Torgersen-saken og rettssikkerheten
Av professor emeritus, dr.jur. ANDERS BRATHOLM. Artikkelen ble skrevet i 2008, og var ikke offentliggjort da Bratholm døde i 2010. Vi publiserer den her med tillatelse fra Bratholms etterlatte.
Enkelte vil huske Fredrik Fasting Torgersen-saken fra 1958. Noen stilte spørsmålet den gangen om Torgersen virkelig var skyldig i det opprørende seksualdrapet som han ble dømt til livsvarig fengsel for. Fengselsstraffen som han utholdt – nesten 17 år – er blant de lengste frihetsstraffene som noen har sonet etter krigen i vårt land.
Jeg har fulgt Torgersen-saken helt fra jeg som stipendiat i 1958 var til stede under en del av hovedforhandlingen. Jeg var den gangen overbevist om at Torgersen ble dømt med rette. Jeg festet meg særlig ved at en rekke rettsoppnevnte sakkyndige hadde konkludert med at tre tekniske spor med meget stor sikkerhet knyttet Torgersen til drapet (et bittmerke i den dreptes bryst, avføring på Torgersens sko og barnåler i hans dress). Det er nå på det rene at de tekniske sporene ble feiltolket. De knytter ikke Torgersen til drapet (se nedenfor).
Jeg liker ikke tanken på at jeg ikke så svakhetene ved bevisene i 1958. Men jeg trøster meg med at det gjorde heller ikke de fleste andre, inklusive Johs. Andenæs, som i Aftenposten 21. november 1999 er gjengitt slik: «Jusprofessor Johs. Andenæs sier at han i 1958 trodde at Fredrik Fasting Torgersen var skyldig. – I dag, med alle de nye momentene som er kommet til, stiller jeg meg helt åpen.»
Det er ikke blitt ro om saken i de mer enn 50 år som er gått siden den fellende dommen. Torgersen fremsatte begjæring om gjenopptakelse for domstolene i 1959, 1973 og 1997 uten å nå fram. I 2004 fremsatte han for fjerde gang begjæring om gjenopptakelse, denne gangen for den nylig opprettede Gjenopptakelseskommisjonen. Også denne begjæringen ble avslått – av en enstemmig kommisjon (fem medlemmer). Dette overrasket meg i høy grad. Jeg leste derfor Gjenopptakelseskommisjonens avslag 1 av 8. desember 2006 med stor interesse og i tillit til at kommisjonen hadde gode grunner for avslaget. Det var nedslående lesning. Kommisjonens premisser kan ikke på noen som helst måte underbygge konklusjonen.
Lederen for Gjenopptakelseskommisjonen, Janne Kristiansen, har i ettertid innrømmet at det er noen feil i det faktiske grunnlaget som avslaget bygger på. Saken skal derfor behandles på nytt i kommisjonen.
Den 5. september i år fikk kommisjonen oversendt en utredning fra professor dr.juris Ståle Eskeland: Gjenopptakelseskommisjonens sviktende grunnlag for å avslå kravet om gjenopptakelse. 2 Eskeland konkluderer:
«Kommisjonen har tatt feil på alle sentrale punkter når det gjelder sakens fakta, og så å si alltid i Torgersens disfavør. Feilene er grunnleggende og derfor av avgjørende betydning for gjenopptakelsesspørsmålet. Dersom kommisjonen hadde bygd på riktige faktiske forutsetninger, ville saken uten tvil blitt gjenopptatt.»
Jeg har lest den 69 sider lange utredningen, som er særdeles grundig. Eskeland har dekning for konklusjonen.
I utredningen refererer Eskeland et brev 3 som ti anerkjente forskere innenfor medisin og naturvitenskap sendte til Gjenopptakelseskommisjonen 18. september 2006, tre måneder for avslaget. Fire av dem har vært offentlig oppnevnte sakkyndige under behandlingen av gjenopptakelsesspørsmålet. Alle ti hadde skrevet omfattende utredninger om de tekniske bevisene. I brevet konkluderer de ti forskerne:
«De sakkyndige i 1958 verken hadde eller brukte metoder som kunne gi svar på hvorvidt de tekniske sporene på åstedet/offeret knyttet Torgersen til drapet. Likevel uttalte de sakkyndige i 1958 at tannbittbeviset, barnålbeviset og avforingsbeviset med nær 100 prosent sikkerhet knyttet Torgersen til drapet. Det er smertefullt å måtte erkjenne at det i vitenskapens navn ble begått elementære og alvorlige feil i Torgersen-saken i 1958. Det er like fullt vår plikt som samfunnsengasjerte fagpersoner å presisere at det er hevet over enhver rasjonell tvil at det var nettopp dette som dessverre skjedde.»
I avslaget skriver Gjenopptakelseskommisjonen: «Brevet fremstår i det alt vesentlige som et engasjert partsinnlegg.» Eskeland kommenterer denne uttalelsen slik:
«Det er vanskelig å tolke dette på annen måte enn at Gjenopptakelseskommisjonen anser seg berettiget til å avvise brevet, og dermed også brevets konklusjon om at de tekniske bevisene som felte Torgersen i 1958 er verdiløse. Denne forståelsen har Gjenopptakelseskommisjonen selv bekreftet i avgjørelsen for så vidt gjelder barnålbeviset (s. 264): «Etter kommisjonens vurdering er barnålbeviset i alle fall ikke svekket.»
Janne Kristiansen gjentok sin manglende respekt for de 10 forskernes arbeid ved å uttale til TV2, samme dag som avslaget kom (8. desember 2006): «Vitenskapen får uttale hva de vil.»
Det er ingen tvil om at de ti forskeme – med rette – ble opprørt over den holdningen Gjenopptakelseskommisjonen viste i forhold til det omfattende arbeid de hadde utført på vitenskapelig grunnlag. Kommisjonens avvisning innebar i realiteten en påstand om at de ikke hadde levert utredninger som var faglig holdbare.
Kommisjonens holdning til naturvitenskapelig sakkyndighet i Torgersen-saken opprørte også forskere som aldri har hatt noen befatning med saken. Den 9. juni 2008 overleverte 270 forskere innenfor medisin og naturvitenskap et brev til justisminister Knut Storberget, hvor de bl.a. skriver:
«Vi vil ikke ha uttalt noe om skyldspørsmålet ved denne omstridte straffesaken. Videre anser vi det som selvsagt at domstolene skal ha det endelige og overordnede ansvar for den helhetlige bevisvurderingen. Det vi imidlertid ikke kan akseptere, er at Gjenopptakelseskommisjonen i sitt avslag (8.12.06) på begjæringen om ny prøving for domstolene avfeide våre kollegers brev som et «engasjert partsinnlegg» (s. 517), og at kommisjonens leder i et intervju til TV 2 konkluderte slik: «Vitenskapen får uttale hva de vil». Kommisjonens arbeid skal være en garanti for rettssikkerhet i straffesaker. Det er derfor skremmende at den slik neglisjerer moderne vitenskapelige metoder uten å gi noen konsistent analyse med troverdig begrunnelse. Gjenopptakelseskommisjonens holdning reiser ubehagelige spørsmål, både om rettssikkerheten og om rettsvesenets kompetanse i bevisvurdering.»
23. oktober bestemte Gjenopptakelseskommisjonen at Åge Vidar Fjeld, som ble dømt for drap i 1990, skulle få sin sak gjenopptatt. Fjeld-saken er nok et eksempel på det mønsteret vi ser i justismord-saker som gjelder drap, for eksempel Hetle-saken, Hoel-sakene, Liland-saken, Fritz Moen-sakene: Politiet/påtalemyndigheten finner en person de synes «passer», etterforskningen blir rettet mot vedkommende, ikke mot drapet. Det meste blir feiltolket slik at det understøtter politiets/påtalemyndighetens syn på saken. Torgersen-saken er ikke noe unntak.
