Begjæring om gjenåpning (del 2)

Begjæring om gjenåpning av Borgarting lagmannsretts dom av 16. juni 1958: Den offentlige påtalemyndighet mot Fredrik Ludvig Fasting Torgersen, født 01.10.1934. Av advokat Cato Schiøtz og advokat Pål W. Lorentzen.

Del 1: Generelt
Del 2: De taktiske bevis. En analyse av påtalemyndighetens teori.
Del 3: De tekniske bevis.
Del 4: Etterforskningen, rettssaken og behandlingen av Torgersen.
Del 5: Det rettslige grunnlaget for gjenåpning.
Del 6: Avsluttende bemerkninger.

Begjæring

Begjæringen ble overlevert Gjenopptakelseskommisjonen 11. juni 2015. Den kan også lastes ned i pdf-format. (Foto: Johannes Granseth)

Del 2: En analyse av påtalemyndighetens teori og Torgersens forklaring med hensyn til Torgersens bevegelser 6. – 7. desember 1957. De taktiske bevis

Innhold

I.  Innledning

A. Formålet

Vi skal i denne delen gjennomgå innholdet i de sentrale vitneforklaringene vedrørende Torgersens bevegelser drapskvelden og sammenholde disse forklaringene med Torgersens forklaring. Til sammen utgjør dette de såkalte taktiske bevis – i motsetning til de tekniske bevis, som vi kommer tilbake til del 3.

Vi skal følge en kronologisk disposisjon. Vi skal følge påtalemyndighetens teori med hensyn til Torgersens bevegelsesmønster gjennom kvelden, frem til arrestasjonen.

For oversiktens skyld har vi delt opp behandlingen i ni ledd eller etapper. Hvert ledd vil bli analysert og vi skal drøfte bevissituasjonen for hvert enkelt ledd – for deretter, avslutningsvis, å foreta en samlet helhetsvurdering av de taktiske bevis.

Fremstillingen dekker perioden fra Torgersen forlot kafeen Hjerterom i Pilestredet ca kl 22.30 16. desember til pågripelsen ca kl 01.00 7. desember 1957.

Vi behandler først påtalemyndighetens teori for så vidt gjelder spørsmålet om Torgersen var på åstedet på drapstidspunktet.

Deretter behandler vi hans tilstedeværelse på bopel i Tore Hunds vei 6 – for deretter å drøfte sannsynligheten av om Torgersen vendte tilbake til åstedet for å antenne et bål han hadde stablet opp.

Selv om de tekniske bevis ble tillagt avgjørende vekt i 1958, anførte statsadvokat Dorenfeldt under prosedyren at de taktiske bevis alene kunne avgjøre saken. Hans anførsel var at de taktiske bevis gikk «hånd i hanske» med de tekniske bevis. Som vi skal godtgjøre nedenfor, er det intet grunnlag for denne påstanden. Forholdet er tvert imot det motsatte: En gjenomgang av de taktiske bevis viser at Torgersens forklaring fremstår som vesentlig mer sannsynlig enn påtalemyndighetens drapsteori.

Vi minner innledningsvis om de grunnleggende forutsetningene for at Torgersen kan være skyldig, som vi har påpekt i del 1: Påtalemyndighetens teori forutsetter at både det tidspunktet man opererer med for så vidt gjelder drapstidspunktet og tidspunktet for brannstiftelsen er riktige. Som kjent har man ved tidligere anledninger anført at både drap og brannstiftelse har skjedd på tidspunkter hvor Torgersen er utelukket som drapsmann.

Vi vil i denne omgang bare påpeke at disse to grunnleggende forutsetninger er omdiskuterte. Vi må gjøre ytterligere undersøkelser vedrørende disse to spørsmål – og kommer som nevnt eventuelt tilbake til dette i et senere innlegg.

B. Opplegget

I nærværende del 2 er det viktig å få formidlet betydningen av de taktiske bevis (vitneforklaringen) som forelå i 1958, men som juryen måtte se bort fra på grunn av de skråsikre tekniske bevis.

I del 5 skal vi knytte faktum i del 2 – og i del 3 –  opp mot de to hjemler for gjenåpning i henholdsvis straffeprosessloven § 392, annet ledd og § 391 nr 3.

En rekke av de momenter som vil bli trukket frem i del 2 og del 3, representerer «særlige forhold» i relasjon til strprl. § 392, annet ledd, og de er i tillegg – og det er det viktigste – alle forhold som gjør at hovedvilkåret i bestemmelsen, «meget tvilsomt om dommen er riktig», er oppfylt.

I relasjon til § 391 nr 3 vil det i forbindelse med denne delen bli påpekt hvilke bevis som utgjør «nye bevis» i lovens forstand.

Det viktigste punkt i denne del 2 er imidlertid ikke hva som er nye bevis i relasjon til denne bestemmelsen. Hovedformålet er å drøfte den samlede bevissituasjon – dvs. både de nye og de gamle taktiske bevis – slik at vi får et godt grunnlag for å diskutere de springende punkter i relasjon til § 392, annet ledd, «meget tvilsomt om dommen er riktig» og vilkåret «egnet til frifinnelse» i § 391 nr 3. I begge tilfeller skal vi foreta en kumulativ vurdering av både gamle og nye bevis.

C. Kort om bevissituasjonen

Ved en gjennomgang av den totale bevissituasjonen må man idag – som nevnt ovenfor – ha en annen vektlegging av de enkelte elementer i beviskjeden enn tilfellet var i 1958. Dette blir nødvendig fordi hovedbevisene i saken – dvs. de tekniske bevis – står i en annen stilling.

Som påpekt ovenfor, er forholdet at med den styrke/skråsikkerhet som de tre sentrale tekniske bevis ble presentert med i 1958, var det med sikkerhet disse som var avgjørende for domfellelse av Torgersen. De taktiske bevis må i relasjon til de tekniske ha spilt en underordnet rolle og således vært sekundære for lagretten, uansett om Dorenfeldt ga uttrykk for at de alene var tilstrekkelige til å felle Torgersen.

D. Gjenopptakelseskommisjonens vedtak fra 2006 og 2010 – hva er galt?

Gjenopptakelseskommisjonens vedtak med hensyn til de taktiske bevis er svært kortfattet – det er fragmentarisk og usystematisk. Dette medfører at man ikke får den korrekte kumulative helhetsvurdering av kriteriene «egnet til frifinnelse» og «meget tvilsomt om dommen er riktig».

Gjenopptakelseskommisjonen vurderer de enkelte bevis isolert, og unnlater i tillegg å hensynta en rekke enkeltheter i den totale beviskjeden.

Det er for øvrig en mangel at kommisjonen på en rekke punkter ikke foretar noen utredning eller analyse i forbindelse med de taktiske bevis. Man refererer i stor utstrekning partenes standpunkter, men drøfter dem i liten grad.

Det er – som nevnt ovenfor – videre galt når kommisjonen generelt slår sammen de to vilkårene i straffeprosessloven § 391 nr. 3 (vilkåret «nye bevis» og vilkåret «egnet til frifinnelse») til én drøftelse. Det er her tale om to separate vilkår som må drøftes hver for seg. Slår man dem sammen, får man ingen riktig drøftelse av egnethets-vilkåret som opptar alle de elementene som lovgiver og rettspraksis har forutsatt.

Kommisjonens utredning er også uklar med hensyn til selve bevisvurderingen. Her er det – som tidligere påpekt – de to alternative forklaringer (påtalemyndighetens teori og Torgersens forklaring) som skal vurderes opp mot hverandre. Det skal foretas en ordinær straffeprosessuell analyse, hvor tiltaltes forklaring blir vurdert opp mot det øvrige bevismaterialet. Hvis det kan konstateres – etter en samlet bevisbedømmelse – at det er mer enn teoretisk tvil om Torgersens forklaring er sann, er det klart at påtalemyndighetens bevisbyrde ikke er oppfylt. I så fall er grunnvilkåret i § 392 annet ledd og § 391 nr 3 tilfredsstilt.

Sist men ikke minst: Det er et generelt gjennomgående trekk ved kommisjonens vurderinger at man unnlater å trekke inn forhold som taler i Torgersens favør, mens de momentene som påtalemyndigheten mener taler i Torgersens disfavør aksepteres uten motforestillinger. Det er kort og godt ikke tale om en nøktern og objektiv vurdering av bevissituasjonen. Dette skal vi vise gjentatte eksempler på i det følgende.

E. Den videre disposisjon

I pkt II nedenfor skal vi knytte noen kommentarer til påtalemyndighetens anførsler med hensyn til hvor sterkt de taktiske bevis sto i 1958 og påstanden om at disse isolert sett kunne danne basis for en domfellelse av Torgersen.

I pkt III skal vi diskutere noen generelle hensyn som gjør seg gjeldende ved avgjørelsen av om gjenåpning skal foretas.

I pkt IV skal vi drøfte sannsynligheten av påtalemyndighetens overordnede teori med hensyn til Torgersens bevegelsesmønster, dvs. hans vei til bopel for angivelig å hente fyrstikker, hans lange opphold på bopel, og hans påståtte retur til Skippergaten 6 b med den hensikt å anstifte en ildebrann for å skjule sine spor.

Vi skal deretter kronologisk foreta en gjennomgang av Torgersens påståtte bevegelsesmønster:

1. Vi skal i pkt V drøfte påtalemyndighetens påstand om at Torgersen var i Skippergaten 6 b på drapstidspunktet. I denne forbindelse skal vi nærmere vurdere følgende ni etapper:

  • Var det sannsynlig at Torgersen befant seg ved kiosken til Esther Olsson ca kl 22.42 drapskvelden – etappe 1?
  • Var det Torgersen som fulgte etter Rigmor Johnsen fra Esther Olssons pølsebod til Skippergaten 6 b – etappe 2?
  • Funnene på åstedet – hvordan forholder de seg til teorien om at Torgersen drepte Rigmor Johnsen en gang i tidsrommet 23.00-23.30 – for så å forlate Skippergaten 6 b – etappe 3?
  • Forlot Torgersen åstedet ca kl 23.30 – og ankom Tore Hundsvei nr 24 ca kl 24.00 – etter å ha tatt drosje fra Youngstorvet, er riktig – etappe 4?

De ovenfor nevnte punktene representerer behandlingen av det som påtalemyndigheten mener er Torgersens første opphold på åstedet.

2. I VI – jfr. etappe 5 – skal vi diskutere hvorvidt påtalemyndigheten kan sannsynliggjøre at returen til Tore Hunds vei 24 var begrunnet i et ønske om å hente fyrstikker, samt de øvrige omstendigheter ved oppholdet på bopel, herunder spørsmålet om Torgersen hadde med seg en kvinne. Dette har en direkte side mot påtalemyndighetens ulogiske og usannsynlige overordnede teori, jfr pkt IV nedenfor.

3. I pkt VII skal vi drøfte spørsmålet om Torgersen – etter oppholdet på bopel – vendte tilbake til åstedet i Skippergaten 6 b for å skjule sine spor gjennom en brannstiftelse. I denne forbindelse skal vi behandle følgende:

  • Påtalemyndighetens påstand om at Torgersen syklet alene direkte tilbake til Skippergaten 6 b, for deretter å forsøke å skjule sine spor gjennom en brannstiftelse – etappe 6.
  • Kan omstendighetene på åstedet på dette tidspunktet knyttes til Torgersen – etappe 7?
  • Kan vitnet, Ørnulf Bergersen, tas til inntekt for at Torgersen forlot åstedet umiddelbart før ca 01.00 – etappe 8?
  • Etterfølgende omstendigheter – etappe 9.

I pkt VIII skal vi foreta en samlet vurdering med hensyn til alle de taktiske bevis vi har drøftet i etappene 1-9. Konklusjonen er: Det er usannsynlig at Torgersen er Rigmor Johnsens drapsmann. Denne konklusjonen støttes og bekreftes av vår senere gjennomgang av de tekniske bevis, jfr. nedenfor i del 3.

II. Forholdet til dommen i 1958

Som påvist i forbindelse med del 1, var det utvilsomt de tre tekniske bevis som var avgjørende for domfellelsen av Torgersen. For Dorenfeldt var det likevel svært viktig å understreke at også de taktiske bevis hadde en sterk bevismessig betydning, og at de taktiske bevis var så sterke at de – isolert sett – var tilstrekkelig til å dømme Torgersen, uavhengig av vurderingen av de tekniske bevis.  På side 9 i Dorenfeldts redegjørelse av 17. desember 1958 heter det således om vitnene:

«Om disse vitner kan det sammenfattende sies at de til tross for at de ikke kjente den som var sammen med Rigmor, har vært forbausende dyktige til å observere, idet de alle har beskrevet en person som har en forbausende likhet med Torgersen.»

Denne oppfatningen bestyrkes av Dorenfeldts uttalelse på s. 13:

«Allerede gjennom denne bevisførsel (d.v.s. de taktiske bevis – vår tilføyelse) mente påtalemyndigheten at den hadde tilstrekkelig fellende bevis like overfor Torgersen.»

Endelig heter det på s. 17:

«Som en konklusjon med hensyn til bevislighetene kan man si at det er vel sjelden at man i en drapssak står overfor så mange fellende bevis som alle sammen passer inn i hinannen som hånd i hanske.»

Som vi skal godtgjøre i det følgende, er dette galt: En helhetlig analyse av de taktiske bevis viser at det er usannsynlig at det var Torgersen som ble observert. Tvert imot peker dette bevismaterialet klart i retning av at Torgersen ikke kan ha vært drapsmannen. Dette er selvsagt svært viktig når man skal foreta en totalvurdering av hele bevissituasjonen og ta stilling til om vilkårene «meget tvilsomt om dommen er riktig» og «egnet til frifinnelse» er tilfredsstilte.  I tillegg må man i den avsluttende endelige bevisvurdering selvsagt hensynta de tekniske bevis, slik det gjøres i del 5.

III. Generelle hensyn ved avgjørelsen av om gjenåpning skal foretas

Det er noen generelle hensyn som nær sagt alltid blir trukket frem ved avgjørelsen av om gjenåpning skal foretas eller ikke. Vi skal nedenfor i punktene A – E gjennomgå disse, og deres betydning for Torgersen-saken.

A. Hensynet til bevisumiddelbarhet med hensyn til de sentrale bevis

Det er ingen tvil om at hensynet til bevisumiddelbarhet spiller en rolle når det gjelder vurderingen av hvorvidt en sak skal gjenåpnes eller ikke. Det er en klar fordel å høre og se vitner – man får da bedre anledning til å gjøre seg opp en mening om deres troverdighet. Det henvises ofte til at Gjenopptakelseskommisjonen ikke vil kunne ivareta hensynet til bevisumiddelbarhet like godt som retten gjorde under den opprinnelige hovedforhandling.

Det springende punkt er imidlertid hvor sterkt dette hensynet står i Torgersen-saken, eller formulert på en annen måte: Hvilken vekt har bevisumiddelbarhet i denne saken sammenlignet med andre gjenåpnings­­­saker?

For det første er det grunn til å minne om den avgjørende betydning de sakkyndige erklæringene hadde. Dette er blitt fremhevet både av statsadvokat Dorenfeldt og av lagmann Lunde – og fremgår også klart av avisreferatene. Det er på det rene at de sakkyndige i 1958 i all hovedsak forklarte seg i samsvar med sine skriftlige erklæringer. Hovedfeilene ved de sakkyndige erklæringene i 1958 og de sakkyndiges uttalelser under hovedforhandlingen var at de sakkyndige ikke hadde grunnlag for de skråsikre slutninger om at de tekniske bevisene knyttet Torgersen til drapet.  Dette kan vurderes i dag, uavhengig av om de sakkyndige i 1958 ikke kan avhøres. Hensynet til bevisumiddelbarhet har på dette punkt knapt noen vekt.

Det andre viktige forholdet som sto sentralt, var Dorenfeldts to såkalte tidsskjemaer. Heller ikke her spiller forholdet til bevisumiddelbarhet noen rolle. Tidsskjemaene som ble presentert for retten, foreligger skriftlig. De var basert på at politiet hadde gått eller syklet de aktuelle ruter, og var ikke gjenstand for noen diskusjon under hovedforhandlingen. Vi vet i dag at begge tidsskjemaer var uriktige.

For det tredje har man forholdet til de sentrale vitnene:

Det er all grunn til å legge til grunn at vitnet Johanne Olsen forklarte seg i overensstemmelse med det hun subjektivt trodde. Hun mente å ha sett Torgersen i Torggata på det tidspunkt Torgersens mor var sikker på at han hadde kommet hjem til bopel i Tore Hunds vei 24. Det er ingen grunn til å diskutere hvorvidt hun fremsto som troverdig. Det som er spørsmålet ved Johanne Olsens forklaring er hvilke feilkilder, som hennes observasjoner er forbundet med. Bevisumiddelbarhet har ingen betydning ved denne vurderingen. Det dreier seg her blant annet om å se forklaringen i lys av generelle vitnepsykologiske kunnskaper, som ikke kan ha vært til stede i tilstrekkelig grad i 1958.

Når det gjelder vitnet Ørnulf Bergersen, er det i ettertid fastslått med sikkerhet at han løy på sentrale punkter. Dette forsto neppe lagretten i 1958. At Bergersen forklarte seg direkte for den dømmende rett – umiddelbart – bidro ikke til sakens oppklaring, tvert imot.

Videre har vi Torgersens forklaring om Gerd. Torgersens forklaring for retten på dette punkt var uriktig. Den Gerd han i retten sa at han kjente igjen da hun ble ført som vitne, kunne ikke være den kvinnen han hadde hatt med seg hjem og senere syklet tilbake til sentrum. At Torgersen forklaring var uriktig på dette punkt er således hevet over enhver tvil. Heller ikke på dette punkt spiller hensynet til bevis­umiddelbarhet noen rolle.

For det fjerde: Flere viktige vitner ble ikke ført eller bare ufullstendig avhørt. Heller ikke her kommer bevisumiddelbarhetsprinsippet inn.

For det femte: I tillegg til at bevisumiddelbarhetsprinsippet ikke sto sentralt med hensyn til sakens sentrale beviser (både de tekniske og de taktiske), er det grunn til å minne om at politiforklaringene i Torgersen-saken er svært grundige.  Dessuten har man forklaringene fra den rettslige forundersøkelsen. I all hovedsak har vitnene forklart seg i samsvar med sine forklaringer under etterforskningen. Man kan derfor rekonstruere hva de forklarte under hovedforhandlingen, selv om det ikke er nedtegnet.

Konklusjonen er med andre ord at når man ser på de spesielle forhold som gjør seg gjeldende i Torgersen-saken, spiller bevisumiddelbarhetsprinsippet en langt mindre rolle enn det normalt gjør, og langt mindre rolle enn i noen av de sakene som er blitt gjenopptatt, f.eks. Lilandsaken (Rt. 94 s. 1149), hvor for øvrig avvikende vitneforklaringer under hovedforhandlingen ble overkjørt av skråsikre sakkyndige – et element som også er til stede i nærværende sak. Bumerangsaken (Rt. 1998 s. 11) og «colombianersaken» (Rt. 1999 s. 554), er to andre saker hvor retten konkluderte med at vilkårene for gjenopptakelse var til stede – på tross av at hensynet til bevisumiddelbarhet må ha spilt en stor rolle og ha stått langt mer sentralt enn i Torgersen-saken.

Skal man påberope seg bevisumiddelbarhetsprinsippet som argument mot gjenåpning, må dette gjøres ut fra en konkret analyse av hvilken betydning dette prinsippet har spilt i den aktuelle sak. Man kan ikke bare uspesifisert og uten videre henvise til dette som et generelt hensyn – slik det er gjort av Gjenopptakelseskommisjonen i Torgersen-saken.

Vi kommer tilbake til dette temaet nedenfor under D.

B. Betydningen av tidsmomentet

Også tidsmomentet – at det er gått lang tid mellom domfellelse og aktuelt tidspunkt for eventuell gjenåpning – blir regelmessig fremhevet som et moment som taler mot gjenopptakelse. Også dette momentet må underkastes en spesiell vurdering i forhold til den aktuelle sak.

I Torgersen-saken har argumentet langt mindre vekt enn normalt:

For det første har man grundige forklaringer fra alle involverte. Dette gjør at man i detalj kan rekonstruere forklaringenes innhold.  Politiforklaringene gir en god og detaljert redegjørelse for fakta med hensyn til det som fremkom under de muntlige forhandlingene for retten i 1958, jf. ovenfor under A.

Når det gjelder betydningen av de sakkyndiges uttalelser, er tidsfaktoren paradoksalt nok en fordel. Vi har i dag kunnskap om de spørsmål som de tekniske bevis reiser, som man ikke hadde i 1958. Tidsfaktoren kommer inn med motsatt vekt: Det er en fordel at det har tatt så lang tid.

Dernest kommer at Torgersen har protestert mot dommen nær sagt kontinuerlig gjennom mer enn 50 år. Han kan vanskelig klandres for at avgjørelsen har trukket særdeles lenge ut i tid.

Og endelig: Det fremgår av rettspraksis at tidsfaktoren skal tillegges mindre vekt jo mer alvorlig saken er. Hensynet ble spesielt fremhevet i Lilandsaken hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg uttrykkelig fremhevet at tidsmomentet spiller mindre rolle når man står overfor spørsmålet om gjenopptakelse av så alvorlige saker som drapssaker, jf. Rt. 1994 s. 1149, se særlig side 1156 hvor det uttales:

«Påtalemyndigheten har med styrke anført at det må stilles særlig sterke krav til de nye bevis når det som her dreier seg om en meget gammel dom. I dette tilfellet dreier det imidlertid seg om en dom med meget alvorlige forhold, og de hensyn som er fremhevet av påtalemyndigheten, kan i alle fall ikke ha annet enn en meget begrenset vekt.»

Gjenopptakelseskommisjonen kan ikke sees å ha lagt Kjæremålsutvalgets konklusjon på dette punkt til grunn for sin vurdering.

I tillegg: Det kan ikke være slik at bevisfeil – som blir påvist i ettertid – ikke kan hensyntas fordi det dreier seg om en lagrettesak.

C. Hensynet til at det skal foretas en helhetsvurdering

Også dette hensynet er viktig – og fremheves ofte av Høyesterett. Man må imidlertid gå nærmere inn i spørsmålet med hensynet til hva som menes med en helhetsvurdering.

Man har en helhetsvurdering på tre ulike nivåer:

For det første må man foreta en helhetsvurdering av det enkelte vitnebevis. Hva er f.eks. helhetsinntrykket når man diskuterer samtlige hensyn som gjør seg gjeldende for å ta stilling til bevisverdien av vitneforklaringene til f.eks. Esther Olsson, Arne Thoresen eller Johanne Olsen?

For det annet har man en helhetsvurdering på et mer overordnet nivå: Hva er helhetsvurderingen når det gjelder vurderingen av samtlige taktiske bevis, og som refererer seg til Torgersens bevegelser på drapsnatten?

Endelig har man den totale og avgjørende helhetsvurdering av «egnet til frifinnelse»-kriteriet i § 391 nr 3 og kriteriet «meget tvilsomt om dommen er riktig» i § 392, annet ledd. Da må man foreta en totalvurdering av både de taktiske bevis i del 2 og de tekniske bevis i del 3.

Det må forutsettes at man ved helhetsvurderingen presiserer hvilke momenter som inngår i vurderingen og hvordan de vektlegges. Gjenopptakelses­kommisjonen kan ikke nøye seg med å henvise til et altomfattende og uspesifisert skjønn uten å gjøre rede for hvilke elementer man har vurdert eller hvilken innbyrdes vekt de har.

Vi minner i denne forbindelse igjen om den utredningsplikten som gjelder Gjenopptakelseskommisjonens arbeid, og som er motstykket til at lovgiver har gitt avkall på ordinære rettssikkerhetsgarantier som f.eks. vanlig domstols­prøvning og toinstans-behandling.

Gjenopptakelseskommisjonen har – som påpekt ovenfor – gjennomgående vært for fragmentarisk og selektiv i sine vurderinger, og man har ikke foretatt den helhetsvurdering som gjenåpningsbestemmelsene i straffeprosessloven forutsetter.

D. Særlig om betydningen av lagrettens skyldig-kjennelse

Vi kommer nå tilbake til et forhold som er nevnt ovenfor. Selv om man ikke har en dom med premisser for avgjørelsen av skyldspørsmålet, er det mulig å rekonstruere både argumentasjon og vektlegging av argumenter i større utstrekning i Torgersen-saken enn antakelig noen annen lagrettsak som er begjært gjenåpnet.

Gjenopptakelseskommisjonen har – ved flere anledninger – påpekt at man under hovedforhandlingen i 1958 fikk en gjennomgang av svært mange av de vitner som vi behandler i del 2. I denne forbindelse er det fra påtalemyndigheten fremholdt at alle anførslene ble behandlet – og forkastet av lagretten. Underforstått: Vår analyse av de taktiske bevis har redusert verdi – vi bare inviterer til en overprøvning av lagrettens bevisvurdering, og det bør ikke danne basis for en gjenåpning.

Dette er feil: Det lagretten la til grunn var at eventuelle avvikende  taktiske bevis ikke fremsto som så tungtveiende at de overstyrte de skråsikre sakkyndige. Hvordan lagretten ellers hadde vurdert de taktiske bevis vet vi intet om – bare det faktum at de ikke ble ansett som så tungtveiende at man kunne tilsidesette de bombastiske konklusjonene vedrørende tannbittbeviset, avføringsbeviset og barnålsbeviset.

Fordi de tekniske bevis ble presentert så skråsikkert av de sakkyndige, vet vi ikke om de øvrige bevisene ble vurdert av lagmannsretten og i hvert fall ikke i hvilken grad. Og om de ble vurdert som en del av bevisbildet, må sikkerheten med hensyn til de tre tekniske bevis ha overskygget den tvil som det eventuelt var grunnlag for å tillegge avvikende taktiske bevis.

Dette forholdet er særdeles viktig: Hvis man i dag unnlater å drøfte betydningen av den nye bevissituasjonen under henvisning til at deler av bevisene var forelagt lagmannsretten – og ikke funnet avgjørende – representerer dette både uriktig lovanvendelse og uriktig saksbehandling.

For ordens skyld legger vi til at det ikke er grunnlag for å kritisere lagretten for sin avgjørelse i 1958. Med den styrke som de tekniske bevis ble fremført med, ville det neppe vært noen lagrette i landet som ville frifunnet Torgersen.

Men når de tekniske bevis svikter,«gjenoppstår» de motforestillingene som de taktiske bevis representerte i 1958. Det er disse som gjengis og vurderes i nærværende del av begjæringen.  Det er da grunnløst og feilaktig å påstå at de i dagens situasjon ikke har noen betydning fordi de tidligere ble fremført og forkastet av lagretten i 1958 – slik Gjenopptakelseskommisjonen anfører flere steder i sitt 2006-vedtak.

Man kan ikke nekte domfelte en rett til gjenåpning hvis lovens vilkår er til stede under henvisning til at argumentene tidligere har vært fremmet og vurdert av en lagrette. I rettspraksis ser man for øvrig også en rekke saker som er gjenopptatt og som er basert på en ny prøvning av momenter som den opprinnelige jury ikke tilla tilstrekkelig vekt.

IV. En grunnmur med store sprekker: Nærmere om det usannsynlige og ulogiske ved påtalemyndighetens overordnede teori

Før vi går inn i en nærmere analyse av de enkelte vitnebevis må den overordnede hypotese fra påtalemyndigheten analyseres.

Som kjent legger påtalemyndigheten til grunn at Torgersen – etter å ha drept Rigmor Johnsen – bar henne ned i kjelleren i Skippergaten 6 b og prøvde å stable opp et bål rundt henne der, for så å reise helt hjem til Tore Hundsvei 24 på Lille Tøyen for å hente fyrstikker.

Han skal ha gått fra drapsstedet til Youngstorget. Deretter skal han ha tatt drosje til bopel. Torgersen skal i følge påtalemyndigheten ha vært på bopel i hvert fall en halv time før han dro tilbake til sentrum for å antenne bålet. Påtalemyndigheten legger i denne forbindelse til grunn at han har kommet hjem ca kl 24.00, og forblitt hjemme ca en halv time på bopel før han syklet tilbake til sentrum.

Dette er selve fundamentet og den grunnleggende forutsetning for påtalemyndighetens teori for tiltalen mot Torgersen.

Denne teorien fremstår etter sitt innhold som ulogisk og usannsynlig, og er i seg selv et sterkt indisium på Torgersens uskyld og et viktig moment i vurderingen i relasjon både til § 392, 2. ledd og § 391 nr 3. 1

  1. Det er ulogisk at Torgersen i det hele tatt vil returnere til åstedet- etter å ha kommet seg uoppdaget bort. En retur må ha fortonet seg som høyrisiko.
  2. Det er direkte påfallende å legge til grunn at Torgersen skulle reise helt hjem for å få tak i fyrstikker – fyrstikker kunne han få kjøpt i hvilken som helst kiosk i den umiddelbare nærhet av Skippergaten 6 b.
  3. Likeledes er det usannsynlig at han skulle gå til Youngstorget – for deretter å ta en drosje. Youngstorget representerte overhodet ikke den korteste rute hjem, og drosje kunne han etter all sannsynlighet ha tatt fra et sted som var nærmere Skippergaten, f.eks. Jernbanetorget eller Stortorget (se forklaringen fra drosjesjåfør Otto Strand om mange ledige drosjer drapskvelden).
  4. Enda mer ulogisk og usannsynlig er påtalemyndighetens videre teori om at Torgersen – etter å ha kommet hjem – med den hensikt å hente fyrstikker – slår seg til ro på bopel og «slapper av» sammen med sin mor før han etter en god stund syklet tilbake mot sentrum. Dette er ytterligere ulogisk fordi teorien om at han tok drosje fra Youngstorget bare kan begrunnes med at han følte et visst tidspress – et tidspress som forutsetningsvis var naturlig: Rigmor Johnsen hadde ikke kommet hjem i rett tid, og det var formodentlig bare et spørsmål om tid før hun ville bli etterlyst og leting ville bli igangsatt. I denne situasjonen er det helt  usannsynlig at Torgersen skulle vente med å reise tilbake til sentrum, etter først å ha reist hjem utelukkende for å hente fyrstykker.
  5. Samtidig har fyrstikkeskene som ble funnet i lommen på den brune jakken som Torgersen hadde på seg da han ble pågrepet, en enkel forklaring. Det er ikke omstridt at Torgersen skiftet klær da han var hjemme i Tore Hunds vei 24, og at han og broren Lorang brukte den brune jakken som han hadde på seg da han ble pågrepet, om hverandre. Lorang som røkte, i motsetning til Torgersen, hadde derfor normalt fyrstikkesker på seg. Fyrstikkeskene kan da uten videre fulgt med da Torgersen tok den brune jakken på seg.

Hva skriver så Gjenopptakelseskommisjonen om denne grunnleggende og usannsynlige hovedteori?

Svaret er at den behandles kort og godt ikke – den nevnes ikke med ett ord hverken i 2006- eller i 2010-vedtaket.  Det er både påfallende og uforståelig at det som er selve grunnlaget for påtalemyndighetens drapsteori overhodet ikke behandles – spesielt i en situasjon hvor den fremstår som så søkt og unaturlig som tilfellet er.

Betydningen av dette er at når man opererer med en ulogisk overbyggende teori, skjerper dette kravene til bevisene.

Det usannsynlige ved den grunnleggende drapsteori er viktig i relasjon til begge gjenåpningshjemlene: Den representerer et «særlig forhold» i relasjon til § 392, 2. ledd, og inngår i den kumulative vurderingen av «meget tvilsomt om dommen er riktig».

I forhold til § 391 nr 3 representerer den ikke et nytt bevis, men den er en del av den totale vurdering av «egnet til frifinnelse»-kriteriet, og som også omfatter «gamle bevis». Det skal som presisert ovenfor, foretas en samlet kumulativ vurdering.

Og som det er påpekt tidligere: Det er irrelevant at denne anførselen kan ha vært fremmet og forkastet av juryen i 1958: Dette momentet må prøves på et selvstendig grunnlag, når bevissituasjonen – totalt sett – er annerledes enn den var på tidspunktet for avsigelse av dommen.

Vi skal nå i V-VII foreta en kronologisk gjenomgang av de forskjellige leddene i Torgersens påståtte bevegelsesmønster, og har – som nevnt – delt analysen i forskjellige 9 etapper.

V. En nærmere diskusjon av om Torgersen var i Skippergaten 6b på drapstidspunktet

I forbindelse med gjennomgangen av dette avsnittet og de påfølgende, er det viktig at man sammenholder det som anføres med kartet nedenfor:

Torgersens bevegelser i følge politiets drapsteori og Torgersens forklaring. (Klikk på bildet for større versjon)

A. Etappe 1: Kan en person være på to forskjellige steder på samme tidspunkt? Nærmere om hvorvidt Torgersen var ved Esther Olssons kiosk i Dronningens gate 25 ca kl 22.42. om kvelden 6. desember
1. Innledning

Vi skal i dette avsnittet se nærmere på påtalemyndighetens analyse under hovedforhandlingen, hvor Dorenfeldt lanserte det man kan karakterisere som «tidsskjema nr 1». Dorenfeldts hovedanliggende var å påvise at Torgersen kunne ha vært til stede da Rigmor Johansen oppholdt seg ved Esther Olssons pølsebod ca kl 22.42.

Vi ser – for argumentasjonens skyld – da bort fra det usannsynlige og ulogiske i påtalemyndighetens overordnede teori, som er gjennomgått i IV ovenfor.

Spørsmålet som kan diskuteres i dette punktet, er om påtalemyndighetens teori støttes av vitnene og de øvrige omstendigheter.

Det er uomtvistet at Rigmor Johnsen kom til kiosken i Dronningens gate 25 nokså nøyaktig kl 22.42-22.43 om kvelden 6. desember, etter at hun hadde gått fra trikkeholdeplassen på Jernbanetorget kl 22.40. Hvis Torgersen hadde vært den mannen som Esther Olsson og senere vitner observerte sammen med Rigmor Johnsen, må han nødvendigvis ha ankommet samme sted senest på samme tidspunkt. Vi skal i dette avsnittet se på sannsynligheten for at Torgersen kan ha vært utenfor Esther Olssons pølsebod ca kl 22.42-22.43 på drapskvelden, slik påtalemyndigheten hevder.

2. Gikk Torgersen helt ned til Esther Olssons pølsebod i Dronningensgate?

Det er enighet om at Torgersen forlot kafe «Hjerterom» i Pilestredet 31 ca. kl 22.30 den 6. desember for å gå hjem.  Det er videre på det rene at han passerte Grand noen minutter senere, og at han også var en tur inne på Grand for å se etter kjente.  Den videre naturlige veien hjem går langt fra Skippergaten. Torgersen har forklart at han gikk over Stortorget og Torggaten til Olaf Bulls plass, hvor han traff en kvinne, Gerd, som ble med ham hjem. Det har aldri vært angitt noen plausibel grunn til hvorfor Torgersen skulle gå så langt ned i Karl Johan som til Dronningensgate, når han formodentlig var på vei til Tore Hunds vei 24, jfr. tidspunktet på kvelden.

Når man leser Gjenopptakelseskommisjonens to vedtak fra 2006 og 2010 leter man forgjeves etter en nærmere begrunnelse for dette forholdet.

3. Nærmere om analysen av det tidsskjemaet som statsadvokat Dorenfeldt refererte under hovedforhandlingen

Dorenfeldt la meget stor vekt på å godtgjøre at Torgersen meget vel kunne vært ved Esther Olssons pølsebod ca kl 22.42 om kvelden og refererte til en rekke klokkeslett med tilknytning til ulike vitner som grunnlag for påstanden.

Det viser seg nå at Dorenfeldts analyse er uriktig.

Nils Erik Lie har i sin analyse av Torgersen-saken nøye analysert Torgersens bevegelser og har sammenholdt disse med tidspunktene for vitneobservasjonene. Det vises til den utredning som er vedlagt nærværende begjæring som bilag 1 side 37 flg. Lies drøftelse og konklusjon tiltres og de aktuelle avsnitt skal anses som en del av nærværende begjæring.

Dette tidskjemaet inngår som et ledd i vurderingen av om vilkårene i § 392, annet ledd er tilfredsstilt: Det representerer både et «særlig forhold», og er også et moment i vurderingen av kriteriet «meget tvilsomt om dommen er riktig».

Likeledes er det utvilsomt en»ny omstendighet/nytt bevis» i sakens anledning, jf straffeprosessloven § 391 nr.3 og inngår også i den kumulative vurderingen av «egnet til frifinnelse» i samme bestemmelse.

Momentet er meget sentralt, og vi skal gjengi hoveddelen av Lies analyse:

a. For det første påviser Lie i pkt 6.1 (s 37-38) at Rigmor Johnsen må ha passert krysset Karl Johans gate/Dronningens gate nokså nøyaktig kl 22.42-22.43.

Gangtid fra Grand til krysset Karl Johans gate/Dronningens gate er ca fem minutter.

Hvis Torgersen skulle ha rukket frem til dette krysset og ha vært den mannen som Rigmor Johnsen beklaget seg over overfor Esther Olsson, må Torgersen derfor ha passert Grand senest kl 22.37, og i alle fall ikke senere enn kl 22.38.

b. I pkt 6.2.1 i Lies utredning analyseres forklaringene fra vitnene som hadde sett Torgersen på kafé Hjerterom.

Deres tidsangivelser er noe usikre, men de trekker i retning av at Torgersen har forlatt Hjerterom ca kl 22.30. – kanskje noe tidligere. Han har også vært inne på Grand for å se etter kjente, før han ble sett av vitnene Astri Tømmereek og Mario Casadio. Dette samsvarer med Astri Tømmereeks forklaring, jf. nedenfor under punkt C. Isolert sett trekker disse opplysningene klart i retning av at Torgersen har vært utenfor Grand hotell først en gang i tidsintervallet 22.40. – 22.50.

c. Vesentlig vekt legges på observasjonene til Astrid Tømmereek og Mario Casadio, jf pkt 6.2.2 hos Lie.

Lie – som behandler dette på side 40-43 – påviser at de to beregningene fra påtalemyndighetens side som ble lagt frem under hovedforhandlingen i juni 1958, er uriktige: Dette skyldes først og fremst at da to polititjenestemennene som »gikk opp» den aktuelle strekningen for disse to vitnene, overså hvilken rute vitnene faktisk hadde gått, og valgte en annen og kortere vei – noe som resulterte i en feil på 2-3 minutter i Torgersens disfavør.

På grunnlag av opplysningene fra Chat Noir – hvor Tømmereek/Casadio hadde vært – og forklaringene fra disse to og den tid som nødvendigvis må ha medgått til spaserturen fra Chat Noir til Grand, konkluderer Lie med at Torgersen ikke kunne ha vært utenfor Grand tidligere enn ca kl 22.45., altså senere enn det kritiske tidspunktet kl 22.42 – 22.43.  I tillegg kommer gangtiden på ca 5 minutter fra Grand til Dronningens gate. Torgersen kunne tidligst ha vært ved kiosken ca kl 22.50., altså på et tidspunkt da Rigmor allerede var i ferd med å låse seg inn i Skippergaten 6 b.

I pkt 6.2.3 (s 44-45) påpeker Lie de feilslutninger som Dorenfeldts prosedyre og uttalelse av 17. desember 1957 inneholder.

Påtalemyndighetens regnestykke går kort og godt ikke opp – Torgersen kan ikke ha vært to steder samtidig. Konklusjonen blir at mannen som var sammen med Rigmor Johnsen hos Esther Olsson ca kl 22.42, ikke kan ha vært Torgersen.

d. På dette punkt er det flere meget alvorlige feil i Gjenopptakelses­kommisjonens vedtak fra 2006.

Kommisjonens begrunnelse er så sentral at vi skal gjengi Lies tilbakevisning i sin helhet. Vi siterer fra Lies analyse s 46 flg:

6.2.4. Gjenopptakelseskommisjonens begrunnelse i 2006.

Kommisjonen uttaler seg helt generelt og delvis feilaktig om disse spørsmålene.

Det sies på sidene 496-497 i 2006-avgjørelsen. Jeg  (dvs Nils Erik Lie – vår tilføyelse) – har nummerert de enkelte elementene i begrunnelsen):

Kommisjonen finner det tilstrekkelig å vise til uttalelser i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse, jf. Kap. 8.12.4 ovenfor, som kommisjonen slutter seg til (1). Under hovedforhandlingen ble det ført en rekke vitner som hadde observert Torgersen og Rigmor Johnsen (2), og de mest sentrale vitnene visste hvem Torgersen og Rigmor Johnsen var (3). Det må legges til grunn at lagretten gjennom vitneførselen har kunnet danne seg et bilde av vitnenes pålitelighet og troverdighet (4).

Etter kommisjonens vurdering baserer domfelte seg på flere usikre faktorer når han anfører at det ikke var tidsmessig mulig for ham å treffe Rigmor Johnsen i krysset Karl Johans gate/Dronningens gate. Dette knytter seg både til tidspunktet han forlot Kafé Hjerterom (5), tidspunktet han ble observert utenfor Grand Hotell (6) og for så vidt også med hvilken hastighet han gikk (7). Tidspunktet for når Rigmor forlot trikkeholdeplassen kan ikke fastslås med absolutt sikkerhet (8), og heller ikke med hvilken hastighet hun gikk (9). Når det tas hensyn til at det er tale om små marginer, kan det ikke legges avgjørende vekt på helt nøyaktige tidsberegninger slik domfelte synes å gjøre (10), og konklusjonen om at han rent tidsmessig ikke har hatt mulighet til å møte Rigmor Johnsen er det ikke grunnlag for (11).

Kommisjonen vil dessuten legge til at det ble foretatt avstands- og tidsberegninger under etterforskningen (12). Vitnene som observerte domfelte og Rigmor Johnsen (13) fikk forklare seg for rette og politiet innhentet forklaringer for å verifisere vitnenes tidsangivelser (14). Det synes å være på det rene at spørsmålet om hvorvidt Torgersen kunne ha møtt Rigmor Johnsen var et sentralt spørsmål under bevisførselen (15).

Lie har følgende kommentarer til Gjenopptakelseskommisjonens begrunnelse – tallene refererer seg til de samme tall som er tatt inn i sitatet fra kommisjonens uttalelse:

(1) Kommisjonen tiltrer altså – uten selvstendig vurdering – Høyesteretts kjæremålsutvalgs feilaktige utsagn om at flere vitner hadde sett Torgersen utenfor Grand »på et tidspunkt da han ville rekke å møte B før hun gikk inn i Dronningens gate».

(2) Ingen vitner har observert Torgersen og Rigmor Johnsen sammen, slik formuleringen gir et inntrykk av.

(3) Det er ikke opplyst hvem kommisjonen mener »de mest sentrale vitnene» var. Uansett er utsagnet galt. Av de »mest sentrale vitnene» er det bare Astri Tømmereek som visste hvem Torgersen var. (Vitnet Johanne Olsen kommer vi tilbake til nedenfor under etappe 3 – vår tilføyelse).

(4) Ja, med den konsekvens at det ikke har vært noen grunn til ikke å bygge på forklaringene fra Astri Tømmereek og Mario Casidio. Forklaringene fra de vitnene som har sett Rigmor Johnsen sammen med en mann, kommenteres nedenfor.

(5) Nøyaktig tidspunkt da Torgersen forlot Hjerterom, er av mindre betydning. Det sentrale tidspunktet er da han ble observert utenfor Grand.

(6) Gjennomgangen foran viser at det er utelukket at Torgersen kan ha vært foran Grand til slik tid at han kan ha møtt Rigmor Johnsen. Jeg viser igjen til at teatret uten forbehold har opplyst at forestillingen tok slutt 22.25. Samtidig har statsadvokat Dorenfeldt åpenbart akseptert et intervall på 10 minutter fra Tømmereek og Casadio forlot teatersalen til de var ute på gaten, og også akseptert fem minutters gangtid derfra til Grand. I tillegg kommer tidsintervallet fra forestillingens slutt til de var ute av salen, og mertiden på grunn av at de som har prøvegått strekningen, har gått feil rute. Også kommisjonen plikter å forholde seg til det bevismateriale som faktisk foreligger, og ikke fremsette spekulasjoner det ikke er grunnlag for, eller strekke tidsangivelser i Torgersens disfavør.

(7) Det er ingen holdepunkter for at Torgersen har gått med annet enn normal gangfart. Astrid Tømmereek har forklart at han stoppet opp utenfor Grand. Verken hun eller Else Randi Wiik har bemerket noe om farten. Og hvilken begrunnelse skulle han ha for plutselig å begi seg med høy fart i retning av Østbanen? Strekningen Grand – Dronningens gate er uansett nokså nøyaktig 500 meter. Med en ganghastighet på 6 km/t ville han ha brukt 5 minutter på denne strekningen.

(8) Om tidspunktet for Oppsaltrikkens avgang fra Jernbanetorget foreligger følgende opplysninger:

Svein Erik Johansen forklarte seg i avhør 7. desember 1957 2:

«De gikk så begge fra restauranten ned til Jernbanetorget.Vitnet så på uret på stasjonsbygningen og det viste 22.30 da de kom ned og de ble stående og vente på trikken til ca kl 22.40.Da kom trikken og mist. gikk på den og han så da at Rigmor gikk bortover i retning mot Fred. Olsensgt.»

I den rettslige forundersøkelsen forklarte han 3:

«…straks etter at de var kommet til holdeplassen utenfor Østbanen kom trikken. Akkurat idet trikken kom, så han på det elektriske uret på Østbanen og det viste 22.40. Han gikk på trikken og Rigmor gikk bak trikken, og da han var kommet på trikken så han henne gå over torget i retning av Karl Johansgt. Hun gikk alminnelig, men han så henne ikke da hun var kommet bort til holdeplassen i Fred. Olsensgt.»

I en kort udatert rapport 4 kalt «Kontrollundersøkelser angående Opsaltrikkens passering ved holdeplassen Oslo Ø den 6/12-57 kl 22.40» uttaler politibetjent K. Johansen:

«A/S Bærumsbanen, Jar st., opplyser på telefonhenvendelse herfra at det ikke er avmerket noen forsinkelse for trikken som passerte holdeplassen ved Oslo Ø kl 22.40 den 6/12-1957.»

Det som muligens kunne reise tvil om avgangstidspunktet, er vitneforklaringen fra en Mary Strandum, som forklarte til politiet 8. desember 1957 5

«…at hun skulle ha en trikk som gikk fra holdeplassen kl 22.40. Vitnet var sent ute og hun skyndtet seg bort på holdeplassen. Her ble hun imidlertid stående litt, idet trikken var forsinket. Vitnet mener at trikken kom kl 22.43.»

Strandum er ikke avhørt som vitne under den rettslige forundersøkelsen eller under hovedforhandlingen. Dete synes å henge sammen med at påtalemyndigheten har akseptert at trikken gikk 22.40 presis.

I uttalelsen av 17. desember 1958 skrev således statsadvokat Dorenfeldt:

«….Så å si nøyaktig på dette tidspunkt, nemlig kl 22.40. tok Rigmor Johnsen avskjed med sin venn Svein Erik Johansen ved trikkeholdeplassen på Oslo Ø., se dok, 45 s. 21 og vitneforklaring fra dette vitne (17. vitne)…»

Dok. 45 side 21 er Svein Erik Johansens forklaring under den rettslige forundersøkelsen, som er gjengitt ovenfor.

Det ene foreliggende avisreferatet som omtaler dette punktet i statsadvokatens prosedyre bekrefter at tidspunktet 22.40 ikke er trukket i tvil. Arbeiderbladet 13. juni 1958 gjengir ham slik:

«Vi har hørt her i retten at hun fulgte sin gode venn til Oppsaltrikken på Østbanen kl 22.40».

De øvrige avisene kommenterer ikke dette punktet i prosedyren.

Det må etter dette legges til grunn at det i 1958 har vært lagt til grunn som et uomtvistet faktisk forhold at trikken gikk fra Østbanen temmelig presis 22.40. Det er da i dag ikke grunnlag for å trekke dette utgangspunktet i tvil.

(9) Det følger av merknad under (8) at Rigmor Johnsen «gikk alminnelig». Det er ingen holdepunkter for at hun skal ha gått særskilt langsomt ved anledningen.

(10) Tidsberegningene slik de foreligger nå, inneholder atskillige marginer i Torgersens disfavør.

(11) Her konstruerer kommisjonen usikkerhet og ser bort fra det bevismateriale som faktisk foreligger og som det ikke hefter noen usikkerhet ved.

(12) Det vises til klargjøringen foran av at de polititjenestemenn som har prøvegått de enkelte strekningene, har tatt feil rute på strekningen Chat Noir – Grand, og av at tidsestimatet på 5 minutter – først og fremst derfor – er for lavt.

(13) Det er ingen vitner som har observert «domfelte og Rigmor Johnsen».

(14) Det er uklart hva som menes med dette utsagnet. Jeg har ikke funnet noen forklaringer som er innhentet «for å verifisere vitnenes tidsangivelser».

(15) Spørsmålet om tidspunktet for Astrid Tømmereeks observasjon har åpenbart vært tema under eksaminasjonen av henne i følge Aftenpostens referat i morgennummeret 4. juni 1958. Men noen fokusering på hvorvidt Torgersen kunne ha truffet Rigmor Johnsen, etterlater ikke referatet noe spor av. Det samme gjelder referatene fra aktors og forsvarers prosedyrer. Og dersom dette har vært noe egentlig tema, er det påfallende at det ikke er nevnt i statsadvokat Dorenfeldts redegjørelse av 17. desember 1958.

Konklusjonen er således at det hefter en rekke alvorlige feil ved kommisjonens analyse av tidsskjemaet.

4. Oppsummering

Kommisjonens begrunnelse er som nevnt beheftet med vesentlige svakheter. Det illustrerer det forholdet som er nevnt ovenfor: De bevis som taler i Torgersens favør bortforklares, mens påtalemyndighetens versjon godtas uten vesentlige innvendinger.

Med Nils Erik Lies nye beregninger er det svært lite sannsynlig at Torgersen kunne ha truffet Rigmor Johnsen på det kritiske klokkeslet i Dronningens gate 25.

Selv om man ikke kan operere med noen 100 % sikkerhet med hensyn til de enkelte klokkeslett, viser en nøktern analyse at påtalemyndighetens tidskjema ikke går opp. Dette er ikke et spørsmål om hva som kan utelukkes – det avgjørende er hva som er sannsynlig.

På dette punkt er Torgersen i praksis blitt pålagt en bevisbyrde ved at tvil om faktum, som ikke fremstår som spesielt tvilsomt, slår ut i hans disfavør.

Dette forhold har betydning for begge gjenåpningshjemlene:

Det representerer et «særlig forhold» i relasjon til § 392, annet ledd og inngår i totalvurderingen av «meget tvilsomt om dommen er riktig» i samme bestemmelse. I tillegg er det – som nevnt ovenfor – utvilsomt et «nytt bevis» i relasjon til § 391 nr 3 og inngår – blant en rekke andre momenter – i den totale vurdering av «egnet til frifinnelse» i samme bestemmelse.

B. Etappe 2: Var det Torgersen som fulgte etter Rigmor Johansen fra Esther Olssons kiosk til Skippergaten 6 b?
1. Innledning

Vi skal i dette avsnittet fortsatt se bort fra den usannsynlige overbyggende teori fra påtalemyndigheten, og vi skal likeledes se bort fra at Torgersen ikke kunne ha vært utenfor Esther Olssons pølsebod kl 22.42.

Vi skal – som en subsidiær drøftelse – foreta en analyse av om det foreligger grunnlag for å anta at det var Torgersen som var den mannen som snakket med Esther Olsson, og som var den personen som fulgte etter Rigmor Johnsen fra Dronningens gate 25 til hennes bopel i Skippergaten 6 b – slik påtalemyndigheten argumenterte for og Gjenopptakelseskommisjonen har lagt til grunn.

Men dette er allerede i utgangspunktet mindre sannsynlig, jf gjennomgangen ovenfor i pkt IV og V A.

Det er tale om en vurdering av flere forskjellige vitneprov. Ved vekting av de forskjellige vitneprovene er det imidlertid særlig grunn til å fremheve Esther Olssons forklaring.

For det første er hun den som – uten sammenligning og i særklasse – har hatt best anledning til å studere den aktuelle persons utseende. Det var tale om en observasjon som strakte seg over en viss tid. Enda viktigere er at hun hørte personen snakke – han snakket ikke Oslodialekt, som Torgersen uomtvistelig gjør.

Det er ingen av de øvrige vitnene som er i nærheten av å ha det samme grunnlaget for å gjøre seg en oppfatning om hvorvidt personen som fulgte etter Rigmor Johnsen var Torgersen.

Det er derfor svært overraskende at hverken påtalemyndigheten eller Gjenopptakelseskommisjonen har foretatt noen form for innbyrdes vurdering av de ulike vitneprov, og – likeledes – hvordan begge fullstendig har sett bort fra den store bevisverdien som Esther Olssons forklaring representerer.

Dette er ytterligere et eksempel på hvordan argumentasjonen fra kommisjonens side både er fragmentarisk og selektiv med utelatelser av helt sentrale forhold som ikke lar seg forene med påtalemyndighetens teori om Torgersen som drapsmann.

2. Esther Olssons forklaring – nærmere om mannen som ikke snakket Oslo-dialekt
a. Esther Olssons forklaring

Esther Olssons forklaring er som nevnt av uvisse grunner totalt underkommunisert.

Hun er imidlertid sakens mest sentrale utenforstående (dvs. ikke familiemedlem) vitne: Ingen hadde til de grader anledning til å studere mannens utseende, og den beskrivelse Esther Olsson gir av vedkommende person i sine første avhør er nærmest uforenlig med Torgersen.

Esther Olsson har forklart seg noe avvikende i løpet av saken. Her som ellers har det formodningen for seg at det er de første tidsnære forklaringene som er de mest pålitelige. Og det er kanskje slik at hun – uker og måneder i ettertid – ble noe usikker etter hvert som hun ble klar over de skråsikre sakkyndige som uten forbehold pekte på Torgersen som gjerningsmann?

Rigmor kjøpte to epler av Esther Olsson i kiosken, og beklaget seg over at det «er en kar som forfølger meg». Mannen stoppet ved siden av Rigmor, og «tullet og fleipet med henne».

Olsson beskriver mannen slik (avhør 7. desember 1957 –dvs. bare timer etter at Olsson hadde sett Rigmor):

«Ca. 30-35 år, i hvert fall etter det inntrykk v. fikk. Det var i hvert fall en voksen kar. Høyde ca. 175-180 cm. Han var i hvert fall adskillig høyere enn Rigmor. Vedkommende hadde blek ansiktsfarge, lyse blå øyne, virket bred over kinnbena, kan ikke si om han hadde hodeplagg. Håret kan v. ikke uttale seg om. Han var kledd i mørkt yttertøy og virket bred over skuldrene. Vedkommende snakket litt, men v. mener bestemt at han ikke snakket typisk Oslo-dialekt.» (vår understrekning).

Esther Olsson mente hun hadde sett mannen tidligere. Hun kan ikke tidfeste episoden nærmere enn «en god stund før pølsebua stengte og bua stenges kl. 2330.»

Den 9. desember 1957 ble det avholdt konfrontasjonsparade. Konfrontasjonen ble gjennomført ved at Torgersen ble stilt opp på linje sammen med fire andre personer «av noenlunde samme alder, høyde og utseende». De ble gitt hvert sitt nummerskilt. Vitnene, deriblant Esther Olsson, ble deretter ført inn fra et annet rom, og bedt om å fortelle om de gjenkjente den personen de hadde sett sammen med Rigmor Johnsen blant de fem oppstilte. Konfrontasjonen ble foretatt to ganger på grunnlag av to innbyrdes forskjellige oppstillinger av personene. Torgersen hadde nr. 1 i den første oppstillingen og nr. 3 i den andre oppstillingen. Se figur 45 og 46 i Ståle Eskelands Bevisene i Torgersen-saken side 508 og 509 – sakens dok 17 – som viser de to oppstillingene.

Ved konfrontasjonsparaden 9. desember 1957 kjente hun ikke Torgersen igjen, til tross for at hun hadde sett mannen som plaget Rigmor tidligere. Hun forklarte:

«Ved den oppstillingen hun nå hadde sett, kunne hun ikke kjenne igjen noen av de oppstilte, som den hun tidligere har opplyst om. Den eneste av de oppstilte hun kunne tenke seg som «type» – som kunne ligne – var nr.1, idet denne hadde lys blå øyne og lys ansiktsfarge. Hun kunne ikke ta ut denne – nr. 1 – som bestemt den hun så ved anledningen.»

Etter andre gangs oppstilling uttalte hun at hun

«mener at den «typen» hun så ved nevnte anledning var noe høyere enn nr. 1. ved første oppstilling.»

Ved fotokonfrontasjonen i januar 1958 plukket hun ut en annen som den som lignet mest. Torgersen hadde i mellomtiden vært avbildet i alle Osloavisene 10. desember 1957, til dels sammen med oppfordring fra politiet til publikum til å studere ansiktet hans nøye.

I den rettslige forundersøkelsen forklarte hun:

«Hun så mannen i ansiktet, og han var lys, hadde blå øyne og var kraftig. Det eneste vitnet kan si om hans påkledning er at hun tror han hadde mørk frakk. Han var noe høyere enn Rigmor Johnsen og har antagelig vært ca. 175 cm. høy.

Når hun i retten ser siktede, sier hun at den som fulgte etter Rigmor Johnsen er lik siktede, men hun ikke bestemt si at det er siktede.»

Under hovedforhandlingen anslo hun mannens høyde til ca. 175 cm. For øvrig var det ikke endringer av betydning i hennes forklaring.

Det følger av avhøret av Esther Olsson 7. desember 1957 at Olsson mener «bestemt at mannen [som fulgte etter Rigmor] ikke snakket typisk Oslo-dialekt». Dette i motsetning til Torgersen. I tillegg anslår Esther Olsson i samme avhør alderen til mannen som 30-35 år. Torgersen var i 1957 23 år.

Når det gjelder høyden til mannen hun observerte, angir hun en høyde (175-180 cm.) i det første avhøret, altså høyere enn Torgersen som på dette tidspunktet var målt til 174,5 cm. Hun uttalte også også ved konfrontasjonsoppstillingen at «den «typen» hun så ved nevnte anledning var noe høyere enn nr. 1. ved første oppstilling.» Hun kunne heller ikke utpeke Torgersen klart under den rettslige forundersøkelsen.

Konklusjonen er at Olssons vitneforklaring svært vanskelig, grensende til det umulige, kan forenes med at det var Torgersen hun så.

Det har vært mye diskutert om det var Alf Brandsdal som var ved Esther Olssons kiosk. Gjenopptakelseskommisjonen og påtalemyndigheten har brukt mye ressurser på å tilbakevise dette. Esther Olsson har med stor sikkerhet fastslått at det var Brandsdal hun så, og uttalte at hun også med stor sikkerhet ville gjenkjenne Brandsdal. Denne spørsmålsstillingen er av mindre betydning og vil derfor ikke forfølges i det følgende.

Det må likevel understrekes at Esther Olssons beskrivelse av mannen passer bedre på Brandsdal enn på Torgersen. Dette illustrer igjen det usannsynlige i at det var Torgersen hun så.

En totalvurdering viser klart at det er mange viktige ulikheter ved mannen Esther Olsson observerte i forhold til Torgersen: Dette gjør at det – isolert sett – ikke finnes tilstrekkelige holdepunkter for at det var Torgersen som var ved kiosken til Esther Olsson sammen med Rigmor Johnsen utenfor pølseboden på drapsnatten.

Og igjen: Det er uforståelig at Esther Olsson nøyaktige og troverdige forklaring blir fullstendig oversett i forbindelse med vurderingen av bevisene.

b. Gjenopptakelseskommisjonens vurdering

Gjenopptakelseskommisjonen behandler Esther Olsson – sammen med flere andre vitner – i punkt 8.12. i 2006-avgjørelsen. Det foretas imidlertid i stor utstrekning bare en historisk gjennomgang og et referat av partenes anførsler. Drøftelsen fra kommisjonens side står i punkt 8.12.7, og er helt summarisk. Det er ingen utredning eller analyse.

Verre er det at «egnet til»-diskusjonen i straffeprosesslovens § 391 nr 3 ikke behandles separat, og at Gjenopptakelseskommisjonen heller ikke her foretar en kumulativ vurdering av alle sakens beviseligheter, herunder de «gamle» bevis. Det er – som vi skal se en rekke eksempler på i den videre fremstilling – en gjennomgående feil ved kommisjonens 2006- og 2010-avgjørelser.

Kommisjonen legger ingen vekt på at intet vitne har sett Rigmors drapsmann like godt som Olsson, og kommisjonen ser også bort fra det viktige faktum at Esther Olsson har hørt at den aktuelle mannen ikke snakker Oslodialekt – og at Torgersen i så fall er utelukket.

Slik sett er det nok et eksempel på hvordan helt sentrale forhold som taler i Torgersens favør helt neglisjeres, mens kommisjonen  i stedet vektlegger perifere forhold eller konstruerer tvil om forhold, som fremstår som vitterlige.

Det er påfallende hvor forskjellig kommisjonen vurderer Esther Olssons svært viktige forklaring, sammenlignet med kommisjonens vurdering av Johanne Olsens forklaring. Den første forklaringen – som gjør påtalemyndighetens drapsteori svært lite sannsynlig – neglisjeres i praksis, mens Johanne Olsens forklaring, som er forbundet med store usikkerhetsfaktorer fremheves og brukes mot Torgersen, selv om usikkerheten omkring forklaringen nevnes.

Det burde være åpenbart at Esther Olssons forklaring fremstår som langt mer pålitelig og nøyaktig enn Johanne Olsens.

c. Konklusjon

Analysen ovenfor av Esther Olssons forklaring gjør at det foreligger meget sterke holdepunkter for at Torgersen ikke har møtt Rigmor utenfor Esther Olssons kiosk.

Det er umulig å forstå og uakseptabelt at Gjenopptakelseskommisjonen kunne behandle et så viktig vitne så overflatisk. Esther Olssons forklaring er viktig både i relasjon til straffeprosessloven § 392, annet ledd og § 391 nr 3: Hennes utpekning av en mann med helt andre karakteristika enn Torgersen utgjør klarligvis et «særlig forhold» i relasjon til § 392, og er også helt klart et forhold som er meget sentralt ved vurderingen av «meget tvilsomt om dommen er riktig» i samme bestemmelse.

Hennes forklaring representerer ikke et «nytt bevis» i relasjon til § 391 nr 3, men forklaringen er meget viktig i den totale vurderingen av «egnet til frifinnelse», hvor det skal foretas en totalvurdering av samtlige av de bevismomenter som ble forelagt lagretten i 1958 – både nye og gamle bevis.

De tre tekniske bevis var som kjent så skråsikre at de kunne overstyre alle avvikende  røster under hovedforhandlingen. Dette er i dag ikke lenger mulig – jfr. gjennomgangen av de tekniske bevis i del 3.  Esther Olssons vitneprov representerer derfor i dagens situasjon en nøkkelforklaring.

3. Arne Thoresen og Georg Syversen: Observasjonen av mannen som hadde jernbeslag på skoene
a. Innledning

De neste vitnene som – etter Esther Olsson – observerte Rigmor Johnsen 6. desember var Arne Thoresen og Georg Syversen, som var sammen.

Før vi tar den nærmere beskrivelse av utseende til den mannen disse to vitnene observerte skal vi behandle en side ved deres observasjon, som er særdeles viktig.

Arne Thoresen opplyste i sin politiforklaring at «den mannen han så fulgte etter Rigmor Johansen, må (vår utheving) ha gått uten gummihæler, da det klampet i gaten eller fortauget.»

Georg Syversen uttalte i Verdens Gang 4. juni 1958 at «det klappet i skoene hans» (dvs. skoene til den mannen som fulgte etter Rigmor Johansen).

Siden begge vitnene – uavhengig av hverandre – forklarer at de har hørt det samme, blir det da et avgjørende spørsmål om Torgersen den aktuelle kvelden hadde sko som kunne lage en slik lyd som vitnene beskriver.

Som vi skal gjøre rede for nedenfor, er dette ikke tilfellet: Torgersens sko var brune og hadde lærsåler med gummiflikk (Viking). Hans sko kunne således ikke lage noen klampende eller klappende lyd.

Dette forholdet i seg selv gjør det lite sannsynlig at det var Torgersen de iakttok.

Denne siden ved de to vitnenes forklaringer stemmer da med Esther Olssons forklaring, og innebærer at det er ytterligere mindre sannsynlig at det var Torgersen som ble observert.

b. Den nærmere analysen av hvilke sko Torgersen hadde på seg drapskvelden.

i. Innledning

Politiet beslagla tre par sko hos Torgersen i forbindelse med etterforskningen.

Torgersens sko ved pågripelsen ble beslaglagt – han hadde på seg turnsko. Her fant man små rester av avføring. Det er enighet om at dette var sko som Torgersen tok på seg hjemme før han returnerte til sentrum, og at han ikke hadde dem på seg tidligere på kvelden. Disse sko har derfor ingen relevans i denne sammenheng.

Torgersen forklarer selv at han hadde brune sko med gummiflikk, da han var på byen. Hvis dette er riktig, vil disse skoene umulig kunne lage den lyden som vitnene Thoresen og Syvertsen hørte.
Disse skoene ble beslaglagt av påtalemyndigheten på loftet i Tore Hunds vei 24 umiddelbart etter pågripelsen av Torgersen.

Påtalemyndigheten mener imidlertid at Torgersen hadde gråblå semskede sko på drapskvelden. Disse skoene hadde rester av hæljern, som kunne skape den lyd vitnene Thoresen/Syvertsen hørte. Disse skoene befant seg i en bøtte i kjelleren da politiet ransaket leiligheten i Tore Hunds vei 24 umiddelbart etter drapet. De ble i første omgang ikke beslaglagt, men ble levert til politiet av Torgersens bror, Lorang, en drøy måned senere, 13. januar 1958.

Påtalemyndigheten har her et dilemma: Legges Torgersens forklaring til grunn får påtalemyndigheten et betydelig forklaringsproblem. Dette løses ved at man tyr til et kunstgrep: Påtalemyndigheten utstyrer Torgersen med helt andre sko enn dem han hadde på seg på drapstidspunktet.
Dette er tydeligvis nødvendig for at regnestykket skal gå opp, men denne påstanden er grunnleggende gal – med de konsekvenser dette får for bevisvurderingen av om det var Torgersen som fulgte etter Rigmor Johnsen.

Vi skal se på de nærmere detaljer i denne forbindelse.

ii. Hva er bevissituasjonen med hensyn til Torgersens sko? En nærmere gjennomgang av bevisførselen vedrørende skoene:

  • Torgersens forklaring

Torgersen har helt fra pågripelsen vært helt sikker å at han hadde de brune skoene på mens han var i Oslo sentrum om kvelden 6. desember.

Dette opplyste han allerede i forhørsretten 9. desember, hvor han beskrev sitt antrekk, herunder brune sko.

Det samme gjentok han i avhør 15. januar 1958 – se dok. 22 s. 48.

At disse skoene ble brukt kveld før politiet besla dem, fremgår av at de var våte under. De må altså ha blitt brukt. Som det fremgår nedenfor kan de ikke være brukt av andre enn Torgersen selv – Lorang hadde andre sko tidligere på kvelden.

Det er for øvrig usannsynlig at Torgersen skulle lyve på seg bruk av sko. Hans beskrivelse av klesvalg for øvrig, frakk, dress, skjorte, slips, barhodet m.m. er det ingen tvil om er riktig.

Hvorfor skulle Torgersen lyve om skovalg? Dette må jo fremstå som langt mindre farlig enn frakk/dress, som meget lett kunne ha spor fra avdøde/åstedet.

  • Dagmar Torgersen (mor)

Allerede 7. desember uttalte Dagmar Torgersen (dok. 7 s. 1) at Torgersen kvelden før hadde hatt på seg brune sko.

Dette gjentok Dagmar Torgersen 20. desember (dok. 18 s. 76).

«På spørsmål forklarer vitnet at siktede har et par brune sko. Broren Lorang, brukte også disse skoene, men den aktuelle kvelden hadde Lorang andre sko.»

Det fremgår av punktene ovenfor at Torgersen og hans mor – helt uavhengig av hverandre – forklarer seg i overensstemmelse med hensyn til skovalg.

  • Lorang Torgersen (bror)

Men det stopper ikke her. Også broren Lorangs forklaring med hensyn til sitt skovalg den aktuelle kvelden er helt klart: Han brukte ikke de aktuelle brune skoene, men de gråblå semskede skoene som er nevnt ovenfor. Dette støttes også av morens forklaring, jfr. ovenfor.

iii. Hva med de semskede skoene som lå i en bøtte i kjelleren?

Det ble opplyst at disse skoene tilhørte Lorang. Skoene var for små til ham – etter at han var operert i forbindelse med amputasjon av en tå (det var små spor av blod i skoen etter inngrepet) – og Lorang satte dem i vann i den hensikt å blokke dem ut.

20. desember forklarte Dagmar Torgersen at Lorang kom hjem om kvelden den 6. desember kl 21.45., og at han da satte de grå skoene i kjelleren.

Hun forklarer også at Lorang hadde lånt et par sko av sin bror, og at det var disse grå skoene som sto i bløt i kjelleren. Her fremhever hun også at Lorang skulle blokke dem ut da han hadde skadet det ene benet, og grunnen til at han lånte disse skoene, var at de var myke.

I den rettslige forundersøkelsen av 18. februar forklarer moren at Lorang kom hjem ca kl 21.45. «god og full». Etter å ha hugget noen vedpinner i kjelleren gikk han opp på loftet hvor han hadde sitt rom og la seg.

Han var nede igjen etter at broren var reist tilbake til byen etter midnatt. Dagmar Torgersen forklarte at Lorang hadde tatt med seg de brune skoene da han gikk opp for å legge seg.

Selv forklarer Lorang 20. desember (dok. 18. s. 80) at han husker at han satte et par sko i vann i kjelleren da han hugget ved. Det var disse skoene han hadde på seg tidligere på kvelden.

Det er i tillegg viktig å understreke at både Dagmar og Lorang er helt sikre på at det var Lorang som satte skoene i en bøtte vann i kjelleren – og ikke Frederik.  Dette står også i direkte motstrid med påtalemyndighetens teori om at det var sistnevnte som satte skoene fra seg – angivelig for å skjule spor?

iv. Konklusjon

Som man ser av forklaringene – som umulig kan være samordnete – er det et faktum at Frederik Fasting Torgersen hadde brune sko med lærsåler drapskvelden. De kan umulig ha laget den lyden som vitnene Syvertsen og Thoresen beskrev. Dette nær sagt umuliggjør påstanden om at det var Torgersen de iakttok. Dette er derfor konsistent med de foregående vitnene på denne etappe 2, Esther Olssons beskrivelse, og de objektive karakteristika som Arne Thorsen har beskrevet forfølgeren med.

Det burde videre være tilnærmet umulig å påstå at Torgersen ikke hadde de brune skoene på seg, da han var på byen, dvs. før han returnerte til sentrum etter et opphold i Tore Hunds vei 24.

På dette punktet har påtalemyndigheten en tilnærmet uløselig utfordring: Thoresens og Syvertsens forklaringer utelukker med høy grad av sannsynlighet Torgersen. Og da må påtalemyndigheten prøve å desavuere disse to klare vitneprovene. Den eneste måten påtalemyndigheten kan gjøre det på, er å prøve å knytte Lorangs sko – som Lorang selv hadde plassert i en bøtte i kjelleren – til Torgersen og anføre at det var disse skoene Torgersen hadde på seg. Det burde imidlertid være grenser for i hvilken grad Torgersen skal ha risikoen for ufunderte spekulasjoner.

Det er merkelig at ikke Gjenopptakelseskommisjonen behandler Torgersens skovalg og påviser det usannsynlige i at Torgersens brune sko skulle kunne ha laget de lydene som både Thoresen og Syvertsen reagerte på. Man må snu bevisbyrden i kvalifisert grad i Torgersens disfavør for å få påtalemyndighetens resonnement til å gå opp.

c. En annen urimelighet med hensyn til Torgersens sko

Det ble ikke funnet avføring på de gråblå skoene som påtalemyndigheten forutsetter at Torgersen hadde på seg på drapstidspunktet. Det er imidlertid vanskelig å forstå at det ikke var avføring på disse skoene, da Torgersen forutsetningsvis må ha hatt nærkontakt på flere måter med avdødes avføring.

Det blir da merkelig at det skulle være avføring fra avdøde på Torgersens turnsko som han hadde byttet til senere på kvelden. Selv med påtalemyndighetens teori må Torgersen  ha hatt langt mindre kontakt med åstedet og liket ved den angivelige retur – hvor det eneste formål var å tenne på i kjelleren – enn på drapstidspunktet.

Avføringsbeviset kommer vi i detalj tilbake til nedenfor i del 3. Det er imidlertid grunn til å ta med seg denne uriktigheten når vi behandler bevisverdien av Torgersens sko.

d. Nærmere om vitnet Arne Thoresen

i. Vi kommer nå tilbake til Thoresens forklaring. I tillegg til å beskrive en skotype som er uforenelig med Torgersens sko den aktuelle kvelden inneholder også Thoresens vitneprov en rekke andre opplysninger som støtter opp om konklusjonen at det ikke kan være Torgersen som var mannen som fulgte etter Rigmor Johnsen.

Lie foretar på s. 49-50 i sin utredning en grundig gjennomgang av Thoresens forklaring – både under etterforskningen og under hovedforhandlingen.

Det sentrale i forhold til fakta – og som ikke passer med Torgersen – i Thoresens forklaring, er følgende:

  • Høyde passer ikke
  • Beskrivelsen av vedkommende persons hodeform passer ikke
  • Opplysningene om håret passer ikke. (Dette er et meget viktig punkt, da Thoresen var frisør og følgelig «sakkyndig»).
    Torgersen hadde ikke skill
    Han brukte ikke brylkrem.
    Thoresens angivelse av hårfarge passer ikke på Torgersen
  • Fargen på personens frakk passer ikke.
  • Beskrivelsen av buksene passer ikke med Torgersens bukser. De var ikke trange. De var heller ikke ensfargede, men hadde sterke karakteristiske striper. Thoresen var rimelig klar på at slike striper ville han ha sett, hvis vedkommende hadde striper i buksen.
  • Skoene passer ikke. Torgersen hadde ikke lærsko den aktuelle kveld, som kunne gi den lyden som Thoresen beskrev.

Konklusjonen er således at det foreligger en rekke objektive observasjoner som viser at Torgersen ikke kan ha vært den person som Rigmor Johnsen har gått sammen med.

ii. Dorenfeldt anførte i sin uttalelse av 17. desember 1958:

«Fra hovedforhandlingen bør det spesielt nevnes at 30. vitne, Thoresen, uttalte at vedkommende ukjente var «jævli lik» Torgersen».

Han unnlater altså å nevne hva som var det begrensete grunnlaget for Thoresens utsagn, og de mange og betydelige objektive avvik.

Dette er igjen ett av mange eksempler på selektiv utvelgelse av informasjon som påtalemyndighetene konsekvent har lagt til grunn – man plukker ut det som angivelig passer og unnlater å behandle de mange og avvikende faktorer i Torgersens favør. Det samme gjelder Gjenopptakelseskommisjonen.

Når man ser Thoresens forklaring i sin helhet – og tar hensyn til at Thoresen bare så den aktuelle mannen fra siden i det han passerte, og deretter bakfra – blir konklusjonen at det er direkte usannsynlig at det var Torgersen som ble observert. I alle fall blir dette konklusjonen når man ser Thoresens forklaring sammen med Olssons og Syversens.

iii. Lie foretar en grundig gjennomgang av Gjenopptakelses­kommisjonens behandling av Thoresens forklaring i punkt 6.3.3., jfr. s. 49-50 og s. 53-57, som til fulle viser at Gjenopptakelseskommisjonens drøftelse er misvisende (Lies drøftelse omfatter flere enn Thoresens forklaring). Lie s. 59 påpeker det uholdbare i at Gjenopptakelseskommisjonen fokuserer på subjektive utsagn om likhet og ser fullstendig bort fra de objektive beskrivelseselementene i Thoresens forklaring som utelukker Torgersen.

Lie uttaler på side 59:

«Detaljene i Thoresens forklaring kan (som det fremgår ovenfor) systematisk inndeles i objektive elementer: Beskrivelsen av høyde, hodeform, hår, bukser og fottrinn – og subjektive elementer – utsagn om likhet. Samtlige objektive elementer utelukker at Torgersen var mannen. (Vår uthevning).

De subjektive elementene, utsagnene om lik nakke – «litt kraftig nakke» ifølge Thoresens forklaring i den rettslige forundersøkelsen – og om at Torgersen «ligner jævli» under hovedforhandlingen kan ikke overstyre de objektive elementene. Utsagnet om nakken er avgitt lang tid etter observasjonen, og kan antakelig passe på et flertall av kraftige menn. Utsagnet om å likne «jævli» er nødvendigvis begrenset til å gjelde en sammenlikning av Torgersens gange i rettssalen sett bakfra med erindringsbildet av ganglaget til den personen han hadde sett. Heller ikke her vet vi hvor karakteristisk Torgersens ganglag var, sammenliknet med andre menn med tilsvarende kroppsbygning. Og et halvt år gammelt erindringsbilde av denne arten er det all grunn til å stille spørsmålstegn ved. Det mest relevante utsagnet er avgitt av Georg Syversen, som også så mannen bakfra: «Det er mange som ser slik ut». Og de objektive elementene i Thoresens observasjoner utelukker, som nevnt at det er Torgersen han har observert.»

Thoresens forklaring med hensyn til hans objektive observasjoner støtter opp om og bekrefter Esther Olssons forklaring.

e. Georg Syversen

Vi avslutter med en kort referanse til Syversens forklaring. Syversen var sammen med Thoresen på Postkafeen. Hans beskrivelser av Torgersen er så generelle at det ikke er mulig å knytte dem til Torgersen.

Under hovedforhandlingen forklarte Syversen at han bare hadde sett mannen bakfra. Han ba derfor om å se Torgersen bakfra og uttalte: «Det er mange som ser slik ut». (Verdens Gang 4. juni 1958 – se Lie s. 50).

Syversens forklaring får betydning på to måter.

Isolert sett tilsier den at Torgersen ikke var mannen som Syversen observerte 6. desember 1957.

Den andre betydningen er at den underbygger Thoresens forklaring, fordi forklaringene samsvarer når det gjelder mannens høyde, bukse og sko. Ser man forklaringene til Thoresen og Syversen i sammenheng, er det altså en likhet som sterkt taler for at vitneprovene er troverdige for så vidt gjelder de objektive detaljer – og bør således tillegges stor vekt.

f. Tidligere behandling av forklaringen til Thoresen og Syversen

Det er på det rene at hverken Dorenfeldt i 1958 eller påtalemyndigheten ved senere anledninger eller Gjenopptakelseskommisjonen, har behandlet sammenhengen mellom Syversens og Thoresens forklaringer.

Konklusjonen er at påtalemyndigheten heller ikke kan forankre den påståtte identifikasjonen av Torgersen i disse to vitnenes forklaringer. Forklaringene støtter derimot Esther Olssons opplysninger: Det kan umulig være Torgersen de så.

Forklaringene fra Thoresen og Syversen har sentral betydning både i relasjon til 392, annet ledd og § 391 nr 3. Forklaringene – både for så vidt gjelder sko og objektive fakta for øvrig – utgjør klarligvis «særlige forhold» som gjør inngår i drøftelsen av «meget tvilsomt om dommen er riktig» i § 392, annet ledd.

Ingen av forklaringene representerer «nye bevis» i relasjon til § 391 nr 3, men begge forklaringene er i høy grad av stor relevans når man skal vurdere «egnet til frifinnelse»-kriteriet i § 391 nr 3, som refererer seg til en kumulativ vurdering av alle – nye og gamle – bevis som forelå i 1958.

Og igjen: Nå som de tekniske bevis er sterkt svekket – jfr. del 3  – er det ikke mulig å feie avvikende røster/avvikende bevis til side fordi de er i strid med  skråsikker sakkyndighet – slik tilfellet var i 1958.

4. Ytterligere to vitner som ikke kunne identifisere Torgersen – Per Fonbæk og Sigrid Fjellberg.
a. Per Fonbæk

Det fjerde vitnet, Per Fonbæk, ga en helt generell beskrivelse av den aktuelle mannen.

I retten kjente ikke Fonbæk igjen Torgersen.

Dette vitneprovet trekker derfor i samme retning som Thoresens og Syversens vitneprov: Det er ikke holdepunkter for at den personen som fulgte etter Rigmor, var Torgersen.

b. Sigrid Fjellberg

Vitnet Sigrid Fjellberg trekker i samme retning. Heller ikke hun knytter sine observasjoner til en person som kan utpekes som Torgersen.

Det vises her til hennes beskrivelse av den som fulgte etter Rigmor i politiavhør 10. desember 1957, som ikke inneholder noen vesentlige identifikasjonskjennetegn.

Vitnet Fjellberg er interessant i forbindelse med en fotofremvisning samme dag, hvor det er protokollert følgende:

«Vitnet fikk seg forelagt 11 forskjellige fotos, men kunne ikke ta ut noe med sikkerhet. Som type tok hun imidlertid ut vedheftede foto av Tor Rishaug, født 30.10.34, men anførte at den mannen hun hadde sett drapskvelden ikke hadde kløft i haken».

Denne fotofremvisningen ga altså intet resultat – til tross for at dagspressen samme dag hadde vist bilder av Torgersen. Fjellberg er ytterligere et vitne – det femte – som ikke knytter Torgersen til Rigmor og hennes retur til bopel.

5. Vitnet som husket bedre og bedre etter hvert som tiden gikk – Olga Eriksen
a. Bakgrunn

Det siste vitnet i denne «etappen» er Olga Eriksen, som selv bodde i Skippergaten 6 b. Hun så Rigmor og en ukjent gutt «nederst i trappen» ca kl 23.00. på drapskvelden. Hun har avgitt flere forklaringer, en allerede natten til lørdag 7. desember, m.a.o. umiddelbart etter at drapet ble oppdaget, og en forklaring senere samme dag.

Hennes beskrivelse er forbundet med betydelig usikkerhet. Hun opplyser i det andre avhøret 7. desember at hun ikke kunne beskrive den ukjente nærmere «da hun bare gikk rett forbi ham og Rigmor». I retten (gjengitt i Morgenbladet 5. juni 1958) uttalte hun:

«jeg så ikke så godt fordi to lyspærer i oppgangen var slukket».

Deler av hennes forklaringer er beskrevet av Lie på s. 52–53 – som det i denne forbindelse henvises til. Også her er det – som Lie påpeker på s. 55 – egnet til forundring at kommisjonen fester seg ved et enkeltstående subjektivt utsagn fra hovedforhandlingen (som gikk ut på «det kan ikke være to så like») og helt unnlater å kommentere de elementene ved Eriksens beskrivelse som utelukker Torgersen – med andre ord ytterligere et eksempel på selektiv omgang med sakens fakta.

Eriksens beskrivelse i retten er direkte påfallende og står i motstrid med de to avhør som ble tatt av henne 7. desember, hvor hun bl.a. opplyser at den aktuelle personen hadde lyst, stridt, oppstående hår – noe hun gjentar i det andre avhøret samme dag.

Hun kunne heller ikke plukke ut Torgersen ved konfrontasjonsparaden 9. desember 1957, men derimot plukker hun ut et fotografi av Torgersen 14. desember – fire dager etter at Torgersen var avbildet i Oslo-avisene.

b. Vurdering

Lie oppsummerer Olga Eriksens vitneprov i punkt 6.4. 1.7. (s. 62), og denne oppsummering gjengis i sin helhet:

«Olga Eriksens opprinnelige beskrivelse samsvarer med Sigrid Fjellbergs. Det er grunn til å anta at de beskriver samme person. Men som nevnt er det en beskrivelse som nødvendigvis passer på et stort antall unge menn som var ute denne kvelden.

I forklaringen natt til 7. desember 1957 beskriver hun «lyst, stritt, oppstående hår».  I forklaringen senere samme dag beskriver hun «blondt hår som hun mener var stritt, men kan ikke si dette med sikkerhet.» Disse beskrivelsene er uforenlige (vår understrekning) med Torgersen, som var mørk blond, og hadde tilbakestrøket vannkjemmet hår.

Ved den rettslige forundersøkelsen i februar 1958 og ved hovedforhandlingen i juni 1958 erklærte hun så at «det kan ikke være to som er så like», til tross for at hun tok ut en annen person enn Torgersen ved andre oppstilling. (Vår understrekning) Dette forklarer hun med at han ved paraden hadde håret glattkjemmet, uten en lugg «som for meg virket så karakteristisk».

Hvis luggen har vært det hun først og fremst la merke til, er det påfallende at den ikke ble nevnt i noen av de to forklaringene fra 7. desember 1957. Tvert imot ga hun begge gangene en annen beskrivelse av håret, men tok andre gang reservasjonen: «men kan ikke si dette med sikkerhet.» Og hun presiserte da at hun ikke kunne beskrive ham nærmere. Noen reservasjon ble ikke tatt ved den første forklaringen.

Utsagnet i den rettslige forundersøkelsen om sikkerhet, ved første oppstilling, har ingen dekning i protokollen fra konfrontasjonen 9. desember 1957. Det er i det hele tatt ikke sagt noe om hvorfor hun da tok ut nr. 1. Heller ikke utsagnet om at hun ikke kan forklare hvorfor hun tok ut en annen person ved andre gangs oppstilling, har dekning i protokollen. Forklaringen på denne endringen fremgår av protokollen selv, som er gjengitt foran under punkt 6.3.7. I denne forklaringen er lugg og hårfasong for øvrig ikke nevnt.

Ved fotokonfrontasjonen 14. desember 1957 har hun først ikke funnet «noe annet som kan likne på» mannen hun så. Det dreier seg altså ikke om noen positiv identifikasjon, men om en eksklusjon av de øvrige bildene hun så gjennom.  Hvor mange bilder dette var, er ikke opplyst. Og observasjonen er av nokså begrenset verdi så lenge vi ikke vet hvor store avvik det var mellom bildene av Torgersen og bildene av de øvrige. At hun i neste omgang plukket ut bilder som var identiske med navngitte bilder hun hadde sett i avisen fire dager i forveien, er ikke egnet til å overraske. Og hun mener altså, uten å være helt sikker, at håret på høyre side var strøket bakover.

Ved den rettslige forundersøkelsen beskriver hun tilbakestrøket hår, «men med noe fremfallende hår ved høyre tinning.» Tvilen fra 14. desember 1957 er nå blitt borte. Under hovedforhandlingen blir det derimot luggen «som er så karakteristisk». Og ingen av disse innbyrdes avvikende beskrivelsene stemmer med det hun sa til politiet 7. desember 1957, hvor man både ser en lugg og «fremfallende hår ved høyre tinning».

Olga Eriksens forklaring er et skoleeksempel på en opprinnelig kortvarig og perifer observasjon – «Hun gikk bare rett forbi ham og Rigmor» – hvor etterfølgende faktorer har spilt inn og påvirket erindringsbildet. Det er karakteristisk for en slik prosess at beskrivelsene etter hvert stemmer bedre med avisbilder av Torgersen enn med hennes egne opprinnelige observasjoner, slik de er gjengitt i første avhør. En skal under slike omstendigheter ikke sitte inne med omfattende vitnepsykologiske kunnskaper for å se at slike nye beskrivelses­elementer som Olga Eriksen har kommet med lang tid etter den opprinnelige kortvarige observasjonen – og som i tillegg ikke stemmer med hennes egen opprinnelige forklaring – ikke kan tillegges vekt av betydning. Til overmål har hun selv bekreftet at hun ikke så så godt fordi to lamper i oppgangen var slukket. Dette har som konsekvens at Olga Eriksens forklaring i den rettslige forundersøkelsen og under hovedforhandlingen er tilnærmet verdiløs. Subjektive utsagn om likhet endrer ikke dette. Jeg viser til gjennomgangen nedenfor under punkt 6.4.3.»

c. Konklusjon

Det er heftet stor usikkerhet med hensyn til Olga Eriksens vitneprov, og selv ut fra en isolert vurdering knytter hun ikke Torgersen til åstedet. Her som ellers er det viktig å legge vekt på de tidsnære uttalelsene i forbindelse med hennes politiforklaringer – ikke synsingen i retten et halvt år i etterkant, hvor det for øvrig er mulig at hun husket Torgersen fra vitnekonfrontasjonen.

d. Nærmere om Gjenopptakelseskommisjonens vurdering.

Nils Erik Lie foretar i pkt 6.3.9 (s.56-59 i sin analyse, som er vedlagt som bilag 1 til nærværende begjæring) en kritisk gjennomgang av Gjenopptakelses-kommisjonens vurdering i 2006 og knytter 15 kommentarer til behandlingen – jf pkt 1-15 på side 55-57. Det ansees ikke nødvendig å ta inn hele Lies redegjørelse i detalj. Side 53-59 i Lies analyse skal anses som en del av nærværende begjæring.

Lies konklusjon er inntatt på side 57 i punkt 15:

«Her tar Kommisjonen alvorlig feil i oppsummeringen. Beskrivelsen fra samtlige av de aktuelle vitnene – Sigrid Fjellberg unntatt – innholder elementer som ikke passer på Torgersen, og som for de sentrale vitners vedkommende utelukker ham. Det vises til gjennomgangen foran under 6.3.1. – 6.3.7. og nedenfor under 6.4. Men de elementene som i og for seg stemmer med Torgersen er så generelle at de – for å benytte Kommisjonens eget utrykk – ikke «gir støtte for at det var Torgersen som ble sett sammen med Rigmor Johnsen.»

«Da må Kommisjonen anføre som tilstrekkelig, positiv støtte at det er beskrevet en kraftig ung mann av gjennomsnitts høyde med mørk frakk. Urimeligheten i dette er innlysende.»

Igjen kan vi konstatere det samme mønsteret som fra tidligere: Heller ikke når det gjelder Olga Eriksens forklaring presenteres fakta nøytralt og balansert av Gjenopptakelses­kommisjonen.

6. Oppsummering og konklusjon på punktene 1-5 ovenfor
a. Den samlede vurdering

Foretar man en samlet vurdering – som også inkluderer Lies reviderte tidsoversikt – må man med hensyn til etappe 2 i kronologien nødvendigvis konkludere med at denne delen av bevisførselen ikke gir holdepunkter for at det var Torgersen som fulgte etter Rigmor. Dette er usannsynlig. Det motsatte er derimot sannsynlig: Det var en annen mann enn Torgersen vitnene observerte.

Den utredning og drøftelse som Gjenopptakelseskommisjonen har foretatt for så vidt gjelder disse seks vitneprovene enkeltvis fremstår som lite grundig. Kommisjonen foretar heller ingen innbyrdes vektlegging av hvilke vitner som det er grunn til å legge størst vekt på.

b. Forholdet til hjemlene for gjenåpning

Vitneprovene i nærværende etappe 2 må vurderes i sammenheng og i sin helhet, og knyttes opp mot vilkårene i straffeprosessloven § 392, annet ledd og 391 nr 3.

I forhold til den første bestemmelsen er det da et betydelig antall faktorer som utgjør «særlige forhold» i relasjon til § 392, annet ledd.

Gjennomgår man alle disse bevisfaktorene – herunder påtalemyndighetens overordnede usannsynlige teori – kan det ikke være noen tvil om at kriteriet «meget tvilsomt om dommen er riktig» er oppfylt.

I relasjon til straffeprosessloven § 391 nr 3 er det i første rekke påtale­myndighetens uriktige tidsskjema og Nils Erik Lies påpekning av hva det sannsynlige faktiske hendelsesforløpet tilsier – som utgjør en ny omstendighet/nytt bevis i relasjon til denne bestemmelsen.

Det øvrige innholdet i de forklaringene som er uforenlig med påtalemyndighetens drapsteori, er en del av totalbildet som må tas i betraktning når man vurderer det andre vilkåret i § 391 nr 3, kravet til at den samlede bevissituasjon skal være «egnet til frifinnelse. Som vi gjentatte ganger har fremhevet: Her skal man foreta en kumulativ totalvurdering av nye og «gamle» bevis.

Gjenopptakelseskommisjonen gjør gang på gang den feil at man ikke drøfter disse to vilkårene i to separate omganger, og  man foretar aldri den korrekte kumulative vurdering av «egnet til»-kriteriet.

C. Etappe 3: Oppholdet i Skippergaten 6 b – mangelen på omstendigheter som knytter Torgersen til åstedet rundt midnatt 6. desember
1. Innledning

Det var ingen vitner til selve drapet av Rigmor Johnsen, og det var heller ingen vitner som så drapsmannen forlate Skippergaten 6 b. Spørsmålet er om det er andre forhold som knytter Torgersen til drapstidspunktet og åstedet.

Påtalemyndigheten har anført at det er noen tekniske bevis som de setter i forbindelse med Torgersens angivelige tilstedeværelse på åstedet på drapstidspunktet. Både det såkalte barnålbeviset og tannbittbeviset refererer seg til drapsmannens første besøk – ifølge påtalemyndigheten.

I tillegg har påtalemyndigheten diskutert spørsmålet om blodfunn kan henføres til Torgersen.

Andre tekniske bevis henfører påtalemyndigheten til drapsmannens tilbakekomst, dvs. på brannstiftelsestidspunktet. Dette gjelder tekniske som avføringsbeviset og det såkalte fyrstikkbeviset.

Alle disse bevis – som altså er tekniske bevis – kommer vi tilbake til i del 3 nedenfor.

Her i pkt C skal vi imidlertid peke på tre forhold som ikke representerer tekniske bevis, men som gjør det lite sannsynlig at Torgersen var på åstedet på tidspunktet for drapet, jfr. nedenfor i punktene 2, 3 og 4.

2. Særlig om manglende lyskilder

Kjelleren hvor Rigmor Johnsen ble funnet, lå i et absolutt stummende mørke uten noen form for lyskilder.

I tillegg minner vi om at drapet fant sted på omtrent døgnets mørkeste tid på en av årets mørkeste dager.

Det var heller ingen lys i bakgården – det må således ha vært tilnærmet umulig å ha sett drapsmannen bære liket av Rigmor Johnsen ut fra trappeoppsatsen inne i oppgangen, ut i bakgården og gjennom de to kjellerlemmene ned i kjelleren.

At bakgården og kjelleren lå i stummende mørke fremgår av et brev av 20.03.1973 fra en av leieboerne i Skippergaten 6 b, enkefrue Helga Paulsen – som vedlegges som bilag 5.

Brevet er av interesse på flere måter – bl.a. Paulsens utpeking av en alternativ drapsmann. Det springende punkt i denne forbindelse er imidlertid hennes understrekning på side 1, tredje ledd av at drapsmannen måtte være lommekjent i gården. Hun fortsetter:

«Selv bodde jeg der i 2 uker før jeg ante noe om kjelleren og at lemmen var åpen.! Gården mellom bygningene var dyster som en grav om natten, ingen fremmed ville kunne finne frem til kjelleren eller visst at lemmen var låst.»

Paulsen finner det lite sannsynlig at drapet skal være begått av en utenforstående. Dette er i og for seg interessant, men vi skal peke på et annet forhold:

Nede i den stummende mørke kjelleren har drapsmannen plassert liket av Rigmor Johnsen under et bål som ble stablet opp. Det fremgår av redegjørelsen fra de aktuelle brannmenn, at Rigmor Johnsen lå under forskjellige former for skrot. Det som var lempet opp, over og rundt avdøde var ni lemmer av tre, åtte planker med en lengde på ca 68 cm hver (18 x 21 cm tykke), fem bordbiter av forskjellige størrelser, en gammel stoppet divan, et gammelt tørt juletre, papir og annet rask. Det sier seg at det må ha vært en relativt omfattende oppgave å få plassert liket og disse gjenstandene slik at det til sammen ble et bål.

Og dette skal forutsetningsvis ha skjedd umiddelbart etter drapstidspunktet.

Men så kommer et betydelig problem som påtalemyndigheten ikke har noe svar på:

Torgersen hadde som kjent ikke noen lyskilde med seg da han i følge påtalemyndigheten var i Skippergaten på sitt første besøk – det er uomtvistet at han ikke hadde fyrstikker. Påtalemyndighetens hovedteori er som kjent at han måtte hjem til Tore Hunds vei 24 for å hente fyrstikker.

Det har aldri blitt gitt noen tilforlatelig forklaring på hvordan Torgersen – i stummende mørke – kunne stable opp det materiale som de aktuelle brannkonstabler kunne konstatere da de kom på åstedet senere på natten. Drapsmannen må ha hatt tilgang på lyskilder – f.eks. fyrstikker – på tidspunktet for selve drapet. På kjellergulvet ved siden av avdøde lå det flere fyrstikker, og de kan meget vel vært brukt til opplysning i forbindelse med plassering av liket – og delvis senere i forbindelse med selve brannstiftelsen.

Mangelen på lyskilder hos Torgersen gjør det direkte usannsynlig at han kan være drapsmannen. Det er selvfølgelig ikke utelukket, men her som ellers er det ikke spørsmål om hva som er utelukket, men hva som er sannsynlig.

3. Tidsmomentet

I tillegg kommer et annet forhold. Vi vet ikke hvor lenge Rigmor Johnsens morder oppholdt seg i Skippergaten 6 b. Selve drapet tok formodentlig ikke lang tid. I tillegg har drapsmannen båret liket ut i bakgården og ned i kjelleren – for deretter å forlate åstedet.

Hvor lang tid det gikk fra drapet til drapsmannen forlot åstedet er vanskelig å fastslå. Hvis man regner 2-3 minutter for selve drapet, og 2-3 minutter for å se at det eneste stedet det var mulig å gjemme liket var via bakgården og ned i kjelleren– og samtidig hensyntar at drapsmannen nødvendigvis må ha følt et sterkt tidspress, fremstår dette som et rimelig tidsestimat.

I tillegg kommer stablingen av selve bålet, som formodentlig var gjort på en 2-3 minutter. Legger vi til 5 minutter som en sikkerhetmargin får man en totaltid på ca 15 minutter – og det er heller for mye enn for lite.

Forholdet er imidlertid at påtalemyndigheten baserer sin teori på at Torgersen ble observert i Torgaten av Johanne Olsen ca kl 23.50. Gangtiden fra Skippergaten til stedet for Olsens observasjon utgjør mindre enn 10 minutter. Det betyr at Torgersen – hvis det var han – må ha oppholdt seg i Skippergaten til ca 23.40, m.a.o. nesten en halv time mer enn det som fremstår som et rimelig tidscenario.

Dette er et viktig tilleggsmoment som ytterligere svekker påtalemyndighetens drapsteori. Heller ikke dette er et utelukkelsesbevis. Det er ikke utelukket at en drapsmann var på åstedet i ca 40 minutter, slik påtalemyndigheten må forutsette, men det fremstår som lite sannsynlig. Selv om man halvverer oppholdet til 20 min, fremstår et opphold med en slik varighet som urimelig lenge. Dette forholdet har – så vidt vi kan se – ikke vært drøftet tidligere.

4. Andre omstendigheter

Konklusjonen er således at når man vurderer denne etappe 3 isolert, må man nødvendigvis trekke den konklusjon at Torgersen ikke er gjerningsmannen.

Og vi minner om at denne etappe 3 må sees i sammenheng med de øvrige forutgående etapper og den etterfølgende etappe.

Vi har ovenfor påpekt det usannsynlige i påtalemyndighetens overordnede teori i punkt IV ovenfor. Vi har videre påvist gjennom etappe 1 og etappe 2 at Torgersen neppe kunne ha rukket frem til Esther Olssons kiosk til det kritiske tidspunktet, og at det ikke er holdepunkter for at det er Torgersen som er observert sammen med Rigmor Johnsen.

Disse momentene kommer selvfølgelig i tillegg til den isolerte analysen av nærværende etappe 3. Når man ser disse momentene i sammenheng, blir usannsynligheten for at det er Torgersen enda større.

Når vi vurderer neste etappe – jfr. etappen fra Skippergaten 6 b til Tore Hunds vei 24 – blir usannsynligheten ytterligere forsterket, jfr. forklaringen til Torgersens mor, Dagmar Torgersen, som tidfester hans retur til bolig til ca kl 23.30. – muligens noe før.

D. Etappe 4: Torgersens angivelige bevegelse fra Skippergaten 6 b til Tore Hunds vei 24
1. Innledning

Ble Torgersen observert på vei til bopel? På dette punkt er det sentrale forhold at vi har to motstridende vitneprov, og det avgjørende blir da hvilken forklaring som fremtrer som mest sannsynlig.

Som det fremgår ovenfor, har påtalemyndigheten minimal støtte for sin påstand om at Torgersen var i Skippergaten 6 b når vi vurderer de taktiske bevis.

Man kan – i beste fall – påberope seg et par vitners subjektive synsing under hovedforhandlingen seks måneder i ettertid, som er:

  • i strid med det som representerer et sannsynlig tidsskjema for Torgersens bevegelser drapskvelden
  • i strid med de klare og objektive observasjonene som de mest sentrale vitnene har gjort
  • uten støtte i eventuelle omstendigheter som knytter Torgersen til åstedet rundt midnatt
  • i tillegg basert på en ulogisk hovedteori
2. Påtalemyndighetens teori

Påtalemyndigheten har anført at det er ett forhold som bekrefter Torgersens første opphold i Skippergaten 6B. Det er, ifølge påtalemyndigheten, at han ble observert på vei fra Skippergaten 6 b til Tore Hunds vei 24. Det er holdbarheten av denne påstanden vi nå skal se nærmere på.

Påtalemyndigheten legger til grunn at etter å ha utført drapet på Rigmor gikk Torgersen fra Skippergaten tilbake til Karl Johan og deretter Torggaten mot Youngstorget. Her tar han en drosje som kjører ham til Tore Hunds vei 24.

Denne teorien er primært basert på vitneforklaringen til Johanne Olsen, som kjente Torgersen fra tidligere. Hun hadde et motsetningsforhold til Torgersens familie som følge av et omtvistet leieforhold. Olsen mener at hun så Torgersen utenfor Eldorado kino i Torggaten ca kl 23.50. Hvis det er tilfellet, vil ikke Torgersen ha det alibi som han påberoper seg.

Spørsmålsstillingen er om dette vitnebeviset kan tas til inntekt for at Torgersen har avgitt en usann forklaring med hensyn til alibi – og at Johanne Olsens forklaring kan innebære en bekreftelse på at Torgersen hadde vært på åstedet.

3. Motstriden med Dagmar Torgersens forklaring

Johanne Olsens forklaring må sammenholdes med forklaringen fra Torgersens mor, Dagmar Torgersen.

Hun forklarte allerede drapsnatten at hennes sønn kom hjem allerede kl 23.30, med andre ord et drøyt kvarter før Johanne Olsen skal ha observert Torgersen i Torggata.

Her er det klarligvis noe som ikke stemmer. Disse to forklaringene må vurderes opp mot hverandre – og man må ta stilling til hvilken forklaring som fremstår som mest sannsynlig.

4. Tidligere behandling av dette motstrids-spørsmålet?

Et interessant spørsmål er i hvilken grad disse to vitneforklaringene har vært stilt opp mot hverandre – og vurdert i forhold til hverandre – i forbindelse med både den opprinnelige hovedforhandlingen i 1958 og senere begjæringer om gjenopptakelse.

Når man gjennomgår dokumentene, kan man konstatere – meget overraskende – at en slik konfrontasjon/sammenligning eller analyse har aldri funnet sted.

Ser man på dokumentene fra hovedforhandlingen i 1958, sammenholdt med Dorenfeldts uttalelse datert 17. desember 1958, er det intet spor etter at hverken forsvarer eller aktor på noe punkt har tatt tak i motsetningene mellom Johanne Olsens og Dagmar Torgersens forklaringer.

I gjenopptakelsessaken fra 1975-1976, kan man konstatere det samme. Det foretas ingen sammenligning – langt mindre er de to forklaringene satt opp mot hverandre og analysert.

Dette gjentar seg i gjenopptakelsessaken fra 1997-2001. Lagmannsretten nevner ikke forklaringene fra Dagmar Torgersen i sine kjennelsesgrunner, og bemerkningene i tilknytning til Johanne Olsen begrenser seg først og fremst til et spørsmål om hun har løyet bevisst – noe som man ikke kan anta. Det er heller ikke det som er spørsmålet. Spørsmålet er utelukkende hvorvidt hun har tatt feil – ikke om hun forklarer seg mot bedre vitende. Lagmannsrettens problemsstilling er forfeilet.

Heller ikke Kjæremålsutvalget kommenterer eller analyserer motsetningen mellom de to forklaringene. En slik naturlig og på mange måter selvfølgelig analyse av forklaringene ble kort og godt ikke foretatt.

Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse av 2006 representerer en «forbedring». Man diskuterer ikke spørsmålet om Johanne Olsen har forklart seg mot bedre vitende eller ikke. Kommisjonen gir i utgangspunktet uttrykk for at Johanne Olsens observsjon ikke er noen sikker indikasjon på at det var Torgersen – det er første gang denne selvfølgeligheten konstateres.

Men så forsøkes dette nøytralisert med en slags «helhetsbetraktning», hvor det bringes inn momenter som er irrelevante når det gjelder holdbarheten av Olsens angivelige identifikasjon.

Vi skal nå – for første gang – vurdere disse to sentrale og innbyrdes uforenlige forklaringene mot hverandre.

5. Nærmere om Johanne Olsens forklaring

Det er som nevnt ingen grunn til å anta at Johanne Olsen bevisst lyver. Hun har utvilsomt selv trodd om at det var Torgersen hun så.

Lie behandler i sin analyse – se bilag 1 til nærværende begjæring – Johanne Olsens forklaring inngående på side 81-84. Det henvises til denne behandlingen, som vi tiltrer.

Vi skal kort oppsummere noen av de viktigste momentene ved Johanne Olsens forklaring.

a. Generelle feilkilder ved observasjonen

Når det gjelder generelle feilkilder, er det særlig grunn til å påpeke at Olsen først og fremst har sett personen hun mener er Torgersen bakfra: Han passerte henne da han gikk Torggata med raske skritt, og avstanden mellom Olsen og Torgersen må ha vært på flere titalls meter da Olsen mente hun så han gå inn i en drosje. I tillegg har belysningen ikke vært optimal. Dette maner rimeligvis til forsiktighet med hensyn til hvilken vekt forklaringen i utgangspunktet har.

b. Flere forhold gjør Johanne Olsen forklaring tvilsom og ulogisk:

Torgersen skal ha vært sett i Torggata på vei mot Youngstorget. Her har han imidlertid «intet å gjøre». En eventuell naturlig hjemvei fra Skippergaten til Tore Hunds vei ville fulgt annen rute.

Dette neglisjeres av Gjenopptakelses­kommisjonen.

Dersom Torgersen hadde vært drapsmann, kan det neppe tenkes andre forklaringer på valg av drosje enn at han mente han hadde hastverk.  Dette ville også vært en naturlig reaksjon: For alt Torgersen visste, kunne familien til Rigmor Johnsen ha etterlyst datteren etter at hun ikke var kommet hjem i rimelig tid, og allerede begynt letingen etter henne. Det er derfor slikt sett logisk at han tar drosje. Det som derimot ikke er logisk er at han under denne forutsetning gikk helt til Youngstorget før han tok drosje, i stedet for å ta drosje fra Jernbanetorvet eller Stortorvet. Det er intet som tyder på at det var mangel på drosjer den aktuelle kvelden. Det fremgår f.eks. av drosjesjåfør Otto Strands forklaring om at han på den aktuelle tiden kjørte forbi flere holdeplasser hvor det var drosjer inne.

Hele den påståtte drosjeturen fremstår derfor som ulogisk og usannsynlig. Det kan ikke være Torgersen som Olsen så.

Det er likeledes ytterligere usannsynlig at Torgersen – som forutsetningsvis nylig hadde begått et drap som han skulle skjule sporene til – slår seg ned i lengre tid på bopel. Den tiden han «sparte» ved å ta drosje på grunn av hastverk blir spist opp med det mangedobbelte ved at han i Tore Hunds vei bruker særdeles god tid før han igjen reiser fra bopel.

Selv påtalemyndigheten opererer med et opphold på bopel på i hvert fall 30 min. Heller ikke dette har foranlediget noen kritiske spørsmål fra Gjenopptakelseskommisjonens side.

c. Johanne Olsens forklaring bekreftes ikke av vitner.

I forbindelse med etterforskningen kartla politiet drosjetrafikken fra Youngstorget drapsnatten og innhentet forklaringer fra to drosjesjåfører som hadde en tur fra Youngstorget rundt det aktuelle klokkeslett. Det var henholdsvis Arthur Johannessen og Otto Strand. Arthur Johannessens beskrivelse av passasjeren passer i liten grad på Torgersen, og påtalemyndigheten har heller ikke tillagt denne forklaringen noen vekt.

Otto Strand hadde to turer til et punkt i nærheten av Torgersens bopel. Den ene turen fikk han mellom kl 23. 25. og 23.35. Dette klokkeslettet utelukker at det var hans drosje som Johanne Olsen så – hun var meget sikker på tidspunktet for sin observasjon, som kunne bekreftes ved hennes stemplingskort, som viste når hun hadde gått fra sitt arbeidssted.

Det er et sentralt poeng i saken at Strand under den rettslige forundersøkelsen 25. februar 1958 – hvor Torgersen var til stede – ble spurt om han kjente Torgersen igjen. Strand sa da:

«Når vitnet ser siktede i retten, synes han at han ligner veldig (vår understrekning) på den første (vår understrekning) mannen han kjørte den kvelden. Han er ikke ulik og vitnet vil ikke kunne benekte at denne første mannen er siktede. Han tror at det var siktede han kjørte første turen.»

Det er helt på det rene at Torgersen ikke kunne være den aktuelle passasjeren på Strands første tur.

Det sentrale er at Strand ikke identifiserer passasjer nummer to som Torgersen, men peker ut en mann med et helt annet utseende.

To andre uoverensstemmelser:

  • Strand mente at passasjeren hadde hatt på hodet. Johanne Olsen forklarte imidlertid at den mannen hun hadde sett var barhodet.
  • Strand forklarer videre at den aktuelle passasjeren kom fra en annen kant enn Eldorado. Han «syntes å huske at mannen kom fra Aksel Jensen-hjørnet», m.a.o. en annen retning enn Torggata. Under den rettslige forundersøkelsen var han noe mer betinget. Da uttalte han at han «syntes å huske» at passasjeren kom østfra, men var ikke særlig sikker på det, og at han ikke kunne si noe om hvorledes passasjeren så ut eller hva han hadde på seg. Det må imidlertid – her som ellers – formodentlig være i det første avhøret at Strand husker best.

Det må være helt på det rene at Strands forklaring står i strid med Johanne Olsens identifikasjon. Hun har formodentlig sett passasjer nr. to, som Strand opplyser hadde et helt annet utseende enn Torgersen.

Og uansett er det selvfølgelig slik at Olsen ikke på noen måte knyttet Torgersen til drapet. Og det er det som saken tross alt dreier seg om.

d. Klokkeslettet for Johanne Olsens observasjon

Johanne Olsens angivelige observasjon skjedde ca kl 23.50. Drapet skjedde formodentlig umiddelbart etter kl 23.00., dvs. 50 minutter før. Vi minner om punkt C 3 ovenfor hvor det påvises at det er lite sannsynlig at drapsmannen må ha oppholdt seg på åstedet i bortimot 40 minutter – gitt den uriktige forutsetning at det var Torgersen som var drapsmannen.

For å få dette regnestykket til å opp, må Torgersen – som påpekt ovenfor – ha vært på åstedet i godt over en halv time. Dette fremstår som lite sannsynlig.

Og igjen: Gjenopptakelseskommisjonen har ved enkelte anledninger uttalt at det og det hendelsesforløpet «kan ikke utelukkes». Det kan heller ikke utelukkes at det var Torgersen Johanne Olsen observerte oppholdt seg i Skippergaten 6 b i over en halv time. Det er imidlertid ikke et spørsmål om hva som kan utelukkes – det er selvfølgelig et spørsmål om hva som fremtrer som naturlig og sannsynlig. Torgersen kan umulig bære tvilsrisikoen i den forstand at alt som ikke kan utelukkes kan tas til inntekt for påtalemyndighetens usannsynlige teori.

e. Konklusjon

Når man vurderer alle omstendighetene omkring Johanne Olsens forklaring, ser man at den er forbundet med en rekke feilkilder både av generell og spesiell karakter. Det er direkte usannsynlig at det var Torgersen hun så bakfra i Torggata.

6. Vitneprovet fra Dagmar Torgersen

Det er imidlertid som nevnt et helt annet sentralt vitne som refererer seg til Torgersens tilbakekomst til bopel – og det er hans mor, Dagmar Torgersen. Hun er sakens antakelig viktigste vitne – hennes forklaring er det sterk oppfordring til å analysere grundig.

Morens forklaring kommer vi nærmere tilbake til i detalj nedenfor. Det er imidlertid viktig å se hennes forklaring i sammenheng med Johanne Olsens påståtte identifikasjon – noe som Gjenopptakelseskommisjonen beklageligvis ikke gjør.

Hun opplyser i forklaring allerede 7. desember 1957 ca kl 04.00. at hennes sønn kom hjem bare noen timer tidligere, nærmere bestemt allerede kl. 23.30. (I senere politiforklaringer mener hun at tilbakekomsten skjedde noen minutter før – se dok. 18 s. 77) – mao. ytterligere uforenlig med Johanne Olsens angivelige observasjon. Og hun bekreftet dermed Torgersens forklaring til politiet et par timer før med hensyn til klokkeslettet for hans ankomst til bopel.

Dagmar Torgersens forklaring om at Torgersen kom hjem lenge før Johanne Olsens angivelige observasjon (som altså fant sted kl. 23.50) er det ikke noen grunn til å trekke i tvil. Hvis man ikke skal bygge på den, må det legges til grunn at hun bevisst har forklart seg løgnaktig og mot bedre vitende – og dette skal ha skjedd på et tidspunkt hvor hun

  • overhodet ikke kjente saken
  • ikke visste hva sønnen var mistenkt for
  • og aller minst visste hvilken betydning klokkeslettet for sønnens tilbakekomst hadde.

Moren kunne imidlertid umulig vite hvilken betydning klokkeslettet hadde for påtalemyndighetens drapsteori. På dette tidspunktet var det ingen som visste når drapet var skjedd.

Og noen feilerindring kan det umulig være tale om når hun ble avhørt bare noen timer etter sønnens retur til bopel.

Det er intet grunnlag for en påstand om en uriktig forklaring fra morens side. Tvert imot bekrefter morens forklaring at Olsens forklaring ikke kan være i samsvar med det faktiske forhold. Det kan ikke være Torgersen hun har sett.

Dagmar Torgersens vitneprov ble ikke tillagt vekt av lagretten i 1958. Som tidligere nevnt, er dette forståelig: Vitneprovet ble kort og godt overkjørt av de skråsikre sakkyndige. Når de tekniske bevis svekkes som følge av nye sakkyndige utredninger, blir morens forklaring desto viktigere.

På dette punkt inviteres det ikke til en revurdering av gamle bevis – det er kort og godt en rekonstruksjon av bevissituasjonen i 1958 vi baserer oss på.

Og som vi har presisert tidligere: Det forhold at lagretten ikke la vekt på morens forklaring, innebærer kun at den la avgjørende vekt på andre bevis, det vil i praksis si de tekniske bevis. Man kan derfor ikke – som påtalemyndigheten prøver – avvise betydningen av Dagmar Torgersens forklaring under henvisning til at lagretten har hørt denne forklaringen, og unnlatt å ta den til følge i forbindelse med vurderingen av skyld­spørsmålet, når betydningen av de tidligere utslagsgivende/skråsikre tekniske bevis svikter.

7. Gjenopptakelseskommisjonens vurdering

Nærværende punkt viser at påtalemyndigheten ikke med noen grad av sannsynlighet kan ta Johanne Olsen til inntekt for at Torgersen har vært i Skippergaten 6B. Gjennomgangen bekrefter at hennes forklaring ikke kan tillegges den vekt påtalemyndigheten legger til grunn.

Det er videre nødvendig å peke på følgende:

Når det gjelder Gjenopptakelseskommisjonens holdning til Johanne Olsens forklaring synes kommisjonen å godta denne uten å hensynta de mange feilkilder og uoverensstemmelser i forhold til andre vitner som Olsens forklaring har.

Når man sammenligner dette med kommisjonens vurdering av Dagmar Torgersens forklaring – som nødvendigvis Johanne Olsens forklaring må ses i forhold til – møter man en helt annen holdning: Sakens viktigste forklaring – som går i Torgersens favør – nedtones i en slik grad at den knapt nevnes, langt mindre analyseres og vurderes.

Når to vitner forklarer seg om forhold som ligger så nær i tid, må det være et krav at man vurderer de to motstridende vitneprovene ut fra samme prinsipper: Man kan ikke ukritisk akseptere en forklaring med åpenbare feilkilder og samtidig totalt unnlate å hensynta forklaring man ikke får til å passe med det ønskede helhetsbildet, på tross av at forklaringen fremstår som troverdig og detaljert.

Denne ulikhet i holdning til bevis som skal sammenholdes, er kort og godt kritikkverdig.

Å sette til side Dagmar Torgersens forklaring kan bare begrunnes med at hun har avgitt en usann forklaring allerede fra første avhør natt til 7. desember 1957. (Noen feilerindring fremtrer – som nevnt – som lite sannsynlig). Hvis dette har vært kommisjonens oppfatning, måtte man forvente at et slikt ekstraordinært standpunkt hadde blitt forklart og begrunnet.

Å se bort fra Johanne Olsens forklaring kan derimot enkelt forklares med at hun har tatt feil. Dette har også kommisjonen selv innsett, når det uttales på side 317 at «hennes observasjon har samme usikkerhet som enhver observasjon under tilsvarende forhold», og at «som et utgangspunkt kan det derfor ikke fastslås at hennes observasjon er en sikker identifikasjon av Torgersen».

Dette betyr at den vitneforklaringen som påtalemyndigheten støttet seg sterkest til, ikke har noen bevisverdi. Det motsatte er tilfellet: Vitneprovet fra Dagmar Torgersen fremstår som troverdig og nøyaktig og er avgitt på et tidspunkt hvor muligheten for feilerindring er helt minimal, og er også avgitt på et tidspunkt hvor en form for «taktisk» samordnet forklaring med hensyn til sønnens tilbakekomst til bopel kan utelukkes.

8. Konklusjon

Det er således svært lite sannsynlig at det var Torgersen Johanne Olsen observerte i Torggata. Det er derimot meget sannsynlig at Dagmar Torgersen forklarer seg sannferdig når hun allerede 7. desember tidfester sønnens tilbakekomst til et tidspunkt hvor han har et sikkert alibi.

Morens forklaring støtter og bekrefter vurderingen av denne etappe 4 konklusjonene fra etappe 1 – 3: Det kan ikke være Torgersen som er Rigmor Johansens drapsmann.

Også forholdene i forbindelse med denne etappe 4 får direkte betydning for vurderingen i forhold til hjemlene for gjenåpning. Både feilkildene og de øvrige omstendighetene vedrørende Johanne Olsens forklaring og Dagmar Torgersens meget troverdige forklaring gjør det selvfølgelig «meget tvilsomt om dommen er riktig», jfr. § 392, annet ledd.

I tillegg vil de samme forhold være sentrale når man skal ta stilling til vilkåret «egnet til frifinnelse» i § 391 nr 3, hvor man som kjent skal foreta en totalvurdering av nye bevis og bevissituasjonen i 1958.

Dette kommer vi tilbake til i del 5.

E. Den avsluttende konklusjon: Torgersen har ikke vært i Skippergaten 6 b på drapstidspunktet

Når man skal ta stilling til om Torgersen var på åstedet på drapstidspunktet rundt midnatt, må man kumulere de momenter som er behandlet ovenfor under A-D, og da blir konklusjonen at dette fremstår som svært usannsynlig.

Som nevnt ovenfor er det to teorier med hensyn til Torgersen bevegelsesmønster drapsnatten:

Vi har godtgjort at påtalemyndighetens teori er fundert på et usedvanlig svakt grunnlag når man vurderer de taktiske bevis. Vi har i tillegg påvist at det er en rekke forhold som i sterk grad peker på en annen gjerningsmann enn Torgersen. Torgersens egen forklaring bekreftes videre av hans mors meget sikre og troverdige med hensyn til tidspunktet for hans tilbakekomst til bolig.

Ut fra de foreliggende taktiske bevis er konklusjonen at Torgersen ikke kan ha vært på åstedet da drapet på Rigmor Johnsen fant sted.

Som vi skal se i del 3 bekreftes og bestyrkes denne konklusjonen når vi i tillegg vurderer de tekniske bevis.

VI. Etappe 5: Oppholdet i Tore Hunds vei 24: «Morderen» som hadde ekstremt god tid

A. Innledning.

En nærmere utredning og analyse av Torgersens opphold i Tore Hunds vei 24 er av helt sentral betydning. I denne forbindelse er det flere viktige spørsmål som må drøftes.

Vi skal nedenfor under punkt B drøfte den tidligere behandlingen avspørsmålet om eksistensen av den kvinnen som Torgersen navnga som Gerd.

I pkt C nedenfor skal vi diskutere spørsmålet om når Torgersen kom hjem til boligen.

Når kom Torgersen hjem til bopel? Vi skal vurdere bevissituasjonen nærmere for så vidt gjelder diskusjonen med hensyn til ankomsttidspunkt. Dette er delvis behandlet i punkt V D ovenfor, men det skal suppleres nedenfor.

Hvor lenge varte oppholdet? Det er enighet om at Torgersen forlot bopel ca kl 00.30. Påtalemyndigheten påstår at Torgersen ankom bopel rundt kl 24.00, mens Torgersen har forklart at han kom til Tore Hunds vei 24 ca 23.30 – muligens noe før. Det eneste holdepunktet for påtalemyndighetens hypotese er Johanne Olsens forklaring, jfr. ovenfor.

Vi kommer tilbake til dette nedenfor under pkt D, hvor vi også drøfter betydningen av varigheten av Torgersens opphold på bopel.

I punkt E nedenfor diskuterer vi Torgersens adferd på bolig i forhold til påtale­myndighetens teori om at han reiste hjem for å hente fyrstikker – for deretter å dra tilbake til Skippergaten 6 b, jfr. punkt E.

I tillegg til spørsmålet om klokkeslett for ankomst og oppholdets varighet, er spørsmålet om Torgersen kom alene eller sammen med en kvinne av sentral betydning. Dette diskuteres nærmere under pkt F.

Kjenner vi denne kvinnens identitet? Dette behandles i pkt. G.

B. Tidligere behandling av eksistensen av kvinnen Gerd

Det er særlig ett spørsmål som har stått i fokus med hensyn til Torgersens opphold på bopel – og det er spørsmålet om Gerd, som var det navnet Torgersen oppga på den kvinnen han hadde med hjem.

Spørsmålet om Gerds eksistens eller ikke-eksistens har vært behandlet inngående både under hovedforhandlingen og ved alle senere begjæringene om gjenopptakelse.

Konklusjonen både til domstolene og til Gjenopptakelseskommisjonen er at Torgersen bløffer, og at han lyver på seg et alibi. Det gjør ikke saken bedre at han utpekte en feil Gerd under rettssaken, og gjorde seg skyldig i uriktig forklaring.

Man kan imidlertid ikke uten videre slutte fra den uriktige utpekningen av Gerd Berg til at forklaringen om Gerd var usann, slik påtalemyndigheten synes å ha gjort.

Etter vår mening har spørsmålet om identifisering av denne kvinnen fått for stor oppmerksomhet på bekostning av spørsmålet om Torgersen hadde med seg en kvinne. Det avgjørende er ikke hvem Gerd er, men om Torgersen hadde med seg en kvinne da han kom hjem ca kl 23.30.

Påtalemyndigheten synes å mene at usikkerheten om Gerds identitet «smitter over» på vurderingene av troverdigheten til de øvrige familiemedlemmenes forklaringer, som bekrefter Torgersens forklaring om at han hadde med seg en kvinne hjem. Logikken synes å være at den øvrige families (mors, søsters og brors) troverdighet faller automatisk når historien om Gerd avvises som lite troverdig.

Dette må imidlertid være galt: Selv om den kvinnen Torgersen har forklart han hadde med seg hjem, og som han har omtalt som Gerd, ikke er identifisert, innebærer ikke dette at familiemedlemmenes forklaring om at han hadde med seg en kvinne hjem, må settes til side. Det må vurderes konkret om det er grunn til å feste lit til deres forklaringer på dette punkt. Hvis Torgersen hadde med seg en kvinne hjem som han senere syklet til byen, faller politiets drapsteori sammen. Det spiller en underordnet rolle om vi i ettertid ikke kan få klarlagt kvinnens identitet.

C. Spørsmålet om tidspunktet for Torgersens ankomst til bopel – Dagmar Torgersens avgjørende forklaring

Her må man utrede og analysere bevissituasjonen med hensyn til følgende punkter:

1. Torgersens forklaring

For det første har man Torgersens konsistente og gjentatte forklaringer med hensyn til ankomsttidspunkt. Han har holdt fast ved denne forklaringen helt fra arrestasjonen, og det har aldri blitt godtgjort at han har forklart seg på en uriktig eller selvmotsigende måte. Han kom hjem kl 23.30 – muligens noe før.  Dette stemmer overens med en gangtid på i overkant av en halv time fra Grand hotel til Tore Hunds vei 24.

Når det for øvrig gjelder Torgersens forklaring, er det viktig å minne om at han umiddelbart etter arrestasjonen oppga at han skulle møte Gerd dagen etter. Han innbød således til kontroll av sine opplysninger. Av ukjente grunner fulgte ikke politiet opp dette – noe som hadde vært meget enkelt hvis man var interessert i få testet Torgersens alibi.

Dette var en forsømmelse, men det sentrale poeng er at Torgersen var så sikker på Gerds eksistens at han nærmest ba om å bli kontrollert.

2. Dagmar Torgersens forklaring

Den sentrale forklaringen er imidlertid morens første forklaring. Denne er som nevnt sakens viktigste vitneprov. Den ble tatt opp allerede natten til lørdag 7. desember ca kl 04.00., bare timer etter arrestasjonen av Torgersen og uten muligheter for noen form for samordning med de øvrige familiemedlemmenes forklaringer. Morens forklaring er detaljert og konsistent. Legges den til grunn – og det skal den – utelukkes Torgersen som drapsmann.

Og som tidligere påvist: Det er påfallende hvordan denne forklaringen fullstendig oversett. Årsaken kan vanskelig være annen enn at den ikke passer inn i påtalemyndighetens teori. At den heller ikke er underkastet en nærmere analyse av Gjenopptakelseskommisjonen, er det vanskeligere å forstå.

Som nevnt er det i morens forklaring få timer etter drapet en rekke omstendigheter som er helt sammenfallende med det Torgersen forklarer – og det altså på et tidspunkt hvor hun ikke visste hva sønnen hadde forklart, og sannsynligvis heller ikke hva han var mistenkt for.

Hun gir i sitt første avhør nærmere opplysninger om Torgersens ankomst, opphold og avreise som i påfallende grad sammenfaller med sønnens forklaring.

Dette har tydeligvis bekymret Dorenfeldt som i sin prosedyre forsøkte å gi noen tenkelige forklaringer på sammenfallet. Som påvist av Lie s 68 kan det uten videre ses bort fra disse forklaringene. De fremstår som direkte spekulative og konstruerte.

Et kapittel for seg når det gjelder Dagmar Torgersen er det sterke portrettet som ble tegnet av henne i et intervju som ukebladet Aktuell publiserte 10. oktober 1970.

Kopi av artikkelen vedlegges som bilag 6.

Aktuell tegner et sterkt bilde av en gammel hederskvinne som i alle år hadde stilt opp for sin sønn 100 % – sikker på sønnens uskyld. Hun visste at sønnen var uskyldig fordi hun visste når sønnen kom hjem. Denne vissheten ga henne i alle år styrke og trygghet. Og denne avgjørende, sterke og troverdige forklaring fra Dagmar Torgersen, er i alle år blitt satt til side.

At det skjedde i 1958 kan man forstå: Da valset de skråsikre sakkyndige selvsagt over enhver opposisjonell og avvikende stemme.  I dag er situasjonen helt annerledes, og det er kort og godt uforståelig at ikke Dagmar Torgersens forklaring tillegges den vesentlige vekt og betydning som den har. I dag kan man umulig godta påtalemyndighetens konstruerte bortforklaringer.

3. Dagmar Halvorsens forklaring (Torgersens søster).

Søsteren som ble avhørt første gang 11. desember 1957, har også en detaljert forklaring med hensyn til brorens ankomst, opphold og avreise.

Denne forklaringen har ikke samme bevisverdi som morens forklaring, fordi det teoretisk ikke kan utelukkes at hun har blitt fortalt hva moren har forklart, og har samordnet sin forklaring med hennes.

Når man imidlertid ser på detaljene, synes dette lite sannsynlig. Hvis hun ønsket å legge seg tett på morens forklaring, ville hennes forklaring formodentlig vært enda likere.

Det avgjørende er at Frederik Fasting Torgersens detaljerte forklaring med hensyn til oppholdets varighet og innhold bekreftes av familiemedlemmene.

Det vises her til forklaringene vedrørende forhold som:

  • At Torgersen hadde med seg en kvinne hjem
  • At Torgersen og kvinnen var på Torgersens rom i 2. etasje hvor de spilte plater
  • At Torgersen spurte om å få låne nevøens guttesykkel
  • At de to dro fra Tore Hunds vei 24 på sykkel
  • At Torgersen før de dro sa at han kom hjem om ca en halv time og ba moren sette over te
  • At Torgersen gikk ut kjøkkeninngangen hvor sykkelen sto. Kvinnen gikk ut hovedinngangen

Det er særlig grunn til å fremheve betydningen av at det siste punktet: Torgersen og Gerd gikk ut hver sin dør. Denne detaljen kan ikke være avtalt og beviser at Torgersen hadde med seg en kvinne hjem.

Hvorfor går ikke Gjenopptakelseskommisjonen – som har en plikt til å utrede saken – nærmere inn i denne viktige detaljen? Dette er desto mer beklagelig fordi her står man overfor et kjernepunkt i saken.

4. Mangelen på motbevis

Disse vitneprovene må selvsagt sammenholdes med eventuelle motbevis fra påtalemyndighetens side med hensyn til tidspunktet for Torgersens ankomst til Tore Hunds vei 24, men slike bevis finnes ikke. (Johanne Olsens forklaring refererer seg sannsynligvis til en feil observasjon, jf ovenfor). Påtalemyndigheten tror ikke på familiemedlemmene, men det forblir med postulater og konstruert tvil.

D. Oppholdets varighet – ulogisk og usannsynlig

Som nevnt innledningsvis under pkt A ovenfor, er det uenighet med hensyn til varigheten av Torgersens opphold på bopel.

Denne uenigheten spiller imidlertid ingen rolle for vurderingen av sannsynligheten for påtalemyndighetens overordnede teori, som vi har vært inne på ved et par anledninger tidligere.

Selv om det skulle legges til grunn at oppholdet bare varte en halv time, fremstår et opphold av også denne varighet som logisk usannsynlig. Det vises til det som tidligere er anført med hensyn til det angivelige motivet for at Torgersen returnerte til Tore Hunds vei 24.

Hvis Torgersen drar hjem for å hente fyrstikker, slår han seg ikke til ro på bopel i minimum en halv time – aller minst i en situasjon hvor han har hatt slik hast at han har måttet ta drosje fra Youngstorvet – og videre har det så travelt med returen til sentrum at han låner en sykkel.  Og dette til overmål i en situasjon hvor det må være et betydelig tidspress for å komme tilbake til åstedet før ettersøkning etter Rigmor Johnsen blir iverksatt.

Heller ikke dette forholdet er problematisert av Gjenopptakelseskommisjonen. Og igjen er spørsmålet ikke hva som kan utelukkes, det er et spørsmål om hva som representerer et sannsynlig scenario, med hensyn til hvordan en angivelig drapsmann handler.

Konklusjonen er at selv om man således legger påtalemyndighetens teori med hensyn til oppholdets varighet til grunn, fremstår påtalemyndighetens hovedteori og hele fundamentet for saken, som irrasjonell og usannsynlig.

E. Nærmere om motivet for så vidt gjelder henting av fyrstikker

Sett fra påtalemyndighetens side er det altså ett – og bare ett – motiv for at Torgersen skulle reise tilbake til bopel i Tore Hunds vei 24 – og det var for å hente fyrstikker, for deretter å returnere til Skippergaten 6 b.

Da skulle man forvente at det første Torgersen gjør ved adkomst i Tore Hunds vei 24 er å gå ut på kjøkkenet eller stuen eller til det andre rommet hvor familien Torgersen oppbevarer nye fyrstikkesker – for deretter å stikke den i f.eks. sine bukselommer.

Men intet tyder på at det var dette naturlige scenarioet (dersom påtalemyndighetens teori aksepteres), som skjedde.

Én ting er at dette er tydeligvis moren fullstendig ukjent. Men Torgersen har kanskje sett sitt snitt til å stikke fyrstikkene i lommen uten at moren så det?

Men det er neppe heller tilfellet.

Torgersen var som kjent en ikke-røyker – og hadde hverken sigaretter eller fyrstikker. Dette i motsetning til broren Lorang, som hadde rester etter sigaretter i lommene på den jakken han brukte tidligere samme kveld, og som han hadde hengt fra seg da han kom hjem til bopel noe før Torgersen.

Lorang hadde med sikkerhet røkt samme kveld. Og han hadde da formodentlig fyrstikkene sammen med sigarettene/tobakken i lommen på den jakken som han hadde på seg.

Det er derfor sannsynlig at Torgersen – når han er i ferd med å forlate bopel for å reise tilbake til sentrum og tar på seg brorens jakke – så følger brorens fyrstikker automatisk med, sammen med brorens tippelapper, sneiper og annet lommerusk, som broren har hatt i lommen tidligere samme kveld og som er beskrevet i politiets beslagsrapport etter pågripelsen.

Dette er det sannsynlige og logiske hendelsesforløpet med hensyn til hvordan fyrstikkene kommer i Torgersens besittelse. Men i så fall kommer ikke Torgersen i kontakt med fyrstikkene før han skal returnere til sentrum, med andre ord etter enten ca en time eller ca en halv time (avhengig av om man legger Torgersens forklaring elle påtalemyndighetens teori med hensyn til oppholdets varighet til grunn). Dette harmonerer – mildest talt – ikke med at hans motiv var å komme hjem for å hente fyrstikker. Man venter ikke til man skal forlate bopelen for å realisere hovedformålet med returen til bopel, og da på en måte som synes å fremstå som helt tilfeldig: Brorens fyrstikker befant seg i jakkelommen og fulgte automatisk med – og ikke i bukselommen, hvor han formodentlig ville ha puttet dem, hvis de var hentet i f.eks. stue eller kjøkken.

Dette er et ytterligere indisum på at påtalemyndighetens hovedteori med hensyn til motivet for å vende hjem har åpenbare svakheter.

Som man ser, er det flere omstendigheter omkring Torgersens opphold på bolig, som – når man analyserer forholdene nøye – vanskelig lar seg tilpasse påtalemyndighetens «fyrstikk-hente-teori», som for øvrig i seg selv representerer en urimelig og lite sannsynlig teori, jfr. IV ovenfor.

F.  Torgersen hadde etter all sannsynlighet med seg en kvinne

Svaret på om Torgersen hadde med seg en kvinne hjem har ingen direkte betydning for spørsmålet om Torgersen var på åstedet eller drepte Rigmor Johnsen. Derimot har det betydning for hans troverdighet.

Ankomsten kl 23.30 – Dagmar Torgersen.

Dagmar Torgersens forklaring er som nevnt av helt sentral betydning. Hun ble avhørt allerede kl 04.00 lørdag 7. desember. Det er – som nevnt ovenfor – ikke mulig at hun kan ha samordnet sin forklaring med Torgersens og forsøk på å bortforklare hennes meget troverdige vitneprov fremstår som rene spekulasjoner.

Dagmar Torgersens forklaring er ikke til å misforstå: Hun var helt sikker på at Torgersen hadde med seg en kvinne da han kom hjem.

Perioden kl 23.30-00.30.

Også i denne perioden er Dagmar Torgersens vitneforklaring helt sentral. Hun gir en detaljert og lengre redegjørelse for hva som skjedde i denne timen. Morens forklaring støtter opp om og bekrefter Torgersens forklaring på alle vesentlige punkter: Det var en kvinne med.

I tillegg har vi opplysningene fra Torgersens søster, Dagmar Halvorsen, som bekrefter moren og brorens forklaringer.

Avreise kl 00.30.

Her er det en viktig detalj – forklaringen fra Johan Torgersen (bror).

Han gir bare én opplysning som er av interesse. Til gjengjeld er den meget viktig: Han hørte at det var to personer som gikk i trappen. For øvrig har han ingen andre opplysninger. Hadde han ønsket å hjelpe broren, hadde han utvilsomt bidratt med flere detaljer som han kunne skaffet med å samordne sin forklaring med forklaringene til mor/søster.

Hans meget nøkterne og korte forklaring har således betydelig bevisverdi. Han ble ikke avhørt under hovedforhandlingen i 1958, og hans forklaring har heller ikke vært trukket frem i tidligere gjenopptakelses- og gjenåpningsbegjæringer. Her står vi for øvrig overfor et nytt bevis, jf. strpl. § 391 nr. 3.

For øvrig minner vi om de sammenfallende forklaringene med hensyn til at Torgersen og kvinnen gikk ut hver sin dør, jfr. ovenfor. Denne detaljen kunne umulig vært avtalt på forhånd eller noe Torgersen og familien har diktet opp uavhengig av hverandre.

Det er således helt klart sannsynlighetsovervekt for at Torgersen ikke kom alene hjem, men at han hadde med seg en kvinne. Både omstendighetene ved ankomst, under oppholdets varighet og ved avreise peker klart mot denne konklusjonen.

Også på dette punkt er Gjenopptakelseskommisjonens utredning og analyse meget stemoderlig. Heller ikke her går man inn i sakens detaljer, men sanksjonerer ukritisk påtalemyndighetens postulater.

G. Nærmere om kvinnens identitet

Kvinnens identitet har aldri blitt avklart. Hun er heller ikke blitt sett av den øvrige familie – de har bare hørt at det har vært en kvinne til stede.

Det kan ikke være slik – som påvist ovenfor – at tvil/diskusjon om hvem denne kvinnen faktisk var, og det forhold at hun i etterkant ikke har latt seg identifisere, overkjører og nullstiller morens sikre vitneprov – avgitt helt uavhengig av Torgersens forklaring. Vitneprovene fra den øvrige familie – særlig morens – står på egne ben, og forringes ikke ved at man ikke kan avsløre kvinnens identitet.

Hovedspørsmålet er om Torgersen hadde med seg en kvinne hjem – bispørsmålet er identifikasjonen av denne kvinnen. Man kan ikke snu hovedspørsmål og bispørsmål på hodet. Man kan ikke starte med spørsmålet om kvinnens identitet, for deretter – etter å ha konstatert at hun ikke er kjent – påstå at det beviser at Torgersen ikke hadde med en kvinne hjem.

Når det gjelder spørsmålet om kvinnens identitet har man hatt flere alternativer:

1. Gerd Berg?

Torgersen utpekte under hovedforhandlingen i 1958 Gerd Berg som den kvinne som han traff ved Sentrum kino, og som han senere hadde med seg hjem til bopel – for så å sykle henne tilbake til sentrum.

Dette var en uriktig forklaring, som Torgersen senere har trukket tilbake.

Torgersens endrede forklaring på dette punkt, representerer selvsagt en ny omstendighet i saken i relasjon til § 391 nr.3.

Det forhold at han løy under hovedforhandlingen var rimeligvis et moment som ble brukt i hans disfavør under hovedforhandlingen i 1958 og senere.

Lie har vurdert bakgrunnen for Torgersens uriktige forklaring nærmere på s 75-77 i sin analyse som det vises til og som tiltres.

2. Gerd Kristiansen?

På slutten av 1990-tallet ble det reist spørsmål om – og argumentert for – at Gerd Kristiansen var den aktuelle ledsager.

Dette skyldes først og fremst at Torgersens daværende forsvarere fikk først på dette tidspunkt tilgang til – noen for dem – ukjente politidokumenter. Disse omfattet blant annet politiforklaringene fra to nye vitner som arbeidet i en skotøyforretning. Disse var kolleger av Gerd Kristiansen, og fortalte at Kristiansen dagen etter drapet hadde fortalt at hun var den Gerd som politiet etterlyste.

Disse kvinnene meldte seg på et senere tidspunkt og skulle selvsagt vært ført som vitner under hovedforhandlingen, men dette ble ikke gjort av Dorenfeldt. Vi kommer tilbake til denne feilen i del 4 nedenfor – sammen med andre feil som ble begått under hovedforhandlingen.

Spørsmålet om Gerd Kristiansen har vært underkastet en meget grundig drøftelse.

Vi vedlegger som bilag 7 et grundig notat som oppsummerer den nærmere analyse.

Det er sannsynlig at hun løy da hun benektet sitt kjennskap til det vitnene Noreng og Klausen forklarte til politiet. Som kjent var det ene av disse to vitnene sikre på at Gerd Kristiansen overfor henne innrømmet at hun var den kvinne som Torgersen hadde tatt med hjem drapskvelden. Og Kristiansen nektet å etterkomme vitnets henstilling om å ta kontakt med politiet. Vi minner også om at Gerd Kristiansen umiddelbart deretter ble sagt opp i skotøyforretningen hun var ansatt i på grunn av sin befatning med Torgersen-saken.

Konklusjonen er at det knytter seg mange ubesvarte spørsmål til Gerd Kristiansens forklaring.

3. Den «innringende» Gerd?

En tredje mulighet er at den ikke identifiserte kvinnen var den samme kvinnen som ringte inn til politiet umiddelbart etter at drapet ble begått og opplyste at hun hadde vært sammen med Torgersen drapskvelden. Det spesielle ved denne samtalen er at hun kunne gi detaljer om oppholdet i Tore Hunds vei 24 som ikke hadde vært beskrevet av pressen. Uansett om denne kvinnens identitet ikke har latt seg bringe på det rene, må det være klart at det er en stor mulighet for at dette virkelig var den kvinnen Torgersen hadde med seg hjem. Påtale­myndigheten innser dette, men tyr til en ren spekulasjon: Det eneste halmstrået man har er at innringeren påstås å være Torgersens søster Dagmar. Men dette er selvsagt nok et rent postulat og fullstendig uten forankring i sakens øvrige beviseligheter.

4. Ukjent identitet?

En fjerde mulighet er at denne kvinnen aldri har gitt seg direkte eller indirekte tilkjenne, og at hennes identitet er fullstendig ukjent.

Det er i og for seg ikke påfallende at Torgersen ikke har nærmere informasjon om etternavn eller bopel. På tross av at han skal ha truffet henne tidligere er det ikke noen selvfølgelighet at man i denne type situasjoner utveksler etternavn og adresse. (Det vises til side 79 i Lies analyse for en nærmere drøftelse). Det er heller ikke påfallende at den aktuelle kvinne ikke melder seg. Det må ha vært sterkt stigmatiserende for unge kvinner å bli nærmest plukket opp på gaten – for så å bli med Torgersen hjem.

5. Forklarte Torgersen seg usant?

At Torgersens forklaring er usann, fremstår som mindre sannsynlig. Dette følger av behandlingen ovenfor i pkt 2, 3 og 4. Dessuten:

Det var helt unødvendig for Torgersen å lansere en ukjent kvinne for å skaffe seg et alibi for turen tilbake til sentrum. Han kunne meget vel ha funnet på alternative forklaringer for å forlate bopel uten å trekke inn utenforstående.

Torgersen ba etterforskerne om å kontrollere hans avtale med Gerd som refererte seg til et planlagt møte dagen etter. En slik invitt/mulighet for kontroll av hans forklaring ville neppe Torgersen gitt, hvis det hele var en bløff.

Familiemedlemmenes forklaringer om kvinnen bekrefter Torgersens forklaring. Hvis de skulle ønske å hjelpe ham med en uriktig forklaring om den ukjente kvinnen, ville de formodentlig funnet på å samordne ytterligere detaljer. Som påpekt ovenfor, er detaljene i morens og søsterens forklaringer i en slik overensstemmelse med Torgersens forklaring at det fremstår som  usannsynlig at Torgersen lyver.

Som vi skal komme tilbake til nedenfor, er det i tillegg et viktig forhold som sannsynliggjør at Torgersen hadde med seg en kvinne hjem, jfr. hans egen meget detaljerte og troverdige forklaring om turen tilbake til sentrum, som tok nøyaktig den tiden som han hadde disponibel.

Dette er således ytterligere et argument for at Torgersen har snakket sant, når han i en slik detalj forklarer seg om sin retur til sentrum med Gerd – som nærmest på minuttet passer med den tid man bruker på å rekonstruere returen. Dette bekrefter ikke bare Torgersens forklaring om veivalget, men også at han hadde med seg en kvinne – ellers ville veivalget ikke vært det Torgersen opplyste.

H. Konklusjon

Vi kan således konkludere gjennomgangen av bevismaterialet vedrørende nærværende punkt – etappe 5 – med:

  1. Det er overveiende sannsynlig at Torgersen returnerte til bopel ca kl 23.30 – muligens noe tidligere. Da har han et ubestridelig alibi.
  2. Torgersens opphold i Tore Hunds vei 24 har en varighet, som uavhengig av uenigheten mellom partene er helt usannsynlig langvarig i forhold til påtalemyndighetens overordnede drapsteori med hensyn til henting av fyrstikker.
  3. Torgersen hadde med seg en kvinne.

Gjenopptakelseskommisjonens utredning og analyse av de forhold som er gjengitt i nærværende punkt er mangelfull. Det er – som gjentatte ganger påvist – ikke gitt noen forklaring på hvorfor man ikke skal legge Torgersens og hans families konsistente, detaljerte og troverdige vitneprov til grunn.

Også analysen av denne etappen har en direkte tilknytning til vilkårene for gjenåpning.

Analysen og konklusjonen er et viktig moment ved vurderingen av om kriteriet «meget tvilsomt om dommen er riktig» i § 392, annet ledd, og inngår også i «egnet til»-vurderingen i § 391 nr 3. Opplysningene om Gerd representerer for øvrig «nye bevis» i relasjon til § 391 nr 3, første ledd.

VII. Var Torgersen i Skippergaten 6b på tidspunktet for brannstiftelsen?

A. Etappe 6: Dro Torgersen tilbake til Skippergaten 6 b etter oppholdet på bopel? Nærmere om «tidsskjema 2»
1. Innledning

Vi skal i punktene nedenfor nærmere analysere sannsynligheten for teorien om at Torgersen reiste tilbake til åstedet umiddelbart før kl 01.00 for å anstifte brann med den hensikt å skjule sine spor.

Vi har i punktene ovenfor påvist:

  • Påtalemyndighetens overordnede teori med hensyn til Torgersens tur tilbake til bopel for å hente fyrstikker fremstår som ulogisk og usannsynlig.
  • Torgersen kan ikke har vært ved Esther Olssons pølsebod på det kritiske tidspunktet – det kan således ikke legges til grunn at han hadde møtt Rigmor Johnsen forut for dette tidspunktet.
  • En analyse av vitneprovene som refererer seg til Rigmor Johnsens bevegelse fra Esther Olssons pølsebod til bopel viser at det ikke er grunnlag for å bygge på at Torgersen kunne være den mannen som fulgte etter henne. Samtidig foreligger det adskillige opplysninger som viser at mannen ikke kunne være Torgersen.
  • Det er ingen holdepunkter i form av taktiske bevis – som påtalemyndigheten kan ta til inntekt for at Torgersen har vært på åstedet rundt midnatt og i tiden umiddelbart etter midnatt.
  • Det er uriktig å legge vekt på Johanne Olsens forklaring med hensyn til hennes observasjon av Torgersen. Den er beheftet med store unøyaktigheter og usikkerhetsfaktorer, og står i sterk motstrid med Dagmar Torgersens nøyaktige og troverdige vitneprov.
  • Torgersen kom etter all sannsynlighet hjem ca kl 23.30 eller noe før, og da sammen med en kvinne – lenge før Johanne Olsens angivelige observasjon.

Så langt kan vi konkludere med at ikke på noe vesentlig punkt har påtalemyndigheten grunnlag i sakens bevisligheter for sin teori om at Torgersen var gjerningsmannen: Tvert imot – hvis man foretar en foreløpig oppsummering av bevissituasjonen, fremstår Torgersens forklaring med hensyn til hva han gjorde drapskvelden som vesentlig mer sannsynlig enn påtalemyndighetens drapsteori.

Påtalemyndighetens teori om at Torgersen i det hele tatt befant seg på åstedet på drapstidspunktet, er således tilbakevist som usannsynlig og sannsynligheten blir ikke større når vi skal analysere grunnlaget for å påstå at Torgersen returnerte til åstedet og var der noe før kl 01.00. Det er spørsmålet om Torgersens angivelige «retur» til sentrum som er gjenstand for behandling i dette punkt VII.

Som det fremgår nedenfor, skal vi påvise at den angivelige «tilbakekomsten» til Skippergaten 6 b er svært lite sannsynlig. På dette punkt foreligger det helt klart et nytt «bevis» i relasjon til § 391 nr 3 – det refererer seg til Dorenfeldts såkalte andre tidsskjema, jfr. nedenfor under 3.

Det er to hovedalternativer for Torgersens motiv for å reise tilbake til sentrum:

  1. Torgersens egen forklaring: Han syklet en kvinne, som han tok farvel med ved Stortinget.
  2. Påtalemyndighetens hypotese: Han reiste alene med sykkel tilbake til Skippergaten 6 b for å brenne opp liket av Rigmor og således skjule alle sine spor.
2. Påtalemyndighetens begrunnelse

Under hovedforhandlingen i 1958 fremhevet statsadvokat Dorenfeldt ett forhold som etter hans mening viste at Torgersen hadde dratt tilbake til Skippergaten 6 b:

Dorenfeldt fremla under hovedforhandlingen et nytt tidsskjema som skulle bevise at Torgersen umulig kunne ha syklet og gått den ruten han hadde forklart seg om sammen med en kvinne, og nådd frem til det stedet hvor han ble pågrepet kl 00.58.

Det vil fremgå nedenfor at Dorenfeldts andre tidsskjema rent faktisk er uriktig. Analyserer man Torgersens forklaring opp mot den tid han hadde til rådighet viser det seg tvert i mot at dette momentet taler for Torgersens uskyld – ikke det motsatte.

Før vi behandler dette forholdet nærmere, skal vi kort kommentere et annet forhold: Det er ingen vitner til denne delen av kronologien som støtter påtalemyndighetens syn for så vidt gjelder Torgersens påståtte tilbakekomst til Skippergaten 6 b fra bopel.  (Vitnet Bergersen som angivelig så Torgersen forlate åstedet, skal vi komme tilbake til nedenfor).

Det er imidlertid et mulig vitne som kan være av interesse: Ett vitne opplyste at at han hadde sett en mann og en kvinne på sykkel på den aktuelle strekningen. Det er imidlertid to forhold som i denne forbindelse må vurderes:

For det første er denne vitneobservasjonen på et tidspunkt som ligger ca. en time før Torgersens retur fra Tore Hunds vei til sentrum. For det andre mente vitnet at kvinnen satt på stangen og ikke på bagasjebrettet, slik Torgersens forklarte.

Det hefter således usikkerhet med hensyn til denne observasjonen. Denne usikkerheten er imidlertid ikke større enn at vitnet kan ha sett en time feil på klokken. I tillegg kan det midt på natten være mulig å forveksle om en kvinne sitter henholdsvis foran eller bak den som sykler. Dette blir imidlertid noe spekulativt.

Det avgjørende er imidlertid ikke om Torgersen kan sannsynliggjøre at noen har sett ham på tilbakeveien. Det avgjørende er selvfølgelig det motsatte: Har påtalemyndigheten noe som kan underbygge deres versjon, og som viser en Torgersen syklende alene til Skippergaten 6 b?

Dette er ikke tilfellet – og det føyer seg inn i rekken med hensyn til manglende bevis fra påtalemyndighetens side.

3. Nærmere om statsadvokat Dorenfeldts tidsskjema
a. Påtalemyndighetens anførsler

Det var i 1958 et meget sentralt punkt i påtalemyndighetens beviskjede at Torgersen umulig kunne ha rukket å sykle/gå den turen han oppga fra bopel og tilbake til sentrum med Gerd. Dorenfeldt forela for lagmannsretten et tidsskjema som skulle bevise at Torgersens forklaring var en tidsmessig umulighet – hans forklaring måtte være usann. Dette var selvsagt ytterligere et sterkt moment som tilsa at Torgersen løy og at han ønsket å konstruere et fiktivt alibi.

Vi skal godtgjøre at dette ikke er riktig. Ser man nærmere på Torgersens forklaring og sammenholder med den tid som vi i dag kan rekonstruere medgår til henholdsvis sykling og gange, viser det seg at medgått tid stemmer i høy grad med Torgersens forklaring.

Forholdet er således ikke bare da at ett av Dorenfeldts hovedargumenter blir nullstilt. Forholdet er at dette styrker Torgersens troverdighet: Hvordan skulle Torgersen – mens han satt isolert i varetekt – kunne rekonstruere en fiktiv tilbaketur til sentrum, oppgi hvilke avstander som henholdsvis ble syklet og gått – for så å få regnestykket til å gå opp?

Dette tidsskjemaet er således et argument for Torgersens uskyld – ikke det motsatte, som Dorenfeldt påsto.

Og ytterligere: Dette legger også – som nevnt ovenfor – føringer på sannsynligheten for at den andre delen av hans forklaring med hensyn til returen til sentrum er riktig: Det bekrefter og bestyrker også at han hadde med seg en kvinne på tilbaketuren. Hvorfor skulle han ellers sykle en betydelig omvei, nemlig til Stortinget, mens målet var Skippergaten 6 b?

b. De nærmere omstendigheter:

Aftenposten gjengir dette punktet av statsadvokatens prosedyre slik:

«Lagretten behøver ikke å overveie om de bevisst eller ubevisst har forklart seg uriktig. Det er nok å feste oppmerksomheten ved et par klokkeslett. Tiltaltes søster sier at tiltalte var hjemme, da hun fulgte sin mann til bussen, som gikk klokken 0.29. Selv om tiltalte hadde syklet med «Gerd» umiddelbart efter, ned til Grønland torv, derefter spasert med henne til Stortinget og videre alene ned over Prinsens gate til Palétomten hvor han ble arrestert kl 0.58, så ville han simpelthen ikke ha rukket å bli arrestert. Ved politiets prøver er det konstatert at den korteste tiden som trenges for å tilbakelegge denne ruten, med sykkel og til fots, er en halv time.»

Av referatet synes å fremgå at dette har vært et sentralt poeng i statsadvokatens prosedyre. Hovedoverskriften i morgennummeret 13. juni 1958 lyder:

«Løgn og dikt, sa statsadvokaten om Torgersens alibi»

Undertittelen lyder tilsvarende:

«Politiet ville ikke ha rukket å arrestere ham hvis det var slik som hans familie forklarer.»

I Arbeiderbladet for 13. juni 1958 er prosedyren gjengitt slik:

«Etter forklaringene kan han ikke ha forlatt hjemmet før 00.35, tidligst! Søsteren hadde fulgt mannen sin på en buss som gikk 00.29 (det er sjekket opp) og da hun igjen kom hjem var Fredrik i huset. Hun hørte ham gå sammen med en annen.

Men gikk han på det tidspunktet, var det ikke tid for ham til å bli arrestert i nærheten av Øst- banen kl. 00.58. Det er umulig, ærede lagrett. De har sett den bitte lille sykkelen og den storvokste piken, hvordan skulle han på 23 minutter klare å kjøre henne fra Tøyen til Grønland og deretter spasere med henne fra Grønland, opp Brugata, til til Sentrum kino, ned Akersgata, til Prinsens gate – skilles fra henne der, og selv bevege seg ned til Østbanen for å bli arrestert. Tre politifolk tok tida for arrestasjonsøyeblikket – det er ingen tvil»

Tilsvarende fremgår av Morgenpostens og Vårt Lands referater av prosedyren fra samme dag. Det må legges til grunn at pressereferatene gir et korrekt referat av prosedyren på dette punktet. Da er det flere feil. Dorenfeldt har ikke hatt holdepunkter for å plassere avgangstidspunktet til «00.35 – tidligst». Som det vil fremgå av gjennomgangen hos Lie under punkt 6.5.3.2.1 kan dette ha vært noen minutter tidligere. Henvisningen til «den storvokste piken» gjelder åpenbart Gerd Berg, men hun var ikke den Gerd som var med Torgersen. Det har statsadvokat Dorenfeldt vært klar over. Og det er oversett at hele sykkelturen har funnet sted i nedoverbakke, jf. rapport av 16. april 1958 fra politibetjent E. Plau, hvor det er uttalt:

«Terrenget fra Tore Hundsvei og til Grønlands torg er hele veien fallende og til dels sterkt.» 6

Dette passer med Torgersens forklaring. De har trillet på sykkelen så lenge det gikk nedover, og gått av den når de kom til flatmark.

I Dorenfeldts uttalelse av 17. desember 1958 – et halvt år etter hovedforhandlingen – sies det videre:

«Politiet har kontrollert tidsangivelsen og det fremgår av politiets undersøkelser at det fra Torgersens bopel i Tore Hunds vei 24 til Grønland vil medgå ca. 5 min., når man sykler. Går man så fra Grønland den rute som Torgersen selv har opplyst, til arrestasjonsstedet, medgår 25 min. Den minste tid som kan benyttes på distansen, er 30 min. Da Torgersen forlot sitt hjem vel kl. 0030 ville han ikke kunne rekke å bli arrestert kl. 00.58 hvis han hadde forholdt seg nevnt. Påtalemyndigheten kom derfor til på grunnlag av denne tidsberegning at Torgersen ikke hadde forklart sannheten.»

c. Nærmere om tidsberegningen.

i. Avgangstidspunktet

Dagmar Halvorsen, Torgersens søster, som hadde fulgt sin mann Robert Halvorsen til bussholdeplassen på Dronning Ingrids plass, forklarte 11. desember 1957:

«Jeg forlot Robert på Dr. Ingrids pl., hvor han tok bussen, sannsynligvis den siste. Kl. kunne vel da være ca. 0030.» 7

Fortsettelsen av denne forklaringen er gjengitt i punkt 6.5.2 ovenfor. Avstanden fra bussholdeplassen til Tore Hunds vei 24 er ca. 100 meter.

Robert Halvorsen forklarte samme dag:

«Vitnet var hjemme kl. 0035 og han antar derfor at han skiltes fra hustru på Lille Tøyen kl. ca. 0020…Etter at dette kom på, har v.s hustru fortalt ham at Fredrik var hjemme da hun kom inn kl. 0020, men at Fredrik da sto på farten for å dra ut.» 8

Dagmar Halvorsen forklarte ytterligere 20. desember 1957:

«Vitnet kan ikke si hvilken buss mannen fikk, men han tok i hvertfall en buss som gikk over kl 24.-. Vitnet ventet til mannen hennes gikk på bussen, og hun så således at han ble med denne.» 9

Robert Halvorsen forklarte ytterligere 8. januar 1958:

«Han … forklarer videre på spørsmål at han kom hjem til sin  bopel i Tøyengt. Kl. 0035. Dette tidspunktet er han sikker på. Han må da ha tatt bussen fra holdeplassen på Lille Tøyen ca. kl 00.30.» 10

I den rettslige forundersøkelsen forklarte han:

«Hun fulgte ham til siste buss, som går kl 12.29 og stod på holdeplassen til han gikk på bussen.» 11

Det er på det rene at det gikk en buss kl 0029. Det må være denne bussen Robert Halvorsen har tatt.

Neste spørsmål blir da hvor lang tid som har gått fra Dagmar Halvorsen gikk fra bussholdeplassen og til Torgersen og Gerd forlot Tore Hunds vei 24. Etter hennes egen forklaring må det legges til grunn at hun ikke ventet til bussavgang. Fra bussholdeplassen til Tore Hunds vei 24 er det i overkant av 100 meter. Da må det videre legges til grunn at hun har vært tilbake ca. kl 0030 eller kanskje umiddelbart før.

I avhør 11. desember 1957 forklarte Dagmar Halvorsen:

«Selv gikk jeg direkte hjem, hvor Fr. og mor fremdeles satt nede i stuen. Jeg satte meg også. Like etter hørte de alle at noen kom ned trappen, og Fr. sa at det var en jente han skulle følge hjem. Fredrik reiste seg ikke med det samme, men ble sittende litt, før han spurte mor om å få låne sin nevøs guttesykkel. Like etter dro han ut.» 12

Dagmar Torgersen forklarte 20. desember 1957:

«Vitnet forklarer at hun ble sittende på kjøkkenet og en gang mellom kl. 24-00.30 kom siktede inn på kjøkkenet og spurte om han kunne få låne syklen til Rolf. Nå var datteren kommet inn igjen og hun hørte også dette.» 13

I den rettslige forundersøkelsen forklarte Dagmar Halvorsen:

« … Derfra gikk hun rett hjem. Moren satt alene i kjøkkenet, og like etter hørte hun at det kom to ned trappen og Fredrik kom inn i stuen … . Fredrik sa at han skulle følge en pike til byen, og ba om å få låne en sykkel, … » 14

Dagmar Torgersen forklarte:

«Da datteren kom inn igjen, kom Fredrik ned igjen og sa at han skulle følge piken til byen og spurte om å få låne sykkelen til den lille nevøen … .Fredrik kom gjennom kjøkkenet og gikk ut kjøkkendøren og tok sykkelen som sto i kjøkkengangen. (Siktede bemerker at det var der han skiftet, slik at det gikk et par minutter før han gikk ut gjennom kjøkkendøren … ) Vitnet bekrefter at det foregikk slik, … Hun mener at da han reiste av gårde med sykkelen var klokken ca. 00.30.» 15

Det er enkelte uoverensstemmelser av mindre betydning her, først og fremst mellom Dagmar Halvorsens to forklaringer.

I den rettslige forundersøkelsen har Torgersen forklart:

«På foranledning av dommeren forklarer siktede at det kan ha gått 3-4 minutter fra han og Gerd forlot hans værelse og til de satt på sykkelen». 16

Det må da legges til grunn at Torgersen og Gerd har forlatt Tore Hunds vei 24 kort tid etter kl 0030. Det kan ha vært så tidlig som kl 0032. Nærmere lar det seg ikke gjøre å fastslå tidspunktet.

ii. Turen frem til pågripelsen

Om sykkelruten forklarte Torgersen i første avhør 7. desember 1957:

«De syklet ned Økernvn. og nesten til Grønland. Der gikk de av og mist. trillet sykkelen resten av vegen, idet det ikke var lys på den.» 17

Han forteller videre at hensikten var å sykle Gerd til nærmeste drosjeholdeplass. Dette var holdeplassen på Sørli plass. Da det ikke var biler inne, fortsatte de sykkelturen.

I den rettslige forundersøkelsen forklarte han:

«Han syklet ned til byen med Gerd på bagasjebrettet, og fulgte samme ruten som han var kommet oppover, bortsett fra at han gikk ned Motzfeldtsgt. mens han var gått opp Tøyengt.» 18

Senere tilføyde han:

«De syklet med en fart som ikke var vesentlig forskjellig fra den han sykler med alene. Det er mulig at den har vært litt langsommere enn vanlig fart p.g.a mørket og fordi han hadde en på. Han mener at de gikk ganske fort det stykket som ble gått fra hjørnet av Grønland og Motzfeldtsgt., og han antar at han sto høyden 1 – 2 minutter og pratet med Gerd før de skiltes.» 19

I rapport av 20. mars 1958 fra avdelingssjef K. Laugerud er det uttalt:

«Syklet strekningen Tore Hunds vei 24. (start i Økernvegen, ved trappen) – Økernv. – Havegt. – Tøyengt.– Jens Bjelkesgt. – Motzfeldtsgt x Grønland …

Søndag 13.4.-58 kl. 19.10 ved avd.sjef K. Laugerud

T. Hunds veg – 24 – Grønland, anvendt tid 5.30 min.

Tirsd. 15.4.-58 kl. 2000 ved politibetjent E. Plau

Tore Hunds veg 24 – Grønland » » 5 min.

Torsdag 17.4.-58 kl 14.45 ved politibetj. A. Heltorp

Tore Hunds veg 24 – Grønland » » 6 minutter

…

Politibetj. Heltorp syklet strekningen i trafikktiden og ble en del heftet av det.

…

Avd. sjef K. Laugerud og politibetj. Heltorp brukte sykkel av vanlig turisttype. Politibetj. E. Plau brukte den syklen som siktede var i besiddelse av ved anholdelsen.» 20

Selv om Torgersen ikke har gitt noen nøyaktig beskrivelse av sykkelruten, må det etter dette legges til grunn at sykkelturen har tatt ca. 5 minutter. Dette er åpenbart også akseptert av statsadvokat Dorenfeldt, jf. nedenfor.

En detalj her: Hvis Torgersen hadde snakket usant om sykkelturen, er det vanskelig å se noen grunn til at han skulle finne på at de syklet Motzfeldts gate i stedet for Tøyengaten på vei til sentrum.

Videre rute fra Grønland til krysset Akersgaten/Prinsens gate er beskrevet slik i avhøret 7. desember 1957:

«De gikk så bort til Sentrum kino, videre under broen ved Møllergt. og over rundkjøringen ved Arne Garborgs plass og svingte så nedover mot byens sentrum.» 21

I den rettslige forundersøkelsen heter det tilsvarende:

«De syklet til de kom ned til Grønland. Der gikk de av og trillet sykkelen opp Brogt. til Olaf Bulls plass, forbi Brannstasjonen og Akersgt., over Karl Johansgt. og til neste hjørne, hvor det er en gullsmedforretning.» 22

Ruten fra Grønlands Torg til pågripelsesstedet har vært prøvegått av tre polititjenestemenn med instruks om vanlig gangfart i april 1958. De brukte henholdsvis 25, 26 og 24 ½ minutt. 23 Hastigheten varierer således fra 4,8 km/t til 5,2 km/t.

Det er også all grunn til å tro at Torgersen gikk raskere enn vanlig gangfart når han skulle hjem etter å ha forlatt Gerd. I tillegg kommer, som nevnt ovenfor, at han antakelig har syklet og ikke gått det meste av Prinsensgate etter at han forlot Gerd.

Hvis gangfarten hadde vært 6 km/t, hadde gangtiden på denne strekningen frem til pågripelsestidsstedet vært 21 minutter, og ikke 25 minutter, slik politiet og statsadvokat Dorenfeldt har lagt til grunn.

Det er grunn til å merke seg at de polititjenestemennene som har prøvegått denne strekningen – politibetjentene A. Amundsen og K. Johansen ­- har gått langsommere nå enn da de samme to prøvegikk den strekningen de trodde vitnene Tømmereek og Casadio hadde gått. Da holdt de en hastighet på 5,5 km/t. 24 I seg selv er det usannsynlig at et ungt par som hadde vært på revy og ikke hadde spesielt liten tid til bussen, har gått fortere enn Torgersen og Gerd gjorde fra Tore Hunds vei 24 til sentrum ved denne anledningen. Men hastighetsdifferansen samsvarer også godt med at det har vært et mål for politiet å vise både at Torgersen og Gerd har brukt så lang tid at Torgersen «ikke hadde rukket å bli arrestert», for å bruke Dorenfeldts ord, og at Tømmereek og Casadio har brukt så kort tid fra Chat Noir til observasjonen av Torgersen at han kan ha rukket å møte Rigmor i krysset Karl Johansgate/Dronningens gate.

Strekningen har også vært prøvegått av andre, med andre resultater.

I brev av 3. mai 1998 til Oslo statsadvokatembeter skrev advokat Erling Moss:

«(b) Det er ikke opplyst hvor lang tid politiet brukte for å gå strekningen fra Grønland der Motzfeldtsgate munner ut og til krysset Prinsens gate/Akersgata ved Stortinget. Men jeg har selv gått strekningen slik den er oppgitt. Tidsforbruket var 17 min 20 sekunder på stoppeklokke, ca 18 minutter på min egen klokke som «inneholder» et opphold i lyskrysset ved Sentrum kino.»

I «Torgersensaken – en analyse» skriver Nils Erik Lie:

«Tirsdag 8. april 2014 kl 1340 prøvegikk jeg selv i normal gangfart ruten fra krysset Motzfeltsgate/Grønland til krysset Akersgaten/Prinsens gate. Utmålt på kart utgjør denne strekningen ca. 1600 meter. Anvendt tid, tatt med stoppeklokke, var 16 minutter og 2 sekunder. Etter fratrekk av 32 sekunder (opptalt) for venting på grønt lys i tre kryss, utgjorde netto gangtid 15 minutter og 30 sekunder. Dette tilsvarer en gjennomsnittshastighet på like over 6 km/t. Det er ingen grunn til å tro at Torgersen og Gerd har brukt lengre tid, jf. hans forklaring om at de gikk «ganske fort». 25

I upublisert manuskript «Justismordet på Fredrik Torgersen» skriver forsker Jon Ingulf Medbø:

«Som en ekstra kontroll har jeg en travel lørdag fra kl 1300 gått opp den distansen Torgersen har fortalt at han gikk sammen med Gerd. Det var altså en dag da det var mye folk i gatene. Det tok meg 16 min 0g 7 sekunder å gå hele distansen. Da gjorde jeg som Torgersen har sagt at han hadde gjort, gikk mens jeg trilla sykkelen. Det at det var mye folk i gatene og i tillegg noe regulering i form av veiarbeid, betongskiller og andre sperringer, har kosta meg om lag 1 min ekstra.» 26

Hvis vi etter dette legger til grunn at Torgersen og Gerd forlot Tore Hunds vei 24 kl 0032, at sykkelturen tok 5 minutter, gangturen 16 minutter og at de i tillegg har snakket sammen i ett minutt før de skilte lag, har klokken vært ca. kl 0054 da de skilte lag.

Når det gjelder ruten fra han forlot Gerd til pågripelsen, forklarte Torgersen i første avhør 7. desember 1957:

«Etter at mist. skiltes fra Gerd syklet mist. nedover den første paralellgaten til Karl Johansgt. på høyre side herfra nemlig Prinsensgt. Han trillet først sykkelen og da han kom til Oslo Ø. satte han seg på og syklet, og før han kom til rundkjøringen syklet han inn i parken der hvor friluftsrestauranten pleier være for å unngå politiet idet han ikke hadde lys på sykkelen. Han fikk se politiet og gikk av sykkelen, men ble pågrepet likevel.» 27

I den rettslige forundersøkelsen forklarte han:

« … Her gikk Gerd fra ham, og han fulgte den gaten han sto i, som er første parallellgate til Karl Johansgt. ned til Palehaven. Her satte han seg på sykkelen og syklet gjennom parken, det var hans mening å komme ut Bispegt. for å kjøre hjem den veien. Da han fikk se politiet, gikk han av sykkelen, og ble arrestert.» 28

De gjengitte avhørene er ikke helt klare. Men en naturlig forståelse er at han satte seg på sykkelen og syklet ned Prinsens gate, i et hvert fall så langt han kunne trille på grunn av hellingen. Fotgjengere og annen trafikk har det ikke vært. Han bekrefter selv at han syklet. Uansett om han skulle ha forlatt Gerd så sent som kl 0054, har det vært god tid til å sykle ned Prinsens gate og gjennom Paléhaven til det stedet hvor han ble observert umiddelbart før pågripelsen.

Dersom det likevel skulle legges til grunn at han har gått deler av strekningen, blir situasjonen denne:

Strekningen fra krysset Akersgaten/Prinsensgate til Havnegata ved inngangen til Paléhaven er nøyaktig 500 meter. Ved gangfart på 6 km/t tar det 5 minutter å tilbakelegge denne strekningen. På det aktuelle tidspunktet har det ikke vært trafikklys eller andre hindringer.

I «Torgersensaken – en analyse» skriver Nils Erik Lie:

«Tirsdag 8. april 2014 kl. 1300 prøvegikk jeg selv i normal gangfart strekningen fra krysset Akersgata – Prinsens gate til Strandgaten ved inngangen til Paléhaven. Anvendt tid, tatt med stoppeklokke, var 5 minutter og 30 sekunder. Etter fratrekk av 20 sekunder (opptalt) for venting på grønt lys i to av kryssene, utgjorde netto gangtid 5 minutter og 10 sekunder. 29

Samlet gangtid for hele strekningen – under forutsetning av at han har gått hele veien fra han forlot Gerd og til han ble pågrepet – kan etter dette meget vel ha vært på ca. 20 ½ – 21 minutter. Hvis vi legger til «ca. 5 minutter» for sykkelturen fra Tøyen til Grønland, ett minutts samtale før de to forlot hverandre og ca. 1/2 minutt for sykkelturen gjennom Paléhaven, har samlet anvendt tid frem til han ble observert i utgangen fra Paléhaven vært ca. 27-28 minutter, og tilsvarende kortere i den utstrekning han har syklet i Prinsens gate.

Det er i det hele tatt påfallende hvorledes påtalemyndigheten for denne delen av saken har lagt vesentlig vekt på detaljerte og eksakte tidsangivelser, mens man distanserer seg fra de enda mer eksakte tidsangivelsene i tilknytning til tidspunktet for observasjonen av Torgersen utenfor Grand.»

iii. Statsadvokat Dorenfeldts prosedyre og uttalelse av 17. desember 1958

I statsadvokat Dorenfeldts uttalelse av 17. desember 1958 er det sagt om dette:

«Politiet har kontrollert tidsangivelsen og det fremgår av politiets undersøkelser at det fra Torgersens bopel i Tore Hunds vei 24 til Grønland vil medgå ca. 5 min., når man sykler. Går man så fra Grønland den rute som Torgersen selv har opplyst, til arrestasjonsstedet, medgår 25 min. Den minste tid som kan benyttes på distansen, er 30 min. Da Torgersen forlot sitt hjem vel kl. 00.30 ville han ikke rekke å bli arrestert kl. 00.58 hvis han hadde forholdt seg sånn som nevnt. Påtalemyndigheten kom derfor til på grunnlag av denne tidsberegning at Torgersen ikke hadde fortalt sannheten.»

Gjennomgangen foran under 2 viser at statsadvokat Dorenfeldt har tatt feil når det gjelder det sentrale spørsmålet om tidsforbruket på strekningen fra Tore Hunds vei 24 til pågripelsesstedet, et spørsmål han selv har lagt betydelig vekt på i prosedyren.

Tidsforbruket utelukker ikke riktigheten av Torgersens og familiens forklaringer, slik han har gått ut fra. Unøyaktigheten med hensyn til pågripelsestidspunktet, noe som gir ytterligere utslag i Torgersens favør, er kommentert nedenfor.

iv. Pågripelsestidspunktet

Om pågripelsestidspunktet foreligger følgende opplysninger:

I egenrapport av 7. desember 1957 skriver politioverkonstabel Kåre Thomassen og politikonstabel Arne Rustad:

«Under patruljetjeneste i Havnegata lørdag den 7. des. kl. 0058 ble overkonstabel Thomassen, politikonstabel 199 Engebretsen og politikonstabel 366 Rustad oppmerksom på anholdte som kom trillende på en sykkel gjennom Palæhaven og ut i Havnegata i retning mot Gamlebyen.» 30

I avhør 18. desember 1957 har politioverkonstabel Kåre Thomassen utdypet dette. Av avhøret fremgår blant annet:

«Mens v. står på dette sted får han plutselig se siktede i saken komme trillende med en sykkel i «tranga» i Palehaven og ut i Havnegt. like ved kiosken. Akkurat i dette øyeblikk så v. på sitt armbåndsur som viste 0058, men det er mulig at hans klokke gikk 1 eller 2 minutter for sakte. V. kan ikke med sikkerhet si om han kontrollerte sitt ur med klokken på Østbanen, men dette foresvever ham og klokken på Østbanen viste det samme … Sikt. gikk ut i gaten og rundt politifolkene, hvoretter han gikk opp på fortauet og gikk i retning mot Bispebrua … Pol.konst. 366 Rustad gikk med en gang etter sikt. og stoppet sikt. ca. 5-6 meter bortenfor der hvor konstablene sto, altså i retning mot Bispebrua.» 31

Tidspunktet kl 0058 er altså ikke pågripelsestidspunktet, men det tidspunkt da Thomassen så på klokken da han først fikk øye på Torgersen, antakelig ca. 100 meter borte. Ingen av de øvrige polititjenestemennene som deltok i pågripelsen, og som er avhørt samme dag, har sagt noe om tidspunktet, bortsett fra at de har fått opplest Thomassens forklaring og godtatt den som sin egen. Dette kan naturlig nok ikke gjelde det Thomassen har sagt om at han så på sin egen klokke. Det foreligger ingen opplysninger om at pågripelsestidspunktet er loggført eller notert eller registrert på annen måte.

Det foreligger heller ikke opplysninger om at andre politifolk enn Thomassen så på klokken, og det var heller ikke arrestasjonsøyeblikket, men det noe tidligere tidspunktet da Thomassen fikk øye på Torgersen, som ble tidfestet.

Dette indikerer følgende feilkilder i tilknytning til pågripelses­tidspunktet:

  1. Det er oversett at Thomassens tidsangivelse gjelder et tidspunkt forut for pågripelsen og gjaldt en observasjon på et annet sted enn pågripelsesstedet.
  2. Det kan ikke ses bort fra at Thomassens klokke kan ha gått ett eller to minutter for sakte.

Det kan etter dette ikke ses bort fra at selve pågripelsestidspunktet ikke har vært kl 0058, men et par minutter senere.

v. Oppsummering

Opplysningene om tidspunktet da Torgersen og Gerd forlot Tore Hunds vei 24, sammenholdt med sannsynlig målt tidsforløp for sykkel- og gåturen, sannsynligheten for at Torgersen har syklet og ikke gått en del av den siste strekningen, og med at selve pågripelsestidspunktet må ha vært noe senere enn kl 0058, viser at Torgersens og familiens forklaringer fremstår som riktige, og at pågripelsestidspunktet, i stedet for å vise at han «ikke har forklart sannheten», slik statsadvokat Dorenfeldt hevdet, i stedet samsvarer med Torgersens egen forklaring.

4. Konklusjon

Vi har ovenfor gjengitt påtalemyndighetens hovedteori med hensyn til Dorenfeldts andre tidsskjema, og minnet om at dette var ett av de sentrale bevis i Dorenfeldts prosedyre.

Det kan i dag ikke være tvil om at Dorenfeldt tok munnen vesentlig for full: Det er intet belegg for å påstå at Torgersens forklaring med hensyn til de nøyaktige detaljer for så vidt gjelder hans retur til sentrum etter midnatt, er uriktig.

Et sentralt bevis fra 1958 kan derfor nullstilles. Men tidsskjemaet er i seg selv interessant. Som påpekt ovenfor, kan vi konstatere at det er et moment som bekrefter Torgersens forklaring – og således bekrefter Torgersens uskyld.

Det sentrale punkt i denne forbindelse er at Torgersen umulig kunne «gjette» så godt, og konstruere en reiserute som til de grader lot seg bekrefte ved etterfølgende kontroll. Hvor mye flaks mener påtalemyndigheten egentlig at en «morder» kan ha?

I tillegg har vi forholdet til Gerd. Rekonstruksjonen av returen til sentrum bestyrker at Torgersen hadde med seg en kvinne. Hva skulle ellers være alternativet til forklaringen på Torgersens veivalg? Dette er ikke en rute som han ville velge, hvis han sykler/går alene.

Vi minner også i denne forbindelse om at Torgersen ba om at hans forklaring ble sjekket på ett punkt: Han hadde opprinnelig tenkt å sykle Gerd til Sørli drosjeholdeplass. Han oppdaget at det ikke var noen drosjer inne – og fortsatte derfor til sentrum. Torgersen ba uttrykkelig om at hans opplysninger med hensyn til at det ikke var noen drosjer inne, ble sjekket – dette ble imidlertid ikke gjort.

I tillegg til å være helt usannsynlig heldig med hensyn til å gjette tidsforbruket, har han altså også tiltatt seg den frekkhet å anmode om hans opplysninger – som forutsetningsvis er en bløff – kunne bekreftes eller avkreftes, hvilket politiet unnlot å gjøre.

De forhold som er behandlet i nærværende punkt C har betydning når det gjelder hovedkriteriet i straffeprosessloven § 392, 2. ledd: Forholdet inngår i drøftelsen av hvorvidt dommens riktighet i dag fremstår som «meget tvilsom».

Videre er de nye opplysningene om det andre tidsskjemaet utvilsomt «nye bevis» i straffeloven § 391 nr 3’s forstand og inngår i den kumulative totalvurdering av kriteriet «egnet til frifinnelse» i bestemmelsens annet ledd.

B. Etappe 7: Bevissituasjonen for så vidt gjelder Torgersens tilstedeværelse i Skippergaten 6 b på selve brannstiftelsestidspunktet?
1. Premisser for drøftelsen

Det er flere premisser/betingelser som påtalemyndigheten må godtgjøre for at man i det hele tatt skal kunne konkludere med at Torgersen var i Skippergaten 6 b.

  1. En retur til åstedet hviler på forutsetningen om at Torgersen var på åstedet tidligere på kvelden – det er selvsagt en nær sammenheng i påtalemyndighetens teori mellom oppholdet på drapstidspunktet og oppholdet på brannstiftelses­tidspunktet.
    Vi har ovenfor påvist at Torgersen etter all sannsynlighet ikke var på åstedet på drapstidspunktet.
  2. For det andre hviler drøftelsen på premissen om at påtalemyndighetens hovedteori er riktig: Torgersen reiste tilbake til bopel for å hente fyrstikker for deretter å reise tilbake til Skippergaten 6b for å anstifte en brann.
    Vi har ovenfor påvist at denne hovedteorien fremstår som usannsynlig.
  3. For det tredje: For at en retur skal være sannsynliggjort, må man forkaste Torgersens forklaring som er sannsynliggjort ved Torgersens nøyaktige og nitide forklaring om rutevalg og varighet.
    Som påvist ovenfor fremstår Torgersens forklaring på dette punkt som meget troverdig.

Konklusjonen er altså at en retur til åstedet ut fra de ovenfor nevnte forutsetninger fremstår allerede i utgangspunktet som svært lite sannsynlig.

2. Påtalemyndighetens bevistilbud for så vidt gjelder Torgersens retur til åstedet.

Det er overhodet ingen taktiske bevis som støtter påtalemyndighetens teori. Det er ingen vitner som kan tas til inntekt for at Torgersen reiste tilbake til åstedet.

Vi kommer tilbake nedenfor til vitnet Bergersen, som hevdet at han så Torgersen på vei ut fra åstedet, og vi skal påvise at denne forklaringen ikke kan legges til grunn.

Selv om man ikke har noen taktiske bevis, minner vi om at påtalemyndigheten mener at for så vidt gjelder denne etappen har tekniske bevis, som knytter Torgersen til åstedet.

Vi skal nedenfor i del 3 påvise at dette ikke er riktig og – for ordens skyld vil vi peke på to hovedpunkter:

  1. Vi skal påvise at det såkalte avføringsbeviset ikke knytter Torgersen til drapsstedet: Etter all sannsynlighet var det dyreavføring på Torgersens sko.
  2. Påtalemyndigheten mener at antall fyrstikker på åstedet tilsvarer de manglende fyrstikker i en av de fyrstikkesker som Torgersen hadde ved pågripelsen.
    Vi skal påvise at dette ikke er tilfellet og at i den grad fyrstikkbeviset i det hele tatt skal tas med i betraktningen, slår det ut i Torgersens favør.

Totalvurderingen er at det ikke finnes bevis som sannsynliggjør Torgersens retur – denne vurderingen av både de taktiske og tekniske bevis behandles i del 5.

C. Etappe 8: Strekningen Skippergaten 6 b – pågripelsen.  Nærmere om vitneprovet fra Ørnulf Bergersen.
1. Innledning

Vi har da kommet frem til den nest siste kronologiske etappen for så vidt gjelder påtale­myndighetens teori.

Bare noen få minutter før anholdelsen, skal et vitne – Ørnulf Bergersen – ha iakttatt Torgersen i forbindelse med at han skal ha hentet en sykkel i Skippergaten 9 – en gård som lå på den siden av gaten for Skippergaten 6 b.

Det har ved de tidligere saker om gjenopptakelse/gjenåpning vært lagt ned mye arbeid og analyser i forbindelse med vitneprovet til Ørnulf Bergersen.

Vi har anmodet tidligere førstelagmann Nils Erik Lie om å foreta en særlig gjennomgang også av komplekset som knytter seg til Ørnulf Bergersen. Lie har utferdiget en egen utredning om Bergersen, som vedlegges som bilag 8 til nærværende begjæring.

Utredningen er særdeles omfattende og består av over 70 sider – og må selvsagt leses i sin helhet. I nærværende punkt gis det bare et relativt kort resymé.

Hvem var Ørnulf Bergersen? Det foreligger en psykologisk undersøkelse av Bergersen – foretatt av psykolog Kåre Bødal, datert 28. november 1958 – som langt på vei er et karakterdrap av Bergersen: Han er ikke bare mindre begavet, han blir karakterisert som en «debil psykopat» med tidligere år som morfinmisbruker.

Hans strafferegister er usedvanlig langt, og han hadde i alle år før 1958 vært ustabil og ute av stand til å finne fotfeste med hensyn til bolig og arbeid. Ved en rettspsykiatrisk undersøkelse 3. mars 1950 ble han ansett som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner. De sakkyndige anså i tillegg at det forelå en fare for gjentakelse av straffbare handlinger.

Da drapet på Rigmor Johansen fant sted, var Bergersen på rømmen i forbindelse med soning av en dom på to års fengsel fra 6. august 1956.

2. Bergersens påståtte observasjon

Bergersen skal, etter at han ble pågrepet og igjen innsatt til soning, tatt kontakt med overlege Jon Leikvam i Botsfengslet, der Bergersen sonet.

Han skal da ha opplyst at han hadde opplysninger om drapet i Skippergaten. Nærmere bestemt hadde han sett Torgersen komme ut fra en port i Skippergaten 6 b den 6. desember ca kl. 24.00. (Vår understrekning).

Han avga politiforklaring 3. juni 1957 og forklarte seg i retten lørdag 7. og mandag 9. juni 1957.

Her fortalte han hvordan han hver dag gikk hjemmefra og helt ut til Ingierodden ved Gjersjøen, hvor han oppholdt seg om dagen for å skjule seg for politiet. Han opplyste at han brukte ca 2-2 1/4 time på turen fra Gjersjøen til Østbanen, og ga en nøye oversikt over veivalget gjennom sentrum, som blant annet inkluderte Skippergaten.

Han skal da ha sett Torgersen komme ut av en port som lå på den andre siden av gaten i forhold til Skippergaten 6 b.

I sin politiforklaring forandret han tidspunktet for observasjonen fra 24.00, og opplyste at hans egen klokke viste 23.45 da observasjonen fant sted. Fordi han senere samme morgen hadde konstatert at klokken hadde saktnet med en time og 10 minutter, fant han det mer sannsynlig at observasjonen hadde skjedd kl 00.55 enn kl 23.45. Men det eneste han var rimelig sikker på, var at observasjonen hadde skjedd senere enn kl 23.45, noe han begrunnet med at det var stille i byen. Bergersens forklaring kan ikke tas til inntekt for at observasjonen skjedde presis kl 00.55, hvilket Dorenfeldt åpenbart har gjort.

Årsaken til endringen av tidspunktet var angivelig at armbåndsuret var blitt skadet samme kveld ved Gjersjøen og hadde begynt å gå for sent.

Under hovedforhandlingen påsto Bergersen at han hadde sett Torgersen komme ut av porten som over inngangen var markert med nr. 6 b. Det viste seg at en gutt, noe forut for hovedforhandlingen, men etter Bergersens angivelige observasjon, hadde snudd skiltet med gatenummeret nr 9, slik at det viste 6.

Når Bergersen insisterte på at han hadde sett gatenummeret 6 med tillegg av bokstaven «b», på gården som vitterlig var nr 9, er dette kvalifisert uriktig – det er ingen uenighet om at dette var en umulighet. Det var intet b-nummer på motsatt side av gaten. Bergersen løy utvilsomt på dette punkt, men han visste selvfølgelig ut fra sin avislesning at drapet var skjedd i 6 b.

Hvilken vekt ble Bergersens forklaring tillagt av aktor? Av avisreferatene fremgår det at Bergersens forklaring ble tillagt betydelig vekt. Det brukes utrykk som «det viktigste vitnet i saken hittil», «påtalemyndighetens hittil sterkeste kort», «kronvitne» og – i Dorenfeldts prosedyre – «nøkkelen til løsning».

Hvorvidt – og i hvilken grad – lagretten tilla Bergersens forklaring vekt, vet vi ikke. På bakgrunn av Dorenfeldts skråsikre utlegging fremstår det imidlertid som sannsynlig at den ble vektlagt.

Det er egnet til forbauselse at en aktor – som forutsettes å være objektiv – til de grader var blind for alle de varsellamper som lyste for så vidt gjelder Bergersens troverdighet. Lie har behandlet dette i punkt 4 i utredningen, jfr. s. 6-13.

3. En nærmere analyse av Bergersens troverdighet i desember 1958

Dette behandles av Lie på s. 1 flg.

Det foreligger en rekke omstendigheter som gjør at lagretten med god grunn skulle ha sett bort fra Bergersens forklaring. Det vises til gjennomgangen på side 13-17 i Lies utredning.

For det første hadde han en bakgrunn som fremstår – mildest talt – som svært problematisk. Han har kort og godt en generell troverdighet som må ligge tilnærmet på nullpunktet.

For det annet gjengir han en historie om sine daglige turer mellom Oslo sentrum og Gjersjøen som fremstår som utrolig og sterkt usannsynlig. Ikke bare det påståtte veivalget, men også den tiden han hevder å ha brukt på disse daglige, lange turene, fremstår som en umulighet.

Det er også direkte påfallende at han ikke bare husker klokkeslett nøyaktig på minuttet seks måneder i ettertid, men at han nærmest løpende skal ha registrert hva klokken var 6. desember 1957 uten at noen grunn til dette er opplyst. Og forklaringen om klokken som skal ha saknet en time og 10 minutter, deretter ha gått riktig i 6-7 timer, for så å gå tilbake til å sakne, er for absurd til å kunne aksepteres. Det gjør ikke saken bedre at han forklarte at Torgersen hadde lue på – noe som ikke var tilfellet.

Omstendighetene omkring hans insistering på at Torgersen angivelig kom ut av en port som var merket med «6 b» tyder også på at han var mer enn alminnelig villig til å klistre Torgersen til åstedet. Som det fremgår av Lies analyse, må det her dreie seg om en bevisst løgn fra Bergersens side.

I tillegg kommer at han vanskelig kan ha passert mellom Østbanestasjonen og sjøen uten å ha blitt sett av politiet. I denne forbindelse ble det for øvrig gitt direkte uriktige opplysninger fra politiet og fra statsadvokat Wiker i forbindelse med gjenopptakelsessaken i 1973 – 76.

Det er en uomtvistelig og bevisst usannhet når Bergersen ved gjentatte anledninger fremhever dette nummeret – som han til overmål plasserer uriktig i forhold til porten.

Bergersens forklaring på hvorfor han ikke gikk til politiet med sine opplysninger før hovedforhandlingen fremstår også som søkt, og var ikke nevnt i hans første politi­forklaringer.

4. Særlig om Rt. 2001 side 1565

I avgjørelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg fra 2001 er det på side 1565 uttalt:

«Hvilken vekt som er tillagt Ørnulf Bergersens vitneprov, er det vanskeligere å si noe om. Hans historie, som av Torgersen fremstilles som utrolig oppdiktet, inneholder også elementer som etter utvalgets mening ikke så lett kan tenkes å være diktet opp.»

Det beklagelige er at kjæremålsutvalget ikke presiserer hva man her har i tankene – slik sett unndrar påstanden seg enhver form for kontroll.

Dersom påtalemyndigheten skulle fastholde at det er elementer i Bergersens forklaring som «ikke så lett kan være diktet opp», ber vi om at det blir presisert hvilke momenter dette i tilfellet skal dreie seg om.

5. Hva vet vi i dag?

Det er en rekke nye omstendigheter/nye bevis i saken i forhold til situasjonen i 1958.

Gangtid

Særlig har Bergersens påstand om gangtid og avstander blitt nøye analysert. Det vises til Lies analyse i pkt 5.2. Som der påpekt, gjorde Bergersen et poeng ut av at han hadde skadet kneet og at han i den forbindelse anførte at han på den aktuelle dag – 6. desember – «sikkert brukte dobbelt så lang tid som vanlig, om ikke enda lenger tid». Hvis dette skal legges til grunn, indikerer det – som Lie påpeker – at han ikke kan ha vært i sentrum før ca kl 02.00.

Nattlosji

Videre analyserer Lie også omstendighetene omkring Bergersens forklaring med hensyn til nattlosji (i pkt 5.4) og påviser at Bergersens forklaring overhodet ikke stemmer med de nå innsamlede opplysninger med hensyn til når det var soloppgang i Oslo 7. desember.

Bergersens armbåndsur

Enda viktigere er analysen mht. Bergersens endrede forklaring for tidspunkt da han observerte Torgersen, se pkt 5.5. hos Lie.

Dette er det Gjenopptakelseskommisjonen som er nærmest til å utrede – men i bilag 8 er utredningen foretatt. Konklusjonen er at Bergersens forklaring for så vidt gjelder den angivelige forsinkede klokke «er så usannsynlig at det trygt kan ses bort fra».

Bergersen ville blitt oppdaget

Lies analyse behandler også tilstedeværelsen av politimenn i området rundt Skippergaten 6 b – se også pkt 4.1. Det fremgår av utredningen at det er lite sannsynlig at Bergersen ikke ville blitt lagt merke til/oppdaget av de mange patruljerende polititjenestemenn i området – hvis hans forklaring var sann. Bergersen var på dette tidspunkt etterlyst av politiet fordi han var på rømmen fra Botsfengselet.

Uoverensstemmelsene i Bergersens forklaring

Analysen gjennomgår alle uoverensstemmelsene i Bergersens forklaring – se pkt 5.7 – som ytterligere bekrefter Bergersens totale mangel på troverdighet. Han må ha løyet bevisst.

Ingen iakttakelse av guttesykkel

En siste – men svært interessant detalj: Torgersen brukte som kjent nevøens guttesykkel, som var altfor liten for ham. Sykkelens størrelse var – sammen med at det ikke var lykt på sykkelen – årsaken til at han ble pågrepet. Det er helt uforståelig at ikke Bergersen – hvis det virkelig er sant at han iakttok Torgersen – la merke til at sykkelen var en liten guttesykkel. Dette er spesielt påfallende når man vurderer alle de øvrige detaljene som Bergersen påstår han husker.

6. Bergersens motiv

Også på dette punkt foreligger det nye opplysninger: Ved hovedforhandlingen i 1958 var det ikke kjent at Bergersen på tidspunktet for hans henvendelse fengsels­myndighetene/påtalemyndigheten hadde en benådningssøknad under behandling. Denne var sendt 17. februar 1958.

Det er selvfølgelig ikke slik at det var noen avtale mellom Bergersen og påtalemyndigheten, hvor hans forklaring nærmest ble kjøpt. Spørsmålet er imidlertid om ikke Bergersen ønsket å styrke sin benådningssøknad gjennom å avgi en forklaring som støttet påtalemyndighetens sak. Resultatet ble en ettergivelse av en del av den gjenstående straff. Påtalemyndigheten vil selvsagt anføre at det ikke er noen form for årsakssammenheng på dette punkt – og det lar seg selvsagt umulig motbevise. Det sentrale er imidlertid ikke hva som var den faktiske begrunnelse for ettergivelse av reststraffen, men at Bergersen muligens tenkte at en støttende vitneerklæring i Torgersen-saken ville bli sett på med sympati ved behandlingen av søknaden.

7. Konklusjon

Når man sammenholder de omstendigheter som medfører at tilliten til Bergersens troverdighet var sterkt redusert i 1958, med det vi i ettertid vet om Bergersen og de direkte usannsynligheter og usannheter som hefter ved hans forklaring, medfører dette at vi trygt kan se bort fra hele forklaringen. Den har kort og godt ingen bevisverdi i forholdet til Torgersens befatning med drapet på Rigmor Johnsen.

Som nevnt ovenfor, vet vi ikke hva lagretten la til grunn. Konklusjonen er at den ikke skulle vært tillagt noen vekt i 1958. Og vi kan i dag med sikkerhet konstatere – på bakgrunn av de tilleggsmomenter som har fremkommet med hensyn til Bergersen –at bevisverdien er  null.

I den grad Bergersens forklaring ble tillagt vekt i 1958, er det ut fra sakens nye omstendigheter påvist at dette i så fall var klart uberettiget.

Et siste poeng som fremstår som svært spesielt er at da Torgersen hørte Bergersens forklaring i lagmannsretten ble han sterkt opphisset og angrep Bergersen. Det oppsto store tumulter og Torgersen ble lagt i jern. Noe moment i Torgersens disfavør kan dette umulig være: Torgersen hadde ikke noen problemer med å ta inn over seg andre vitneforklaringer som han sikkert reagerte på, men da Bergersen serverte sine usannheter kokte det tydeligvis over for Torgersen. Han visste hva som sto på spill, og som det ved gjentatte ganger har blitt fremhevet: Slik kan en uskyldig mann reagere i desperasjon over en åpenbart usann forklaring.

Vitneprovet fra Ørnulf Bergersen kan vi således trygt se bort fra i sin helhet. Det representerer kort og godt en falsk forklaring.

8. Særlig om forholdet til straffeprosessloven § 391 nr 1

Vi har vurdert om vi i denne forbindelse skal anføre at straffeprosessloven § 391 nr 1  kommer til anvendelse. Her heter det at man kan gjenåpne en sak til fordel for siktede bl.a. når et vitne har gitt falsk forklaring i saken og det ikke kan utelukkes at dette har innvirket på dommen til skade for siktede.

Vi har prinsipalt ikke villet påberope oss denne bestemmelsen, som bl.a. krever – i tillegg til at forklaringen er falsk – at det ikke kan utelukkes at vitneprovet kan ha innvirket på dommen til skade for siktede.

Med den tilnærmet 100 % visshet som de sakkyndige konkluderte med for så vidt gjelder de tekniske bevis, legger vi til grunn at lagretten hadde kommet til det samme resultatet uten at Bergersen eventuelt ville ha forklart seg.

Vi understreker imidlertid at hvis Gjenopptakelseskommisjonen skulle være av den oppfatning at vi ikke kan se bort fra at vitneprovet fra Bergersen kan ha innvirket på dommen til skade for Torgersen, vil § 391 nr 1 bli påberopt subsidiært.

Forholdet er således at det beror på kommisjonens vurdering av hvordan de tre viktigste tekniske bevis ble oppfattet i 1958 med hensyn til hvorvidt § 391 nr 1 vil bli anført som et selvstendig gjenåpningsgrunnlag.

Når det gjelder Bergersens forklaring og forholdet til gjenåpningshjemlene, er det klart at med den kunnskap man i dag har om den sannsynlige sannhetsgehalt i Bergersens forklaring, innebærer dette at nok et viktig bevis fra påtalemyndighetens side kort og godt er nullstilt. Dette er således ytterligere et element i Torgersens favør når det gjelder vurderingen av «meget tvilsomt om dommen er riktig» i § 392, 2. ledd. I tillegg er det en rekke nye opplysninger for så vidt gjelder Bergersens sak som fremlegges i nærværende gjenåpningsbegjæring, se utredningen som tidligere førstelagmann Nils Erik Lie har utarbeidet, jfr. ovenfor nevnte bilag 8.

Dette er «nye omstendigheter» i relasjon til § 391 nr 3 og også – i likhet med svært mange andre momenter – faktorer som skal vurderes under ett i forbindelse med den kumulative drøftelse av «egnet til frifinnelse» i § 391 nr 3.

D. Etappe 9: Etterfølgende forhold

Torgersen ble arrestert rundt kl 01.00. den 7. desember. I de etterfølgende avhør inviterte han etterforskerne til at hans forklaring ble sjekket av politiet på to punkter:

Som kjent forklarte Torgersen at han hadde tenkt å slippe av Gerd ved drosjeholdeplassen på Sørli-plass. Her var det imidlertid ingen drosje inne – Gerd ble deretter syklet til sentrum. Det sentrale i saken er i denne forbindelse at Torgersen inviterte til at hans opplysning skulle sjekkes: Han ba politiet om å undersøke om ikke man kunne få en bekreftelse fra drosjesentralen på at det på det aktuelle tidspunktet ikke var noen drosjer på det aktuelle drosjestedet.

Dette var et kontrollspørsmål som han umulig kunne gjette utfallet av – og som ville hatt svært kjedelige konsekvenser for hans alibi, hvis det ikke skulle stemme.

Og Torgersens «frekkhet» går som nevnt videre: Han opplyser at han skulle møte den kvinnen han syklet til sentrum dagen etter. Også dette ville vært meget enkelt for politiet å kontrollere. Og også her må Torgersen ha tatt en betydelig sjanse: Hvis politiet hadde tatt han på ordet og det ikke hadde dukket opp noen kvinne som passet med Torgersens beskrivelse, ville dette utvilsomt vært et argument i Torgersens disfavør.

Men politiet fulgte ikke opp noen av Torgersens anmodninger. Hvorfor? Det kan man bare undres over.

E. Oppsummering av spørsmålet om Torgersen returnerte til åstedet ved brannstiftelses­tidspunktet

Vi kan da oppsummere punktene etappe 6-9: Foretar man en samlet vurdering må konklusjonen nødvendigvis bli at de taktiske bevis ikke på noen måte kan tas til inntekt for at Torgersen returnerte til åstedet. Tvert imot er hans forklaring så nøyaktig og så presis med hensyn til hans retur til sentrum at den fremstår som sann. Og som det har vært påpekt, kan det i praksis ikke være mulig å konstruere en så nøyaktig og nitid forklaring i forbindelse med denne etappen, som ved nærmere kontroll viser seg å stemme.

Det er av særlig betydning at de to taktiske bevis som Dorenfeldt særlig fremhevet i 1958 – det såkalte tidsskjema nr 2 og Bergersens forklaring – er nullstilte. Bergersens forklaring kan vi med sikkerhet tilbakevise som åpenbart uriktig. Analysen av tidsskjema 2 er ikke bare nullstilt i forhold til Dorenfeldts teori. Gjennomgangen viser – som nevnt ovenfor – at dette er et moment som snus i Torgersens favør.

Og på begge disse to viktige punktene er det tale om nye omstendigheter/nye bevis i relasjon til straffeprosessloven § 391 nr 3.

Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av faktum er fragmentarisk og usystematisk. Kommisjonen har aldri foretatt en samlet analyse av hele Torgersens påståtte bevegelses­mønster på drapskvelden, en analyse som gjør en retur tilbake til åstedet lite sannsynlig når man hensyntar den totale bevissituasjon i forhold til de taktiske bevis.

VIII. Oppsummering av de taktiske bevis

A. Innledning

Vi skal i denne avsluttende avdelingen foreta en totalvurdering av hele del 2 punkt I – VII. Hvorvidt Torgersen var Rigmor Johnsens drapsmann avhenger av hvordan man besvarer følgende delspørsmål:

  1. Var Torgersen på åstedet på drapstidspunktet? – se B nedenfor.
  2. Er påtalemyndighetens hovedteori om at Torgersen vendte tilbake til bopel for å hente fyrstikker for deretter å returnere til Skippergaten 6 b sannsynlig/rimelig? – se C nedenfor
  3. Returnerte Torgersen til åstedet for å anstifte en mordbrann? – se D nedenfor.

Det er en dramatisk forskjell på bevissituasjonen i 1958 sammenholdt med 2015. Det er grunn til å understreke at samlige av de sentrale taktiske bevis som Dorenfeldt spesielt fremhevet i sin redegjørelse av desember 1958, er vesentlig svekket eller nullstilt.  Og ikke bare det – de slår i dag delvis ut i Torgersens favør.

B. Var Torgersen på åstedet på drapstidspunktet?

Vi viser til gjennomgangen ovenfor. Denne gjennomgangen viser at det er lite sannsynlig at Torgersen var på åstedet for drapet på drapstidspunktet.

Vi påviste at det ikke er holdepunkter for at Torgersen kunne være ved Esther Olssons kiosk samtidig med Rigmor Johnsen.

  • For det første ligger Dronningens gate et godt stykke fra hans naturlige hjemvei til Lille Tøyen
  • I tillegg – og det er viktigere – kan Torgersen ikke ha rukket frem til Esther Olssons kiosk på det avgjørende klokkeslettet. Påtalemyndighetens tidsskjema passer kort og godt ikke, og må strekkes på en usannsynlig måte for å stemme med påtalemyndighetens antakelser.

Vi påviste at det heller ikke er holdepunkter for at det var Torgersen vitnene så på strekningen Dronningens gate – Skippergaten 6 b. Vitnene så med overveiende sannsynlighet en annen person. I denne forbindelse må man legge vesentlig vekt på forklaringen til Esther Olsson – som er det eksterne vitnet som uten tvil observerte Torgersen best. Det er således særlig grunn til å vektlegge hennes forklaring, som for øvrig påpekte at den aktuelle mannen ikke snakket Oslo-dialekt.

I tillegg er det grunn til å peke på de objektive og tidsnære karakteristika som Arne Thoresen ga i sine forklaringer og at Thoresen og Georg Syvertsen – uavhengig av hverandre – fremhevet at den som fulgte etter Rigmor Johnsen hadde sko som måtte ha jernbeslag eller lærhæler på skoene – noe Torgersen ikke hadde.

Vi påviste også at Torgersen neppe kunne være drapsmannen ut fra en analyse av selve oppholdet på åstedet.

Endelig gjennomgikk vi strekningen Skippergaten 6 b – Tore Hunds vei 24. Vi understreket den sterke usikkerheten som er forbundet med Johanne Olsens forklaring, og hvordan denne umulig lar seg harmonere med drosjesjåfør Otto Strands forklaring. Hennes forklaring fremstår også som en feilobservasjon ut fra en rekke andre momenter: Torgersens eventuelle hjemreise fra Skippergaten går ikke over Youngstorget, og det er helt unaturlig å ta drosje fra Youngstorget for deretter å oppholde seg i lengre tid på bopel.

Forklaringen er også fundamentalt uforenlig med den meget detaljerte og troverdige forklaringen fra Dagmar Torgersen med hensyn til Torgersens ankomsttid til bopel.

Sammenholder man påtalemyndighetens teori med Torgersens konsistente og troverdige forklaring, kan man bare konstatere at påtalemyndighetens bevisbyrde – isolert sett for dette punkt – ikke er i nærheten av å være oppfylt.

Torgersen kan ikke ha vært på åstedet på drapstidspunktet – dette fremtrer som svært lite sannsynlig.

C. Nærmere om Torgersens opphold på bopel – den logiske brist i påtale­myndighetens teori

I VI ovenfor ble det påpekt at påtalemyndighetens påstand om at Torgersen kom hjem rundt midnatt den 6. desember savner støtte i de aktuelle vitneforklaringer. Igjen må det legges vesentlig vekt på morens forklaring, som ble opptatt kun timer etter arrestasjonen, og som gir Torgersen alibi.

På grunnlag av vitneforklaringene er det videre sannsynliggjort at oppholdet på bopel varte så lenge som Torgersen har forklart seg om ved arrestasjonen, og som han hele tiden har holdt fast ved.

Vi har i tillegg påpekt at oppholdet – slik påtalemyndigheten ser det – har en lengde som gjør påtalemyndighetens hovedteori og motivet for hjemreisen lite sannsynlig. Det er ytterligere grunn til å reise spørsmål ved påtalemyndighetens forutsetninger om omstendighetene omkring selve hentingen av fyrstikkene.

Videre er det på dette punkt grunnlag for å minne om at det fremstår som mer sannsynlig at Torgersen hadde med seg en kvinne enn at han ikke hadde det. Det forhold at kvinnen i ettertid ikke er identifisert, medfører ikke at man kan neglisjere troverdige og detaljerte vitneprov.

Endelig minner vi om at påtalemyndighetens hovedteori og motivet for returen til bopel for å hente fyrstikker er direkte usannsynlig. Denne hovedteorien fremstår som usannsynlig – bare dette forhold tilsier at Torgersen neppe er Rigmor Johnsens drapsmann.

D. Var Torgersen på åstedet i forbindelse med brannstiftelsen?

Påtalemyndighetens usannsynlige overbyggende teori danner premisset for tilleggsspørsmålet om Torgersen vendte tilbake til åstedet i forbindelse med brannstiftelsen.

I denne forbindelse er det påvist at Torgersens detaljerte redegjørelse for sin retur til sentrum, hvor han allerede i sine første forklaringer var meget detaljert med hensyn til strekning og hvilken del av strekningen som ble henholdsvis gått og syklet, har forklart seg på en måte som er meget troverdig når man sammenholder hvilken tid dette tar med den tid som gikk fra Torgersen forlot bopel til han ble arrestert.

En slik detaljert forklaring som til de grader stemmer med en etterfølgende kontroll kan Torgersen umulig ha gjettet eller diktet opp.

Det er heller ingen bevis som knytter Torgersen til åstedet på brannstiftelsestidspunktet jfr. punkt (X)

Det er påvist at vitnet Ørnulf Bergersen bevisst avga en usann forklaring, og at også de etterfølgende omstendigheter er egnet til å styrke Torgersens forklaring.

Konklusjonen på dette punkt er – som påpekt ovenfor – at påstanden om at Torgersen returnerte til åstedet i forbindelse med en brannstiftelse er usannsynlig.

E. Den avsluttende helhetsvurdering av samtlige taktiske bevis

Avslutningsvis må man vurdere samtlige av de taktiske bevis vi har behandlet kumulativt og i sammenheng:

  • Torgersen har ikke vært på åstedet på drapstidspunktet
  • Påtalemyndighetens overordnede teori med hensyn til motivet for returen til bopel (hentingen av fyrstikker) er direkte ulogisk og lite sannsynlig
  • Det er usannsynlig at Torgersen har vendt tilbake til åstedet for å anstifte en ildebrann

Når man kumulerer disse tre forhold, blir sannsynligheten for at Torgersen var Rigmor Johnsens drapsmann – ut fra en totalvurdering av de taktiske bevis – minimal.

Spørsmålsstillingen etter dette blir om de tekniske bevis, som vi skal gjennomgå i del 3, er av en slik karakter at de er egnet til å snu konklusjonen som vi har trukket på grunnlag av de taktiske bevis.

Som vi skal godtgjøre, viser det seg imidlertid at vi på grunnlag av nye bevis og nye analyser av de tekniske bevis må konkludere med at disse støtter og bekrefter den konklusjon som vi har trukket på grunnlag av de taktiske bevis. Dette er temaet for neste del.

Gå videre til Del 3: De tekniske bevis.

Notes:

  1. Denne urimeligheten ble allerede påpekt av André Bjerke i en artikkel i Dagbladet for 2. juni 1973 med tittelen «Mordet i Skippergaten. Kriminalfortelling av Michael Grundt Spang (Efter ide av L.J. Dorenfeldt)». Artikkelen er trykket opp på ny i festskrift til Fredrik Fasting Torgersen (2014) s. 31 flg., se bilag 2. Bjerkes analyse har en retorisk og ironisk form, men er både velskrevet og humoristisk. Det er enkelte faktiske feil i «anmeldelsen», som f eks fremstilling av låst port i Skippergaten 9 og gjengivelse av drosjesjåførenes politiforklaringer. Disse feilene har imidlertid ingen innflytelse på Bjerkes påvisning av påtalemyndighetens ulogiske og usannsynlige hovedteori. ↩
  2. Dok. 6 s. 4 ↩
  3. Dok. 45 s.21 ↩
  4. Dok. 22 s. 25 ↩
  5. Dok. 22 s. 33 ↩
  6. Dok. 48 ↩
  7. Dok. 18, s. 75 ↩
  8. Dok. 18, s, 74. ↩
  9. Dok. 18, s, 79. ↩
  10. Dok. 22, 2. 23. ↩
  11. Dok. 45, s. 10. ↩
  12. Dok. 18, s. 75. ↩
  13. Dok. 18, s. 77. ↩
  14. Dok. 45, s. 8. ↩
  15. Dok. 45, s. 6. ↩
  16. Dok. 45, s. 11. ↩
  17. Dok. 6, s. 2. ↩
  18. Dok. 45, s. 3. ↩
  19. Dok. 45, s. 11. ↩
  20. Dok. 47, s. 2 ↩
  21. Dok. 6, s. 2. ↩
  22. Dok. 45, s. 3. ↩
  23. Dok. 47,s. 2. ↩
  24. Jf. Nils Erik Lie: Torgersensaken – en analyse, s. 43. ↩
  25. Nils Erik Lie: Torgersensaken – en analyse, s. 76. ↩
  26. Jon Ingulf Medbø: Justismordet på Fredrik Torgersen, s. 160. ↩
  27. Dok. 6, s. 2. ↩
  28. Dok. 45, s. 4. ↩
  29. Nils Erik Lie: Torgersensaken – en analyse, s.76-77. ↩
  30. Dok. 5, s. 1. ↩
  31. Dok. 18, s. 83. ↩