Et overlagt justisdrap

Jan_TennøeAdvokat med møterett i høyesterett JAN TENNØE er Fredrik Fasting Torgersens prosessfullmektig i søksmålet mot Gjenopptakelseskommisjonen.
Artikkelen er tidligere trykket i Juristkontakt.

 

 
Et justismord blir ikke bedre om det gjentas flere ganger. Særlig medlemmene av Gjenopptakelseskommisjonen burde merke seg dette. I september 2010 avslo de på nytt Torgersens gjenopptakelsesbegjæring.

Torgersen ble i 1958 domfelt for drap. Bevisene som felte ham, er i dag underkjent av vitenskapen. Torgersen er derfor domfelt på uholdbart grunnlag. Vi har intet grunnlag for å vite eller anta at han har gjort det han er domfelt for. Disse enkle kjensgjerninger er nok til å slå fast at Torgersen ble utsatt for et justismord i 1958.

Og et justismord vil det være inntil en ny fellende dom bygget på riktig forståelse av bevisene, fastslår Torgersens skyld. Hvis det ikke foreligger nok (riktige) bevis til å begrunne hans skyld, er det på høy tid å frifinne ham. Andre enn disse to mulighetene burde ikke foreligge.

Men når kommisjonen nå nekter ham å få prøvet sitt skyldspørsmål på nytt, har kommisjonen valgt en tredje mulighet, nemlig en gjentagelse av justismordet. Men til forskjell fra 1958 da de som felte dommen var i god tro, har dagens justismord skjedd med overlegg fordi kommisjonen vet at domfellelsen i 1958 hviler på helt uriktig grunnlag.

Sakens bakgrunn

Torgersen ble domfelt i 1958 til livsvarig fengsel og 10 års sikring. Hovedgrunnlaget for domfellelsen var to bevis som hver for seg ble vurdert som absolutt sikre slik de sakkyndige den gangen forklarte det. Begge bevisene og de sakkyndiges skriftlige erklæringer til retten er av en slik art at de kan etterprøves.

Tannbittmerkene i avdødes bryst kunne i 1958 bare stamme fra Torgersen og ingen andre. Nå sier de sakkyndige at tannbittmerkene like gjerne kan stamme fra nesten en hvilken som helst voksen person som fra Torgersen.

Barnålene som var i Torgersens buksebrett var av samme type som barnålene på det inntørkede gamle juletreet på gjerningsstedet. Disse barnålene var så særegne at mutasjon eller at treet kom fra Kaukasus ble nevnt som muligheter av de sakkyndige. Nå sier de sakkyndige at barnålene kan stamme fra et hvilket som helst norsk bartre som har vokst på et karrig eller skyggefullt sted.

Barnålsbeviset har derfor lite igjen av verdien fra 1958, mens tannbittbeviset er absolutt uten verdi. I tillegg var det et tredje bevis som også ble ansett som temmelig sikkert, avføringsbeviset. Den gamle forståelsen av dette beviset er i likhet med tannbittbeviset blitt underkjent av Den rettsmedisinske kommisjon. Andre bevis som kunne gi en viss sikkerhet for Torgersens skyld, forelå ikke.

Når en fellende dom hviler på bevis som har vist seg å svikte så meget som i Torgersens tilfelle, vil de fleste mene at skyldspørsmålet bør prøves en gang til, og denne gangen på bakgrunn av riktig forståelse av bevisene. Det er nemlig ikke mulig med den grad av sikkerhet som kreves i strafferetten å vite om de øvrige bevis ville holdt til domfellelse. Bare den (domstol) som får presentert disse bevisene slik straffeprosessloven forutsetter (dvs med bevisumiddelbarhet og full kontradiksjon) kan ha en berettiget mening.

Gjenopptakelseskommisjonen har imidlertid hatt en helt annen oppfatning. 50 års arbeid hvor Torgersen til slutt har lykkes med å bevise at domfellelsen har skjedd på uholdbart grunnlag, er derfor så langt forgjeves. Men de av oss som tror på at Norge har rettssikkerhet, bør ikke gi oss med dette.

Gjenopptakelseskommisjonen har gått utenfor sitt mandat

Gjenopptakelseskommisjonen er et kontrollinstitutt i forhold til våre domstoler. Som navnet antyder skal den I visse tilfelle innvilge gjenopptakelse, nemlig når dette må til for å forhindre at uriktige dommer blir stående.

Hvis det er gjort store feil i rettergangen, er det selvfølgelige utgangspunkt at kommisjonen skal innvilge gjenopptakelse. Man må jo anta at feilene kan ha hatt betydning for resultatet. I hvert fall kan det være en «rimelig mulighet» for det (Rt 1994, s 1149, Liland saken). I Torgersens sak er det ingen tvil om at store feil er gjort, større feil i bevisvurderingen kan knapt tenkes. Man må legge til grunn at hele eller omtrent hele bevisvurderingen i mangel av noe annet ble bygget på bevisene som i dag er underkjent. Uten feilene ville bevisvurderingen blitt fullstendig en annen.

Dersom det er store feil i skyldvurderingen, for eksempel fordi bevisene er vurdert helt feil som i Torgersens sak, kan ikke lenger kommisjonen støtte seg til en skyldvurdering som allerede er foretatt av en domstol. Kommisjonen må i stedet bygge på andre bevis enn de som var utslagsgivende. Denne skyldvurdering blir kommisjonens egen, selvstendige, nye og helt uavhengige skyldvurdering.

Kommisjonen pretenderer ikke en gang at den bygger på noe av skyldvurderingen fra 1958. Begrunnelsen for at Torgersen er skyldig, skal etter dette ikke lenger finnes i dommen mot ham. I stedet er det nå i kommisjonens begrunnelse for avslaget man skal finne den.

Dette må likestilles med en ny materiell dom for så vidt gjelder skyldspørsmålet og faller inn under det området der domstolene har eneretten.

Når skyldvurderingen i dommen ikke kan tillegges vekt på grunn av store bevisfeil, er Torgersens skyld ikke bevist. Han må da i mangel av noe annet betraktes som uskyldig. Da er vi tilbake til utgangspunktet. Hans mulige skyld må eventuelt fastslås på nytt. Helt på nytt. Det kan ikke være tvil om hva dette innebærer. Vi har en omfattende straffeprosesslov som regulerer dette.

Den eneste skyldvurdering som Torgersen til nå har fått med grunnlag i den riktige forståelsen av bevisene, er kommisjonens. Denne «skyldvurdering» er lagt an så håpløst galt og uholdbart, at ordet «vurdering» ikke I det hele tatt er anvendelig for hva kommisjonen har foretatt seg. Kommisjonen har som jeg kommer tilbake til i neste del, ikke vurdert noe som helst. Når jeg i det foregående har argumentert med at kommisjonen ikke kan legge sin egen skyldvurdering til grunn i stedet for domstolene, har jeg derfor tatt munnen for full. Kommisjonen har bare uprøvet lagt det standpunkt til grunn at Torgersen er skyldig. Et standpunkt som forhindrer domstolene fra å prøve saken på nytt.

Så kan man jo spørre seg hvorfor kommisjonen mener at Torgersen som eneste person ikke skal få prøvet sin skyld for norske domstoler når man vet at den gamle skyldvurderingen ikke holder. Kan kommisjonsmedlemmene (særlig juristene blant dem) virkelig tro at deres logiske kortslutninger kan likestilles med en full hovedforhandling?

Uholdbar vurdering av bevisene

Kommisjonen plikter å begrunne sin vurdering. Dette i motsetning til en jury som bare skal svare ja eller nei på skyldspørsmålet. Det helt sentrale element i denne begrunnelsen er om bevisene når de vurderes på riktig måte, holder til å kunne begrunne Togersens skyld. Det er bare denne vurderingen som kan vise at Torgersen har fått den behandling han utvilsomt har krav på eller at kommisjonen har gjort det den skal. Alt annet kommisjonen måtte mene eller gi uttrykk for, er uvesentlig og av underordnet betydning sammenlignet med dette.

Det skjer neppe ofte, kanskje har det ikke skjedd i det hele tatt, at en større andel av bevisene har sviktet enn i Torgersens sak. Bevisene selvsagt vurdert etter hvor stor sikkerhet de ga for sakens utfall og ikke etter antall. Når gjenopptakelse sensasjonelt nok likevel avslås, blir ovennevnte vurdering særlig viktig fordi avgjørelsen er så fullstendig i strid med hva som kunne forventes. Kommisjonen må være særlig påpasselig med å ivareta det forklaringsbehov som oppstår, først og fremst av hensyn til Torgersen selv. Men også av hensyn til alle oss andre som er opptatt av at vi har rettssikkerhet også i dette ledd av vår rettspleie.

Men hva er det vi får fra kommisjonene som to ganger (i 2006 og 2010) har avslått gjenopptakelse med samme begrunnelse?

I utgangspunktet starter de greit med å angi at problemstillingen er som nevnt i str.prl.§ 392, nemlig om det er meget tvilsomt om dommen er riktig. Nå venter man så på en begrunnelse slik jeg ovenfor har beskrevet for hvorfor (resten av) bevisene likevel holder til domfellelse. Men i stedet kommer noe som intet har med dette å gjøre:

«Under henvisning til kap. 5 ovenfor vil kommisjonen påpeke at det under hovedforhandlingen ble ført 71 vitner og det var 19 sakkynddige som avga forklaring. Det ble dokumentert og forevist en rekke dokumenter, fotografier og gjenstander. Det må legges til grunn at eventuelle spørsmål og uklarheter som måtte ha oppstått i etterkant av politiforklaringene avgitt under den rettslige forundersøkelsen, ble søkt avklart gjennom vitneavhørene. På samme måte har de sakkyndige fått anledning til å utdype sine skriftlige sakkyndige rapporter og svare på spørsmål fra partene og retten. Lagretten har således truffet sin kjennelse på grunnlag av den umiddelbare bevisførselen under hovedforhandlingen, og på en samlet vurdering av bevisene.»

Etter noen få linjer som ikke betyr noe, kommer så kommisjonenes avgjørende konklusjon:

«Etter kommisjonens vurdering foreligger det ikke særlige forhold ved bevisene i saken, slik de forelå i 1958, som gjør det «meget tvilsomt» om dommen er riktig. Kommisjonen kan ikke se at saken, med tillegg av opplysninger som er kommet til etter 1958, kan bedømmes annerledes I dag.»

Kommisjonene har brukt unødig mange ord på å pakke inn sin begrunnelse og konklusjon. Det de har gitt uttrykk for kan kortere og mer persist uttrykkes slik: «Hele bevisførselen har skjedd umiddelbart for den dømmende rett med full kontradiksjon. Av denne grunn foreligger det derfor ikke særlige forhold ved bevisene som kan gjøre det «meget tvilsomt» om dommen er riktig.»

Dette er, selv om det kanskje kan være vanskelig å tro det, kommisjonenes fullstendige begrunnelse. At begrunnelsen er gjennomtenkt, må man legge til grunn. Den er gjentatt til sammen 3 ganger med identisk ordlyd av de to kommisjonene med nesten 4 års mellomrom. Begrunnelsen kan ikke kalles annet enn innholdsløst munnsvær. Den kan brukes for å avvise en hvilken som helst gjenopptakelsesbegjæring. Det er jo nemlig slik at enhver straffedom bygger på bevisumiddelbarhet og kontradiksjon. Likevel viser det seg at enkelte dommer kan være feil. Og en typisk feil er at bevisene er vurdert galt.

Bevisumiddelbarhet og kontradiksjon er derfor intet trylleformular som gir sikkerhet for at dommen er riktig. Feil skjer jo til tross for at reglene om disse forhold iakttas. En henvisning til bevisumiddelbarhet og kontradiksjon som eneste begrunnelse når det er på det rene at store bevisfeil ble gjort, blir fullstendig verdiløs, faktisk nesten uten mening. Man må selvfølgelig se hen til hvor omfattende bevisfeilene er i saken og hvilken betydning disse kan ha hatt, særlig fordi det ikke foreligger andre sikre bevis i sak. Man må derfor se det slik at kommisjonene har avslått begjæringen helt uten begrunnelse. Da må man også legge til grunn at det heller ikke foreligger noen vurdering bak avgjørelsen, i hvert fall ingen relevant vurdering.

Konklusjonen på det hele blir derfor at Torgersen har fått avvist sin gjenopptakelsesbegjæring uten at kommisjonene har vurdert om dommen på grunn av feilene kan være uriktig. Han har derfor ikke fått prøvet sin sak i det hele tatt. Den er bare avgjort. Han har derfor stadig sin fulle rett i behold til å få prøvet saken, selv om dette kan se ut til å bli vanskelig eller umulig for ham.

Til tross for at begrunnelsen er innholdsløst munnsvær som kommisjonene lirer av seg, klarer de likevel å gi uttrykk for foruroligende mye misvisende eller galt. Den «rekke dokumenter, fotografier og gjenstander» som ble forevist og dokumentert, burde kommisjonen forklart nærmere. Det gis inntrykk at det ligger noe bevismessig i dette. Men dette er ikke riktig. Ingen slike bevis av noen betydning forelå.

Videre gir begrunnelsen inntrykk av at alle de 71 vitnene også har skapt et bevisbilde som kan begrunne Torgersens skyld. Men dessverre er fellesnevneren for alle vitneforklaringene at ingen av dem har kunnet knytte Torgersen til drapet (med unntak av en notorisk kriminell narkoman alkoholiker som åpenbart løy om bortimot alt). Selv om ikke kommisjonsmedlemmene skulle forstå det, tror jeg de at de fleste andre uten videre forstår at et stort antall vitner ikke I seg selv er bevis for noe som helst. Kommisjonen av 2010 uttaler i tillegg til kommisjonen fra 2006 at det forelå «flere vitneforklaringer som knyttet Torgersen til Rigmor Johansen, drapet og Skippergata 6B». Dette er ikke sant. Det er tvert imot fri diktning.

Siste del av begrunnelsen gir uttrykk for at muligheten til å stille spørsmål til de 19 sakkyndige, borger for sakens korrekte opplysning. Dette til tross for at også kommisjonen legger til grunn at det var disse sakkyndige som tok fullstendig feil av bevisene. Slutningen er fullstendig i strid med alt som har med logikk å gjøre. Slutningen er så åpenbart gal at den vanskelig kan oppfattes som annet enn at kommisjonsmedlemmene med vilje avgjør saken motsatt av hva de forstår er riktig.

Deretter sies det så i konklusjonen at det ikke foreligger «særlige forhold ved bevisene i saken, slik de forelå I 1958, som gjør det «meget tvilsomt» om dommen er riktig». Da husker vi at de sakkyndige den gangen forklarte at to av bevisene var helt sikre. De bommet fullstendig. Andre sikre bevis forelå som kjent ikke. Er ikke de sakkyndiges fullstendige bom for en så vesentlig del av bevisene et særlig forhold? Men uansett dette: Hvis slike store og avgjørende bevisfeil (som utvilsomt ble lagt til grunn under skyldvurderingen) ikke gjør det tvilsomt om dommen er riktig, hva skal da til? Og hvordan kan kommisjonene ha en oppfatning om at det ikke er tvilsomt om dommen er riktig, når de ikke har vurdert noen av de andre bevisene?

Her må man bare konstatere at kommisjonsmedlemmene har kastet alle hemninger over bord for å nå det mål som de på forhånd må ha bestemt seg for. Sunn fornuft har de helt forlatt. Eller er det fornuften som har forlatt dem? Dersom vanlig logikk legges til grunn, er det ikke mulig å være sikker på at en dom er korrekt når hele eller nesten hele grunnlaget dommen bygger på, er galt. Et minimum er i hvert fall da at man går inn på de andre bevisene i saken og finner at (de samlet sett) kan begrunne Torgersens skyld. Det blir umulig å tro at kommisjonsmedlemmene har lagt sitt beste skjønn og overbevisning til grunn for hva de her har utledet.

Det er nå på sin plass å stille det retoriske spørsmål hvorfor kommisjonene ikke i en samlet vurdering går inn på hvilke bevis som kan begrunne Torgersens skyld. Den som setter seg litt inn i saken, vil nok fort finne ut hvorfor. Slike bevis finnes simpelthen ikke. Det er ikke mulig på noen enkel måte å gi en begrunnelse for Torgersens skyld. Dette problem har så kommisjonene løst ved helt å avholde seg fra adekvate betraktninger.

Og da presser et nytt spørsmål seg på. Har kommisjonene avslått gjenopptakelse til tross for at de innser at de ikke er i stand til å begrunne hans skyld, eventuelt til tross for at de selv legger til grunn at det ikke finnes bevis som kan felle Torgersen? Positiv ond tro, var et uttrykk jeg ble kjent med da i sin tid jeg leste formuerett. Uttrykket synes å være anvendelig i flere deler av jussen.

Riktignok har kommisjonene over hundrevis av sider imøtegått en rekke ankepunkter fra Torgersen for så vidt gjelder de enkelte bevis. Men argumentasjon og kverulering på slike enkeltpunkter når det er klart at hovedbevisene har sviktet, kan ikke tre i stedet for en totalvurdering av om bevisene (vurdert på en riktig måte) holder til domfellelse.

At Torgersen er utsatt for et justismord, har jeg tidligere begrunnet. Nå utsetter kommisjonen ham i tillegg for en veldig klar rettsfornektelse. Uten I det hele tatt å vurdere hvilken betydning feilene fra 1958 har og om dommen er riktig, er hans begjæring avslått. Rettsfornektelsen er så grov som overhodet tenkelig fordi den gjelder noe så viktig som justismord/beskyldning om drap gjennom et helt liv.

—