Hvordan kan vi vite at Torgersen er utsatt for et justismord?

Jan_TennøeAdvokat med møterett i høyesterett JAN TENNØE er Fredrik Fasting Torgersens prosessfullmektig i søksmålet mot Gjenopptakelseskommisjonen.
I denne artikkelen gjennomgår han alle bevisene i saken. En noe kortere utgave av artikkelen har tidligere vært publisert i Aftenposten.

 

 

Problemstillingen

Avgjørelsen av skyldspørsmålet i drapsdommen fra 1958 mot Fredrik Fasting Torgersen må utelukkende eller nesten utelukkende ha blitt basert på tre spor mot ham, kalt de tre tekniske bevisene. Årsaken er at andre bevis av betydning ikke forelå samtidig som disse tre tekniske bevisene ga en overveldende sikkerhet for at han var skyldig. Sikkerheten bygget på naturvitenskapelige forklaringer fra 7 sakkyndige. Ifølge dagens naturvitenskap er disse sakkyndige forklaringene helt uriktige, faktisk motsatt av det riktige. På Torgersens side er vi av den oppfatning at denne underkjennelsen medfører at de tre bevisene har mistet sin verdi. Påtalemyndigheten påstår at disse tre bevisene til tross for underkjennelsen fortsatt må betraktes som like sikre som det som ble lagt til grunn i 1958.

Påtalemyndigheten påstår videre at selv om de tre bevisene har mistet hele sin verdi, så medfører resten av bevisene at man likevel har tilstrekkelig sikkerhet for at Torgersen er gjerningsmannen. På Torgersens side er vi av den oppfatning at det er klart at disse bevisene ikke kan begrunne noe slikt. I stedet er vi av den oppfatning at disse øvrige bevisene gir stor sikkerhet for at Torgersen er uskyldig.

Uansett om vi ikke skulle ha helt rett i vår oppfatning slik at sannheten ligger mellom vår påstand og påtalemyndighetens, er det likevel klart at vilkårene for gjenopptakelse foreligger. Gjenopptakelseskommisjonen har avgjort hans sak på en uforsvarlig og uriktig måte de to gangene Torgersens begjæring om gjenopptakelse er avslått. Sannsynligheten som sakens gjenværende bevis gir for at Torgersen er uskyldig, må i motsetning til det kommisjonen gjorde i 2006, tas under vurdering. Da gir det seg selv at saken må gjenopptas.

Nedenfor skal jeg se på hvilken sikkerhet de tre tekniske bevisene ga i 1958, hvilken verdi de har i dag, og hva som følger av sakens øvrige bevis. Av denne gjennomgang av bevisene vil det fremgå at vi med stor sikkerhet kan legge til grunn at Torgersen er uskyldig. Fordi dette er det helt essensielle og avgjørende i hans sak, vil jeg i mer begrenset utstrekning gå inn på hva som er galt med Gjenopptakelseskommisjonens behandling av saken. Dog nevner jeg og forklarer at kommisjonen har avstått fra absolutt alle sentrale vurderinger slik at Torgersens begjæringer neppe kan anses som behandlet. De er bare avgjort på en grunnløs måte.

 

Barnålsbeviset

Det ene aldeles sikre beviset mot Torgersen i 1958 var barnålsbeviset. I dressen som han hadde hatt på seg drapskvelden, ble det funnet 5 barnåler fra gran. De sakkyndige forklarte den gangen at denne typen barnåler ga full sikkerhet for at Torgersen måtte ha vært på åstedet. Årsaken var at barnålene i dressen var unike og bare fantes ett eneste sted i hele verden, nemlig på et mutert gammelt juletre på åstedet. Barnålene i dressen måtte derfor stamme fra dette treet. Dette treet hadde gjerningsmannen plassert over Rigmor, den myrdede piken. Sakens aktor, statsadvokat L. J. Dorenfeldt, oppsummerte sikkerheten som dette beviset ga, slik at sjansen for at barnålene i dressen kunne stamme fra naturen var én til en milliard.

Lagmann Lunde (den administrerende dommeren) har i anledning mulig gjenopptakelse uttalt at han deler Dorenfeldts syn på sakens bevismessige sider. Det er følgelig feil når Gjenopptakelseskommisjonen (i 2006) har uttalt at dette beviset ikke ble ansett som sikkert.

I dag legger de sakkyndige til grunn at denne barnålstypen (som var i dressen og på åstedet) er den vanligste å få på seg dersom man ferdes i norsk (nordisk) granskog, jf blant annet den sakkyndige erklæringen av 7. mai 1998 med senere endringer fra to av Torgersens sakkyndige. Det samme fremgår av det som påtalemyndighetens sakkyndige har forklart. I tillegg til åstedet som eneste opphavssted for barnålene i dressen, har man millioner eller milliarder av andre mulige opphavssteder for dressnålene. Torgersens sakkyndige har påpekt at de øvrige partikler som ble funnet i dressen, viser at dressen er brukt ute i naturen. Partiklene er av en type man ikke kunne finne på åstedet, bare ute i naturen. En del av disse partiklene har sannsynligvis kommet inn i dressen samtidig med barnålene, og gjør det ytterligere sannsynlig at barnålene stammer fra naturen.

Likevel har Gjenopptakelseskommisjonen kommet til at «Barnålsbeviset er i alle fall ikke svekket.» Kommisjonen har for å komme til for å komme til denne konklusjonen, lagt avgjørende vekt på forklaringen til Kåre Venn, en av påtalemyndighetens fire sakkyndige (fra de siste 15 årene). Han forklarte for kommisjonen i 2006 at den korte barnålstypen som man fant på åstedet og i dressen, var meget sjelden i forhold til den andre nåletypen som finnes på norsk gran, den lange. Kommisjonen kom med grunnlag i denne opplysningen til at det ikke var mulig at fem slike «meget sjeldne» barnåler kunne stamme ute fra naturen.

Kåre Venns forklaring er et nytt bevis som skriver seg fra årene 1999 – 2006. Slike nye bevis til skade for domfelte kan kommisjonen ikke legge vekt på, fordi slikt blir elementer i en ny skyldvurdering som domstolene må ta stilling til. Dette følger både av vår statsforfatning med høyere rangordning enn straffeprosessloven og det forhold at også straffeprosessloven angir at den nye skyldvurderingen tilkommer domstolene. Det er derfor en betydelig saksbehandlingsfeil når kommisjonen la vekt på Venns forklaring (i Torgersens disfavør). Det må i mangel av andre omstendigheter antas at det er Venns forklaring som har medført at kommisjonen opprettholdt dette beviset som like sikkert som før. Denne saksbehandlingsfeilen må derfor antas å ha vært utslagsgivende for det resultat kommisjonen kom til, både for hva kommisjonen kom til for barnålsbeviset og for kommisjonens avslag.

Dessuten er kommisjonens bevisvurdering her uholdbar, så uholdbar at vedtaket blir vilkårlig og dessuten må karakteriseres som maktmisbruk fra det offentliges side.

Kommisjonen har sett bort fra de andre opplysningene i saken som viste at kommisjonen trakk sin konklusjon på premisser motsatt av de riktige. Dette var: Torgersens sakkyndige hadde i sine skriftlige og muntlige erklæringer forklart og begrunnet blant annet ut fra forsøk de hadde gjort, at den korte barnålstypen, selv om den var undertallig i naturen, likevel var den vanligste å få på seg i skogen. Årsaken er at denne barnålstypen dannes der det ikke er lys nok, nemlig i de lavere sjikt i skogen. Det er dette sjiktet man kommer i kontakt med om man ferdes i granskog. Dessuten er de korte nålene, fordi de på grunn av lysmangel ikke er produktive for treet, ofte under avvikling fra bartrærnes side. Dette medfører at de tørker inn for til slutt å falle av. Det alle vet, er at tørre nåler løsner svært mye lettere enn de friske og grønne (lange) barnålene. I tillegg forklarte de at korte barnåler vokste i grupper slik at man kunne få en stor mengde korte og ingen lange nåler på seg, uten at det ville være noe ekstraordinært i dét. Dette er det eneste som er sannsynliggjort i saken, og skal derfor legges til grunn. Jf også at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden for alle sider av hva barnålene beviste.

I stedet har kommisjonen lagt avgjørende vekt på Kåre Venns forklaring om at korte nåler er svært sjeldne. Det avgjørende er imidlertid ikke hvor stor del av barnåler som utgjøres av de korte nålene og hvor stor del som utgjøres av de lange. Det avgjørende er hvor vanlig det er å få på seg den ene eller andre nåletypen når man ferdes i granskog. Kåre Venn hadde begrunnet sin forklaring med at han etter en dag i skogen hadde fått 19 barnåler på seg av varierende lengde og farge. Hans forklaring og erfaring fra én enkelt tur i skogen er alt for tilfeldig til at den kan sette til side det som følger av sannsynliggjøringen til Torgersens sakkyndige. Dessuten er Venns forklaring i likhet med forklaringene til Torgersens sakkyndige i sterk motstrid med det kommisjonen la til grunn.

Venn hadde forklart at han hadde målt og regnet ut gjennomsnittslengden for disse 19 nålene han hadde fått på seg. Den var 9,8 mm. De sakkyndige er enige om at den korte barnålstypen stort sett er mellom seks og åtte mm lange, hvoretter jeg setter gjennomsnittlengden til 7 mm. De lange er mer enn dobbelt så lange ifølge påtalemyndighetens fire sakkyndige. Torgersens sakkyndige er enige i dette. Jeg estimerer følgelig en gjennomsnittslengde for disse til 16 mm. Denne gjennomsnittslengden for de to nåletypene viser at anslagsvis 13 av de 19 barnålene må ha vært av den korte typen som Venn hadde forklart var «meget sjeldne» og 6 av den «vanlige» lange. Så selv om den korte typen barnåler er undertallig i naturen, viser også Venns forklaring at man får flere barnåler av den korte typen enn den lange på seg i skogen.

Kommisjonen har uttalt følgende om dette (på side 261) i sin avgjørelse: «I utgangspunktet synes derfor sjansen for å få én barnål av samme lengde som nålene i kjelleren på klærne ved opphold i skogen å være liten, – å få flere barnåler av samme lengde, og ingen andre, er tilsvarende mindre.»

Det er ingen tvil om at kommisjonen her har tatt et utgangspunkt som er stikk i strid med alt det som både muntlig og skriftlig ble forklart og begrunnet i 2006.

I 1958 ble det også lagt vekt på at nålene på åstedet og i dressen var så like at man også av den grunn kunne anta at nålene i dressen stammet fra åstedets inntørkede tre. Dette var fullstendig avsannet av Torgersens tre sakkyndige. Dressnålene kan akkurat like gjerne stamme fra et hvilket som helst annet tre eller gren som har nåler av den korte typen.  Påtelemyndighetens sakkyndige har akseptert dette faktum.

Dersom man får fem barnåler på seg i skogen, vil man statistisk få litt mer enn tre korte og litt mindre enn to lange nåler på seg om man legger Kåre Venns forklaring om de 19 barnålene til grunn. Det sier seg selv at mangel på 2 – to – lange nåler ikke kan gi noen grad av sikkerhet for at de fem nålene skriver seg fra åstedet, og slett ikke en milliardsikkerhet slik Dorenfeldt la til grunn i sin prosedyre. Kommisjonens angivelse av sikkerheten som dette beviset gir, er derfor aldeles og fullstendig blottet for fornuft.  Sjansen for å få fem korte nåler på seg med bakgrunn i det som er nevnt ovenfor, vil statistisk være mellom 13% og 68,4% om man legger brøken 13/19 til grunn. Hvor man ender innenfor denne skalaen, avhenger av ved hvor mange anledninger nålene er kommet inn i dressen. Dersom man antar at nålene er kommet inn ved færre enn fem anledninger, blir sannsynligheten større enn 13% for at alle nålene er korte, og den blir ca 68% for at alle de fem nålene er korte dersom de 5 nålene kom inn ved samme anledning.

Men altså: Selv om kommisjonen skulle mene at nye påviste omstendigheter medfører at barnålsbeviset fortsatt er like sikkert som før, har  kommisjonen ikke anledning til å legge noen som helst vekt på disse omstendighetene. De to grunnene som ga barnålsbeviset dets sikkerhet, har begge sviktet helt. Da har kommisjonen bare ett valg, og det er å legge til grunn at beviset som sådant har sviktet. De nye omstendighetene (dersom de går i Torgersens disfavør) er det bare domstolene som har rett til å legge vekt på i en ny skyldvurdering.

 

Tannbittbeviset

Det andre aldeles sikre beviset mot Torgersen i 1958 var tannbittbeviset. Rigmor var blitt bitt i brystet rett før eller etter at hun ble drept. Vi må i likhet med påtalemyndigheten legge til grunn at det er drapsmannen som gjorde dette. De to «sakkyndige» den gangen forklarte at bittmerket fra seks tenner, tre fra overkjeven og tre fra underkjeven, hadde en rekke karakteristika. De forklarte at alle disse stemte med Torgersens tenner og dessuten at man gjenfant alle særegenhetene ved Torgersens seks tenner i bittmerkene slik at det var «identitet» mellom tennene hans og bittmerkene. De forklarte videre at det var en rekke slike særegenheter. De konkluderte på dette grunnlaget med at det måtte være Torgersen og ingen andre som hadde bitt Rigmor og at man kunne være helt sikre på dette. Tannbittbeviset ble derfor oppfattet å være like sikkert som barnålsbeviset.

Tannmerkene var imidlertid ikke mer karakteristiske enn at påtalemyndighetens tre siste sakkyndige hevder at de to sakkyndige i 1958 tok helt feil for så vidt gjelder hvilke tre overtenner fra overkjeven som hadde avsatt disse tre tannmerkene.

Det er klart at de tre tannmerkene fra underkjevens (regelmessige) tenner ikke kan gi noen sikkerhet av nevneverdig betydning for at de stammer fra Torgersens tenner. For at retten i 1958 skulle bli overbevist av forklaringene til de to, ble det fra deres og aktors side forklart at de to var «fremstående og anerkjente vitenskapsmenn på dette felt.» Sannheten er, som vi vet, at de odontologene ikke hadde noen erfaring med bittmerker i hud. Opplysningen om deres erfaring ble tydeligvis gitt for at retten skulle legge deres forklaringer til grunn. Opplysningen var en straffbar løgn som gir Torgersen en ubetinget rett til å få gjenopptatt saken.

De to sakkyndige valgte (i 1958) å overse det eneste klare trekket for bittmerkene, et trekk som det var umulig ikke å legge merke til. Dette trekket var at to av de tre tannmerkene fra tennene i biterens overkjeve satt tett sammen. Derfra var det avstand til det tredje tannmerket. Slik var det også for tannmerkene fra tennene i underkjeven.  Det var og er bare én måte å oppfatte denne avstanden på, og det er at den som hadde bitt, manglet én tann i den ene kjeven, kanskje også den motsvarende tannen i den andre kjeven. Eventuelt at én eller begge disse tennene var vesentlig kortere enn de andre slik at de av den grunn ikke avsatte merker.

Torgersen hadde regelmessige tenner. Mangelen på merker fra to av biterens tenner, var derfor et særdeles klart utelukkelsesbevis. De to manglende tannmerkene var det i særklasse mest iøynefallende trekket ved bittmerkene. Det er umulig av de to sakkyndige kan ha oversett dette.

Den fullstendige fortielsen av dette trekket ved bittmerkene samtidig som det i stedet ble fremhevet at det forelå full «identitet» mellom tennene og bittmerkene, må derfor betraktes som en til det ytterste grov og klar løgn.  I det minste måtte de sakkyndige den gangen begrunnet at bittmerkene til tross for denne svært klare uoverensstemmelsen, likevel kunne stamme fra Torgersen. Det gjorde de ikke. Uoverensstemmelsen er overhodet ikke nevnt. Grunnen er åpenbar. De to sakkyndige innså at de ikke var i stand til å forklare at tennene til Torgersen til tross for tannmerkene som manglet, stammet fra ham.

Et stort antall sakkyndige fra mange land har i de neste 50 årene undersøkt bittmerkene.  Ingen av dem har  – blant annet etter utallige forsøk – klart å forklare hvordan Torgersens regelmessige tenner kunne avsette bittmerker med mangel på ett tannmerke fra hver kjeve. Det trekket ved bittmerket som Strøm og Wærhaug i starten måtte anta var et sikkert utelukkelsesbevis, har i ettertid vist seg å være akkurat dét.

Seks av Torgersens åtte sakkyndige har konkludert med at bittmerkene er et sikkert utelukkelsesbevis. De to siste har konkludert med at det er svært usannsynlig at bittmerkene stammer fra tennene hans. Til tross for konklusjonene til disse åtte sakkyndige har kommisjonen kommet til at den uriktige vurderingen av tannbittbeviset i 1958 ikke får betydning. Kommisjonens begrunnelse er at de sakkyndiges vurderinger trekker i forskjellige retninger slik at det ikke er mulig nå å trekke en (sikker) konklusjon for hva bittmerket beviser.

Bare påtalemyndighetens fem betalte sakkyndige har kommet til et motsatt resultat av «resten av verden». Man må se bort fra de tre første av disse fem sakkyndige erklæringene. De er mer enn 40 år gamle og de har ignorert det avgjørende utelukkelsestrekket ved bittmerkene. Dessuten er disse erklæringene underkjent av Den rettsmedisinske kommisjon. Da har vi bare forklaringene til to briter igjen som påtalemyndigheten engasjerte i 1999. Britene startet med å påstå at tannmerkene med stor grad av sannsynlighet («very likely») stammet fra Torgersens tenner. Da de senere skulle begrunne dette nærmere, fikk de store problemer. Skrittvis endret de det som de i starten hadde hevdet. Til slutt fastslo den siste av dem (den andre hadde da avgått ved døden) muntlig direkte for Gjenopptakelseskommisjonen i 2006 at det eneste holdbare etter hans oppfatning var å se helt bort fra bittmerkene som bevis.

Det er følgelig ingen sakkyndige som i dag påstår at bittmerkene viser at de stammer fra Torgersens tenner. Heller ikke er det noen som påstår at det er mulig at de stammer fra tennene hans. Gjenopptakelseskommisjonen har da – for å ha erklæringer som trakk i begge retninger – valgt å ta sitt utgangspunkt i de to britenes opprinnelige erklæringer. Kommisjonen har bemerket at det ikke er større grunn til å legge vekt på erklæringene fra de åtte enn (de opprinnelige) erklæringene fra de to britene. Dette er gjort til tross for at disse opprinnelige erklæringene ikke var riktigere enn at de to britene på eget initiativ så seg nødt til å trekke dem tilbake.

Kommisjonen har følgelig bygget sin avgjørelse på erklæringer som er trukket tilbake. Som skjønnsmessig bevisvurdering er dette både uholdbart og uforsvarlig. Dessuten blir konklusjonen vilkårlig. I tillegg er det en saksbehandlingsfeil å ta det faktiske utgangspunkt i erklæringer som var så uriktige at de ble trukket tilbake.

Kommisjonen har heller ikke latt oss få vite hvordan den nå vurderer sikkerheten som tannbittbeviset gir og i hvilken retning denne sikkerheten trekker. Dette er også en saksbehandlingsfeil.

 

Avføringsbeviset

Det tredje tekniske beviset var avføringsbeviset som også ble forklart å være et svært klart bevis. Men i motsetning til de to første bevisene påsto de sakkyndige at dette beviset bare ga stor sannsynlighet, ikke absolutt sikkerhet. Det dreide seg først og fremst om en svært liten inntørket flekk med angivelig avføring i nederkant av sålen på Torgersens turnsko. Dagens sakkyndige og Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) har fullstendig underkjent både metodene som ble benyttet av de sakkyndige for å fastslå dette i 1958 samt konklusjonen som ble trukket. Av en eller annen grunn påstår påtalemyndigheten at DRK har kommet til motsatt konklusjon av det den har. Påtalemyndigheten har derfor påstått at også dette beviset er like sikkert som før. Men her har kommisjonen i motsetning til påtalemyndigheten vist at den klarer å lese innenat. Kommisjonen kom derfor til at avføringsbeviset har mistet sin vekt.

Konklusjonen for de tre tekniske bevisene er etter vår oppfatning at tannbittbeviset har utviklet seg fra å være et aldeles sikkert bevis mot Torgersen til å være et utelukkelsesbevis. De to andre bevisene har mistet sin verdi, dog med det unntak at en angivelig avføringsflekk på Torgersens turnsko og fem barnåler kan være indisier på at han hadde vært på åstedet. Når Gjenopptakelseskommisjonen har kommet til et helt annet resultat for barnålsbeviset og tannbittbeviset, har dette skjedd ved at uriktig faktum er lagt til grunn og ved en svært uholdbar skjønnsmessig vurdering.

Dessuten har Gjenopptakelseskommisjonen brukt en argumentasjon for å se bort fra (mulige) feil ved disse bevisene som er uholdbar. For de to sikre bevisene er dette gjort ved at kommisjonen bemerker at den ikke vet hvor stor vekt lagmannsretten la på disse bevisene i 1958.  Men slik er det i alle saker med jury. For et slikt tilfelle må selvsagt kommisjonen anslå hvor stor vekt som ble lagt på disse bevisene ut fra den sikkerhet disse bevisene ble antatt å gi i 1958. Så må kommisjonen vurdere betydningen av feilen i henhold til dette anslaget. Dette har kommisjonen ikke gjort. I tillegg er kommisjonens argumentasjon irrelevant fordi det avgjørende gjenopptakelsesvilkåret bare er at det er en «rimelig mulighet» for at feilene har hatt betydning. Positiv kunnskap om hvor stor vekt som ble lagt på beviset, er derfor ikke avgjørende.

Det andre argumentet kommisjonen har brukt for å se bort fra den konkrete feilen i separatvurderingene for det enkelte bevis, er at det var så mange andre bevis også i saken. Som jeg kommer tilbake til var det ikke dét. I praksis var det bare de tre tekniske bevisene. Og når alle disse tre bevisene har sviktet, kan man ikke henvise til de to andre for å se bort fra feilen for hvert enkelt av dem. Og akkurat dette ser det ut til at kommisjonen har gjort i separatvurderingene for det enkelte bevis.

Uansett hva man måtte mene om den ovennevnte argumentasjon fra kommisjonens side, er det klart at den ikke har noen betydning når man kommer til den samlede vurdering. Argumentasjonen kan kun rent foreløpig begrunne at feil for det enkelte bevis når disse vurderes separat, ikke blir utslagsgivende. Spørsmålet blir så hvilken vurdering som legges til grunn av kommisjonen når den også i den samlede vurderingen ikke tillegger feilene utslagsgivende betydning for om gjenopptakelse skulle innvilges.

 

Sakens øvrige bevis

Så kommer spørsmålet om sakens øvrige bevis gir tilstrekkelig sikkerhet for at Torgersen er skyldig slik både kommisjonen og påtalemyndigheten påstår.

Påtalemyndigheten hevder at syv vitner gir stor sikkerhet for at Torgersen var den som fulgte etter Rigmor hjem og drepte henne. De seks første av disse hadde sett Rigmor på vei hjem fra Østbanen i Oslo til Skippergaten 6 b, der hun bodde, en strekning på ca 700 meter. De seks la også merke til den antatte gjerningsmannen, nemlig en mann som fulgte etter eller gikk sammen med henne.

Det første av disse vitnene, Esther Olsson, la godt merke til denne mannen, fordi Rigmor stanset ved kiosken hennes og kjøpte to epler. Etterfølgeren stoppet også og stilte seg ved siden av Rigmor, slik at Olsson betraktet ansiktet hans på nært hold. Hun bemerket da til ham at han var for gammel til å legge seg etter Rigmor. I politiforklaring dagen etter forklarte Olsson at hun hadde sett etterfølgeren meget godt, og at hun ville kunne gjenkjenne ham. I vitnekonfrontasjonen pekte hun ikke ut Torgersen (eller noen av de andre) som den mannen hun hadde sett. Hun fastholdt fortsatt at hun ville være i stand til å gjenkjenne etterfølgeren. Den 15. januar (1958) plukket hun ut Alf Brandsdal fra politiets billedarkiv over personer med lignende modus operandi. Det fremgår av det standardskjemaet som ble brukt ved denne anledning at hun var helt sikker på at det var ham hun hadde sett. Politiet og påtalemyndigheten startet ikke noen etterforskning mot ham, fordi de allerede hadde bestemt seg for at Torgersen var gjerningsmannen.

De neste tre vitnene hadde ikke lagt merke til noe av betydning bortsett fra at de anslo etterfølgerens høyde til å være 1,80 – 1,85, som blir i høyeste laget i forhold til Torgersens 1,75. Det femte vitnet, Thoresen, uttalte i retten  at Torgersen var «jævla lik» etterfølgeren. Det var Torgersens utseende bakfra med frakk på – mens han gikk – som vitnet uttalte seg om. Vitnet hadde ikke sett ansiktet på etterfølgeren.  Han anslo etterfølgeren til å være litt høyere enn seg selv. Han var 1,82.

Det sjette vitnet, Olga Eriksen, uttalte i retten at to forskjellige personer kan da ikke være så like som Torgersen og etterfølgeren. Det er på det rene ifølge hennes politiforklaring at hun ikke gjenkjente Torgersen 2 dager etter drapet under vitnekonfrontasjonen. Hun kan neppe ha hatt noen idé om ansiktet på mannen hun hadde sett.  For henne kunne alle de tre med lyst hår (i motsetning til de to med mørkt hår) være etterfølgeren. Den likhet hun forklarte seg om i retten, kan bare antas å være likheten mellom Torgersen som hun hadde sett under vitnekonfrontasjonen og Torgersen som hun nå så igjen i rettssalen, og at hun i rettssalen ikke husket hvor hun hadde ansiktet hans fra.

Konklusjonen for disse fem siste vitnene blir da etter vår mening at deres observasjoner er så usikre at de ikke kan rokke ved Olssons sikre observasjon som førte til gjenkjennelse av Brandsdal som etterfølgeren.

Det syvende vitnet, Ørnulf Bergersen, visste hvem Torgersen var fra før. Han hadde kort tid i forveien etter en psykiatrisk undersøkelse fått karakteristikken en imbesil nevrotiker og debil psykopat. Han hadde sittet det meste av sitt voksne liv i fengsel fordi han var notorisk kriminell. Han var i tillegg en narkoman alkoholiker. Han hadde meldt seg kort tid før hovedforhandlingen og forklart at han drapsnatten hadde sett Torgersen. Han var blitt avvist som vitne av forhørsdommeren på grunn av at han ble antatt å være alt for upålitelig. Men påtalemyndigheten førte ham likevel med lagmannsrettens tillatelse som vitne under hovedforhandlingen.

Bergersen forklarte at han hadde sett Torgersen komme ut fra Skippergaten 6 b med en sykkel natten til 7. desember. Bergersen ga en forklaring som på en rekke punkter var svært usannsynlig eller uriktig. Blant annet hevdet han at han for å holde seg unna politiet (fordi han var på rømmen) hver eneste dag gikk den trafikkerte og oversiktlige Mosseveien fra Oslo til Gjersjøen og gikk tilbake til sitt hjem i Oslo ut på kvelden. Ikke mye er mer usannsynlig enn akkurat dét hvis han ville holde seg skjult. Han forklarte videre at han brukte på to timer og ett kvarter hver vei. Strekningen er på 21 km (hver vei). Det kan utelukkes at en slik umosjonert undermåler de dagene han var på frifot, daglig sto for en slik sportsprestasjon. Bare gangfarten hvis han gikk strekningen så fort som han sa, (i tillegg til at han var omtrent 2 meter høy) ville pådratt ham oppmerksomhet som han prøvde å unngå. Vi kan følgelig legge til grunn at hans mangel på kunnskap om hvor lang tid en slik tur tok, viser at hans forklaring i hvert fall på dette punkt var oppspinn. Han påsto at han hadde sett Torgersen denne natten på sin daglige hjemtur fra Gjersjøen til Oslo.

Bergersen tok feil av hvilken eiendom som var nummer 6 b og påviste eiendommen nummer 9 i stedet. Dette gjorde han til tross for at han angivelig særskilt hadde undersøkt nummeret på  eiendommen etter at han hadde sett at Torgersen hadde kommet ut fra den. Et mysterium i forhold til denne forklaringen er at gjerningsmannen neppe kan ha kommet seg inn i og da heller ikke ut av denne eiendommen, fordi han manglet nøkler til den. Det andre mysteriet er hvordan Bergersen kunne vært sikker på at han hadde sett nummeret 6 b når nummerskiltet vitterlig viste nr. 9.

Bergersen hadde angivelig merket seg og husket tidspunktet som Torgersen hadde kommet ut fra eiendommen, nemlig noen minutter før klokken ett denne natten. Dette tidspunktet (og nummeret 6 b) var overensstemmende med påtalemyndighetens teori om hvordan det hele hadde gått til. Denne teorien (med klokkeslettet) hadde stått på trykk kort tid i forveien i VG og Vi Menn.

Med sitt vitnemål som grunnlag søkte Bergersen kort tid etter om å få ettergitt resten av sin idømte straff. Dét fikk han. Halvannet års fengsel slapp han å sone. Flere forklaringer foreligger fra Bergersens medinnsatte om hva Bergersen har forklart til dem om sin forklaring i Torgersens sak. De går ut på at forklaringen hans er falsk og at hans motivering var et håp på premiering fra påtalemyndighetens side som takk for hjelpen.

Ut over de syv vitneforklaringene og de tre tekniske bevisene er det intet som kan knytte Torgersen til Rigmor, drapet eller Skippergaten 6 b.

Påtalemyndigheten anfører at det er to vektige bevis til mot Torgersen. Det første beviset er at han ble arrestert på Østbanen (midt i Oslo sentrum), som er ca 600 meter fra gjerningsstedet, natten til 7 desember klokken 00.58, mistenkt for et sykkeltyveri som han ikke hadde begått. Dernest hevdet en nabo som lå i rettstvist med familien Torgersen, at hun hadde sett ham bakfra da han passerte henne utenfor Eldorado kino natten til 7. desember kl. 23.50. Dette stedet ligger ca 1,5 km fra åstedet. Observasjonen kan i likhet med arrestasjonsstedet ikke knytte Torgersen til drapet. Men denne påståtte observasjonen hvis man tror den er riktig, medfører usikkerhet om Torgersens alibi.

Torgersen hadde denne kvelden på seg en dress med brede hvite og brune striper. De fleste vitnene som så Torgersen denne kvelden der han selv hevder at han gikk, la merke til disse stripene. Ingen av de ovennevnte vitnene la merke til at den mannen som de hadde sett, hadde stripete bukser. Vitnet Thoresen beskrev en helt annen bukse på den mannen han hadde sett.  Han forklarte dessuten at han var ganske sikker på at han ville ha lagt merke til stripene.

Flere enn disse bevisene er ikke anført mot Torgersen. Etter vår oppfatning er det mer enn klart med den bevisbyrden påtalemyndigheten har i straffesaker, at disse øvrige bevisene ikke kan bevise noe av betydning i Torgersens disfavør.

Verken Gjenopptakelseskommisjonen, påtalemyndigheten eller Regjeringsadvokaten har forklart hvilke gjenværende bevis vi har og hvordan disse kan begrunne at Torgersen er skyldig. De to sistnevnte har til tross for utallige oppfordringer de siste årene avslått å forklare noe om dette. Årsaken er høyst sannsynlig at de ikke ser seg i stand til ut fra disse bevisene å begrunne at Torgersen er skyldig.

Men om det skulle være slik at man mener at disse øvrige bevisene gir tilstrekkelig sikkerhet til å fastslå at Torgersen er den skyldige, er det ingen tvil om at denne skyldvurderingen bygger på andre bevis enn de som lagmannsretten baserte sin skyldvurdering på i 1958. Det blir en annen og helt ny skyldvurdering som neppe har noe til felles med skyldvurderingen i 1958. Etter vår statsforfatning og straffeprosessloven kan en slik ny skyldvurdering bare foretas av en domstol som i tillegg må avholde full hovedforhandling. Det er derfor uten betydning om Gjenopptakelseskommisjonen skulle mene at de gjenværende bevisene gir aldri så stor sikkerhet for at Torgersen er gjerningsmannen. Kommisjonen plikter å overlate denne vurderingen til domstolene. Slik er det også selv om kommisjonen skulle mene at noe av sikkerheten kan bygges på restverdien av de tre tekniske bevisene. For også i dette tilfellet har så mye sviktet at det blir tale om en ny skyldvurdering.

Det er en betydelig saksbehandlingsfeil at kommisjonen ikke i denne sammenheng har forklart hvilken skyldvurdering den legger til grunn for opprettholdelse av dommen og dernest har vurdert om vår lovgivning gir kommisjonen anledning til å opprettholde dommen under slike omstendigheter. Med andre ord om den vurdering som ligger til grunn for at Torgersen fortsatt må betraktes som skyldig, ligger så tett opp til skyldvurderingen fra 1958 at det ikke på er nødvendig på nytt å vurdere om Torgersen er skyldig.

 

Motbevisene

Torgersens beste bevis var hans alibi. Han hevder at han den avgjørende timen var hjemme i leiligheten på Tøyen hvor også moren og søsteren var. Han har avgitt en forklaring som på en rekke punkter er helt i samsvar med morens og søsterens forklaring.  Det er derfor utelukket at forklaringene fra de tre ved en tilfeldighet kan være sammenfallende. Det er også utelukket at de tre kan ha samarbeidet om en lik forklaring fordi de alle tre avga forklaringer mens Torgersen var arrestert med brev- og besøksforbud. Heller ikke er det i tenkelig (slik også påtalemyndigheten ga uttrykk for da dette forhold ble vurdert for 13 år siden) at de på forhånd kan ha avtalt en felles alibiforklaring.

Torgersen hadde forklart at han hadde vært i leiligheten sammen med en kvinne med fornavnet Gerd. Etternavnet visste han ikke. Politiet klarte angivelig ikke å finne frem til henne.  Men midt under hovedforhandlingen meldte det seg to kvinner.  De arbeidet i forretningen Storgatens Skotøimagasin. Der hadde også en Gerd K arbeidet. De forklarte til politiet at Gerd K i tidsrommet omkring 10. desember hadde fortalt til flere i forretningen at hun visste at Torgersen var uskyldig. Årsaken var ifølge henne at hun hadde vært sammen med ham på det avgjørende tidspunktet om kvelden den 6. desember. De to kvinnenes politiforklaringer som omhandlet hva Gerd hadde fortalt sine omgivelser om samvær med Torgersen, ble tatt ut av saksdokumentene av Dorenfeldt samtidig som han med viskelær og sin egen håndskrift endret dokumentlisten tilsvarende. Resten av forklaringene om Gerd som ikke avslørte noe om samværet, lot han bli værende som en del av saksdokumentene. Forsvareren fikk derfor ikke vite noe om hva denne Gerd ifølge de to kvinnene hadde fortalt sine omgivelser. I stedet gjorde Dorenfeldt i sin prosedyre narr av Torgersens påstand om en Gerd og påsto at moren, søsteren og Torgersen selv hadde forklart seg falskt i retten

Forklaringene om hva Gerd hadde betrodd sine omgivelser, ble oppdaget 42 år senere da advokat Erling Moss på bakgrunn av det som han hadde erfart i Lilands sak, undersøkte om påtalemyndigheten kunne ha holdt bevis tilbake også i Torgersens sak.

Det er en kjensgjerning at Gerd ble sagt opp fra sitt arbeid i desember 1957 med øyeblikkelig virkning fordi Skotøimagasinet ikke på grunn av henne ville bli blandet bort i Skippergatemordet.

Alibiet må på bakgrunn av ovenstående oppfattes som et svært sikkert bevis som utelukker at Torgersen kan være gjerningsmannen.

Jeg har allerede nevnt forklaringen til Esther Olsson og tannbittbeviset. Dette er to temmelig sikre motbevis. I tillegg kommer at det ikke var blod og avføring fra Rigmor på Torgersens klær til tross for at Rigmor var ille tilredt av begge deler. Heller ikke var det antydning til slam på skoene hans eller sykkelpedalene da han ble arrestert etter angivelig å ha syklet de 600 meterne fra åstedet til Østbanen. Av en politirapport fremgår det at gulvene i kjelleren der Rigmor var anbrakt, var dekket av et fuktig slamlag. Dersom Torgersen skulle ha gjort det som gjerningsmannen gjorde, blant annet forsøkt å voldta henne og deretter båret henne til en annen del av Skippergaten 6b, er det utenkelig at han ikke hadde fått noe av dette på seg.

For så vidt gjelder skoene som Torgersen hadde på seg da han ble arrestert på Østbanen, har statsadvokat Katteland anført at fravær av slam ikke viser noe helst fordi man ikke vet hvilke sko Torgersen hadde på seg da han var på åstedet. Hvordan hun får seg til å påstå noe slikt når hun samtidig anfører at avføringsflekken på de samme skoene (fortsatt og til tross for DRK´s uttalelse) beviser at Torgersen hadde vært på åstedet, må man bare lure på.

Også en del andre forhold viser at Torgersen neppe kan ha stått for ugjerningen. Til sammen gir disse motbevisene ikke bare stor usikkerhet for om Torgersen er gjerningsmannen. De gir – særlig fordi ingen bevis peker mot Torgersen som gjerningsmann – stor sikkerhet for at han er uskyldig. Dermed er vi langt over grensen for når loven foreskriver at gjenopptakelse skal besluttes. Lovens hovedvilkår for gjenopptakelse er jo bare at det må anses som tvilsomt om den domfelte er skyldig.

 

Straffbare forhold

Straffbare forhold i anledning pådømmelsen er en (ubetinget) gjenopptakelsesgrunn i en annen gate. Det ble begått flere straffbare handlinger som hadde betydning for domfellelsen i 1958. Dorenfeldt sto for underslag av flere bevis som gikk i Torgersens favør (blant annet Gerd K og Eilif Støleggen). Gjenopptakelseskommisjonen har gitt uttrykk for at det er helt uten holdepunkter at Dorenfeldt underslo dokumentene som viste hva Gerd hadde fortalt sine arbeidskolleger. Etter mitt skjønn er uttaket fra saksdokumentene av dokumentene som viste hva Gerd hadde fortalt til sine arbeidskolleger, hans endring av dokumentlisten i overensstemmelse hermed, hans påstand i prosedyren om at Gerd ikke eksisterte, hans beskyldning mot Torgersen, moren og søsteren om falsk forklaring om en kvinne på Torgersens rom, hans øyeblikkelige stansing av politietterforskningen om Gerd midt på dagen den 12. juni 1958 samt hans fullstendige fortielse av Gerd i hans redegjørelse av desember 1958 om saken, klare holdepunkter alle sammen om at de avgjørende opplysninger om Gerds betroelser ble holdt tilbake av Dorenfeldt. Kommisjonens standpunkt er uforståelig, og viser i likhet med en rekke andre uforståelige standpunkter at kommisjonsmedlemmene ikke har lagt sakens bevis til grunn for sin avgjørelse.

I tillegg løy både Dorenfeldt og de to sakkyndige om den sakkyndighet de to odontologene hadde for bittmerker i hud. De sakkyndige erklæringene for både tannbittbeviset og barnålsbeviset er så aldeles uriktige og dreier seg om så klare og enkle forhold at det eneste tenkelige er at de fire sakkyndige for disse to bevisene forklarte seg mot bedre vitende.

 

Gjenopptakelseskommisjonens vurdering

Kommisjonen av 2006 har, antagelig for å få det hele til ikke å se for galt ut, avholdt seg fra alle sentrale og relevante vurderinger. For det første er motbevisene ignorert i stedet for å bli tillagt den betydning som følger av en normal bevisvurdering. For det andre har kommisjonen ikke angitt og forklart hvilke bevis man nå har og som kan gi tilstrekkelig sikkerhet for at Torgersen er skyldig. Kommisjonen har bare helt uten begrunnelse postulert at slike bevis foreligger. For det tredje er ikke summen av feil som er gjort, vurdert i den samlede vurderingen til slutt. Feilene er bare vurdert enkeltvis og funnet for ubetydelige (hver for seg) til kunne gi grunnlag for gjenopptakelse. I tillegg er feilene som med naturvitenskapelig sikkerhet er påpekt for barnålsbeviset og tannbittbeviset ikke tillagt vekt av kommisjonen. På den måten har kommisjonen klart å komme til at feil for disse to bevisenes ikke blir utslagsgivende i separatvurderingen. Men for å være helt på den sikre siden, har kommisjonen på en særegen måte (jf tidligere) i separatvurderingene for hver enkelt feil begrunnet at mulige feil for det enkelte av de tre bevisene ikke har betydning fordi vi jo har de to andre bevisene (som også har sviktet). Dessuten at vi ikke vet hvordan bevisene ble vurdert av lagretten.

Når man har lest en slik begrunnelse fra kommisjonens side for den enkelte feil, venter man som et minimum at kommisjonen i den samlede vurdering kommer tilbake til det klart vesentligste spørsmål i saken, nemlig hvordan samtlige feil til sammen slår ut i den samlede avsluttende vurderingen. Men en slik vurdering får vi ikke fra kommisjonen. I stedet har kommisjonen bemerket følgende: «Domfeltes anførsler er drøftet i kap. 8 ovenfor. Kommisjonen har i tilknytning til den enkelte anførsel vurdert om vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven § 392 annet ledd er oppfylt, og det vises til disse.»

Kommisjonen lar følgelig med vilje de tidligere vurderingene som nå er åpenbart verdiløse (i den samlede vurderingen) bli kommisjonens eneste begrunnelse for at feilene ikke får betydning.

Dog har kommisjonen i den samlede vurdering gitt fire «begrunnelser» for at feilene som ble gjort i 1958 ikke gir grunnlag for gjenopptakelse.

Den første «begrunnelsen» er at det ikke er fremkommet noe som «er egnet til frifinnelse».

Neste «begrunnelse» er at Torgersen innvendinger, det vil si hans påpekning av at de tre tekniske bevisene har sviktet helt og at det foreligger motbevis, bare er «oppkonstruert» eller «teoretisk tvil» som kommisjonen av denne grunn ikke har funnet det nødvendig å vurdere nærmere.

Den tredje selvstendige «begrunnelsen» er at den kontradiktoriske og umiddelbare bevisførselen man hadde under hovedforhandlingen i 1958, er til hinder for at saken kan ha blitt vurdert feil. Dessuten forutsetter kommisjonen her at de sakkyndiges (helt gale) svar på spørsmål i retten er til hinder for at bevisene kan ha blitt oppfattet feil.

Den siste «begrunnelsen» er at «kommisjonen heller ikke [kan] se at det foreligger «særlige forhold» ved etterforskningen, saksbehandlingen eller øvrige sider av saken som gjør det «meget tvilsomt» om dommen er riktig.»

Det er synd å si det, men ikke noe av dette er tilløp til en nødvendig begrunnelse eller argumentasjon for å avslå begjæringen om gjenopptakelse. Det vi har fått er bare noen innholdsløse floskler helt uten verdi. Det eneste de er egnet til, er å stille kommisjonsmedlemmene i et særlig dårlig lys. Alt som er kommet ut av den samlede begrunnelsen er den famøse bemerkningene om at kommisjonen har nøyet seg med vurderingene er foretatt i kapitel 8. Dermed har kommisjonen, om man ellers skulle være i tvil om det, klargjort at den ikke har sett det som nødvendig å vurdere noe som helst i den samlede vurderingen. Ansamlingen av innholdsløse floskler er for så vidt i godt samsvar med dette.

Kommisjonsavslaget fra 2010 er ikke bedre fordi denne kommisjonen bare har lagt avgjørelsen (med «begrunnelser») fra 2006 til grunn som sin avgjørelse.

Ingen kan derfor påstå at Torgersen har fått vurdert sitt krav på gjenopptakelse slik loven forutsetter og slik han har krav på. Manglene i den begrunnelse som ble gitt i 2006 av Gjenopptakelseskommisjonen, medfører at alle fornuftige, relevante og saklige momenter er ignorert. I stedet er avslagene ubegrunnede rettsfornektelser. Men uansett rettsfornektelse eller ei, når alle sakens viktigste vurderingstemaer helt er oversett, kan det neppe påstås at de vurderinger som mangler, ikke ville vært utslagsgivende. Med slike mangler oppstår også spørsmålet om Gjenopptakelseskommisjonen i det hele tatt kan sies å ha behandlet Torgersens begjæringer eller om begjæringene bare er avgjort uten at noe som helst er vurdert.

—

Les mer: