Nerdrum sammenlikner Torgersen og Dreyfus

Postet av 3. februar 2013 5 Comments

Helt siden Jens Bjørneboe sto i spissen for det første forsøket på gjenopptakelse av Torgersensaken tidlig på 70-tallet, har Torgersens støttespillere blitt stemplet som urokråker som ukritisk kjemper mot tingenes tilstand. Høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum unndrar seg imidlertid enhver slik betegnelse. Han er en av norges mest respekterte jurister, og er sannsynligvis den eneste nordmann som har hatt advokatbevilling i Russland, Frankrike og Norge samtidig.

I siste utgave av norges viktigste juridiske tidsskrift Lov og Rett går han i en lengre artikkel inn på de mange likhetstrekkene mellom Torgersensaken og Dreyfussaken. Saken mot den jødiske, franske offiseren Alfred Dreyfus rystet det franske rettsvesenet for et drøyt hundreår siden, og er historiens mest berømte justismord.

dreyfusNerdrum viser hvordan feilaktige sakkyndige vurderinger i begge saker var av avgjørende betydning for domfellelsen, og hvordan begge sakene ble etterforsket med en visshet om den tiltaltes skyld som bakteppe. I Torgersensaken som i Dreyfussaken kan man se at betydningsfulle aktører har brukt ufine metoder i arbeidet for å få den tiltalte dømt, og begge de tiltalte var personer med et tvilsomt rulleblad, noe som ble ytterligere forsterket gjennom spredningen av feilaktige opplysninger som svertet den anklagede.

Dessverre er det også en viktig forskjell på de to sakene. Etter 10 år, hvorav 5 ble tilbragt i fangekolonien på Djeveløya, fikk Dreyfus oppreisning av det franske samfunnet. Torgersen har imidlertid etter over 50 år, og mer enn 16 år i fengsel, enda ikke blitt tilgodesett med noe slikt av det norske rettsvesenet.

  • I 2006 brukte jeg svært mye tid på å sette meg inn i Torgersensaken. Den
    08.desember kom Kommisjonens avslag, og jeg følte meg lurt. Lurt av Jens
    Bjørneboe, Camilla Juell Eide, Ståle Eskeland – og alle andre som har skrevet
    om Torgersens uskyld. Jeg satte meg derfor inn i Lilandsaken og Fritz
    Moen-sakene, for å forstå forskjellen mellom disse «reelle»
    justismordene – og Torgersensaken. Jeg fikk sjokk. Likhetene mellom de tre
    sakene er påfallende! Jeg hadde blitt lurt, men ikke av de jeg trodde.
    Avslagene på gjenopptakelse av Liland- og Moen-saken (som de begge mottok før
    de endelig ble renvasket) støtter seg til den samme juridiske logikken, som
    Nerdrum skriver så bra om; tanken om en «samlet vurdering av
    bevisene». Jeg håper Kommisjonen og statsadvokat Katteland (de menneskene
    som hver dag har muligheten til å rette opp i uretten som har blitt begått mot
    Torgersen) en dag evner å se at deres logikk følger det samme sporet som
    hindret gjenopptakelse av Lilandsaken og Moen-sakene. Jeg krysser fingrene, og
    priser meg lykkelig for at det finnes jurister som Gunnar Nerdrum.  

    • Enrique Perez-Terron

      En «samlet vurdering av bevisene» utgjør ingen logisk struktur med beviskraft. Denne floskelen bør forbys i det byråkratiske språk.

      I de tilfeller der floskelen er brukt med rette, vil det kunne påvises konkret, hvordan bevisene i kombinasjon har den påståtte styrke.

      Dessverre er rettsvesenet et omtrentlighetens paradis.

      Påtalemakten er i prinsippet underlagt den utøvende myndighet, men fungerer i praksis som en del av rettsapparatet, og praktiserer den samme type tenkning og begrunnelser.

      Det er ikke bare i de profilerte unntakssakene at det gjøres grov urett. I sivile saker er ofte rettsikkerheten langt svakere.

      Det er nødvendig å ta hull på den rådende tro, at det ikke skulle være mulig å finne objektive kriterier. At dette er vanskelig, betyr ikke at «anything goes.»

      Det bør forskes langt mer på sosiologien bak rettens logikk, og på logikken selv.

      Slik de dekker hverandre, tror de sikkert at de motstår populære folkekrav (f. eks om gjenåpning av Torgersensaken) av skireste dyd og plikt.

      Advokater forteller meg regelmessig at det er farlig å irritere retten, men spør jeg om hva som da vil skje, om retten vil hevne seg, får jeg aldri svar. Men jeg har sett dommerne praktisere janteloven: Du skal ikke tro at du kan komme her og fortelle oss noe. Det hele minner sterkt om fenomener fra gruppepsykologien som beskrives i kjente forsøk som Stanford Prison (Zimbardo) eller lydighetseksperimentet (Milgram).

      Teorien om at storting og regjering ikke kan blande seg inn i rettsvesenets funksjoner, for det ville bryte med maktdelingsprinsippet, er blitt til en molbohistorie. En innblanding ville ganske visst kunne være begynnelsen til en farlig utglidning, men hva er det vi har i dag!

      Det bør opprettes et organ fullstendig utenfor juristenes krets, som årlig kan ta opp et utvalg nominerte rettsavgjørelser, studere rettens logikk og begrunnelser så vel som partenes prosesskriv og beviser. Et slikt organ må ha myndighet til å kreve redegjørelser fra rettens medlemmer, gjerne hvert medlem separat, for alle uklarheter og mangler i rettens begrunnelser. Organet må ha rett til å spørre på nytt så mange ganger som nødvendig, dersom svarende er unnvikende eller meningsløse.

      Molboene lot seks mann tråkke i åkeren for at den ene skulle kunne jage storken uten å krumme et strå. Omtrentligheten i dagens rettsvesen gjør tilsvarende langt større skade enn den tenkelige innskrenkning i dommernes uavhengighet som et slikt organ ville medføre.

      I dag er kravet til logisk konsistens og meningsfullhet så svakt, at selv om ingen dommer i dag er korrupt, den dagen det måtte komme en som tok betalt for «gunstige» avgjørelser, vil det ikke være mulig å påvise noen forskjell i stil, sammenheng eller logikk. Avgjørelsene vil se rare ut, men ikke rarere enn mange andre, og ingen vil kunne finne noe objektivt kriterium for å si at avgjørelsene er for rare.

      • Jon Henrik Leere

        Her var det mange gode forslag til et bedre fungerende system. Ønsker lykke til.

      • Sylla

        Her er det mye av alt, og det ligger mye mistro til et nøytralt rettssystem. Og riktig så, for vi er bare mennesker avhengig et nogenlunde felles ståsted for diskusjonen, der alle vet hva slags transparens trengs for å være enig med stor grad av sikkerhet om de faktiske hendelser bak lovbruddet, og kanskje like viktig straffenivået.

        Er nivået riktig er det endog mulig den tiltalte tilstår og gjør straffeutmålingen enkelt. Renselse og tilgivelse etter at straffen er sonet er en vesentlig komponent i kulturen vår.

        og det vil likevel være saker der den tiltalte er skyldig og ikke vil tilstå. Saken er for stigmatiserende, grove og uforklarlige svikt, eller tiltalte simpelthen finner det opportunt å nekte for alt. Skal samfunnet straffe dem blir spørsmålet? Til hvilke kriterier?

        Dreyfus var jøde. Bevisene mot ham var slarv og sladder, forfalsket bevis og masse fordommer som gjorde forsvaret hans umulig, samt det dreide seg om en sterkt politisk tiltale der den jødiske identiteten var mye av poenget. Torgersen var et simpelt drap, seksualisert, tiltalen var ikke som Dreyfus spesielt politisk. Torgersen hadde mer enn et dusin vitner mot seg, som undergravde hans fortelling fordi han beviselig løy på flere punkter (noe han har erkjent), Torgersen holdt tilbake informasjon, tvang politiet til å etterforske hver eneste avsløring og når de avdekker ny informasjon løy han bare igjen. De tekniske bevisene underbygget dessuten vitnene og politiets versjon, og han hadde på toppen av alt det tidligere historier der han i fylla var pågående/ voldelig mot kvinner og andre. Han var blant annet dømt for voldtektsforsøk året før drapet. Det er grunner til at det var lett og riktig å dømme Torgersen, at han er jøde er ikke en av dem. Å sammenligne Torgersen med Dreyfus er historieløst.

        For min del er Torgersen skyldig fordi han tilsto på 70-tallet, ute på byen for å sjekke damer slang han med leppa til en av min mors venninner og sa han hadde «gjort det, drept hu». Der har jeg i alle fall noe felles med Thomas Bye, jeg tror på Torgersen…

        • Leif Martin Freyer

          Den voldtektsdommen mot Torgersen, kan du bare dra langt ut på landet med. Den er et falsum. Denne kvinnen i 40-årene som gjorde tilnærmelser overfor Torgersen i høygresset der, ble oppdaget av en unggutt. Hun skrek opp i redsel for den stigmatisering og det sosiale tap det ville være på denne tiden for en gift eller forlovet kvinne å ha en fling med en annen mann. I 50-årene var det jevngodt med sosialt selvmord. Kvinnens ektemann erklærte senere at hun på dødsleiet bedyret at Torgersen aldri gjorde henne noe galt, og at hun var lei seg for at Torgersen ble urettmessig dømt. Trist historie.