Gjenåpningsbegjæringen – et sammendrag

Postet av 27. juni 2017 5 Comments

27. juni sendte advokatene Cato Schiøtz og Pål  W. Lorentzen inn en ny begjæring om gjenåpning av Torgersensaken. Dette er den syvende gangen saken begjæres gjenopptatt, nesten 60 år etter at Fredrik Fasting Torgersen ble dømt til livstid i fengsel, og to år etter Torgersens bortgang. Hele begjæringen kan leses her. Nedenfor er et kort sammendrag.

Fredrik Fasting Torgersen. Foto: Johannes Granseth.


 

Fredrik Fasting Torgersen –
Sammendrag av gjenåpningsbegjæring av 27. juni 2017

Av Cato Schiøtz og Pål W. Lorentzen

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker har i dag fått oversendt vår begjæring om gjenåpning av Eidsivating lagmannsretts dom av 16.06.1958: Den offentlige påtalemyndighet mot Fredrik Fasting Torgersen, hvor Torgersen ble dømt til fengsel på livstid og 10 års sikring for drap på den 16 år gamle Rigmor Johnsen, samt forsøk på voldtekt og ildspåsettelse.

Torgersen døde 18.06.2015. Begjæringen er fremsatt på vegne av Frode Fasting Torgersen (nevø og testamentsarving) og Vivi Hals (samboer og testamentsarving).

Vi skal gi et kort sammendrag av hovedinnholdet i begjæringen.

Del 1: Gjerningsbeskrivelsen

Det faktum som påtalemyndigheten baserte seg på, og som medførte domfellelse, kan oppsummeres på følgende måte:

Torgersen traff Rigmor Johnsen tilfeldig 07.12.1957 ca. kl. 22.45. utenfor en kiosk i Dronningens gate 25. Han gikk sammen med henne til hennes bopel i Skippergaten 6 b, hvor han drepte henne og deretter bar liket ut i bakgården og ned i kjelleren hvor han stablet opp et bål rundt avdøde.

Han hadde imidlertid ikke fyrstikker og bestemte seg for å reise hjem til bopel i Tore Hunds vei 24 på Tøyen for å hente fyrstikker, hvor han ankom ca. kl. 24.00.

Etter ca. en halv time på bopel syklet Torgersen tilbake til Skippergaten 6 b, hvor han prøvde å anstifte en brann.

På vei tilbake til bopel ble han stanset av politiet mistenkt for sykkeltyveri og for å ha syklet uten lykt. Han ble anholdt og senere siktet, tiltalt og dømt for drapet.

I begjæringens del 1 presenterer vi sakens ytre ramme.

Del 2 og 3: Bevisvurderingen

I begjæringens del 2 og del 3 søker vi å påvise at 1958-dommen er basert på en uriktig bevisvurdering.

Det er to sentrale tidspunkt som analyseres grundig: Drapstidspunktet ca. kl. 23:00 – 23:30 og brannstiftelsestidspunktet – litt før kl. 01:00.

Analysen av drapstidspunktet er den viktigste, og i begjæringens del 2 gjennomgår vi de sentrale bevis i tilknytning til dette tidspunktet.

Bevisene i forbindelse med brannstiftelsen er sekundære i den forstand at bevisene her først og fremst tjener som eventuelle tilleggsargumenter/tilleggsbevis for påtalemyndighetens teori.

Bevissituasjonen – drapstidspunktet

Denne analysen er delt opp i fire kronologiske ledd, jf. 1 – 4 nedenfor.

1.
Vi drøfter innledningsvis et grunnleggende premiss for dommen: Var det Torgersen som møtte avdøde ved Dronningens gate 25 da hun var på vei hjem til Skippergaten?

På dette punkt foreligger det en ny analyse av bevissituasjonen – delvis basert på et korrigert faktum, som Gjenopptakelseskommisjonen ikke tidligere har tatt stilling til.

Vi søker å påvise at Torgersen ikke kunne rekke å møte Rigmor Johnsen, fordi han passerte Grand Hotel på et tidspunkt som vanskelig lar seg forene med tidspunktet da hun var ved Dronningens gate 25.

I tillegg foretar vi en grundig analyse av beskrivelsen som innehaveren av kiosken ga av den aktuelle mannens utseende og dialekt, og som i liten grad passer med Torgersen.

2.
Det neste punkt i kronologien er hvorvidt det var Torgersen som ble iakttatt av fem personer som observerte Rigmor Johnsen sammen med en mann på strekningen Dronningens gate 25 – Skippergaten 6 b.

På dette punkt foreligger det en utvidet analyse som Gjenopptakelseskommisjonen heller ikke tidligere har tatt stilling til.

Vi søker å påvise at beskrivelsen av mannens utseende og klær ikke passer med Torgersen. I tillegg hørte to av vitnene sko som klapret i gaten – Torgersen hadde ikke slike sko.

Samlet sett tilsier disse bevisene at det ikke var Torgersen som Rigmor Johnsen gikk sammen med fra Dronningens gate 25.

3.
Det neste leddet i kronologien er en analyse av bevisene som knytter seg til åstedet.

Også på dette punkt foreligger det nye bevis og en ny analyse.

Det ble funnet barnåler i Torgersens dress, som påtalemyndigheten anførte skrev seg fra et juletre som ble brukt som en del av bålet rundt avdøde.

Vi påviser at disse barnålene med stor sannsynlighet kan henføres til en tidligere eier av dressen. Denne analysen er utvidet i forhold til det som er anført i tidligere begjæringer. Vi går nøye gjennom de nye sakkyndige uttalelsene som foreligger i saken. Det er ubestridt at disse konkluderer på en helt annen måte enn det som ble lagt til grunn i 1958.

Vi går også grundig gjennom det såkalte tannbittbeviset, som ble tillagt meget stor betydning i 1958. Også her foreligger det helt nye sakkyndige uttalelser. Konklusjonen er at tannbittbeviset ikke bare mangler bevisverdi – tannbittbeviset er i dag et bevis som tilsier at det må ha vært en annen som har avsatt bittet i Rigmor Johnsens bryst.

4.
Det siste leddet i kronologien er en analyse av når Torgersen kom hjem til bopel. Dette temaet har – merkelig nok – ikke vært analysert tidligere.

Vi påviser at Torgersen ikke kom hjem kl 24.00, som påtalemyndigheten hele tiden har forutsatt, men derimot ca. kl. 23.30, antakelig noe tidligere. Også på dette punkt presenteres nye analyser og bevis.

Vi konkluderer med at vi i dag kan fastslå at det ikke er bevismessige holdepunkter for at Torgersen var på åstedet på drapstidspunktet. Tvert imot: Gjennomgangen i 1 – 4 ovenfor representerer viktige motbevis, som samlet sett og med styrke tilsier at Torgersen er uskyldig.

Bevissituasjonen – brannstiftelsestidspunktet

I del 3 drøftes bevissituasjonen med hensyn til den andre delen av påtalemyndighetens kronologi, bevisene vedrørende brannstiftelsen.

1.
Innledningsvis drøfter vi rimeligheten og sannsynligheten av påtalemyndighetens overordnede teori om at Torgersen dro helt hjem til bopel på Tøyen for å hente fyrstikker, og at han oppholdt seg på bopel minst en halv time før han returnerte til åstedet.

Dette grunnleggende premiss har tidligere ikke blitt underkastet en kritisk analyse av Gjenopptakelseskommisjonen.

2.
Videre gjennomgår vi omstendighetene omkring Torgersens retur til sentrum, hvor påtalemyndighetens teori – som nevnt – er at Torgersen syklet tilbake til Skippergaten 6 b for å anstifte en brann for å skjule sine spor.

Vi presenterer nye bevis i forhold til situasjonen i 1958, hvor møtende aktor påstod at Torgersens forklaring representerte en tidsmessig umulighet.

Vi påviser at dette ikke er riktig – og at Torgersens forklaring på dette punkt representerer ytterligere et bevis på at han er uskyldig.

3.
Det neste leddet i kronologien er en analyse av bevisene som er knyttet til kjelleren i Skippergaten 6 b hvor Rigmor Johnsen ble funnet.

Det har vært lagt til grunn av påtalemyndigheten at avføringsspor på Torgersen – først og fremst på hans ene sko – stammet fra avdøde. Dette er det – ut fra dagens bevissituasjon – ikke grunnlag for: De aktuelle prøvene viser relevante forskjeller.

Videre gjennomgår vi det såkalte fyrstikkbeviset, som refererer seg til spørsmålet om det antall fyrstikker man fant i kjelleren i Skippergaten 6 b samsvarte med manglende fyrstikker i en fyrstikkeske som Torgersen hadde på seg.

Vi søker å påvise at dette ikke er riktig – og at også fyrstikkbeviset representerer et bevis for Torgersens uskyld.

4.
Avslutningsvis i del 3 analyserer vi spørsmålet om Torgersen var alene eller ikke.

Det har vært en sentral anførsel fra påtalemyndighetens side at Torgersens påstand om at han traff en kvinne som ikke senere har meldt seg eller latt seg identifisere, beviser at Torgersen bløffet – og at han forutsetningsvis har noe å skjule.

Vi påviser at Torgersens forklaring etter all sannsynlighet er korrekt.

Vi konkluderer med at vi kan fastslå at det ikke er bevismessige holdepunkter for at Torgersen var på åstedet på tidspunktet for brannstiftelsen. Punktene 1 – 4 ovenfor representerer motbevis for Torgersen er uskyldig.

Konklusjon

Spørsmålet om Torgersen er skyldig eller ikke, beror på en totalvurdering av a og b. Ut fra en totalvurdering av samtlige bevis påviser vi at det er en betydelig grad av sannsynlighet for at Torgersen er uskyldig.

Del 4 og 5: Vilkårene for gjenåpning er til stede

I del 4 og del 5 drøfter vi om vilkårene i straffeprosessloven for gjenåpning er til stede.

1.
I de 4 drøftes vilkårene for gjenåpning i henhold til straffeprosesslovens § 392 annet ledd.

Vi påviser at i Gjenopptakelseskommisjonens tidligere avgjørelser er det lagt en uriktig lovforståelse til grunn. Samme konklusjon har professor dr. juris. Alf Petter Høgberg kommet til i en lederartikkel i Lov og Rett 7/2015.

Det sentrale spørsmålet i denne bestemmelsen er om det er meget tvilsomt om dommener riktig, og om tungtveiende hensyn tilsier at skyldspørsmålet blir prøvet på ny.

Denne delen inneholder en grundig analyse av om lovens betingelser er tilfredsstilt. Konklusjonen er at vilkårene er oppfylt.

2.
En tilsvarende drøftelse foretas i del 5 i forhold til straffeprosessloven § 391 nr. 3, som hjemler gjenåpning hvis det foreligger en ny omstendighet eller det er fremskaffet et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse.

Vi påviser at vilkårene i denne bestemmelsen er oppfylt.

Også på dette punkt dokumenterer vi flere lovanvendelsesfeil i tidligere vedtak fra Gjenopptakelseskommisjonen. Det samme gjør Alf Petter Høgberg i den ovenfor nevnte lederen i Lov og Rett.

Del 6: Saksbehandling

I del 6 drøfter vi forholdet til saksbehandlingsreglene i straffeprosessloven.

Vi gjennomgår hvilke krav loven stiller til drøftelse og begrunnelse av begjæringer om gjenåpning. I den forbindelse påpeker vi de saksbehandlingsfeil som foreligger ved Gjenopptakelseskommisjonens tidligere vedtak.

I Torgersensaken står vi overfor flere tidligere gjenåpningsbegjæringer. Det er derfor sentralt å redegjøre for forholdet til disse og drøfte spørsmålet «Hva er nytt?» Vi drøfter vilkårene for at tidligere avgjørelser skal ha relevans for behandlingen av den nye begjæringen og påviser at dette i liten grad er tilfelle som følge av at tidligere avgjørelser er basert på en uriktig lovanvendelse, manglende drøftelse av viktige anførsler og uriktig bevisvurdering.

Avslutning

Torgersen-saken reiser omfattende og delvis kompliserte faktiske spørsmål. Vi stiller spørsmålet om hovedutfordringen i Torgersensaken ligger på et annet plan, som hverken refererer seg til faktum eller juss. Er den største reelle utfordringen at vurderingen av gjenåpning kan bli påvirket av lojalitet i forhold til tidligere vedtak og/eller en forhåndsoppfatning om at Torgersen er skyldig?

Dette kan vi i så fall gjøre lite med – utover å understreke at behandlingen av begjæring må ha denne utfordringen for øye, og at det tas de nødvendige skritt for å påse at kravet til nøytralitet og uhildethet blir oppfylt.

Det er nå drøye fire år siden vi aksepterte oppdraget med å fremme en ny gjenåpningsbegjæring. Vi har i disse årene nedlagt et meget betydelig antall timer. Alle som har erfaring som advokat, vet at det er en fare for at et langvarig og omfattende engasjement kan medføre at sansen for motforestillinger blir redusert – og at man overvurderer vekten av egen argumentasjon. Hvorvidt dette gjelder nærværende begjæring, får andre vurdere. Vi har tilstrebet en nøktern og saklig fremstilling.

Vårt arbeid med saken har i disse årene medført at vår oppfatning har blitt sterkt endret: Fra en innledningsfase med sterk skepsis med hensyn til påstanden om at 1958-dommen er uriktig – «så mange kan ikke ha tatt så feil så mange ganger» – har skepsisen veket og blitt erstattet med:

  • nysgjerrighet
  • nysgjerrigheten er blitt forvandlet til overraskelse
  • overraskelsen er blitt forvandlet til tvil
  • tvilen er blitt forvandlet til en uro
  • uroen er blitt mer og mer markant og forvandlet til et tiltagende ubehag
  • dette sterke ubehaget er blitt forvandlet til en stadig sikrere overbevisning om at vi i Torgersen-saken står overfor det vi opprinnelig trodde var umulig: Fredrik Fasting Torgersen ble etter all sannsynlighet uskyldig dømt.

Avslutningsvis i begjæringen stiller vi spørsmålet: Hvor hentet Torgersen sine store krefter, sin lange vilje og seige tålmodighet til sin årelange kamp mot drapsdommen fra 1958?

Det er to hovedalternativer:

  • Det kan ha sin årsak i en ekstraordinær vrangvilje, eventuelt en nærmest patologisk evne til å gjøre svart til hvitt. Slik at kanskje Torgersen selv, helt uriktig, subjektivt trodde på egen uskyld?
  • Alternativet er at Torgersen hentet kreftene fra sin visshet om uskyld og et aldri sviktende håp om gjenåpning og frifinnelse.

Hva er sannsynlig? Basert på det vi har anført i begjæringen om gjenåpning, tør svaret være nokså klart.

Tryggheten og sikkerheten mht. egen uskyld beholdt Torgersen livet ut. I over 57 lange år. Håpet om at han en gang skulle oppleve frifinnelse og oppreisning, døde med ham. Dette medfører at vi i dagens situasjon – som et utilstrekkelig minimum – må ta ansvar for å gi ham det ettermæle han har krav på.

Vår begjæring representerer etter all sannsynlighet den siste muligheten til – i den grad det er mulig – å gjenopprette skadevirkningen av et tragisk justismord og gi et lite, men absolutt nødvendig, bidrag til å reparere den systemtragedie som smadret Fredrik Fasting Torgersens liv.

Oslo/Bergen, 27. juni 2017
Cato Schiøtz
Pål W. Lorentzen


Pål W. Lorentzen og Cato Schiøtz. Foto: Johannes Granseth.

 

 

  • scabo

    Advokat Schiøtz var på samme allmøte som meg sommeren før Torgersen døde, og hørte sakkyndig på tannbeviset fra siste rettsrunde si at etter hans vurdering var tannbittbeviset styrket over tid.

    På instituttet testet de 222 pasienter i alderen 20-76 år, både menn og kvinner, og 79,2% av den ville vært morderen hvis underkjeven var eneste parameter. Altså 175 er mulige mistenkte hvis tannbittet ble vurdert på grepet fra underkjeven alene. Statistikken endres hvis furen i 2 tanngarden på underkjeven er medregnet. Det gir 1,8% sjanse for at noen andre enn den dømte Fredrik Fasting Torgersen var skyldig, altså 1 av 414 ville matchet hvis begge parameter er med i vurderingen, sa professoren.

    Forsamlingen behøvde ikke forstå teoretisk frekvens, bare akseptert at professoren kunne regne for dem. Legger en til følgende eksklusjon, at morderen har mesial struktur på tann 31s hjørne 19, 1 av 640 matcher. Hvis du medregner jevn attrisjon 108 på samme tann vil kun 1 av 1315 være aktuelle, altså mistenkt for mord!

    Jeg noterte flittig på foredraget når professoren gjorde et poeng av at tann 41 har en fure 24, hvilket gir en teoretisk frekvens på en av 12160,
    samt lavere mesial hjørne 53 reduserer sannsynligheten til 1 av 50700 i utvalget. Det siste kjennetegnet, nemlig tann 11 og dets ditoinsial fraktur 9 vil kvalifisere for færre enn 1 av 27763320 i utvalget.

    Han sa: «Tannbittet i denne saken står som han ser det vesentlig sterkere etter 50 år, og påstå noe annet er en gigantisk feilslutning.”

    Allmøte svarte: ”Du vet faen meg ingenting om noe som helst. Du vet ingenting om hvem som drepte henne. […] Til helvete med teoretisk frekvens!” Advokat Schiøtz hørte tydeligvis kun på siste taler.

    • Tore Solheim har aldri vært oppnevnt som sakkyndig for tannbittbeviset i Torgersensaken. Under høringen om bevisene som kommisjonen holdt før avslaget i 2006, som vel er den siste rettsrunden som du henviser til, var det to sakkyndige: David K. Whittaker som var utpekt av påtalemyndigheten og David Senn som var utpekt av Torgersens forsvarere. Whittaker anbefalte at man måtte se helt bort fra tannbittbeviset, mens Senn mente at tannbittet utelukket Torgersen som gjerningsperson.

      Jeg var også tilstede på det møtet du henviser til og mitt eget referat finner du her: http://torgersensaken.no/2014/06/referat-apent-debattmote-om-argumentene-i-torgersensaken/

      Jeg var ikke like flink som deg til å notere detaljene i Tore Solheims analyse, jeg tror han snakket om statistisk frekvens og ikke teoretisk frekvens, men uansett: Hovedinnvendingen er jo at Solberg bare plukket ut og regnet på de trekkene i bittmerket som hadde en likhet med Torgersens tenner, og utelot de trekkene som ikke liknet, og slike trekk er det jo en del av i dette bitemerket. Når man holder på slik er det jo ikke så rart at man ender opp med noen tilsynelatende overbevisende tall.

      Om Solheim kan det videre være greit å vite at han ved flere anledninger har gått langt i å prøve å forhindre Torgersens sakkyndige fra å få undersøke bevismaterialet i saken. Både tannlege Strøms tannavstøpninger (som han lenge nektet for eksistensen av) og selve brystet med bitemerkene har vært i hans varetekt som professor på tannlegehøgskolen. Han gjorde seg også sterkt bemerket da han satte i gang med å ringe rundt til de odontologene som var blitt bedt om å fagfellevurdere David Senns frikjennende analyse for å prøve å overtale dem til å underkjenne Senns konklusjon.

      Når Solheim er villig til å strekke seg så urimelig langt for å forsvare bittsporbeviset i denne saken, skyldes det formodentlig at han var en nær kollega og bekjent av både tannlege Strøm som sto for den opprinnelige vurderingen i 1958, og dosent Gisle Bang som bekreftet Strøms konklusjon på syttitallet en gang. Bang er forøvrig etter alt å dømme identisk med mannen som med fynd og klem gikk rundt og forkynte at han «hater Fredrik Fasting Torgersen». (http://www.tannlegetidende.no/i/2014/8/d2e173)

      Standpunktene til Bang og Solberg må sees på som et forsvar av den institusjonen der de begge hadde sitt virke, og der Strøms berømte fellende bittsporanalyse var en kilde til stolthet og en hjørnesten i opplæringen av flere generasjoner norske rettsodontologer.

      Det viktigste når det gjelder tannbittbeviset er dette: Bittsporanalyse regnes i stadig økende grad som «junk science» etter at en lang rekke bittsporbaserte dommer har blitt avslørt som feilaktige etter dna-analyser. Hvis Torgersen hadde fått innvilget gjenopptakelse og påtalemyndigheten hadde blitt nødt til å bevise Torgersens skyld på nytt, er det på det nærmeste utelukket at de på nytt ville ha lagt fram bitemerket som et bevis for Torgersens skyld. Ser man bort fra Bang og Solberg er det en nær unison enighet om at tannbittbeviset er verdiløst som bevis mot Torgersen. Uenigheten går kun på om bittmerket utelukker Torgersen eller ikke.

      • Sylla

        Riktig, Tore Solheim var ikke sakkyndig på tannbittet, kun rådgiver. Professoren fra Tannlegehøyskolen kan likevel sies å være ekspert på tannbitt, og matematikken han presenterte er sterk og ny vurdering av det gamle tannbittbeviset. Da blir det problematisk å avskrive fakta, for er ikke gjenåpning poenget?

        • Leif Martin Freyer

          Ingen bevis hittil i saken kan utpeke gjerningsmannen definitivt, slik et DNA-bevis eller et fingeravtrykk i en del tilfeller kan. En lang rekke bevis utelukker Torgersen som drapsmann, stikkordmessig: avstandsalibiet, skotøymagasinvitnene, Esther Olssons vitneprov, skoklakkingsbeviset, brannrapportbeviset, negltelstilbeviset, tannbeviset, m.fl. Det nærmeste saken kommer et upekingsbevis, er Esther Olssons vitneprov, som utpekte Alf Brandsdahl som Rigmors forfølger (drapsmannen). Vi vet at Brandsdahl aldri ble etterforsket – en av de mest hårreisende unnlatelsessynder i denne tidenes rettsskandale på norsk jord.

          Det er riktig som Øystein Os Simonsen sier, at bittmerker ikke alene kan brukes til å peke ut en gjerningsmann. Men de kan i en del tilfeller brukes til å utelukke en mulig mistenkt. Det er denne funksjon tannbeviset har i Torgersensaken. Vi vet at Torgersen hadde regelmessige tenner, og at gjerningsmannen hadde to meget signifikante avvik fra dette, nemlig at han manglet en tann både i over- og underkjeven. Alle seriøse sakkyndige pr idag, har heldigvis forstått dette, og erklærer at Torgersen kan utelukkes som gjerningsmann eller at det er meget lite sannsynlig at han er gjerningsmannen. De 100 bittprøvene som sakkyndige fremførte i NRKs Brennpunktreportasje i 2004 om Torgersensaken, resulterte i samme konklusjon.

          Det bør kunne la seg gjøre å undersøke drapsofferets bryst for spor av DNA, slik at saken kan få en verdig løsning. Det er ikke sikkert det finnes nok materiale til å konfigurere en DNA-prøve som er god nok til at man kan utlede noe av den, men dette bør i alle fall forsøkes.

          For å sikre at ingen av de som har ønsket å sverte Torgersen, og som opp gjennom årene har bidratt til å ødelegge hans liv, igjen får anledning til å tukle med bevismaterialet, må det ideelt sett treffes en hemmelig rettskjennelse, der en av de sakkyndige som har støttet Torgersens sak, følger opp kjennelsen, og overvåker beseglingen av drapsofferets bryst, slik at dette på sikker måte kan undersøkes for DNA, og evt renvaske Torgersen post mortem. Se straffeprosessloven §154 om granskning. Vi vet at avføringsbeviset ble manipulert, men vi vet ikke av hvem. Dette er ên av flere grunner til at man bare kan sette en tykk, sort strek over dette «beviset». Med denne kunnskapen in mente, bør det være klart for alle hvorfor en slik beseglingskjennelse må avsies uten at andre enn begjæreren og retten vet om det.

          Som kjent befinner Rigmors torso seg på tannlegehøyskolen. Hvis ikke beseglingen av dette bevismaterialet blir utferdiget på den måten jeg her skisserer, er jeg redd dette sporet blir ødelagt av bukken som passer havresekken.

          Leif Martin Freyer

      • Leif Martin Freyer

        Ingen bevis hittil i saken kan utpeke gjerningsmannen definitivt, slik et DNA-bevis eller et fingeravtrykk i en del tilfeller kan. En lang rekke bevis utelukker Torgersen som drapsmann, stikkordmessig: avstandsalibiet, skotøymagasinvitnene, Esther Olssons vitneprov, skoklakkingsbeviset, brannrapportbeviset, negltelstilbeviset, tannbeviset, slambeviset m.fl. Det nærmeste saken kommer et upekingsbevis, er Esther Olssons vitneprov, som utpekte Alf Brandsdahl som Rigmors forfølger (drapsmannen). Vi vet at Brandsdahl aldri ble etterforsket – en av de mest hårreisende unnlatelsessynder i denne tidenes rettsskandale på norsk jord.

        Det er riktig som Øystein Os Simonsen sier, at bittmerker ikke alene kan brukes til å peke ut en gjerningsmann. Men de kan i en del tilfeller brukes til å utelukke en mulig mistenkt. Det er denne funksjon tannbeviset har i Torgersensaken. Vi vet at Torgersen hadde regelmessige tenner, og at gjerningsmannen hadde to meget signifikante avvik fra dette, nemlig at han manglet en tann både i over- og underkjeven. Alle seriøse sakkyndige pr idag, har heldigvis forstått dette, og erklærer at Torgersen kan utelukkes som gjerningsmann eller at det er meget lite sannsynlig at han er gjerningsmannen. De 100 bittprøvene som sakkyndige fremførte i NRKs Brennpunktreportasje i 2004 om Torgersensaken, resulterte i samme konklusjon.

        Det bør kunne la seg gjøre å undersøke drapsofferets bryst for spor av DNA, slik at saken kan få en verdig løsning. Det er ikke sikkert det finnes nok materiale til å konfigurere en DNA-prøve som er god nok til at man kan utlede noe av den, men dette bør i alle fall forsøkes.

        For å sikre at ingen av de som har ønsket å sverte Torgersen, og som opp gjennom årene har bidratt til å ødelegge hans liv, igjen får anledning til å tukle med bevismaterialet, må det ideelt sett treffes en hemmelig rettskjennelse, der en av de sakkyndige som har støttet Torgersens sak, følger opp kjennelsen, og overvåker beseglingen av drapsofferets bryst, slik at dette på sikker måte kan undersøkes for DNA, og evt renvaske Torgersen post mortem. Se straffeprosessloven §154 om granskning. Vi vet at avføringsbeviset ble manipulert, men vi vet ikke av hvem. Dette er ên av flere grunner til at man bare kan sette en tykk, sort strek over dette «beviset». Med denne kunnskapen in mente, bør det være klart for alle hvorfor en slik beseglingskjennelse må avsies uten at andre enn begjæreren og retten vet om det.

        Som kjent befinner Rigmors torso seg på tannlegehøyskolen. Hvis ikke beseglingen av dette bevismaterialet blir utferdiget på den måten jeg her skisserer, er jeg redd dette sporet blir ødelagt av bukken som passer havresekken.