54 års kamp for renvaskelse

Av:
Rune Halvorsen, professor dr.philos.
Per Holck, professor emeritus dr.med.
Jon Ingulf Medbø, forsker dr.scient.

Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 15. juni 2012. Ettersom den ikke har blitt publisert på nettet, gjengir vi den her med forfatternes tillatelse.

Fredrik Fasting Torgersen har vært utsatt for 6 justismord. Vil justisminister Grete Faremo hindre det syvende?

16. juni 2012 er det 54 år siden Fredrik Fasting Torgersen ble dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring for et seksualmord. I alle de 54 årene har han kjempet en kamp for å få saken gjenopptatt og bli frifunnet, hittil uten å lykkes. Denne kampen kjemper han fremdeles, i sitt 78. år.

Hva er det med denne mannen? Har han en psykologisk sperre mot å erkjenne  drapet? Eller er han uskyldig?

Justismord nr. 1: Natt til lørdag 7. desember 1957 er Fredrik Fasting Torgersen, 23 år, på vei hjem til Lille Tøyen fra Oslo sentrum. Han sykler på en guttesykkel, som er altfor liten for den atletiske, tettbygde mannen. Sykkelen er uten lykt. På Jernbanetorget fatter fire politimenn som går fotpatrulje mistanke: Er sykkelen stjålet?

De stopper Torgersen, som forklarer at han har syklet en kvinne som het Gerd til sentrum etter at de hadde vært sammen hjemme hos ham samme kveld. Guttesykkelen har han lånt av en nevø. Politiet tror ham ikke.

Torgersen blir arrestert og plassert i en politibil. Da er klokken 00.58. En halv time senere, mens Torgersen ennå sitter i politibilen, kommer det beskjed over politiradioen om at en ung kvinne er funnet drept i Skippergata 6 b kl. 01.30, 700 meter fra stedet der Torgersen var blitt arrestert. Gjerningspersonen har forsøkt å skjule drapet ved å tenne på et bål som var bygd opp over liket.

Torgersen, som er tidligere straffet, blir umiddelbart mistenkt for drapet. Mandag 9. desember blir Torgersen siktet og varetektsfengslet. Tiltale for voldtekt, drap og brannstiftelse blir reist 12. mai 1958. Hovedforhandling starter i Eidsivating lagmannsrett mandag 2. juni. 14. juni blir Torgersen funnet skyldig av juryen. 16. juni 1958 dømmer retten ham til livsvarig fengsel og inntil ti års sikring.

I dommen står det bl.a. at Torgersen «er holdningsløs, følelseskald og undertiden eksplosiv», at han er «lur, vaktsom, mistenksom og upålitelig» og at hans «karakterologiske brist er så dyptgående at det er berettiget å betegne ham som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner». […] «Det er i det hele rettens oppfatning at han i dag må karakteriseres som en ytterst farlig forbryter.»

Rettssaken var i det ytre kjennetegnet ved at sentrale rettssikkerhetsgarantier var på plass: Det ble ført 71 vitner og 19 sakkyndige. Skyldspørsmålet ble avgjort av en jury av 10 legfolk – i fagspråket kalt lagretten. Forsvarer var høyesterettsadvokat Knut Blom, senere høyesterettsdommer, og på den tiden antakelig Norges mest anerkjente forsvarsadvokat.

Det er likevel ingen tvil om at saken ble ført innenfor rammen av en fiendtlig atmosfære i og utenfor retten. De to rettspsykiaterne som avga forklaring i retten, før skyldspørsmålet var avgjort, skriver i sin skriftlige erklæring datert 7. mai 1958 bl.a.:

«Han er uten enhver holdning, uten stabilitet, har ingen plan for sin livsførsel, synes å mangle, meget vidtgående, etisk vurderingsevne.» Han er «meget lur, vaktsom,  mistenksom». «Hans interesseområder er meget fattige.» Han er «en alkoholtilvennet holdningsløs psykopat.»

Statsadvokat Lauritz Dorenfeldt sa i sin avsluttende prosedyre, før skyldspørsmålet var avgjort, at «denne personen er uten enhver anstendighet». […] «Nå må vi ha en garanti for at denne voldsforbryteren forvares for alltid – det hender at også folk som har fått livsvarig fengsel benådes, og da må vi falle tilbake på sikring i lukket anstalt.»

Torgersen hadde sittet i lukket fengsel i mer enn 16 år da han ble løslatt på prøve 29. januar 1974. «Norges farligste mann», som han er blitt kalt, har nå vært utenfor fengselsportene i 35 år uten en eneste anmerkning på rullebladet.

Torgersen har fra første stund hevdet at han ikke har noe med drapet å gjøre. Ved lagmannsrettens dom i 1958 var skyldspørsmålet endelig avgjort. Torgersen anket til Høyesterett for å få dommen opphevet. Han anførte bl.a. at han hadde vært i slåsskamp med juryens formann under rettssaken. Høyesterett forkastet anken. En slåsskamp med juryformannen kunne ikke, etter Høyesteretts oppfatning, «ha hatt noen betydning for lagrettens standpunkt til skyldspørsmålet.»

Statsadvokat Dorenfeldt skrev senere: «Episoden var mer dramatisk enn en hvilken som helst film. Man kan sammenligne f.eks. med filmen «Witness for the Prosecution» og man må si at filmen var en anemisk opplevelse i forhold til virkeligheten.»

Vi vet nå med sikkerhet at de «bevisene» som var grunnlaget for den fellende dommen ble feiltolket. De har ingen bevisverdi for at Torgersen er skyldig. Dommen var derfor et justismord. Det finnes heller ingen andre bevis som kan underbygge den fellende dommen. Derfor er også de fem etterfølgende avslagene på Torgersens begjæringer om gjenopptakelse justismord. Her er historien:

Justismord nr. 2: Samtidig med anken innleverte Torgersen begjæring om gjenopptakelse, men begjæringen ble aldri formelt avgjort fordi Torgersen selv trakk den tilbake da han ikke fikk advokathjelp. Det foreligger imidlertid et ferdig utformet avslag datert 15. juli 1959, undertegnet av lagmann Kristian Lunde.

Lunde hadde, som administrerende dommer, dømt Torgersen til livsvarig fengsel og 10 års sikring året før. Det er derfor ingen tvil om hva som ville blitt utfallet. Statsadvokat Dorenfeldt hadde, som svar på Torgersens begjæring om gjenopptakelse, bl.a. skrevet til lagmannsretten:

«Det er vel sjelden at man i en drapssak står overfor så mange fellende bevis og som alle passer sammen som hånd i hanske. […] Det er mitt håp at Torgersen […] vil gå til sannhetserkjennelse og av hensyn til sin samvittighet erkjenne at det var han som begikk de alvorlige forbrytelser han ble dømt for.«

Lagmann Lunde var tydeligvis enig.

Justismord nr. 3: I årene som følger fører Torgersen en ensom kamp for gjenopptakelse fra sin fengselscelle. Han skriver utallige brev til advokater, politiet, påtalemyndigheten, politikere og til privatpersoner. Han ber om ny etterforskning og anmelder en rekke personer, bl.a. statsadvokat Dorenfeldt, som da var blitt riksadvokat og daværende kriminalsjef  Lars L’Abée Lund, som da var blitt lagdommer. Men til ingen nytte. Oppfatningen om Torgersen som livsfarlig drapsmann og seksualforbryter var det umulig å rokke ved.

Torgersen hadde mange viktige støttespillere i disse årene,  bl.a. forfatterne André Bjerke og Jens Bjørneboe. Bjørneboe skrev i 1972 fem kritiske essays om Torgersen-saken. I 1973 skrev han det dokumentariske teaterstykket Tilfellet Torgersen, hvor han viser at det var fordommer, ikke nøktern og saklig bevisvurdering, som felte Torgersen.

Samme år leverer advokat Tor Erling Staff ny begjæring om gjenopptakelse. Begjæringen ble avslått av lagmannsretten i 1975 og av Høyesterett etter anke i 1976.

Justismord nr. 4: Det ble stille om Torgersen-saken i offentligheten i de neste 20 årene. Men saken var ikke død. I 1997 sendte advokat Einar Charlsen ved advokatfullmektig Magne Jetne inn en ny begjæring om gjenopptakelse.

Advokat Erling Moss utga i 1999, sammen med forfatteren Camilla Juell Eide, boken «… aldri mer slippes løs …«.  Historien om Fredrik Fasting Torgersen. Deres konklusjon er klar: Dommen mot Torgersen er et justismord.

Til ingen nytte, dette heller. Lagmannsretten avslår begjæringen om gjenopptakelse i 2000. Avslaget blir stadfestet av Høyesterett i 2001.

Justismord nr. 5: Det er utvilsomt at det var tre tekniske bevis som i 1958, på grunnlag av skråskikre uttalelser fra sakkyndige, felte Torgersen. I perioden 2000-2004 gjennomførte vi, sammen med syv andre fremstående naturvitere og medisinere, omfattende analyser av de tekniske bevisene. Vår konklusjon var entydig, formidlet i et brev til Gjenopptakelseskommisjonen datert 18. september 2006. Her skrev vi at det er «hevet over enhver rasjonell tvil» at de tekniske bevisene ikke knytter Torgersen til drapet.

Vår oppfatning var at det ikke var mulig for Gjenopptakelseskommisjonen ikke å konkludere at saken måtte gjenopptas. Vi tok feil. Kommisjonens konklusjon var at Torgersen utvilsomt er skyldig: «For kommisjonen synes det som at domfelte først og fremst reiser teoretisk tvil om vitneforklaringer og sakkyndige uttalelser som går ham i mot for å få bevisbildet til å passe med sitt alternative hendelsesforløp.»

Justismord nr. 6: Avgjørelsen i 2006 var full av feil, som de foregående. Noen av dem ble erkjent, av daværende leder for Gjenopptakelseskommisjonen, Janne Kristiansen, som imidlertid ikke var snauere enn at hun brukte karakteristikken «kommafeil» om disse. Saken ble behandlet på nytt i Gjenopptakelseskommisjonen, men i 2010 fulgte et nytt avslag, stort sett med samme uholdbare begrunnelse som i 2006.

Justismord nr. 7? Advokat Jan Tennøe, som har fulgt saken i mange år, hadde nå fått nok. Han tilbød Torgersen å føre sivil sak mot Gjenopptakelseskommisjonen v/justisministeren.

Stevningen fra mai 2011 innledes slik: «Feilene i kommisjonsvedtakene som alle går i Torgersens disfavør, er så grove og så mange at det er vanskelig å forstå at slikt kan skje i en rettsstat som vi ønsker at Norge skal være.»

Dette gir håp. Nå er saken flyttet fra Gjenopptakelseskommisjonen til staten v/justisministeren. Justisministeren har, som representant for staten, rett og plikt til å bestemme om staten, med Regjeringsadvokaten som prosessfullmektig, skal bruke domstolene for å forsøke å hindre gjenopptakelse – eller kaste kortene.

Enhver som setter seg inn i Torgersen-saken med et noenlunde åpent sinn, forstår at det ikke er bevismessig dekning for den fellende dommen i 1958. Vi regner med at det også gjelder justisminister Grete Faremo.

Likevel – i lys av erfaringene så langt – frykter vi justismord nr. 7. Vi håper Faremo gjør vår frykt til skamme.

Les også: