Torgersen-saken

Av CATO SCHIØTZ. Teksten er hentet fra essaysamlingen På mange barrikader som utkom i 2023.

---

1. Innledning

Torgersen-saken er den mest omdiskuterte og kritiserte stra?e-saken i norsk rettshistorie, og er fremdeles – 65 år etter domsavsigelsen – gjenstand for sterk diskusjon og uenighet.

Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsrett dømte 16. juni 1958 Fredrik Fasting Torgersen (1934–2015) til livsvarig fengsel og 10 års sikring for voldtektsforsøk og drap på den 16 år gamle Rigmor Johnsen, samt etterfølgende forsøk på mordbrann natten mellom 6. og 7. desember 1957 i Skippergaten 6B, Oslo. Dommen har vært begjært gjenåpnet en rekke ganger, men ingen av begjæringene har ført frem.

I 2015 engasjerte Torgersens arvinger Cato Schiøtz for å gjøre et nytt forsøk på å få saken gjenåpnet. Schiøtz har siden den gang samarbeidet med tidligere førstelagmann i Borgarting lagmannsrett, Nils Erik Lie. Schiøtz har sendt to begjæringer om gjenåpning, den siste 27. juni 2017. Den ble avslått av Gjenopptakelseskommisjonen 18. juli 2021.

Gjenopptakelsen og den senere fri?nnelsen av Viggo Kristiansen har vist at det er mulig å gjenoppta en stra?esak på tross av en rekke tidligere avslag.

Det er grunn til å tro at sluttstrek ikke er satt for Torgersen-saken, og at det vil bli sendt inn en ny begjæring, hvor det sentrale vil være å påpeke feil ved Gjenopptakelseskommisjonens siste vedtak.

2. Sakens faktum

Påtalemyndigheten anførte – og retten la til grunn – følgende faktum: Sent på kvelden den 6. desember 1957 møtte Fredrik Fasting Torgersen Rigmor Johnsen på vei hjem til hennes bopel i Skippergaten 6B. Han fulgte etter henne, og da de kom frem til bopel og inn i selve gården, forsøkte han å voldta henne, og deretter drepte han henne.

Han bar liket ned i kjelleren, hvor han bygget opp et bål med materialer, papp, et juletre m.m. Han dro deretter hjem til Tore Hunds vei på Lille Tøyen hvor han hentet fyrstikker.

Han dro så tilbake til Skippergaten 6B og satte fyr på det bålet han hadde bygget opp rundt avdøde for å utslette alle spor.

Deretter forlot han åstedet, men ble arrestert ikke langt unna – mistenkt for sykkeltyveri.

Forsøket på brannstiftelse førte ikke frem, men røykutviklingen var såpass stor at brannvesenet rykket ut og ?kk slukket ulmebrannen.

3. Torgersens forklaring

Torgersen har i alle år sterkt benektet at han har vært sammen med Rigmor Johnsen, og langt mindre drept henne.

Hans forklaring er at han drapsnatten var på vei hjem til bopel fra sentrum. På veien tra? han en kvinne som han hadde et perifert kjennskap til fra tidligere. Han inviterte henne med hjem, og hun var med ham hjem til bopel hvor de i fellesskap oppholdt seg ca. en time. Deretter syklet han henne tilbake til Nationaltheateret, hvor hun skulle ta o?entlig transport hjem.

Da han deretter syklet hjemover, ble han arrestert.

4. De sentrale bevis

Torgersen ble dømt på grunnlag av skråsikre sakkyndige, som tok stilling til tre sentrale tekniske bevis.

Det var avsatt et bitt i avdødes bryst, som de sakkyndige mente med nærmest 100 % sikkerhet at var avsatt av Torgersens tenner.

Det ble funnet barnåler i Torgersens dress, som de sakkyndige mente med sikkerhet var identiske med barnålene på juletreet som var benyttet som en del av bålet rundt avdøde.

I tillegg ble det funnet avføring på Torgersens sko, som man mente kom fra avdøde.

I tillegg har man aldri fått tak i den kvinnen som Torgersen mente å ha tatt med seg hjem – dette viser at Torgersen forklarte seg usant.

Nyere tekniske undersøkelser av de tre tekniske bevisene har med-ført at det kan reises alvorlige innvendinger mot alle tre. Det foreligger en rekke nye sakkyndige uttalelser, som i stor grad avviker fra det de sakkyndige i 1958 konkluderte med.

I det følgende gjengis et notat av 23.11.2022 som ble skrevet til medlemmene av den såkalte Torgersen-gruppen. I notatet foretas det en oppsummering av sakens problemstillinger og en gjennomgang av de argumenter som tilsier at Torgersen er uskyldig.

I. Innledning

A. Generelt

Etter gjenåpningen av Baneheia-saken har det blitt skapt en ny situasjon, som også har betydning for Torgersen-saken.

Det er nå på det rene at på tross av gjentatte avslag i Gjenopptakelseskommisjonen kan en senere begjæring tas til følge.

I tillegg er det reist alvorlige spørsmål ved Gjenopptakelseskommisjonens nøytralitet og evne til å foreta en reell ny vurdering av nye begjæringer – uavhengig av hva kommisjonen tidligere har kommet frem til.

Dette medfører at vi kan se på Torgersen-saken med nye øyne.

Torgersen-saken er svært kompleks med hensyn til omfang og bevismateriale. Jeg har derfor lagt ned et betydelig arbeid i å prøve å strukturere og systematisere saken på en korrekt måte, jf. fremstillingen i det følgende.

Dette er helt avgjørende for en riktig rettslig analyse. Det er min oppriktige mening at dette aldri har vært gjort i tidligere begjæringer eller i tidligere avgjørelser.

B. Det overordnede

Det er viktig å understreke at vi i Torgersen-saken står overfor to forbrytelser, med en drøy times mellomrom, begått ca. kl. 22.15 og kl. 23.40 natten mellom 6. og 7. desember 1957.

De to forskjellige forbrytelsene er behandlet i to tiltalepunkter, to drøftelser og to punkter i domsslutningen. Vi må derfor skille mellom:

1. Drapet på Rigmor Johnsen
2. Den etterfølgende brannstiftelsen

Disse to selvstendige forbrytelsene har hver sin bevisvurdering.

Men forholdet er klarligvis at forbrytelsene ble begått av samme person.

Det betyr at hvis det er uklart hvem som har begått drapet, men hevet over enhver tvil hvem som foretok ildspåsettelsen, er det også grunnlag for å dømme vedkommende for drap – og vice versa.

C. Hva innebærer dette i praksis?

Dette innebærer at vi først må ta stilling til bevisene i drapssaken og drøfte i hvilken grad de sannsynliggjør Torgersens skyld.

Vi må deretter vurdere bevisene i ildspåsettelsessaken og på samme måte ta stilling til spørsmålet om det var Torgersen som var ildspåset-teren.

Men så kommer det tredje: Vi må deretter foreta en samlet vurdering. Og da vil konklusjonen på ildspåsettelsesdrapet (ikke de enkelte bevis i denne saken – men konklusjonen) være et viktig tilleggsmoment som vi må trekke inn ved den endelige og avsluttende vurderingen av drapet – sammen med de øvrige momentene som hører med i denne bevisvurderingen.

D. Tidligere systematiske feil

1. Den feilen som er begått i alle tidligere begjæringer og alle tidligere vedtak, er at man har slått disse to vurderingene sammen. Sist skjedde dette i Gjenopptakelseskommisjonens siste vedtak hvor man for eksempel brukte avføringsbeviset (som utelukkende går på ildspåsettelsesspørsmålet) som moment ved den forutgående drapsdrøftelsen. Dette er helt galt. Man kan ikke bruke et enkelt element i den etterfølgende forbrytelsen og trekke det isolert sett inn i den første drøftelsen. Momentene som skal vurderes i ildspåsettelsesspørsmålet er ikke et lunsjbord hvor man selektivt kan plukke ut et enkelt moment for å overføre det til det andre spørsmålet, nemlig spørsmålet om drapet.

Dette er helt avgjørende og overordnet. Det er på dette punktet en klar saksbehandlingsfeil hos Gjenopptakelseskommisjonen – og i alle andre øvrige vedtak for den saks skyld.

2. Det er videre saksbehandlingsfeil med hensyn til vurderingen av leddene i beviskjeden.

Her må vi dele behandlingen i 4:

1. Vi må først de?nere hvilke deltemaer/delspørsmål vurderingen av skyldspørsmålet beror på, med andre ord hvilke elementer som inngår i vurderingen.
2. I forlengelsen av dette må vi drøfte hvilke bevis som inngår i vurderingen av hvert deltema, og hvilke som må/bør vurderes sammen.
3. Vi må foreta en vurdering av bevisene i hver delvurdering og konkludere med hensyn til sannsynlighetsgraden for skyld eller uskyld (motbevis).
4. Endelig må det foretas en samlet vurdering av sannsynligheten for skyld basert på en totalvurdering av konklusjonene på de enkelte deltemaer. Gjenopptakelseskommisjonens siste vedtak er utilfredsstillende og uklar på disse punktene.

II. Drapssaken: to alternative teorier med hensyn til hva som har skjedd

Vi har påtalemyndighetens versjon om Torgersens påståtte bevegelsesmønster drapsnatten, se pkt. III.

Dette må sammenholdes med Torgersens versjon om det samme tidsrommet, se pkt. IV. Disse to versjonene må vurderes hver for seg og deretter holdes opp mot hverandre.

Spørsmålet er om påtalemyndighetens versjon er sannsynliggjort utover all rimelig tvil. Hvis ikke det er tilfellet, er dommen uriktig og dette er et avgjørende spørsmål etter stra?eprosessloven § 391 nr. 3.

III. Påtalemyndighetens versjon

A. Generelt

Hva er riktig saksbehandling? For å ta stilling til sannsynligheten av påtalemyndighetens versjon, må vi – for det første – de?nere de enkelte elementer i det skjønn som skal foretas med hensyn til Torgersens påståtte skyld.

Sagt på en annen måte: Hvilke momenter i beviskjeden er det som styrer drøftelsen av skyldspørsmålet?

Det andre spørsmålet er med hvilken grad av sannsynlighet det enkelte ledd i beviskjeden taler for Torgersens skyld?

Det tredje er den samlede vurderingen av alle momentenes respektive sannsynlighet for påtalemyndighetens teori.

Gjenopptakelseskommisjonen følger ikke denne systematikken.

Dette er også en saksbehandlingsfeil.

Det er hensiktsmessig å anlegge en kronologisk innfallsvinkel og ta bevisene i den tidsmessige rekkefølge – dette blir gjort i det følgende.

B. Beviskjeden forut for selve drapet

Det er to hovedspørsmål som må vurderes når det gjelder bevissitua-sjonen forut for drapet – som for øvrig fant sted litt etter kl. 23.00.

Det første bevistemaet er om det er sannsynlig – og eventuelt med hvilken grad av sannsynlighet – at det var Torgersen som Rigmor Johnsen møtte ved Esther Olssons kiosk i Dronningens gate 25.

Dette er igjen delt opp i to hovedspørsmål:

1. Var det mulig for Torgersen å rekke frem til kiosken på det kritiske tidspunktet ca. kl. 22.42/22.43, jf. den siste sikre forutgående observasjonen av Torgersen utenfor Grand Hotel? Hva er sannsynligheten for dette? Som påvist av Nils Erik Lie i en egen utredning, er sannsynligheten for dette under 50 %.
2. Det andre spørsmålet er om det var Torgersen som Rigmor Johnsen møtte, med andre ord om den beskrivelse av mannen som Esther Olsson (eier av kiosken) hadde av mannen, passer med Torgersens utseende.

Esther Olsson er et svært sentralt vitne, fordi ingen har sett gjerningsmannen på nærmere hold og så lenge. En analyse av hennes forklaring viser at hennes beskrivelse av gjerningsmannen, herunder gjerningsmannens dialekt, ikke passer på Torgersen: Det er store uoverensstem-melser mellom den mannen hun beskriver og Torgersen.

Vi kan derfor konkludere med at vi ut fra dette viktige leddet i bevisvurderingen, ut fra en samlet vurdering av punktene 1 og 2 ovenfor, er mindre sannsynlig at det var Torgersen Rigmor Johnsen møtte.

Det andre bevistemaet som refererer seg til tidspunktet før drapet, er om det var Torgersen vitnene observerte sammen med Rigmor Johnsen på strekningen Dronningens gate 25 – Skippergaten 6b.

Her foreligger det en rekke observasjoner og forklaringer med hensyn til den aktuelle mannens bekledning, sko, frisyre m.m.

Dette er nøye gjennomgått, og konklusjonen er klar: Det er lite sannsynlig at vitnenes beskrivelser passer på Torgersen.

C. Bevissituasjonen knyttet til selve drapet/åstedet/o?eret

Vi kan altså foreløpig trekke den konklusjonen at det var lite sannsynlig at det var Torgersen Rigmor Johnsen møtte.

Neste spørsmål er bevissituasjonen knyttet til selve åstedet, herunder spor på avdøde og eventuelle spor på Torgersens klær. Endrer dette leddet i beviskjeden vår konklusjon? Det gjør det ikke.

1. Det første spørsmålet er om det var spor etter Torgersen på åstedet. Det er det ikke.

2. Det neste spørsmålet er en analyse av o?eret: Var det Torgersen som avsatte bittmerket i Rigmor Johnsens ene bryst?

Her har det oppstått en helt ny situasjon etter Gjenopptakelseskommisjonens siste vedtak.

Kommisjonen nullstiller tannbittbeviset og bruker ikke det som et moment som tilsier at Torgersen har begått drapet. Dette er rimelig dramatisk, da dette beviset tidligere har vært ansett som skråsikkert.

3. Det tredje spørsmålet er om det på Torgersens klær ?nnes spor som kan henføres til åstedet.

For det første er det grunn til å understreke at Rigmor var ille tilredt – hun var blodig. Er det sannsynlig at det ikke ville være blod på Torgersens klær? Det fremstår som lite sannsynlig.

Viktigere er barnålbeviset, som tidligere har vært ansett som et sikkert bevis, og som Gjenopptakelseskommisjonen legger stor vekt på.

De sentrale spørsmålet er sannsynligheten for at barnålene i Torgersens dress er de samme som barnålene på det juletreet som man fant på toppen av bålet som ble forsøkt tent i kjelleren i Skippergaten 6b.

Før vi går nærmere inn på denne drøftelsen, minner jeg om at når det gjelder barnålbeviset, står man overfor to alternative hendelsesforløp:

• Kom barnålene fra Skippergaten 6b slik påtalemyndigheten hevder?
• Eller befant barnålene seg allerede i dressen da Torgersen kjøpte dressen tidligere på høsten fra Eilif Støleggen, som hadde brukt dressen på ?ukt gjennom de svenske skoger og blant annet overnattet under åpen himmel?

Hva er det sannsynlige alternativ? Og hvilken grad av sannsynlighet er det for de to respektive scenarioer?

Det er flere momenter i dette skjønnet:

A. Det aktuelle juletreet ble funnet på toppen av en stabel med materialer som lå over avdøde og besto av en rekke tunge planker m.m. med det aktuelle juletreet på toppen. Vi vet at kjelleren i Skippergaten 6b lå i tilnærmet stummende mørke. Er det sannsynlig at Torgersen etter drapet – uten noen lyskilder – kunne bygge opp dette bålet rundt avdøde og legge juletreet på toppen? Det fremstår som lite sannsynlig.

B. Det neste spørsmålet er hvor i Torgersens dress de aktuelle barnålene ble funnet. De ble blant annet funnet i høyre innerlomme – med andre ord på et sted hvor det er svært lite sannsynlig at man ville ?nne nålene ut fra den minimale berøring det eventuelt må ha vært mellom Torgersen og juletreet.

C. I tillegg ble det funnet barnåler i buksebretten til Torgersen sammen med annet biologisk materiale.

Det biologiske materialet som disse barnålene ble funnet sammen med, kan ikke stamme fra åstedet, jf. funn av pollen, blomsterstøv m.m. Dressen må ha vært brukt i friluft – det har Torgersen aldri gjort, i motsetning til Støleggen.

På grunnlag av disse tre forhold fremstår det som lite sannsynlig at barnålene kommer fra Skippergaten 6b. Det er klar sannsynlighetsovervekt for at Støleggen-alternativet er det riktige.

I tillegg har vi den tekniske analyse av nålene, hvor det er stor uenighet mellom de sakkyndige. Dette har vært et svært sentralt og omstridt tema. Spørsmålet er om konklusjonen med hensyn til dette tekniske beviset overstyrer konklusjonen som vi har tru?et på grunnlag av

punktene a–c ovenfor.

Det gjør den ikke, jf. den uenighet vi i dag kan konstatere om dette beviset – og som gir et helt annet bilde enn det som ble forelagt retten under hovedforhandlingen i 1958, hvor barnålbeviset var et bevis som med nærmest 100 ? sikkerhet tilsa at Torgersen var uskyldig.

Konklusjonen er at når man foretar en totalvurdering av hele bevis-situasjonen knyttet til barnålbeviset, kan dette beviset ikke med rimelig sannsynlighetsovervekt utpeke Torgersen som drapsmann.

På dette punkt har Gjenopptakelseskommisjonen foretatt en gal bevisvurdering.

D. Etterfølgende forhold

Etter drapet mener påtalemyndigheten at Torgersen forlot åstedet rundt kl. 22.40 og kom hjem til Tore Hunds vei 24 på Tøyen ca. kl. 23.00.

Avgjørende i denne forbindelse er vitneprovet fra Johanne Olsen som mener hun så Torgersen i Torggata ca. kl. 22.50: Han passerte henne og gikk kort tid etter inn i en drosje som kjørte videre.

Påliteligheten av dette vitneprovet er usikkert, jf. en egen utredning om dette av Nils Erik Lie.

Det sentrale er at dette vitneprovet må ses i sammenheng med – og må vurderes opp mot – vitneprovet fra Torgersens mor, Dagmar Torgersen, som allerede drapsnatten forklarte at sønnen kom hjem kl. 22.30, og – og det er viktig – var hjemme ca. 1 time.

Det er enighet om at Torgersen forlot bopel ca. kl. 00.30. Hvis morens forklaring om at han oppholdt seg hjemme ca. 1 time, er dette et tilleggspoeng som bekrefter at han ankom bopel kl. 23.30.

Også her står vi overfor en sannsynlighetsvurdering: Hvilken forklaring har størst bevisverdi? Det bør ikke være rimelig tvil om at dette er Dagmar Torgersens forklaring.

Påtalemyndighetens teori om tilbakekomst ca. kl. 24.00 svikter.

E. Konklusjon

For hvert av de forskjellige bevistemaene ovenfor, jf. B–D må vi som nevnt ta stilling til i hvilken grad disse er sannsynliggjort.

Ingen av dem er sannsynliggjort, og totalvurderingen er at påtale-myndighetens teori står svakt.

IV. Torgersens forklaring – det alternative hendelsesforløp

Torgersen har forklart at han var på vei hjem, gikk forbi Grand. Han tra? på den videre veien til bopel en kvinne, som han kjente helt perifert fra tidligere, som han snakket med, og som ble med ham hjem. Han ankom, etter sine egne politiforklaringer ca. 23.30 og var på bolig i 1 time. Dette bekreftes av hans mor. Han har således alibi for kl. 23.30 – det vil si på et tidspunkt påtalemyndigheten mener han fremdeles befant seg i Skippergaten 6b.

Torgersens forklaring stemmer tidsmessig med de øvrige observasjonene i saken: Hvis man tar utgangspunkt i den siste sikre observasjonen av Torgersen utenfor Grand og legger til den tiden som brukes for å gå til det stedet hvor han tra? den aktuelle kvinnen, prate med henne og gå videre til Tore Hunds vei, vil dette passe med en ankomst ca. kl. 23.30.

Når det gjelder spørsmålet om Torgersen var alene eller ikke, kommer jeg tilbake til dette nedenfor.

Vi kan konkludere med at Torgersens forklaring ikke strider mot sakens øvrige bevisligheter – tvert imot er den forenlig med det vi ellers kan legge til grunn – dette i motsetning til påtalemyndighetens teori. Når man skal sammenligne de to alternative hendelsene, er konklu-sjonen at påtalemyndighetens påstand står svakt, og at Torgersens forklaring bekreftes av de øvrige vitnene: Dagmar Torgersens forklaring har som sagt sannsynligheten for seg i større grad enn forklaringen til Johanne Olsen.

Påtalemyndighetens sterke bevisbyrde er ikke i nærheten av å være oppfylt når vi vurderer alle momenter under ett: Bevisene i tilknytning til drapet viser at det ikke var grunnlag for å dømme ham.

V. Brannstiftelsen – var Torgersen gjerningsmannen?

A. Innledning

Vi har påvist at det er lite sannsynlig at Torgersen var drapsmannen ut fra de bevisene som knytter seg til selve drapet. Men som vi har påpekt innledningsvis: Det er klarligvis samme mann som har drept Rigmor Johnsen som en time senere prøvde å anstifte en brann.

Dette innebærer at bevissituasjonen med hensyn til brannstiftelsen kan – jeg gjentar kan – være slik at vi ut fra en totalvurdering må konkludere med at Torgersen er skyldig.

Også når det gjelder brannstiftelsen, er det også to forskjellige versjoner som vi må holde opp mot hverandre og vurdere hvilken versjon som er mest sannsynlig.

Og også her er det slik at hvis vi ikke er overbevist om at påtalemyndighetens versjon er riktig, skal Torgersen fri?nnes for brann-stiftelsen.

Hvilke to versjoner er det så vi har med hensyn til faktum?

Vi har påtalemyndighetens versjon som innebærer at Torgersen forlot åstedet ca. kl. 23.40, ble observert av Johanne Olsen ca. kl. 23.50, og ankom bolig ca. kl. 24.00. Han blø?et sin mor og påsto urettmessig at han hadde med seg en kvinne – motivet for dette var å konstruere et ?ktivt alibi. Han gjennomførte derfor et skuespill for å gi inntrykk av at han ikke var alene.

Han var på bolig til ca. kl.00.30, og syklet deretter tilbake til Skippergaten 6b som han ankom noen minutter senere.

Han tente på det bålet som han tidligere hadde stablet opp i kjelleren og forlot åstedet. På veien hjem ble han anholdt mistenkt for sykkeltyveri, ca. kl. 01.00, og etter avhør bestemte politiet seg for å sikte ham for drapet på Rigmor Johnsen.

Denne versjonen må sammenholdes med Torgersens forklaring om at han kom hjem kl. 22.30, jf. ovenfor. Han var sammen med den aktuelle kvinnen i en times tid før de ca. kl. 00.30 syklet fra Tore Hunds vei. De syklet til Nationaltheatret for at hun skulle ta trikken hjem, og Torgersen syklet videre mot bopel. Han ble da stanset av politiet fordi han syklet uten lykt. Han ble anholdt og senere siktet.

Spørsmålet er altså hvilket av disse to alternative hendelsesforløpene som er sannsynlig – og eventuelt med hvilken sannsynlighetsgrad.

VI. Nærmere om påtalemyndighetens teori

A. Motivet for returen til Tore Hunds vei

Påtalemyndigheten mener at Torgersen dro tilbake til Tore Hunds vei 24 for å hente fyrstikker som han trengte for å anstifte brannen.

Han gikk – uforståelig – en omvei via Torggata hvor han, som påpekt ovenfor, angivelig ble observert av Johanne Olsen, som så han gå inn i en drosje.

Spørsmålet er hvor sannsynlig dette er?

Vi har ovenfor påpekt at det er motstrid mellom Johanne Olsens forklaring og Dagmar Torgersens forklaring, og at Johanne Olsens forklaring fremstår som usikker – noe som også er blitt lagt til grunn ved vurderingen i tidligere avgjørelser om gjenåpning.

I tillegg er det påfallende at Torgersen skulle dra helt hjem til bolig for å få tak i fyrstikker, dette hadde vært rimelig enkelt i nærheten av Skippergaten 6b.

Det er også påfallende at han skulle ta en drosje den korte veien til Tøyen.

Det er derfor allerede i utgangspunktet et lite sannsynlig scenario påtalemyndigheten inviterer til.

B. Hentet Torgersen fyrstikker på bolig?

Det neste bevistemaet er om Torgersen hentet fyrstikker på bolig.

I hans jakke fant politiet to fyrstikkesker, hvor det manglet en del fyrstikker i den ene av eskene.

Men var dette fyrstikker som Torgersen hadde hentet?

Forholdet er at Torgersen bevislig skiftet klær på bosted, og at han tok på seg brorens jakke da han forlot bopel.

Broren var – i motsetning til Torgersen – en røyker, og hadde tidligere vært på byen og sett på et boksestevne.

De manglende fyrstikkene i den ene esken tilsvarer det som normalt ville brukes for å røyke opp en 10-pakning.

Er det sannsynlig at den røykende broren ikke hadde fyrstikker i jakkelommen?

Dette har formodningen mot seg. Torgersen hentet ikke fyrstikker. Tilhørte ikke fyrstikkene broren og lå de ikke i hans jakke som Torgersen tok på da han forlot bopel?

I tillegg er det ikke samsvar mellom de manglende fyrstikkene i esken og de fyrstikkene som ble funnet på kjellergulvet i Skippergaten 6b, jf. nedenfor under pkt. E.

C. Oppholdet i Tore Hunds vei 24

Det første spørsmålet er hvor lenge oppholdet på bopel varte.

Påtalemyndigheten mener at dette varte i 30 minutter. Dette er ikke i overensstemmelse med vitneforklaringen til Dagmar Torgersen, som ble avgitt allerede drapsnatten og som hun rimeligvis ikke hadde noen mulighet til å konferere med sin sønn om.

Det andre spørsmålet som refererer seg til oppholdet, er om Torgersen var alene eller ikke.

Dagmar Torgersen og hennes datter har forklart at de var sikre på at det var to personer som var til stede. Dette bygger på hva de hørte.

I tillegg er det et svært viktig moment: De forklarer at de to personene gikk ut henholdsvis hoveddøren og bakdøren (hvor sykkelen sto). En person kan ikke gå ut gjennom to dører samtidig.

Dette er helt identisk med det Torgersen hele tiden har forklart med hensyn til avreisen fra bopel, og noen samordning av forklaringen er på dette punkt helt umulig.

Dette momentet er neglisjert i alle tidligere avgjørelser, og er et meget sterkt indisium på at Torgersen ikke var alene.

D. Returen til sentrum

Det er ingen som har sett Torgersen på strekningen Tore Hunds vei 24 – Skippergaten 6b.

E. Åstedet

Her er det i første rekke avføringsbeviset som er det springende punkt. Her foreligger det som kjent en rekke sakkyndige uttalelser som drøfter spørsmålet om det var identitet mellom avføring som ble funnet på Torgersen og avdødes avføring.

Avføringsbeviset har både av domstolen og Gjenopptakelseskommisjonen vært ansett som et sterkt bevis som tilsier at Torgersen var brannstifter.

Dette er imidlertid en omstridt sakkyndig vurdering.

Det er nedlagt et betydelig arbeid i vurderingen av dette beviset av Nils Erik Lie, som har påvist at de tre avføringsprøvene (på henholdsvis Torgersens sko, klær og på fyrstikkesken) innbyrdes er forskjellige. Hva er sannsynligheten for likhet mellom avføringen man fant på

Torgersen, og avføringen fra Rigmor Johnsen?

Dette har Nils Erik Lie grundig utredet, og konklusjonen er at det ikke er sannsynliggjort identitet.

I tillegg har Nils Erik Lie vurdert de fyrstikkene som ble funnet på kjellergulvet opp mot de manglende fyrstikkene i den ene esken som ble funnet i Torgersens jakke. På dette punkt er det uoverensstemmelser som ytterligere svekker påtalemyndighetens teori om at Torgersen returnerte til Skippergaten 6b.

Konklusjon: Bevissituasjonen i tilknytning til åstedet for brann-stiftelsen er en helt annen enn det var i 1958. Også avføringsbeviset er svekket, og den rettsmedisinske kommisjonen har da også i ettertid advart mot å tillegge dette beviset for stor vekt.

F. Etterfølgende omstendigheter

Vitne Ørnulf Bergersen mente at han så Torgersen på vei ut fra Skippergaten umiddelbart før arrestasjonen.

Dette vitne har ingen troverdighet, og er aldri tillagt vekt hverken av domstoler eller av Gjenopptakelseskommisjonen.

Bergersen har ikke forklart seg om noe annet enn det han har kunnet lese seg til i aviser, og det er en rekke omstendigheter ved hans forklaring som gjør den – mildest talt – svært lite troverdig.

G. Oppsummering

Det må foretas en samlet vurdering av de bevistemaer som er nevnt ovenfor i pkt. VI. Påtalemyndighetens teori er – ut fra en totalvurdering av beviskjeden – ikke sannsynliggjort, og er ikke under noen omstendighet i nærheten av å oppfylle den strenge bevisbyrden påtalemyn-digheten har.

VII. Torgersens forklaring – det alternative hendelsesforløp

Torgersens forklaring er at han kom hjem kl. 23.30, at han hadde med seg en kvinne, at han var på bopel ca. 1 time, og at han reiste fra bopel sammen med kvinnen og syklet henne til Nationaltheatret.

Hans forklaring sammenfaller som nevnt med forklaringen til moren og søster. I tillegg er det et interessant tilleggspoeng:

Torgersen har forklart nøyaktig hvilken rute han syklet fra Tore Hunds vei 24 til Nationaltheatret og – deretter – videre gjennom sentrum på vei hjem.

Dette var en rute som han delvis syklet og delvis gikk.

Når man sammenholder denne ruten med den tiden det normalt vil ta å henholdsvis gå og sykle denne distansen, passer det helt med den snaue halve timen han hadde til rådighet mellom kl. 00.30 og kl. 01.00. Det har formodningen mot seg at Torgersen skulle lyve på seg en oppdiktet rute og herunder forklare nøyaktig hvor han syklet og hvor han gikk – for så å få dette regnestykket til å gå opp nærmest på minuttet med «disponibel tid».

Konklusjonen er at det er ingen viktige bevis som tilsier at Torgersen har forklart seg uriktig. Hans forklaring er forenlig med det øvrige bevisbildet.

VIII. Samlet vurdering av i hvilken grad påtalemyndighetens versjon er sannsynliggjort i forhold til Torgersens versjon

Når vi da avslutningsvis vurderer de to alternative hendelsesforløpene mot hverandre, må konklusjonen være at påtalemyndighetens teori ikke er sannsynliggjort og er – som nevnt ovenfor – under enhver omstendighet ikke i nærheten av å oppfylle påtalemyndighetens strenge bevisbyrde.

IX. Den avsluttende vurdering

Vi har påvist at vi ut fra en isolert vurdering av bevisene knyttet til drapet, må konkludere med at Torgersens skyld ikke er sannsynlig-gjort. Forholdet er snarere at det er under 50 % sannsynlighet for at han har begått drapet.

Når vi da som et justerende og avsluttende moment trekker inn konklusjonen på brannstiftelsesspørsmålet, endrer det ikke vår tidligere konklusjon at Torgersen ikke er drapsmannen.

Påtalemyndighetens versjon av brannstiftelsesspørsmålet er ikke av en slik karakter at det rokker ved vår vurdering av om det ikke var Torgersen som var Rigmor Johnsens drapsmann.

***

Dette leder over til den rettslige vurdering, som refererer seg til vilkårene i stra?eprosessloven § 391 nr. 3.

§ 391 nr. 3 krever bare at bevissituasjonen synes egnet til fri-?nnelse, og det er ikke nødvendig å påvise engang sannsyn-lighetsovervekt.

Dette innebærer at lovens vilkår – med solid margin – burde være tilfredsstilt.

Hva gjør vi så i dagens situasjon:

Det er to muligheter:

Vi kan prøve Gjenopptakelseskommisjonens vedtak for Oslo ting-rett. Som kjent har domstolene begrenset kompetanse til å overprøve kommisjonens avgjørelser: Domstolene kan kun prøve saksbehandling og lovanvendelse.

Dette gjør en domsprøvning utfordrende, fordi vi ikke kan prøve det som er svært kritikkverdig, nemlig Gjenopptakelseskommisjonens bevisvurdering.

Vår gjennomgang av det siste vedtaket viser imidlertid at kommisjonen har foretatt en uriktig saksbehandling på en rekke viktige punkter og at det derfor er grunnlag for søksmål.

Alternativet er å fremstille en ny begjæring til Gjenopptakelseskommisjonen. Dette har jeg personlig liten tro på i dagens situasjon. Det sitter en så sterk uvilje mot Torgersen i veggene i kommisjonens kontorer at jeg – ikke minst på bakgrunn av de to siste avgjørelsene – ikke tror at det er realistisk å få kommisjonen til å snu uten at man får avgjørende nye eksterne innspill.

*

Etter at dette notatet ble skrevet har Bjørn Olav Jahr uttalt at han vil se nøyere på Torgersen-saken. Bjørn Olav Jahr er kjent for sitt arbeid med Birgitte Tengs-saken og Baneheia-saken, som han har skrevet to helt sentrale bøker om.

Jahr har fortalt at han vil lage en podkast om Torgersen-saken og eventuelt følge opp med en bok.

Det er å håpe at dette vil være et grunnlag for en ytterligere begjæring om gjenåpning og at man kan sette sluttstrek for det styggeste justismord i norsk etterkrigshistorie.