Begjæring om gjenåpning (del 4)

Begjæring om gjenåpning av Borgarting lagmannsretts dom av 16. juni 1958: Den offentlige påtalemyndighet mot Fredrik Ludvig Fasting Torgersen, født 01.10.1934. Av advokat Cato Schiøtz og advokat Pål W. Lorentzen.

Del 1: Generelt
Del 2: De taktiske bevis. En analyse av påtalemyndighetens teori.
Del 3: De tekniske bevis.
Del 4: Etterforskningen, rettssaken og behandlingen av Torgersen.
Del 5: Det rettslige grunnlaget for gjenåpning.
Del 6: Avsluttende bemerkninger.

Begjæring

Begjæringen ble overlevert Gjenopptakelseskommisjonen 11. juni 2015. Den kan også lastes ned i pdf-format. (Foto: Johannes Granseth)

DEL 4: Noen kommentarer til politietterforskningen, gjennomføringen av hovedforhandlingen og behandlingen av Torgersen etter domfellelsen

I. Innledning

Vi skal i dette punktet se på noen spesielle sider ved Torgersen-saken. Vi skal drøfte om det er grunnlag for kritikk på følgende punkter:

  • Politiets etterforskning – se punkt II nedenfor
  • Saksbehandlingsfeil og gjennomføring av hovedforhandlingen i 1958 – se punkt III nedenfor
  • Behandlingen av Torgersen etter domfellelsen – se punkt IV nedenfor

Bakgrunnen for at vi foretar denne gjennomgangen er at eventuell berettiget kritikk vil være momenter for vurderingen av vilkåret «tungtveiende grunner» i straffeprosessloven § 392, annet ledd.

II. Politiets etterforskning

I april d.å. mottok vi et lengre notat fra tidligere påtalejurist i Oslo politidistrikt – i dag advokat i Advokatfirmaet Staff – Unni Fries.

Bakgrunnen for notatet var at Friis fattet stor interesse for Torgersen-saken og ønsket å foreta en vurdering av etterforskningen. Denne vurderingen ble foretatt, og den gjengis nedenfor i punktene A – H.

Vi understreker at notatet fra Fries er utarbeidet uten noen form for medvirkning fra vår side. Vi kjente ikke til notatets innhold før vi mottok det fra advokat Friis, og vi gjengir det slik det er, uten noen form for endringer eller kommentarer fra vår side – det er følgelig skrevet i «jeg-form».

Friis’ notat har tittelen:

Etterforskningen av drapet på Rigmor Johnsen i 1957 – 1958 – en pålitelig innhenting av informasjon?

A. Innledning

16 år gamle Rigmor Johnsen ble drept i tiden mellom ca. kl. 23.00 den 6.desember og kl. 01.30 den 7. desember 1957. Den 16. juni 1958 ble Fredrik Ludvig Fasting Torgersen dømt for drapet i Eidsivating lagmannsrett.

Jeg har gjennomgått politiets saksdokumenter med det formål å vurdere hvorvidt den etterforskningen i saken, som pågikk fra 7. desember 1957 til juni 1958 da dommen i saken falt, ble utført på en måte som innebærer en pålitelig informasjonsinnhenting.

Jeg har arbeidet som påtalejurist i politiet i 16 år, fra 1994 til 2010, for det meste ved Oslo politidistrikt, ved ulike seksjoner, herunder ved det som den gang het vold-ran og sedelighetsseksjonen, hvor jeg var påtaleansvarlig blant annet i flere drapssaker. Jeg er jurist og ikke politiutdannet. Jeg har siden 2010 arbeidet som advokat i advokatfirmaet Staff.

Jeg har lest om «Torgersensaken» gjennom mange år, og med en stadig stigende uro over den. Jeg har beveget meg fra den oppfatning at Torgersen har klart å overbevise noen flinke støttespillere som ikke vil innse at han ble dømt med god grunn, til en overbevisning om at Torgersen er dømt med urette. Endringen i overbevisning er kommet med en nærmere gjennomgang av saken. Jeg kjenner en dyp ydmykhet overfor alle de menneskene som har lagt ned tusenvis av arbeidstimer i en utrettelig kamp for å gjøre urett til rett.

Jeg vet på at det finnes en rekke personer med formell politifaglig kompetanse som ville kunne gjøre en meget god og grundig, moderne politifaglig vurdering av selve den etterforskningen som ble gjort av drapet på Rigmor Johnsen. Imidlertid er det pr i dag, så vidt jeg er kjent med, dessverre ingen av dem som har gjort det. Dersom mitt notat og mine synspunkter blir gjenstand for kritisk vurdering av personer med høy politifaglig kompetanse, er dette meget velkomment. Mer diskusjon om etterforskningsetikk og hvordan man sikrer rettssikker etterforskning er bare av det gode. Dessuten vil det være svært gledelig dersom noen fra politi og påtalemyndighet faktisk ville gå igjennom sakens dokumenter og komme med en begrunnet vurdering av hvor rettssikker etterforskningen var.

Gjennom de 20 årene jeg har arbeidet med straffesaker, er jeg blitt stadig mer opptatt av de psykologiske prosessene som skjer med etterforskerne og påtalemyndigheten under en etterforskning. Jeg er blitt stadig mer bevisst på hvor mye vi mennesker tror vi «vet» og hvor lite vi faktisk vet. For å overleve psykisk trenger mennesker en følelse av at de har oversikt og kunnskap – og evne til f.eks. å se hvem som snakker sant og hvem som lyver. I virkeligheten er mye av dette en illusjon. Og i en etterforskningsprosess er det en meget farlig illusjon.

Påliteligheten av innhentet informasjon under etterforskning vil selvsagt variere. Hvis man skal bygge en dom på den informasjon som er innhentet under en etterforskning, må etterforskningen være betryggende utført.

En sentral faktorer som har betydning for informasjonsinnhentingens pålitelighet er hvorvidt etterforskningen er gjennomført på en objektiv måte. Objektiv etterforskning innebærer at relevant informasjon innhentes hvis den er å finne, og at informasjon innhentes med metoder som ivaretar påliteligheten av informasjonen. Objektivt styrt etterforskning er nødvendig for å ivareta prinsippet som kalles uskyldspresumpsjonen – det skal letes med lys og lykte etter bevis som kan bekrefte at det forholder seg slik mistenkte har forklart! Metodene ved innhentingen skal også sikre bevis på en måte som gjør at informasjonen ikke fordreies / endres. Vitneforklaringer er særlig sårbare bevis dersom metodene for innhenting ikke er gode.

Jeg har forsøkt å lese dokumentene med åpent sinn. Jeg har forsøkt å innta en objektiv innstilling, men er ydmyk for at vi alle ubevisst trekker slutninger som det ikke er objektiv dekning for, grunnet våre tidligere erfaringer, antipatier og sympatier. Det å være forutinntatt er, som jeg var inne på over, en nødvendig menneskelig overlevelsesmekanisme. Vi har i det daglige ikke tid til å foreta analyser fra bunnen av og det ville vært risikofylt for oss å ikke bygge på erfaring. Å være bevisst denne menneskelige egenskapen, både hos en selv og andre, er særlig viktig ved etterforskning av straffesaker. Selv erfarne etterforskere med de beste og mest redelige intensjoner opplever fra tid til annen at de har trukket for raske slutninger.

I forhold til de allmenngyldige etterforskningsprinsipper jeg har nevnt over, er det selvsagt viktig å ha i bakhodet at etterforskningsfaget har utviklet seg siden 1957. Vitnepsykologi er et fag som gjennom forskning har bidratt med kunnskap man før ikke hadde om menneskers hukommelse, for ikke å si feilhukommelse. Videre har DNA, mobiltelefontrafikk og videoavhør gitt politiet flere verktøy som man før ikke hadde. DNA-bevis har for øvrig avslørt flere uriktige dommer i alvorlige saker; man har kunne konstatere med sikkerhet at domfelte ikke var gjerningsmannen likevel. I en meget høy prosentandel av de sakene hvor dette til slutt er blitt resultatet har domfellelsen vært basert på vitneforklaring fra «tystere» i den kriminelle miljøet eller på feilaktige vitneobservasjoner (feilidentifiseringer). Det har trolig bidratt til utviklingen av etterforskningsfaget at man har måttet erkjenne at vi mennesker i begrenset grad har evne til å vurdere om et annet menneske gir en objektivt riktig forklaring. Vitnepsykologisk forskning viser at når vi skal vurdere hvorvidt mennesker vi ikke kjenner snakker sant, treffer vi riktig omkring 50 % av gangene – altså som ved ren gjetning.

I Europa var det først på begynnelsen av 1900-tallet i Storbritannia at politiet begynte å utvikle avhørstekniske metoder for å forebygge at avhør frembragte upålitelig informasjon. Før dette var idealet for politiavhør av siktede å få frem «tilståelser» og man var for øvrig lite bevisst på hvordan også vitners forklaringer påvirkes av avhører. I Norge innebar politiutdanningen frem til 2001 kun i svært begrenset grad gitt opplæring i avhørsteknikk.

For undertegnede som har arbeidet i politiet i perioden fra 1994 til 2010 er det lett å se at avhørsmetodene i norsk politi har endret seg til det bedre. Flere etterforskere enn før synes å være ydmyke for at feil under avhørene kan bidra til uriktige resultater. Likevel er ikke utdanning i avhørsteknikk noen garanti for at man ikke gjør feil. Jeg har selv gjennomgått politiets KREATIV-utdanning (avhørsteknikk), og selv om jeg i møte med mennesker forsøker å være bevisst på hvordan spørsmål stilles, og svar oppfattes, tar jeg meg stadig i å stille spørsmål forkjært eller å feilslutte. Som forsvarer tilstede under politiavhør får jeg ofte mye informasjon gjennom etterforskerens spørsmålsstilling som avhører neppe er bevisst på at han eller hun gir. Avhør er, enten avhører tenker over det eller ikke, toveis kommunikasjon. Det er ikke bare avhører som er mottaker av informasjon. Derfor vil et avhør i seg selv i aller høyeste grad kunne påvirke f.eks. et vitnes forklaring. Det krever en meget bevisst og erfaren avhører for å unngå informasjonsoverføring til den avhørte.

Ved gjennomgangen av etterforskningen av drapet på Rigmor Johnsen er det særlig to forhold som for meg er meget iøyenfallende. For det første fremstår det som klart at politiet helt i starten av etterforskningen, på uhyre tynt grunnlag, synes å bestemme seg for hvem som er gjerningsmannen og for hvordan drapet har skjedd. Etterforskningen synes tidlig å innrette seg på å skaffe informasjon som bekrefter politiets teori, og spor som peker i andre retninger gis ikke tilfredsstillende oppmerksomhet.

Det andre som slår meg er at politiet allerede helt fra starten av etterforskningen gir svært mye informasjon til media, både om åstedet, dødsårsak, fornærmede, siktede, aktuelle tidspunkter – og de gir endog avisene bilder av siktede 2 dager inn i etterforskningen, som deretter publiseres i de fleste sentrale aviser. Denne informasjonstilgangen for publikum gjør at mange av de senere etterforskningsskritt i liten grad kan sies å frembringe objektivt pålitelig informasjon. Som jeg skal komme tilbake til gjør dette problemet seg også gjeldende for bevis som påtalemyndigheten selv har vurdert som svært verdifulle.

B. Pågripelsen av Torgersen og mistanken mot ham det første døgnet

Fredrik Ludvig Fasting Torgersen ble pågrepet i Havnegata av politiet 7. desember 1957, kl. 00.58, altså ca. en halv time før drapet på Rigmor Johnsen ble oppdaget. Pågripelsesstedet gir ingen grunn til å slutte at han har vært på stedet der Rigmor ble funnet, nemlig i Skippergata 6b. Han pågripes altså ikke «på vei vekk fra åstedet», som enkelte synes å tro.

Han blir pågrepet fordi han sykler på en sykkel uten lykt, og politiet tror ham ikke når han sier han har lovlig tilgang til sykkelen. Jeg går ikke nærmere inn på omstendigheten rundt selve pågripelsen her. Allerede samme natt blir Torgersen mistenkt for drapet på Rigmor. Hva mistanken på dette tidspunktet nærmere begrunnes med fremgår intet sted i politidokumentene (hverken fengslingsbegjæring av 9. desember eller rettens fengslingskjennelse beskrev grunnene for mistanke i 1957). Torgersen ble avhørt senere samme natt, kl. 02.50, og også avhøret bærer preg av at politiet er interessert i annet enn sykkelen, idet Torgersen blir bedt om å redegjøre for sine bevegelser den natten, etter at han har gjentatt sin forklaring om hvem som er eier av sykkelen (hans nevø) og at han har lånt den.

Politikonstabel Haugstad, som besørget inkvireringen av Torgersen ved ankomst til arresten i Møllergata, forklarer i politiavhør av 20. februar 1958 at han allerede minutter etter at han hadde satt Torgersen på celle, og før Torgersen ble avhørt, hadde fått beskjed om at Torgersen var mistenkt for drapet i Skippergata. At mistanken forelå så tidlig fremgår også av politiets interne notater fra samme natt.

Jeg har vanskelig for å forstå hva mistanken på dette tidspunktet var begrunnet i, annet enn at Torgersen var dømt for voldtektsforsøk noen år tidligere, og nylig var løslatt. Hva angår dommen for voldtektsforsøk bemerkes at det modus han var dømt for ikke hadde noen særlig likhet med drapet på Rigmor. Det fremgår for øvrig av politiets interne notater at på drapstidspunktet hadde Oslo politidistrikt et større antall tilsvarende «moduskandidater» som var på frifot.

Det hadde ikke noen betydning for politiets oppfatning av bevissituasjonen den gang i 1957, men jeg nevner for ordens skyld at det er tvilsomt om voldtektsforsøk-dommen mot Torgersen var riktig. Kort tid etter at fornærmede i den saken var avgått ved døden sendte hennes mann (i 1976) brev til Torgersen hvor han skrev at hun overfor ham hadde erkjent at hun ikke var blitt voldtatt, men at hun hadde sagt dette for å redde seg ut av en pinlig situasjon. I virkeligheten hadde den seksuelle omgangen med Torgersen vært frivillig, slik også Torgersen hele tiden hadde hevdet.

Det som imidlertid kan ha hatt betydning under etterforskningen mot Torgersen i 1957, var at aktor i saken mot Torgersen om voldtektsforsøket, som altså var en «ord-mot-ord» sak hvor bevisene mot Torgersen ikke synes å ha vært særlig sterke, var statsadvokat Dorenfeldt. Det er således lett å tenke seg at Dorenfeldt ville finne det betryggende dersom det nå en gang for alle, i den nye saken (drapssaken) ble bekreftet at Torgersen hadde en tilbøyelighet til å utøve seksualisert vold. Hva Dorenfeldt har tenkt eller følt om dette, kan jeg ikke vite, men basert på referatene fra hans prosedyre for lagmannsretten får jeg et inntrykk av en følelsesmessig sterkt berørt aktor. Og det er aldri særlig betryggende. Aktor (og etterforskningsleder) bør ideelt sett være indifferente i forhold til HVEM som eventuelt blir domfelt for et drap, deres mål selvfølgelig bør ene og alene være et riktig resultat, og det bør ikke foreligge omstendigheter som kan så tvil om aktors objektivitet. I drapssaken mot Torgersen burde det derfor ha vært benyttet en annen aktor. Det fremkom nye, åpenbart interessante bevis for politiet i løpet av hovedforhandlingen, som retten aldri fikk vite om. Det er uheldig for tilliten til påtalemyndigheten når det blir slik at man undrer seg over om en annen aktor ville ha gjort disse bevis kjent for retten.

C. Åstedet

Hva angår åstedet trekker politiet raskt slutninger om gjerningsmann, hvordan selve drapshandlingen har skjedd og dennes plassering på åstedet, som jeg ikke kan se at det er dekning for. Det er flere omstendigheter ved både åstedet og i vitneforklaringer som etter mitt syn burde foranlediget at politiet stilte seg mer åpne til hvem gjerningsmannen var og hvordan drapet har skjedd. Disse forholdene synes å være ignorert

Politibetjent Haugen har forfattet rapporten av 6. februar 1958 om åstedsundersøkelsen. Av rapporten fremgår at Rigmors kåpe, som man finner sammenfoldet liggende og ca. ½ meter innenfor henne i kjelleren, er uten søl av blod eller avføring. Dette stemmer dårlig med at Rigmor har hatt kåpen på seg da hun ble drept og evt. flyttet på etter drapet, fordi genseren til avdøde, som hun hadde på seg da hun ble funnet, var sterkt tilsølt av blod, særlig foran. Hvis kåpen er tatt av henne før hun ble drept – har hun i så fall gjort det selv? Og i så fall hvor, når og hvorfor? På tidspunktet for drapet (mellom kl. 23.00 og ca. 01.00) den 6. desember, holdt utetemperaturen i Oslo bare noen få plussgrader. Det har således trolig vært kaldt både i den uoppvarmede oppgangen i Skippergata 6b og nede i kjelleren. Dette foranlediger at etterforskerne stiller seg spørsmålet om hvorvidt Rigmor kan ha vært inne i en av leilighetene i bygningen etter at hun kom hjem den kvelden – men før hun ble funnet død? Politiet later ikke på noe tidspunkt til å etterforske den muligheten.

Den indre nedgangen til kjelleren der avdøde ligger er låst med hengelås da brannvesenet kommer kl. 01.30 (mappe 1, side 350). Det later til at politiet umiddelbart trekker den slutning at døren derfor har vært låst hele kvelden. Det etterforskes ikke rundt hvem som hadde nøkkel til hengelåsen og som derfor har hatt muligheten for å låse opp og igjen.

Det gjøres heller ikke nærmere kriminaltekniske undersøkelser av den indre passasjen ned til kjelleren, som går fra overnevnte dør. Det skrives i åstedsrapporten at det er foretatt en nøyaktig undersøkelse av hele kjelleren, men det skrives ikke et ord om hva som ble funnet / ikke funnet (mappe 1, side 352). Den kriminaltekniske rapporten er også lite opplysende hva angår andre innganger enn hovedinngangen via Skippergata 6b til bakgården / kjelleren.

Når det gjelder selve gårdsplassen (altså utenfor kjellerlemmen / nedgangen til kjelleren), fremgår det av rapporten at «Det ble ikke funnet noen spor etter gjerningsmannen på gårdsplassen» (mappe 1, side 351). Dette er en meget utilfredsstillende redegjørelse for undersøkelser og funn. Ble det lett etter spor? Etter slepespor? Etter blod? Etter avføring? Hvordan ble det lett? Lysforhold? Ble området (som var under åpen himmel så vidt jeg kan forstå) sikret frem til letingen kunne skje med tilstrekkelig belysning? I den grad området ble grundig undersøkt uten funn, er det desto mer betenkelig dersom det, slik det synes, ikke er gjort noen undersøkelser av den andre (indre) nedgangen til kjelleren.

Mye tyder på at det ikke ble gjort noen særlige undersøkelser av gårdsplassen, idet Oslo brannvesen v/ Kløcker i rapport av 7. desember 1957 (mappe 1, side 104) kun beskriver bakgården med at det var to leiligheter og et lite verksted der, og at «Denne bakgården spiller for øvrig liten rolle i den følgende vurdering». Det er forståelig dersom politiet har tenkt at det antall mennesker som har gått rundt i bakgården og foran kjellerlemmen i forbindelse med funnet av liket har ødelagt eventuelle spor, men etter min mening skulle selvsagt dette vært beskrevet og undersøkelser likevel vært forsøkt.

Imidlertid fremgår det av en senere politirapport av 4. januar 1958 (mappe 1, side 327-328) at porten inn i bakgården fra Fred Olsens gate stod ulåst fra kl. 23.30 og frem til drapet ble oppdaget og at det ellers var mulig å komme inn i bakgården ved å klatre over et gjerde. Med andre ord var det fri tilgang til bakgården i det aktuelle tidspunktet da drapet kan ha skjedd. En åpenbar mulighet er således at gutten Rigmor ble sett sammen med i oppgangen kan ha gått sin vei igjen og at Rigmor før eller etter at han er gått har kommet i kontakt med noen andre som befant seg i bakgården, og som ble gjerningsmannen.

Det fremgår av saksdokumentene at gården Skippergata 6 / Fred Olsens gate var tilholdssted for mange personer som ikke bodde / arbeidet i gården, og at inngangsdørene / portene ofte var ulåste. Dette faktum burde tilsi at politiet stilte seg langt mer åpne i forhold til om den mannen som ble sett sammen med Rigmor utenfor og inne i oppgangen i Skippergata 6b gjerningsmannen. Det at denne mannen ikke melder seg som vitne når drapet blir kjent, styrker mistanken om at han er gjerningsmannen, men det kan også være han unnlater å melde seg fordi han er blitt avskrekket av alt oppstyret og derfor ikke har villet melde seg og dermed pådra seg mistanke, eller at han av andre grunner ikke ønsker sine forhold undersøkt. Han kan også teoretisk sett være ukjent med etterforskningen fordi han ikke er norsk (sjømann?). Det er ikke opplyst at Rigmor snakket noe annet språk enn norsk, men det er heller ingen observasjoner av at Rigmor og gutten i gangen faktisk snakket med hverandre. Jeg gjør disse betraktningene for å vise at muligheten er mange, men de synes i liten grad overveid.

D. Etterforskningens første dag: politiet og media

Allerede den 7. desember, samme dag som drapet var oppdaget, omtalte avisene en rekke detaljer i saken- Delvis oppgir avisene politiet som kilde til informasjonen, delvis var informasjonen av en karakter som tilsier at informasjonen må være gitt avisene av politiet eller av andre profesjonelle aktører som hadde befatning med saken (brannmenn, sakkyndige?).

Osloavisene navngir allerede den 7. desember avdøde, opplyser hva slags kåpe hun hadde på seg på drapstidspunktet, de oppgir adresse, opplyser om når hun forlot sin kjæreste ved trikken den kvelden (kl. 22.40), når hun ble funnet, kl. 01.30, de skriver at hun da trolig hadde vært død i en time, at hun hadde skader i bakhodet, at klærne hennes var i uorden, at det var blod i oppgangen, at det var brann på åstedet, at det dreide seg om et «seksualmord», og at det lå planker over avdøde da hun ble funnet. VG trykker også et bilde av Rigmor.

Når så detaljerte opplysninger gis til publikum, kan det i ettertid bli vanskelig å kontrollere riktigheten av en eventuell tilståelse. Falske tilståelser er et kjent fenomen i alvorlige saker, og er en av grunnene til at det er ønskelig å unngå spredning av detaljopplysninger om åsted, dødsårsak og skader. I tillegg innebærer spredning av detaljopplysninger om omstendigheten rundt et drap at blir vanskeligere å vurdere påliteligheten av vitneforklaringer som avgis etter at opplysningene har kommet ut. Detaljer i en vitneforklaring har en ganske redusert verdi når vitnet kan ha lest eller sluttet seg til dem, f.eks. hva angår NÅR de skal ha gjort ulike påståtte observasjoner. En annen konsekvens av at politiet offentliggjør bilder av Torgersen og forøvrig kommenterer saken slik de gjør, er at fallhøyden for politiet, hvis de har tatt feil mann, øker. Det kan påvirke politiets evne og vilje til å etterforske saken objektivt.

Politiets uttalelser til media morgenen etter drapet kan tyde på at i alle fall noen av dem helt i startfasen av etterforskningen har stilt seg noe mer åpne med hensyn til mulige gjerningsmenn. Til Dagbladet den 7. desember 1957 uttaler etterforskningsleder, politifullmektig Haukenes at «Det er ting som tyder på at det ikke behøver å være morderen som ble sett sammen med Rigmor Johnsen i trappoppgangen. Klokken 22. 40 fulgte hun nemlig en venn til Østbanen hvor han tok trikken til Oppsal». Men den videre etterforskning tyder på at politiet nærmest ensidig forfølger den tanke at mannen som vitnet Olga Eriksen ser i oppgangen sammen med Rigmor ca. kl. 23.00, og som Eriksen ikke kjenner til, er gjerningsmannen. Eriksen beskriver i sin første politiforklaring, morgenen etter observasjonen, at mannen hadde blondt, stritt hår.

E. Særlig om vitnet Esther Olsen

Esther Olsen, som fra sin bod i Dronningensgate solgte de eplene til Rigmor som ble funnet ved liket samme natt, forklarte seg i avhør den 7. desember kl.14.30. Hun kan da lest om drapet i avisene samme dag, eller ha snakket med kunder i kiosken som har fortalt hvem avdøde var. Olsen kjente Rigmor godt fra før, fordi Rigmor og hennes familie var kunder i kiosken. Hun forteller i avhør at Rigmor beklaget seg over at en mann fulgte etter henne, og at mannen tøyset og var innpåsliten mot Rigmor mens de stod ved boden. Hun beskriver mannen noe, og sier blant annet at han ikke snakket Oslo-dialekt. (Jeg bemerker her at Torgersen snakket Oslo-dialekt).

På dette tidspunktet i etterforskningen må altså Olsens vitneforklaring ansees som meget interessant og viktig i den videre etterforskningen. Selv om det selvfølgelig ikke er sikkert at mannen som viste interesse for Rigmor ved Esther Olsens bod er gjerningsmannen, er dette en så vidt nærliggende mulighet at politiet nå burde vært svært påpasselig med å «sikre» minnet av observasjonen mot å bli ødelagt av påvirkning. Esther Olsen sier jo at hun har sett Rigmor etter kl. 22.40 sammen med en mann som viste tydelig og påtrengende interesse for henne.

Den 9. desember deltar Esther Olsen som vitne i en personkonfrontasjon hvor Torgersen er en av figurantene. Hun plukker ikke ut noen av figurantene som mannen hun så sammen med Rigmor. Hensett til hennes forklaring burde politiet umiddelbart burde ha fulgt opp med andre tiltak for å forsøke å finne frem til mannen hun hadde sett. I stedet virker det som politiet nedprioriterer henne som vitne når hun ikke plukker ut Torgersen.

Først den 15. januar, over 2 måneder senere, får Esther Olsen se igjennom politiets fotoregister, fra gruppen «modus operandi». Her plukker hun ut en mann, Alf B, som «sikker» – at han var mannen hun så sammen med Rigmor ved boden. Mannen er 30 år og fra Vestlandet, altså snakket han neppe Oslo-dialekt. Idet han inngår i gruppen «modus operandi», bør han på dette tidspunktet være meget interessant for politiet. Han var straffet for blotting i 1953 og var pågrepet for å ha gjort seksuelle tilnærmelser til noen unge jenter i Oslo i november 1957, altså kort tid før drapet.

F. Om etterforskningen av sporet «Alf B»

Politiet avdekket at Alf B var i Oslo på tiden for drapet, og at han den 6. desember 1957 stemplet ut fra sin jobb i Oslo kl. 16.31. Alf B forklarte at han intet hadde med drapet å gjøre og at han på tiden for drapet bodde sammen med sin hustru, og at han hver dag dro hjem etter dagens arbeid. Dette synes politiet å ha slått seg til ro med. De gjorde intet for å kontrollere hans påståtte bevegelser, og de etterforsket ham ikke ytterligere. De avhørte ikke hans kone, de konfronterte ikke vitner med ham i personkonfrontasjon. Avhøret av Alf B er på en knapp side.

Etter min oppfatning er den manglende etterforskningen av Alf B uforenlig med de krav som må stilles til en pålitelig og objektiv etterforskning. Dette var et spor som åpenbart skulle ha vært fulgt opp så langt som overhodet mulig, og informasjonen rundt Alf B skulle ha blitt forelagt bredt for retten i 1958.

Alf B var for øvrig på forsvarers bevisoppgave til hovedforhandlingen. Han møtte aldri for retten. Aktor opplyste at Alf B satt i varetekt i Århus. Det er i ettertid opplyst på forespørsel fra advokat Moss, fra Landsarkivet for Nørrejylland, at det ikke fantes opplysninger hos dem om at Alf B hadde vært varetektsfengslet i Århus på tiden for hovedforhandlingen.

G. Tre menn som løp vek fra Skippergata mens brannvesenet rykket ut

Et tredje vitne som burde være av stor interesse for politiet allerede den 7. desember er vitnet Aarhus, som kl. 05.30 møtte på kriminalvakte og forklarte at da han kom på arbeid i Rådhusgata 7 b kl. 0115, så han 3 unge menn løpe oppover Rådhusgata fra Skippergata og bort Dronningensgate til høyre. De løp i en «voldsom fart og for avhørte så det ut som de ville komme unna fortest mulig. Straks etter hørte han brannbilene komme kjørende med sirenene på» (vi vet at brannbilene kom mellom klokken 01.27 og 01.30)

Aarhus har lest morgenavis før han kommer til politiet (sier han i avhøret). At Aarhus bommer med 10-15 minutter på tidsanslaget for observasjonen han har gjort gjør selvfølgelig ikke hans forklaring uinteressant. Han opplyser at guttene var iført mørke kapper og hatter, at de var i 20-25 års alderen. Han sier at han ikke vil kunne kjenne dem igjen på fotografier.

Det som etter mitt syn særlig gjør forklaringen fra Aarhus interessant er at den kommer så tidlig, før han kan ha fått særlig mye informasjon om saken fra annet hold, og mens han har observasjonen friskt i minnet. Likevel er avhøret av ham kun på ca. ½ side og det er svært overfladisk. Han spørres ikke hvilken informasjon han har om drapet, eller hvorfor han anslår tidspunktet for observasjonen til kl. 01.15 eller hva han mener med tidsangivelsen «straks etter». På det tidspunktet Aarhus kommer til politiet og forteller om hva han har observert, er Torgersen allerede erklært mistenkt for drapet internt i politiet.

Så vidt jeg kan se følges Aarhus’ vitneforklaring overhodet ikke opp videre i etterforskningen, og det later ikke til at forklaringen rokker ved politiets oppfatning av at Torgersen er gjerningsmannen.

Aftenposten skriver den 9. desember i sitt morgennummer at «politiet mener å ha meget sterke holdepunkter for mistanken mot ham» (Torgersen, min anmerkning). Aarhus’ vitneforklaring, derimot, refereres meg bekjent aldri av politiet i media, f.eks. med forespørsel om hvorvidt andre vitner har gjort observasjoner av løpende menn i det aktuelle tidsrommet / området – eller med anmodning om at de tre menn skal melde seg. En slik anmodning i media kunne ha vært gitt med så få detaljer at eventuelle observasjoner kunne undergis en pålitelig sammenlikning. Det at Aarhus sier han neppe vil kunne gjenkjenne gjerningsmennene gjør det ikke dermed forsvarlig å se bort fra observasjonen, som på grunn av sin art godt kan ha sammenheng med drapet.

H. De neste dager inn i etterforskningen: politiet og media

I stedet for å søke å beskytte kjente og eventuelle vitners minne fra påvirkninger som kan svekke påliteligheten av vitneforklaringene gir politiet avisene identiteten til siktede, Torgersen.

Mandag den 9. desember 1957, den samme dagen som Torgersen fremstilles for førstegangsfengsling i retten, identifiserer avisene Torgersen med fullt navn, alder og med detaljerte (og dels uriktige) bakgrunnsopplysninger om hans tidligere straffesaker. Bakgrunnsopplysningene gis på en slik måte at de åpenbart er ment å skulle underbygge mistanken mot Torgersen. Politifullmektig Haukenes opplyser til Dagbladet at politiet sannsynligvis vil formidle bilde av Torgersen til avisene dagen etter.

Den 10. desember trykker VG bilde av Torgersen.

Når politiet velger å gi media bilde av en mistenkt i en straffesak er det en avgjørelse med mange implikasjoner.

I en sak hvor man har meget gode tekniske bevis kan det muligens la seg forsvare hvis behovet for å gjøre det er legitimt og viktig nok til å oppveie betenkelighetene.

I en sak hvor bevisene mot mistenkte er så syltynne, for ikke å si fraværende, som de var i denne saken på dette tidspunktet er det uforståelig for meg at dette ble gjort.

Konsekvensen av at mistenktes bilde trykkes i avisen er at alle senere foto- og personkonfrontasjoner eller fotofremvisninger for vitner, hvor den i media fremviste person plukkes ut av vitnet, er nærmest verdiløse. Vitnene har jo sett bilde i avisen av «mistenkte» og vet hvem politiet tror er gjerningsmann. I tillegg til at vitnene meget lett vil få sitt minne ubevisst forstyrret, er det dessverre et ikke ukjent fenomen at vitner ønsker å hjelpe politiet med å peke ut «rett mann» i den gode saks tjeneste. («Politiet vet nok hva de driver med»)

I Riksadvokatens rundskriv RA- 2013-2 vedr vitnekonfrontasjoner fremgår det under pkt. IV:

«Dersom politiet har etterlyst en mistenkt person med bilde i media, er vitnekonfrontasjon som regel utelukket».

At den samme forholdsregelen ikke inngikk i Riksadvokatens rundskriv om personkonfrontasjoner av 1933, som altså gjaldt i 1957, er et eksempel på den utviklingen av etterforskningsfaget som jeg har nevnt over.

Når f.eks Olga Eriksen (som bodde i Skippergata 6 og som så Rigmor i trappen med en mann) i rettslig avhør den 22. februar blir spurt om hun gjenkjenner siktede (Torgersen) og hun svarer at «Det kan ikke være to som er så like», har hun altså sett bilde av Torgersen i avisen en rekke ganger, og det er åpenbart all grunn til å ta høyde for at hennes minne er påvirket av dette. Det er dessuten generelt all grunn til skepsis overfor personkonfrontasjon i retten med mistenkte / tiltalte tilstede, fordi vitner bevisst eller ubevisst legger til grunn at politiet «har tatt rett mann». Vi vet også at Olga Eriksen, noen måneder tidligere, den 9. desember, da hun deltok i en personkonfrontasjon hvor Torgersen var en av figurantene, ikke plukket ham ut. Ved den første oppstillingen festet hun seg ved Torgersen, men ved den andre oppstillingen ved en annen av figurantene. Hun kjente ham altså ikke igjen den gangen.

I. Johanne Olsen – et av påtalemyndighetens sentrale bevis.

Et vitne som påtalemyndigheten åpenbart vurderte som et sentralt og viktig bevis mot Torgersen, var Johanne Olsen. Hun var det eneste vitnet politiet hadde under etterforskningen av saken før hovedforhandlingen, som hevdet at hun hadde sett Torgersen på et tidspunkt som stred mot hans alibiforklaring.

Johanne Olsen var nabo av Torgersen på Lille Tøyen og kjente godt til ham og hans familie. Hun lå i tvist med familien, i en husleiesak, hvor formålet til Olsen og de andre partene på hennes side av tvisten, var å få kastet familien Torgersen ut av deres leilighet. Dette tilsier at vitnets forklaring, i rettssikkerhetsøyemed, må vektes mot dette bakgrunnsteppet.

Johanne Olsen forklarte den 12. desember til politiet av hun den 6. desember kl. 23.50 hadde sett Torgersen idet han passerte henne bakfra i Torggata og deretter gikk med raske skritt mot en drosje på Stortorget, som han straks satte seg inn i, hvorpå bilen kjørte vekk. Johanne Olsen forklarte at hun allerede morgenen etter, før hun visste om drapet, hadde fortalt om sin observasjon til en venninne på Tøyen, fru Gundersen.

Jeg finner det påfallende at Johanne Olsen ikke henvender seg til politiet med sin observasjon langt tidligere enn hun gjorde. Torgersen blir identifisert i alle Oslo-avisene allerede den 9. desember, som mistenkt for drapet. Man skulle tro at Johanne Olsen da umiddelbart ville fortelle politiet om sin observasjon av Torgersen som hun gjorde samme hatt som drapet skal ha skjedd, men det gjorde hun ikke.

Den 10 desember skriver Aftenposten i sin morgenutgave at Torgersen hevder å ha alibi, men at han ikke vet hverken etternavn eller bosted til «Gerd» som han sier han var sammen med. Avisen formidler videre at politiet ber publikum om opplysninger, særlig om en eventuell drosjetur, og at politiet sier det er «mulig at han brukte drosje fra Skippergaten eller strøket der omkring og opp til Lille Tøyen i tiden fra kl. 22.40 og utover mot midnatt. Det er heller ikke utelukket at han kan ha tatt en eller annen buss fra sentrum og hjem utpå kvelden fredag».

Den 11. desember viderebragte avisene, særlig Dagbladet en rekke vitneforklaringer om observasjoner av en mann sammen med / som gikk etter Rigmor, og han beskrives å ha mørk frakk og være barhodet. Politifullmektig Haukenes bekrefter til Dagbladet at disse signalementene stemmer godt

Først dagen etter dette, den den 12. desember, og fortalte Johanne Olsen til politiet at hun så Torgersen passerer henne i Torggata den 6. desember kl. 23.50 hvorpå han satte seg inn i en drosje som straks kjørte derfra, og at han hadde mørk frakk og var barhodet, var det altså ikke lenger snakk om en uavhengig vitneobservasjon som var pålitelig fordi vitnet ikke kjenner til detaljopplysninger i saken. Johanne Olsen hevdet senere, i rettslig avhør at hun ikke ønsket å forklare seg i saken, men at noen andre hadde gjort politiet oppmerksom på hennes observasjon. Det fremgår ikke av saksdokumentene om dette er riktig og eventuelt hvem som gjorde politiet oppmerksom på Johanne Olsen. Johanne Olsen får tydeligvis ikke spørsmål om dette.

Johanne Olsens og Torgersens forklaringer er uforenlige. En av dem forklarer seg uriktig. Hensett til den relasjonen vitnet Olsen hadde til Torgersens familie, til at hun ikke melder seg før 12. desember og til at alt ved hennes forklaring nærmest er en blåkopi av den «bestillingen» politiet har gitt gjennom media, synes jeg Johanne Olsens forklaring er uforsvarlig grunnlag å bygge en fellende dom på. Det er etter mitt syn liten grunn til å vektlegge hennes forklaring særlig mye. I samme retning synes jeg det trekker når Olsen i ettertid (i retten) gir tydelig uttrykk for at hun ikke ønsker å være vitne i saken.

En annen sak er at Olsens forklaring om hva hun har observert, under alle omstendigheter må vurderes i lys av at observasjonen er gjort under forhold som gjør at den meget vel kan være en feilobservasjon dersom den subjektivt sett er sann (I mørket, meget kortvarig, og mannen ble i all hovedsak observert bakfra). Olsen kan ha sett en hun forvekslet med Torgersen.

Når det gjelder å få Olsens forklaring bekreftet synes politiet å ha nedlagt betydelige etterforskningsressurser. Hennes forklaring søkes bekreftet gjennom en rekke henvendelser til drosjemiljøet, både direkte og gjennom media, for å finne sjåføren som kjørte Torgersen hjem. Men tross anstrengelsene – politiet finner aldri denne sjåføren.

Johanne Olsen sier heller ikke noe den 12. desember om at Torgersen hadde stripete bukser. Denne opplysningen hadde ikke kommet ut i avisene på dette tidspunktet, så vidt jeg kan se.

Johanne Olsens venninne, Fru Gundersen, avhøres også av politiet den 12. desember. Johanne Olsen sier i sitt første avhør at hun fortalte Gundersen om sin observasjon, på morgenen den 7. desember. Gundersen bekrefter dette. Åpenbart hadde heller ikke Gundersen funnet grunn til å varsle politiet om dette, på tross av all mediadekning av saken og av at Torgersen var mistenkt.

Gundersen avhøres på nytt den 18. desember, og hun tilføyer da kun en ny opplysning, nemlig at Olsen hadde sagt at Torgersen hadde noen «rare bukser». Heller ikke hun har nevnt buksene i sitt første avhør.

Senere, den 21. desember, i nytt avhør, tilføyer også Johanne Olsen til sin forklaring at Torgersen hadde stripete bukser, som hun tenkte ville passet bedre til en ungdom.

Fordi ingen av kvinnene nevner dette i første avhør, og fordi begge nevner det i det neste, er det grunn til å stille å stille spørsmål ved om denne opplysningen kommer fra Olsen og Gundersen i avhøret på deres eget initiativ. Jeg synes det er grunn til å undres på om politiet, som nå etter hvert er blitt meget oppmerksomme på de stripete buksene, har spurt vitnene direkte, eller eventuelt har spurt Gundersen direkte, som igjen har nevnt dette for Olsen. Olsen beskriver ikke buksene nærmere i avhøret, f.eks. snitt, eller hva som gjorde at hun oppfattet dem som for ungdommelige. Det er derfor lite ved avhøret som kan gjøre oss sikre på at hun faktisk har sett buksene. Etter å ha sett bilde av buksene stiller jeg meg litt undrende til hennes beskrivelse av buksene som ungdommelige (hensett til moten i 1957), og dette utsagnet burde i avhøret ha vært fulgt opp med anmodning om en nærmere beskrivelse.

Hvis politiet har spurt direkte om Torgersen hadde / kan ha hatt stripete bukser, har det etter mitt syn ganske begrenset verdi ved pålitelighetsvurderingen av observasjonen dersom et vitne svarer bekreftende. Vitner går som regel ut fra at politiet ikke spør uten grunn.

J. De sakkyndige og etterforskningen

De sakkyndiges erklæringer som kom underveis i etterforskningen og under hovedforhandlingen i saken har trolig hatt avgjørende betydning både for hvordan etterforskningen i saken forløp, og for rettens syn på skyldspørsmålet.

De tekniske bevisene er i saken (tannbittbeviset, barnålbeviset og avføringsbeviset) er grundig gjennomgått av andre, og redegjørelsene er publisert på www.togersensaken.no. I tillegg til at rapportene fra før hovedforhandlingen hadde et innhold som burde ha påkalt mer skepsis, deler jeg den oppfatningen at de opplysninger som er fremkommet om disse bevisene etter rettsaken mot Torgersen i 1958 tyder på at disse bevis ikke er pålitelige, og at det ikke er mulig å legge til grunn de konklusjoner som de sakkyndige trakk i 1958.

Ved min gjennomgang av saksdokumentene fra 1957 og f1958 finner jeg det sterkt betenkelig at de sakkyndige får så mye informasjon om åstedet og politiets drapsteori FØR de gjør sine undersøkelser. De sakkyndige skulle f.eks. ikke ha fått «bestillinger» som «let etter avføring på skoene» men «Undersøk skoene» eller i alle fall ikke mer enn «Finnes det noe på skoene? I så fall – hva er det?» Først etter uavhengige analyser fra åsted og sko burde man sett på om funnene evt. var overensstemmende, uten av den som utfører analysen vet hva politiets teori er – de som analyserer tekniske funn under en etterforskning bør ikke engang vite hvilken sak man analyserer for.

De odontologisk sakkyndige burde ha fått et sett ulike anonymiserte tannavstøp fra f.eks. 10 ulike personer, hvorav ett fra mistenkte, for så å se om det var mulig å knytte bittmerkene til et spesielt tannsett.

Ved anonymiserte analyser hvor den sakkyndige analytikeren ikke vet hva som «skal bevises» unngår man at forutinntatthet påvirker analysen, og påliteligheten av analysen øker. I etterforskningen av drapet på Rigmor Johnsen ser vi det motsatte. Det er med uro jeg leser i dokumentene at tannlege Strøm selv flere ganger oppsøker Torgersen i fengselet for å be ham avgi tannavtrykk, og at Strøm endog ringer til etterforsker og ber om å bli varslet straks hvis Torgersen vil avgi tannavtrykket. Strøm fremstår som engasjert på en måte som en sakkyndig ikke bør være.

Videre burde de sakkyndige som foretok analyser av avføring fra åstedet og funn av en substans på siktedes sko, fått oversendt preparater merket A, B, C osv. uten nærmere angivelse av hvor de er funnet, og blitt bedt om å redegjøre for hva preparatet var og om noen av dem var overensstemmende.

Det er sannsynlig at de sakkyndige som ble oppnevnt i saken, noen allerede 7. desember, også leste aviser. Det er nærliggende å tenke seg at odontolog Strøm, som først får se Rigmor Johnsen etter at hun er bragt til obduksjon, har fått med seg avisomtalen av «seksualdrapet» når han karakteriserer bittet i Rigmors bryst som et «lystbitt». Hva et «lystbitt» er gjøres ikke nærmere rede for av Strøm. Han gjør ikke rede for om dette var et fenomen han hadde sett også i andre undersøkelser han hadde gjort, selv om hans formulering lyder som om «lystbitt» er noe han har observert mange ganger. Senere er det, som nevnt over, Strøm som gjentatte ganger oppsøker Torgersen i fengselet i den hensikt å få tatt tannavstøp av ham, som Strøm så senere skal sammenlikne med bittet i brystet til Rigmor Johnsen.

I tillegg fremstår den fysiske håndteringen av beslag (fyrstikkesker og turnsko) som meget utilfredsstillende. For meg har det ikke vært mulig å følge beslagene i detalj med hensyn til hvor de til enhver tid har vært, og hvem som har hatt dem i sin besittelse. Dette er lite betryggende, og særlig når sakens dokumenter viser at beslagene forandrer seg underveis i etterforskningen, til Torgersens ugunst.

K. Om etterforskningen av avføringsprøvene

Saksdokumentenes underdokumentnummer 27 inneholder uttalelsene fra de sakkyndige, hvor de synes å være lagt inn fortløpende etter hvert som politiet har mottatt dem.

I notat datert 22. desember (dokumentnummer 27, 2) har Dr, Valentin Fürst uttalt seg om sin sammenlikning av prøver fra Torgersens sko og fra avføring på åstedet. Han skriver i notatet at det er «meget stor likhet med hensyn til mengdeforhold og anordning av noen karakteristiske planteceller».

Dokumentnummer 27, 3, det påfølgende dokumentet, er et notat fra Amanuensis Anton Skulberg fra Norges veterinærhøgskole, og det er datert 20. desember 1957. Skulberg skiver at han i prøve 1, som er prøven fra Torgersens sko, finner korte hår. Funn av hår beskrives ikke for de andre prøvene.

På dette tidspunktet må man altså kunne forutsette at etterforskerne har oppfattet at funnet av avføring på Torgersens sko ikke er likt funnet av avføring på åstedet. Hårene utgjør forskjellen.

Det neste dokumentet i underdokument 27 (dok. 27,4) er en rapport datert 22. desember 1957 fra Professor Aaser ved Norges Veterinærhøgskole. Han er, som det fremgår av hans innledning, blitt bedt om å undersøke om avføringen på Torgersens turnsko stammer fra menneske eller dyr. Han undersøker avføringen fra Torgersens sko i mikroskop, og han beskriver sitt funn ved undersøkelsen slik: «I prøven fra turnskoen kunne det ikke med bestemthet påvises planterester. Det fantes noen få fibre av ubestemmelig art og dessuten noen få små hår som jeg ikke har kunnet identifisere». Aaser skriver også i rapporten at han mener avføringen på Torgersens sko stammer fra et menneske, fordi han mener det luker menneskeavføring av den og ikke dyreavføring.

På dette tidspunktet, har altså etterforskerne nok en gang fått vite om hårfunnet, og dessuten at Aaser ikke fant planterester i avføringen. De vet også at Aaser eneste holdepunkt for å anta noen om avføringens opphav er Aasers tillit til sin evne til å skille dyre- og menneskeavføring ved hjelp av sin luktesans.

Det neste dokumentet som dokumentføres i underdokument 27 (dok 27/5) er en rapport datert 17. januar 1958 fra Professor Dr. Printz, som også har undersøkt avføringsprøvene.

Printz nevner ikke med et ord i sin rapport at det i prøven fra Torgersens sko allerede ved analyser gjort den 20. og 22. desember, er funnet små hår, noe ikke ble funnet i prøvene fra avføringen på åstedet, eller at Aaser ikke fant planterester. Tvert imot konkluderer han med at avføringsprøvene fra avdødes klær, og fra hennes kropp er «fullstendig like» avføringen funnet på Torgersens turnsko. Han opplyser at avføringen er helt lik med hensyn til innhold, utseende og konsistens.

Selv om man tar høyde for at respekten for professorer og andre yrkesgrupper med høy status nok var enda høyere i 1957 enn den er nå, og at dette nok medførte færre kritiske innvendinger mot deres uttalelser, finner jeg det svært urovekkende at hverken politiet, statsadvokaten har forholdt seg til de klare indikasjoner som foreligger i rapportene på at avføringen på skoen nettopp IKKE stemmer overens med den fra Rigmor.

Disse divergensene i svarene fra de sakkyndige burde ha ført til at politiet stilte ytterligere spørsmål til Printz. De burde ha bedt både Printz og Aaser om en nærmere redegjørelse for Aasers funn av hår men ingen planterester i avføringen fra skoen, og om Pritz’ funn av en menge planteceller men ingen hår i nøyaktig den samme prøven.

Dette gjøres imidlertid ikke. Det ser ut til at etterforskerne slår seg til ro med siste talers utsagn – det er full likhet mellom prøvene. Printz har i sin uttalelse også gått ut over sitt sakkyndighetsområde og har uttalt seg om sannsynligheten for at en slik likhet kan være tilfeldig. Han konkluderer med at det kan den neppe være, og at avføringen fra siktedes turnsko stammer fra «den myrdede».

Med dette synes etterforskningen å bli avsluttet hva angår spørsmålet om avføringssporene. Retten får seg presentert Printz’ vurdering i retten, og det ser ikke ut til at divergensene ble kjent for de som dømte Torgersen.

Dette er ikke betryggende og objektiv etterforskning. Man har unnlatt å følge opp indikasjoner som talte til mistenktes fordel, og opplysningene bringes heller ikke frem for retten av påtalemyndigheten eller av andre.

L. Om fyrstikkeskene som ble beslaglagt fra Torgersens lomme

I rapport av 22. februar 1958 fra Kriminalavdelingen ved Wolff og Johansen fremgår det om de to fyrstikkeskene, beslaglagt i Torgersens lomme, at den ene er ubrukt og den andre har to rip i riveflaten på den ene siden og noen flere mot den andre sidens riveflate (mappe 1 side 378). I rapport av 24. februar (altså to dager senere) (mappe 2, side 37) skriver Professor dr. Printz at den ene fyrstikkesken er ubrukt, men den andre har mange og tydelige riper på begge riveflatene, til sammen ca. 15-20 stykker. Så mye ressurser som Printz ellers legger ned i analysene han gjør i denne saken forundrer det meg at han ikke undersøker og oppgir nøyaktig hvor mange rivemerker det er på hver side, noe som trolig lett ville la seg undersøke med et alminnelig forstørrelsesglass. Men i alle fall, i vanlig språkbruk er ikke to «mange». Fyrstikkesken synes derfor å ha blitt tilføyet flere rivemerker mellom den 22. og den 24. februar. Og de mange riveflatene vektes til Torgersens ugunst fordi de passer med funn av et visst antall avbrente fyrstikker på stedet.

Aktor (og forsvarer) burde ha besørget opplyst for retten hvilket funn Wolff og Johansen hadde gjort, og deretter nøyaktig hvor mange rivespor Printz fant, og deretter fått en forklaring på divergensen.

Retten burde også ha fått en redegjørelse for de stadig nye funn av avføring på Torgersens turnsko, på skoens vandring mellom ulike analytikere. Det er mangelfull notoritet også knyttet til hvor og i hvis varetekt skoen har vært til enhver tid.

Manglende notoritet og nøyaktighet knyttet til oppbevaring av beslag og detaljer i beslagsanalyser utgjør en stor svakhet ved etterforskningen, somåpenbart forringer verdien av de bevis retten har fått seg forelagt knyttet til disse beslagene.

M. Om dokumentføringen i saken i 1957-1958

Jeg har også hatt tilgang til en del dokumenter i saken, som ikke er lagt inn i «saksdokumentene». Selvfølgelig skal alle dokumenter som kan ha noen som helst interesse i saken legges inn i saksdokumentene. Det følger av et alminnelig krav til redelighet og objektivitet (og også av rettspraksis etter 1958). Særlig viktig er dette dersom det dreier seg om opplysninger som siktede kan ha interesse av for å ivareta sitt forsvar. Jeg tillater meg her å skyte inn at etter min oppfatning har politiet fortsatt en lang vei å gå før dette kravet imøtekommes på en tilfredsstillende måte.

Blant dokumenter som ikke var lagt inn i saken fant jeg en vitneforklaring datert 7. desember 1957 fra en av naboene i gården der Rigmor Johnsen bodde. Hun finner grunn til å henlede politiets oppmerksomhet på en av de andre beboerne i gården, fordi hun ved flere anledninger det siste halvåret har observert ham opptre voldelig/ truende overfor både kvinner og en mann. Fordi mannen aldri ble undergitt noen etterforskning i saken (utover et overfladisk vitneavhør) unnlater jeg å navngi ham her. Han hadde imidlertid ikke alibi for drapstidspunktet og han hadde inntatt større mengder alkohol den 6. desember. Likevel synes ikke politiet å ha vurdert å beslaglegge hans klær og sko, eller ransake hans bopel etter spor i saken. Hadde de gjort så, kunne de neppe ha fengslet Torgersen i saken den 9. desember utelukkende fordi han var en moduskandidat som ble pågrepet noen kvartaler fra åstedet. Naboen uten alibi var i Skippergata 6b da brannen ble oppdaget.

Enda mer underlig – og betenkelig – er det at retten som dømte Torgersen i 1958 aldri fikk vite at under hovedforhandlingen meldte det seg vitner som sa de visste hvem «Gerd» fra Torgersens forklaring var. Dette kommer jeg tilbake til under pkt. 12.1.

N. Om nye vitneforklaringer som innkom under hovedforhandlingen
1. Nye vitner med opplysninger om «Gerd»

Under hovedforhandlingen meldte det seg tre vitner som ikke hadde noen tilknytning til saken, og som opplyste at de meldte seg så vidt sent fordi de forstod av avisreferatene fra rettssaken at Gerd ikke selv hadde meldt seg til politiet. De var tidligere kollegaer av Gerd og opplyste at hun selv hadde fortalt dem at hun var «den Gerd» allerede noen få dager etter at drapet var kjent.

Den Gerd de snakket om het Gerd Kristiansen, og hun var nygift på tidspunktet for drapet.

Ifølge vitnene som meldte seg, hadde hun i samtaler om drapssaken, hvor hun sa hun var «den Gerd», grått og vært fortvilet, samt klaget over smerter etter skader som hun ikke redegjorde nærmere for. Ifølge vitnene hadde sagt at hun ikke kunne melde seg til politiet fordi hennes mann vars sjalu på Torgersen, og hun var redd for at hun måtte flytte fra svigerforeldrene hvor hun bodde med sin mann.

Politiet kontaktet så Gerd Kristiansen og hennes mann, og avhørte dem samtidig i deres hjem. Avhøret av Gerd er meget overflatisk. Hun nekter for å ha vært sammen med Torgersen den aktuelle natten, og sier at hennes kollegaer må ha misforstått.

Politiet hadde altså, under hovedforhandlingen, mottatt ny informasjon som støttet tiltaltes alibiforklaring. Det er intet i sakens opplysninger som tyder på at Gerd Kristiansens kolleger hadde noen subjektiv tilknytning til saken i noen retning, hverken noen tilknytning til Torgersen eller noe ønske om å gjøre det vanskelig for Gerd.

Politiet ettergår ikke dette sporet nærmere. Gerds kolleger, som meldte seg med opplysningene, avhøres ikke ytterligere. De skulle åpenbart ha vært foreholdt Gerds forklaring, og avhørt på nytt. At politiet ikke etterforsker dette videre og besørger at det blir en del av rettens bevisbilde, er et brudd på politiets plikt til å gjennomføre en objektiv etterforskning ved å lete etter bevis som taler for mistenktes uskyld.

De nye opplysningene bringes heller ikke til rettens kunnskap. Dommerne i saken fikk derfor ingen mulighet til selv å vurdere disse opplysningene. Hvorvidt Torgersens forsvarer kjente til de nye opplysningene kan jeg ikke avdekke gjennom dokumentene, men basert på medias referater fra rettsaken, ser det ikke ut til at opplysningene overhodet har vært fremme i retten.

Påtalemyndigheten skulle ha sørget for at denne nye informasjonen ble en del av bevisbildet i saken. Det følger av aktors plikt til redelighet og objektivitet.

Politiets håndtering av dette nye sporet står i klar kontrast til hvordan et annet vitne som meldte seg under hovedforhandlingen ble håndtert, nemlig vitnet Ørnulf Bergersen.

2. Vitnet Ørnulf Bergersen

Bergersen avga politiforklaring i saken første gang 4. juni 1958, altså etter at rettssaken hadde startet. Han forklarte da at han den 7. desember 1957 kl. 00.55 så Torgersen komme ut av en port i Skippergata 6b med en sykkel.

Han forklarte seg deretter som vitne under hovedforhandlingen, den 7. og 9. juni.

Ved åstedsbefaringen under rettssaken skulle Bergersen påvise Skippergata 6b. Han pekte da på et hus på motsatt side av gaten; Skippergata 9. Påtalemyndigheten anførte på bakgrunn av dette at Torgersen hadde parkert sykkelen inne i portrommet til Skippergata 9, mens han var inne i Skippergata 6 og tente på.

Bergersens hadde vært innsatt i fengsel en rekke ganger i tiden mellom 1940 og 1958. Han var narkoman (morfinmisbruker) og han var alkoholisert. Han var idømt sikring på grunn av mangelfullt utviklede sjelsevner og fare for nye straffbare handlinger.

Det var altså all grunn til at politiet skulle vurdere hans plutselige henvendelse mer enn et halvt år etter den påståtte observasjonen, og etter at hovedforhandlingen hadde startet, med stor skepsis. Men i Bergersens nedskrevne politiforklaring er det ikke tegn til at han får et eneste spørsmål av politiet om hvorfor han ikke har meldt fra om sin observasjon tidligere.

Bergersens forklaring inneholder intet som han ikke har kunne basere på sin kjennskap om saken fra media. Det er således intet ved den som gjør den spesielt pålitelig. Tvert imot er hans forklaring om egne bevegelser på den aktuelle tiden svært lite sannsynlige. (Tid og distanser)

Aktor i saken, statsadvokat Dorenfeldt, karakteriserte i sin prosedyre Bergersens vitneprov som” nøkkelen til gåtens løsning”.

Som nevnt over, foreligger det en sterk kontrast mellom på den ene side politiets og påtalemyndighetens oppfølging av vitnet Bergersen, som var til ugunst for Torgersen og på den annen side oppfølgingen av vitnene som meldte seg med opplysninger om Torgersens alibi, «Gerd».

Hensett til de faktorer politiet kjente til om disse vitnene, som sier noe om vitnenes pålitelighet, er forskjellsbehandlingen faglig uforståelig for meg. Den tyder på at etterforskerne og påtalemyndigheten ikke er objektive, men tvert imot entydig søker å bevise mistenktes skyld, og bevisst ignorerer bevis på hans uskyld.

Som nevnt innledningsvis er objektivitet hos politi og påtalemyndighet en sentral faktor i en pålitelig bevisinnhenting.

Fra NOU 2007:7 «Fritz Moen og norsk strafferettspleie» siteres:

13.4.2.4 Endringer i kravene til utforming av bevisoppgave

Det følger i dag av straffeprosessloven § 262 første ledd første punkt at påtalemyndigheten sammen med tiltalebeslutningen skal sende retten en oppgave over de bevis som ønskes ført. Tanken om at påtalemyndigheten skal opptre objektivt, tilsier at bevisoppgaven skal inneholde alle bevis av relevans, enten de taler til gunst eller ugunst for tiltalte. I praksis er det vanlig at påtalemyndigheten overlater til forsvareren å påberope seg enkelte bevis. For å unngå at bevis som taler til gunst for tiltalte, blir oversett og ikke kommer frem under hovedforhandlingen, foreslår utvalget at det vurderes å lovfeste at påtalemyndigheten, i tillegg til å oppgi de bevis som ønskes ført i saken, skal nevne øvrige relevante bevis. På den måten vil både retten og forsvareren bli klar over eventuelle bevis av betydning som ikke blir ført fra påtalemyndigheten side.

O. Konklusjon

Etterforskningen av drapet på Rigmor Johnsen var etter datidens mål relativt omfattende. Det er mange momenter ved etterforskningen og ikke minst ved bevisene som jeg ikke har gått inn på her.

For ordens skyld nevner jeg imidlertid at jeg ikke har funnet opplysninger i sakens dokumenter som har overbevist meg om at Torgersen er skyldig. Snarere er det en rekke opplysninger som etter mitt syn trekker i retning av at han ikke var gjerningsmannen.

Etter min gjennomgang av sakens dokumenter er det min klare oppfatning at etterforskningen av drapet ikke utgjør en pålitelig informasjonsinnhenting.

Viktige spor er ikke fulgt. Innsamlet bevis er ikke betryggende og notorisk håndtert. Vitner har hatt tilgang på så mye informasjon om saken at det er stor fare for at deres minne er påvirket, og dette skyldes i stor grad politiets taktiske valg tidlig i etterforskningen. Dette foranlediger særlig skepsis med hensyn til om avhør av vitner er gjennomført på en måte som sikrer pålitelig informasjon.

Politiets etterforskning preges av mangel på objektivitet i en slik grad at det er betydelig grunn til uro for om det materialet som ligger i sakens dokumenter er representativt. Ved ensrettet og forutinntatt etterforskning er det stor fare for at viktig informasjon oversees, overhøres eller glemmes og at dette fører til at informasjonen aldri kommer inn i sakens dokumenter i de hele tatt.

Hvis etterforskningen etter en totalvurdering fremstår som upålitelig, kan det i seg selv, etter Høyesteretts praksis, være en frifinnelsesgrunn. (Jfr. Rt-2000-1223, Rt-1998-407)

Etterforskningen bærer etter mitt syn gjennomgående preg av at viktige rettssikkhetsprinsipper er satt til side. Det er min oppfatning at etterforskningen av saken er beheftet med så store mangler at materialet den har frembragt ikke kan brukes som grunnlag for en domfellelse.

Oslo 11.04.15

Unni Fries

III. Saksbehandlingsfeil ved gjennomføringen av hovedforhandlingen i 1958

En nærmere analyse av hovedforhandlingen i 1958 viser at det ble begått flere saksbehandlingsfeil, som – i et hvert fall samlet – må antas å ha hatt betydning for dommens innhold, jf. straffeprosessloven av 187 § 343 første ledd, som for dette punkts vedkommende samsvarer med gjeldende lov § 342 første ledd.

Disse forholdene er utdypet i Nils Erik Lies analyse av Torgersen-saken – se bilag 1 til nærværende begjæring.

Konkret dreier det seg om følgende feil:

A. Oppnevnelse av inhabil sakkyndig

Ved Oslo forhørsretts beslutning av 30. desember 1957 ble professor Henrik Printgz oppnevnt som sakkyndig

til som sakkyndig å uttale seg om neglavskrap fra sikt. og avdøde, fundne fyrstikker på åstedet og på sikt., eventuelt plantemateriale i støv osv.

17. januar 1958 avga han rapport til Kriminallaboratoriet om avføringsprøvene, hvor han konkluderte med at

det er min oppfatning at samtlige disse prøver – heri også innbefattet den fra siktedes turnsko – stammer fra samme kilde nemlig fra den myrdede.

Ved dette har Printz naglet Torgersen til åstedet, og dermed indirekte gitt uttrykk for en klar oppfatning om skyldspørsmålet.

Ikke desto mindre får Printz nytt sakkyndigoppdrag i tilknytning  til barnålbeviset etter at han på denne måten hadde tilkjennegitt sin oppfatning om skyldspørsmålet. I uttalese av 43. februar 1058 konkluderte han med at

følgende materiale fra siktedes klær viser full overensstemmelse med prøver som stammer fra den myrdede og fra åstedet: … 2. Barnåler fra gran av samme morfologiske type og ellers i full overensstemmelse med den form som finnes i kjelleren.

Printz har følgelig gitt uttrykk for et klart standpunkt også til barnålbeviset. Det kan ikke ses bort fra at dette har vært influert av at han allerede anså Torgersen som skyldig.

Som følge av sitt klare standpunkt til skyldspørsmålet, som hadde kommet til uttrykk i forbindelse med avføringsbeviset, skulle Printz ikke ha vært oppnevnt som sakkyndig i tilknytning til barnålbeviset, jf. straffeprosessloven av 1887 § 193 andre ledd.

Når det kan unngås, bør det som sakkyndig ikke oppnevnes noen som etter domstolloven § 106 eller § 108 ville være ugild som dommer.

I 1958 hadde det uten vanskeligheter latt seg gjøre å finne en annen sakkyndig enn Printz til å vurdere barnålene.

Oppnevnelsen av og benyttelsen av Printz som sakkyndig var en klar saksbehandlingsfeil i 1958, jf. straffeprosessloven 1887 § 343 første ledd.

B. Manglende utsettelse – vitnet Gerd Kristiansen

Gerd Kristiansen, som hadde fortalt arbeidskolleger at hun hadde sittet på med Torgersen om kvelden 6. desember 1957, ble ikke avhørt av retten. Det samme gjaldt de kollegene hun hadde fortalt dette til. Det er uvisst om forsvareren var kjent med forklaringene fra disse vitnene. De har imidlertid ikke vært gjort kjent for retten.

I 1958 som i dag våket retten over sakens fullstendige opplysning, jf. straffeprosessloven 1887 § 331 femte ledd.

Her er det begått en saksbehandlingsfeil ved at statsadvokaten ikke har opplyst om avhørene av arbeidskollegene til retten, slik at retten kunne avgjøre om disse og ektefellene Kristiansen skulle avhøres, og om nødvendig utsette forhandlingene slik at det kunne iverksettes avhør av flere av de ansatte på arbeidsstedet for å bringe på det rene hva Gerd Kristiansen måtte ha fortalt til dem. Dette kunne ha gitt lagretten viktige opplysninger aqv vesentlig betydning for vurderingen av Torgersens alibi.

At feilen er begått av påtalemyndigheten og ikke av retten, er uten betydning, og plikten består uavhengig av hva forsvarer måtte ha ment om spørsmålet.

Unnlatelsen av å utsette forhandlingene og sørge for innkalling av vitnene fra Gerd Kristiansens arbeidsplass var en klar saksbehandlingsfeil i 1958, jf. straffeprosessloven 1887 § 343 første ledd.

C. Manglende utsettelse – vitnet Ørnulf Bergersen

Ørnulf Bergersen forklarte seg for politiet 3. juni 1958 og i retten 5. og 7. juni 1958, etter avbruddet på grunn av tumultene i retten 5. juni.

Aktor omtalte Bergersen som «nøkkelen til gåtens løsning», og har åpenbart akseptert forklaringen slik den ble avgitt. Så vidt oppsiktsvekkende som Bergersens forklaring etter hvert må ha fremstått som, må det allikevel ha vist seg for retten et åpenbart behov for andre bevis som eventuelt kunne bekrefte eller avkrefte Bergersens forklaring, eventuelt en kontroll av hvorvidt forklaringen kunne være riktig. Dette gjaldt først og fremst sannsynligheten av at han kunne gå fra Gjersjøen på 2 ¼ time, sannsynligheten for at han kunne passere Oslo Ø uten å bli sett av de polititjenestemennene som befant seg der, og en nærmere kontroll av en klokke som hadde oppført seg så vidt spesielt som Bergersens klokke angivelig hadde gjort.

At spørsmålet om utsettelse på dette grunnlaget ikke har vært reist av forsvareren er uten betydning, jf. foran under punkt 2. Også denne unnlatelsen av å utsette saken for å bringe klarhet i spørsmålene i tilknytning til Bergersens forklaring representerer en tilsidesettelse av rettens plikt etter straffeprosessloven 1887 § 331 femte ledd til å sørge for sakens fullstendige opplysning, og var således en klar saksbehandlingsfeil i 1958, jf. straffeprosessloven 1887 § 343 første ledd.

D. Fengselsoverlege Leikvam som sakkyndig

Under hovedforhandlingen avga fengselsoverlege Jon Leikvam  forklaring som sakkyndig 11. juni 1958. Nærmere bestemt uttalte han seg om Bergersens troverdighet som vitne. Leikvam var imidlertid psykiater og kan ikke ha hatt den vitnepsykologiske kompetanse som er nødvendig for å vurdere troverdigheten av avgitte forklaringer.

Ut fra dagens rettstilstand må det legges til grunn at Leikvams forklaring om Bergersens konkrete troverdighet ville ha blitt avskåret. Det er ikke adgang til å åpne for sakkyndige, konkrete troverdighetsvurderinger som ledd i bevisførselen.

Selv om forklaringen antakelig ikke ville ha blitt avskåret i 1958 hvis spørsmålet var blitt satt på spissen, ut fra den manglende kunnskapen om vitnepsykologiske spørsmål på denne tiden, dreier det seg allikevel om et forhold som i dag må ses som en saksbehandlingsfeil, og som derfor må trekkes inn ved vurderingen etter strpl. § 392 andre ledd.

IV. Forhold etter soning

Etter domfellelsen i 1958 til fengsel på livstid og ti års sikring har Torgersen vært gjenstand for en behandling som er unik i norsk strafferettshistorie. Iberegnet varetektstiden sonet han sammenhengende fengselsstraff lenger enn noen annen før eller senere – i over 16 år. To år og syv måneder av denne tiden ble tilbrakt i isolat.

Statsadvokat Dorenfeldt hadde under hovedforhandlingen i 1958 gitt uttrykk for at Torgersen aldri mer måtte slippes løs på samfunnet. Etter at ankesaken var avgjort av Høyesterett, meddelte han til fengselsvesenet at Torgersen «var en meget farlig forbryter, som burde plasseres i enecelle.» Denne henstillingen ble etterkommet.

I november 1971 fikk Torgersen for første gang anledning til å forlate fengslet. Han fikk da fremstilling for å besøke moren, som var alvorlig syk og innlagt på sykehus. Først i mars 1973, etter at han var overført fra Ullersmo fengsel til Ila sikringsanstalt, hadde han sin første permisjon på egen hånd.

I mars 1973 utstedte politimester Johan Gjerde følgende ordre, åpenbart i forbindelse med at Torgersen var overført fra Ullersmo til Ila:

FORTROLIG

SÆRTILTAK I TILFELLE DOMSFANGE FREDRIK FASTING TORGERSEN, FØDT 01 10 1934, SKULLE RØMME
NÅVÆRENDE OPPHOLDSSTED: ILA SIKRINGSANSTALT, TLF: 2405 90 06 OG 020-4441

Dersom det innløper melding om at domsfange Fredrik Ludvig Fasting Torgersen har rømt, skal følgende spesielle tiltak iverksettes øyeblikkelig:

En polititjenestemann beordres til Riksadvokatens kontor i Grubbegaten 1, 5. etasje, for å beskytte riksadvokat Dorenfeldt mot overfall fra den rømte.

Uniformert vakt settes ut i eller utenfor Riksadvokatens leilighet i Cam. Colletts vei 2, 5. etasje.

Formålet med vaktholdet er å beskytte Riksadvokaten og hans familie. Riksadvokaten og familiemedlemmer skal derfor også ledsages når de forlater kontor eller hjem.

Vakten skal være bevæpnet med pistol og kølle, og være utstyrt med håndjern.

Hvis fangen påtreffes, skal han omgående uskadeliggjøres uten å avvente et mulig rettsstridig angrep.

Den dømte anses som meget farlig.

J. Gjerde (sign)

Aftenposten, som omtalte denne ordren 21. mai  1999, innhentet en kommentar fra professor Johs. Andenæs. Han siteres slik:

Jusprofessor Johs. Andenæs mener ordren må være helt unik i norsk kriminalhistorie.
– Dette er å gå altfor langt. Dette er så spesielt at man får nesten tro at det ikke var meningen at ordren skule forstås bokstavelig, sier han.

Aftenposten skriver videre:

Politimester Gjerde døde kort tid etter at han ga ordren, som først ble trukket tilbake i 1977, tre år etter at Torgersen var sluppet fri. Da ble det samtidig gitt beskjed om at alle eksemplarer av ordren skulle destrueres. Minst ett eksemplar som unnslapp makuleringsaksjonen ble nylig funnet i en eske i kjelleren på politihuset. Påtalemyndigheten ønsker fortsatt at ordren skal være hemmeligstemplet, 29 år etter at den ble utferdiget.

Av ordren fremgår det også at det var laget 500 brev med opplysninger om Torgersen. som skulle spres til drosjeholdeplasser, jernbanestasjoner og flyplasser hvis han skulle stikke av.

Det kan ikke trekkes i tvil at denne ordren var utstedt på foranledning av daværende riksadvokat Dorenfeldt. Og det dreier seg ikke bare om å gå altfor langt, slik professor Andenæs ga uttrykk for. Her har politimesteren beveget seg betenkelig nær straffeloven § 125. Det er i høy grad forståelig at ordren ble trukket tilbake av etterfølgeren politimester Rolf Solem, men like betenkelig at dette skjedde først etter tre år.

Det er uklart hvilke embets- eller tjenestemenn ved Oslo politikammer som var kjent med denne ordren. Den må i et hvert fall ha vært spredd blant og vært kjent av store deler av politikammerets ledelse, all den stund den har vært utstedt i flere eksemplarer.

Nå skjedde det aldri at Torgersen rømte fra Ila. Han ble løslatt til sikring i frihet 29. januar 1974, etter personlig inngripen fra justisminister Inger Louise Valle. Like fullt har ordren vært operativ i en fire års periode, og Torgersen har i hele denne perioden vært utsatt for en betydelig risiko for hva som ville skje dersom han skulle bli observert i nærheten av Dorenfeldt, kanskje særlig i tilknytning til de permisjonene han fikk i løpet av det året han befant seg på Ila.

En så ekstraordinær handling som dette må nødvendigvis tillegges betydelig vekt ved vurderingen av »tungtveiende hensyn» i straffeprosessloven § 392, annet ledd.

Og det må legges enda større vekt på at vi her står overfor en uriktig domfellelse som har resultert i et ødelagt liv. I store deler av befolkningen har Torgersen i alle år etter løslatelsen vært stigmatisert som drapsmann og voldtektsforbryter, med de konsekvensene dette har hatt for mulighetene til å lykkes i arbeidslivet og til å kunne leve et ordinært sosialt liv. I stedet har det i hele denne tiden vært den uriktige domfellelsen og mulighetene for å få den rettet opp, som av høyst forståelige grunner har dominert Fredrik Torgersens tilværelse.

V. Avsluttende bemerkninger

De forhold som er beskrevet nærmere i punkt II, III og IV ovenfor er alle forhold som vil være tilleggsmomenter ved spørsmålet om tilleggsvilkåret «tungtveiende grunner» i straffeprosessloven § 392, annet ledd er oppfylt. Det vises i denne forbindelse til den generelle gjennomgangen av disse vilkårene i del V nedenfor.

Gå videre til Del 5: Det rettslige grunnlaget for gjenåpning