Derfor fortjener Fredrik Fasting Torgersen et festskrift

Postet av 11. juli 2014 1 Comment

Så lenge 1958-dommen mot Fredrik Fasting Torgersen er rettskraftig, er Torgersen fremdeles en drapsmann i rettsvesenets og det offisielle Norges øyne. På bakgrunn av dette kan det virke kontroversielt å hedre ham med et festskrift når han fyller 80 år til høsten.

Torgersen_Foto_Petter_Mejlænder

Fredrik Fasting Torgersen under et debattmøte om bevisene i Torgersensaken. Foto: Petter Mejlænder. Bildet er hentet fra det kommende festskriftet.

Torgersen har fått mesteparten av sitt liv preget av det massive offentlige overgrepet som går under navnet Torgersensaken. Han har utholdt 16 år i fengsel, mer enn 2 år i fullstendig isolasjon og nesten 60 år som urettmessig dømt. Saken hans har bidratt til å avdekke et fundamentalt problem i vår rettspleie.

Rettsvesenets problem

Da Per Liland i 1970 ble dømt til livsvarig fengsel for to drap han ikke hadde begått, hadde han mer flaks enn noe menneske kan drømme om. I salen satt nemlig to tilfeldige tilhørere, ekteparet Sten og Vibeke Ekroth, som ikke kunne slå seg til ro med resultatet. De gikk ut i Fredrikstad og fant umiddelbart et tyvetalls personer som hadde sett de drepte dagen etter at de angivelig var blitt myrdet av Liland. Væpnet med ugjendrivelige bevis på at dommen var uriktig, startet de arbeidet med å få han frikjent. Det skulle ta 24 år, og da frikjennelsen endelig var et faktum hadde Liland kun to år igjen å leve.

En like lykkelig slutt fikk ikke historien om den døvstumme Fritz Moen. Da han døde alene foran fjernsynet i 2005, var han fremdeles en morder i samfunnets øyne, til tross for at privatetterforsker Tore Sandberg hadde jobbet for å renvaske han i en årrekke, og til tross for at enhver måtte forstå at han ikke kunne ha utført de to drapene han var dømt for 27 år tidligere.

Det er ikke de feilaktige dommene som er det mest støtende her, men den ekstremt lange tiden det har tatt før rettsvesenet meget motvillig har medgitt feilene.

Torgersens kamp

Torgersensaken har versert i rettssystemet lenger en disse to sakene tilsammen. Dommen har blitt kritisert av en lang rekke tunge samfunnsaktører gjennom flere generasjoner, og er uten sammenlikning Norges mest omstridte rettsavgjørelse. Hvorfor kan ikke påtalemyndigheten sette et endelig punktum ved å legge frem de bevisene de påstår at de har i en åpen rettssal?

Det er en utbredt misoppfattelse at Torgersen har fått prøvet saken sin en rekke ganger. Det riktige er at Torgersen har fått prøvd saken sin én gang – i 1958. At rettsvesenet senere et rekordartet antall ganger har avslått å prøve saken en gang til endrer ikke dette.

Når vi vet at svært mye av det som ble sagt om de mest sentrale bevisene under den opprinnelige rettssaken var fullstendig og ubestridelig galt, gir disse avslagene ingen mening. Det er ikke mulig å forstå hvorfor saken ikke har blitt gjenopptatt uten samtidig å erkjenne at det er noe alvorlig galt med hvordan rettsvesenet i landet vårt opptrer i gjenopptakelsessaker.

Et livsverk for rettsikkerheten

Og i den erkjennelsen finner vi også det som er Torgersens samfunnsbidrag, og som gjør at han fortjener et festskrift like mye som en professor eller politiker. Torgersen har hatt krefter til å tåle en enestående krenkende behandling fra det norske samfunnet, en behandling som ville ha kuet og knust de aller fleste av oss.

Som den mest skriveføre livstidsfangen som noen gang har sittet i et norsk fengsel har han greid å nå oss med sin historie. Gjennom boken “Fangeliv”, sin dikteriske produksjon og sin utrettelige kamp for en sjanse til å renvaske seg foran en ny dommer har han inspirert et stort antall mennesker til å engasjere seg i saken hans, og dermed også i allmene rettssikkerhetsspørsmål.

Opprettelsen av Gjenopptakelseskommisjonen var et nølende skritt bort fra en uholdbar situasjon for de som har fått møte rettsvesenet på en dårlig dag. Kommisjonens avgjørelser i Torgersensaken viser at systemet fremdeles trenger finjustering før det fungerer som det skal, men en endring vil formodentlig tvinge seg fram. Ikke minst som et resultat av Torgersens innsats og utholdenhet.

Om Torgersen selv får glede av dette er foreløpig usikkert. Han er utvilsomt av den robuste typen, men 80 år er også en voksen alder. Hans livsverk har blitt å avsløre at det er noe alvorlig galt med rettsvesenets evne til selvkorreksjon. Denne oppgaven har han løst med glans, selv om han ikke har påtatt seg den frivillig.

Torgersensaken vil bli husket som et justismord enten den blir gjenopptatt eller ikke. Med festskriftet ønsker vi å sørge for at også Torgersen helt sikkert får med seg dette.

Etterskrift: Festskriftet ble overrakt Torgersen på Litteraturhuset 1. oktober 2014. Du kan bestille det her.

Les mer:

 

  • Thomas Remme

    Ja, helt enig! Fredrik Fasting Torgersen fortjener et festskrift.