Bevisvurdering og juss eller «vitenskap mot galskap»

Av PER BRANDTZÆG og STÅLE ESKELAND. Per Brandtzæg er professor i medisin og blir regnet som Norges mest siterte forsker internasjonalt. Han er Kommandør av St. Olavs Orden og vinner av blant annet Anders Jahres medisinske pris og Fernströms nordiske pris. Ståle Eskeland er jusprofessor og har blant annet skrevet lærebok i norsk strafferett. Han publiserte avhandlingen «Bevisene i Torgersensaken» i 2005, og har vært en drivende kraft i arbeidet for å få gjenopptatt Torgersensaken i en årrekke. Denne teksten er hentet fra Festskrift til Fredrik Fasting Torgersen.

Da vi begynte arbeidet med bevisene i Torgersen-saken (Eskeland i 1997, Brandtzæg i 2004) ante vi ikke at det skulle komme til å gi oss selv, og mange andre, grunnleggende ny erkjennelse om hvor usikker bevisvurderinger i straffesaker er. Vi visste at det i vitenskap ofte er tilfeldigheter som fører til oppsiktsvekkende funn og grensesprengende ny kunnskap. Men at det skulle skje som et resultat av studiet av bevisene i en konkret straffesak, var helt uventet.

Da Høyesterett avslo Torgersens begjæring om gjenopptakelse i 2001, ble Ståle Eskeland svært overrasket. På dette tidspunkt var det klart at tre tekniske bevis som i 1958 var avgjørende for domfellelsen – tannbittbeviset, avføringsbeviset og barnålbeviset – var verdiløse. Seks bitemerker i den dreptes bryst ga ikke slik sikkerhet for at Torgersen var biteren og dermed gjerningspersonen, som de sakkyndige la til grunn i 1958. Konklusjonen deres var at det var «identitet» mellom bittmerket i den dreptes bryst og Torgersens tenner. Det var også klart at barnåler som ble funnet i Torgersens dress og på åstedet ikke var unike slik de sakkyndige i 1958 la til grunn, men tvert imot vanlige i norsk natur. Endelig var det berettiget tvil om en liten avføringsflekk på Torgersens sko var fra menneske. De sakkyndige i 1958 hadde konkludert ganske sikkert med at flekken stammet fra avføring på offeret og dermed knyttet Torgersen til drapet.

Likevel ble ikke saken gjenopptatt. Høyesterett «reduserte» betydningen av tannbittbeviset, men mente det fremdeles trakk i retning av at Torgersen var biteren. Høyesterett mente også at angivelig avføring og barnåler fremdeles med stor grad av sannsynlighet viste at Torgersen hadde vært på åstedet, og dermed at han var skyldig.

Både domfellelsen i 1958 og avslaget på gjenopptakelsesbegjæringen i 2001 bygde på at det var mulig å trekke holdbare slutninger om sannsynlige sammenhenger mellom funnene på offeret/åstedet og spor på Torgersen. Eskeland har ikke naturvitenskapelig bakgrunn, men har arbeidet med samfunnsvitenskapelige problemstillinger og mente at grunnleggende forutsetninger for å kunne konkludere med reell sammenheng mellom to forhold ikke forelå. Sammen med advokat Erling Moss engasjerte han derfor en rekke fremstående forskere fra ulike fagområder (medisin, biologi, kjemi, fysikk, statistikk, odontologi) med sikte på å få vurdert best mulig verdien av de tre tekniske bevisene. En av disse var Per Brandtzæg.

Brandtzæg har hatt tarmen og dens sekreter som et viktig forskningsfelt i mer enn 40 år. Han ble derfor anmodet om å kvalitetssikre holdbarheten av avføringsbeviset og det tok mindre enn en time å komme til en klar konklusjon. Det fantes overhodet ikke noe faglig grunnlag for å påstå, slik de sakkyndige hadde gjort i 1958, at avføringsbeviset knytter Torgersen til drapet. Brandtzæg satte seg deretter grundig inn i de to andre tekniske bevisene. Konklusjonen var den samme: Heller ikke tannbittbeviset eller barnålbeviset kan knytte Torgersen til drapet. Dette stemte med det ni andre fremstående forskere var kommet til, alle med inngående kjennskap til minst ett av de tre tekniske bevisene. Konklusjonen rev med andre ord grunnen vekk både under den fellende dommen fra 1958 og Høyesteretts avslag om gjenopptakelse av saken i 2001. Derfor fremmet Torgersen den 25. februar 2004 en ny begjæring om gjenopptakelse, denne gangen for Gjenopptakelseskommisjonen (Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, senere kalt GK) som ble etablert med virkning fra 1. januar 2004.

GK er et uavhengig forvaltningsorgan med selvstendig utrednings- og etterforskningskompetanse. Kommisjonen er ikke en del av domstolsapparatet og kan ikke instrueres av Justisdepartementet eller andre. Tanken bak dette var at domstolenes lojalitet mot egne avgjørelser derved ikke ville kunne innvirke på den endelige beslutningen om en fellende dom skal undergis ny behandling eller ikke. Vi hadde følgelig stor tro på at GK ville forstå den alvorlige svikten i bevisvurderingen og anbefale gjenopptakelse av Torgersen-saken.

Vårt håp ble styrket halvannet år senere da det 5. august 2005 kom en høyst relevant artikkel i tidsskriftet Science, som er et av verdens mest velrennomerte vitenskapelig tidsskrifter. I artikkelen med tittelen «The Coming Paradigm Shift in Forensic Identification Science», analyserte to forskere innen rettsmedisin, professorene Michael Saks og Jonathan Koehler, årsakene til 86 justismord i USA. At det faktisk var justismord, var dokumentert ved etterfølgende DNA-analyser. Saks og Koehler påviste bl.a. at i to av tre saker hadde de rettssakkyndige tatt feil nettopp av grunner som vi gjenkjente fra Torgersen-saken. De sakkyndige var ikke tilstrekkelig vitenskapelig skolert, de forvekslet likhet med sammenheng og de var forutinntatt. Vi gjenkjente også årsaker til feil som ble gjort i Liland-saken, Moen-sakene og en rekke incest-saker hvor uholdbare rettsmedisinske erklæringer hadde ført til justismord.

Det gikk etter hvert opp for oss at Torgersen-saken og andre norske straffesaker som har endt med justismord, synliggjorde et generelt fenomen hva angår slutningsfeil. Det synes å eksistere en egen «logikk» i rettslivet når det gjelder bevisvurdering som er løsrevet fra naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige krav for å kunne konkludere fra det vi vet i dag til hva som skjedde i fortiden. Dette farlige fenomenet, som noen ganger fører til justismord, er blitt holdt i live bl.a. av ukritisk rettssakkyndighet. Vi forsto også at denne nye erkjennelsen var en «bombe» som det kunne være vanskelig å få aksept for i juridiske og rettsmedisinske miljøer.

Vi fikk et forvarsel om dette da GK gjennomførte en muntlig høring 27. – 30. mars 2006. Statsadvokat Jørn Maurud introduserte Brandtzæg som var engasjert av kommisjonen for å redegjøre for avføringsbeviset, ved å fortelle GKs medlemmer at alle visste at Brandtzæg ikke hadde noe nytt å komme med. Kommisjonen lyttet derimot med respekt til professor Tore Solheim som forklarte at bittmerket i den dreptes bryst var like sikkert som et DNA-bevis. Den britiske eksperten som var innkalt av GK, professor David Whittaker, forklarte at han var kommet til at sannsynligheten for at Torgersen var biteren lå mellom 51 og 94 prosent «on an analogue scale». Begge villedet GK på det groveste, uten at noe medlem i kommisjonen stilte et eneste kritisk spørsmål som viste at de forsto det.

Vi tok derfor initiativet til et bredt anlagt dagsseminar som vi kalte «Rettsmedisinsk sakkyndighet i fortid, nåtid og fremtid: Mot et paradigmeskifte ved rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker». Seminaret, som fikk økonomisk støtte av Det juridiske fakultet og Det medisinske fakultet, ble holdt i Gamle Festsal, Universitetet i Oslo, 18. september 2006. Vårt håp var at seminaret skulle bidra til at GK, som hadde varslet at den ville avgjøre Torgersens nye gjenopptakelsesbegjæring mot slutten av 2006, ikke skulle gjøre de samme feilene som Høyesterett hadde gjort da den avslo gjenopptakelse i 2001. Vi håpet også at seminaret kunne bidra til å bygge bro mellom rettssakkyndighet og tradisjonell bevisvurdering ved domstolene på den ene side, og moderne vitenskapelig basert tenkning på den annen side.

Ingen fra GK takket ja til invitasjonen om å delta på seminaret. Verken medlemmene av kommisjonen eller noen fra sekretariatet hadde anledning, ble det svart. Dette var skuffende siden vi hadde klart å sette sammen et program med svært kompetente foredragsholdere fra inn og utland. En av dem var den ene av forfatterne av Science-artikkelen, professor Michael Saks, Arizona State University. En annen var den anerkjente rettsodontologen professor David Senn, University of Texas. Senn hadde tidligere vært i Oslo og sammenliknet 1958-modeller av Torgersens tenner med bittmerkene i offerets bryst (brystet er fremdeles bevart). Hans konklusjon var at det var utelukket at Torgersen kunne være biteren.

Vi fikk en beklemmende følelse av at GK ikke ønsket å delta i en åpen og fri diskusjon om den tradisjonelle måten rettsvesenet vurderer bevis på, er utdatert. Vi ville ikke risikere at kommisjonen skulle avgjøre Torgersens begjæring om gjenopptakelse uten å kjenne til det paradigmeskiftet – den nye tenkemåten – som hadde tvunget seg fram i USA som en nødvendig følge av at DNA-teknologien hadde gjort det mulig å avdekke justismord i langt større utstrekning enn tidligere. Eskeland tok derfor initiativ til at de ti forskerne som hadde gjennomført nye, omfattende analyser av de tre tekniske bevisene, skrev et brev til GK hvor de gjorde det helt klart at disse bevisene var uten verdi for å knytte Torgersen til det drapet han var dømt for. Fire av de ti forskerne var oppnevnt sakkyndige for Høyesteretts kjæremålsutvalg da saken ble behandlet der i 2000-2001 og/eller da saken ble behandlet av GK 2004 – 2006 (Per Brandtzæg, Per Flood, David Senn, Rune Halvorsen Økland).

Våre mistanker om at GK ikke var mottakelig for ny innsikt, viste seg dessverre å være berettiget. Da kommisjonen tre måneder senere (8. desember 2006) avslo begjæringen om gjenopptakelse, kommenterte den brevet fra de ti forskerne i et eget avsnitt: «Henvendelse fra sakkyndige vedrørende de tekniske bevisene». Her heter det bl.a. (s. 517):

«Påstanden om at de sakkyndige i 1958 uttalte at tannbittbeviset, barnålbeviset, og avføringsbeviset med nær 100 % sikkerhet knyttet Torgersen til drapet, er […] vitterlig ikke korrekt.»

Kommisjonens utsagn innebærer for det første en påstand om at de sakkyndige i 1958 ikke med nær 100 prosent sikkerhet knyttet Torgersen til drapet. Dette er direkte feil. De sakkyndige i 1958 konkluderte bl.a. slik:

Tannbittbeviset: «identisk»
Avføringsbeviset: «samtlige prøver stammet fra samme kilde, nemlig fra den drepte»
Barnålbeviset: «et naturvitenskapelig bevis av første klasse»

For det annet påsto kommisjonen at det «vitterlig» ikke er korrekt når de ti forskerne legger til grunn at de sakkyndige i 1958 anså de tekniske bevisene for å være meget sikre («med nær 100 prosent sikkerhet»).

At noe er «vitterlig» betyr i juridisk språkbruk at et faktisk forhold er så sikkert at dommeren i en straffesak kan bygge på det selv om det ikke har vært gjenstand for noen bevisførsel. I vanlig språkbruk betyr «vitterlig» at noe er helt sikkert. Den juridiske og den vanlige betydningen av ordet «vitterlig» er altså i hovedsak sammenfallende. Det må derfor være i denne forstand GK brukte ordet vitterlig. Kommisjonen påsto altså at det er helt sikkert at de ti forskerne tok feil med hensyn til den påståtte holdbarheten av konklusjonene til de sakkyndige i 1958. Men det motsatte er tilfellet, noe GK ikke kan ha unngått å forstå. Det kommisjonen skrev er ikke en grov feil som kan unnskyldes. I forskning ville feilen blitt sett på som juks og ville fått alvorlige konsekvenser for de(n) ansvarlige. Hittil har GK sluppet unna med jukset fordi de færreste får seg til å tro at kommisjonen ikke er hederlig. Denne naive troen på GKs redelighet, som vi selv lenge hadde, er faktisk en vesentlig grunn til at det er så vanskelig å få gjenopptatt Torgersen-saken.

Dessuten skrev GK nedlatende om brevet fra de ti forskerne:

«Brevet fremstår i det alt vesentlige som et engasjert partsinnlegg.»

Det er ikke mulig å tolke dette på annen måte enn at GK anser seg berettiget til å avvise brevet, og dermed også konklusjonen om at de tre tekniske bevisene mot Torgersen er verdiløse. Denne forståelsen har kommisjonen selv bekreftet i avgjørelsen for så vidt gjelder barnålbeviset:

«Etter kommisjonens vurdering er barnålbeviset i alle fall ikke svekket.»

GK gir med dette inntrykk av at det er forsvarlig å anse barnålbeviset som et «vitenskapelig bevis av først klasse», slik statsadvokat L.J. Dorenfeldt, sakens aktor i 1958, fortalte juryen. Det er vanskelig å tro at kommisjonen ikke forstår at dette er uholdbart. Men de som ikke kjenner saken og har tillit til GK, vil ikke kunne gjennomskue at dette er usant.

I et brev som kommisjonens leder, Janne Kristiansen, sendte til justisminister Knut Storberget 24. juni 2008, ble avvisningen av brevet fra de ti forskerne og dets innhold bekreftet nok en gang. Hun skrev bl.a.:

«I brevet gikk disse på en bemerkelsesverdig uprofesjonell måte ut over sin rolle og sitt mandat som offentlig oppnevnte sakkyndige ved å uttale seg om bevisvurderingen. Kommisjonen må, i likhet med domstolene, forholde seg til sakkyndige rapporter og erklæringer som avgis i samsvar med det mandat som er gitt ved oppnevningen og eventuelle forklaringer som avgis under forsikring. Kommisjonen kan ikke forholde seg til personlige meningsytringer.»

Var det «uprofesjonelt», slik Kristiansen påstår, at de ti forskerne gjorde kommisjonen oppmerksom på grunnleggende feil som ble gjort ved domfellelsen av Torgersen i 1958? Åpenbart ikke. Gikk de «ut over sin rolle og sitt mandat», slik hun også påstår, ved å uttale seg om bevisvurderingen i Torgersen-saken? Åpenbart ikke, så lenge de holdt seg til det de faglig sett hadde særlig innsikt i, noe de klart gjorde. Andre deler av bevisvurderingen uttalte de seg ikke om. Var det tale om «personlige meningsytringer», som kommisjonen ikke skulle ta hensyn til – «forholde seg til» – slik Kristiansen ordla seg? Tvert imot. Det var meningsytringer basert på omfattende studier av de tekniske bevisene.

Brevets innhold er ille nok. Det som gjorde saken enda verre, er at alle kommisjonsmedlemmene, så vel faste medlemmer som varamedlemmer, tiltrådte Janne Kristiansens brev. Av disse var det bare fire (Helen Sæter, Vidar Stensland, Svein Magnussen og Øystein Mæland) som hadde undertegnet avslaget. De øvrige (Ann-Kristin Olsen, Birger Arthur Stedal og Ingrid Bergslid Salvesen) undertegnet altså i blind tillit og lojalitet til sine kommisjonskolleger. I realiteten stilte de seg også bak Kristiansens famøse uttalelse til TV2 samme dag som GK avslo Torgersens begjæring om gjenåpning, 8. desember 2006: «Vitenskapen får uttale hva de vil». Hun understreket derved at kommisjonen anså seg berettiget til fritt å kunne avgjøre om den ville legge de nye sakkyndiges konklusjon til grunn eller ikke.

Janne Kristiansens brev til justisministeren var en reaksjon på en uttalelse om kommisjonen som 270 forskere sendte til justisministeren 9. juni 2008 hvor de bl.a. påpekte at det er «skremmende at den slik neglisjerer moderne vitenskapelige metoder uten å gi noen konsistent analyse med troverdig begrunnelse». Les hele uttalelsen her.

To av de 270 underskriverne, professor John Kjekshus (medisin) og professor Kristian Gundersen (biologi) reagerte på Kristiansens brev ved å henvende seg direkte til kommisjonen. Kjekshus sendte 11. juli 2008 en epost til GK hvor han bl.a. skrev:

«Kommisjonens leder Janne Kristiansen uttaler at det er «oppsiktsvekkende og foruroligende at forskere i medisin og naturvitenskap retter offentlig kritikk mot Gjenopptagelseskommisjonen uten å sjekke faktagrunnlag for kritikk». Reaksjonen er skuffende fordi vi ønsket å påpeke betydningen av å bruke vitenskapelige kriterier i kvalifiseringen av tekniske bevis, uten å legge oss opp i kommisjonens konklusjon. Mennesker er, også jurister, glemsomme, fordomsfulle, forutinntatte og påvirkelige. Vi etterlyser derfor kontrolltiltak som nøytraliserer disse høyst menneskelige egenskapene.

Kommisjonen etterspør ikke de kontrollene som er avgjørende for å bruke beviset. De oppnevnte sakkyndige kjente identiteten til offeret og den antatte gjerningsmannen. Det hjelper ikke at kommisjonen har tillit til de sakkyndiges uhildethet. Tannbittbeviset ville hatt tyngde dersom undersøkeren hadde greid å identifisere den antatte gjerningsmannens tannsett blant ett av mange anonymiserte tannsett. I avføringsbeviset mangler de kritiske kontrollene. De biologiske funnene var ikke anonymiserte. Når offerets og gjerningsmannens identiteter er kjente for de sakkyndige, mangler undersøkelsen objektivitet og kan ikke godtas som bevis. Barnålbeviset er likeledes usikkert. De tekniske bevisenes holdbarhet må vurderes på grunnlag av vitenskapelige kriterier.»

Professor Kristian Gundersen sendte en epost til kommisjonen 25. juni 2008, hvor han bl.a. skrev:

«[…] kommisjonens leder Janne Kristiansen «anbefaler kritikerne å lese kommisjonens 528 sider lange rapport.» […] Jeg har faktisk lest HELE rapporten, og det lenge før jeg ble bedt om å undertegne oppropet. Mine vurderinger er i det vesentlige basert på lesning av kommisjonens rapport, ikke på andre kilder.

På bakgrunn av min lesning av rapporten er jeg overbevist om at de sakkyndige den gangen uttalte seg klart feilaktig om i det minste noen av de tekniske bevisene. Det er oppsiktsvekkende at kommisjonen ikke konkluderer på samme måten ut fra det materialet som er gjengitt i rapporten. Når jeg leser rapporten på bakgrunn av min vitenskapelige trening er det svært vanskelig å følge sammenhengen mellom premissene og de konklusjoner kommisjonen gjør vedrørende de biologiske bevisene.»

Professorene Kjekshus og Gundersen er to meget anerkjente forskere innenfor hhv. medisin og naturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Andre fremtredende navn blant underskriverne på henvendelsen til justisministeren var professor Dag Hessen (biologi), professor Niels Chr. Stenseth (biologi), professor (tidligere rektor ved Universitetet i Oslo) Kaare Norum (medisin), professor (tidligere rektor ved Universitetet i Tromsø) Ole Danbolt Mjøs (medisin) og direktør for Kreftregisteret Frøydis Langmark (medisin).

Når 270 forskere innenfor medisin og naturvitenskap, de fleste på professornivå, henvender seg til justisministeren fordi de er alvorlig bekymret for hvordan aktørene i rettssystemet forholder seg til vitenskapelige metoder for sannhetssøking, burde det mane GKs medlemmer til ettertanke. Det er oppsiktsvekkende at nettopp det motsatte skjedde. Samtlige medlemmer i kommisjonen forsvarte i full offentlighet sine åpenbare feil.

Professor i vitnepsykologi, dr. philos. Svein Magnussen, var ett av de fem medlemmene i GK som enstemmig avslo Torgersens begjæring om gjenopptakelse i 2006. Før avslaget trodde vi at Magnussen i hvert fall ville sørge for at bevisverdien av vitneforklaringene som ble avgitt i 1958, ville bli vurdert på forsvarlig måte av kommisjonen. Vi hadde tillit til at Magnussen, som med god grunn er en anerkjent forsker innenfor vitnepsykologi og med stor kunnskap om hvordan feilaktige vitneforklaringer har ført til en rekke justismord, ville forstå og forklare for kommisjonens øvrige medlemmer at det ikke er vitneforklaringer i Torgersen-saken som det er grunnlag for å tro er i samsvar med de faktiske forhold. Men det gjorde han ikke. Vi mente også at Magnussen, på bakgrunn av hans generelle vitenskapelige skolering, ville forstå at de tekniske bevisene ikke knytter Torgersen til drapet. Og det forsto han trolig. For i en senere uformell samtale med Brandtzæg sa han nemlig at vi bare måtte glemme de tre tekniske bevisene, for det er «så mange andre omstendigheter som viser at Torgersen er skyldig». Da Brandtzæg senere i en epost ba ham forklare hva disse «omstendighetene» besto i, kom det ikke noe svar.

I 2007 fremsatte Torgersen ny begjæring om gjenopptakelse, begrunnet med de mange feilene som kommisjonen hadde begått i avslaget fra 2006. I et intervju i Juriskontakt i 2007 innrømmet Janne Kristiansen at 2006-avslaget inneholdt noen feil. Men etter hennes oppfatning var det bare tale om det hun kalte «kommafeil» uten betydning for avslaget. Vår frykt for at gjenopptakelse ikke ville bli resultatet denne gangen heller, viste seg dessverre å være berettiget. I 2010 avslo GK gjenopptakelse for andre gang, uten å ta hensyn til de mange tungtveiende innvendinger som var fremsatt mot avslaget i 2006. Ingen av de medlemmmene i kommisjonen som var ansvarlige for avslaget i 2006, deltok ved behandlingen i 2010. Man skulle tro at disse nye medlemmene ville ta hensyn til innvendingene, men det skjedde ikke. Tvert imot – de gjentok de fleste feilene som var gjort i 2006-avslaget.

I 2010 nedsatte justisminister Knut Storberget en arbeidsgruppe, ledet av jussprofessor Ulf Stridbeck, med mandat å evaluere hvordan GK hadde fungert etter at den begynte sin virksomhet i 2004. Det sentrale spørsmålet for gruppen var om kommisjonens avgjørelser er «innholdsmessig gode», det vil si om de beror på «god bevisvurdering» og «riktig rettsanvendelse». Det er umulig å svare på dette uten å gå inn i enkeltsaker, gjerne de mest omstridte. Men det gjorde gruppen ikke. Den nevnte heller ikke de 270 forskernes kritikk eller andre sterkt kritiske artikler eller kommentarer til kommisjonens praksis. Snarere enn en kritisk evaluering framstår gruppens «etterkontroll» som en velvillig hvitvasking av GK.

Heller ikke den grunnleggende artikkelen i Science fra 2005 nevnes. Ingen som arbeider seriøst med rettssikkerhet i straffesaker er ukjent med artikkelen, som konkluderer med at i 86 dokumenterte justismordsaker hadde de sakkyndige tatt feil i to av tre. GK skrev i avslaget i 2006 at disse funnene i USA ikke har særlig betydning for vurderingen av sakkyndiges uttalelser i Norge. Dette er åpenbart feil, men kommenteres ikke i Stridbeck-gruppens rapport. Solskinnshistorier om hvor fornøyd domfelte var med kommisjonens behandling av to mindre alvorlige saker (nektelse av bøter) gjengis nesten i sin helhet «som kontrasteksempler til de beretningene som kommisjonen vanligvis forbindes med». Budskapet fra arbeidsgruppen er ikke til å misforstå: Kritikken mot kommisjonen ansees stort sett å være uberettiget. Men er det noe nyere forskning har vist, så er det først og fremst at rettslig vurdering av bevis ofte er ren gjetting ikledd en tilsynelatende rasjonell argumentasjon. Domstolene tar ofte på fritt grunnlag standpunkt til om et vitne, en fornærmet eller en tiltalt er «troverdig», enda vi i dag vet at det ikke finnes gode kriterier for dette – noe professor Stridbeck skulle kjenne til etter sitt arbeid med vitnepsykologiske problemstillinger, bl.a. i samarbeid med professor Svein Magnussen.

Evalueringer av hvordan offentlig forvaltning ivaretar sitt samfunnsansvar er en viktig forutsetning for forbedringer. Men en dårlig utredning er verre enn ingen evaluering. Den bidrar bare til å sementere svakheter. Arbeidsgruppens rapport er dessverre en slik verdiløs og skadelig utredning.

I USA har en rekke Innocence Projects, de fleste tilknyttet universiteter, fått frifunnet over 300 domfelte for alvorlige forbrytelser (i de fleste tilfeller drap, seksualforbrytelser og vold). Da vi i 2013 henvendte oss til Justisdepartementet for å få midler til å utrede forutsetningene for et norsk Innocence Project, fikk vi – etter ni måneder – svar at departementet ville basere sitt videre arbeid med å bedre rettssikkerheten i strafferettspleien på Stridbeck-gruppens innstilling. Det lover ikke godt, for å si det forsiktig.

Forskning er pr. definisjon søken etter sannhet. En bærebjelke i strafferettspleien er sannhetsgrunnsetningen, bl.a. nedfelt i reglene om at tvil i en straffesak skal komme tiltalte til gode og at en domfelt har krav på å få sin sak gjenåpnet dersom det er en rimelig mulighet for frifinnelse i en ny rettssak. Man skulle derfor tro at forskningsbaserte bidrag til å avdekke svakheter i strafferettsystemet var blitt mottatt med en positiv holdning. I stedet er vil blitt møtt med en innbitt motstand – først og fremst fra GK selv, den institusjonen som har som sin eneste oppgave å rette opp justismord.

Er forklaringen på det vi har erfart, slik Fredrik Heffermehl er inne på i sin artikkel i dette festskriftet, at troen på at Torgersens skyld er så fasttømret at de ansvarlige ikke ser de grove feilene som ble gjort da Torgersen ble domfelt i 1958? Eller er forklaringen, som Jan Tennøe konkluderer i sin festskriftartikkel, at de ansvarlige handler mot bedre vitende?

Vi har ikke noe godt svar. Uansett hva svaret er, må det ryddes opp i et rettssystem som kan ta så grunnleggende feil som det har gjort i Torgersens-saken, gang på gang, fra 1958 til i dag. Som Brandtzæg sa på en pressekonferanse umiddelbart etter at GKs avslag var blitt kjent 8. desember 2006: «Her står vitenskap mot galskap».

Da Torgersen i 2006, før kommisjonens første avslag var et faktum, ble spurt hvordan han ville feire dersom saken ble gjenopptatt, svarte han:

«Det er ikke noe å feire i det hele tatt. Det må være en seier for rettssikkerheten, ikke for meg… Det er snakk om rettferdighet. For nå gjaldt det meg, neste gang kan det gjelde deg, eller noen andre.»

—

Også fra «Festskrift til Fredrik Fasting Torgersen: