En skamløshet uten grense
For oss som har fulgt Torgersensaken en stund kommer ikke gårsdagens avslag som noen stor overraskelse. Skjønt, avslag; Torgersens begjæring (les den her) har ikke blitt avslått, slik den ble i 2006 og 2011. Denne gangen har den blitt forkastet.
Gjenopptakelseskommisjonens leder Helen Sæter har nemlig personlig grepet inn og sørget for at begjæringen ikke vil bli fremlagt for kommisjonens øvrige medlemmer. Du kan lese hennes egenskrevne begrunnelse her. Den består av 60 sider hvorav ytterst få er selvskreven prosa, det meste er ren formalia eller sitater fra begjæringer hist og avslag pist, det er nok å ta av.
Helen Sæter er landets i særklasse mest inhabile person i spørsmålet om hvorvidt Torgersensaken fortjener å bli gjenopptatt. Hun satt i kommisjonen allerede da den under Janne Kristiansens ledelse avslo Torgersens begjæring i 2006. Da gjenopptakelse ble avvist på nytt i 2011 hadde hun avansert til leder, og det er hun fremdeles.
Dersom den situasjonen skulle oppstå at Torgersensaken faktisk ble gjenopptatt, ville dette naturligvis skape bølger i deler av rettsvesenet. Og den største byrden ville falt på Helen Sæter og hennes gjenopptakelseskommisjon. Når hun setter seg ned for å ta stilling til om Torgersen har rett til gjenopptakelse, er hele hennes profesjonelle fremtid og ettermæle avhengig av at svaret blir nei.
Når Helen Sæter har kunnet avskjære Torgersens begjæring fra å bli behandlet i kommisjonen, skyldes det at hun har en hjemmel i straffeprosessloven for å avvise begjæringer som «åpenbart ikke kan føre frem». Og historien viser at Helen Sæter har rett: Torgersens begjæring kan umulig føre fram, uansett hva bevisene sier. For 50 år gamle drapssaker skal aldri gjenopptas, uansett grunn, punktum. Det står ikke i loven, men det er like fullt en realitet.
Vårt rettssystem fungerer godt i det daglige, noen ganger fungerer det så godt at det kan fylle noen og enhver med både stolthet og takknemlighet. Men når det gjelder gjenåpning av kjente straffesaker er det bom stans. I saker som Torgersensaken er det ikke en reell gjenopptakelsesadgang i Norge i dag. Og et eller annet sted verden har en virkelig gjerningsmann etter all sannsynlighet gått rundt og klødd seg i hodet over det hele.
Allerede for 20 år siden var det helt opplagt at bevisene mot Torgersen ikke holdt. Hadde alt gått riktig for seg ville saken blitt gjenopptatt da. Men gjennom hele sin lange vei gjennom rettssystemet har Torgersen møtt store og små utgaver av Helen Sæter, som alle har hatt det til felles at de har hatt større interesse av å dømme enn å frikjenne. Og da er det ikke så rart at han døde uten den oppreisningen han burde ha hatt. Men det er helt feil og veldig trist at det er slik, som samfunn kan vi ikke være bekjent av det og vi må se å få gjort noe med det.
Under et avisintervju i februar 1973 stilte journalist Asbjørn Kongsness følgende spørsmål til Jens Bjørneboe:
– Ærlig talt, Bjørneboe. Tror De saken blir gjenopptatt?
– Nei, myndighetene kommer til å vise en skamløshet uten grense.
—
Les mer:
