Inntrykk fra to dager i retten

Professor Emeritus MORTEN HARBOE er en pioner innen immunonolgien både i Norge og internasjonalt. Han har bl.a. vært dekanus ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo, leder av Kreftforeningen og formann i Redd Barna. Denne artikkelen er tidligere publisert i Lov og Rett 2/2013, og gjengis her med forfatterens tillatelse.

Torgersen-saken vekker fortsatt stor interesse fra forskjellige synsvinkler som nylig fremhevet av Gunnar Nerdrum i Lov og Rett. ¹ Kvaliteten av de sakkyndiges arbeid og beviskraften i «tannbittbeviset» står her særlig sentralt. Jeg var selv til stede i retten da de to sakkyndige for dette beviset presenterte sine funn under hovedforhandlingen i 1958 og vil derfor omtale mitt inntrykk av hvordan dette ble gjort og vurdert.

Som universitetsstipendiat ved Rettsmedisinsk institutt 1958–1961 var det en del av min læring å være med min mentor professor Jon Lundevall i retten i utvalgte saker, blant annet to dager i Torgersen-saken. Høyesterettsadvokat Knut Blom var Torgersens forsvarer, og Bloms innsats som forsvarer gjorde sterkt inntrykk på meg. Derfor er den etter 54 år fortsatt et klart minne.

I sitt forsvar tok Blom tidlig frem blodtyping i farskapssaker for å illustrere krav til god bevisføring i rettsvesenet. Kravene var strenge når uforlikelighet i et nytt blodtypesystem skulle brukes som bevis i en slik sak. Vi måtte vise at erfaringen med det nye systemet bygget på et omfattende materiale og var godt kvalitetssikret. Dette kravet gjelder også i dag.

Så gikk Blom videre til «tannbittbeviset» – merkene i offerets ene bryst. Ferdinand Strøm var den første sakkyndige i den forbindelse. Han var tannlege og hadde viktig og anerkjent erfaring fra identifikasjon av krigsofre gravlagt på Trandum. For identifikasjonen var tannfunn særlig viktig når de kunne sammenlignes med tidligere kliniske data som ble samlet inn fra de gravlagtes tannleger. Men i Torgersen-saken var det noe helt annet, vurdering av merker i bløtt vev etter et bitt i offerets ene bryst. I sakkyndiguttalelsen ² hadde Strøm skrevet at Torgersens tannstilling var spesiell med et uvanlig kant-i-kant bitt, og derfor særlig egnet for identifikasjon. Blom spurte Strøm om hvor ofte han hadde gjort slike undersøkelser og om erfaring med hvor sikker konklusjonen ville være. Blom spurte Strøm om hvilke tall han hadde for å underbygge dette. Strøm ble urolig og kunne ikke gi noe godt svar.

I sin sakkyndiguttalelse hadde Strøm også skrevet at merket i brystet var etter et «lystbitt». Blom spurte Strøm om hvordan han kunne vite det, og Strøm kunne ikke svare på det. Kroppsspråket ble etter hvert tydelig. Strøm var usikker. Det var en vanskelig situasjon, og han hadde ikke lenger kontroll. Jeg syntes det var som hans autoritet i sakkyndighetsuttalelsen var smuldret bort.

Den neste dagen ble sakkyndiguttalelsen fra professor Jens Wærhaug diskutert. Han hadde særlig arbeidet med tannkjøttsykdommer, igjen meget forskjellig fra identifikasjon basert på et bitt. Wærhaug behersket situasjonen bedre og svarte klart og presist på spørsmålene Blom stilte. Det virket som han reddet Strøms uttalelse fra dagen før, og dette ble sannsynligvis viktig for juryens skyldig-kjennelse i saken.

Redningen gjelder ikke lenger. Det opprinnelige tannbittbeviset er meget omstridt. Ingen senere sakkyndige opprettholder i dag Strøms konklusjon om at bittmerket var «identisk» med Torgersens tenner. Mange mener at bittmerket utelukker at Torgersen kan være biteren. ³ Tannbittbeviset er også underkjent av Den rettsmedisinske kommisjon. ⁴ Høyesterett kom i 2001 til at «vekten av tannbittbeviset må reduseres i forhold til det som ble lagt til grunn av de sakkyndige i 1958». ⁵ I dag må vi slutte oss til Knut Bloms syn. Kvaliteten på sentrale bevis i Torgersen-saken oppfyller ikke de kravene vi må stille til bevis i saker som er så alvorlige som denne.