1. oktober: Torgersens 80-års dag feires med overrekkelse av festskrift

Postet av 27. september 2014 2 Comments

1. oktober fyller Fredrik Fasting Torgersen 80 år. I anledning jubiléet har hans venner og støttespillere gått sammen for å hedre han med et festskrift. Festskriftet vil bli overrakt jubilanten på Litteraturhuset i Oslo klokken 14.30, og alle er hjertelig velkommen til å delta!

Lørdag tjuvstartet Dagsavisen feiringen ved å trykke Karsten Alnæs´ bidrag i festskriftet, Østkantgutter blir også 80.

Hele 420 personer har forhåndsbestillt og skrevet seg opp i gratulasjonslisten bak i boka, og derved vært med på å spleise på utgivelsen.

Kampen for gjenopptakelse av Torgersensaken har kanskje aldri hatt en slik bredde og et slikt trykk som den har akkurat nå rundt Torgersens egen jubileumsdag. Det siste knappe året har gitt oss Jan Tennøes bokutgivelse «Torgersensaken – juks satt i system», tidligere førstelagmann Nils Erik Lies analyse av bevisene mot Torgersen og Thomas Byes skuespill «0+0=4» på landets teaterscener og som radioteater. Dagsavisen har som første avis støttet gjenopptakelse av saken, institutt for offentlig rett har arrangert en stor debatt, Norsk PEN og Bjørnstjerne Bjørnson-akademiet et flott seminar.

Torgersen selv har vunnet en liten, men viktig rettslig seier i sitt søksmål mot gjenopptakelseskommisjonen, og nye stemmer slutter seg stadig til de mange som allerede støtter Torgersens utvilsomt berettigede krav om en ny rettssak. Nylig ble det også klart at advokatene Cato Schiøtz og Pål W. Lorentzen donerer sin tid for å utarbeide en ny begjæring om gjenopptakelse.

Festskriftet inneholder bidrag av Karsten Alnæs, Per Brandtzæg, Torjus Dølo, Camilla Juell Eide, Ståle Eskeland, Trond Eskeland, Finn Graff, Morten Harboe, Christopher Harper, Fredrik S. Heffermehl, Per Holck, Nils Erik Lie, Arild Linneberg, Jon Ingulf Medbø, Petter Mejlænder, Erling Moss, Sidsel Mørck, Gunnar Nerdrum, Bjørg Njaa, Rune Ottosen, Helge Reistad, Per Sandberg, Thorvald Steen, Ole M. Synnes, Jan Tennøe, Jan Erik Vold og Peter Normann Waage.

Boken inneholder også tekster av tidligere støttespillere som Jens Bjørneboe, Ebba Haslund og André Bjerke, og selvfølgelig utdrag fra Fredrik Fasting Torgersens egen litterære produksjon.

Redaksjonskomitéen for festskriftet har bestått av Kari Os Eskeland, Per Holck, Håvard Mossige, Øystein Os Simonsen og Thorvald Steen.

Torgersen har ofte sagt at arbeidet for gjenopptakelse ikke lenger handler så mye om han selv, men at det er rettssikkerheten for oss alle det dreier seg om nå. Det har han rett i, men akkurat på 80-års dagen handler det først og fremst om Torgersen likevel. Vi håper at så mange som mulig har mulighet til å komme.

 

  • batman

    «Freden» kalte de ham, de innsatte på Ila. Mange av dem er ennå takknemmelige for den anstendighet og justis denne kraftkaren bidro til på innsiden av murene – gjennom de 18 år han måtte dele bord og brød med værstingene i det kriminelle Norge.

    Hva de programforpliktede pultbiterne i Høyesterett måtte mene om mannen – og dommen han fikk – har desverre mindre med virkeligheten å gjøre. Deres stivnakkede sirkelargumenter og selvoppfyllende profetier har imidlertid blitt en meget pinlig belastning for rettstaten – og intet annet.

    At Freden hadde blitt gjenstand for et soleklart justismord var det knapt noen innenfor miljøet som tvilte på dengang dommen falt. Blant oss vanlige ignoranter var menigene delte – hvem kunne vel vite at det hele hvilte på konstruerte beviser ihopkokt av en ambisiøs og skrupuløs karriæreadvokat? Og hvenm kunne vel oppfatte at VGs krim-repporter stod i et nært og personlig forhold til den samme statsadvokat – og derfor kolporterte de opplysninger og syn man fikk – lojalt og blottet for balanse?

    Med både påtalemakt og presse i unison heksejakt klarte Oslo Tingrett desverre ikke å skille snørr fra barter – hvorfor man felte den dom som man trodde ‘folket’ forlangte. Når lagretten skulle ta saken var saken allerde klar – å omstøte dommen ville føre til personlige belastninger man ikke orket tanken på engang. Dermed fikk Torgersen bli både svarteper og syndebukk – og ta alle sakens belastninger alene.

    At Hr. Torgersen klarte å takle de mange store og små belastninger han ble utsatt for vekket imidlertid både undring og beundring. Etterhvert som tiårene gikk vokste denne respekten – sammen med mistanken om hans uskyld – seg ganske stor. Når så hans begjæringer om gjennopptak ble avslått av uforståelige grunner begynte sogar misstanken om et grovt og utenkelig justismord å melde seg – blandt stadig fler med hodet på skaft.

    Derfor skal hedersmannen gjerne vite at flertallet i befolkningen etterhvert har lært sannheten om saken å kjenne – og gjennomskuet det nærmest utenkelige faktum at vår påtalemakt og våre dommere har utsatt både ham og andre for en ulidelig ignoranse og det simpleste renkespill.

    Hr. Torgersen fortjener altså både heder og ære for sin utrolige utholdenhet og stadige innsats. I kampen for sin rettferdighet har han faktisk bidratt til å avsløre et svineri vi ikke kunne tro eksisterte blant offentlige embetsmenn innen den statlige forvaltning.

    Den blaserte ignoranse som har blitt utvist i denne og lignende saker tyder desverre på at såvel påtalemakt som høyesterett har mistet kontakten med den virkelighet og de rettsprinsipper de er satt til å beskytte. Den feterte maktarroganse man undertiden har utvist tyder sogar på at et antall embedsmenn her har glemt at deres høye gasjer og rikelige pensjoner faktisk er betalt av virkelige skattepenger fra det verdiskapende arbeidsliv. I dag er en økende andel av skatteyterne i tvil om de faktisk får den tjeneste de her betaler for – i stadig dyrere dommer.

    Alle som ønsker å se den norske rettstat fungere etter hensikten skylder altså Hr. Torgersen en takk. Derfor tar vi i disse dager hatten av for den privatperson som de siste 50 år har bidratt mest – i sum – for å holde grunnlovens rettsprinsipper i hevd. Måtte De bli 100 år Hr. Torgersen – og vel så det.

    • batman

      Vi menige kan knappt engang tenke oss hvordan det kan ha vært å måtte gjennomleve de belastinger og påkjenninger Hr. Torrgersen har måttet utså. Først for å overleve et offentlig overgrep av tyrannisk karakter, deretter å måtte kjempe seg igjennom en offentlig kanossagang og en medial lydmur på størrelse med jernteppet – for å i det hele tatt bli hørt og tatt på alvor igjen, av noen som helst. Når han til syvende og sist møtte sympati og støtte fra ‘noen’ med innflytelse nok til å trekke saken igang igjen – ble det nye, årelange ørkenvandringer – før Hr. Trogersen ble gitt et konkret håp om en liten, liten mulighet til å endelig få forsvare seg mot lovens skarpeste anklage på et reelt og rettferdig grunnlag.

      Tilfeldigvis hadde jeg noen lynskarpe venner i hovedstaden som allerede i begynnelsen på 70-årene hadde sjekket fakta i saken med akademisk grundighet – og klart og tydelig kunne påvise dommens logiske mangler og rettens brudd på alle krav om gyldig tvil.

      Desverre fikk de ikke plass til artikler i datidens hovedstadspresse – men måtte ty til et mindre organ innen den alternative presse. Men det kom på trykk – og det fikk sin virkning, landet rundt.

      Så vi er en del som lenge har forstått att herrene Dorenfeldt og Spang slett ikke hadde rent mel i posen da saken pågikk – og vi har dermed skjønt at her fantes dommere som lot seg overkjøre av billig retorikk og mektige mediamoguler.

      I dag er dette blitt et flertall i befolkningen. Dermed kan ikke dagens kjæremålutvalg – og Tinius-gutta i Akersgata – gjemme seg bak ‘det folkelige krav’ lenger. Nå må de stå til rette for sine handlinger i denne saken – såvel hjemme som på jobben. I dag er det kjæremålsutvalgets medlemmer som skal settes på prøve. Noe annet er det ikke lenger snakk om.

      Takket være Hr. Torgersen og hans få, men gode hjelpere – av fageksperter og annet – har Sannheten allerde kommet på bordet. Det ENESTE som vår Høyeste Rett nå kan gjøre er å la rettferdigheten skje fyllest. Alt annet vil være en egenbegjæring om slå seg selv jurdisk såvel som sosial-politisk konkurs.

      Nå vil en videre unfallenhet i denne sak ramme både dommerstanden og pressen – både i de offentlige og private rom. I dag er dommernes egne søsken, barn og barnebarn alle klar over sakens kjerne og dens prinsippielle format. Å fortsette narrespillet vil heretter bli en risikosport – og uansett slå stadig hardere tilbake på dem selv.

      «Vi setter vel ikke uskyldige menn’sker i fengs’l her i Norge, vel – gjør vi vel, morfar…?»