En dag i retten, et avhør hos Gjenopptakelseskommisjonen

Av BJØRG NJAA. Njaa er magister i sosiologi, og er tidligere leder i landsforeningen for pårørende innen psykiatri og menneskerettighetsutvalget psykisk helse. Hun har også sittet i styret i rådet for psykisk helse og i world federation for mental health. Artikkelen er tidligere trykket i Juristkontakt, og publiseres her med forfatterens tillatelse.

 

---

 

Jeg var 15 år da Rigmor Johnsen ble drept, 16 år da Torgersen ble dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring for drapet.

Saken gjorde et dypt inntrykk på meg. Ikke bare fordi jeg identifiserte meg med Rigmor som var jevngammel med meg og fordi jeg følte avsky for Torgersen. Men av grunner som var spesielle for meg: Min far, Torleiv Bull Njaa, var tilkalt dommer. Ved middagsbordet, mens saken pågikk, lenge før bevisførselen var avsluttet og før skyldspørsmålet var avgjort, fortalte far ofte hva som var skjedd i retten samme dag. Gjennomgangstemaet var den forferdelige fyren Torgersen som hadde voldtatt og drept den uskyldige Rigmor Johnsen, og at en slik fyr aldri måtte slippes løs på samfunnet igjen. Jeg husker godt hvilken uhyggestemning fars sterkt fordømmende beskrivelser av Torgersen og det han hadde gjort skapte rundt middagsbordet. Spesielt opprørt var far etter at Torgersen hadde kastet en stol i rettsalen. Dette så han som nok et bevis på at Torgersen var ekstremt voldelig og farlig. Ikke til å undres over, når man leser Dorenfeldts beskrivelse av episoden i ettertid:

” — episoden var mer dramatisk enn en hvilken som helst film. Man kan sammenligne f.eks. med filmen ”Witness for the Prosecution” og man må si at filmen var en anemisk opplevelse i forhold til virkeligheten.”  ¹

Far tok meg også med i retten. Jeg ble plassert på første tilhørerbenk, og var til stede den dagen tannlege Strøm forklarte seg om tannbeviset. Strøm viste forskjellig illustrasjonsmateriale av tenner og bryst og forklarte med tyngde, alvor og tilforlatelighet hvordan Torgersens tenner passet inn i bittmerket i Rigmor Johnsens bryst. Det var ingen rom for tvil om at Torgersen var biteren, ifølge Strøm. Samme dag ble også bilder av Rigmor Johnsens blodige klær vist fram i retten. Uhyggen var til å ta og føle på.

Far var en stor beundrer av Dorenfeldt, og anså ham som en svært dyktig jurist og statsadvokat. Han fortalte flere ganger at han var dommer i saker hvor Dorenfeldt var aktor, og at Dorenfeldt ønsket ham som dommer. Han fortalte også at Dorenfeldt hadde uttrykt at han ønsket ham som dommer i Torgersen-saken.

Jeg hadde den gangen ingen motforestillinger overfor fars totale fordømmelse av Torgersen. Det jeg opplevde i retten bare forsterket min oppfatning av at Torgersen var en forferdelig person, et monster. Jeg forsto heller ikke det betenkelige ved at Dorenfeldt, ifølge det min far sa, hadde gitt uttrykk for at han ønsket ham som dommer i Torgersen-saken.

Jeg har fulgt saken fra ”sidelinjen” i alle år. Etter hvert som jeg ble voksen og fikk utdannelse og erfaring, følte jeg en stigende uro ved at jeg visste at min egen far hadde vært så forutinntatt som dommer.

Da jeg fikk vite at saken skulle opp i Gjenopptakelseskommisjonen for annen gang, meldte jeg meg derfor som vitne. Jeg avga forklaring for saksbehandler 6. november 2009, og sendte forut for det en to siders rapport til kommisjonen. Hovedsaken for meg var å få fram to ting: For det første at min far forhåndsdømte Torgersen, før skyldspørsmålet avgjort. Ja, til og med før rettsaken hadde startet. For det andre fars nære forhold til statsadvokat Dorenfeldt og herunder spørsmålet om Dorenfeldt hadde influert på utvelgelse av hvem som skulle være dommere i saken.

I Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av min klare erindring om at far forhåndsdømte Torgersen, heter det:

”Kommisjonen finner det ikke er påfallende at sorenskriver Torleiv Bull Njaa snakket om Torgersensaken hjemme. Saken var meget omtalt, og dette fremstår som et naturlig tema med tanke på at Njaa deltok i behandlingen av saken.”

”Det er ingen holdepunkter for at Njaa var forutinntatt på en slik måte at han har gjort seg inhabil i saken, og som evt kan føre til gjenåpning etter straffeprosesslovenloven §390…” ²

Ingen holdepunkter? Min erindring om fars forhåndsdømming er klar.

Gjenopptakelseskommisjonen fortsetter:

”Det må også tas i betraktning at det er snakk om erindringer som er over 50 år gamle og de må vurderes med den fare for feilerindring dette medfører.”

Dette slutter jeg meg helt til på generelt grunnlag, men jeg reagerer negativt på en påstand, som er klart forutsatt, at jeg skal ha gjort meg skyldig i en feilerindring. Dette dreier seg ikke om en enkeltstående observasjon, men om en erfaring jeg gjorde gjennom flere uker. Jeg har husket dette meget klart i alle de 55 årene som er gått siden saken var oppe.

Og videre:

”hvorvidt hennes erindringer er korrekte eller ikke er umulig å si i dag.”

Men: Gjennom sine påstander legger kommisjonen til grunn at min forklaring er uriktig. Det er useriøst.

Min rapport til Gjenopptakelseskommisjonen avsluttes med spørsmål vedr oppnevning av dommere, og de problemer forhåndsdømming innebærer mht dommerrollen:

”Jeg har i ettertid stilt spørsmål ved forholdet mellom min far og statsadvokat Dorenfeldt. Hvordan kunne det ha seg at min far så klart formidlet at Dorenfeldt ønsket ham som dommer? Og jeg spør: Hvordan skjedde valget av dommere? Hadde Dorenfeldt innflytelse på denne prosessen? Min fars oppfatning av Torgersens skyld endatil før rettsaken startet; hans rolle som dommer, og videre det bildet han ga av forholdet mellom seg og Dorenfeldt, med de spørsmål det reiser i tilknytning til utpekingen av far som dommer, er bakgrunnen for min henvendelse til Gjenopptakelsekommisjonen.” ³

Gjenopptakelseskommisjonen rettet en henvendelse til Borgarting lagmannsrett vedrørende tilkalling av dommere i Torgersen-saken. Ifølge lagmannsretten var det ikke mulig å finne opplysninger om hvordan tilkalling av dommere ble gjort i 1958 og i Torgersen-saken:

Borgarting lagmannsrett har ved brev 21.september 2010 opplyst at de ikke har kunnet fremskaffe konkrete opplysninger om hvordan tilkallingen av dommere i  Torgersen-saken skjedde.

Etter en redegjørelse for den generelle framgangsmåten ved utpeking av dommere, heter det videre:

Det ”fremstår som utenkelig at påtalemyndigheten rent faktisk ville forsøke å få innflytelse på hvilke dommere som skulle gjøre tjeneste på det enkelte straffeting, og videre vil det også være utenkelig at en henvendelse vedrørende dommervalg ville ha blitt etterkommet”…”det er heller ingen konkrete holdepunkter for at Dorenfeldt har påvirket rettens sammensetning”.

Til dette kan sies at formelle retningslinjer er én sak. Hva som kan skje uformelt og i strid med retningslinjene er en helt annen sak. At min far snakket om at statsadvokat Dorenfeldt ønsket ham som dommer, og at dette også skjedde i forbindelse med Torgersen-saken er en tydelig erindring hos meg. For kommisjonen er det utenkelig at dette kan være tilfellet.

Men når det gjelder min gjengivelse av fars positive omtale av Dorenfeldt; da  trekkes ikke min min erindring i tvil:

”Videre er det ikke påfallende eller bemerkelsesverdig at en dommer har gitt uttrykk (for) at hans syn på statsadvokat Dorenfeldt var en dyktig statsadvokat.”

Jeg har spurt meg selv: Kan det være fordi det her er et sammenfall mellom min erindring og påtalemyndighetens oppfatning av Dorenfeldt?

Historien er full av eksempler på at mennesker kan opptre helt i strid med det man venter av dem, og det de venter av seg selv, hvis forholdene ligger til rette for det. Min far var en bunn hederlig mann med stor integritet. Men som dommer i Torgersen-saken var han ikke i stand til å se gjennom den massive offentlige fordømmelsen mens rettssaken pågikk og som er godt dokumentert gjennom presseoppslag fra den gangen. Tvert imot ble han en del av fordømmelsen. Det er jeg lei for. Jeg har ikke noe behov for, langt mindre noe ønske om, å kaste skygge over min fars minne.

Jeg har imidlertid sett det som en plikt å videreformidle min førstehånds erfaring til Gjenopptakelseskommisjonen. Jeg er dypt skuffet over at jeg ikke ble tatt på alvor.

—

Les også:

• Inntrykk fra to dager i retten av Morten Harboe
• Rettssak for Kikkere av Nic. Gulbrandsen
• Et forsvar for statsadvokat Lauritz J. Dorenfeldt av Thorvald Steen