Begjæring om gjenåpning (del 3)

Begjæring om gjenåpning av Borgarting lagmannsretts dom av 16. juni 1958: Den offentlige påtalemyndighet mot Fredrik Ludvig Fasting Torgersen, født 01.10.1934. Av advokat Cato Schiøtz og advokat Pål W. Lorentzen.

Del 1: Generelt
Del 2: De taktiske bevis. En analyse av påtalemyndighetens teori.
Del 3: De tekniske bevis.
Del 4: Etterforskningen, rettssaken og behandlingen av Torgersen.
Del 5: Det rettslige grunnlaget for gjenåpning.
Del 6: Avsluttende bemerkninger.

Begjæringen ble overlevert Gjenopptakelseskommisjonen 11. juni 2015. Den kan også lastes ned i pdf-format. (Foto: Johannes Granseth)

DEL 3: En analyse av de tekniske bevis

Innhold

I. Generelt
- A. Innledning
- B. Den videre disposisjon
II. En nærmere gjennomgang av de tekniske bevis som knytter seg til spørsmålet om Torgersen var på åstedet på drapstidspunktet
III. Returnerte Torgersen til åstedet på tidspunktet for brannstiftelsen?
IV. Kritikken av tidligere vedtak fra naturvitenskapelig akademia
V. En totalvurdering av de tekniske bevis – den kumulative vurdering

I. Generelt

A. Innledning

Vi skal i denne delen supplere del 2 med hensyn til bevissituasjonen og se nærmere på de viktigste tekniske bevis som ble påberopt under hovedforhandlingen i 1958.

Vi skal påvise at disse tekniske bevis i dag står i en helt annen stilling: De er alle sterkt svekket, og ingen av dem kan med noen grad av sannsynlighet brukes som argumenter for at Torgersen drepte Rigmor Johnsen.

Den nærmere gjennomgang vil vise at vi i dag må konkludere med at de tekniske bevis bekrefter og støtter den konklusjon som vi har trukket på grunnlag av gjennomgangen av de taktiske bevis i del 2.

Det sentrale i dag er rekken med nye sakkyndige uttalelser, som konkluderer helt annerledes enn de sakkyndige gjorde i 1958. Disse vil bli gjennomgått i fortsettelsen.

Som kjent var det særlig tre tekniske bevis som påtalemyndigheten påberopte seg: Det såkalte tannbittbeviset, det såkalte barnålbeviset og det såkalte avføringsbeviset.

Alle disse tre bevisene vil – sammen med to andre noe mer perifere tekniske bevis (blodbeviset og fyrstikkbeviset) – vil bli gjenstand for en omfattende og grundig drøftelse.

Som nevnt i del 1 har vi bedt tidligere førstelagmann ved Borgarting Lagmannsrett, Nils Erik Lie, om å foreta en vurdering av de tekniske bevisene.

Lies fem drøftelser med underbilag er tatt inn som bilag til nærværende begjæring. I selve begjæringen har vi inntatt et resymé av Lies drøftelse, fordi hans utredninger er for omfattende til at det er hensiktsmessig å ta dem inn i sin helhet.

B. Den videre disposisjon

Vi skal følge samme hovedopplegg i nærværende del 3 som vi gjorde i del 2: Dette innebærer at vi skal først diskutere de tekniske bevis som påtalemyndigheten mener knyttet Torgersen til åstedet på drapstidspunktet. Dette gjøres i punkt II. I denne forbindelse skal vi drøfte

I pkt II B skal vi drøfte tannbittbeviset
I pkt II C skal vi drøfte barnålsbeviset
I pkt II D skal vi drøfte blodbeviset
I pkt II E skal vi drøfte et mysterium vedrørende Rigmor Johnsens kåpe
I pkt II F skal vi drøfte andre forhold.
I pkt II G skal vi oppsummere og konkludere

Vi skal dernest i III drøfte de tekniske bevis som knytter seg til påstanden om at Torgersen returnerte til åstedet i forbindelse med brannstiftelse. I denne forbindelse er det følgende tekniske bevis som er påberopt:

I pkt III B skal vi drøfte avføringsbeviset
I pkt III C skal vi drøfte fyrstikkbeviset
I pkt III D skal vi drøfte noen andre forhold
I pkt III E skal vi konkludere

I IV skal vi gjengi den skarpe kritikken som fremtredende norske vitenskapsmenn har rettet mot de sakkyndige utredningene som dommen fra 1958 bygger på: Det er alminnelig enighet om at det på dette punkt kan reises meget alvorlig kritikk både mot metode og kvalitet.

I V skal vi foreta en oppsummering og konklusjon og foreta en total vurdering av samtlige tekniske bevis og konkludere på bakgrunn av gjennomgangen i punktene II-IV. Vi skal påvise at når man vurderer de tekniske bevis totalt sett, støtter de ikke påtalemyndighetens påstand om at Fredrik Fasting Torgersen er gjerningsmann.

De tekniske bevis supplerer og styrker således den konklusjonen som blir tatt på bakgrunn av gjennomgangen av de taktiske bevis i del 2. De tekniske bevis er ikke på noen måte av en slik karakter at de foranlediger noen endring med hensyn til den konklusjonen vi trakk for så vidt gjelder de taktiske bevis.

II. En nærmere gjennomgang av de tekniske bevis som knytter seg til spørsmålet om Torgersen var på åstedet på drapstidspunktet

A. Innledning

Tre bevis (tannbitt-, barnål- og avføring) sto helt sentralt i påtalemyndighetens argumentasjon for at Torgersen var skyldig. Og de sto ikke bare sentralt – påtalemyndigheten fremhevet den store skråsikkerhet disse tekniske bevis var forbundet med.

Som vi skal godtgjøre nedenfor, kan vi i dag konstatere at denne skråsikkerheten var helt uberettiget. En nærmere gjennomgang av de tekniske bevis basert på det vi i dag vet, viser – som nevnt ovenfor – at de tvert imot taler i Torgersens favør.

B. Tannbittbeviset

Vi følger i det vesentlige samme disposisjon som tidligere førstelagmann Lie i Lies grundige utredning på i alt 104 sider – se bilag 9.

1. Utgangspunktet for analysen av bittmerkene med Torgersens tenner.

I punktene 2.1 og 2.2. gjengir Lie to illustrasjoner som viser henholdsvis et fotografi av bittet i Rigmor Johnsens venstre bryst og et fotografi av en avstøpning av Torgersens tenner, begge deler med nærmere beskrivelse.

Som kjent har de av de sakkyndige som har ment at bittmerkene ble avsatt av Torgersens tenner, hatt ulike oppfatninger med hensyn til hvilke tenner som eventuelt skal ha avsatt de registrerte merkene 1, 2 og 3, som stammer fra biterens overkjeve.

Det er viktig å understreke dette innledningsvis, idet det understreker svakheten og usikkerheten som er knyttet til hele tannbittbeviset. Når forskjellige sakkyndige kan bruke forskjellige tenner som grunnlag for en angivelig sikker identifisering av biteren,, viser det i seg selv at deres konklusjoner nødvendigvis må være forbundet med usikkerhet: Det er ikke lett å forklare hvordan forskjellige tenner kan avsette et bitt som man i begge tilfeller med angivelig stor sikkerhet knytter til Torgersen.

Påtalemyndigheten må i sitt tilsvar til nærværende begjæring presisere hvilke tenner påtalemyndigheten mener har avsatt bittet, med andre ord hvilken versjon av de to forskjellige sakkyndige alternativene som påtalemyndigheten i dag mener Gjenopptakelseskommisjonen skal basere sin vurdering på.

2. Oppnevnelse av sakkyndige

I punkt 3 gjennomgår Lie oppnevnelsen av de sakkyndige som ble oppnevnt i 1958, og påviser at kompetansen til Ferdinand Strøm og Jens Wærhaug var svært begrenset med hensyn til den delen av rettsodontologien som refererer seg til identifisering av bittmerker. Wærhaug hadde i det hele tatt ingen rettsodontologisk erfaring. Ingen av de to hadde tidligere erfaring med identifikasjon av bittspor i menneskelig vev.

3. De sakkyndiges skriftlige erklæringer

I punkt 4 gjennomgås de sakkyndiges skriftlige erklæringer til Eidsivating lagmannsrett i 1958, og det foretas en analyse av erklæringene, herunder en påpekning av uoverensstemmelser mellom de to erklæringene (punkt 4.3.1) og – det er sentralt – en påpekning av viktige uoverensstemmelser som ikke ble omtalt hverken av Strøm eller Wærhaug, se punkt 4.3.2.

Som det fremgår av konklusjonen i tredje avsnitt på side 9, er konklusjonen at sammenfallet mellom de to erklæringene først og fremst er begrenset til å konstatere spor etter furer i tennene til biteren i bittmerkene 1, 5 og 6 og furer i Torgersens tenner 21, 31 og 41 – dog således at det gis forskjellige beskrivelser av furene i bittmerke 1.

I punkt 4.3.2 punkt 1-8 gis det en viktig oversikt med hensyn til uforklarte og viktige uoverensstemmelser mellom bittsporene og Torgersens tenner.

Disse uoverensstemmelsene er ikke omtalt i de opprinnelige sakkyndige erklæringene fra Strøm og Wærhaug, som synes å ha konsentrert seg om det de har sett av likheter og oversett alle uoverensstemmelser.

En nærmere analyse viser således at det er betydelige avvik, som de to sakkyndige ikke har behandlet, og som sannsynliggjør at det neppe er Torgersens tenner som har avsatt bittet. Dette kommer vi tilbake til nedenfor i oppsummeringen i punkt 11 b.

4. De sakkyndiges forklaringer under hovedforhandlingen

I punkt 5 gjennomgår Lie Strøms og Wærhaugs forklaringer under hovedforhandlingen basert på de løpende rettsreferatene.

Konklusjonen er at de sakkyndiges skråsikkerhet i de skriftlige uttalelsene som forelå forut for hovedforhandlingen, ble stadfestet og utdypet. Som det med all tydelighet fremgår både av de opprinnelige erklæringene og av de sakkyndiges vitneforklaringer, gis det ikke uttrykk for tvil:

Bittet i Rigmor Johnsens bryst kunne bare stamme fra Torgersens tenner.

I punkt 5.2 gjennomgår Lie de sakkyndiges utsagn i retten, påviser hvilke av de sakkyndiges utsagn som var feilaktige, og peker på at den innbyrdes uenighet mellom de to sakkyndige med hensyn til hvilken tann som hadde avsatt bittmerke 3, ikke kom frem i retten. Det vises her særlig til behandlingen på side 24 og 25.

Videre gjennomgås statsadvokat Dorenfeldts prosedyre i punkt 5.4, og det dokumenteres med hvilken skråsikkerhet han fremholdt at tannbittbeviset var fellende. Dette fremgår f.eks. av referatet fra Dorenfeldts prosedyre i Verdens Gang, jfr. referatet fra Verdens Gang 13. juni 1958 – jfr. punkt 5.4.3.

Lie viser at Dorenfeldts tilslutning til de sakkyndiges skråsikkerhet med hensyn til at det var Torgersen som var biteren, er ytterligere bekreftet av statsadvokatens etterfølgende uttalelse av 17. desember 1958 og av lagmann Kristian Lundes signerte utkast til avslag på Torgersens første gjenopptakelsesbegjæring av 5. juli 1959 – se avsnitt 6 og 7 hos Lie.

Lie oppsummerer sin vurdering av tannbittbeviset under hovedforhandlingen på følgende måte i punkt 5.6:

Lagretten har fått opplyst at det bare var 1-2 % av befolknngen som hadde tenner med slik slitasje som Torgersens tenner hadde, og som samsvarte med bittmerkene.
De to sakkyndige har konstatert med absolutt sikkerhet at bittmerket var avsatt av Torgersens tenner.
Lagretten har ikke fått vite noe om
a. Den generelle usikkerheten med hensyn til identifikasjon av bittmerker i vev.
b. Wærhaugs manglende rettsodontologiske kompetanse
c. Wærhaugs opprinnelige avvikende oppfatning vedrørende bittmerke 3.
d. Wærhaugs feilaktige utsagn om samsvar mellom Torgersens tann 41 og plasseringen av bittmerke 5 i forhold til bittmerke 6.
e. De enkelte øvrige uoverensstemmelser mellom de to skriftlige erklæringene
f. De detaljer i bittsporene som ikke stemte overens med Torgersens tenner og som viste at det allikevel ikke var identitet.
Statsadvokatene har ansett tannbittbeviset som et «i særlig grad» avgjørende bevis.
Forsvareren har ikke tatt tak i substansen i tannbittbeviset, men nøyd seg med å hevde – i og for seg riktig nok – at en annen sakkyndig som kunne arbeide på selvstendig grunnlag, kunne tenkes å ha kommet til et annet resultat.
Lagretten må nødvendigvis ha ansett tannbittbeviset som et tungtveiende bevis – antakelig det tyngste – mot Torgersen.

5. Gjenopptakelsessaken 1973-1976.

På dette tidspunktet ble det innhentet to nye sakkyndige begjæringer fra henholdsvis tannlege Fredrik Neumann og professor Arne Hagen – se side 29-30 hos Lie.

Deres konklusjon var at det ikke var faglig grunnlag for Strøms og Wærhaugs konklusjoner om at bittmerket med sikkerhet var avsatt av Torgersen.

Strøm og Wærhaug gikk dessverre ikke inn i noen realitetsdiskusjon med hensyn til de innsigelser som Neumann og Hagen hadde, men gjentok bare sine konklusjoner og postulerte bare at Neumann og Hagens uttalelser ikke foranlediget noen endring.

Eidsivating lagmannsrett oppnevnte dosent Gisle Bang som sakkyndig. Han støttet Strøm og Wærhaug, og anså det som «overveiende sannsynlig» at det var Torgersen som hadde avsatt bittet. I et brev av 1. juli 1978 forsterket han konklusjonen ved å fremheve:

«Jeg vil presisere at jeg ikke er i tvil om at bittmerket i R. Johnsens bryst er avsatt av F. L. F. Torgersens tenner.»

Den avgjørende innvendingen mot Bangs erklæring er – som Lie fremhever på side 34 – at han konsentrerte seg om enkeltvise likheter mellom fire enkelttenner og fire av bittsporene – og overså og neglisjerte alle elementer som taler mot Torgersen som biter.

Videre påviser Lie at Bangs analyse med hensyn til de likheter som Bang fremhever, fremstår som marginale i forhold til alle de ulikheter som han ikke kommenterer.

Når man går gjennom avgjørelsene fra henholdsvis Eidsivating lagmannsrett og Høyesteretts Kjæremålsutvalg av henholdsvis 27. juni 1975 og 31. mai 1976, ser man også at det ikke foretas noen konkret analyse av tannbittbeviset. Noen materiell vurdering av de kritiske spørsmål som var reist, foretas beklageligvis ikke.

6. Gjenopptakelsessaken 1997 – 2001

Denne begjæringen behandles av Lie i avsnitt 9, jfr. s. 36-65.

Ved behandlingen av denne begjæringen opnevnte Borgarting lagmannsrett de britiske rettsodontologene professor D. Gordon MacDonald og dr. David K. Whittaker som sakkyndige.

a. Forut for utferdigelsen av den sakkyndige erklæringen fra MacDonald og Whittaker avga tannlege Kjell Johannessen som var Torgersens tannlege, en uttalelse 17. september 1997. Han påpekte det manglende samsvar mellom bittmerker og Torgersens tenner og konkluderte slik

«Det er ingen reell mulighet for at det skal være Torgersens tenner som har avsagt tannavtrykkene i den dreptes bryst!»

b. MacDonald og Whittaker avga sin første uttalelse 28. juli/3. august 1999.

Denne blir inngående behandlet av Lie på side 37-43.

Det er av vesentlig betydning at de britiske sakkyndige legger til grunn at bittmerkene fra biterens overkjeve er avsatt av andre tenner enn det Strøm, Wærhaug og Bang konkluderte med – se Lie s. 39 første avsnitt.

Vi minner om det spørsmål som er stilt innledningsvis ovenfor: Legger påtalemyndigheten til grunn at man skal følge konklusjonen til MacDonald/Whittaker, eller legger påtalemyndigheten til grunn at det er Strøm/Wærhaugs og Bangs teori som er den korrekte med hensyn til hvilke overkjevetenner som har avsatt bittet?

MacDonald/Whittaker fremholder at for å forklare deres løsning når det gjelder hvilke tenner i overkjeven som har avsatt de aktuelle bittmerkene, må det forutsettes at underkjeven har vært forskjøvet mot høyre da bittet ble avsatt. De presiserer ikke at underkjeven i så fall må ha vært forskjøvet minst en centimeter.

I denne forbindelse tar de avstand fra Strøms/Bangs forsøk på forklaring, og anfører:

«We do not find this to be a fully satisfactory explanation of the way the bite was made for a number of reasons».

Konklusjonen – som MacDonald/Whittaker senere distanserte seg fra – var at det var meget sannsynlig («very likely») at merkene i Rigmor Johnsens bryst var avsatt av tennene til Torgersen.

I punkt 9.1.3 gjennomgår Lie MacDonalds og Whittakers uttalelser nøye og påviser en rekke punkter som enten står i innbyrdes motstrid eller som disse to sakkyndige ikke gir en nærmere forklaring på.

Igjen ser man at de misforhold det er mellom Torgersens tenner og biteren, ikke behandles. Det vises her til s. 41:

«Misforholdet mellom den avvikende tannstilling fra Torgersens midtre nedre fortenner og bittsporene 4 og 5 – ytterligere et forhold som taler mot at Torgersen er biteren… »

Dette er ikke omtalt i erklæringen fra MacDonald og Whittaker.

c. Forut for lagmannsrettens avgjørelse forelå det også en ny uttalelse fra tannlege Kjell Johannessen, som hadde foretatt et forsøk med avsetning av bittmerker med et svertet eksemplar av Torgersens tannmodell i et levende kvinnebryst. Han konkluderte med at Torgersens høyre nedre sidefortann – tann 42 – ville avsatt et merke – noe man ikke fant på avdøde. Dette var påpekt av Neumann allerede i 1973.

d. Inntil høsten 1999 hadde rettsodontologene vært alene om å opptre som sakkyndige.

Når det gjelder spørsmålet om identifisering av bitt i levende vev, er det imidlertid også andre profesjoner som i betydelig grad representerer viktig sakkyndig kompetanse. For å si det enkelt: Kunnskap om vev må tillegges minst like stor vekt som kunnskap om tenner.

Professor dr. med. Per Holck og seniorforsker, tidligere professor, dr. med. Per Flood, som begge er anatomer, har avgitt flere uttalelser i saken.

Begge har påvist vanskelighetene med å identifisere bittspor i menneskelig vev, sørlig i et kvinnebryst, og understreket betydningen av tidsforløpet mellom bittet og undersøkelsen som ytterligere et punkt som bidrar til å vanskeliggjøre identifiseringen.

Både Holck og Flood har konkludert med at tannbittbeviset ikke gir holdepunkter for at Torgersen er biteren.

Etter å ha oppsummert åtte punkter som talte mot at Torgersen var biteren, konkluderte Holck slik i en uttalelse av 28. oktober 1999:

«Efter min mening er det ingen spesifikke trekk ved Torgersens tenner som er forenlige med bittsporene. Det foreligger derimot en rekke uoverensstemmelser av en så avgjørende grad at det må være nærliggende å konkludere med at Torgersen utelukkes som bittsporenes opphavsmann.»

Flood konkluderte tilsvarende i en omfattende uttalelse av 12. mars 2001, avgitt etter lagmannsrettens avgjørelse av 18. august 2000, jf. nedenfor under punkt 6 f:

«Jeg er, ut fra min vitenskapelige erfaring og vurderingsevne, av den klare oppfatning at «tann-beviset» som ovenfor behandlet i detalj, ikke er i nærheten av sikkert å kunne utpeke Torgersen som forbrytelsens gjerningsmann, like lite som som det er grunn til å frikjenne ham for enhver mistanke i så henseende. Grundig dokumenterte arbeider fra odontologisk forskning gir ikke dekning for å ilegge bittmerkene i aktuelle sak annet enn sværet begrenset beviskraft.»

e. MacDonald og Whittaker avga en ny uttalelse 24./26. mai 2000 – se Lie s. 49-53 – hvor de behandler noen av innvendingene fra de øvrige sakkyndige som hadde konkludert med at bittsporene ikke var forenlige med Torgersens tenner.

De modifiserte og dempet sin konklusjon med hensyn til sannsynlighet for at Torgersen var biteren og fremholdt nå at sannsynligheten var

« …. somewhere to the left of 95% and somewhere to the right of the half way point.»

De fant således ikke belegg for å fastholde sin tidligere konklusjon om at det var «very likely» at det var Torgersen som var biteren. Tvert imot anså de nå at en sannsynlighetsgrad så lav som 51 % – altså bare alminnelig sannsynlighetsovervekt – var like sannsynlig som en høyere sannsynlighetsgrad.

f. Før lagmannsretten avsa sin kjennelse av 18. august 2000, ble det innhentet en uttalelse fra Den rettsmedisinske kommisjon, som behandlet saken 10. desember 1999 – se Lie s. 48-49.

Kommisjonen peker på ett av de forhold som er nevnt ovenfor med hensyn til hvilke av Torgersens tenner som eventuelt hadde avsatt bittmerkene og fremholder:

«Det faktum at to ulike sett av Torgersens overtenner synes å kunne passe med den øvrige delen av bittmerket kunne indikere at denne delen av bittmerket ikke er svært karakteristisk for den som har avsatt bittet.»

Kommisjonen konkluderer på en måte som er helt kontrær til situasjonen under hovedforhandlingen i 1958:

«Det bør utvises forsiktighet, og domstolene bør ikke tillegge bittmerket for stor bevisbyrde».

Uttrykket «bevisbyrde» er misvisende. Men kommisjonen mener selvfølgelig at tannbittbeviset ikke skal tillegges for stor vekt.

Lagmannsretten avsa som nevnt sin kjennelse 18. august 2000 – jfr. s. 54-55 hos Lie.

Lagmannsretten foretar imidlertid ingen selvstendig analyse av de relevante momenter i saken, og har heller ikke foretatt noen kritisk og selvstendig vurdering av uttalelsene fra de ulike sakkyndige. Retten er direkte overfladisk i forhold til de sakkyndige som hadde gitt uttrykk for avvikende oppfatninger.

g. Saken ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Forut for kjæremålsutvalgets avgjørelse forelå det en ny rettsodontologisk uttalelse fra den amerikanske rettsodontologen, professor David Senn, fra University of Texas.

Senn er den første rettsodontologen som har foretatt en samlet og helhetlig vurdering av alle trekk ved tannbittbeviset.

Hans konklusjoner er sammenfattet og gjengitt hos Lie på s. 55-57 i punkt 9.3.1. Senn skiller mellom det han kaller «Similar Features» og det han kaller «Different Features».

Han er uenig i MacDonald og Whittakers alternative forklaringer på forskjellen mellom bittet og Torgersens tenner, og oppsummerer på en følgende måte:

«Based upon the materials examined and the tests and comparisons made, the teeth of Fredrik Fasting Torgersen as shown in the models provided could not have made the marks on the left breast of Rigmor Johansen. As a result Fredrik Fasting Torgersen can be excluded as a possible biter in the case.»

h. Forut for behandlingen i Høyesteretts Kjæremålsutvalg avga Den rettsmedisinske kommisjon en ny uttalelse 3. oktober 2001, hvor de ytterligere forsterket sine betenkeligheter i forhold til sin tidligere uttalelse.

Kommisjonen konkluderer med følgende:

«Kommisjonen oppretter og forsterker (vår understrekning) derfor den bedømmelse man ga overfor Borgarting lagmannsrett i rapport datert 7. august 2000: Det bør utvises forsiktighet og Domstolen bør ikke tillegge bittmerket stor bevisbyrde.

Igjen benyttet kommisjonen det feilaktige uttrykket «bevisbyrde» i stedet for «vekt», jf. foran under punkt 6 f.

i. Kjæremålsutvalgets kjennelse er gjengitt av Lie på sidene 44-46. Utvalget konkluderer slik:

«Utvalget finner at tannbittbeviset fremdeles trekker i retning av at Torgersen er biteren, men at dette ikke er vesentlig mer sannsynlig enn at han ikke har avsatt bittmerket.»

Denne konklusjonen er altså radikalt forskjellig fra konklusjonen som de sakkyndige trakk i 1958: Nå er konklusjonen åpen.

Kjæremålsutvalgets avgjørelse inneholder atskillige feil og unøyaktigheter. Utvalget viser til uoverensstemmelsen mellom de oppnevnte sakkyndige når det gjelder hvilke tenner som har avsatt bittsporene etter biterens overkjevetenner, og uttaler at det

«synes å være alminnelig enighet om at bittmerkene 4, 5 og 6 har størst bevisverdi og har vært de mest tungtveiende for alle de rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering.»

Men bittmerke 4 har aldri vært tillagt vekt av noen av de rettsoppnevnte sakkyndige. Og når det gjelder bittmerkene 5 og 6, viser utvalget bare til en forklaring fra MacDonald og Whittaker, som de finner «plausibel». De overser at denne forklaringen ikke kan være riktig, noe som senere er påvist bl.a. av Senn og Medbø. Den innbyrdes plassering av disse to bittmerkene samsvarer ikke med den innbyrdes plassering av de tilsvarende tennene hos Torgersen. De britiske sakkyndiges uholdbare forklaring på fraværet av spor etter tann 42 er også akseptert av utvalget uten nærmere analyse. Noen nærmere av vurdering av de elementene ved tannbittbeviset som skal samsvare med Torgersens tenner, er heller ikke foretatt.

7. David Senns uttalelse av 23. november 2003

David Senn kommenterte kjæremålsutvalgets uttalelse i en uttalelse datert 22. november 2003. Senn kommer tilbake til særlig to forhold: Han påviser at MacDonald og Whittakers forklaring på bittmerke 5 og 6 er uriktig, og konkluderer med:

«The British experts’ explanation for this pattern discrepancy accepted as «plausible» by the Supreme Court Committee directly contradicts the physical evidence, the description of injuries 4, 5 and 6 submitted by every forensic examiner in the case, and even the description of the injuries by MacDonald and Whittaker themselves in their original report».

Når det gjelder tann 42 og spørsmålet om betydningen av at denne tannen ikke har avsatt noe merke, skriver han:

«Professors MacDonald and Whittaker questioned and «explained» in Brief 3 page 4 and 5: «Why has tooth 42 not left a mark in the bite? Several possible variables to be considered, effect of swelling before death».

How can the effects of «swelling» and other «vital reactions» obliterate a mark for tooth 42 and yet not obliterate the marks for adjacent teeth 41 and 43? Why do «vital reactions» and «swelling before death» «explain» the feature that indicate that Torgersen is not the biter and leave unaffected the features that seem to indicate Torgersen is the biter?»

Etter å ha gjengitt de uttalelsene som omtaler mellomrommet mellom merkene 4 og 5 har han følgende «comment»:

«All investigators from 1957 to today agree and so state in reports or letters that this important physical feature does not appear in any of the evidence in this case.»

Selectively choosing to document and support physical features that agree with Torgersen as the biter and to «explain» features that disagree with Torgersen’s teeth using unscientific and non-demonstrable effects such as «swelling before death» and «several possible varibles» is, at best, questionable methology for bite mark analysis.

That the Court could accept this unusual methodology and state that «The Appeal Committee does not find any grounds for doubting this conclusion» is disturbing and difficult to understand.»

Disse forholdene har heller ikke kjæremålsutvalget tatt stilling til.

8. Gjenåpningsbegjæringen 2004-2006

Som kjent ble det begjært gjenåpning på ny i 2004 og også i 2006.

Gjenopptakelseskommisjonen avholdt muntlige høringer om tannbittbeviset 27.-30. mars 2006. Her avga bl.a. Whittaker forklaring. Han modifiserte og dempet da ytterligere sin tidligere konklusjon og forsterket den usikkerheten som han tidligere hadde gitt uttrykk for – se Lie s. 66-67. Han uttalte seg noe selvmotsigende, men mente nå at sannsynlighetsgraden for at Torgersen hadde avsatt bittmerket lå «between possible and likely». Han aksepterte altså en sannsynlighetsgrad som kunne ligge atskillig under 50 %.

Whittakers konklusjon under den muntlige høringen var at han anbefalte kommisjonen å se bort fra tannbeviset – og beklaget at sakkyndigheten ikke strakk til slik at alle kunne bli enige.

Gjenopptakelseskommisjonen tok imidlertid ikke Whittakers fornyede reservasjoner og Senns påpekning av at Torgersen umulig kunne ha avsatt bittet, til etterretning.

Kommisjonen konkluderer med

«Overfor Gjenopptakelseskommisjonen har de oppnevnte sakkyndige i det alt vesentlige fastholdt og eventuelt forsterket sine konklusjoner, slik det er redegjort for ovenfor…»

Som påpekt av Lie er dette positivt uriktig. Lie påpeker også at det er grunnløst når kommisjonen i sin konklusjon anfører at tannbeviset ikke sto særlig annerledes enn ved Høyesteretts kjæremålsbehandling i 2001. Dette er direkte galt.

Når kommisjonen i denne forbindelse også fremhever at domfellelsen skjedde på grunnlag av et bredt bevisbilde der mange forhold samlet pekte mot Torgersen, og at det derfor ikke er grunnlag for å hevde at tannbeviset alene ble tillagt stor vekt, gir dette et misvisende bilde av de faktiske forhold. Det kan ikke trekkes i tvil at tannbittbeviset var det beviselementet som ved hovedforhandlingen ble tillagt størst vekt i Torgersens disfavør, både av statsadvokat Dorenfeldt og av lagretten. Dette har først og fremst skyldtes de sakkyndiges skråsikkerhet. Det vises til gjennomgangen hos Lie under hans avsnitt 5 av de sakkyndiges uttalelser i retten og av statsadvokatens prosedyre.

Det avgjørende ved vurderingen etter straffeprosessloven § 392 andre ledd er hvor sterkt tannbeviset isolert sett sto i 2006 – og hvor sterkt det står i dag. Det kan ikke være noen fornuftig tvil om at dette beviset var sterkt svekket i 2006, og at det i et hvert fall i dag er svekket i en slik grad at det ikke kan påberopes som støtte for at Torgersen var gjerningsmann – snarere tvert imot.

9. Ny sakkyndig uttalelse

Som det fremgår nedenfor foreligger en ny sakkyndig vurdering av forsker dr. scient. Jon Ingulf Medbø, som tiltrer konklusjonen til majoriteten av de sakkyndige. Medbø er fysiolog, og representerer således et annet fagfelt enn de øvrige sakkyndige som har uttalt seg. Han konkluderer med at tannbittbeviset i realiteten er et bevis som styrker – ikke svekker – Torgersens sak. Hans vurderinger representerer et helt nytt bevis i saken.

Medbøs analyse – som er inntatt i et upublisert manus – behandles i avsnitt 12 i Lies utredning – se s. 70-77. De aktuelle kapitlene av Medbøs utredning er også inntatt som et eget underbilag hos Lie.

Medbø behandler for det første spørsmålet om det er avgjørende likheter mellom sporene i avdødes bryst og Torgersens tenner og konkluderer med at dette ikke er tilfellet.

Enda viktigere er Medbøs sammenligning mellom bittsporene og Torgersens tenner for så vidt gjelder de avvik som tidligere sakkyndige i stor utstrekning hadde påvist, men som har vært forsøkt bagatellisert eller bortforklart – se i denne forbindelse særlig Lie s. 71-75.

De alternative forklaringene på uoverensstemmelsene mellom bittmerkene og Torgersens tenner gjennomgås grundig og avvises, og det foretas en oppsummering i en tabellarisk form som er gjengitt på s. 76 hos Lie.

Medbøs skiller mellom «umulige avvik» og «uforklarlige avvik» og konkluderer på s. 76-77 på følgende måte:

Umulig avvik
Avstanden mellom merkene 4 og 5 er altfor liten til at Torgersens høyre hjørnetann i underkjeven (tann 43) har laga merke 4, mens den høyre midtfortanna (tann 41) har laga merke 5. Dette er en umulighet, og det er et absolutt frifinnende avvik.

Uforklarlige avvik
De følgende avvika framstår som forklarlige og derfor uforenelige med at Torgersen er biteren:

Det mangler et merke etter den høyre sidefortanna i underkjeven (tann 42).

Merkene 5 og 6 har motsatt plassering av det Torgersens to midtfortenner i underkjeven (tann 41 og 31) har i leppe-tungeretninga.

Detaljene i bånn av tannmerke 2 har ikke noe motsvarende trekk i noen av Torgersens tenner, og tennene hans lager da heller ikke slike merker i testbitt.

Formen på tannmerkene 3 og 4 tyder på at biteren hadde spisse hjørnetenner på høyre side i munnen (tann 13 og 43), mens Torgersen hadde nokså butte hjørnetenner.

Det er mange uforklarlige detaljer i overkjevesporet. Ei nærmere fortolking av dem er en umulighet på linje med den for avstanden mellom tannmerkene 4 og 5. De andre framstår som uforklaringe.»

En veit i dag forlite om hvordan huden reagerer under et bitt til å kunne fastslå med sikkerhet at de påviste avvika er umulige med Torgersens tanngard. En kan derfor ikke gå lenger enn til å fastslå at hver av dem synes å være uforklarlige og derfor uforenelige med at Torgersen er biteren. Det at det er flere slike uforklarlige avvik, styrker selvsagt den styrken som hver av dem drar med i frifinnende retning.

Medbøs utredning og konklusjoner er selvsagt – som nevnt ovenfor – et nytt bevis i relasjon til § 391 nr 3.

10. Oppsummering og konklusjon

a. Generelt

I avsnitt 13 – side 77-86 – gjennomgår Lie de generelle problemer som er knyttet til påliteligheten av bittmerke-bevis og de forhold som vanskeliggjør tolkningen av bittspor.

Han viser til nyere litteratur om den svake påliteligheten av bittmerker i hud som bevis (side 77-80) og understreker betydningen av flerfaglige vurderinger (side 80-81). Deretter gjennomgås de særlige forhold som vanskeliggjør tolkingen av bittmerker i kvinnebryst (side 81-83), først og fremst brystets anatomiske kompleksitet, vanskeligheter som følge av forskyvninger, og – ikke minst – vanskeligheter som følge av tidsforløpet mellom bittet og observasjonen. Alt dette er forhold som de sakkyndige i 1958 ikke hadde rett forståelse for.

En etterfølgende gjennomgang av de foreliggende sakkyndige uttalelser om frekvensen av slitasjeskader i befolkningen (side 84-86) bekrefter at slik tannslitasje som bittmerkene bærer preg av, har vært så vidt vanlig forekommende blant voksne menn i Oslo i 1957, at sammenfallet i seg selv ikke kan tillegges vekt av betydning i Torgersens disfavør. Det påvises at Strøms utsagn i 1958 om kant i kant-bitt hos 1-2 prosent av befolkningen må ha fått lagretten til å tro at en slik frekvens også var relevant for slitasjeskader, og at MacDonald og Whittaker ikke har vist til den mest relevante undersøkelsen vedrørende dette forholdet.

Vi skal i det følgende gå nærmere gjennom de angivelige likhetene mellom bittet og Torgersens punkter (punkt b), og deretter i detalj analysere de momentene som enkeltvis – men først og fremst samlet – ikke lar seg forene med at det var Torgersen som var biteren (punkt c nedenfor).

I punkt d skal vi foreta en oppsummering.

I punkt e skal vi foreta en oppsummerende totalkonklusjon med henblikk på hvordan tannbeviset må vurderes i dag.

Utgangspunktet ved vurderingen av tannbittbeviset må nødvendigvis være at alle særlige trekk i bittsporet må være forenlige med tilsvarende trekk ved Torgersens tenner for at man skal konkludere med at han er eller kan være biteren, jf. Lie s. 86. Det understrekes at det må dreie seg om særlige trekk. Om en tann uten særlige karakteristika samsvarer med et bittspor etter en tann uten karakteristika, er et slikt sammenfall i seg selv uten vekt.

I tillegg må det være et tilstrekkelig antall trekk som samsvarer. Hvis ett enkelt trekk i bittsporet ikke lar seg forene med Torgersens tenner, må det konkluderes med at han ikke er biteren, uansett om det måtte være andre trekk som isolert sett kan passe. Det kan selvfølgelig her som ellers konstrueres teorier om samsvar under helt bestemte forutsetninger. Men jo mer anstrengt slike teorier er, desto mindre grunn er det til å legge vekt på dem.

For Torgersens vedkommende innebærer dette at han skal utelukkes dersom det bare er en enkelt uforklarlig uoverensstemmelse mellom bittsporene og hans tannsett. Jo flere slike uoverensstemmelser som kan påvises, desto sikrere blir utelukkelsen.

Ved den konkrete vurderingen hører det med at de eneste sakkyndige som har gjennomgått og vurdert alle trekk ved tannbittbeviset – både de som kan tale i Torgersens disfavør og de som taler for å utelukke ham, er Senn, Flood, Holck og Medbø. Disse er samstemmige i sin konklusjon om at det er en rekke trekk ved tannbittbeviset som viser at Torgersen ikke kan være biteren.

I tillegg kommer uttalelsene fra Den rettsmedisinske kommisjon om at det i denne saken ikke er grunnlag for noen sterk konklusjon i noen retning. Dette kan vanskelig tolkes annerledes enn at kommisjonen mener at bittmerkene, selv om de ikke utelukker Torgersen, heller ikke gir konkrete holdepunkter for at han er biteren. Den rettsmedisinske kommisjon tar med andre ord klar avstand både fra den sikre konklusjonen til Strøm og Wærhaug i 1958, og også fra den opprinnelige konklusjonen til MacDonald og Whittaker.

b. Likhetstrekk

Disse er omtalt av Lie på sidene 88-89.

Furer i tennene

Forholdet er omtalt av Lie på s. 88.

Det er på det rene at bittsporene kan tolkes som om biteren hadde furer i et hvert fall i de tennene som forårsaket bittmerkene 1,5 og 6, og at dette er trekk som isolert sett kan stemme overens med Torgersens tenner.

Overlegninger

MacDonald og Whittaker har lagt betydelig vekt på såkalte overlegninger, hvor transparente bilder av tennene har vært lagt over bilder av bittmerkene, og hvor disse har passet godt sammen. Vi vet imidlertid ikke hvilken posisjon bryst og venstre arm befant seg i da bittet ble gjort. Hensett til mulige utslag av eventuelle forskyvninger er det vanskelig å se at slike overlegninger kan tillegges noen vesentlig vekt. I tillegg kommer at både Senn og Holck har foretatt tilsvarende overlegninger, som ikke samsvarer med Torgersens tannsett.

Slitasje

Dette var et tungtveiende argument i 1958 på grunn av Strøms sammenblanding av kant i kant-bitt og slitasje. Det er nå klarlagt at det ikke var noe uvanlig ved slitasjegraden i Torgersens fortenner, slik at slitasjefurene ikke representerte noe ekskluderende likhetstrekk.

Avstanden mellom bittsporene 1 og 2.

Dette forholdet er omtalt av Lie på s. 102.

MacDonald og Whittaker omtaler «a small gap» mellom bittmerkene 1 og 2, og mener at dette samsvarer med Torgersens tenner. Forholdet er imdlertid at det ikke er noe slikt «gap» mellom Torgersens øvre fortenner, og at det derfor er vanskelig å forene disse med bittsporene 1 og 3.

Andre likhetstrekk

Det er vanskelig å se at det har vært påvist andre særlige likhetstrekk. I kjennelsen av 28. november 2001 omtaler Høyesteretts kjæremålsutvalg «de samme kjennetegn og den samme kombinasjon av slike tegn – størrelse, vinkler, furer og avskallinger mv. – som Torgersens tenner hadde.» Furene er kommentert særskilt under punktet Slitasje foran. Det som sies om vinkler er direkte galt, jf. nedenfor under punkt c om vinkelen mellom fortennene i underkjeven. De øvrige trekkene som er omtalt, er ikke konkretisert og kan neppe tillegges vekt.

Sammenfatning

Sammenfatningsvis kan det sies om likhetstrekkene at de begrenser seg til å omfatte slitasjefurer i fortennene. Dette var imidlertid et så vidt vanlig trekk – også hos menn på Torgersens alder, at det ikke på noen måte kan tas til inntekt for at det er nettopp hans tenner som har avsatt bittmerkene.

c. Ulikheter

Uenigheten om tenner i overkjeven

Det er altså uenighet mellom de to gruppene av oppnevnte sakkyndige om hvilke tenner i biterens overkjeve som har avsatt bittmerkene 1, 2 og 3. Strøm og Wærhaug, med senere tilslutning av Bang, mener det er tennene 21, 11 og 12, mens MacDonald og Whittaker mener det er tennene 11, 12 og 13. Allikevel får alle disse sakkyndige alle disse tre bittsporene til å passe med tennene i Torgersens overkjeve. Dette er i seg selv oppsiktsvekkende. Forholdet er også særskilt trukket frem som en svakhet ved tannbittbeviset av Den rettsmedisinske kommisjon.

Som påvist av Lie på side 89 viser MacDonald og Whittaker hvorfor Strøms løsning ikke kan være riktig. På samme måte har professor Tore Solheim, som har gitt sin tilslutning til Strøms konklusjon, påvist en vesentlig svakhet ved løsningen til MacDonald og Whittaker, jf. Lie s. 89-90. Ingen hare imidlertid vært villig til å trekke den eneste fornuftige konsekvensen av disse påvisningene: Siden ingen av versjonene kan være riktige, er den eneste løsningen at Torgersen ikke er biteren.

At heller ikke Solheims forklaring kan være riktig, er senere påvist av Medbø, jf. Lie s. 90. Uoverensstemmelsen er også omtalt av Den Rettsmedisinske kommisjon, som uttaler 10. desember 1999:

«Det faktum at to ulike sett av As overtenner finnes å kunne passe med den øvre del av bittmerket kunne indikere at denne del av bittmerket ikke er svært karakteristisk for den som har avsatt bittet.»

Det er også grunn til å merke seg at Gjenopptakelseskommisjonen ikke har foretatt noen nærmere vurdering av konsekvensene av uenigheten blant disse sakkyndige, og heller ikke har tatt noe standpunkt med hensyn til hvilken av de to innbyrdes motstridende versjonene som skal legges til grunn.

Manglende spor etter høyre nedre sidefortann (tann 42)

Dette forholdet, som er svært sentralt, er detaljert gjennomgått av Lie i punkt 13.2.4.2 (side 91-98).

Redegjørelsen kan sammenfattes slik:

Det er uenighet mellom de sakkyndige om hvorvidt det i det hele tatt er noe spor etter biterens tann 42. Strøm og Wærhaug har ikke kommentert fraværet av dette merket. Bang mente at han så noe som kunne være et merke. Det samme gjelder MacDonald, Whittaker og Solheim. Ingen av dem har imidlertid gjort noen vurdering av hvorvidt det de observerte, like gjerne kunne være en naturlig fordypning i vevet. Noen ytre påvirkning på vevet har ingen av dem observert.

Senn og Holck, som har undersøkt brystet i mikroskop, har ikke registrert noe slikt merke.

Men om det skulle være slik at denne angivelige fordypningen skulle være spor etter en tann, kan den allikevel ikke være spor etter Torgersens tann 42.

Torgersen hadde i 1957 normale tenner 43, 42 og 41. I horisontalplanet var tann 43 høyere enn tann 42, som igjen var høyere enn tann 41.

Bittmerkene etter tann 43 og tann 41 hadde trengt gjennom huden. Det er ikke gitt noen tilfredsstillende forklaring på at det ikke finnes noe spor etter tann 42, eventuelt at dette sporet bare er en slik antydning som noen av de sakkyndige mener å ha sett.

MacDonald og Whittaker har omtalt tilfeller hvor tenner ikke har satt så tydelige merker som man skulle forvente, sammenholdt med sporene etter de tilstøtende tennene. Dette kan sikkert være riktig. Men det gir ingen forklaring på en total mangel på spor etter en så fremtredende tann som Torgersens tann 42, eventuelt et så beskjedent spor som den omtalte angivelige fordypningen måtte være.

Tre sakkyndige – Senn, Johannessen og Medbø – har foretatt bittforsøk med en modell av Torgersens tenner montert i en kunstig kjeve, en såkalt artikulator. Samtlige fant at Torgersens tann 42 alltid avsatte spor på samme måte som tann 41 og tann 43. Lie redegjør for artikulatorforsøkene på s. 91-93. Disse bittforsøkene, som er gjennomført i til dels stort omfang og med bitt i forskjellige media, viser klart at det er utelukket at Torgersens tann 42 ikke ville ha satt et spor som tilnærmet samsvarte med bittsporene 5 og 6, dersom han hadde vært biteren.

Som Lie uttaler på side 97, kan det på et rent teoretisk grunnlag neppe utelukkes at en eksisterende tann 42 ikke har satt spor eller bare et svakt spor. Dette fremstår imidlertid som aldeles usannsynlig, og krever en nærmere forklaring dersom det skal legges til grunn. Den mest nærliggende forklaringen på at sporet ikke eksisterer, er selvfølgelig at biteren har manglet tann 42. Dette må nødvendigvis være utgangspunktet for enhver vurdering av dette forholdet. Hvis man allikevel skulle konkludere med at Torgersen er biteren, forutsetter dette nødvendigvis at det foreligger så klare og sterke holdepunkter i et tilstrekkelig antall andre elementer i tannbittbeviset, at de utelukker andre bitere enn ham. Dette er ikke situasjonen her. I praksis utelukker dette forholdet Torgersen som biter.

Avstanden mellom bittsporene 4 og 5

Dette forholdet er gjennomgått av Lie s. 98-99, hvor han gjengir Medbøs uttalelser om dette spørsmålet.

Forholdet har i det hele tatt ikke vært tatt opp av noen av de øvrige sakkyndige, før det ble reist av Medbø, som har påvist at det ikke i noe fall ville ha vært plass til Torgersens tann 42 mellom bittssporene 4 og 5.

Dette er også et forhold som i praksis utelukker Torgersen som biter.

Tannstillingen for Torgersens tann 31 – 41

Forholdet er omtalt av Lie under punkt 13.2.4.4 på side 99-101.

Flood påviste i 2001 at Torgersens nedre høyre midtfortann stikker 1 mm ut i tannbuen, mens det motsatte er situasjonen for bittmerkenes vedkommende. Denne uoverensstemmelsen er også slik at den i praksis utelukker Torgersen som biter.

MacDonald og Whittaker ga i 2001 en forklaring på denne uoverensstemmelsen som Høyesteretts kjæremålsutvalg anså som «plausibel». MacDonald og Whittaker bygget imidlertid på en beskrivelse av bittsporene 5 og 6 som ikke stemmer overens med de faktiske forhold. Denne beskrivelsen er også overbevisende tilbakevist av Senn og Medbø, jf. Lie s. 100.

Uoverensstemmelsen mellom Torgersens tannstilling og bittsporene for dette punktets vedkommende kan ikke bestrides. Det dreier seg igjen om et forhold som i praksis utelukker Torgersen som biter.

Bittsporene 3 og 4

Forholdet er omtalt av Lie på side 101.

Bortsett fra Strøm, som har fått følge av Bang, er det enighet om at disse sporene stammer fra biterens høyre hjørnetenner.

Både bittspor og tenner er beskrevet på noe forskjellig vis av de forskjellige sakkyndige. Felles for beskrivelsene av bittsporene er at de stammer fra spisse hjørnetenner. Denne beskrivelsen stemmer dårlig overens med formen på Torgersens mer avrundete hjørnetenner.

Dette er også et forhold som taler mot at Torgersen er biteren, selv om det ikke har samme vekt som forholdene som er omtalt foran.

Avstanden mellom bittsporene 2 og 3

Forholdet er omtalt på s. 101 av Lie, som her også viser til Medbøs forsøk.

Avstanden mellom Torgersens tenner 12 og 13 er ca. 1 mm, mens avstanden mellom bittmerkene 2 og 3 er på ca. 4 mm.

Denne avstanden er også vanskelig å forene med Torgersen som biter, uansett hvilken av versjonene fra de rettsoppnevnte sakkyndige som legges til grunn.

d. Konklusjon

Vi gjengir Lies konklusjon:

Denne gjennomgangen av tannbittbeviset viser hvilke usikkerheter som hefter ved bittsporanalyser i hud – særlig i kvinnebryst – som bevis – i første rekke som fellende bevis – og at de oppnevnte sakkyndige i 1958 ikke kan ha hatt rett forståelse for disse usikkerhetene. Gjennomgangen viser videre at det er betydelige utelatelser og svakheter i arbeidet fra de sakkyndige som var oppnevnt i 1958, og også fra de sakkyndige som har vært oppnevnt i forbindelse med de senere fremsatte begjæringer om gjenopptakelse og gjenåpning.

Det foreligger også en grunnleggende uenighet mellom de oppnevnte sakkyndige om hvilke tenner hos biteren som har avsatt bittmerkene fra overkjeven – et moment som i seg selv må tillegges betydelig vekt ved vurderingen og vektleggingen av tannbittbeviset.

Samtidig har det vært påvist at det er en rekke momenter i bittsporene som det er vanskelig – til dels umulig eller svært vanskelig – å forene med Torgersens tenner. I særlig grad gjelder dette det manglende sporet etter tann 42, tannstillingen til tennene 31 og 41 sammenholdt med bittspor ene 5 og 6, og det manglende samsvaret mellom avstanden mellom bittsporene 4 og 5 og Torgersens tann 42. I tillegg kommer manglende samsvar mellom avstanden mellom bittsporene 1 og 2 og de tilsvarende mellomrommene mellom de aktuelle tennene til Torgersen, og manglende samsvar mellom bittsporene 3 og 4 og Torgersens hjørnetenner.

Når disse momentene ses under ett, kan det vanskelig konkluderes annerledes enn at bittsporbeviset utelukker Torgersen.

Selv om bittsporet skulle bli tolket slik at det ikke med sikkerhet utelukker Torgersen, er det i et hvert fall den mest sannsynlige tolking av det at han ikke er biteren.

Og ikke i noe fall kan det tolkes som annet enn et helt åpent bevis, som ikke gir noe som helst utslag i Torgersens disfavør.

C. Barnålbeviset

1. Innledning

Det såkalte barnålbeviset har stått sentralt i påtalemyndighetens argumentasjon for at Torgersen er skyldig. Beviset refererer seg til funn fra kjellergulvet i Skippergaten 6 b, hvor det bl.a. ble funnet barnåler.

Det ble også funnet fem barnåler i den dressen som Torgersen hadde på seg frem til han kom hjem til Tore Hunds vei 24, hvor han skiftet klær og syklet tilbake mot sentrum.

Etter påtalemyndighetens oppfatning stammer alle disse nålene fra et tørt juletre som befant seg i kjelleren i Skippergaten 6b. Det er anført at det er identitet mellom de to barnålfunnene – og at dette forholdet utpeker Torgersen som gjerningsmann.

Torgersen på sin side har påpekt at de barnålene som ble funnet i hans dress må referere seg til en tidligere eier. Dressen var tidligere eid av Eilif Støleggen, som hadde solgt dressen til Torgersen da de satt sammen i Oslo kretsfengsel i 1956.

Som det vil bli påvist nedenfor, står barnålbeviset i en helt annen stilling i dag enn i 1958.

Under hovedforhandlingen var de sakkyndige ikke i tvil om at det var identitet mellom barnålene i kjelleren og i Torgersens dress, og at alle nålene stammet fra juletreet i kjelleren. Det foreligger imidlertid nå en rekke nye erklæringer, som gjør at bevissituasjonen med hensyn til barnålbeviset er en helt annen enn i 1958.

Også i forhold til Gjenopptakelseskommisjonens vedtak i 2006 er situasjonen i dag annerledes. Det foreligger en helt ny sakkyndig vurdering av forsker Jon Medbø. I tillegg foreligger det nye analyser av barnålbeviset. For øvrig lider 2006-vedtaket av faktiske feil, som må opprettes og hensyntas.

Også når det gjelder granbarbeviset har vi innhentet en nærmere analyse av tidligere førstelagmann Nils Erik Lie. Hans grundige analyse av barnålbeviset på i alt 54 sider følger som nevnt ovenfor, vedlagt som bilag 10. Det henvises til dette bilaget som i sin helhet gjøres til en del av nærværende begjæring. På grunn av utredningens lengde skal vi i selve begjæringen nøye oss med et delvis sammendrag av Lies drøftelse og konklusjoner. Vi skal imidlertid følge en noe annen disposisjon enn det Lie gjør.

I punkt 2 skal vi vurdere hvordan barnålbeviset står hvis vi i første omgang drøfter sakens «generelle bevis», dvs. de bevis og de argumenter som står sentralt hvis vi foreløpig ser bort fra de sakkyndige uttalelsene.

Vi skal dernest i pkt 3 drøfte en alternativ kilde for de barnålene som ble funnet i Torgersens dress, jf forholdet til den tidligere eier av dressen, Ørnulf Støleggen. I pkt 4 skal vi gjennomgå sakens historikk, med særlig henblikk på de forskjellige sakkyndige uttalelsene som er blitt avgitt løpende.

I pkt 5 skal vi presentere en ny sakkyndig uttalelse utarbeidet av dr. scient Jon Medbø, før vi i pkt 6 oppsummerer.

2. Generelle bevismomenter som sannsynliggjør at barnålene i Torgersens dress ikke kom fra åstedet

a. Barnålen i innerlommen på dressjakken

Som kjent ble en av de fem dressnålene funnet i høyre innerlomme på Torgersens brunstripete dress. Dressen var laget til en slankere mann enn Torgersen. Det er ikke trukket i tvil at den satt stramt. Videre hadde Torgersen frakk utenpå dressen. Hvis han hadde vært drapsmannen, hadde kontakten med juletreet bestått i å ta tak i det og løfte det over liket. I en slik situasjon kan det selvfølgelig ikke utelukkes at barnåler har løsnet og falt ned i bukseoppbrettene, selv om det ikke fremstår som sannsynlig.

Men det fremstår som fullstendig uforklarlig – og er derfor også uforklart – hvorledes en barnål i denne situasjonen skal finne veien ned i høyre innerlomme på dressen. Det er på det rene at dressen var trang til Torgersen, og han hadde i tillegg vinterfrakken på.

Det er bemerkelsesverdig at dette forholdet, som har vært påpekt en rekke ganger, ikke har vært problematisert eller i det hele tatt drøftet under behandlingen av tidligere gjenopptakelses- og gjenåpningsbegjæringer.

Forholdet taler klart mot at denne nålen – og dermed heller ikke de øvrige nålene – stammer fra kjelleren i Skippergt. 6 b. Dette funnet er således et klart moment som støtter Torgersens alternative forklaring. Påtalemyndigheten har hele tiden unnlatt å behandle dette viktige poenget, og Gjenopptakelseskommisjonen har heller ikke vurdert forholdet og påpekt en plausibel alternativ forklaring.

b. Ingen øvrige nåler i Torgersens klær

Den nærkontakt med juletreet som har vært nødvendig dersom dressnålene skal stamme fra dette treet, må nødvendigvis ha medført at Torgersens øvrige klær, først og fremst frakken, har kommet i kontakt med treet. Da må nødvendigvis nåler ha blitt hengende i frakken. Selv om slike nåler ville ha falt av etter hvert, er det grunn til å tro at det fortsatt ville ha hengt nåler i frakken, hensett til den korte tiden som var gått fra drapet og til Torgersen hengte frakken av seg hjemme. På samme måte som med andre spor man ikke fant – men hadde kunnet forvente – dersom Torgersen var drapsmannen, så som blod og avføring – fantes ikke barnåler på frakken da den ble beslaglagt av politiet.

På samme måte kan det forhold at dressnålene ble funnet i oppbretter og i en innerlomme, altså på stedet hvor de ikke lett faller ut, tyde på at det har gått en viss tid siden nålene kom inn i dressen. Det er grunn til å regne med at det opprinnelig har vært atskillig flere nåler på dressen, men at disse har falt av eller blitt slitt av etter hvert.

c. Andre planterester i dressen

Som det fremgår av Lies redegjørelse foran under A, fant Printz andre planterester, beskrevet som «agner og rester av strå» i begge bukseoppbrettene, og også i begge innerlommer. I brystlommen ble det også funnet «adskilige fragmenter av rødfarvede kronblader». Tilsvarende planterester ble ikke funnet i kjelleren i Skippergaten 6 b. Dette viser at dressens innehaver på ett eller annet tidspunkt har vært ute i naturen. Torgersen kjøpte selv dressen i 1956, mens han satt inne, og har ikke brukt dressen andre steder enn i byen etter at han ble løslatt i oktober 1957. Disse planterestene må da stamme fra Støleggens tid, på samme måte som barnålene. Det fremstår da som nærliggende at disse har kommet inn i dressen ved samme anledning som barnålene. Planterestene støtter opp under Støleggens historie, og underbygger forklaringen om at også dressnålene stammer fra ham.

d. Sopp på kjellernålene

En sentral undersøkelse er ikke beskrevet.

Laane og Høiland så på kjellernålene 14. desember 1999. De blir beskrevet som «ganske nedbrutte og infisert av granskyttesopp Lophodermium piceae.»

Barnåler som ligger i fuktige omgivelser får soppvekst på seg. Det må legges til grunn at samtlige nåler har vært forsvarlig oppbevart av politiet etter beslaget, slik at soppveksten ikke stammer fra denne perioden. Høyst sannsynlig hadde nålene fått soppveksten på seg allerede da de ble undersøkt av Printz og Mork etter å ha ligget ca ett år eller mer i en fuktig kjeller.

Dersom dressnålene hadde stammet fra kjelleren, ville de ha vært befengt med soppvekst på samme måte som kjellernålene. I motsatt fall hadde man kunnet slå fast at dressnåler og kjellernåler hadde forskjellig opphav. Hverken Printz eller Mork har imidlertid beskrevet overflaten på nålene, selv om soppvekst kunne ha vært konstatert ved enkle undersøkelser. Dette er en vesentlig svakhet ved de undersøkelsene de har gjort. Samtidig som det er grunn til å anta at politiet oppbevarte nålene tilfredsstillende og dermed at kjellernålene var soppbefengt allerede ved undersøkelsene, er det grunn til å anta at årsaken til at sopp ikke er beskrevet for dressnålenes vedkommende, er at de ikke var befengt med sopp. I så fall underbygger dette at nålene hadde forskjellige opphav.

e. Konklusjon

Vi kan etter dette konkludere med at det i utgangspunktet er klar sannsynlighetsovervekt for at barnålene ikke stammer fra et påstått opphold i Skippergaten 6 B.

3. Finnes det et mulig alternativ forklaring på hvor grannålene kommer fra? Nærmere om vitnet Eilif Støleggen.

Også på dette punkt gjengir vi Lies analyse.

Torgersen hadde kjøpt dressen i 1956 av Eilif Støleggen. Støleggen hadde i 1954 vært på flukt fra politiet i skogen i Sverige. Han ble pågrepet av svensk politi 14. oktober 1954 etter et biltyveri, og i avhørsprotokollen fra etterforskningen av biltyveriet forklarte han at han og en venn – umiddelbart etter å ha vært involvert i et trafikkuhell med den stjålne bilen – hadde forlatt bilen og sprunget gjennom en skog for å gjemme seg. Der krøp de under en gran og gjorde opp ild av tørre kvister.

Som påvist av Lie på s. 45 må det være slik at han i denne forbindelse nødvendigvis må ha kommet i nærkontakt med de laveste veksthemmede grenene på granen, og innsamling av brensel har utvilsomt medført ytterligere nærkontakt både med grenene på grantreet og med de tørre kvistene som ble samlet inn.

Det er da nærliggende å anta at denne nærkontakten med granbar og kvister i løpet av en hel kveld og en natt må ha medført at enkelte barnåler har festet seg i bukseoppbrett og innerlomme i løpet av denne perioden.

Støleggen har med andre ord vært i nærkontakt med granbar som nettopp tilhører det sjiktet, som gir samme type av barnåler som det man fant i kjelleren.

For en nærmere redegjørelse for Støleggens befatning med grannåler vises til Lies avsnitt punkt 11.4.2.2. på s. 42-44.

Som påvist av Lie på s. 46 er det også meget mulig at de skrubbsår som Støleggen forklarte seg om i sitt 1954-avhør kan referere seg til blodflekker som senere ble funnet på Torgersens dress.

Det avgjørende er imidlertid at Støleggen brukte dressen under omstendigheter som meget vel kunne resultert i at han fikk korte barnåler i klærne – slike nåler som man finner i trær som har hatt mindre gunstige vekstforhold. Sagt på en annen måte: Nålene i kjelleren er forenlige med de barnåler som Støleggen nødvendigvis kom i kontakt med i forbindelse med overnattingen under et grantre.

På s. 39-43 gjennomgår Lie behandlingen av Støleggens forklaring i forbindelse med tidligere gjenopptakelsesbegjæringer. Dette foranlediger ikke ytterligere kommentarer i nærværende sammendrag – det henvises til Lies behandling.

Det springende punkt er at det er umulig å fastholde en konklusjon om ekskluderende identitet mellom barnålene i kjelleren og i Torgersens dress, og det er mer enn påfallende at Høyesteretts kjæremålsutvalg i sin 2001-kjennelse ikke kommenterer betydningen av dette forholdet og sannsynligheten for at Støleggens overnaetting under et grantre resulterte i samme type korte nåler i dressen som man senere fant i kjelleren.

For øvrig henvises det til Lies gjennomgang av Gjenopptakelseskommisjonens drøftelse av forholdet til straffeprosessloven § 391 nr 3 og § 392 annet ledd og de feil som i denne forbindelse påpekes.

4. Historikken og nærmere om de sakkyndiges uttalelser

Vi skal i dette punktet gi et sammendrag av analysen til Nils Erik Lie.

a. Funn av barnåler

I punktene 2.1 og 2.2 gjennomgår Lie funnene av barnåler i henholdsvis kjelleren i Skippergaten 6 B og i Torgersens dress.

I punkt 3 (på s. 4 flg.) analyserer Lie situasjonen i 1958.

b. Oppnevnelse av de to sakkyndige og deres konklusjoner

Lie gjennomgår oppnevnelsen av de to sakkyndige: Printz og Mork.

Han påpeker i punkt 3.2 at det er grunn til å trekke Printz’ habilitet som sakkyndig i tvil. Han viser til at Printz tidligere også var benyttet som sakkyndig i forbindelse med det såkalte avføringsbeviset. og at hans uttalelse av 17. januar 1958 om dette beviset ikke kunne forstås på annen måte enn at han mente at Torgersen hadde vært på drapsstedet og altså var skyldig. Til tross for dette ble han oppnevnt på ny for å uttale seg om barnålbeviset.

I punkt 3 (s. 6 flg.) refererer Lie de skråsikre konklusjonene fra henholdsvis Printz og Mork. Printz konkluderte med at han med «absolutt sikkerhet kunne påvise full overensstemmelse»med prøvene fra Torgersens klær og fra åstedet.

Mork konkluderte på samme måte: Det var full overensstemmelse både i form og størrelse mellom barnålene som stammet fra kjelleren og de barnålene som ble funnet på Torgersens klær. Han gikk til og med så langt at han fant det «med en meget stor sannsynlighet» for at barnålene til og med stammet fra samme mortre.

På s. 9-12 i utredningen analyser Lie de sakkyndiges uttalelser, og påviser flere mangler:

Mork har neppe foretatt noen direkte sammenligning av dressnålene og kjellernålene – det eneste det ser ut som om han har sammenlignet, har vært Printz’ preparater av disse nålene. Han påviser videre at det fremgår av de to sakkyndiges uttalelser at de nålene som ble undersøkt ikke var så like som det ble gitt inntrykk – se s. 12. Det vesentlige er imidlertid Lies påpekning av at Morks erklæring bekrefter at den type nåler man har å gjøre med i nærværende sak ikke er sjeldne, slik påtalemyndigheten utleder de sakkyndiges konklusjoner: Nålene på et undertrykt tre (et tre hvor det har vært dårlige vekstforhold) vil normalt være korte, og av samme lengde og form som nålene i nærværende sak. For ytterligere detaljer henvises til Lies redegjørelse i punkt 4.3.

I punkt 5 gjennomgår Lies de sakkyndige forklaringer under hovedforhandlingen, og påviser at de var like sikre som de hadde gitt uttrykk for i sine skriftlige erklæringer.

I punkt 5.2 på s. 15 oppsummeres de sakkyndiges anførsler på følgende måte:

Kjellernålene og dressnålene er så like at de ikke kan holdes fra hverandre i en blanding (Begge).

Barnålenes lengde er avhengig av vekstbetingelsene, mens formen mer er en arvelig egenskap. (Mork)

Både kjellernåler og dressnåler hadde en sjelden form, som de sakkyndige aldri hadde sett maken til. Sjeldenheten innebar at dressnålene måtte stamme fra juletreet i kjelleren. Her var det ikke rom for tvil (Printz). I det minste var dette meget sannsynlig. (Mork).

c. Kritikken av de opprinnelige sakkyndige

I punkt 5.3 (s. 16 flg) analyserer Lie de sakkyndiges forklaringer under hovedforhandlingen basert på de grundige pressereferatene, og påviser flere feil.

Det sentrale er det som Lie anfører i siste avsnitt i punkt 5 på s. 17:

Hva man får på seg av nåler i granskogen, er avhengig av lys – og vekstforhold for de konkrete trærne man kommer i direkte fysisk kontakt med. Er man bare i kontakt med et lite, veksthemmet tre, får man bare korte nåler på seg, uansett om granskogen rundt omkring er full av nåler på 12-15 mm eller mer. Det er påfallende at Mork ikke har sett dette, all den stund han har vært klar over at man «finner slike trær i underbestandet hvor det er mangel på lys slik at veksten blir sterkt nedsatt på grunn av beskygning.»

At veksthemmende trær bare kan ha korte nåler bekreftes til overmål av det tre saken gjelder – juletreet i kjelleren i Skippergaten 6 B.

I punkt 5.5 – s. 18-19 – refereres Dorenfeldts prosedyre, og det fremgår at statsadvokat Dorenfeldt anså barnålbeviset som særdeles sterkt bevis – og enda sterkere enn avføringsbeviset.

d. Bevisførselen under hovedforhandlingen i 1958

I punkt 5.5 oppsummeres behandlingen av barnålbeviset under hovedforhandlingen på følgende måte:

(1) De sakkyndige har forklart – uten å gi uttrykk for tvil –

a) at dressnålene og kjellernålene var identiske, i den forstand at de i en blanding ikke kunne skilles fra hverandre, og

b) at identiteten var ekskluderende, i den forstand at det dreide seg om nåler som hadde en så sjelden lengde og form at de sakkyndige ikke hadde sett maken før, og at det da måtte legges til grunn at både dressnåler og kjellernåler stammet fra treet i kjelleren – «hevet over tvil» og «ikke rom for tvil» i følge Printz (Morgenbladet 10. juni 1958), «meget stor sannsynlighet» i følge Mork (Aftenposten, Arbeiderbladet og Morgenbladet 10. juni 1958).

(2) Statsadvokat Dorenfeldt har i sin prosedyre ansett barnålbeviset alene for å være tilstrekkelig til å felle Torgersen, omtalt dette beviset som «et naturvitenskapelig bevis av første klasse» og erklært at mulighetene for at dressnålene stammet fra et annet sted enn kjelleren i Skippergaten 6 b var så liten som en til en milliard.

(3) At barnålene var meget sjeldne, har vært akseptert av forsvareren.

(4) Lagretten må nødvendigvis ha ansett barnålbeviset som et meget tungtveiende bevis mot Torgersen.»

Statsadvokat Dorenfeldts uttalelser av 17. september 1958 samt en etterfølgende uttalelse av 4. juni 1976 bare bekrefter konklusjonen om at påtalemyndigheten tilla barnålbeviset en særdeles stor vekt som følge av de sakkyndiges skråsikre konklusjon.

e. Behandlingen av barnålbeviset ved tidligere begjæringer

i. Gjenopptakelsessaken 1973 – 1976

I forbindelse med behandlingen av den første gjenopptakelsesbegjæringen ble det innhentet nye sakkyndige uttalelser fra forstkandidat Ragnvald Aaheim.

Aaheim påpekte – jfr. s. 21 – at nåler ble forholdsvis korte hvis treet eller grenen er i dårlig vekst, og at det er større sannsynlighet for at man først får korte nåler i klærne når man oppholder seg i en barhytte.

Begge disse forholdene ble underkommunisert ved forhandlingen i 1958.

Lie peker videre på at lagmannsrettens beslutning av 27. juni 1975 hviler på en misforståelse av hva som er kjernen i barnålbeviset, og at Høyesteretts kjæremålsutvalg i sin senere kjennelse av 31. mai 1976 ikke en gang kommenterer Aaheims utredninger.

ii. Gjenopptakelsessaken 1997 – 2001

Her ble det innhentet ytterligere en sakkyndig uttalelse fra professor dr. philos. Carl Morten Motzfeldt Laane og professor dr. philos Klaus Høiland – se Lie s. 22-24.

Laane og Høiland bekreftet på et generelt grunnlag sammenhengen mellom korte nåler og flat form, og at trær med korte avflatede nåler er vanlige, spesielt i busksjiktet.

Med dette som utgangspunkt påviser Lie at Morks utsagn om sjeldenhet med hensyn til lengde og form ikke var riktige.

Laane og Høiland bekrefter videre under henvisning til empiriske funn at det ikke er uvanlig etter en skogstur å finne barnåler i klærne som samsvarer med barnålene i dressen med hensyn til lengde og form.

I tillegg ble det innhentet en sakkyndig uttalelse fra Institutt for Skogforskning.

Som påvist av Lie på s. 25 – 26 aksepterer representantene for Instituttet – etter å ha gått gjennom erklæringene fra Laane og Høiland – de funn og konklusjoner som Laane/Høiland hadde kommet til, og de var enige i at trær med nåler som har samme lengde og form som kjellernålene – og dermed også dressnålene – forekommer.

Laane og Høilands utsagn om at «korte nåler av flat, tilspisset form er vanlig hos små undertrykte grantrær i skyggefull skog», ble ikke imøtegått.

Gjenopptakelsesbegjæringen ble behandlet først av Borgarting lagmannsrett i kjennelse av 18. august 2000 og senere av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 28. november 2001. Lagmannsretten kommenterer overhodet ikke det springende punkt: Hvor vanlig er den alminnelige forekomsten av nåler med de egenskaper som man har å gjøre med i nærværende sak, og sannsynligheten for å få fem nåler av denne typen på seg under oppholdet i skogen?

Lagmannsretten gjengir for øvrig uttalelsene fra Printz og Mork fra lagmannsretten på en uriktig måte.

I kjæremålsutvalgets kjennelse får man heller ingen drøftelse av det som er det springende punkt: Utvalget unnlater helt å kommentere og vurdere klargjøringen fra Laane/Høiland om at korte nåler er vanlige i busksjiktet, og at nålene der normalt i stor utstrekning vil ha en lengde og en form som er lik nålene på juletreet i kjelleren.

Utvalget tar også feil i sine vurderinger med hensyn til ekskluderende identitet mellom kjellernåler og dressnåler.

Utvalget har også som Lie påpeker på s. 29 – en problematisk gjengivelse av bevisbyrdereglene.

iii. Gjenåpningssaken i 2004 – 2006

Det ble nå innhentet ytterligere sakkyndige uttalelser – denne gang fra professor dr. philos Rune Halvorsen Økland – se Lie s. 28–29.

Hans konklusjoner samsvarer helt ut med konklusjonene fra Laane og Høiland fra 1998: Halvorsen Økland bekrefter at undertrykte grantrær med korte nåler ikke er sjeldne, og at undertrykte trær, grener og skudd forekommer hyppigst i busksjiktet, der mennesker ferdes. Han avviser videre Morks påstand om arvelige egenskaper som årsak til formen og påviser – med referanse til faglitteratur – sammenhengen mellom lysforhold og form med årsak i økofysiologiske forhold.

Det ble også innhentet en ny uttalelse fra Institutt for skogforskning ved Kåre Venn.

Som påvist av Lie synes nå Venn å akseptere at nåler av den foreligger karakter ikke er sjeldne, jfr. uttrykket om at de «er i hvert fall ikke den vanligst forekommende i norsk skog.»

Dette er helt riktig – barnåler med den aktuelle størrelse og form finnes jevnt over på grener på spesielle trær eller på trær på særlige voksesteder.

Det betyr at hvis man oppholder seg på slike steder, kan man bli påført grannåler av den aktuelle størrelse og karakter. Som Venn påpeker, blir det derfor avgjørende hvilket sted man tar prøver fra i skog eller andre steder for å studere frekvens av forekomsten av slike nåler. Dette er helt riktig – og står i klar motstrid med uttalelsene fra 1958 fra Printz og Mork.

Gjenopptakelseskommisjonens behandling

Gjenopptakelseskommisjonens vedtak av 8. desember 2006 blir gjennomgått av Lie på s 32-38.

Behandlingen er delt i drøftelser av forholdet til henholdsvis straffeprosessloven § 391 nr 3 og § 392, annet ledd.

Kommisjonen tar ikke inn over seg at de sentrale elementene i uttalelsen fra Printz og Mork er tilbakevist av de sakkyndige, og at når man leser de sakkyndiges uttalelser under ett, kan de ikke forstås på annen måte enn at det er full enighet om

at korte nåler ikke er sjeldne,
at korte nåler er vanlige på undertrykte trær og grener
at korte nåler vil ha en flattrykt og spisset form, og
at frekvensen av korte nåler er avhengig av lystilgang og øvrige forhold på voksestedet.

For øvrig er det helt riktig som Lie fremhever: Økland har ikke foretatt noen vurdering av bevis som ligger utenfor hans mandat. Han har vist til andre uttalelser som har gitt grunnlag for å trekke Printz’ konklusjoner i andre sakkyndigspørsmål i tvil. Disse merknadene fra hans side er selvfølgelig ikke uforenelig med at hans konklusjoner med hensyn til barnålbeviset er korrekte: Hans behandling av dette beviset må selvsagt vurderes etter sitt innhold.

Også kommisjonens drøftelse av forholdet til § 392, annet ledd gjennomgås og det påvises feil ved kommisjonens resonnement og argumentasjon. Igjen overser man det som er det sentrale punkt: Likheten mellom barnålene i dressen og på juletreet er ikke-ekskluderende. Da må barnålene ha karakteristika eller sjeldne trekk som innebærer at mulige alternativer kan utelukkes. Dette mente Printz og Mork – dette er imidlertid helt klart uriktig, jfr. ovenfor. Slike karakteristika er ikke påvist av noen.

Som påvist av alle de senere sakkyndige, er det intet som motsier at dressnålene kan stamme fra et hvilket som helst tre med korte nåler som en bruker av dressen måtte ha kommet i kontakt med. Slike trær er ikke alminnelige, men forekommer altså regelmessig på steder hvor vekstforholdene er suboptimale.

For øvrig henvises til Lies kritiske gjennomgang og konklusjon som tiltredes.

5. Den nye sakkyndige utredning

Det foreligger i dag et helt nytt bevis i sakens anledning – se punkt 12 i Lies utredning – side 44-46.

Forsker dr. scient. Jon Ingulf Medbø og ingeniør Ole M. Synnes har i detalj gått igjennom det såkalte granbarbeviset og har skrevet artikkelen «Grannålbeviset i Torgersen-saka» i tidsskriftet «Biolog» nr 2 for 2007. Til grunn for denne artikkelen lå et omfattende notat datert 8. januar 2004. Både artikkelen og notatet er vedlagt Lies redegjørelse.

Lie refererer hovedtrekkene i Medbø/Synnes’ undersøkelse og konkluderer – se s. 47 – med at disse undersøkelsene underbygger ytterligere at barnåler av forskjellig lengde ikke er tilfeldig fordelt mellom trær og det enkelte tre. Det er gode muligheter for å finne trær – også trær av en viss størrelse – som bare eller i det vesentlige har korte nåler.

I det følgende skal vi gjennomgå de bevis som tilsier at det er lite sannsynlig at de barnålene man fant i Torgersens dress, stammer fra kjelleren i Skippergaten 6 B.

6. Oppsummering av barnålbeviset.

Dette avsnittet er også tatt fra Lies analyse.

De sakkyndige i 1958 forklarte – uten å gi uttrykk for tvil av betydning – at dressnålene og kjellernålene var identiske, i den forstand at de i en blanding ikke kunne skilles fra hverandre, og at identiteten var ekskluderende. Det dreide seg om nåler som hadde en så sjelden lengde og form at de sakkyndige ikke hadde sett maken før, og at det da måtte legges til grunn at både dressnåler og kjellernåler stammet fra treet i kjelleren.

Samtlige sakkyndige som har uttalt seg senere, har tilbakevist utsagnet om sjelden lengde og form. Det er tvert imot enighet om at nåler av den aktuelle størrelsen ikke er sjeldne. Som påtalemyndighetens egne sakkyndige har uttrykt det: De «finnes jevnt over på sine steder.»

Det er også enighet om at frekvensen av trær eller grener med korte nåler henger sammen med vekstvilkårene, først og fremst lystilgangen. Noe tilsvarende ble også fremhevet av Mork i hans skriftlige erklæring. Dette innebærer at slike klær først og fremst finnes i busksjiktet, noe som heller ikke er bestridt. På samme måte kan nålelengden variere på ett og samme tre, og også på samme gren, alt avhengig av lystilgangen, som blir dårligere for de laveste grenene når et tre vokser til.

Som prosessor Halvorsen har redegjort for, må det legges til grunn at middels lange nåler dominerer i granskogen, og at det er forholdsvis færre både av de ekstra korte og de ekstra lange nålene. Men man kan ikke slutte derfra til sannsynlighet for at man, når man ferdes i granskogen, får på seg nåler av varierende lengde, i samsvar med fordelingen av den totale barnålpopulasjonen. Hva slags nåler man måtte få i klærne, er avhengig av frekvensen av de enkelte nåletyper i det miljø hvor man får nålene på seg. At det ikke er noe særskilt ved å finne trær med bare korte nåler, er bekreftet ytterligere av undersøkelsene til Medbø og Synnes. Er man i nærkontakt med et tre med korte nåler, er det nødvendigvis bare slike nåler man får i klærne.

I forhold til totalfordelingen av barnåler i norske skoger er korte nåler overrepresentert i områdene nær bakken, hvor man finner busker, småtrær og undertrykte grener på større trær. Ferdes man i busksjiktet, hvor forekomsten av korte nåler er betydelig høyere enn for utvokste trær, vil det derfor ikke være unaturlig om man bare får korte nåler i klærne, i hvert fall ikke så lenge det dreier seg om et så lavt antall nåler som er tilfelle her. Vegar Bakkestuens erfaringer bekrefter dette. Det samme må åpenbart gjelde når kontakten ikke har vært med busksjiktet, men med de nederste grenene på et utvokst grantre – noe som skjer når man tar opp opphold under et slikt tre – hvor lysforhold og vekstvilkår heller ikke har vært gode.

I tillegg kommer at nåler på undertrykte grener blir sittende på grenene kortere tid enn nåler med god tilgang pålys og vann, og derfor løsner lettere enn friske, grønne nåler. Dette medfører i seg selv at man etter en skogtur kan ende opp med korte nåler i klærne, selv om man skulle ha vært i nærkontakt med både korte og lange nåler.

Disse forholdene sett under et underbygger sannsynligheten for at det er korte nåler man lettest får i klærne når man ferdes i skogen eller oppholder seg der.

Høiland og Laane har på empirisk grunnlag påvist sammenhengen mellom lengde og form. Deres konklusjoner er også akseptert av påtalemyndighetens sakkyndige fra NISK. Halvorsen har fra et økofysiologisk utgangspunkt og – med referanse til andre kilder – vist sammenhengen mellom lysforholdnee og den aktuelle formen på nålene. Ingen sakkyndige etter 1958 har støttet Morks utsagn om at formen er en arvelig egenskap.

Dette må forstås som enighet i dagens fagmiljø om at det er sammenheng mellom lengde og form på undertrykte barnåler. Den angivelige sjeldne formen på kjellernålene og dressnålene er derfor ikke sjeldnere enn lengden. Og det dreier seg ikke om sjeldne nåler, men om nåler som vanlige i naturen på sine steder.

Konsekvensen av dette er at selve bærebjelken i barnålbeviset slik det ble presentert i 1958 – og også ble lagt til grunn av kommisjonen i 2006 – at kjellernålene og dressnålene var så sjeldne og spesielle med hensyn til lengde og form at det dreide seg om ekskluderende identitet – svikter fullstendig ved en nærmere analyse. Det er en viss likhet mellom disse nålene, i den forstand at både dressnålene og de kjellernålene som ble målt, var kortere enn 10 millimeter og hadde en vanlig form for så korte nåler. Ved dette adskiller de seg altså fra nåler som er 10 m m og lengre. Det er det hele. At man ikke hadde kunnet identifisere dressnålene dersom de ble blandet sammen med kjellernålene, er sikkert riktig. Men det samme ville ha gjeldt for de nålene som ble funnet i Bakkestuens lommer og som ellers er beskrevet av Laane og Høiland, og for hvilke som helst av andre nåler fra et veksthemmet tre eller en veksthemmet gren.

En nærmere analyse av barnålbeviset innebærer således at det i dag ikke har noen bevisverdi som påtalemyndigheten kan påberope seg. Fra å være «et naturvitenskapelig bevis av første klasse» som statsadvokat Dorenfeldt anså som tilstrekkelig til alene å felle Torgersen og som etter hans vurdering innebar en sikkerhet på «kanskje en til en milliard», gir barnålene i seg selv ikke grunnlag for andre slutninger i Torgersens disfavør enn at dette beviset ikke utelukker ham. Noe slikt har ingen bevisverdi.

Det er da opp til påtalemyndigheten å fremskaffe andre beviselementer enn selve nålene, som kan sannsynliggjøre eller underbygge at dressnålene og kjellernålene har samme opphav. I materialet fra forhandlingene i 1958 finnes ikke spor av at noe slikt supplerende bevismateriale har vært presentert. Det har påtalemyndigheten heller ikke vært i stand til i forbindelse med tidligere gjenopptakelses- og gjenåpningsbegjæringer.

Når vi så foretar en helhetsanalyse av barnålbeviset og trekker inn øvrige bevisfaktorer i tillegg til den rent naturvitenskapelige vurdering – slik vi har gjort i punktet ovenfor – er konklusjonen at Torgersens forklaring av barnålene i Støleggens dress fremtrer som mer sannsynlig enn påtalemyndighetens alternative drapsteori.

Når vi foretar en helhetsanalyse er konklusjonen at det ikke er sannsynlig at barnålene i Støleggen/Torgersens dress stammer fra kjelleren i Skippergaten 6 B.

Barnålbeviset har i dag ingen bevisverdi.

D. Blodbeviset

1. Innledning

Fraværet av blod fra den drepte på Fredrik Fasting Torgersens klær har etter pressereferatene og Dorenfeldts tilleggsredegjørelse fra desember 1958 å dømme – forunderlig nok – ikke blitt tillagt særlig vekt under straffesaken. Ut fra Dorenfeldts egen redegjørelse synes hans forklaring å være at Fredrik Fasting Torgersen og Rigmor Johnsen hadde samme blodtype, blodtype A. Det er i så fall en merkelig begrunnelse.

I de påfølgende gjenopptagelsessaker har blodbeviset vært tatt opp som tema – og til dels viet stor oppmerksomhet. Påtalemyndigheten har, med påfølgende støtte fra Gjenopptakelseskommisjonen, bestridt at manglende funn av blod på Torgersen har noen betydning for gjenåpningsspørsmålet.

2. Kommisjonens vurdering

Kommisjonens vurdering av blodbeviset kan leses ut av avgjørelsen av 30. september 2010 (side 61) som gjengir 2006-avgjørelsen i sin helhet:

Domfelte konkluderer i begjæringen med at fravær av blodspor utelukker at han er gjerningspersonen. Kommisjonen vil til dette påpeke at selv om det ikke er snakk om at domfeltes klær, verken antrekk 1 eller antrekk 2, hans sko eller hans legeme var tilsølt med blod, så viser de sakkyndiges analyser at det ble påvist blod, eller at det fremkom reaksjon forenlig med at det var blod, på samtlige nevnte steder.

Kommisjonen har merket seg at domfelte, under tidligere gjenopptakelsessak, har gitt forklaringer på hvor blodet kan stamme fra, blant annet at blodet på dressbuksen kan skrive seg fra Støleggens flukt i Sverige. Han anfører for øvrig at funn av blod i negleavskrapet kan skrive seg fra at han blødde neseblod under en boksekamp 5. desember 1957. Kommisjonen ser ikke bort fra at det lar seg gjøre å finne en rimelig forklaring på ett, eller et par, av blodsporene, men finner det noe påfallende at det ble påvist blod på så vidt mange steder som det her ble gjort. Det ble påvist blod på fingrene, på antrekk 1 (vinterfrakken og dressbuksen), på antrekk 2 (benklærne, undertrøye, underbukse og sokker), på de gule hanskene, og på skoene som var satt i bløt fremkom det en reaksjon som kunne skyldes blod. Kommisjonen kan ikke se at det er grunnlag for domfeltes forutsetning om at gjerningsmannen nødvendigvis må ha fått mye blod på de klærne han hadde på seg. For så vidt gjelder spørsmålet om Støleggen hadde på seg den stripete dressen under sin flukt i Sverige, viser kommisjonen til kap. 8.4.8.2.1 ovenfor.

For så vidt gjelder funn av rester av blod på domfeltes hender, viser kommisjonen til opplysningen om at domfelte, ved inkvireringen, hadde vasket hendene ved to forskjellige anledninger, og særlig til Haugstads forklaring under den rettslige forundersøkelsen om at han syntes vaskingen varte lenge og at vaskingen var svært grundig.

Blodet på vinterfrakken ble analysert til å være av blodtype A. Den omstendighet at halvparten av befolkningen, herunder avdøde og Torgersen selv, har denne blodtypen, gir verken grunn til å utelukke eller med noen grad av sikkerhet å knytte domfelte til drapet.

Etter kommisjonens vurdering syntes det å være på det rene at det ikke ble funnet store mengder blod på domfelte og hans klær, men det ble påvist rester av blod og det fremkom reaksjoner forenlig med blod. Dette var et tema under hovedforhandlingen, hvor også de sakkyndige og vitner uttalte seg. Gjennom disse forklaringene og den etterfølgende eksaminasjon, kunne lagretten gjøre seg opp en mening om hvilken vekt funn av blod eventuelt skulle tillegges. Hvorvidt oppslaget i Dagbladet under hovedforhandlingen har virket inn på lagrettens bedømmelse vites ikke, heller ikke om blodfunnene i seg selv hadde noen avgjørende betydning. Etter kommisjonens vurdering har imidlertid domfelte ikke grunnlag for sin slutning om at fravær av blodspor utelukker at domfelte er gjerningspersonen.»

Kommisjonen konkluderer i 2010-avgjørelsen på følgende måte (side 62):

«Kommisjonen kan ikke se at det i domfeltes avførsler fremkommer opplysninger som tilsier en annen vurdering av blodbeviset i dag. Kommisjonen slutter seg til den tidligere vurdering av dette, og kan ikke se at det foreligger nye omstendigheter egnet til frifinnelse, jf. strpl.§ 391 nr. 3, eller særlige forhold som gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig, jf. strpl.§ 392 annet ledd.»

(Våre understrekinger).

Kommisjonens holdning til blodbeviset er påfallende. Holder man i denne forbindelse brystbittbeviset, barnåls- og avføringsbeviset utenfor, fremstår det som en åpenbar og sentral kjensgjerning at manglende påviste spor av blod fra den drepte og fra drapsstedet vil måtte være viktige omstendigheter i den helhetsvurdering Gjenopptakelseskommisjonen er forpliktet til å foreta, blant annet i forhold til strpl § 392 annet ledd.

Det gjøres derfor gjeldende at det knytter seg følgende feil til kommisjonens avgjørelse:

a. Rettsanvendelsen

Kommisjonen har foretatt en isolert vurdering av blodbeviset, og bare som utelukkelsesbevis i forhold til strpl § 392 annet ledd.

b. Bevisvurderingen

Uttalelsen om at «kommisjonen ikke (kan) se at det er grunnlag for domfeltes forutsetning om at gjerningsmannen nødvendigvis må ha fått mye blod på de klærne han hadde på seg» er uriktig.

c. Saksbehandlingen

Kommisjonens 2010-avgjørelse lider av saksbehandlingsfeil, idet avgjørelsen i 2010 ikke er nærmere begrunnet.

I lys av kommisjonen åpenbart uriktige rettsanvendelse i avgjørelsene i 2006 og 2010 gis det her en kort og overordnet oppsummering av det som antas å være de sentrale kjensgjerninger i forhold til den konklusjonen avgjørelseskommisjonen nå skal treffe. Det henvises til det omfattende materiale om blodbeviset som allerede foreligger i saken.

3. Generelt om faktum og de nærmere anførsler

Liket av Rigmor Johnsen var ille tilredt. Det vises til de registrerte funn, der det bl.a. ble fastslått omfattende skader i avdødes hode med store blodflekker på jakken hennes, vist på foto. Hele avdødes rygg var således også svært blodig etter hodeskaden. Fysisk kontakt med liket ville måtte sette spor.

Det er i utgangspunktet tale om to åsted, trappeavsatsen der drapet fant sted og kjellerrommet ved gårdsplassen, der liket av Rigmor Johnsen ble funnet. Disse to steder er fotografert og inngående beskrevet i politidokumenter. Det fremgår at trappeavsatsen var sterkt tilgriset av blod og avføring, delvis tråkket utover. Gulvet i kjellerrommet, der Rigmor Johnsen ble funnet, var dekket av slam, samtidig som det befant seg mye rusk og rask i dette uopplyste rommet.

Drapsmannen må – etter å ha fullbyrdet drapet – ha båret liket fra trappeavsatsen til kjellerrommet.

Det må legges til grunn at det har vært nær fysisk kontakt mellom drapsmannen og Rigmor Johnsen, både i forbindelse med selve ugjerningen og ved at drapsmannen etter drapet bar liket ned i kjellerrommet, der han ifølge påtalemyndighetens drapsteori senere hadde tent et bål.

Når det gjelder de klær Torgersen hadde på seg drapskvelden, er de inndelt i antrekk 1 (dvs. de klær Torgersen skiftet da han kom hjem kvelden den 7. desember og som han – ut fra påtalemyndighetens drapsteori – hadde på seg da drapet ble begått), og antrekk 2 (de klær Torgersen hadde på seg ved pågripelsen og som han – ut fra påtalemyndighetens drapsteori – hadde på seg da han forsøkte å sette fyr på Rigmor Johnsen i kjellerrommet).

Det henvises til det som er påvist av funn på de to antrekk – og på Fredrik Fasting Torgersen.

Kommisjonens vurdering av blodbeviset bygger på en hovedkonklusjon, som igjen bygger på to premisser. Hovedkonklusjon er denne:

Domfelte konkluderer i begjæringen ved at fravær av blodspor utelukker at han er gjerningspersonen. Kommisjonen vil til dette påpeke at selv om det ikke er snakk om at domfeltes klær, verken antrekk 1 eller antrekk 2, hans sko eller hans legeme var tilsølt med blod, så viser de sakkyndiges analyser at det ble påvist blod, eller at der fremkom reaksjon forenlig med at det var blod, på samtlige nevnte steder.

De to premisser lyder som følger:

Kommisjonen ser ikke bort fra at det lar seg gjøre å finne en rimelig forklaring på et eller et par av blodsporene, men finner det noe påfallende at det ble påvist blod på så vidt mange steder som det ble gjort.

Kommisjonen kan ikke se at det er grunnlag for domfeltes forutsetning om at gjerningsmannen nødvendigvis må ha fått mye blod på de klærne han hadde på seg.

En nærmere analyse av de ovennevnte premisser klargjør følgende:

Det er etter dette en ubestridt faktisk kjensgjerning at det ikke er gjort funn av blod som knytter Fredrik Fasting Torgersen til den drepte eller åstedet.

Kommisjonens uttalelse om at den finner det «noe påfallende» med funn/mulige funn av blod flere steder på Torgersen, fremstår mer som en spekulasjon enn en konstatering, og innebærer først og fremst en erkjennelse av at noe konkret bevis ikke foreligger. Denne mangel på bevis forsøkes avhjulpet med at den «ikke kan se» at det er grunnlag for å anta at ugjerningen skulle etterlate mye blod på gjerningsmannen.

Kommisjonens tilnærming er oppsiktsvekkende. Gjerningsmannens bevegelser – både i forbindelse med drapet og den påfølgende flytting og oppbevaring av liket i kjelleren – skjedde innenfor et begrenset mørklagt område, sterkt tilsølt med blod, ekskrementer, og for øvrig med nær kroppskontakt med Rigmor Johnsens ille tilredte kropp.

At det skulle være mulig å foreta disse handlinger under slike omstendigheter og i slike omgivelser uten at kontakten med liket og omgivelsene etterlot markerte funn – ikke minst på klærne – har i meget sterk grad formodningen mot seg. Kommisjonens forsøk på å omgå dette faktum, er svært lite overbevisende. Vektleggingen av usikre og spredte funn på Torgersen, på steder som åpenbart er irrelevante for spørsmålet om kontakt med liket, er påfallende. Det kan tolkes som uttrykk for en lite objektiv holdning fra kommisjonens side.

Om ikke fraværet av spor alene skulle utelukke Torgersen som gjerningsmann, slik det tidligere har vært gjort gjeldende, representerer det under enhver omstendighet en meget sterk indikasjon mot at Torgersen er gjerningsmann. At kommisjonen – tross omfattende dokumentasjon og argumentasjon – overhode ikke drøfter og begrunner standpunktet nærmere i 2010 – er i tillegg en saksbehandlingsfeil. Sammen med status for saken øvrige bevis – tekniske som taktiske – åpner dette for gjenåpning, jf. strpl § 392 annet ledd.

4. Manglende behandling av tidligere anførsler vedrørende blodbeviset

Det foreligger en meget nøye gjennomgang av blodbeviset inntatt på side 22-31 i Ståle Eskelands innlegg av 5. september 2008: Torgersen-saken: Gjenopptakelseskommisjonens sviktende grunnlag for å avslå krav om gjenopptakelse.

I dette kapittelet påpekte Eskeland en rekke feil ved gjenopptakelseskommisjonens vedtak fra 2006. Av uvisse grunner ble disse anførslene særdeles stemoderlig behandlet i vedtaket fra 2010.

Vi gjengir derfor hovedtrekkene i Eskelands påpekning. Hele dette kapittelet er inntatt som bilag 11 til nærværende begjæring, og inngår i begjæringen:

a. I punktene 3.1-3.3 påviser Eskeland at Torgersens klær ikke hadde spor av ferskt blod. Faktum er at det ble ikke funnet ett eneste ferskt blodspor på Torgersens klær.

Eskeland påpeker at kommisjonen bygger på at gjerningspersonen kan ha drept Rigmor Johnsen og flyttet liket uten å bli tilsølt av blod. Kommisjonen unnlater imidlertid å forklare hvordan det skulle være mulig for en gjerningsperson å gjennomføre flyttingen av liket uten å få en eneste fersk blodflekk på seg. Dette lar seg ikke forklare.

Det er i denne forbindelse – på side 23-24 i Eskelands innlegg gjengitt en uttalelse fra professor doktor med. Frank Brosstad av 21. november 2002, hvor det bl.a. heter:

En person som har anbrakt den blødende personen i dette rommet (dvs. kjelleren) vil nødvendigvis ha fått offerets blod på hud/klær/skotøy, hvis ikke handlingen var nøye pre meditert og planlagt.

Fraværet av ferskt blod på Torgersen er et sterkt indisium på at han ikke kan være gjerningsmannen.

b. Eskeland går deretter i pkt 3.4 over til å behandle flekker på Torgersens klær med utgangspunkt i kommisjonens anførsler om at det er «noe påfallende at det ble påvist blod så vidt mange steder som det ble gjort».

Eskelands gjennomgang viser at denne konklusjonen er helt uriktig.

Det vises til side 25 flg. og vi oppsummerer:

På side 26 godtgjøres det at det ikke er påvist blod på Torgersens fingre.
På side 27 analyseres flekkene på vinterfrakken. Det ble påvist blod i en av de fire flekkene på vinterfrakken, som var av blodtype A, som både Rigmor Johnsen, Torgersen og ca 50 % av landets befolkning har.
Det ble ikke påvist blod på den brun- og hvitstripede dressbuksen.
Det ble ikke påvist blod på Torgersens lange mørkeblå gabardinbukser.
Det ble ikke påvist blod på undertrøyen.
Det ble påvist to små blodflekker på høyre ben på underbuksen. Ingen av de øvrige flekkene inneholdt blod. Disse kan umulig stamme fra drapet, da det ikke var blodflekker på klærne som var utenpå underbuksen.
Det ble påvist blod i «et rødlig lite streif» på den ene sokken.
Det ble ikke påvist blod på Torgersens gule hansker.

c. Eskelands oppsummering og konklusjon gjengis i sin helhet:

«Gjenopptakelseskommisjonen påstår at det ble funnet blod på Torgersen eller Torgersens klær åtte steder: fingrene, vinterfrakken og dressbuksen (antrekk1), benklærne, undertrøye, underbukse og sokker (antrekk 2) og de gule hanskene.

Analysen ovenfor viser:

Kommisjonen har dekning for at det ble påvist blod fra menneske eller dyr på tre steder, nemlig på vinterfrakken, underbuksen og den ene sokken.
Kommisjonen har ikke dekning for at det ble funnet blod på fem andre steder, nemlig på fingrene, dressbuksen, benklærne, undertrøyen og de gule hanskene.
Kommisjonen har altså begått feil i et flertall av tilfellene (fem av åtte).
Den ene flekken som lot seg typebestemme var den svært vanlige blodtype A, som også er Torgersens (og Rigmor Johansens) blodtype. Typebestemmelsen gir altså ikke grunnlag for å knytte blodflekken til drapet.
Heller ikke ellers foreligger det noe grunnlag for å slutte hvor de tre blodflekkene stammet fra. Torgersens klær var jevnt over skitne. Blod kan ha kommet ditt ved tallrike anledninger. I en undersøkelse av 100 tilfeldige bukser på et renseri ble det funnet blodflekker på 16 av buksene (16 %). Kommisjonens slutning om at de tre blodflekkene trekker i retning av at de stammer fra drapet på Rigmor Johnsen («påfallende»), er åpenbart grunnløs. Den er uten rot i sakens fakta.»

5. Konklusjon

Etter dette kan vi konkludere: Ingen av de flekkene som ble konstatert på Torgersens klær kan med noen rimelig grad av sannsynlighet føres tilbake til Rigmor Johnsen.

I tillegg har vi påvist at det fremstår som svært lite sannsynlig at Torgersen kunne flytte det blodige liket av Rigmor Johnsen uten at blod smittet over på ham – jf. konklusjonen fra professor dr. med. Frank Brosstad.

E. Mysteriet med Rigmor Johnsens kåpe

Det er et forhold ved Rigmor Johnsens klær som er svært interessant.

Da liket ble funnet i kjelleren i Skippergaten 6 B lå kåpen ved siden av liket. Denne kåpen hadde ingen flekker av blod. Dette forhold harmoner dårlig med påtalemyndighetens hovedteori om at drapet skjedde etter at Rigmor har kommet hjem til trappeoppgangen på bopel.

Som påpekt ovenfor, var liket av avdøde ille tilredt – det var massive blodflekker på Rigmor Johnsens klær.

På kåpen var det ingen flekker – dette betyr at hun må ha tatt av seg kåpen før hun ble drept. Men hva skulle være årsaken til dette?

Her er det noe som ikke stemmer og som påtalemyndigheten aldri har gitt noen troverdig forklaring på. Dette tyder egentlig på at drapet skjedde et annet sted. Vi går imidlertid ikke nærmere inn på dette forholdet.

Dette viser at det er meget stor sikkerhet med hensyn til hele det hovedscenario som er lagt til grunn for dommen og den senere argumentasjonen fra påtalemyndigheten.

F. Andre forhold

1. De negative funn

Det er videre grunn til å fremheve at det er en rekke funn som man kunne ha forventet å finne hvis Torgersen var gjerningsmann, men som ikke er funnet. Dette gjelder for eksempel følgende:

Torgersens fingeravtrykk er hverken funnet på åstedet eller i forbindelse med flytting av lik.
Det er ikke funnet fotspor etter Torgersen på de samme steder.
Det er ikke funnet rester fra gulvet på kjelleren som var smusset og delvis dekket av slam, på Torgersens sko.
Det ble ikke funnet noen spor fra åstedet på Torgersens antrekk som han hadde på seg før midnatt.
Det ble ikke funnet spor etter Torgersen på Rigmors kropp/klær.

Det er direkte påfallende at Torgersen har vært så heldig og forutsetningsvis har unngått å sette noen spor etter seg på åstedet.

2. Den manglende nøkkel

Rigmor Johnsen hadde bare en nøkkel på seg da hun ble funnet.

Da hun forlot hjemmet tidligere på kvelden hadde hun imidlertid to nøkler – en til portlåsen og en til låsen til familiens leilighet.

Den manglende nøkkelen er aldri blitt funnet.

Det som er gåtefullt er at drapsmannen ikke tok begge nøklene. Da han hadde fullført udåden, visste han selvfølgelig ikke hvilken nøkkel som passet til portlåsen og hvilken som passet til leiligheten. Det naturlige for en som ikke hadde tilgang til Skippergaten 6 b, ville være å ta med begge nøklene. Men det var altså bare nøkkelen til porten som var borte. Hvis det var en ukjent person som drepte Rigmor Johnsen, ville han selvsagt ha tatt med seg begge nøklene for å være sikker på å komme inn i gårdsrommet igjen. Hvordan stemmer dette?

3. Hårprøve?

Det er i noen sammenhenger blitt anført at Torgersen har nektet å avgi hårprøve og i den forbindelse umuliggjort en DNA-prøve for å sammenligne hans hår med hår som angivelig var fra Rigmor Johnsens kåpe.

Torgersen har vært helt sikker på at han avga hårprøve før hovedforhandling ble avholdt i 1958. Denne hårprøven ble imidlertid ikke registrert i sakens dokumenter, og det har vært reist tvil om Torgersen husker riktig på dette punkt.

Det er helt usannsynlig at ikke statsadvokat Dorenfeldt i 1958 ville brukt en eventuell nektelse av å avgi hårprøve som et moment i Torgersens disfavør. Det er imidlertid intet spor av at Dorenfeldt anførte et slikt – meget naturlig – argument.

Spørsmålet om at Torgersen skulle nektet å avgi hårprøve ble heller ikke så vidt vites nevnt av statsadvokat Håkon Wiker, som representerte påtalemyndighetene under gjenopptakelsessaken i 1973-76.

I forbindelse med gjenopptakelsessaken i 1977-2001 ble Torgersen oppfordret av statsadvokat Frønsdal til å avgi hårprøve med sikte på en sammenlignende undersøkelse.

Torgersen samtykket ikke til dette. Dette skyldes delvis at han var usikker på opprinnelsen til hårene som i dag finnes ved Rettsmedisinsk institutt, dels at han ikke var sikker på at det ikke forelå uregelmessigheter ved prøven – slik det er påvist ved for eksempel avføringsbeviset.

I tillegg har hans erfaring med sakkyndige vært mildest talt negative – jf hvordan man i dag vurderer de sakkyndige uttalelser som ble avgitt i 1958.

Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo finnes det oppbevart to preparater med henholdsvis 5 og 6 hår som ligger mellom to glassplater, og som skal stamme fra Rigmor Johansens kåpe. Det fremgår av politiets logg for 10. desember 1958 at det ble funnet hår på kåpens høyre underarm – og at disse skulle undersøkes ved Rettsmedisinsk institutt.

Det er ingen grunn til å tro at en slik undersøkelse ikke fant sted. Og at denne undersøkelsen i så fall var negativ.

For en nærmere gjennomgang av spørsmålet om hårprøve vises til side 385-388 i Ståle Eskelands utredning: Bevisene i Torgersen-saken. Forholdet er også inngående behandlet i et brev av 30. januar 2006 fra Eskeland til gjenopptakelseskommisjonen.

Det henvises til disse to gjennomgangene for en nærmere utdyping av dette spørsmålet.

I Dorenfeldts redegjørelse av 17. desember 1958 anføres det at kriminallaboratoriet ikke skriver rapporter om negative undersøkelser og at politiet heller ikke skriver rapport om hver enkelt undersøkelse.

Løsningen kan være så enkel som at det ikke var samsvar mellom hårene på Rigmor Johnsens kåpe og de hårene som ble tatt av Torgersen – og at man derfor ikke skrev noen rapport om dette.

At disse hårene ikke kan stamme fra Torgersen bekreftes også av en undersøkelse som professor Per Holck gjorde i 2003. I et notat fra Holck av 4. november 2003 inntatt i Eskeland: Bevisene i Torgersen-saken side 387, gjør Holck nærmere rede for sin undersøkelse. Og han konkluderer:

Jeg kan ikke se at disse hårene kan skrive seg fra hverken Rigmor Johnsen eller Fredrik Fasting Torgersen, da ingen av dem bar preg av å være lyshåret på det daværende tidspunkt.

G. Konklusjon

Vi kan da sammenfatte de tekniske bevis som knytter seg til påstanden om at Torgersen skal ha befunnet seg på åstedet på tidspunktet for drapet.

Konklusjonen er at de tekniske bevis ikke på noen måte kan tas til inntekt for en slik anførsel:

Tannbittbeviset trekker snarere i retning Torgersens favør enn i påtalemyndighetens favør.
Barnålbeviset har ingen bevisverdi.
Mangelen på blod på Torgersens klær gjør hans tilstedeværelse på drapsstedet direkte lite sannsynlig.
I tillegg foreligger den uforklarlige mangel på blod på Rigmor Johnsens kåpe.
Endelig har vi de «negative funn» – spor man skulle forvente å finne, men som ikke er funnet.

Som det fremgår av den ovenstående behandling i punktene B – F, kan vi i dag således konstatere at det er intet teknisk bevis som med noen grad av sannsynlighet viser at Torgersen var på åstedet på drapstidspunktet – dette fremstår som direkte lite sannsynlig.

Og bevissituasjonen på dette punkt er i dag totalt annerledes enn situasjonen i 1958.

III. Returnerte Torgersen til åstedet på tidspunktet for brannstiftelsen?

A. Innledning

Vi skal i dette punkt diskutere i hvilken grad de tekniske bevis kan tas til inntekt for at Torgersen returnerte til åstedet etter å ha oppholdt seg på bopel.

I denne forbindelse har påtalemyndigheten argumentert med det såkalte avføringsbeviset – som omhandles nedenfor under B.

Videre har man diskutert det såkalte fyrstikkbeviset – jf nedenfor under C.

I tillegg kommer også her andre bevis – se nærmere nedenfor under D.

I punkt E konkluderer vi med hensyn til spørsmålet om de tekniske bevis sannsynliggjør at Torgersen vendte tilbake til åstedet.

Vi har under del 2 påvist at en slik konklusjon i liten grad lar seg forene med de taktiske bevis. Vi skal i nærværende punkt påvise at heller ikke de tekniske bevis kan tas til inntekt for at Torgersen vendte tilbake til åstedet.

Selvsagt må man se spørsmålene om Torgersens tilstedeværelse i Skippergaten 6 B på de to aktuelle tidspunktene i sammenheng: Vi har allerede påvist at både de taktiske og tekniske bevis – sett i sammenheng – gjør det lite sannsynlig at Torgersen var på åstedet på drapstidspunktet. I denne situasjonen må det kreves håndfaste og klare bevis for at han returnerte.

I tillegg er det grunn til å minne om at påstanden om en eventuell retur er basert på en teori som fremstår som direkte spekulativ og ulogisk. Dette ble påpekt allerede av André Bjerke i forbindelse med hans behandling av Michael Grundt Spangs bok, og er behandlet i del 2.

B. Avføringsbeviset

1. Innledning

Det ble funnet avføring etter Rigmor Johnsen både på åstedet og på Rigmor Johnsens klær. Påtalemyndigheten har helt siden 1958 lagt til grunn at det er identitet mellomprøvene. Avføringsbeviset har derfor i alle år vært et sentralt bevis mot Torgersen.

De opprinnelige sakkyndige fra 1958 var svært sikre på at avføringsbeviset med styrke talte for at Torgersen hadde drept Rigmor Johnsen. Det er i ettertid fremlagt en rekke nye sakkyndige erklæringer hvor konklusjonen har vært annerledes: Avføringsbeviset har liten eller ingen bevisverdi.

Vi har også på dette punkt anmodet tidligere lagmann Nils Erik Lie om å gjennomgå de sakkyndige erklæringene og vurdere hvordan avføringsbeviset i dag bør vurderes.

Lies grundige utredning på i alt 55 sider vedlegges som bilag 12 til nærværende begjæring. På grunn av utredningens lengde har vi kun inntatt et sammendrag i selve begjæringen. Utredningen i sin helhet skal imidlertid anses som en del av begjæringen.

I det følgende skal vi følge Lies disposisjon.

2. Hva er avføringsbeviset?

Det ble funnet avføring etter Rigmor Johnsen både på åstedet og på Rigmor Johnsens klær.

3. Bevismaterialet

Lie gir innledningsvis en oversikt over det bevismaterialet som ble funnet på åstedet, nemlig avføring på selve drapsstedet og på avdøde og hennes klær. Det ble også funnet avføring på den ene av de turnskoene som Torgersen hadde på seg da han ble pågrepet (omtalt som turnskoprøven) , og fragmenter som ble antatt å være avføring på en fyrstikkeske Torgersen hadde i jakkelommen (fyrstikkeskeprøven), og i hans bukselomme (lommeprøven).

4. De sakkyndiges skriftlige rapporter

I punkt 3 gjennomgås oppnevnelsen av de sakkyndige, og det foretas en grundig gjennomgang av de sakkyndiges skriftlige rapporter.

Den første sakkyndige, Valentin Fürst, tok en rekke prøver og konkluderte avslutningsvis med at det var «meget stor likhet» med hensyn til mengdeforhold og anordning av noen karakteristiske planteceller fra henholdsvis Torgersens sko og fra avføringsprøvene oppsamlet på åstedet og på avdødes underskjørt.

Den neste sakkyndige, professor C.S. Aaser, fikk i oppdrag å undersøke om turnskoprøven stammet fra menneske eller dyr. Denne prøven ble undersøkt av ham og av amanuensis Anton Skulberg.

Aaser mente – utelukkende på grunnlag av en luktprøve – å kunne fastslå at prøven fra Torgersens turnsko var menneskeavføring.

Denne konklusjonen er blitt sterkt kritisert av etterfølgende sakkyndige.

Lie gir flere referanser til senere sakkyndige uttalelser, som er sterkt kritiske til Aasers metodikk.

Det mest interessante ved Skulbergs og Aasers undersøkelser er at det ble påvist hår i turnskoprøven. Dette viser at denne prøven ikke kunne ha stammet fra avdøde. I så fall måtte hårene ha befunnet seg i den ertesuppen hun hadde fått servert på det hotellet hvor hun arbeidet dagen i forveien. Dette er utelukket. Men denne uoverensstemmelsen ble ikke fulgt opp av de sakkyndige eller for øvrig under hovedforhandlingen.

Lie fremhever at turnskoprøven adskilte seg fra prøvene fra åstedet og avdøde ved at

Den inneholder sparsomt med planterester, mens prøvene fra åstedet og avdøde inneholder rikelig med planterester, og
Den inneholder korte hår, mens prøvene fra åstedet og avdøde ikke inneholder hår.

Det ble innhentet en ytterligere sakkyndig uttalelse fra professor Henrik Printz. Printz undersøkte alle prøvene som stammet fra Torgersen og avføringen som ble funnet på åstedet og på avdøde. Han mente at det forelå slike overensstemmelser at det neppe kunne være tilfeldig. Printz konkluderte med at alle prøvene «stammet fra samme kilde, nemlig fra den myrdede.»

Også med hensyn til avføringsfragmentene fra bukselomme/fyrstikkeske konkluderte Printz med at i prøvene fra Torgersen ble det konstatert fæces «av samme sort som fra den myrdede, særlig karakterisert ved stenceller av erteskall og rester av sammalt hvetemel.»

Oppsummeringsvis anførte Printz at

det som jeg etter disse undersøkelser kan si med absolutt sikkerhet, er at følgende materiale fra siktedes klær viser full overensstemmelse med prøver som stammer fra den myrdede og fra åstedet: Fæces, karakterisert ved rester av erter og grovmalt hvetemel på samme måte som fra den myrdede.

Denne konklusjonen – som refererer seg til avføringsfragmentet fra bukselommen – blir gjennomgått av Lie, som påviser betydelige uklarheter og direkte feiltakelser med hensyn til Printz’ konklusjoner, først og fremst ved at lommeprøven ikke inneholdt rester av hvete.

Når det gjelder fragmentet på fyrstikkesken konkluderte Printz med at den «svarer således til avføringen fra avdøde.»

Lie påviser at også dette ikke er riktig. Heller ikke fyrstikkeskeprøven inneholdt rester av hvete.

Endelig ble det innhentet en ytterligere uttalelse fra Arbo Høeg som konkluderte med at avføringen på avdødes person og klær på åstedet sammenholdt med siktedes turnsko ga grunnlag for følgende konklusjon:

«Jeg har ikke funnet noe som tyder på at fæces fra avdøde og fra siktedes eiendeler ikke stammer fra samme person.»

Vurderer man de sakkyndige uttalelsene i sin helhet, var det samstemmighet blant alle om at avføringen fra Torgersens sko og fragmentene i fyrstikkesken og bukselommen stammet fra Rigmor Johnsen.

Det var i noen grad forskjeller på graden av skråsikkerhet: Printz var den mest skråsikre.

Lie foretar en grundig oppsummering av de sakkyndige erklæringene og går i detalj nærmere inn på behandlingen av bevismaterialet og påviser en rekke innbyrdes uoverensstemmelser og metodiske svakheter med materialet.

For en nærmere gjennomgang av de sakkyndiges erklæringer henvises til Lies konklusjoner, som tiltres.

5. De sakkyndiges uttalelser under hovedforhandlingen

Lie foretar videre en inngående gjennomgang av de sakkyndiges uttalelser under hovedforhandlingen, som han har svært grundige rettsreferater fra.

De uoverensstemmelser som Lie har påvist i de skriftlige erklæringene, kom klarligvis ikke frem under selve hovedforhandlingen.

Av avisreferatene fremgår det også med all tydelighet hvilken betydelig vekt statsadvokat Dorenfeldt tilla avføringsbeviset.

Dorenfeldt anførte at det var utelukket at Torgersen kunne ha fått ekskrementene på skoene et annet sted, og at det var overveiende sannsynlig at de skrev seg fra åstedet.

Dorenfeldt gjenga de sakkyndiges uttalelser og konkluderte med at de ikke mente at det var tilfeldig at man hadde likhet mellom prøvene og fremholdt:

« … Det er i det hele tatt påfallende hvordan alt stemmer, vi finner ingen ulikheter når det gjelder tekniske bevis.»

Lie oppsummerer bevisførselen vedrørende avføringsbeviset under hovedforhandlingen i følgende syv punkter:

De sakkyndige har forklart at avføringen på turnskoen var menneskeavføring, at det var ingen uoverensstemmelser mellom denne avføringen og avføringen på åstedet og avdøde, og at avføringen på turnskoen måtte stamme fra avdøde.
Ingen av de sakkyndige har omtalt hårene i turnskoprøven.
De sakkyndige har feilaktig formidlet at avføringsprøvene fra lommen og fyrstikkesken inneholdt celler fra hvete.
De sakkyndige har ikke formidlet de store variasjonene av forekomst av celler fra erter mellom de enkelte prøvene.
Statsadvokat Dorenfeldt har i sin prosedyre ansett det som overveiende sannsynlig at avføringen på turnskoen stammet fra åstedet.
Forsvareren har akseptert at avføringen på turnskoen var menneskeavføring.
Lagretten må ha ansett avføringsbeviset som et bevis som med tyngde har pekt mot Torgersen.

6. Tidligere begjæringer om gjenopptakelse/ gjenåpning.

a. Lie behandler disse begjæringene kronologisk og begynner med gjenopptakelsessaken fra 1973-1976.

Behandlingen av avføringsbeviset av Eidsivating lagmannsrett i 1975 og av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1976 er svært overfladisk – man innskrenker seg i det alt vesentlige til å henvise til at dette beviset ble gjenstand for bevisførsel og prosedyre i forbindelse med hovedforhandlingen i 1958.

Betydningen av forskjellene mellom de enkelte avføringsprøvene ble ikke vurdert hverken av lagmannsretten eller av kjæremålsutvalget. Tvert imot synes det å ha vært en alminnelig oppfatning at turnskoprøven måtte stamme fra åstedet. Hårene i turnskoprøven og mangelen på hveteceller i lommeprøven og fyrstikkesken er ikke omtalt.

b. Saken ble som kjent begjært gjenopptatt på nytt i 1997. Det ble i denne forbindelse innhentet nye sakkyndige uttalelser av henholdsvis professor Carl Morten Motzfeldt Laane og professor Klaus Høiland.

De to sakkyndige avga 16. september 1998 en omfattende rapport hvor de i 12 punkter gjorde rede for sine meget kritiske hovedkonklusjoner.

Laane/Høiland oppsummerte på følgende måte:

Etter vårt syn tilfredsstiller ingen av de omtalte undersøkelsene, slik de er framlagt i dokumentene (…), de krav man må stille til sakkyndig uttalelse i en alvorlig straffesak. Bevismessig synes de å være av svak verdi fordi det hefter betydelig usikkerhet vedrørende resultatene. Mulighetene for en skikkelig mikroskopisk analyse er neppe utnyttet fullgodt. Mangel på kontroller er påfallende, og inkonsistenser i rapportene er omfattende.

Denne gjenopptakelsesbegjæringen ble vurdert og behandlet av Borgarting lagmannsrett ved kjennelse av 18. august 2000. Som påvist av Lie er uoverensstemmelsene i de sakkyndige erklæringene som forelå – og som Lie gjennomgår og oppsummerer – overhodet ikke omtalt i lagmannsrettens kjennelse. Lie anfører:

Videre presenteres det som et argument mot å vektlegge de samme innvendingene at det under hovedforhandlingen fant sted en «utfylling og presisering» av de sakkyndiges skriftlige rapporter. For det første er dette noe vi ikke vet noe om. Utsagnet fremstår som en ren antakelse. Avisreferatene viser det motsatte. For det andre ville en slik betraktning ha vært relevant hvis det kunne legges til grunn at den omtalte «utfylling og presisering» hadde bestått i en klargjøring av de momenter av usikkerhet og tvil som er konstatert i etterkant. Det har ikke skjedd. Og for det tredje må utsagnet – hvis det skal tillegges vekt – bygge på en hypotese om at de synspunktene som Laane og Høiland gjorde gjeldende i 1998, var fremme og ble vurdert og imøtegått under den angivelige «utfylling og presisering» fra de sakkyndige under hovedforhandlingen i 1958. Det finnes imidlertid ingen spor av at noen slike betraktninger har kommet frem, og ingen spor av noen avsvekking eller nyansering under hovedforhandlingen av de sakkyndiges konklusjoner vedrørende avføringsbeviset. De har uttalt seg minst like bastant i retten som i de skriftlige erklæringene.

Heller ikke Høyesteretts kjæremålsutvalg foretar noen realitetsvurdering av avføringsbeviset i sin kjennelse av 28. november 2001.

c. I forbindelse med gjenopptakelsessaken fra 2004–2006 ble det innhentet ytterligere sakkyndig uttalelser fra henholdsvis professor Ragnar Bye og professor Trond Eskeland.

I deres uttalelse av 24. juni 2004 oppsummeres deres undersøkelser på følgende måte:

I desember 1957 var det en klar ulikhet mellom prøvene fra Torgersen og prøvene fra avdøde/åstedet, men denne ulikheten ble det helt sett bort fra. Undersøkelsene i desember 1957 viste at det var lite eller ingen planterester i avføringsprøvene fra Torgersen, mens avføringsprøvene fra avdøde/åstedet hadde rikelig med planterester. En av prøvene fra Torgersen inneholdt hår, som tyder på at prøven var fra dyr. Dyr har alltid hår i avføringen fordi de slikker pelsen. Det ble ikke funnet hår i prøvene fra avdøde/åstedet, noe som tyder på at disse prøvene var fra menneske.

En ytterligere sakkyndig uttalelse ble avgitt av professor Per Brandtzæg.

Brandtzæg påviste fem udokumenterte påstander om avføringsbeviset:

Åstedet og liket var tilsølt med avføring som ble antatt å stamme fra offeret, uten at rettsmedisineren ved granskingen anga noen holdepunkter for dette.
Politiet mente at det var tiltalte som hadde flyttet det tilsølte liket fra trappeavsatsen og ned i kjelleren. Til tross for dette var dressen, som Torgersen skulle ha brukt da drapet fant sted, helt uten spor av avføring da den senere ble beslaglagt av politiet.
Av alle prøver hentet fra åstedet, liket og fra antrekk nr. 2, ble det kun funnet en liten flekk som ble påvist å være avføring.
Alle prøvene ble antatt å være fra menneske, men det ble aldri dokumentert at de kom fra menneske, de kunne like gjerne komme fra et dyr. Dette kunne ha blitt dokumentert.
Noen av de såkalte avføringsprøvene fra offer og tiltalte hadde visse fellestrekk, jf. planterestene, men dette ble feiltolket av de sakkyndige som høyst sannsynlig identitet mellom prøvene, og at de kom fra samme kilde. Man ser bort fra tilfeldigheter i funn, og dette er et brudd på den vitenskapelige tilnærmingen.

Og han konkluderte:

Undersøkelsene av det såkalte avføringsbeviset er en serie av uprofesjonelle øvelser som bryter mange av de mest grunnleggende prinsipper ved naturvitenskapelige analyser.
Tilgjengelig metodologi ble ikke benyttet for å kunne bekrefte eller avkrefte om den eneste dokumenterte avføringsprøven fra tiltalte virkelig stammet fra menneske, og Brandtzæg viser til at dette kunne ha vært gjort i Gøteborg i 1957.
Det finnes absolutt ikke noe grunnlag for å hevde at antatt avføring fra åstedet/offeret og spor funnet på tiltalte kan knytte Torgersen til drapet. Brandtzæg understreker at han er veldig klar på dette punktet, ut fra sitt vitenskapelige ståsted.
Avføringsbeviset er helt uten bevisverdi, og representerer et klassisk eksempel på hvordan sakkyndighetsarbeid som ser bort fra tilfeldigheter i funn, kan føre svært galt av sted og overkjøre sunn fornuft. Brandtzæg understreker at vitenskapsmenn ikke utelukkende kan bruke tall og P-verdi, men at de også må bruke sunn fornuft.

d. Den rettsmedisinske kommisjon behandlet avføringsbeviset i en uttalelse av 6. desember 2004.

De kritiske hovedinnvendingene gjennomgås av Lie, som bl.a. gjengir følgende konklusjon:

De sakkyndige synes også å ha vært slått av en likhet i det relative mengdeforholdet for de karakteristiske planterestene. Det kan være grunn til å minne om at noen av prøvene viste betydelig ulikhet i denne sammenheng. Den beskrevne likhet må således sees i relasjon til at den har de sakkyndige åpenbart lett spesielt etter. Dette vil måtte svekke den statistiske vekten man kan tillegge likheten.

Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av avføringsbeviset i forhold til straffeprosessloven § 391 nr 3 og § 392 annet ledd vil bli gjennomgått nedenfor i del 4 hvor vi drøfter om vilkårene for disse bestemmelsene er til stede.

7. De nærmere omstendighetene omkring avføringsbeviset

Dette behandles av Lie i pkt 4 i hans utredning.

Når det gjelder spørsmålet om avføringen fra turnskoprøven hadde den nødvendige grad av identitet med prøven fra åstedet påviser Lie – med støtte fra Den rettsmedisinske kommisjon – at funnet av celler fra erter og hvete i turnskoprøven er forenlig med at avføringen på turnskoprøven kan være hundeavføring. Det sentrale hos Lie er likevel at det i skoprøven ble funnet små hår som de sakkyndige ikke kunne identifisere, men som etter all sannsynlighet var dyrehår.

Funnet av hår i skoprøven viser klart at det må ha en annen kilde enn prøvene fra åstedet og fra avdøde.

Dette helt vesentlige poenget er ikke kommentert i noen av de foreliggende avgjørelsene av gjenåpningsspørsmålet – til tross for at det ble tatt opp f.eks. av Per Brandtzæg i 2006.

Og det avgjørende er at dette svært sentrale poenget ikke har vært kommunisert til lagretten i 1958 eller – som nevnt – behandlet i forbindelse med begjæringen om gjenopptakelse/gjenåpning.

Når det gjelder spørsmålet om identitet mellom lommeprøven og fyrstikkprøven, adskiller fragmentene fra disse to seg fra samtlige prøver ved at det i dem ikke er konstatert celler fra hvete, i motsetning til det som gjelder for samtlige av de andre prøvene. Det manglende funnet av hveteceller i disse prøvene viser at det må ha vært en annen kilde enn prøvene fra åstedet og fra avdøde, og også en annen kilde enn turnskoprøven. Det er heller ikke holdepunkter for at disse to prøvene har samme kilde. At det er konstatert erteceller i begge, er ikke tilstrekkelig.

Lie oppsummerer analysen av prøvene på følgende måte:

Prøver fra avdøde og åstedet: Celler fra erter og hvete. Ikke hår.
Turnskoprøven: Celler fra erter og hvete. Hår.
Fyrstikkeskeprøven: Celler fra erter. Ikke celler fra hvete. Ikke hår.
Lommeprøven: Celler fra erter. Ikke celler fra hvete. Ikke hår.

I tillegg kommer at den opprinnelige turnskoprøven (prøve 1) inneholdt sparsomt med planterester – Aaser fant ingen – i motsetning til de øvrige prøvene.

Det er ikke grunnlag for å konstatere identitet mellom turnskoprøven, fyrstikkeskeprøven og lommeprøven på den ene side og prøvene fra åstedet og avdøde på den annen side, slik de sakkyndige gjorde i 1958. Det er heller ikke grunnlag for å konstatere identitet mellom turnskoprøven, lommeprøven og fyrstikkeskeprøven innbyrdes.

Luktprøven er uten verdi, og de sakkyndige rapportene for øvrig gir ikke grunnlag for å konstatere likhet som kan overstyre betydningen av funnene av hår i turnskoprøven eller det manglende funn av celler fra hvete i prøvene fra fyrstikkesken og lommen. Det er som det fremgår, heller ikke samsvar når det gjelder mengden av palisadeceller fra erter i de enkelte prøvene.

Dette kan vanskelig forstås på annen måte enn at avføringsprøvene har tre, muligens fire, forskjellige kilder.

Kilde 1: Prøvene fra avdøde og åstedet.
Kilde 2: Prøven fra turnskoen.
Kilde 3: Prøvene fra fyrstikkesken og lommen.

8. Spor som ikke ble funnet:

Viktigere enn de avføringssporene som ble funnet, er sporene som ikke ble funnet.

Med unntak av de små – tildels fragmentariske – avføringsprøvene som er behandlet i det foregående, er det ikke funnet spor av avføring på Torgersens klær og sko.

Rapporten fra obduksjonen av Rigmor Johnsen beskriver en strømpeholder som var på «høyre side tilsølet med avføring på samme måte som på utsiden av høyre lår,…». Bildene fra kjelleren, som ble tatt før liket ble flyttet, bekrefter dette. Hun lå på ryggen med skjørt og underskjørt trukket opp rundt livet. Bildene er tatt fra hennes høyre side, og viser relativt store mengder avføring. på utsiden av høyre lår. I tillegg kommer Kriminallaboratoriets beskrivelse av avføring innvendig på skjørtet. Hun må også ha hatt avføring rundt endetarmsåpningen, selv om dette ikke er uttrykkelig nevnt i obduksjonsrapporten.

Påtalemyndighetens hypotese forutsetter at Rigmor Johnsen ble drept i trapperommet, og at Torgersen deretter har båret liket, som da var tilsølt av avføring, ut på gårdsplassen og lagt det i kjelleren. Det krever en nærmere forklaring hvordan dette kan ha latt seg gjøre uten at det ble etterlatt spor av avføring på hans egne klær – den stripete dressen og frakken. Men slike spor finnes ikke.

Hvis avføringen på skoen hadde kommet et tråkk i avføringen på drapsstedet, hadde det også vært grunn til å vente større mengder avføring på skoen enn det som faktisk ble konstatert.

Det er heller ikke funnet spor av avføring på sykkelens venstre pedal, noe det hadde vært grunn til å vente dersom han hadde satt seg på sykkelen umiddelbart etter å ha tråkket i avføringen på drapsstedet. På samme måte er det ikke funnet spor etter avføring på gummiholkene på sykkelstyret, noe det hadde vært grunn til å forvente dersom han hadde hatt avføring på den ene hånden.

9. Avslutning

Avslutningsvis vurderer Lie alternative kilder både til turnskoprøven og alternative kilder til lommeprøven og fyrstikkprøven, og påviser at slike alternative kilder ikke bare er mulige, men også nærliggende.

Han påviser at avføringen på turnskoen ikke i noe fall kunne ha stammet fra kjelleren hvor avdøde var plassert, og at det i seg selv er lite sannsynlig at drapsmannen hadde tråkket i avføringen på drapsstedet.

Avføringen stammer antakelig fra friområdet Ola Narr, hvor Torgersen drev løpetrening. På Ola Narr ble det luftet hunder, som gjorde fra seg der. På 1950-tallet spiste hunder middagsrester, og erter var en vanlig del av kostholdet på den tiden. Avføringen på turnskoen er antakelig hundeavføring som Torgersen har tråkket i på Ola Narr.

Når det gjelder fyrstikkeskeprøven og lommeprøven er det ikke forsøkt forklart hvordan Torgersen kan ha fått disse på seg i forbindelse med drapet. De har antakelig med manglende hygiene å gjøre, enten fra Torgersen selv og/eller fra broren Lorang, som eide jakken som fyrstikkeskene lå i.

C. Fyrstikkbeviset

1. Innledning

Der liket av Rigmor Johansen ble funnet ble det registrert mer eller mindre brente fyrstikker.

I tillegg ble det funnet fyrstikker på avsatsen der det antatte drapsstedet befant seg, d.v.s. i gangen i Skippergaten 6 B.

I Torgersens lommer fant man to fyrstikkesker. Den ene var full, i den andre manglet det fyrstikker.

Dette har vært brukt som et indisium på at Torgersen hentet to fulle fyrstikkesker hjemme og brukte de manglende fyrstikker i den ene fyrstikkesken på åstedet, da han angivelig returnerte.

Vi minner om det som er anført i del 2 om det ulogiske ved hele den overordnede «fyrstikkteori». Det står ikke til troende at Torgersen fulgte en lang omvei tilbake til hjemstedet over Youngstorget – hvor han drar videre mot bopel mot drosje, for så å oppholde seg svært lenge på bopel før han returnerte til sentrum.

Det er også et annet punkt vedrørende fyrstikkeskene som det er grunn til å minne om. Fyrstikkeskene ble funnet i den jakke som Torgersen skiftet til da han forlot Tore Hunds vei 24. Denne jakken var brukt av broren Lorang tidligere samme kveld. Lorang røkte, og i lommen fant han i tillegg til fyrstikkeskene flere sigarettsneiper.

Fyrstikkeskene var altså noe som antakelig fulgte automatisk med da Torgersen skiftet over til brorens jakke.

Hvis Torgersen hadde dratt hjem for å hente fyrstikker, ville han selvfølgelig ha puttet dem i sine bukselommer – jakken tok han jo ikke på seg før han skulle forlate bopel, og det er ingen grunn til at Torgersen skulle ha byttet oppholdssted for fyrstikkene fra sine lommer til jakkelommen.

Begge disse urimelighetene og usannsynlighetene utelates fullstendig i påtalemyndighetens behandling av saken, og heller ikke Gjenopptakelseskommisjonen drøfter disse forhold.

2. Nils Erik Lies utredning

Nils Erik Lie har også utredet fyrstikkbeviset i detalj. Hans grundige utredning er inntatt som bilag 13.

Fyrstikkbeviset er det av de tekniske bevisene som har stått minst sentralt og vi skal nøye oss med et relativt kort resymé. For en samlet vurdering henvises det til bilaget.

I kjelleren i Skippergt. 6 b, der hvor avdøde ble funnet, ble det funnet 11 fyrstikker på kjellergulvet, mellom avdøde og kjellertrappen. Tre av disse fyrstikkene var ikke avbrent, men mesteparten av tennsatsen var løst opp. På en fyrstikk var tennsatsen brent uten at tennsatsen var antent. De øvrige var antent og brent ned i varierende lengde.

Fra påtalemyndighetens side – og fra Gjenopptakelseskommisjonen i avgjørelsen av 8. desember 2006 – er det altså gjort et poeng av samsvaret mellom det antall fyrstikker som manglet i den ene fyrstikkesken og det antall fyrstikker som ble funnet på åstedet og i kjelleren, til sammen 17 stykker. Det er gjort gjeldende at dette samsvaret underbygger teorien om at det var Torgersen som tente på bålet etter å ha vært hjemme og hentet fyrstikker.

Denne teorien er uholdbar.

Lies analyse kan sammenfattes slik:

I avsnitt 1 (side 1-3) gjennomgår Lie i detalj det aktuelle bevismaterialet i form av fyrstikker og fyrstikkesker. Det vises også til at fyrstikkbeviset ikke synes å ha vært gjenstand for særlig oppmerksomhet under hovedforhandlingen i 1958. I avsnitt 2 (side 3-9) gjennomgås behandlingen av fyrstikkbeviset ved tidligere begjæringer om gjenopptakelse og gjenåpning.

Den sentrale delen av analysen er vurderingene i avsnitt 3 (side 10-17).

I avsnitt 3.1 (s. 10-11) klargjøres det at de fem fyrstikkene som ble funnet på det antatte drapsstedet, var ubrukt og følgelig ikke kunne ha blitt benyttet til å lyse opp på drapsstedet, en teori som Gjenopptakelseskommisjonen lanserte i avgjørelsen av 8. desember 2006. Det er ingen holdepunkter for at disse fyrstikkene har noe med drapet å gjøre.

I avsnitt 3.2 (s. 11-13) klargjøres det videre – med referanse til et enkelt forsøk – at fyrstikkene i kjelleren med oppløst satshode må ha ligget der så lenge at de ikke kan ha blitt benyttet av drapsmannen. Det redegjøres deretter (s. 13-15) for hvor lite sannsynlig det er at en som står mellom bålet og trappen for å tenne på, slipper fyrstikkene på gulvet i stedet for at de havner i bålet, og for hvor lite sannsynlig det er at en drapsmann skal ha stablet opp bålet i stummende mørke, for deretter – etter å ha vendt tilbake – å benytte fyrstikker til å lyse med i forbindelse med påtenningen av bålet.

Situasjonen vedrørende fyrstikkene i kjelleren er oppsummert slik:

Tilstanden til fyrstikkene uten tennsats viser klart at de har ligget der så lenge at de ikke kan knyttes til drapsmannen eller drapet. Vi vet ikke hvor lenge de øvrige fyrstikkene har ligget i kjelleren. Det kan ikke utelukkes at enkelte eller alle stammer fra drapsmannen, selv om andre løsninger er mer sannsynlig. Og det er ingen ting som konkret knytter disse fyrstikkene til drapsmannen eller drapsmannen, og enda mindre noe som knytter dem til Torgersen. Fyrstikkene i kjelleren er i realiteten uten interesse for saken.

I avsnitt 3.3 analyseres situasjonen vedrørende fyrstikkeskene som ble funnet i lommene på jakken som Torgersen hadde på seg, og som tilhørte broren Lorang. Det klargjøres innledningsvis (s. 15) at den ubrukte esken har en naturlig forklaring, og ikke kan tillegges vekt. Når det gjelder den brukte esken, påpekes innledningsvis (s. 16) de forskjellige beskrivelsene av antall ripemerker på riveflatene fra henholdsvis Kriminallaboratoriet og den sakkyndige Printz, og konstateres at denne uoverensstemmelsen må skyldes enten at en av beskrivelsene – eller begge – er gal, eller at det i tiden mellom undersøkelsene har vært revet av fyrstikker som ikke stammer fra denne esken. Det konstateres videre at ingen har tatt tak i denne uoverensstemmelsen, og konkluderes med at det ikke er mulig å anslå hvor mange fyrstikker som har vært ripet av fra denne esken – hva som helst fra 6-7 til 17-20 – og at dette er uten bevisverdi.

Det redegjøres deretter (s. 17) for at broren Lorang, som røkte, hadde hatt på seg denne jakken tidligere på kvelden, for sannsynligheten av at det har vært han som har brukt fyrstikkene i denne esken til å tenne sigaretter med, og for at summen av antall fyrstikker han må ha brukt og de 11 fyrstikkene som ble funnet i kjelleren, i et hvert fall overstiger det antall fyrstikker som manglet i esken.

Det konstateres deretter (s. 17) at ingen vet hvor mange fyrstikker som var i esken da den ble plassert i lommen, og at det derfor ikke kan sluttes noe som helst fra det antall fyrstikker som manglet da den ble tatt av politiet.

Lie avslutter med følgende oppsummering på s. 18:

Oppsummeringsvis må det etter dette bare konstateres at verken de seks fyrstikkene som ble funnet på det antatte drapsstedet, de 11 brukte fyrstikkene – hvorav fire ikke antente – som ble funnet i kjelleren, eller de to fyrstikkeskene med innhold som ble. funnet i lommene i jakken som Torgersen hadde på seg, kan tillegges noen som helst vekt som bevis som taler mot Torgersen. Tvert imot er det, som det fremgår av gjennomgangen foran, en rekke omstendigheter i tilknytning til disse beviselementene som vanskelig lar seg forene med hypotesen om Torgersen som drapsmann.

De manglende fyrstikker kan ha en så enkel forklaring som at Lorang tidligere på kvelden hadde kjøpt en 10-pakning og fyrstikker og at de manglende fyrstikker ble brukt til å tenne på 10-pakningen.

Forklaringen trenger ikke være vanskeligere, og da er Torgersen utelukket som drapsmann.

D. Andre tekniske bevis?

Det er påfallende at man i kjelleren ikke har

funnet spor av Torgersens fingeravtrykk
funnet merker etter Torgersens fotspor
funnet slam hverken på sko eller klær eller på den sykkel som Torgersen benyttet.
funnet spor fra Rigmor Johnsens blod eller andre ting som kan knyttes til Rigmor på det antrekket Torgersen hadde da han returnert til sentrum fra bopel i Tore Hunds vei.

E. Konklusjon

Når man vurderer de tekniske bevis under ett – jfr. ovenfor punktene B-D – ser man at bevissituasjonen er radikalt forskjellig fra det påtalemyndigheten – og lagmannsretten – la til grunn i 1958.

Det finnes ikke noe bevis som med noen grad av sannsynlighet knytter Torgersen til en eventuell retur til Skippergaten 6 B.

Situasjonen er den motsatte: Når man vurderer de tekniske bevis i forbindelse med hans angivelige tilbakekomst til åstedet, fremstår dette som direkte lite sannsynlig.

Vi kan således konkludere denne gjennomgangen av de tekniske bevis med at når man kumulerer samtlige tekniske bevis er det ikke på noen måte sannsynliggjort at Torgersen vendte tilbake til Skippergaten 6 B.

Dette bekrefter og støtter opp om konklusjonen vi trakk på grunnlag av den tilsvarende gjennomgangen av de taktiske bevis i del 2.

IV. Kritikken av tidligere vedtak fra naturvitenskapelig akademia

A. Innledning

Før vi avslutter behandlingen av de tekniske bevis i del 3 skal vi referere den sterke kritikk som man på akademisk hold har fremsatt mot den tidligere vurdering av de tekniske bevis av Gjenopptakelseskommisjon. Det er tale om to brev:

Ett brev av 18. september 2006, som er undertegnet av ti fremtredende sentrale forskere med spesialkunnskap innenfor de falt som de tekniske bevis refererer seg til.
Ett brev av 9. juni 2008 til Justisministeren fra over 200 forskere innenfor medisin og naturvitenskap.

B. Brev til Gjenopptakelseskommisjonen av 18. september 2006

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker
Postboks 8026
0030 Dep

De tekniske bevisene i Torgersen-saken underbygger ikke at Torgersen er skyldig

Undertegnede 10 forskere har alle inngående kjenskap til ett eller flere av de tre tekniske bevisene i Torgersen-saken – tannbittbeviset, avføringsbeviset og barnålbeviset. Vi overvar hele eller deler av Gjenopptakelseskommisjonens høring om de tekniske bevisene 27.-30. mars 2006. Våre fagfelt er medisin, biologi, fysikk, kjemi, statistikk og odontologi. Vi har i mange år arbeidet med naturvitenskapelige problemstillinger, praktisk og teoretisk. Kommisjonen er kjent med våre CV-er.

I tiden etter høringen har vi med undring og stigende uro erfart at enkelte fortsatt hevder at det er mulig å tolke de tekniske bevisene slik at Torgersen kan knyttes til drapet. Dette gjelder dessverre også representanter for påtalemyndigheten. For at det ikke skal herske noen tvil når Gjenopptakelseskommisjonen i løpet av året avgjør om Torgersen-saken skal gjenopptas, ønsker vi med dette brevet å si klart fra at en slik tolkning ikke er vitenskapelig holdbar og derfor heller ikke sannhetssøkende. Grunnen er enkel: De sakkyndige i 1958 verken hadde eller brukte metoder som kunne gi svar på hvorvidt de tekniske sporene på åstedet/offeret knyttet Torgersen til drapet. Likevel uttalte de sakkyndige i 1958 at tannbittbeviset, barnålbeviset og avføringsbeviset med nær 100 prosent sikkerhet knyttet Torgersen til drapet.

Det er smertefullt å måtte erkjenne at det i vitenskapens navn ble begått elementære og alvorlige feil i Torgersen-saken i 1958. Det er like fullt vår plikt som samfunnsengasjerte fagpersoner å presisere at det er hevet over enhver rasjonell tvil at det var nettopp dette som dessverre skjedde.

Oslo 18. september 2006

Per Brandtzæg, professor dr.philos.
Trond Eskeland, professor dr.med.
Per Holck, professor dr.med.
Morten Laane, professor dr.philos.
Rune Halvorsen Økland, professor dr.philos.
Ragnar Bye, professor dr.philos.
Per Flood, seniorforsker, dr.med.
Klaus Høiland, professor dr.philos.
Jon Ingulf Medbø, forsker dr.scient.
David Senn, professor DDS

C. Brev til Justisministeren av 9. jun1 2008

Brev til Justisministeren, som vi håper du vil undertegne:

Fra: Forskere innen medisin og naturvitenskap

Kontaktperson:
Professor dr.med. John Kjekshus
Rikshospitalet, 0027 Oslo
(E-post: john.kjekshus@medisin.uio.no)

Oslo 9. juni 2008

Justisminister Knut Storberget
Postboks 8005 Dep
0032 Oslo

Vitenskapelig bevisvurdering som grunnlag for rettssikkerheten

Påtalemyndigheten og domstolene bruker ofte medisinsk og naturvitenskapelig sakkyndighet. Disse vitenskaper kan gi avgjørende bidrag til riktige dommer, så fremt domstolene har evne til å forholde seg kompetent og kritisk til vitenskapens bidrag. En forsvarlig behandling krever at domstolene redegjør spesifikt og konkret for sine vurderinger og slutninger og at de ikke ser bort fra vitenskapelige utredninger uten å gi en begrunnelse som kan etterprøves faglig.

Dessverre er det fare for feil og misforståelser når jus på den ene siden og medisin/naturvitenskap på den annen side møtes. Dette har vist seg i praksis gjennom mange år i saker fra både inn- og utland. Problemstillingen er av særdeles stor betydning for rettssikkerheten.

En aktuell påminnelse om at det er grunn til å se nærmere på disse spørsmålene, er de erfaringer ti av våre kolleger gjorde under Gjenopptakelseskommisjonens behandling av deres bidrag som sakkyndige i drapssaken mot Fredrik Fasting Torgersen.

Da kommisjonen i årene 2004-2006 behandlet den 50 år gamle saken, utarbeidet våre kolleger omfattende skriftlige utredninger om de tre tekniske bevisene som felte Torgersen. I tillegg skrev de før saken ble avgjort et felles brev datert18.09.06 (vedlagt) hvor de beklaget «at det i vitenskapens navn ble begått elementære og alvorlige feil i Torgersen-saken i 1958». De uttrykte «uro og undring» over at påtalemyndigheten fortsatt hevdet at de tre tekniske bevis knytter Torgersen til drapet. Våre ti kolleger ønsket å fjerne enhver tvil ved å «si klart fra at en slik tolkning ikke er vitenskapelig holdbar».

I brevet slo våre kolleger fast at de 1) «har inngående kjennskap til ett eller flere av de tre tekniske bevisene i Torgersen-saken», 2) at de sakkyndige i 1958 «med nær 100 prosent sikkerhet knyttet Torgersen til drapet», til tross for at 3) «De sakkyndige i 1958 verken hadde eller brukte metoder som kunne gi svar på hvorvidt de tekniske sporene på åstedet/offeret knyttet Torgersen til drapet».

Vi vil ikke ha uttalt noe om skyldspørsmålet ved denne omstridte straffesaken. Videre anser vi det som selvsagt at domstolene skal ha det endelige og overordnede ansvar for den helhetlige bevisvurderingen.

Det vi imidlertid ikke kan akseptere, er at Gjenopptakelseskommisjonen i sitt avslag (8.12.06) på begjæringen om ny prøving for domstolene avfeide våre kollegers brev som et «engasjert partsinnlegg» (s. 517), og at kommisjonens leder i et intervju til TV2 konkluderte slik: «Vitenskapen får uttale hva de vil». Kommisjonens arbeid skal være en garanti for rettssikkerhet i straffesaker. Det er derfor skremmende at den slik neglisjerer moderne vitenskapelige metoder uten å gi noen konsistent analyse med troverdig begrunnelse.

Gjenopptakelseskommisjonens holdning reiser ubehagelige spørsmål, både om rettssikkerheten og om rettsvesenets kompetanse i bevisvurdering. Vi ber Justisministeren ta initiativ for å sikre at rettsvesenet fungerer på en slik måte at oppdatert og kritisk vitenskapelig metode sikres en plass i bevisvurderinger. Bare da kan eksperter fra medisin og naturvitenskap ta ansvar for å medvirke som sakkyndige.

Vi vil være takknemlige for å få bekreftet at brevet er mottatt. Videre ber vi om å bli holdt orientert om eventuelle tiltak Justisministeren måtte finne rimelig å iverksette for å sikre at rettsvesenet forholder seg til vitenskapelig begrunnete konklusjoner på en faglig forsvarlig måte. Det er sterkt ønskelig med et samarbeid på dette feltet for å bedre rettssikkerheten.

Vedlagt følger en liste over kolleger innen medisin og naturvitenskap som har underskrevet dette brevet. Jeg er blitt delegert å underskrive for oss alle.

Med vennlig hilsen

John Kjekshus

Jeg slutter meg til og ønsker å signere:

Jan Brox, prof., overlege Nora Ahlberg, prof., fil.dr.
G. Cecilie Alfsen, 1.aman., dr.med., overlege
Per Andersen, prof.em., dr.med.
Tom Andersen, prof., dr.philos.
Torgeir B. Andersen, prof., dr.philos.
Trond Andersen, 1.aman., cand.real.
Richard Armstrong, prof.em.
Dan Atar, prof.
Rigmor Austgulen, prof., dr.med.
Bjørn Backe, prof., dr.med., overlege
Oddmund Bakke, prof., dr.ing.
Kolbein Bell, prof.
Haakon Benestad, prof., dr.med.
Jens P. Berg, prof., dr.med.
Veronica Bergan, PhD, forsker
Linda H. Bergersen, PhD, seniorforsker
Stine Bergholtz, PhD
T.V. Bhuvaneswari, prof.
Robert Bjerknes, prof., dr.med.
Lars Bjertnes, prof., dr.med., overlege
Lars Björkman, prof., med.dr.
Knut Bjørlykke, prof., dr.philos.
Magnar Bjørås, prof., dr.med.
Jan G. Bjaalie, prof., dr.med., instituttbestyrer
Arnoldus Schytte Blix, prof., dr.philos.
Rune Blomhoff, prof., dr.philos.
Atle M. Bones, prof., dr.scient.
Berit Borch-Iohnsen, prof.em.
Ragnheidur Bragadottir, 1.aman., PhD, overlege
Clive Bramham, prof.
Geir Bredholt, dr.scient.
Jarle Breivik, 1.aman., dr.med.
Knut Breivik, 1.aman., dr.scient., seniorforsker
Roy M. Bremnes, prof., dr.med., overlege
Yngve Bremnes, 1.aman., dr.med., overlege
Per Brodal, prof., dr.med.
Frank R. Brosstad, prof., dr.med.
Øyvind S. Bruland, prof., dr.med, overlege
Morten Brun, 1.aman.
Ranveig Braathen, PhD
Anders Bærheim, prof.
Jarl Bøgwald, prof., dr.philos.
Ketil André Camilio, forsker
Farrukh A. Chaudhry, prof., dr.med.
Kai Christensen, PhD
Fernando Corfu, prof., dr.
Hans A. Dahl, prof., dr.med.
Bjørgulf Dahle, tannlege
Niels Christian Danbolt, prof., dr.med.
Jan Delabie, prof.
Finn Drabløs, prof., dr.scient.
Henning Dypvik, prof., dr.philos.
Lars Eide, 1.aman.
Sturla H. Eik-Nes, prof., dr.med., overlege
Hans Petter Eikesdal, PhD
Øivind Ekeberg, prof., dr.med.
Anders Elverhøi, prof., dr.med., prodekan
Oddbjørn Engvold, prof., dr.philos.
Arvid Erdal, aman.em.
Anne Eskild, prof.
Winnie Eskild, prof., dr.philos.
Stein A. Evensen, prof., dr.med., tidl. dekan
Per Farup, prof., forskningssjef
Svein-Erik Fevolden, prof., dr.philos.
Torgeir Flatmark, prof., dr.med.
Siri Forsmo, 1.aman., dr.med.
Erik Fosse, prof. dr.med., avd.sjef
Sigbjørn Fossum, prof., dr.med.
Åshild Fredriksen, prof., dr.scient.
Eirik Frengen, 1.aman., dr.scient.
Stig S. Frøland, prof., dr.med., overlege
Harald Furnes, prof., dr.philos.
Morten Førre, dr.scient.
Kaare M. Gautvik, prof., dr.med.
Leiv-J. Gelius, prof., dr.techn.
Mads Gilbert, prof., dr.med., overlege
Yngvar Gjessing, prof.em.
Anders Goksøyr, prof., dr.scient.
Jan Oxholm Gordeladze, prof., dr.philos.
Ole Kristian Greiner-Tollersrud, prof.
Kristian Gundersen, prof., dr.philos.
Cecilie Hagemann, overlege
Erling A. Hammer, prof.em., PhD
Nils-Martin Hanken, 1.aman.
Gaute Hansen, dr.scient., førstelektor
Jan Petter Hansen, dr.scient., instituttleder
Thor W. Ruud Hansen, prof., dr.med., overlege
Torbjørn Hansen, 1.aman., dr.med.
Trond Vidar Hansen, 1.aman., dr.scient.
Morten Harboe, prof., dr.med., tidl. dekan
Espen Hartveit, prof., dr.med.
Ingeborg Hartz, 1.aman., dr.scient.
Kjell Haug, prof. dr.med., prodekanus
Trude Haug, dr.scient., forsker
Paul Heggelund, prof., dr.philos.
Ida K. Hegna, 1.aman., cand.real.
Hans Erik Heier, prof., dr.med., overlege
Karen B. Helle, prof.em., dr.philos.
Dag O. Hessen, prof., dr.philos.
Dag Ø. Hjermann, dr.scient., forsker
Per Hoff, prof., dr.philos.
Knut Holtedahl, prof., dr.med.
Kirsten Bjørklund Holven, 1.aman., dr.philos.
Robert S. Horn, prof.em.
Arnt-Ove Hovden, PhD
Anne Karin Hufthammer, 1.aman., cand.real.
Henrik S. Huitfeldt, prof., dr.med.
Nils-Erik Huseby, prof., prodekan
Steinar Husebye, prof.em., dr.philos & PhD
Gunnar Husby, prof., dr.med.
Katrine Husum, dr.scient., forsker
Ketil Hylland, prof., dr.scient.
Runar Ile, 1.aman., dr.philos.
Stein Opjordsmoen Ilner, prof., dr.med.
Ole-Erik Iversen, prof., dr.med., overlege
Bjarne K. Jacobsen, prof., dr.philos.
Eva-Marie Jacobsen, dr.med.
T. Jacobsen, prof.em.
Andreas O. Jaunsen, dr.scient.
Stig Jeansson, prof., dr.med., overlege
Peter Jebsen, overlege
Einar Jensen, prof.
Harald B. Jensen, prof.em.
Lita Greve Jensen, 1.aman., cand.real.
Vidar R. Jensen, 1.aman., dr.ing.
Finn-Erik Johansen, prof., PhD
Roar Johnsen, prof., dr.med.
Trygve Johnsen, prof., dr.scient.
Roland Jonsson, prof., dr.odont., instituttleder
Even Hjalmar Jørgensen, prof.
Trond Ø. Jørgensen, prof., dr.philos.
Karl-Henning Kalland, prof., dr.med., instituttleder
Dag A. Karlsen, 1.aman., dr.scient.
Steinar Johan Karlsen, prof. dr.med., klinikksjef
Håvard Kauserud, 1.aman.
Peter Kierulf, prof.em., dr.med.
Jan-Eirik Angell Killie, dr.scient, rektor
Andreas J. Kirchhefer, dr.scient., forsker
John Kjekshus, prof., dr.med.
Jens Kjeldsen-Kragh, prof., overlege
Kristin S. Klock, prof.
Ladislav Kocbach, prof.
Kristofer Kolltveit, prof.em.
Solveig Kristensen, 1.aman., dr.scient.
Svein Kristiansen, prof., dr.philos.
Yngve Kristoffersen, prof.
Nils Gunnar Kvamstø, prof. dr.scient.
Lise Kveberg, postdok
Knut Kvernebo, prof., dr.med., overlege
Frøydis Langmark, direktør, patolog
Terje Larsen, prof., dr.philos.
Petter Larsson, prof., dr.philos.
Stein-Erik Lauritzen, prof., dr.philos.
Hanna-Kirsti S. Leiros, dr.scient., forsker
Nils Anders Leversen, cand.scient.
Kjell Lindgård, førstelektor, dr.scient.
Anja Schou Lindman, dr.philos.
Marit Sjo Lorentzen, dr.scient.
Walter Lund, prof., dr.philos.
Henning Lygre, 1.aman., dr.odont.
Frode Lærum, prof., dr.med.
Erik Løvaas, 1.aman.
Jan Maehlen, prof., dr.med.
Thomas Marcussen, dr.philos.
James Mercer, prof., PhD
Øyvind Mikalsen, prof., dr.
Ingvild Mikkola, 1.aman., dr.scient.
Rolf Mjelde, prof.
Ole D. Mjøs, prof., dr.med.
Tron Anders Moger, 1.aman., forsker
Arne Kristian Myhre, 1.aman., dr.med., overlege
John Gunnar Mæland, prof., dr.med.
Cato Mørk, prof., dr.med., overlege
Odd Mørkve, prof., dr.med.
Jacob B. Natvig, prof., dr.med., tidl. sykehusdirektør
Evelyn Neppelberg, 1.aman., PhD
Jahn M. Nesland, prof., dr.med., klinikksjef
Else-Ragnhild Neumann, prof., dr.philos.
Gunnar Nicolaysen, prof., dr.med., instituttbestyrer
Kaare M. Nielsen, prof.
Laila Niiranen, PhD, forsker
Inger Nordal, prof., dr.
Kaare R. Norum, prof.em., tidl dekan og rektor UiO
Johan Petter Nystuen, prof., dr.philos.
Richard W. Olaussen, dr.med., overlege
Kirsten Osen, prof.em., dr.med.
Jan-Bjørn Osnes, prof., dr.med.
Ole Petter Ottersen, prof., dr.med., rektor UiO
Gunnar Ottesen, univ.lektor
Jouko Pirhonen, prof., dr.med, overlege
Kristian Prydz, prof., dr.scient.
Andreas Quale, 1.aman.em., dr.philos.
Svein Arvid Rasmussen, prof., dr.med.
Aina Westrheim Ravna, dr.scient.
Øystein Rekdal, prof., dr.scient.
Lars M. Rimol, PhD
Ari Rinne, prof., dr.med.
Eric Rinvik, prof., dr.med., tidl. instituttbestyrer
Borghild Roald, prof., dr.med., overlege
Torbjørn Rognes, 1.aman., dr.philos., forsker
Johan Ræder, prof., overlege
Therese H. Røst, PhD
Morten Raastad, 1.aman.
Svein Samdal, prof.
Olav Sand, prof., dr.philos.
Inger Sandlie, prof., dr.scient.
Per Morten Sandset, prof., dr.med., overlege
Ola Didrik Saugstad, prof., dr.med., instituttleder
Rolf Seljelid, prof., dr.med.
Terje Simonsen, 1.aman., overlege.
Erik Skaret, prof., dr.odont.
Kirsten Skarstad, prof., dr.philos.
Liv Skartveit, 1.aman., dr.odont.
Arnulf Skjennald, prof., dr.med.
Ole Henning Skjønsberg, prof., dr.med.
Tore Skodvin, 1.aman., dr.scient.
Tor Skomedal, prof., dr.med.
Geir Slupphaug, prof., PhD
Stein Tore Solem, aman., dr.scient.
Bård Smedsrød, prof., dr.philos., instituttleder
Rigmor Solberg, prof., dr.philos.
Ludvig M. Sollid, prof., dr.med.
Halvor Sommerfelt, prof., dr.med.
Jacob J. Stamnes, prof., PhD
Nils Chr. Stenseth, prof., dr.philos.
Karl-Arne Stokkan, prof., dr.philos.
Gunhild Vesterhus Strand, prof., dr.odont.
Tor A. Strand, dr.med., forsker
Einar N. Strømmen, prof.
Einar Svarstad, 1.aman., dr.med.
Baldur Sveinbjørnsson, 1.aman., dr.philos.
Lars Othar Svaasand, prof.em., PhD
Tor G. Syvertsen, prof.
Ole A. Sæther, prof.em.
Thomas Sæther, PhD
Una Ørvim Sølvik, 1.aman.
Karen Kristine Sørensen, dr.scient.
Tor Sørevik, prof.
Dag Sørlie, prof., dr.med., overlege
Finn Søraas, prof.em.
Chantal Tallaksen, prof., overlege
Kjetil Taskén, prof., dr.med.
Grethe S. Tell, prof., dr.philos.
Dag Steinar Thelle, prof., dr.med.
Tage Thorstensen, PhD
Arne Tjølsen, prof., dr.med.
Geir E. Tjønnfjord, prof., dr.med., overlege
Torbjørn Trondsen, prof.
Tordis A. Trovik, 1.aman., dr.odont.
Terje Traavik, prof., dr.philos.
Olav Vadstein, prof., dr.philos.
Guro Valen, prof., dr.
Frode Vartdal, prof., dr.med., divisjonsleder RH
Morten H. Vatn, prof., dr.med., overlege
Rolf D. Vogt, prof.
Karl-Dag Vorren, prof., cand.real.
Tore Vorren, prof., dekan
John Torgils Vaage, prof., dr.med., klinikksjef
Ivar Walaas, prof., dr.med.
Knut Reidar Wangen, 1.amam., dr.polit.
Finn-Arne Weltzien, dr.scient., forsker
Hege Wergedahl, dr.scient.
Arild Wikan, 1.aman., dr.scient.
Jan-Olof Winberg, prof., dr.philos.
Per Johan Wisth, prof., dr.odont.
Cecilie Wium, cand.med.
Torgeir Bruun Wyller, prof., dr.med., overlege
Arne Yndestad, dr.philos., forsker
Bjørn Øgaard, prof., dr. odont.
Ole Andreas Økstad, 1.aman., dr.scient.
Mats Ökvist, PhD
Torfinn Ørmen, 1.aman., cand.scient.
Bjarne Østerud, prof., dr.philos.
Anne Carine Østvold, prof., PhD
Reidunn B. Aalen, prof., dr.scient., instituttleder
Jo Aarseth, dr.scient.
Ivar J. Aaraas, prof., dr.med.
Eyvind Aas, 1.aman., dr.philos.
Ellen Aasum, 1.aman., dr.scient.

D. Konklusjon

Det er enestående at fremtredende representanter for norsk akademia til de grader engasjerer seg kritisk i forhold til en dom.

Som det understrekes i brevet av 18. september 2006, er det ikke vitenskapelig holdbart å påstå at de tekniske bevis knytter Torgersen til drapet, og – videre – at det ble begått elementære og alvorlige feil i Torgersen-saken i 1958.

I brevet til Justisministeren av 9. juni 2008 tiltrer de undertegnede brevet av 18. september 2006 og uttaler at det er skremmende at kommisjonen neglisjerte moderne vitenskapelige metoder uten å gi en konsistent analyse med en troverdig begrunnelse.

Det er ikke lett å forstå at man ikke tar disse to svært kritiske innspill på alvor.

V. En totalvurdering av de tekniske bevis – den kumulative vurdering

Vi har ovenfor gått igjennom de tekniske bevis som har vært anført som grunnlag for at Torgersen var på åstedet på drapstidspunktet og de tekniske bevis som er anført til støtte for at han returnerte ca halvannen time etter drapet ble begått.

Konklusjonen er at begge disse to hypoteser fra påtalemyndighetens side i dagens situasjon fremstår som lite sannsynlig. Når man kumulerer bevisene, og foretar en samlet vurdering av de tekniske bevis, d.v.s. vurderer både spørsmålet om han var på åstedet på drapstidspunktet og om han returnerte, tør det være helt klart at påtalemyndigheten ikke er i nærheten av å kunne en gang sannsynliggjøre sin påstand.

Gjennomgangen av de tekniske bevis har således støttet opp om og bekreftet de konklusjoner vi trakk ovenfor under del 2 i forbindelse med gjennomgangen av de taktiske bevis.

Gå videre til Del 4: Etterforskningen, rettssaken og behandlingen av Torgersen.

Begjæring om gjenåpning (del 3)

DEL 3: En analyse av de tekniske bevis

I. Generelt

A. Innledning

B. Den videre disposisjon

II. En nærmere gjennomgang av de tekniske bevis som knytter seg til spørsmålet om Torgersen var på åstedet på drapstidspunktet

A. Innledning

B. Tannbittbeviset

1. Utgangspunktet for analysen av bittmerkene med Torgersens tenner.

2. Oppnevnelse av sakkyndige

3. De sakkyndiges skriftlige erklæringer

4. De sakkyndiges forklaringer under hovedforhandlingen

5. Gjenopptakelsessaken 1973-1976.

6. Gjenopptakelsessaken 1997 – 2001

7. David Senns uttalelse av 23. november 2003

8. Gjenåpningsbegjæringen 2004-2006

9. Ny sakkyndig uttalelse

10. Oppsummering og konklusjon

C. Barnålbeviset

1. Innledning

2. Generelle bevismomenter som sannsynliggjør at barnålene i Torgersens dress ikke kom fra åstedet

3. Finnes det et mulig alternativ forklaring på hvor grannålene kommer fra? Nærmere om vitnet Eilif Støleggen.

4. Historikken og nærmere om de sakkyndiges uttalelser

5. Den nye sakkyndige utredning

6. Oppsummering av barnålbeviset.

D. Blodbeviset

1. Innledning

2. Kommisjonens vurdering

3. Generelt om faktum og de nærmere anførsler

5. Konklusjon

E. Mysteriet med Rigmor Johnsens kåpe

F. Andre forhold

1. De negative funn

2. Den manglende nøkkel

3. Hårprøve?

G. Konklusjon

III. Returnerte Torgersen til åstedet på tidspunktet for brannstiftelsen?

A. Innledning

B. Avføringsbeviset

1. Innledning

2. Hva er avføringsbeviset?

3. Bevismaterialet

4. De sakkyndiges skriftlige rapporter

5. De sakkyndiges uttalelser under hovedforhandlingen

6. Tidligere begjæringer om gjenopptakelse/ gjenåpning.

7. De nærmere omstendighetene omkring avføringsbeviset

8. Spor som ikke ble funnet:

9. Avslutning

C. Fyrstikkbeviset

1. Innledning

2. Nils Erik Lies utredning

D. Andre tekniske bevis?

E. Konklusjon

IV. Kritikken av tidligere vedtak fra naturvitenskapelig akademia

A. Innledning

B. Brev til Gjenopptakelseskommisjonen av 18. september 2006

C. Brev til Justisministeren av 9. jun1 2008

D. Konklusjon

V. En totalvurdering av de tekniske bevis – den kumulative vurdering

Del dette:

Torgersens syvende gjenåpningsbegjæring

VIDEO: Hvorfor er dommen mot Fredrik Fasting Torgersen uriktig?

Støtt gjenopptakelse

Nils Erik Lies rapport. Oppdatert utgave.

Fra andre medier

Abonner på vårt nyhetsbrev

Nyhetsbrev