Justismordets anatomi: Et lærestykke om tro og benektelse

ThorvaldSteen2Av THORVALD STEEN. Steen er forfatter og var formann i Den norske forfatterforening fra 1991 til 1997. Bøkene hans er oversatt til 25 språk og han har mottatt priser og nominasjoner i inn- og utland. Denne teksten er hentet fra Festskrift til Fredrik Fasting Torgersen. Foto: Per Maning.

I 2005 ringte forfatteren Ebba Haslund og spurte om jeg hadde satt meg inn i Torgersensaken. Jeg svarte svevende. Hun ba meg se et TV-program på NRK samme kveld. Og «om det virket ansporende» kunne hun hjelpe meg med materiale om saken.

Til da hadde jeg tatt det for gitt at rettsvesenet behandlet Fredrik Fasting Torgersen på en rettferdig måte. Ikke en eneste gang under min formannstid i Den norske Forfatterforening (1991-96), der Torgersen selv var og er medlem, var jeg i tvil. Verken under Ebbas eller min periode som ledere ble Torgersens sak fremmet av styret eller medlemmer i foreningen. Sannheten er at vi ikke hadde satt oss ordentlig inn i den. Vi stolte på Høyesterett.

Professor Ståle Eskeland og en rekke forskere innen medisin og naturvitenskap skulle om et par måneder delta på en offentlig høring om Torgersen i regi av Gjenopptakelseskommisjonen (GK). Flere av forskerne hadde vært rettsoppnevnte sakkyndige for Høyesterett, GK eller påtalemyndigheten i andre saker. Ebba ba meg komme på et møte på Blindern, som var et ledd i forberedelsene til møtet med GK. Min rolle, i likhet med Ebbas og den tidligere professor i offentlig rett Anders Bratholms, var å lytte kritisk til hvordan stoffet ble lagt fram for lekfolk.

Det var en sterk opplevelse å møte forskerne. De regnes som Norges ledende innenfor sine disipliner og hadde gått gjennom bevisene. Ingen av dem hadde engasjert seg i Torgersensaken før, bortsett fra professor i medisin Per Holck. Flere av dem måtte medgi at deres tidligere professorkolleger hadde begått alvorlige feil. Møtet konkluderte med at de tre tekniske bevisene ikke holdt, og at den grundige faglige dokumentasjonen måtte få GK til å gjenoppta Torgersensaken. Fornuften ville seire.

Det skjedde ikke, men siden 2006 har stadig flere som har gått gjennom materialet opplevd det samme som meg, enten de er forskere, jurister eller forfattere. Innsikten gjør at man ikke kan eller vil slippe saken.

Tro og bevis

Justismordet er den brutale varianten av å ikke ville lære av historien. Hvordan skal vi unngå nye justismord hvis vi ikke tar oppgjør med gamle? Og hva er poenget med å granske justismordet på Alfred Dreyfus hvis man ikke også studerer Torgersensaken?

Justismord skyldes bevisste eller ubevisste feil. En feil slutning, som blir rettskraftig og til slutt – historie. Å grave i feilaktige dommer utfordrer jurister som har vært sentrale aktører for å få dommen rettskraftig. Jo mer kontroversiell saken er og jo flere år som går, dess mer prestisje knyttes til dommen. Hvis den som er uriktig dømt får medhold av retten vet myndighetene at det kan bli reist krav om erstatning. Det kan bli kostbart.

Da Olof Palme ble drept 28. februar 1986 var politiet, ved politisjef Hans Holmér, fra første stund sikker på hvem den skyldige var. De bestemte seg for å følge det såkalte kurdersporet og droppet andre mulige spor. De tok feil. Ingen er dømt for Palmedrapet.

I Torgersensaken var politiet heller ikke i tvil. Etter drapet på Rigmor Johnsen 6.desember 1957 ble all oppmerksomhet rettet mot én mann, Fredrik Fasting Torgersen. Politi og presse var dagen etter drapet, den 7. desember, overbevist om at den skyldige var arrestert. Dette fikk fatale konsekvenser for etterforskningen, som forplantet seg til behandlingen i retten. Andre mulige gjerningspersoner ble ikke etterforsket.

Science, et av verdens mest velrenommerte vitenskapelige tidsskrifter, hadde i 2005 (5. august, vol. 309) en gjennomgang av 86 justismord i USA, der de dømte var blitt frikjent etter DNA-bevis. Forfatterne var forskerne Michael J. Saks og Jonathan J. Koehler. De viser i detalj hvilke feil som hadde ført til justismordene: Feil identifikasjon av øyenvitner (71 prosent), sakkyndige tok feil (63 prosent), politiet tok feil (44 prosent), påtalemyndigheten tok feil (28 prosent), rettsmedisinsk sakkyndig ga falsk eller villedende forklaring (27 prosent), uærlige informanter (19 prosent), inkompetente forsvarere (19 prosent), falske vitnesbyrd (17 prosent) og falske tilståelser (17 prosent). Summen overgår 100 prosent fordi det ofte er flere forhold som gjør seg gjeldende i hver sak. Det er ingen grunn til å tro at en tilsvarende undersøkelse i Norge vil gi vesentlig andre resultater. Justismordet er en av historiens mest tragiske luner.

Mange har spurt meg hvordan jeg kan være så sikker på at Fredrik Fasting Torgersen er uskyldig? Jeg kan aldri være helt sikker, men det avgjørende er: I en rettsstat skal og må en dom avgjøres ved om bevis holder eller ikke. Alt annet er uvedkommende. At Torgersen bedyrer sin uskyld er selvfølgelig uvesentlig. En rettsstat kan ikke felle noen med bevis som ikke holder, selv om rulleblad, utseende eller din eller min «følelse» tilsier at vedkommende er skyldig. Om personen skulle komme med en tilståelse, vil heller ikke dette holde hvis bevisene tilsier noe annet. Det finnes flere tilfeller av at tiltalte tilstår fordi han ønsker ro, eller kanskje oppmerksomhet. Det skjedde i Fritz Moen-saken og i Thomas Quick-saken, begge med tragiske utfall.

«Fellende bevis som hånd i hanske»

Den 12. juni 1958 la statsadvokat Lauritz J. Dorenfeldt fram aktoratets prosedyre mot Fredrik Fasting Torgersen. «I denne saken har gjerningsmannen satt sitt stempel på offeret ved å bite henne i brystet. Og åstedet bidro med sitt ved å forsyne ham med barnåler, ekskrementer og blod.» Og statsadvokaten fortsatte: «[…] det er vel sjelden at man i en drapssak står overfor så mange fellende bevis og som alle sammen passer inn i hinannen som hånd i hanske.»

Man så bort fra at fotavtrykk på åstedet ikke stemte med Torgersens sko. Det fantes heller ikke spor av slam på skoene, til tross for at hele gulvet der den drepte lå, var dekket av fuktig slam. Funn som ikke bekreftet mistanken ble oversett fortiet eller ødelagt. Vitner som ikke bekreftet mistanken ble oversett eller fortiet.

Dorenfeldt var meget sikker i sin sak. Hans trumfkort var at de fremste naturvitenskapelige ekspertene i landet, innenfor odontologi, botanikk og medisin, ga aktoratet sin uforbeholdne støtte. Det var barnåler, tannbitt og avføringsbeviset som den gang felte Torgersen. Statsadvokaten kalte dem «de tause vitner». Faktiske vitner, alibier eller andre observasjoner som trakk i motsatt retning var ikke avgjørende. Rettspsykiaternes erklæringer fra 7. mars 1958 ga god støtte for Dorenfeldts skråsikre standpunkter. Der står det: «Han er uten enhver holdning, uten stabilitet, har ingen plan for sin livsførsel, synes å mangle en meget vidtgående, etisk vurderingsevne. Hans interesseområder er meget fattige […] Han er en alkoholtilvennet, holdningsløs psykopat […] Han skriver nærmest hva man betegner som prosadikt, uten rim og rytme. Innholdsmessig er det nokså naivt og ubehjelpelig for en stor del.»

Dorenfeldt avsluttet sin prosedyre med: «Denne personen er uten enhver anstendighet […] Nå må vi ha en garanti for at denne voldsforbryteren forvares for alltid – det hender at også folk som har fått livsvarig fengsel benådes og da må vi falle tilbake på sikring i lukket anstalt.» Dommen ble livsvarig fengsel pluss 10 års sikring. 29. januar 1974 ble Fredrik Fasting Torgersen løslatt på prøve, etter seksten og et halvt år i fengsel, hvorav to år og tre måneder i isolat.

Torgersen har etter at han slapp ut ikke fått en eneste anmerkning fra politiet. I 1972 debuterte han som lyriker på Gyldendal Norsk Forlag, med Særmelding, uten rim, og har seinere utgitt seks andre bøker. De to rettspsykiatriske sakkyndige har ikke kommet med noen erklæring i ettertid om Torgersens tilstand.

En tragedie for rettsstaten Norge

Torgersen var tjuetre år den 6. desember 1957. Kvelden før hadde han deltatt i junior-NM i boksing på Sentrum kino, der han representerte idrettsklubben Fagen 26. Ellers drev han med fotball og bryting for Løren idrettslag. Etter midnatt ble han pågrepet utenfor Østbanen i Oslo, mistenkt for sykkeltyveri. Han var det man kaller en «kjenning av politiet». Det var få i Oslopolitiet som ikke kjente til at han som syttenåring var blitt dømt til seksti dagers betinget fengsel, blant annet for vold mot en politimann. Få ting har han, ifølge ham selv, angret mer på.

Seksten år gamle Rigmor Johnsen ble funnet drept en halv time etter at Torgersen ble pågrepet for sykkeltyveri. Liket befant seg 500 meter unna der Torgersen ble pågrepet, i Skippergata 6B. Innen halvannet døgn ble Torgersen siktet for drap og voldtektsforsøk. Andre mulige mistenkte ble viet lite eller ingen oppmerksomhet. Torgersens søster og mor ga ham alibi, men de ble avfeid som inhabile. For politiet var det ikke noe poeng i å undersøke om de to snakket sant. Det var heller ikke interessant at kvinnene ga sine forklaringer til politiet hver for seg, uten at de hadde hatt noen mulighet for å samordne sine forklaringer med Torgersens. Etter pågripelsen satt han isolert med brev- og besøksforbud.

Påtalemyndigheten hadde to hovedvitner: Johanne Kristine Olsen og Ørnulf Bergersen. Olsen hadde, ifølge det hun sa i retten, den mørke desembernatten blitt forbigått av en mann utenfor Eldorado kino. Han kom bakfra, gikk fort og forsvant inn i en drosje på Youngstorget holdeplass. Hun var sikker på at det var Torgersen. Torgersen har alltid benektet at han var i Torggata og at han hadde tatt drosje fra Youngstorget. Påtalemyndigheten fant aldri en sjåfør som kunne bekrefte å ha kjørt Torgersen drapsnatten.

Det andre vitnet, Bergersen, ønsket først å forklare seg den 3. juni, på hovedforhandlingens andre dag, ifølge rettsprotokollene. At han først da meldte seg som vitne, skyldtes at byrettsdommer Petter Koren under etterforskningen mente at Bergersen, på grunn av rulleblad, narkomani og alkoholmisbruk, ikke var troverdig. Han var en kriminell på rømmen. Koren mente fortsatt, i sin politiforklaring 24. januar 2000, at Bergersen var uegnet som sannhetsvitne.

Dorenfeldt trengte Bergersen som vitne, og slik ble det. Bergersen var den eneste som kunne bekrefte at Torgersen var observert i Skippergata. Påtalemyndigheten gjorde ingenting for å få bekreftet eller avkreftet hans vitneutsagn. I ettertid vet vi at Bergersen løy på flere punkter. Blant annet da han skulle peke ut hvor han hadde sett Torgersen.

GK avslo Fredrik Fasting Torgersens begjæring om gjenopptakelse av straffesaken fra 1958, den 8. desember 2006. Dette gjentok seg den 30. september 2010.

GK konkluderer i avslaget 30. september 2010: «Samtlige rettsavgjørelser er truffet på bakgrunn av grundig behandling av bevisene. Kommisjonen (av 2010) kan fullt ut slutte seg til kommisjonens vurderinger og konklusjoner av samtlige bevistemaer i avgjørelsen av 8. desember 2006, og det foreligger ikke omstendigheter som tilsier en annen vurdering i dag.»

Kommisjonen hevder at det ikke har skjedd noe nytt når det gjelder de naturvitenskapelige bevisene. Ingen av kommisjonens medlemmer har naturvitenskapelig bakgrunn. Det er også verdt å merke seg at det ikke undervises i bevislære på jusstudiet.

I alle rettsavgjørelser fra 1958 og fram til i dag har Dorenfeldts resonnementer vært avgjørende: Å forsvare hans oppfatning av hva som var riktig juridisk praksis i 1958. Men kommisjonen gjør i sitt store dokument noen innrømmelser som best kan forklares som taktiske retretter. Om Olsens vitneutsagn står det: «Hennes observasjon har samme usikkerhet som enhver observasjon under tilsvarende forhold.» Forklaringen på hvorfor man skal støtte seg til Olsens og ikke Torgersens forklaring, skyldes at hun er den «lagretten, etter eksaminasjon og sine umiddelbare inntrykk, åpenbart har festet lit til».

Når det gjelder Bergersen, blir det enda mer besynderlig: «Etter kommisjonens mening er det vanskelig å ha noen formening om hvilken vekt Bergersens forklaring isolert sett ble tillagt av lagretten, om den i det hele tatt ble tillagt noen vekt.» Dorenfeldt reserverer seg ikke i sin prosedyre med hensyn til Bergersen. Men har han noe valg? Bergersen var det eneste vitnet som hevdet at han hadde sett Torgersen i Skippergata. Når nå kommisjonen ikke tillegger Bergersens forklaring noen vekt, har de kommet i et uføre. Det innebærer at ved siden av Olsens vitneforklaring, som kommisjonen legger til grunn er riktig uten at det er grunnlag for det, har de nå bare de tekniske bevisene å vise til. Men disse visste kommisjonen var verdiløse. Et brev fra 10 fremstående forskere som kommisjonen hadde mottatt tre måneder før avslaget slår dette utvetydig fast. At kommisjonen etter dette konkluderer med at det ikke kan reises tvil om at dommen er riktig, er tragisk for den norske rettsstaten. Når kommisjonen vraker Bergersen river den samtidig grunnen vekk under sin egen konklusjon. Bergersen fikk i sin tid en strafferabatt på ett år og hundreogseksti dager som «belønning» for sitt vitneprov.

Bevisene som forsvant, dommen som ble stående

Det er grunn til å tro at Dorenfeldt handlet ut ifra de beste motiver. Det var begått et bestialsk mord, og politiet hadde tatt en gammel kjenning de mente kunne ha utført udåden. Det måtte handles. Handlekraften ble ikke svekket av at Dorenfeldt hadde den tekniske ekspertisen i ryggen. Ja, for Dorenfeldt var det meget viktig hva de fremste forskerne mente om bevisene. Han hevdet at det styrket aktoratets sak. Og hvorfor skulle han ikke det? Forskningens oppgave er blant annet å forklare rettsmedisinske forhold for rettsvesen og påtalemyndighet.

Dorenfeldt skrev et fyldig notat av 17. desember 1958 om bevisene og de sakkyndige, at det var en «bred, samlet framstilling av det bevismaterialet som lagretten bygget sin avgjørelse på». I 1959, da lagmann Kristian Lunde avslo Torgersens begjæring om gjenopptakelse, skrev han: «Lagmannsretten vil uttale at den brede, faktiske framstilling av saken og dens bevisligheter som statsadvokaten har gitt i sin redegjørelse av 17. desember […] på alle vesentlige punkter gir et korrekt og objektivt bilde av saken, slik den ble rullet opp under hovedforhandlingene i lagmannsretten.»

For påtalemyndigheten var de sakkyndige viktige støttespillere de neste årene. I 1973 ble Torgersensaken begjært gjenopptatt. Torgersens forsvarere la fram uttalelser fra tannlege Fredrik Neumann og professor Arne R. Hagen som gikk mot de sakkyndiges syn når det gjaldt tannbittbeviset. I 1997 forsterket tannlege Kjell Johannessen innvendingene. To år seinere fikk han støtte fra professor dr.med. Per Holck og seniorforsker dr.med. Per R. Flood, samt fire fremstående amerikanske rettsodontologer.

I august 2000 avga Den rettsmedisinske kommisjon uttalelse i Torgersensaken: «Det bør utvises forsiktighet, og domstolen bør ikke tillegge bittmerket for stor bevisbyrde.»

Like fullt, rett etter at Den rettsmedisinske kommisjon hadde kommet med sin uttalelse, uttrykte lagmannsretten i sin kjennelse at «tannbeviset fortsatt er et bevis som med stor styrke taler for at Torgersen er gjerningsmannen».

I GKs vurdering 8. desember 2006 står det: «Det er ikke grunnlag for å hevde at tannbittbeviset alene ble tillagt spesielt stor vekt» (altså i 1958).

Også avføringsbeviset er blitt gradvis svekket – til det nå ikke er noe igjen av det. Den rettsmedisinske kommisjonen skrev i 2004: «Felles for alle (de sakkyndige) er antakelig at de aldri hadde hatt lignende oppdrag. Ingen hadde erfaring med å ’artsbestemme’ avføring, ingen hadde antakeligvis erfaring med å identifisere et spor som avføring.» I 2006 skriver professorene Trond Eskeland og Ragnar Bye: «Ingen av undersøkerne gjorde funn i avføringsprøvene som knytter Torgersen til åstedet eller avdøde.» Under GKs høring sa professor Per Brandtzæg: «Det finnes absolutt ikke noe grunnlag for å hevde at antatt avføring fra åstedet/offeret og spor på tiltalte, kan knytte Torgersen til drapet.»

GK skriver om de forannevnte uttalelsene at de kun er «en vurdering og evaluering av arbeidet til de sakkyndige i 1958, som ikke under noen omstendigheter synes å være egnet til å føre til frifinnelse».

Og endelig har vi barnålbeviset: De sakkyndige i 1958, professorene Mork og Printz, påsto at «barnålene i dressen stammet fra barnålene i kjelleren». Statsadvokat Dorenfeldt og lagmann Lunde skrev i 1958 og 1959: «Dette er et naturvitenskapelig bevis av første klasse, fordi det viste seg at det her gjaldt barnåler av en så ekstraordinær art at de sakkyndige kunne trekke konklusjoner som eller ikke ville vært mulige.»

Professorene i biologi, Klaus Høiland og Morten Laane, har sammen med Norsk Institutt for skogforskning vist at det er umulig å bruke barnålene som bevis. GK ba professor Rune Halvorsen om hans vurdering. Han var meget klar: «Nålene knyttet ikke Torgersen til drapet.» Hva skriver så GK i avslaget i 2006? «Etter kommisjonens vurdering er barnålbeviset i alle fall ikke svekket.»

Et teknisk bevis som også flere ganger er blitt trukket fram i Torgersensaken er det såkalte blodbeviset. Påtalemyndigheten mente at Torgersen hadde flyttet liket fra trappeavsatsen hvor det ble funnet mye blod, ned til kjelleren der liket ble funnet. Det er ikke mulig for gjerningspersonen å foreta en slik flytting uten å få ferskt blod på seg. Det ble ikke funnet ett ferskt blodspor på Torgersens klær. «Etter kommisjonens vurdering har ikke domfelte grunnlag for sin slutning om at fravær av blodspor utelukker at domfelte er gjerningspersonen». Enig, men det kan da i hvert fall ikke styrke argumentene for at han er det?

De tre tekniske bevisene og de to vitnene Olsen og Bergersen var de viktigste momentene for å få Torgersen dømt under hovedforhandlingene i 1958. Torgersens rulleblad og Dorenfeldts inderlige overbevisning og posisjon i norsk rett på den tiden, var sikkert ikke uten betydning, men det er ikke mitt poeng: Kommisjonen av 2006 og 2010 har forlatt Dorenfeldts premisser for å felle Torgersen. Den har trukket inn et kapittel som kalles «Andre forhold». De stoler ikke på Dorenfeldts grunnlag for å dømme Torgersen, men innfører forhold som ikke angår rettssaken i 1958. Momentene som blir drøftet under kapittelet «Andre forhold», skjer flere år etter rettssaken. De vedrører altså ikke saken.

GK har tatt opp to rykter som har versert, særlig i presse og juristmiljøer de siste årene, nemlig at Torgersen skulle ha filt tennene sine i fengselet og at han skal ha vært uvillig til å avlegge hårprøve. Det står ikke ett sted i dokumentene fra 1958 at Torgersen skal ha nektet å ta hårprøve. Det man vet er at det ble tatt prøver av Rigmor Johnsens hode- og kjønnshår. At påtalemyndigheten ikke har arkivet i orden, kan ikke være Torgersens skyld. Kommisjonen har hevdet at Torgersen nektet å avgi hårprøve i 1958. Dersom dette hadde vært tilfelle, ville det uten tvil ha blitt brukt av Dorenfeldt i retten. Dorenfeldt sa ikke ett ord om dette under rettssaken, og det finnes ingen kilder som tyder på at Torgersen nektet å ta noen form for prøver.

Professor Per Holck har derimot sammenliknet hårene på Rigmor Johnsens kåpe (oppbevart på Rettsmedisinsk institutt) med Torgersens hår og funnet at de ikke stemmer overens. Det nevnes ikke av kommisjonen i grunngivingen for avslagene 2006 og 2010. De skriver heller ikke ett ord om at statsadvokat Lars Frønsdal i 2000 erkjente at tannfilingen var en «vandrehistorie». Ingen fil eller tannlege som måtte ha utført det inne på cella, er funnet. Forsker dr.scient. Jon Ingulf Medbø har skrevet et meget utførlig notat om dette, som burde være kjent for kommisjonsmedlemmene. Det nevnes heller ikke.

Helhetsvurdering uten innhold

Den 18. september 2006 skrev 10 av våre fremste forskere som hadde inngående kjennskap til de tekniske bevisene, et brev til GK, under overskriften: «De tekniske bevisene i Torgersensaken underbygger ikke at Torgersen er skyldig.» Brevet, navnene på underskriverne og et brev sendt 9.juni 2008 til justisminister Knut Storberget underskrevet av 280 framstående forskere innen medisin og naturvitenskap er tatt inn annet sted i dette festskriftet.

Den 24. juni 2008 svarte Janne Kristiansen, leder av GK: Hun gjentok at en enstemmig kommisjon mente at det ikke fantes noen tvil om at dommen fra 1958 var korrekt og at det er en «helhetsvurdering av det totale bevisbildet» og «en samlet vurdering av bevisene» som ligger til grunn. Da TV2 samme kveld konfronterte henne med brevet fra de 280, svarte hun at «vitenskapen får uttale hva de vil».

Janne Kristiansen argumenterer slik statsadvokat Anne Margrete Katteland gjorde den 30. mars 2006 da hun ble konfrontert med at påtalemakten sto igjen med tre verdiløse bevis. Hun svarte at «den juridiske tenkemåten gjorde henne sikker på at Torgersen var skyldig».

Statsadvokat Dorenfeldt ville i 1958 la de tre naturvitenskapelige bevisene være avgjørende for å kunne felle en så rettferdig dom som mulig. Det var de «tause vitner» som skulle avgjøre. Det er en ulykke ikke bare for Torgersen, men for oss alle, at det norske rettsvesenet ikke tar inn over seg at Dorenfeldts hovedpremiss for å dømme Torgersen ikke lenger holder.

Er det nå slik at Janne Kristiansens eller Anne Margrete Kattelands ordvalg er «uforståelig» og «absurd»? Når man spør Katteland om hva den «juridiske tenkemåte» går ut på, eller ber Kristiansen om å redegjøre for hva hun legger i «helhetsvurdering», svarer de verken skriftlig eller muntlig. Advokatene Erling Moss og Jan Tennøe, høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum og professor Ståle Eskeland har henvendt seg gjentatte ganger uten å få svar. I juni 2013 skrev Gunnar Nerdrum og professor Per Brandtzæg til riksadvokat Tor-Aksel Busch for å få svar på om han støttet statsadvokat Katteland. Og om han gjorde det, ville han utdype hva han la i de ulne begrepene? Riksadvokaten svarte den 20. august at han hadde uforbeholden tillit til Katteland, uten å gå inn på Nerdrum og Brandtzægs konkrete spørsmål.

Jeg tenkte, til 2005, at selv om en av mine første yndlingsforfattere, Jens Bjørneboe, hadde kjempet innbitt for ham, hadde det siste avslaget i Høyesterett 2001 bekreftet alle tidligere dommer, og viktigst for meg: En av dommerne, som jeg hadde stor tillit til, hadde vært med på det enstemmige avslaget. Det fikk meg til å falle til ro. Etter riksadvokat Buschs brev til Brandtzæg og Nerdrum fant jeg ut at jeg ville skrive til den pensjonerte dommeren. Jeg refererte til riksadvokatens brev, ba ham om «å hjelpe meg med motargumenter mot min egen oppfatning av saken». Eks-dommeren svarte, noe jeg er takknemlig for. Svaret bekreftet det jeg har ant i noen år: at ingen vil eller kan forklare helhetsvurderingen som ligger til grunn for at saken ikke skal gjenopptas.

Hovedpoenget med vårt rettssystem er at det er rasjonalia og logikk som skal være styrende for dommene. Det var rettesnoren for keiser Justinian og hans komité, som i år 555 startet arbeidet med å lage ett sett med lover for hele Det bysantinske riket. Codex Justinian, som her til lands blir kalt Romerretten til tross for at lederen var keiser Justinian i Det bysantinske riket, var ment å motvirke spekulasjon og vilkårlighet. Lovverket i Bysants ble forenklet og tydeliggjort til en lovsamling for hele riket og undertegnet av Justinian i året 557 i keiserpalasset i Konstantinopel. Codex Justinian ble av keiseren presentert som et sivilisasjonsskrift mot barbari og vilkårlig skjønn.

Utgjør Kristiansen og Katteland et høyere nivå innenfor jussen eller historien i forhold til Justinian og hans komitémedlemmer?

Den gang som nå vil det uansett de beste intensjoner begås justismord som rettsapparatet i liten eller ingen grad, bevisst eller ubevisst, vil oppklare. Dømt er dømt, vil flere si. Retten og historien begraver sine synder – hvis ikke enkeltpersoner eller presse lager såpass oppmerksomhet rundt saken at man begynner å stille spørsmål. Kanskje en sivilisasjon kan måles ut fra viljen til å granske rettsavgjørelser på sviktende grunnlag?

—

Også fra «Festskrift til Fredrik Fasting Torgersen»: