 6b fra kjelleren, for deretter å sykle til pågripelsesstedet.

I tillegg foreligger det et nytt bevis ved Nils Erik Lies analyse av om det tidsmessig var mulig for Torgersen å sykle fra bopel til Akersgaten på den tid han hadde disponibel. Vi har søkt å dokumentere at dette momentet ikke er et bevis som påtalemyndigheten kan anføre for Torgersens skyld, men tvert imot et indisium på Torgersens uskyld, jf. påvisningen av det usannsynlige i at forklaringen er usann og oppdiktet fordi det er svært lite sannsynlig at det er mulig å bløffe/lyve så godt med hensyn til veivalg og tidsbruk.

Det foreligger for øvrig nye omstendigheter i forbindelse med vurderingen av fyrstikkbeviset, hvor vi har søkt å sannsynliggjøre at fyrstikkeskene tilhørte broren Lorange. I tillegg støtter det øvrige bevismaterialetopp om at påtalemyndighetens tolkning er uriktig: Vi minner om den nye analysen av et spørsmål som ikke tidligere har vært drøftet: Kom Torgersen hjem ca. kl. 23.30 eller kl. 24.00? Vi viser her til motstriden mellom Dagmar Torgersen og Johanne Olssens forklaringer. Vi har videre pekt på urimelighetene med hensyn til påtalemyndighetens teori med hensyn til Torgersens angivelige veivalg, drosjetur og øvrige omstendigheter.

Tolkningen av hva som er en «ny omstendighet» kan diskuteres. Det avgjørende er om hva som ble forelagt lagretten i 1958.

Spørsmålet om når Torgersen kom hjem og analysen av dette spørsmålet ble ikke forelagt for lagretten i 1958, og det er derfor mest naturlig å anse denne analysen som en ny omstendighet. Dette harmonerer også med motivenes uttalelser om at nye analyser representerer nye omstendigheter/nye bevis. Dette er imidlertid av underordnet betydning: Uansett tilhører disse forholdene «det øvrige bevisbildet».

Konklusjonen – også i relasjon til § 391 nr. 3 – med hensyn til de etterfølgende omstendigheter, basert på nye bevis/nye omstendigheter og det øvrige bevisbildet, er at Torgersen ikke anstiftet brannen.

4. Torgersens forklaring

Her foreligger et nytt bevis, omenn av beskjeden betydning: Torgersens påpekning at han forklarte seg uriktig med hensyn til identifikasjonen av «Gerd» under hovedforhandlingen.

Det avgjørende for vurderingen av Torgersens subjektive forklaring, er den nye totalanalysen både av Torgersens generelle forklaring og det spesielle spørsmålet om han var alene eller sammen med en kvinne.

Også dette forholdet representerer etter vår mening en «ny omstendighet» i lovens forstand, da hverken spørsmålstillingen eller analysen ble forelagt lagretten i 1958. Men også her er dette av underordnet betydning: Uansett skal momentet hensyntas fordi det tilhører det øvrige bevisbildet.

For øvrig vises til behandlingen ovenfor og i tidligere innlegg, hvor vi har søkt å påvise at Torgersens forklaring tilsier at han ikke var drapsmann, da hans forklaring på vesentlige punkter bekreftes av den øvrige bevisførsel.

Konklusjonen er at heller ikke Torgersens forklaring i relasjon til§ 391 nr. 3 representerer et moment som medfører at 1958-dommen er riktig. Også denne delen av beviskjeden er et moment som snarere trekker i retning av Torgersens uskyld.

Vi viser til tidligere inngående inngående drøftelser av Torgersens generelle forklaring og spesielt til vår drøftelse av om han var alene eller ikke som refererer seg til tre tidsperioder:

  • Forut for kl. 23.30 drapsnatten, hvor Torgersens forklaring bekreftes av det øvrige bevisbildet – herunder at han var sammen med en kvinne.
  • Perioden kl. 23.30-00.30. Også her bekreftes Torgersens forklaring av det øvrige bevisbildet. Dette gjelder særlig bekreftelsen på at han var sammen med en kvinne, jf. familiemedlemmenes bekreftelse på dette i forbindelse med at Torgersen forlot bopel ca. kl. 0030.
  • Perioden kl. 00.30-01.00. Det samme er også tilfelle i dette tidsrommet. Det er ikke sannsynliggjort at Torgersen forklarte seg usant.

Etter arrestasjonen ble kvinnens eksistens bekreftet gjennom hennes oppringring hvor det ble gitt detaljer som var umulige å formidle fra en utenforstående tredjemann.

Vi står da igjen med betydningen av Torgersens dumhet i forbindelse med utpekingen av Gerd Berg, som vi har inngående drøftet.

Dette er imidlertid et helt perifert moment i forhold til bevisene som refererer seg til den sentrale tidsperioden kl. 23.30-ca. kl. 01.00, jf. de tre ovenforstående strekpunkter.

D. Den skjønnsmessige vurdering av vilkårene for gjenåpning – «synes egnet til å føre til frifinnelse»

1. I pkt. C ovenfor har vi presisert beslutningsgrunnlaget og drøftet bevisverdien av de enkelte elementer i vurderingen. I nærværende punkt skal vi foreta den nærmere kumulative totalvurderingen av bevisene og sammenholde det med lovens kriterium, «synes egnet til frifinnelse».

Det sentrale ved § 391 nr. 3 er:

Hvor mange av de sentrale bevis fra 1958 må revurderes på grunn av nye omstendigheter og nye bevis? Gjelder dette ikke samtlige av de sentrale bevis i den opprinnelige dommen.

Hvor vesentlig er disse bevisene svekket ved vurderingen av det øvrige bevismaterialet? Bevisene er ikke bare litt svekket – men vesentlig svekket.

Hva følger av vurderingen av «det øvrige bevisbildet»? Dette er et spesielt trekk ved Torgersensaken: Det øvrige bevisbildet bekrefter at han er uskyldig, og står ikke lenger i motstrid til tidligere misforstått sakkyndig skråsikkerhet.

Foreligger det motbevis som tilsier at Torgersen er uskyldig, og hvilken vekt har disse? Svaret er: Ja, det gjør det på en rekke sentrale punkter, Dette har spesielt stor vekt ved vurderingen av lovens vilkår.

2. Den generelle lovforståelsen

Når det gjelder den generelle lovforståelsen vises det til den tidligere behandling.

§ 391 nr. 3 krever som kjent ikke sannsynlighetsovervekt for at frifinnelse vil bli resultatet, men en rimelig mulighet .

Vi legger til grunn at det ikke er noen uenighet mellom partene på dette punkt. For øvrig har professor dr.juris Høgberg en grei oppsummering av gjeldende rett i sitt pkt. 2, jf. s. 2- 3 i betenkningen.

3. Den konkrete avveining av kriteriet «synes egnet til å føre til frifinnelse»

Skjønnet med hensyn til om vilkårene for gjenåpning er oppfylt, beror på en samlet vurdering av de fire deldrøftelser ovenfor, hvor vi har drøftet om disse hovedelementene i beviskjeden synliggjør at Torgersen var drapsmann, eller – om de tvert i mot – tilsier at Torgersen er uskyldig.

Dette er tidligere gjennomgått, og vi minner bare om konklusjonene:

a. Er det sannsynlig at bevisene i tilknytning til drapet, sannsynliggjør Torgersens skyld?

Vi kan konkludere med at bevisene for at han ikke var på åstedet fremstår som sterkere enn bevisene for at han var på åstedet. Her foreligger det således motbevis – som er spesielt tungtveiende ved vurderingen.

b. Det samme er tilfellet når det gjelder vurderingen av de bevis som referer seg til perioden før kl. 23.00.

Vi viser videre til behandlingen ovenfor, og kan konkludere med at vi også på dette punkt må konstatere at det er mer sannsynlig at det ikke var Torgersen som traff Rigmor Johnsen, enn at det var ham. Også her står man overfor et motbevis som tilsier at Torgersen er uskyldig, og som har ekstra vekt ved vurderingen av spørsmålet om frifinnelse fremstår som en mulighet.

c. Det samme er tilfellet med de etterfølgende omstendigheter , dvs. konklusjonen med hensyn til om Torgersen var brannstifter.

Vi kan konkludere med at dette momentet ikke legger føringer på drapsvurderingen i Torgersens disfavør, snarere tvert imot.

d. Torgersens forklaring

Her er også situasjonen den samme. Torgersens forklaring – når vi vurderer helheten – legger ikke andre føringer på vår vurdering av de objektive bevis, jf. a-c ovenfor og pkt. C 4 ovenfor.

4. Konklusjon på drøftelsen av kriteriet «synes egnet til å føre til frifinnelse»

Vi kan da foreta den samlede kumulative vurdering av de fire hovedspørsmål som vi har drøftet ovenfor, hvor vi for hvert enkelt hovedtema har besvart spørsmålet om disse hovedtemaene – hver for seg – tilsier at frifinnelse fremstår som en mulighet.

Ikke på noen punkter kan vi konkludere med at påtalemyndigheten en gang har sannsynliggjort at 1958-dommen er riktig.

I forhold til § 391 nr. 3 kan vi konkludere med at vurderingen av nye omstendigheter/nye bevis, sammenholdt med det øvrige bevisbildet, gjør det direkte lite sannsynlig at påtalemyndighetens bevisbyrde er oppfylt. Da er det lovens vilkår overoppfylt med betydelig margin.

IV. AVSLUTTENDE BEMERKNINGER


Vi har følgende avsluttende bemerkninger:

A. Korte kommentarer til statsadvokatens innlegg av 3. d.m.

1. Avslutningsvis i statsadvokatens siste innlegg påpekes det at en eventuell beslutning om gjenåpning ikke innebærer at saken skal prøves på nytt, men er ensbetydende med frifinnelse.

Denne side har problemer med å forstå betydningen av denne rettslige selvfølgelighet: Det synes som om statsadvokaten insinuerer at det av denne grunn skal mere til for å beslutte gjenåpning enn hvis Torgersen fortsatt hadde vært i live. Hvis man virkelig mener dette, er det kvalifisert galt.

2. Videre kommenteres Andenæs’ endrede oppfatning av Torgersen-saken, og det påstås at Andenæs ikke uttrykkelig har tatt til orde for at vilkårene for gjenåpning foreligger.

Det har vi da heller aldri påstått. Det vesentlige med dette avsnittet i vår kommentar til tilsvaret av 3. februar var å påvise at påtalemyndigheten i tilsvaret på en kritikkverdig måte unnlot å opplyse at Andenæs radikalt hadde skiftet oppfatning . Videre understreket vi at når Andenæs uttrykker at han er helt åpen med hensyn til skyldspørsmålet, må dette utsagnet tolkes. Andenæs’ oppfatning ligger – som påvist – svært tett på vilkårene for gjenåpning etter § 391 nr. 3. Det er dette som var vårt poeng.

På side 4 i påtalemyndighetens bemerkninger av 3. d.m. er det gjort et nummer av de betydelige omkostninger som har blitt forbundet med behandlingen av tidligere begjæringer om gjenåpning. Det er sikkert riktig, men det kan da ikke være slik at jo mer saken har kostet, desto snevrere skal adgangen til gjenåpning i dag være?

A. Kort om Torgersen-sakens utfordringer

1. Faktum

Ved sakens avslutning er det grunn til å understreke at det for Torgersens forsvarere har vært en meget betydelig utfordring å strukturere saken, fordi den er spesielt omfattende og kompleks.

Det er av sentral betydelig at vi – på en riktig måte – formulere hvilke problemstillinger som refererer seg til de ulike delene av faktum og hvordan de forholder seg til det som er sakens hovedtema: Var det Torgersen som drepte Rigmor Johnsen?

Som man vil se av nærværende innlegg, har vi siden vi uttok begjæringen om gjenåpning 27. juni 2017,  justert vårt opplegg. Det har  ikke vært til å unngå i en så kompleks sak som i den foreliggende.

Den overordnede analyse og disposisjon i nærværende sluttinnlegg representerer våre endelige analyser og anførsler.

Det som har vært sentralt hele tiden for denne side, er at man – i motsetning til det som har vært tilfellet før – må skille skarpt mellom vurderingen av drapsspørsmålet og brannstiftelsesspørsmålet. For første gang er det påvist at det er konklusjonen på brannstiftelsesspørsmålet, som utgjør ett av flere elementer i drapsvurderingen, og som representerer en etterfølgende omstendighet i forhold til drapet. Påtalemyndigheten har – prisverdig nok – tiltrådt denne hovedanalyse.

For øvrig har denne side vektlagt:

a. Det er bevisene i tilknytning til selve drapet (tannbittbeviset og harnålbeviset) som er de sentrale bevis, og hvor situasjonen er vesentlig forandret i forhold til den i 1958.

b. Vi har foretatt en totalvurdering av de bevisene som refererer seg til den forutgående tiden, dvs. før kl. 23.00 – som ikke har vært foretatt tidligere.

c. Vi har videre foretatt en totalvurdering og konkludert med hensyn til spørsmålet om Torgersen var brannstifter. Denne spesielle helhetsdrøftelsen har ikke vært foretatt tidligere.

Disse tre punktene refererer seg til de objektive bevis i saken.

d. Vi har for det fjerde foretatt en helhetsvurdering av bevisverdien av Torgersens forklaring, som heller ikke tidligere har vært foretatt.

Vi håper at vår fremstilling og analyse representerer et konstruktivt bidrag til kommisjonens arbeid gjennom den nye overordnede struktur og de nye analyser, som er helt vesensforskjellig fra tidligere begjæringer og drøftelser, og at den firedeling av hovedtemaene som er gjengitt ovenfor, fremstår som hensiktsmessig.

Når det gjelder lovanvendelsen har vi søkt å gi et bidrag til den generelle lovforståelse og – spesielt – presisert hvilke elementer som inngår i beslutningsgrunnlaget ved henholdsvis § 392, annet ledd og § 391 nr. 3. Vi har i tillegg påpekt hvilke momenter som står sentralt når det gjelder selve drøftelsene av om vilkårene for gjenåpning foreligger.

A. Forholdet til tidligere begjæringer og avgjørelser

Det er ikke bare den overordnede systematikk og vår overordnede analyse som er helt annerledes enn tidligere. Vi har i tillegg bestrebet oss på:

1. Å peke på nye, viktige problemstillinger/spørsmål som ikke tidligere har vært drøftet, som for eksempel

  • Når kom Torgersen hjem?
  • Var det ikke Lorangs fyrstikkesker som lå i Torgersens lommer?
  • Må det ikke ha vært en kvinne sammen med Torgersen da han forlot bopel ca. kl. 00.30 drapsnatten?

Vi viser igjen til forklaringer fra Torgersens  familiemedlemmer og påtalemyndighetens svært spekulative forsøk på å bortforklare disse gjennom å påstå at det foreligger bløff/suggesjon.

Dette er sentrale problemstillinger som ikke tidligere har vært underkastet en særskilt analyse.

2. Vi har i tillegg forsøkt å omformulere enkelte problemstillinger slik at de er mer presise, jf. for eksempel problemstillingen vedrørende «Gerd». Spørsmålstillingen her er ikke primært hennes identitet, men spørsmålet om Torgersen var alene eller ikke.

3. Vi har også påtalt påtalemyndighetensuriktige spørsmålsstilling om hva som er «utelukket» eller «mulig», men påpekt at det sentrale spørsmålet er: Hva er sannsynlig?

4. Vi har også lagt stor vekt på å fremheve betydningen av de vitneforklaringene som fremstår som spesielt viktige, og som tidligere har vært underkommunisert: I første rekke Dagmar Torgersens forklaring drapsnatten og Esther Olssons forklaringer om utseende, dialekt mv. på den mannen som Rigmor Johnsen traff.

5. Vi har videre lagt vekt på å vurdere vitneforklaringer i sammenheng, og vi har – helt overordnet – pekt på den selvfølgelighet at man må foreta en helhetsvurdering av de enkelte bevisspørsmål – ikke en isolert enkeltvurdering av enkeltu tsagn.

6. Vi har videre vektlagt vitnenes forklaringer om fåkta – ikke deres synsing.

7. Vi har endelig påpekt at vitneforklaringene – i den grad de er motstridende – må stilles opp mot hverandre, for eksempel forklaringene fra Johanne Olsen og Dagmar Torgersen, og vi må da foreta en vanlig motstridsdrøftelse.

D. Sakens psykologiske utfordringer

Vi påpekte allerede i begjæringen om gjenåpning at den sentrale utfordring i Torgersen-saken hverken ligger på det faktiske eller det rettslige plan: Den ligger på det psykologiske plan ved at behandlingen stiller store krav til å fristille seg i forhold til tidligere avgjørelser.

Vi har imidlertid full tillit til at sekretariatet og kommisjonens medlemmer vil vurdere begjæringen om gjenåpning med et åpent blikk og avgjøre den ut fra relevansen og vekten av den argumentasjonen som er fremført, uten å la seg påvirke av de avgjørelser som tidligere har vært truffet – eller primært å være opptatt av å argumentere motvåre synspunkter – istedenfor å vurdere bevisene på et helt fritt grunnalg.

E. En avsluttende personlig digresjon

Undertegnede har vært advokat i over 40 år, og har i alle år hatt prosedyre som mitt hovedarbeidsfelt og herunder ca. 40 saker for Høyesterett.

Torgersen-saken er uten sammenlikning ikke bare den mest omfattende og mest utfordrende saken jeg har arbeidet med, men også den viktigste.

Det har kort og godt vært et stort privilegium å få arbeide med den mest omstridte – for å ikke si dramatiske – drapssak etter krigen.

Jeg har hatt gleden av å ha 100 % støtte for denne særdeles omfattende pro bono-sak både fra Advokatfirmaet Schjødt og – det siste året – fra advokatfirmaet Glittertind. De to respektive firmaenes ledelser har vært fullt ut enige om betydningen av å prioritere Torgesensaken meget høyt – uten å skjele hen til hverken ekstraordinært høyt timeforbruk, eller økonomi.

Ved sakens avslutning tillater jeg å minne om den egenverdien det har å vise norsk offentlighet at Gjenopptakelseskommisjonen i praksis viser at kommisjonen ikke bare stiller seg fritt i forhold til tidligere dommer, men også til sine tidligere avgjørelser.

Tas begjæringen om gjenåpning til følge, har man dokumentert dette, og i tillegg utvist det nødvendige mot som en revurdering av Torgersen-saken krever.

Torgersensaken er som nevnt den mest omdiskuterte straffesak vi har hatt etter krigen, og arbeidet med gjenopptakelse/gjenåpning representerer – uten sammenligning – den største rettssikkerhets dugnad i norsk rett.

Det er to alternativer for sakens avslutning:

  1. Kommisjonens medlemmer kan gi Torgersen den oppreisning som han – og hans ettermæle – så inderlig fortjener.
  2. Kommisjonens medlemmer kan sementere det mest tragiske justismord i norsk etterkrigshistorie.

 

Notes:

  1. Påtalemyndigheten fremmer en svært spekulativ teori i innlegget av 3. d.m. Barnålene skal ha kommet i Torgersens høyre innelomme i dressjakken i forbindelse med at Torgersen skal ha puttet en nøkkel i jakkelommen (ikke i bukselommen eller i frakken, som hadde vært naturlig). Det er i seg selv usannsynlig at det skal kunne smitte barnåler fra juletreet til innsiden av lommen via Torgersens finger (og uten at det samtidig ble barnåler på frakken). I tillegg er det videre helt usannsynlig at den høyrehendte Torgersen skulle legge en eventuell nøkkel i høyre innerlomme i jakken. Påtalemyndighetens spekulative teori er selvfølgelig teoretisk mulig, men sannsyn ligheten for dette er neppe mer enn 1-2%. Her som ellers unnlater påtalemyndigheten å stille det sentrale spørs målet: Hva er sannsynlig?