Tronsmos makabre likhistorie

Postet av 30. juli 2014 1 Comment

Hvilken sopp hadde Ivar Tronsmo spist da han skrev i Klassekampen 2. juli i år? Hans rabiate fantasier rundt Fredrik Fasting Torgersen og det festskriftet som forberedes til hans 80-årsdag, 1. oktober, er en rystende samling av injurier og en sjelden oppvisning i uansvarlighet og svikt i dømmekraft. (Les Tronsmos innlegg i faksimile her)

Målet med festskriftet er å hedre Torgersen og gjøre en innsats for rettssikkerheten. Tronsmo synes å tro, i fullt alvor, at forfatterne, en rekke tungvektere innen kulturliv og vitenskap, ønsker å «feire voldtekt og drap.» Enhver som ønsker å støtte Torgersen og hans livslange kamp vil kunne bli med på gratulasjonslisten i festskriftet.

For å ta det verste først, Tronsmo påstår at Torgersen skulle være tatt på fersk gjerning for likskjending. Denne vandrehistorien er tilbakevist bl.a. i boken til Erling Moss og Camilla Juell Eide (1999, s. 51 flg). Intet lik var skjendet, pressens skandaleoppslag ble klart dementert av selveste kriminalsjefen i Oslo den gang, Lars L´Abée Lund, i en NTB-melding 9.9. 1954 hvor han kalte historien en «makaber fantasi.»

likskjending

Allerede som 18-åring var Torgersen altså stemplet som uhyre i en storavis. Kriminalsjefens dementi kom bare en uke etter presseoppslagene, men greide ikke å stanse folkesnakket. Dette har vært så uutryddelig at Tronsmo gjentar og gjenoppliver historien hele  60 år senere. Tronsmo bruker til alt overmål dette folkesnakket som et argument for at Torgersen skulle være skyldig i et drap.

Alle bombarderes vi, hele tiden, med informasjon om alt for mange saker og temaer. Det er umulig for oss å sette oss skikkelig inn i mer enn noen få utvalgte saker og vi tar stilling ut fra den tillit vi har til personer. Tronsmos angrep mot Torgersen har en særlig lumsk og uansvarlig form – med en sjelden aggressivitet og skråsikkerhet gir han inntrykk av å presentere etablerte fakta og håndfaste bevisligheter. I realiteten er det han gjengir – fra ende til annen – folkesnakk, vandrehistorier, rene fantasier, eller sakkyndige uttalelser som i ettertid har vist seg pinlig uholdbare.

Tronsmo misbruker den tillit han har fra andre sammenhenger til å forvirre og villede. Han har åpenbart ikke tatt seg bryderiet med å sette seg inn i hva kritikken mot dommen fra 1958 handler om. Mange som har skjønt at det må være noe alvorlig feil ved drapsdommen mot Torgersen vil kunne bli usikre. Det er ikke mulig for meg her å rydde opp i Tronsmos beskyldninger. Og det er unødvendig. Sannheten er lett tilgjengelig, i en rekke grundige analyser på torgersensaken.no.

(Redaksjonens kommentar: Les Torgersensaken kort fortalt dersom du ikke kjenner saken fra før. For en fullstendig og helt oppdatert gjennomgang anbefaler vi tidligere førstelagmann i Borgarting Nils Erik Lies Torgersensaken – en analyse.)

Bare én ting skal tas her, om bevissituasjonen i Rigmor-saken, altså om det saken gjelder. Hvordan kan Tronsmo ha unngått å få med seg at de tre tekniske bevisene som var basis for å dømme Torgersen i 1958, har vist seg å ha null verdi? Dette er ikke noe Torgersen påstår. Selv Gjenopptakelseskommisjonen erkjente at to av de tekniske bevis ikke holdt lenger, men avslo likevel ny sak. Dommen av 1958 hadde hvilt støtt på tre ben, kommisjonen greide, i 2006, og igjen i 2010, å få den til å fortsette å stå – etter at to ben var borte! Et juridisk mirakel!

Det er uaktsomt og straffbart når Tronsmo, tross alle de opplysninger som er lett og offentlig tilgjengelige, fortsetter å hevde at det fins solide bevis mot Torgersen. Den lange rekke kjente og ansette samfunnsstøtter, vitenskapsfolk og forfattere som krever ny sak er forferdet over hvordan rettsvesenet trekker sikre konklusjoner om bevis på grunnlag av alvorlige metodiske feil. Det er blitt et livsanliggende for mange av dem å få holdbare metoder for bevisvurdering i domstolene. Torgersen selv føler seg frikjent. Ønsket om å styrke rettssikkerheten er drivkraften også for ham.

Men en ting skal Tronsmo ha takk for. Hans historie om likskjending ledet meg til en viktig oppdagelse. Datoen! Kriminalsjefens dementi er 1954 – hele fire år før han ble drapsdømt. Dette må være et interessant kronologisk poeng, det betyr at Torgersen allerede som 18-åring var stemplet som umenneske i seiglivet folkesnakk. Med god grunn må man spørre om dette stempelet har svekket mulighetene for fair trial. Avisoppslaget i 1954 kan forklare hans skjebne og det justismordet han åpenbart er offer for.

Redaksjonens vanlige kontrollrutiner må ha sviktet i ferietiden. Klassekampen må beklage at avisen har formidlet Tronsmos grove og straffbare injurier.

fredrik_heffermehlFredrik S. Heffermehl er jurist og forfatter. Denne artikkelen er tidligere publisert i Klassekampen 29. juli 2014.

  • K Bergheim

    Jeg kjenner ikke Tronsmos matvaner, men om han skulle ha inntatt sopp i forkant av sin artikkel i Klassekampen 2. juli, så vil dette neppe tjene som formildende omstendigheter i en evt. injuriedom, da det, etter min antagelse, vil vise seg å være en type sopp som majoriteten av den norske befolkning spiser daglig.

    Nå trenger man ikke spise eksklusiv sopp eller innta andre former for stimulerende kosttilskudd for å trekke feil slutninger. Jeg vil ikke spekulere i jurist og forfatter Heffermehls bakgrunn for å trekke sine slutninger i Torgersensaken, men heller starte med å si meg enig på ett punkt. «Det verste» i Tronsmos artikkel er nettopp det at leseren kan oppfatte det som om Torgersen er pågrepet og dømt for likskjending. Faktum er at Torgersen ble pågrepet etter en serie av innbrudd ved sykehjemmet. Det ble aldri påvist noen likskjending, men derimot påvist at et lik var blitt flyttet på i kisten ved ett av de 8 innbruddene. Med ett unntak var innbruddene rettet mot likkjelleren. Gang nr. 9 var det altså lagt en felle, og Torgersen ble tatt. Hvilken motivasjon Torgersen (og ev. 8 andre innbruddstyver!) skulle ha for å ta seg inn i likkjelleren på sykehjemmet, vet vi følgelig ikke, og det vi «vet» utover dette, blir å regne som antagelser.

    Så drar forfatter og jurist Heffermehl den oppsiktsvekkende slutning at Arbeiderbladets artikler fra 1954 skulle ha forhåndsdømt Torgersen. Intet navn er nevnt i noen av avisens artikler. Og likevel skulle hele Oslos oppmerksomhet ha vært rettet mot den ulykksalige unggutt Torgersen disse årene! Ja, så stille og fredelig har det vært i Oslo i dette tidsrommet, at «mann fra Hasleveien» må ha vært et «umenneske» på folkemunne! Og dette skal ha bidratt til å lede Fredrik Fasting Torgersen i fengsel for drap over 3 år senere! Det er altså Heffermehls vurdering.

    Det er så visst hverken uaktsomt eller straffbart at Tronsmo i kortform oppsummerer en del beviselige fakta i sakene mot Torgersen.
    Jeg vil (selv om forfatter og jurist Heffermehl skulle anse det som straffbart), henvise til Michael Grundt Spang: «Torgersensaken», som er listet under menyknapp «Ressurser» på herværende side. Sammenfattet med den øvrige dybdelitteratur (egentlig bare Juell Eide/Moss, som avslører «morderen» i den reneste Agatha Christie-stil!), gir det et solid inntrykk av at rett mann ble tatt i samtlige omtalte forbrytelser.

    Jeg må således si meg enig med Tronsmo i det vesentlige i hans artikkel, og
    appellere til noen av de mange tungvektere om å konsultere både seg selv og vekten før de stiller i front for rettssikkerhet og justismord i denne sammenheng.