Begjæring om gjenåpning (del 5)

Begjæring om gjenåpning av Borgarting lagmannsretts dom av 16. juni 1958: Den offentlige påtalemyndighet mot Fredrik Ludvig Fasting Torgersen, født 01.10.1934. Av advokat Cato Schiøtz og advokat Pål W. Lorentzen.

Del 1: Generelt
Del 2: De taktiske bevis. En analyse av påtalemyndighetens teori.
Del 3: De tekniske bevis.
Del 4: Etterforskningen, rettssaken og behandlingen av Torgersen.
Del 5: Det rettslige grunnlaget for gjenåpning.
Del 6: Avsluttende bemerkninger.

Begjæringen ble overlevert Gjenopptakelseskommisjonen 11. juni 2015. Den kan også lastes ned i pdf-format. (Foto: Johannes Granseth)

DEL 5: En påvisning av at det er rettslig grunnlag for gjenåpning i henhold til straffeprosesslovens bestemmelser

Innhold

I. Innledning
- A. Formålet
- B. Den videre disposisjon
II. Vilkårene for gjenåpning i henhold til straffeprosessloven § 392, annet ledd er tilfredsstilte
III. En påvisning av at vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 er til stede
IV. En tenkt rettsbelæring
V. Alternative måter å vurdere sakens bevisligheter på?

I. Innledning

A. Formålet

I del 1 – 3 ovenfor har vi gjennomgått og drøftet de spørsmål som først og fremst knytter seg til bevisførselen og bevisvurderingen i Torgersen-saken. Vi har påvist at situasjonen i dag er en totalt annen enn i 1958. Alle de bevis som den gang ble tillagt avgjørende vekt, er sterkt svekket. I del 4 har vi påvist noen uheldige sider ved etterforskning, hovedforhandling og i tiden etter hovedforhandlingen.

I nærværende del 5 skal vi knytte denne gjennomgangen opp til straffeprosesslovens hjemler for gjenåpning, dvs. § 391 nr. 3 og § 392, annet ledd.

B. Den videre disposisjon

I punkt II nedenfor skal vi påvise at også vilkårene for gjenåpning etter § 392, annet ledd er tilfredsstilt.

I punkt III skal vi påvise at vilkårene for gjenåpning i henhold til § 391 nr. 3 også er tilfredsstilt.

I punkt IV skal vi gjengi en «tenkt rettsbelæring», som er utferdiget av Nils Erik Lie.

I punkt V skal vi knytte noen kommentarer til alternative måter å vurdere bevisene på.

I punkt VI skal vi oppsummere og konkludere.

Årsaken til at vi behandler § 392, annet ledd før § 391 nr. 3, er at denne bestemmelsen er enklere i sin oppbygning og reiser færre tolkningsalternativer. I tillegg tar § 392, annet ledd utgangspunkt i dagens bevissituasjon – dette i motsetning til § 391 nr. 3. I rettspraksis ser man at § 392, annet ledd anvendes som primærhjemmel – den benyttes uten at domstolene tar stilling til om vilkårene i § 391 nr. 3 også er tilfredsstilte.

II. Vilkårene for gjenåpning i henhold til straffeprosessloven § 392, annet ledd er tilfredsstilte

A. Rettskildebildet

1. Ordlyden

Som tidligere påpekt, er det et springende punkt om vilkårene «når særlig forhold gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny», er tilfredsstilte.

Dette var ordlyden frem til en lovendring 11. juni 1993 nr 80 da kriteriet «meget tvilsomt» ble endret til «tvilsomt». Det er imidlertid vanskelig å se at denne endringen har hatt nevneverdig praktisk betydning. For dommer som ble rettskraftige før 1. januar 1980 – herunder Torgersen-saken – gjelder den opprinnelige ordlyden.

Det skal altså foretas en nåtidsvurdering av domsresultatet, hvordan fremstår bevissituasjonen i dag?

2. Motivene

I motivene er det påpekt at § 392, annet ledd har karakter av en sikkerhetsventil. Det er videre understreket at gjenåpning også kan skje selv om det ikke foreligger nye bevis, men at en ny analyse av beviskjeden får den tidligere dom til å fremstå i et tvilsomt lys.

Bestemmelsens vilkår oppsummeres på følgende måte: Det avgjørende er om

… saken alt i alt stiller seg slik at det etter Rettens oppfatning bør skje en ny prøvelse av saken for at man skal følge seg overbevist (vår understreking), om at ingen urett har skjedd – denne formuleringen fremheves også i rettspraksis.

3. Juridisk teori

For en generell gjennomgang av bestemmelsen vises til Bjerke/Keiserud/Sæthers fremstilling i deres kommentarutgave til straffeprosessloven (4. utgave).

4. Rettspraksis

Tidligere førstelagmann i Borgarting lagmannsrett, Nils Erik Lie, har gjennomgått rettspraksis i sin utredning om Torgersen-saken, som er vedlagt som bilag 1 (pdf) til nærværende begjæring.

Det vises til Lies gjennomgang fra s. 11 flg. Vi refererer kort fra følgende dommer:

Rt. 1997 s, 1186

Her heter det at det er av stor betydning om de forhold som tas opp i gjenopptakelsesbegjæringen bare har betydning for en begrenset del av det samlede bevismaterialet, eller om de har betydning for de fleste av de avgjørende bevis.

Som vi har påvist i detalj ovenfor i del 2 og del 3, er nærværende gjenåpningsbegjæring begrunnet i en vurdering og analyse av nær sagt samtlige av de bevis som må ha stått sentralt i 1958 – dette gjelder både de taktiske og de tekniske bevis.

Slik sett er Torgersen-saken helt spesiell i gjenåpningssammenheng.

Rt. 1997 s.1372

Denne avgjørelsen tas med fordi den presiserer bevisbyrden til påtalemyndigheten.

Her heter det:

Uten en forklaring fra fornærmede som fjernet all rimelig tvil (vår understrekning) om at samleiet ikke var frivillig og all rimelig tvil om at domfelte ved den utuktige omgang var seg bevisst dette, ville det ikke være grunnlag for domfellelse.

Det samme er understreket i Bumerangsaken, jfr. Rt. 1998 s. 11.

«Dette er ikke en bevisvurdering som i tilstrekkelig grad tar hensyn til den viktige rettssikkerhetsgaranti som ligger i at enhver rimelig tvil (vår understrekning) skal komme tiltalte til gode.»

Rt. 1998 s. 11 og Rt. 1999 s. 554

I en rekke saker som har resultert i gjenopptakelse/gjenåpning har man ikke lagt avgjørende vekt på hensynet til umiddelbar bevisføring, men har gjenåpnet en sak på tross av omfattende vitneforklaringer i forbindelse med den opprinnelige straffesak.

Dette gjelder ikke bare bumerangsaken jfr. Rt. 1998 s. 11, men også den såkalte colombianer-saken, jfr. Rt. 1999 s. 554. Her var skyldspørsmålet avgjort på grunnlag av en umiddelbar bevisføring med forklaringer fra de tiltalte og vitnene. Ikke desto mindre ble saken gjenopptatt under henvisning til at det var foretatt en uriktig opplesning av en politiforklaring.

Som Lie påpeker på s. 13, er columbianer-saken et godt eksempel på en konkret vurdering av hva som måtte ha vært avgjørende for lagretten. Saken ble gjenopptatt på grunnlag av en nærmere analyse av politiforklaringene – uten problematisering av at forklaringene i retten kunne ha falt annerledes ut.

Og som Lie påpeker i sin oppsummering på side 14:

Betydningen av umiddelbar bevisførsel for den dømmende rett har vært understreket, men dette har ikke forhindret en detaljert gjennomgang av bevisbildet med utgangspunkt i foreliggende etterforskningsdokumenter, også i saker hvor skyldspørsmålet har vært avgjort av en lagrett.

Dette må selvsagt også gjelde Torgersen-saken.

Rt. 03 s.1538

I Torgersen-saken har for øvrig ikke de tekniske bevis blitt redusert i verdi som følge av at det har gått lang tid, og det er også slik at det – med et par unntak – heller ikke er innhentet nye forklaringer som medfører at tidligere forklaringer svekkes – jfr. her Rt. 2003 s. 1389 – særlig s. 1538. (Referert av Lie på s. 15).

Rt. 94 s. 1149

Lie refererer på s. 16 til Lilandsaken, Rt. 1994 s. 1149, som et klassisk eksempel på at nye sakkyndige uttalelser medførte en sterk svekkelse av verdien av de opprinnelige sakkyndige uttalelsene.

Selv om også disse (d.v.s. de nye medisinske sakkyndige uttalelsene) også ga uttrykk for tvil og forbehold, blir forskjellen så stor at de nye erklæringene må anses som nye bevis i saken.

Også i Torgersen-saken er det en vesentlig forskjell på de gamle og nye sakkyndige erklæringene og denne vesensforskjell medfører i seg selv at det foreligger «nye bevis» i lovens forstand. Denne presiseringen kan vi ikke se at Gjenopptakelseskommisjonen har tatt hensyn til i sin diskusjon av hva som er «nye bevis» i relasjon til § 391 nr. 3.

Og – som vi har understreket gjentatte ganger: Når de tekniske bevis i ettertid svekkes, eller som i Torgersen-saken, viser seg å være tilnærmet verdiløse som bevis for Torgersens skyld, blir bevissituasjonen en vesentlig annen ved at de taktiske bevis får desto større vekt.

B. En nærmere gjennomgang av de sentrale kriteriene i ordlyden i § 392, annet ledd

1. Tolkningen av «særlige forhold»

Det er sikker rett at det ikke er noen begrensninger med hensyn til hvilke «særlige forhold» som kan trekkes inn i vurderingen. Dette gjelder både «gamle» bevis – dvs. bevis som ble forelagt i 1958 – og nye bevis.

Situasjonen er kort og godt at alt som kan tenkes å påvirke vurderingen av om den avsagte dom er riktig, kan hensyntas.

Dette innebærer at alle de momenter som er nevnt ovenfor i del 2 om de taktiske bevis og i del 3 om de tekniske bevis skal inngå i vurderingen, herunder alle nye sakkyndige utredninger av de tekniske bevis, samt alle nye analyser av tidligere bevis.

I tillegg kan eventuelle prosessuelle feil inngå i vurderingen.

Gjenopptakelseskommisjonen har ingen spesiell drøftelse av uttrykket «særlige forhold», og knytter heller ikke drøftelsen av disse opp til sakens faktum i sine 2006/2010-vedtak.

2. Tolkningen av vilkåret «om dommen er riktig»

Dette er bestemmelsens nøkkelkriterie med hensyn til om vilkårene for gjenåpning er til stede.

Spørsmålsstillingen i denne forbindelse er om påtalemyndigheten i dag kan påvise at en ny hovedforhandling vil føre til samme resultat som i den fellende dommen fra 1958. Dette vil i praksis være et spørsmål om påtalemyndigheten kan oppfylle den meget strenge bevisbyrde som påtalemyndigheten har i svært alvorlige straffesaker – jfr. presiseringen av bevisbyrden i de to ovenfor nevnte høyesterettsdommene fra Rt. 1997 s. 1372 og 1998 s. 11. Man kan derfor omformulere dette vilkåret i § 392, annet ledd og spørre om påtalemyndighetens bevisbyrde i dag ville være oppfylt på grunnlag av den samlede bevissituasjon.

Det skal i denne forbindelse foretas en kumulativ vurdering av betydningen av samtlige «særlige forhold». Det er en feil ved kommisjonens tidligere vedtak at man ikke legger en slik kumulativ vurdering til grunn for vurderingen av dette kriteriet – langt mindre fremhever kommisjonen hvilke elementer som skal inngå i vurderingen og hvordan de skal vektes innbyrdes.

Kommisjonen foretar gjennomgående en løpende drøftelse av spørsmålet om hvert enkelt av de omtalte forhold – isolert sett – medfører at dommen fremstår som uriktig. Ikke på noe punkt kan det sees at man foretar den nødvendige helhetlige kumulative vurdering.

På dette punktet foreligger det således en rettsanvendelsesfeil og en saksbehandlingsfeil ved kommisjonens tidligere vedtak.

Vi kommer tilbake til subsumsjonen med hensyn til kriteriet «om dommen er riktig», jfr. nedenfor, og vil påvise at dette vilkåret er oppfylt.

I denne omgang innskrenker vi oss til å påpeke at det fremgår av del 2 og del 3 ovenfor at det foreligger en rekke nye bevis, som ikke var tema under hovedforhandlingen i 1958. Det som er det spesielle med Torgersen-saken, er, som nevnt ovenfor, at disse nye bevis medfører at de «gamle» avgjørende tekniske bevis fra 1958 er sterkt svekket.

Og ikke bare er de svekket, enkelte av de sentrale bevis er mer enn nullstilte, i den forstand at flere av dem i dag er snudd og nå tilsier at Torgersen ikke er gjerningsmannen. Dette gjelder f.eks. de to tidsskjemaene som aktor gjorde et vesentlig nummer av for å påvise Torgersens skyld – jfr. del 2.

Det fremgår av vår behandling av de taktiske bevis i del 2 at det i dag er helt umulig å påstå – som statsadvokat Dorenfeldt gjorde i 1958 – at de taktiske bevis passer som «hånd i hanske» med påtalemyndighetens konklusjon, og at de således – isolert sett, dvs. uavhengig av de tekniske bevis – var tilstrekkelige for domfellelse.

Som vi skal påvise nedenfor under punkt C, er dette åpenbart ikke tilfellet i dag.

3. Tolkningen av vilkåret «meget tvilsomt»

I kravet til «meget tvilsomt» ligger et krav til mer enn sannsynlighetsovervekt. Spørsmålet er i hvilken grad påtalemyndighetens bevisbyrde kan ansees oppfylt hvis man tenker seg en ny prøvning av saken ut fra dagens samlede bevisbilde. Sannsynlighetsovervekt er ikke nok.

Vi skal påvise at dette kravet er overoppfylt – det er helt klart at bevisbyrden ikke er oppfylt.

4. Tolkningen av vilkåret «tungtveiende hensyn»

Det fremgår av den foreliggende rettspraksis at dette tilleggsvilkåret tillegges liten selvstendig vekt i rettspraksis – hvis man først konstaterer at de øvrige vilkår for gjenåpning er tilstede.

Vi skal påvise nedenfor at dette tilleggskravet er ukomplisert i Torgersen-saken: Hvis man først forutsetter at de øvrige vilkår i § 392, annet ledd er tilfredsstilt, står man overfor et av Norgeshistoriens alvorligste justismord. Forbrytelsens grovhet er et sterkt tungtveiende hensyn. Det sier seg selv at hvis man først konstaterer at den opprinnelige dommen fremstår som meget tvilsom, trekker viktige samfunnsmessige hensyn i retning av å gjøre en slik fundamental og ødeleggende gammel urett god igjen.

I tillegg kommer det subjektive, d.v.s. hensynet til Torgersen selv. Han har i praksis fått ødelagt sitt liv og har gjennom snart 60 år blitt stemplet som en drapsmann som også forgår seg seksuelt mot yngre kvinner. Hvis ikke dette representerer «tungtveiende hensyn» å rette opp en slik monumental urett, er det vanskelig å se at dette vilkåret noen gang er tilfredsstilt.

C. Den nærmere påvisningen av at vilkårene for gjenåpning i henhold til § 392, annet ledd er til stede: Dommen er ikke riktig.

Vi skal i punktene nedenfor godtgjøre at bestemmelsens hovedvilkår – spørsmålet om dommen er riktig – må besvares med et klart nei.

1. Opplegget

Vi har både i del 2 og del 3 delt vurderingen av bevisene i to: Vi har først undersøkt hvilke bevis som kan anføres for at Torgersen var i Skippergaten 6 b på drapstidspunktet. Vi har deretter – som eget punkt – gjennomgått bevisene for at han returnerte til drapsstedet på tidspunktet for brannstiftelsen og konkludert med at ingen av påstandene på noen måte er sannsynliggjorte.

Vi skal følge samme disposisjon i nærværende del 5 og skal deretter foreta den konkrete helhetsvurdering av spørsmålet om Torgersen kan ha vært drapsmann basert på en samlet vurdering av resultatet av vurderingen av begge de to tidspunktene som er nevnt ovenfor.

2. En nærmere gjennomgang og oppsummering av bevissituasjonen for så vidt gjelder spørsmålet om Torgersen var på åstedet på drapstidspunktet – nærmere om påtalemyndighetens argumenter.

Vi skal i det følgende rekapitulere de sentrale momenter som påtalemyndigheten anførte under hovedforhandlingen i 1958 og som – etter påtalemyndighetens oppfatning – tilsier at Torgersen var på åstedet på drapstidspunktet:

De forholdene som i denne forbindelse særlig ble tillagt vekt var følgende:

a. Tidsanalyse nr 1

Som påvist ovenfor under del 2, la Dorenfeldt stor vekt på et tidsskjema, som konkluderte med at Torgersen nærmest på minuttet kunne møtt Rigmor Johnsen ved Esther Olssons kiosk i Dronningens gate 25 på det tidspunktet Johnsen passerte kiosken på vei hjem til bopel i Skippergaten 6 b.

Verdien av dette momentet er i dag nullstilt – og ikke bare nullstilt: Tidligere førstelagmann Nils Erik Lie har påvist at Torgersen etter all sannsynlighet ikke har kunnet innfinne seg ved Esther Olssons kiosk på det kritiske tidspunktet.

For en nærmere dokumentasjon av dette vises til gjennomgangen ovenfor i del 2 og – særlig – førstelagmann Lies nøyaktige rekonstruksjon av nødvendig gangtid i den analysen som er inntatt som bilag 1 til nærværende begjæring. Selv om det ikke helt kan utelukkes at Torgersen kunne ha nådd frem i tide, vil dette innebære at man for en rekke av de beviselementer analysen bygger på, må forlate den naturlige og derfor mest sannsynlige forståelsen av vedkommende element, og strekke bevisene i Torgersens disfavør. Dette krever fellende bevis av annet slag, dersom man skal kunne følge en slik tilnærming. Men slike bevis foreligger ikke.

b. De taktiske bevis

Det var to vitner som påtalemyndigheten fremhevet i 1958:

Det ene vitnet var Olga Eriksen. Som påvist tidligere foreligger det en rekke usikkerhetsmomenter med hensyn til hennes observasjon, som gjør at den ikke har nevneverdig bevisverdi.

Det andre vitnet var Johanne Olsen, som – uansett – ikke knyttet Torgersen direkte opp mot drapet. Også her er det påvist klare feilkilder, jfr. del 2. I tillegg står dette vitneprovet i direkte motstrid til flere andre vitneforklaringer og forutsetter også et opphold i Skippergaten 6 b på drapstidspunktet, som fremstår som usannsynlig med hensyn til varighet.

Det er også usannsynlig at Torgersen skal ha lagt veien over Youngstorget på vei hjem til Tore Hunds vei 24, dersom utgangspunktet for returen var Skippergaten 6 b. For en fullstendig gjennomgang av disse forhold, henvises det til del 2.

Det er også grunn til å minne om tidsforløpet mellom Olga Eriksen og Johanne Olsens observasjoner, som er på ca 50 minutter, og som i seg selv fremstår som usannsynlig lenge.

Konklusjonen med hensyn til verdien av påtalemyndighetens taktiske bevis er således at disse i dag fremstår som særdeles usikre og spinkle.

c. De tekniske bevis

Heller ikke de tekniske bevis har noen betydning i Torgersens disfavør i dagens situasjon. Vi begynner med tannbittbeviset.

Vi har ovenfor i forbindelse med del 3 gjennomgått tannbittbeviset, som var så skråsikkert i 1958. Lies grundige analyse – se bilag 9 – viser at her er situasjonen snudd på hodet: Det er i dag godtgjort at tannbittbeviset er så usikkert at det ikke tilfredsstiller vanlige naturvitenskapelige krav. Vi minner om at den oppnevnte sakkyndige Whittaker under høringen for Gjenopptakelseskommisjonen forut for vedtaket i 2006 modifiserte og dempet sin tidligere konklusjon og anbefalte kommisjonen å se helt bort fra dette beviset på grunn av den store usikkerhet som er forbundet med det.

Det er videre lagt frem en rekke dokumenter etter Whittakers anbefaling, som ytterligere viser at tannbittbeviset ikke har noen verdi.

Som tidligere førstelagmann Lie har påpekt i sin grundige gjennomgang av tannbittbeviset, er det grunnlag for to konklusjoner:

De likheter det er mellom Torgersens bitt og det avsatte bittet i Rigmor Johnsens bryst er ikke av en slik art at det ekskluderer andre bevis. Tvert imot er de særmerker som kan konstateres, av en slik karakter at bittet kan være avsatt av andre.

Enda mer vesentlig er Lies gjennomgang – blant annet basert på nye sakkyndige uttalelser – av de seks uoverensstemmelser det er mellom Torgersens bitt og bittet på avdøde.

Når man foretar en kumulativ vurdering av de seks eksemplene på manglende samsvar, står man i en situasjon hvor tannbittbeviset – hvis det i det hele tatt skal tillegges vekt – i dag med styrke taler i Torgersens favør.

Betydningen av dette i dag er således at situasjonen er dramatisk annerledes enn situasjonen i 1958.

Også barnålbeviset står i dag i en helt annen stilling – jfr. Lies grundige analyse i bilag 10. På grunnlag av de sakkyndige uttalelser som i dag foreligger, kan man konstatere at de aktuelle nålene i Torgersens dress ikke på noen måte er så sjeldne som det som ble påstått i 1958 – de er tvert imot av en type som kan være vanlige å få på seg når man går tur i skogen.

Disse barnålfunnene er for øvrig fullt ut forenelige med den type barnåler som man kan bli påført hvis man – som f.eks. den tidligere eier av dressen, Ørnulf Støleggen – overnatter under et tre, hvor vekstforholdene for barnåler er dårlige.

På et rent naturvitenskapelig grunnlag må man således konkludere med at nålene ikke på noen måte ekskluderer andre – og aktuelle – kilder.

Et sentralt moment ved barnålsbeviset er også at når man ser på de bevisene som ikke er av ren naturvitenskapelig karakter, og vurderer f.eks. hvor barnålene ble funnet i Torgersens dress – først og fremst det uforklarlige funnet av en barnål i den ene innerlommen av Torgersens dress – taler disse med betydelig sannsynlighetsovervekt for at de ikke kunne vært påført Torgersen på åstedet, men at de meget vel kunne blitt påført da den tidligere eier Støleggen flyktet gjennom svenske skoger.

Det må i dag konstateres at det fremstår som usannsynlig at barnålene kan ha kommet gjennom Torgersens frakk på den måte som påtalemyndigheten forutsetter, jfr. konklusjonen til tidligere førstelagmann Nils Erik Lie.

Endelig har man det såkalte blodbeviset som Dorenfeldt – rimeligvis – tilla liten vekt, men vi tar dette med for fullstendighetens skyld. Blodbeviset er – når man studerer detaljene – et bevis som ytterligere styrker Torgersens sak: Det er og forblir usannsynlig at Torgersen skulle ha båret det sterkt tilsølte liket av Rigmor Johnsen med store hodeskader og omfattende blodsøl på ryggen ut fra trappeavsatsen, gjennom bakgården, ned kjellertrappen, inn i kjelleren og laget et bål uten å bli påført omfattende blodflekker.

Og hvordan kan påtalemyndigheten ta små blodflekker på Torgersens undertøy til inntekt for sitt syn, når de klærne som Torgersen hadde utenpå undertøyet og sokker ikke har tilsvarende blodflekker?

Foretar man en samlet vurdering av de tekniske bevis som påtalemyndigheten la avgjørende vekt på i 1958, viser dagens analyse at de tvert imot støtter opp om og bestyrker den konklusjon som vi har trukket tidligere: De har i dagens situasjon ingen bevisverdi i Torgersens disfavør.

3. Nærmere om momenter som tilsier at Torgersen ikke var i Skippergaten 6 b på drapstidspunktet

Vi har ovenfor under punkt 2 påvist at i dagens situasjonen er påtalemyndighetens argumenter for at Torgersen drepte Rigmor Johnsen meget svake.

Vi skal nå supplere denne argumentasjonen med å gjennomgå de argumenter som ikke bare nullstiller påtalemyndighetens argumenter, men som viser at Torgersen etter all sannsynlighet er uskyldig.

Innledningsvis er det grunn til å minne om Nils Erik Lies beregning av tidsskjemaet med hensyn til manglende sannsynlighet for at Torgersen kunne være utenfor Esther Olssons kiosk, da Rigmor Johnsen passerte.

Som nevnt ovenfor under punkt 2 a er dette et moment som tilsier at Torgersen vanskelig kan være gjerningsmannen.

Det samme gjelder sentrale vitneprov.

I del 2 er forklaringen til Esther Olsson gjennomgått i detalj. Hun er ett av sakens to viktigste vitner. Hun var det vitnet som kunne observere gjerningsmannen over noe tid og dannet seg et godt inntrykk av hans utseende. I tillegg var hun sikker på at han ikke snakket Oslo-dialekt. Disse forhold taler for seg selv: Torgersen kan ikke ha vært Rigmor Johnsens drapsmann.

Vitnene Arne Thorsen og Georg Syversen avga også en forklaring med hensyn til de objektive kjennetegn som den aktuelle drapsmann hadde: Disse objektive karakteristika stemmer i svært liten grad med Torgersens utseende.

I tillegg var Thoresen/Syversen enige om at den mannen som fulgte etter Rigmor Johnsen, måtte ha metallbeslag eller lærhæler på skoene – noe Torgersen ikke hadde.

Påtalemyndigheten legger videre til grunn at Torgersen måtte være på åstedet til henimot kl 23.40., for at han skulle rekke å passere Johanne Olsen på det tidspunktet hun legger til grunn. Også dette fremstår som uforklarlig og lite sannsynlig.

Enda mindre sannsynlig er det at han – uten noen form for lyskilder – i en bekmørk kjeller på nær sagt årets mørkeste tidspunkt – skulle kunne rigge opp et slikt bål som det fremgår av åstedsrapportene.

Til overmål har vi det viktige vitneprovet fra Dagmar Torgersen, som bekrefter tidspunktet for Torgersens retur til bolig. Hun har avgitt en særdeles troverdig, detaljert og nøyaktig forklaring som umulig kan være samordnet med Torgersens forklaring.

I tillegg er det slik at to av de tekniske bevis, bittbeviset og blodbeviset i dag taler for Torgersens uskyld, jfr. gjennomgangen ovenfor.

Når man så vurderer både de taktiske og de tekniske bevis under ett og foretar en kumulativ helhetsvurdering av sannsynligheten for at Torgersen var på åstedet på drapstidspunktet, må vi konkludere med at dette fremstår som lite sannsynlig.

4. Oppholdet i Tore Hunds vei 24

Neste trinn i den kronologiske gjennomgangen er omstendighetene omkring oppholdet i Tore Hunds vei 24. En gjennomgang av disse gjør det ytterligere usannsynlig at Torgersen kan være drapsmann. I denne forbindelse minner vi om:

Som kjent er det påtalemyndighetens bærende konstruksjon at Torgersen reiste tilbake til bopel for å hente fyrstikker for deretter å returnere til Skippergaten 6 B for å anstifte mordbrann. Vi har i del 2 påpekt at dette er både ulogisk og urimelig.

Torgersen oppholdt seg minimum en halv time i Tore Hunds vei 24 hvis vi legger påtalemyndighetens versjon til grunn. (I realiteten oppholdt han seg på bopel minst ca 60 minutter.)

Drar man hjem for å hente fyrstikker etter å ha begått et drap med den hensikt å returnere til åstedet, har man det rimelig travelt. Jo lenger tid som går, desto større er sjansene for at Rigmor Johnsen vil bli ettersøkt. For alt Torgersen visste (forutsatt at han var drapsmann) kunne ettersøkningen etter avdøde starte allerede i 23.00.-23.30.-tiden.

Denne usannsynligheten kommer på toppen av andre usannsynligheter:

Er man i Skippergaten og skal antenne en mordbrann, får man tak i fyrstikker i den umiddelbare nærhet – ikke helt oppe på Tøyen.

Man tar heller ikke en omvei over Youngstorget for deretter å ha tydeligvis å ha så mye hast at man tar drosje til bopel, for deretter å forlenge oppholdet uten noen forklarlig eller rimelig grunn.

Oppholdet på bopel underbygger og bekrefter derfor det sterkt usannsynlige i hele påtalemyndighetens overbyggende bærende arbeidshypotese om motivet for returen.

Og hvis man drar hjem for å hente fyrstikker, henter man fyrstikkene – de følger ikke automatisk med når man ifører seg sin brors jakke når man forlater bopel.

Oppholdet på bopel er også viktig fordi moren, Dagmar Torgersen, bekreftet Torgersens ankomsttid og tidfester denne til ca kl 23.30. – sannsynligvis noe før.

Som påpekt gjentatte ganger, er morens vitneprov avgitt under slike omstendigheter – og er av et slikt innhold – at det fremstår som særdeles troverdig.

Morens forklaring er også viktig fordi hun – uavhengig av noen kontakt med Torgersen – bekrefter Torgersens opplysninger om at han hadde med seg en kvinne med hjem.

Denne opplysningen bekreftes også av de øvrige familiemedlemmer.

Det forhold at han hadde med seg en kvinne hjem bekreftes også av oppholdets varighet. Uansett om oppholdet varer 30 eller 60 minutter, blir lengden bare meningsfull, hvis Torgersen har en annen hensikt med oppholdet enn bare å hente fyrstikker. Oppholdets varighet er et indisium på at Torgersens forklaring med hensyn til at han hadde med seg noen hjem, er riktig.

Videre minner vi om at en kvinne umiddelbart etter at drapet var kjent gjennom avisene ringte inn og opplyste at hun var den ukjente Gerd. Hun ga i denne forbindelse uttrykk for detaljkunnskap til saken, som ikke var meddelt pressen.

Dette var det ingen andre – utenom Torgersens nærmeste familie – som visste. En påstand om at det var Torgersens søster som ringte er en påstand uten noen som helst forankring i sakens beviseligheter.

Sist, men ikke minst sannsynliggjøres opplysningen om at Torgersen hadde med seg en kvinne ved Torgersens forklaring med hensyn til veivalg og nærmere opplysninger om hvilken strekning som ble henholdsvis syklet/gått da han returnerte til sentrum. Som kjent ga han en nøyaktig redegjørelse for både veivalg og den tid som ble brukt. Dette var en rekonstruksjon som man med liten sannsynlighet kunne ha gjettet seg til.

I tillegg har man omstendighetene omkring den kvinnelige ansatte i en skotøyforretning, som til sine kolleger opplyste at hun var den aktuelle Gerd.

Disse forhold kan ikke settes til side og neglisjeres – bare fordi denne kvinnen ikke har gitt seg til kjenne: En reaksjon som det for øvrig er grunn til å ha forståelse for, spesielt hvis hun var gift (som f.eks. Gerd Kristiansen var).

Uklarhet med hensyn til Gerd Kristiansens situasjonen må klarligvis gå utover påtalemyndigheten, som ikke innkalte Kristiansen som vitne på tross av at statsadvokat Dorenfeldt var klar over forklaringene til Gerd Kristiansens to arbeidskolleger.

Konklusjonen er således at omstendighetene vedrørende Torgersens retur til bolig utgjør et ytterligere argument i påvisningen av at dommen fra 1958 er uriktig.

5. Vendte Torgersen tilbake til Skippergaten 6 B for å anstifte mordbrann?

a. Innledning

Det er enighet om at det må være samme person som myrdet Rigmor Johansen og som også anstiftet brannen i kjelleren på Skippergaten 6 B – etter all sannsynlighet med den hensikt å skjule eventuelle spor.

Påtalemyndigheten har fra pågripelsen av Torgersen i 1958 postulert at Torgersen vendte tilbake til åstedet etter en drøy halv time. Spørsmålet blir da om det er bevismessig belegg for påtalemyndighetens antagelse om at Torgersen returnerte til åstedet.

Torgersen har på det sterkeste benektet at han noen gang har vært i nærheten av åstedet – langt mindre myrdet Rigmor Johnsen – for deretter å vende tilbake for å brenne opp eventuelle spor. Han har hele tiden forklart at han – etter å ha oppholdt seg på bopel sammen med den kvinnen han hadde truffet tidligere på kvelden – syklet/fulgte henne tilbake til sentrum.

Det er to grunnleggende forutsetninger for at påtalemyndighetens teori om en retur skal kunne være sannsynlig:

Vi minner om:

– Påtalemyndighetens påstand om at Torgersen returnerte til åstedet står og faller selvsagt med en grunnleggende forutsetning om at Torgersens formål med å dra hjem var for å hente fyrstikker for deretter å vende tilbake til Skippergaten 6 b.

Hele denne overordnede teorien er en teori som bokstavelig talt står på sandgrunn. Som vi gjentatte ganger har påvist ovenfor, er denne grunnleggende teori usannsynlig.

– Sannsynligheten for at Torgersen vendte tilbake til åstedet litt før kl 01.00. om kvelden står og faller med spørsmålet om han tidligere på kvelden var på åstedet i forbindelse med selve drapshandlingen. Hvis denne forutsetningen fremstår som usannsynlig – og det gjør den, jfr. ovenfor – må det kreves meget sterke holdepunkter for at han likevel returnerte til åstedet litt før kl 01.00. Bevisene for en slik retur må være av en slik styrke at de med solid margin overstyrer konklusjonen fra drøftelsen om at han var på åstedet på drapstidspunktet. Sagt på en annen måte: De må være av en slik vekt og styrke at vi – ut fra en kumulativ vurdering – finner det sannsynlig at Torgersen både var på åstedet på drapstidspunktet og at han returnerte en tid senere.

Drøftelsen ovenfor gjør at en retur til åstedet allerede i utgangspunktet fremstår som lite sannsynlig.

Vi skal se at denne usannsynligheten ikke blir mindre når vi nå skal gjennomgå de taktiske og tekniske bevis som har vært anført i forbindelse med spørsmålet om en retur til åstedet.

b. Den nærmere analyse

Vi oppsummerer:

i. De taktiske bevis

Under hovedforhandlingen ble det med styrke anført to viktige bevis som Dorenfeldt mente sannsynliggjorde at Torgersen vendte tilbake til åstedet.: Det ene var det tidsskjemaet som Dorenfeldt presenterte – jfr. gjennomgangen ovenfor i del 2 punkt, og som – slik Dorenfeldt den gang uimotsagt utla det – viste at Torgersen umulig kunne ha rukket å sykle en kvinne tilbake til sentrum – for så å bli arrestert på det tidspunktet han ble pågrepet.

Tidligere førstelagmann Nils Erik Lie har påvist at Dorenfeldt med hensyn til dette forhold har formidlet opplysninger som var faktisk uriktige. Dette sentrale beviset fra 1958 er således uten bevisverdi i dag.

Som vi tidligere har påvist, taler dette tidsskjemaet tvert imot i Torgersens favør.

Og det hører med i vurderingen at tidsskjemaet – uansett – ikke kan være noe bevis av vekt ved vurderingen av skyldspørsmålet. Den eneste effekt det kunne ha vært tillagt dersom Dorenfeldts teori hadde vært riktig, hadde vært å svekke Torgersens alibi. Men det er ikke han som skal føre bevis for sin uskyld. En påstand om et alibi som viser seg å være uholdbar er i seg selv ikke noe bevis for straffeskyld, selv om det nok kan være en indikasjon på at vedkommende har noe å skjule. Konstatering av straffeskyld krever helt andre og langt mer konkrete bevis i tillegg. Det synes ikke som om Gjenopptakelseskommisjonen har tatt dette viktige poenget inn over seg.

Det andre taktiske beviset som Dorenfeldt fremhevet med styrke var forklaringen til vitnet Bergersen. Denne forklaring er i detalj gjennomgått som bilag 8 til del 2. På dette punkt har påtalemyndigheten i ettertid kommet i betydelig forlegenhet: Også påtalemyndigheten innser at Bergersen er fullstendig uten troverdighet, og at hans forklaring er spekket med uriktigheter og faktiske urimeligheter. Det dreier seg ikke bare om en feilobservasjon fra hans side, slik drøftelsene ved tidligere avgjørelser har vært konsentrert om, men om påvisningen av uomtvistelige løgner.

Vi kan således konkludere med at vi i dag ikke har noen taktiske bevis som med noen rimelighet og sannsynlighet kan tilsi at påtalemyndighetens teori med hensyn til Torgersens angivelige retur er riktig.

ii. De tekniske bevis

Det var som kjent to sentrale tekniske bevis som Dorenfeldt påberopte seg for at Torgersen var på åstedet.

Av stor viktighet var også det såkalte avføringsbeviset, hvor man i 1958 la til grunn at det var ekskluderende identitet mellom avføringen som ble funnet på åstedet/på avdødes kropp og på Torgersen.

Denne konklusjonen er blitt sterkt kritisert av senere sakkyndige, og vi har i tillegg nye analyser av det foreliggende bevismaterialet. Vi viser også her til tidligere førstelagmann Nils Erik Lies grundige analyse – se bilag 12. Konklusjonen i dag er en helt annen enn det man konkluderte med i 1958: Det er ikke ekskluderende identitet mellom de ulike avføringsprøvene – det er ikke en gang identitet.

Avføringen på Torgersens sko kan ikke komme fra åstedet. Avføringsbeviset har ingen bevisverdi.

I tillegg har man det såkalte fyrstikkbeviset – se Nils Erik Lies vurdering i bilag 13 – hvor det også foreligger en rekke feil og misforståelser.

Fyrstikkene i dressen skriver seg med overveldende sannsynlighet seg fra brorens innkjøp av fyrstikker, formodentlig samme dag som drapet fant sted.

Hvis man legger den ikke urimelige forutsetningen til grunn at fyrstikkene ble kjøpt samtidig med en 10-pakning sigaretter, vil man brukt det manglende antall fyrstikker på å tenne opp 10-pakningen. Det blir da ingen fyrstikker til overs for å anstifte en brann – og Torgersen er utelukket som drapsmann.

Vi kan således fastslå at de to tekniske bevis som påtalemyndigheten har anført, er nullstilte.

iii. Torgersens forklaring

Vi minner om Torgersens forklaring: Som påpekt ovenfor har Torgersen avgitt en forklaring som fremstår som sannsynlig: Han har ikke hatt noen mulighet til å dikte opp en helt annen retur til sentrum med angivelse av henholdsvis gangtid og sykkeltid for så å treffe på minuttet den tid han hadde til rådighet mellom han forlot bopel og pågripelsen.

Intet kan selvfølgelig utelukkes, men her – som ellers – må vi hele tiden spørre om hva som er mest sannsynlig. En nøktern og uhildet vurdering av Torgersens forklaring kan ikke lede til noen annen konklusjon enn at hans detaljrike og nøyaktige rekonstruksjon av sin rute med styrke taler for hans uskyld – ikke det motsatte, slik Dorenfeldt tillot seg å utlegge bevisene i 1958.

iv. Konklusjon

Også når det gjelder spørsmålet om eventuell retur til åstedet må man vurdere dagens bevisverdi ut fra en samlet vurdering jfr. ovenfor.

Denne konklusjonen tør være rimelig enkel for en som vurderer saken uhildet og uten forhåndsoppfatninger. Muligheten for at Torgersen returnerte til Skippergaten 6 b er ikke bare usannsynlig i sitt utgangspunkt og overbyggende teori. Dette fremstår også som lite sannsynlig ut fra en vurdering av de foreliggende bevis isolert sett.

6. Den kumulative vurdering av om «dommen er riktig» – jfr. ordlyden i straffeprosessloven § 392, 2. ledd.

Vi må avslutningsvis i dette punktet foreta en sammenfatning av punktene 2-4 ovenfor og ta stilling til hva konklusjonen blir når man vurderer påtalemyndighetens påstand om at Torgersen både var på åstedet på drapstidspunktet og på det senere antatte brannstiftelsestidspunktet. Vi ser at ingen av disse to påstandene – som står og faller med hverandre – er forbundet med noen grad av sannsynlighet.

Det er i dag intet igjen av påtalemyndighetens opprinnelige påståtte skråsikre bevis. Faktum er at det ikke er ett eneste bevis som en gang med 50 % sannsynlighet slår ut i Torgersens disfavør. Tvert imot: Vi har med en stor grad av sannsynlighet påvist at Torgersen ikke kan være gjerningsmannen.

Og når man kumulerer alle momenter som er knyttet til spørsmålet om dommen er riktig, blir konklusjonen: Det er på det rene at påtalemyndigheten i dag ikke er i nærheten av å oppfylle en bevisbyrde som tilfredsstiller straffeprosesslovens strenge beviskrav.

Dommen er uriktig.

D. Vilkåret «meget tvilsomt»

Vi har ovenfor under punkt C konkludert med at dommen fra 1958 er uriktig.

Og denne konklusjonen fremstår som kort og godt utvilsom: Det er ingen muligheter for at man i dag ut fra det foreliggende bevisbilde kan påstå at påtalemyndighetens bevisbyrde er oppfylt – og da er lovens kriterium «meget tvilsomt» overoppfylt. Det er kort og godt klart at bevisbyrden ikke er oppfylt ut fra en vurdering av dagens situasjon.

Uansett må det ansees for å være lite sannsynlig at påtalemyndighetens bevisbyrde i dag kan oppfylles, og at kravet til «meget tvilsomt» under enhver omstendighet er oppfylt.

Vanskeligere er det ikke. Den tragedien som 1958- dommen representerer må vi nå ta inn over oss, selv om det innebærer at tidligere konklusjoner må revurderes. Man kan ikke unnlate å gjenoppta et tragisk justismord når begrunnelsen for tidligere avslag svikter. Rettsstaten tåler rett og slett ikke dette.

E. Nærmere om vilkåret «tungtveiende grunner»

Vi har ovenfor påpekt at det siste vilkåret i § 392, annet ledd ikke i praksis har spilt stor rolle: Har man først kommet til at det er meget tvilsomt om denne dommen er uriktig, foreligger det også tungtveiende grunner.

Og som påpekt ovenfor: Hvis man forutsetter at de øvrige vilkår i § 392, annet ledd er tilfredsstilt, er forbrytelsens «grovhet» et meget tungtveiende hensyn. Man kan ikke la Norges mest alvorlige justismord forbli et justismord, fordi man har motforestillinger mot å bøte på gammel urett ved å legge vekt på at «tungtveiende hensyn» ikke foreligger.

Her trekker kvalifisert sterke samfunnsmessige hensyn i retning av å gjøre gammel urett god igjen.

Torgersen har – som tidligere påpekt – i praksis fått ødelagt sitt liv og har gjennom snart 60 år blitt stemplet som en drapsmann som også ansvarlig for seksuelle overgrep.

I tillegg kommer bi-momenter av mer perifer karakter som Høyesterett har fremhevet i andre sammenhenger – f.eks. at avgjørelsen av skyldspørsmålet bare har skjedd i én instans. Vi minner også om at i Liland-saken fastslo Kjæremålsutvalget at alvoret i forbrytelsen overstyrte tidsforløpet.

For øvrig kan man også peke på de prosessuelle feil som ble begått under etterforskning, hovedforhandling og senere, se ovenfor i del 4. Disse feilene er tilleggsmomenter i vurderingen av «tungtveiende hensyn».

Dette er imidlertid – i den store sammenheng – mindre viktige forhold.

F. Den avsluttende vurdering

Det avgjørende blir – slik det fremgår av Andenæs-komitéen, dvs. straffeprosesslovens motivene – og som er referert ovenfor:

«Det avgjørende bør være om saken alt i alt stiller seg slik at det etter Rettens oppfatning bør skje en ny prøvelse av saken for at man skal føle seg overbevist om at ingen urett har funnet sted.»

Ingen kan i dag med dagens bevissituasjon som bakgrunn føle seg overbevist om at det ikke er blitt begått en urett mot Frederik Fasting Torgersen.

Vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 392, annet ledd er derfor klarligvis til stede.

III. En påvisning av at vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 er til stede

A. Innledning

Vi har ovenfor i punkt II påvist at vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 392, annet ledd er til stede.

I nærværende punkt skal vi påvise at vilkårene for gjenåpning etter § 391 nr. 3 også er til stede.

Vilkårene for gjenåpning etter denne bestemmelsen er at gjenåpning kan kreves «når det opplyses en ny omstendighet eller fremskaffes et nytt bevis som synes egnet til frifinnelse.»

Straffeprosessloven av 1887 hadde en tilsvarende bestemmelse, men brukte da ordet «kjensgjerninger» i stedet for nye omstendigheter/nye bevis.

Vi minner om hovedforskjellene i § 391 nr. 3 og § 392, annet ledd:

Terskelen for gjenåpning etter § 391 nr. 3 er lavere, jfr. uttrykket «egnet til», sammenlignet med «meget tvilsomt».
På den annen side er § 391 nr. 3 strengere ved at det kreves nye omstendigheter eller nye bevis, mens § 392, annet ledd bare krever «særlige forhold».
For det tredje er det forskjell med hensyn til hvilket tidspunkt som skal legges til grunn. § 391 nr. 3 refererer seg til en vurdering av den samlede bevissituasjon slik den forelå i 1958 justert med betydningen av de nye bevis – mens § 392, annet ledd refererer seg til en samlet vurdering av alle bevisligheter slik de fremstår i dag.

B. Nærmere om tolkningen av vilkårene i § 391 nr. 3 – generelt om lovforståelsen

Vi skal i dette underpunktet se nærmere på kjernekriteriene i bestemmelsen, og vi skal behandle dem suksessivt.

1. Kravet til «ny omstendighet» og «nytt bevis»

§ 391 nr. 3 fastslår at gjenåpning bare kan skje hvis det foreligger nye omstendigheter eller nye bevis. Vi skal se nærmere på hva som ligger i disse to alternative vilkårene.

a. Ny omstendighet

Begrepet «omstendighet», som spenner vidt, er ikke nærmere definert i loven eller kommentert i forarbeidene.

«Ny omstendighet» er klarligvis et videre begrep enn nytt bevis. Selv om ikke kravet til «nytt bevis» er tilfredsstilt, kan det således være en ny «omstendighet» som hjemler gjenåpning.

I Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse av 15. desember 2008 i sak GK-2005-28 (Arne Treholt) er det uttalt avslutningsvis under punkt 5.3.1.2.:

Spørsmålet om pengebeviset var fremskaffet ved en ulovlig ransakning, ble ikke formelt tatt opp da saken sto for den dømmende rett. Det påberopte er dermed nytt, og vil bli drøftet i relasjon til vilkårene for gjenåpning i medhold av straffeprosessloven § 391 nr. 3.

Dette innebærer at nye anførsler av rettslig eller faktisk art – uavhengig av om de er basert på det saksforholdet som ble presentert under hovedforhandlingen – skal tas i betraktning som nye omstendigheter, og således vurderes etter straffeprosessloven § 391 nr. 3, ikke bare etter § 392 annet ledd.

Også en ny analyse av beviskjeden kan være en ny omstendighet i relasjon til § 391 nr. 3.

Straffeprosessloven og tvisteloven har for alle praktiske formål de samme grunnvilkår for gjenåpning.

Sivilrettslig er gjenåpning avhengig av at det foreligger «nye opplysninger om faktiske forhold som var ukjent da saken ble avgjort».

I juridisk teori uttaler Hov i Innføring i prosess 2 side 987:

Men det hefter en tvetydighet både ved uttrykket «nye bevis», som brukes i straffeprosessloven, og uttrykket «opplysninger om faktiske forhold som var ukjent da saken ble avgjort» som brukes i tvisteloven. Begge uttrykk omfatter både at det dukker opp nye bevismidler – for eksempel ved at en finner et nytt dokumentbevis – og at det finner sted en etterfølgende endring av bevisvurderingen – en får for eksempel nye metoder for å vurdere biologiske bevis, som viser at den vurderingen av beviset som først ble foretatt, ikke var holdbar.

Også den siste typen nye vurderinger må kunne gi grunnlag for gjenåpning. Det legislative grunnlag for gjenåpningsinstituttet er at det skal gis anledning til ny rpøvelse der en har grunn til å tro at den første avgjørelsen er uriktig. Slik mistanke vil kunne oppstå både når det dukker opp et helt nytt bevismiddel, og når det er andre forhold som tyder på at det ble trukket uriktige slutninger ut fra de bevismidler som ble påberopt. At det skal være adgang til gjenåpning i slike tilfelle, ble lagt til grunn etter tvistemålsloven, og er også forutsatt i tvistelovens forarbeider.

Han viser deretter til avgjørelsen i Liland-saken (Rt. 1994 s. 1149), hvor gjenåpning ble tillatt på grunnlag av nye vurderinger av kjent rettsmedisinsk materiale.

b. «Nytt bevis»

Spørsmålet om hva som ligger i «nytt bevis» har vært gjenstand for en relativt omfattende diskusjon i juridisk teori og rettspraksis.

I lovforarbeidene har man diskutert i hvilken utstrekning nye sakkyndige uttalelser kan ansees som «nye bevis» – se straffeprosesslovkomiteens innstilling NUT 1969:3 s. 344, hvor det heter:

Det bemerkes at nye sakkyndige erklæringer etter komiteens mening må betraktes som nye bevis, selv om de er bygget på det samme materialet som har foreligget tidligere (Rt. 1964-1426).

Her uttales det også reservasjonsløst at nye sakkyndige vurderinger må representere nye bevis, selv om de bygger på samme materiale som tidligere sakkyndige uttalelser har gjort.

Også her er forarbeidene til tvisteloven av betydning. I tvistelovens forarbeider (Ot.prp. nr 51 (2004-2005) side 484 er det uttalt om dette spørsmålet:

Reglene omfatter «opplysninger om faktiske forhold». Dette omfatter både bevisfakta og rettsfakta (…) som etter gjeldende rett omfattes ikke bare faktiske omstendigheter i snever forstand. Også ny teknologi, ny teknisk viten eller vitenskapelig erkjennelse samt nye analyser av faktiske omstendigheter som ikke forelå på tidspunktet for sakens ordinære behandling omfattes …

I komitéinnstillingen (NOU 2001:32 side 426) uttales det tilsvarende:

Omstendigheter som er kommet til i etterkant kan ikke begrunne gjenopptakelse, med mindre det dreier som om opplysninger som belyser at avgjørelsen var uriktig da den ble truffet, f.eks. en ny DNA-prøve i en farskapssak. En ny sakkyndig erklæring kan gi grunnlag for gjenopptakelse selv om den ikke bygger på nytt materiale, men den må tilføre saken noe nytt i forhold til det som forelå forrige gang. (Vår understrekning). Det samme gjelder endret bevisføring ved bruk av ny teknologi (Rt. 1998 side 1549).

Spørsmålet er også behandlet i juridisk teori. I Bjerke, Keiserud og Sæther, Straffeprosessloven, kommentarutgave (4. utgave), heter det på side 1329-1330:

Nye sakkyndige erklæringer kan brukes som grunnlag for gjenåpning, selv om de ikke er basert på nytt materiale, se Rt. 1990 s. 253, 1994 s. 1149, 2002 s. 1726 og 2005 s. 1665. Nye undersøkelser av teknisk bevismateriale i saken, ekempelvis med grunnlag i nye metoder eller ny generell innsikt, vil kunne anses som nye bevis. Også nye sakkyndige vurderinger som bare har karakter av evalueringer av tidligere sakkyndiges uttalelser, vil kunne anses som nye bevis, i ethvert fall hvis evalueringene er basert på ny innsikt som har alminnelig faglig tilslutning, jf. Rt. 2001 s. 1521 (1538).

Fra rettspraksis er det naturlig å ta utgangspunkt i den sistnevnte avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt. 2001 s. 1529, særlig s. 1538:

Omstendigheter og bevis er nye når de ikke har vært fremme for den dømmende rett, og dermed ikke har kunnet inngå i rettens vurderingsgrunnlag. Også nye omstendigheter og bevis som burde ha vært gjort gjeldende forut for domfellelsen, kan gi grunnlag for gjenopptakelse….

…

Normalt er heller ikke nye vurderinger av bevis som ble ført for den dømmende rett, å anse som nye omstendigheter eller bevis i relasjon til bestemmelsen i § 391 nr. 3. Nye sakkyndige erklæringer kan imidlertid bli ansett som nye bevis, selv om de ikke er basert på nytt materiale, jf. blant annet Rt-1994-1149. Nye undersøkelser av teknisk bevismateriale i saken, eksempelvis med grunnlag av nye metoder eller nye generelle innsikter, vil således kunne anses som nye bevis. Også nye sakkyndige vurderinger som bare har karakter av evalueringer av tidligere sakkyndige uttalelser, vil kunne anses som nye bevis, i hvert fall hvis evalueringene er basert på ny innsikt som har alminnelig faglig tilslutning.

Disse uttalelsene er anført under kjæremålsutvalgets generelle gjennomgang av straffeprosessloven § 391 nr. 3. De er ikke knyttet til drøftelse av konkrete sakkyndige erklæringer som er fremlagt under den nye behandlingen av saken.

På bakgrunn av de gjengitte uttalelsene fra lovforarbeider, rettspraksis og juridisk teori må det i utgangspunktet legges til grunn at nye sakkyndige erklæringer skal anses som nye bevis. I gjenåpningssammenheng gjelder dette uansett om de nye erklæringene er avgitt av oppnevnte sakkyndige, eller om det dreier seg om erklæringer fra privatengasjerte sakkyndige. Som uttalt i Rt-2001-1521 gjelder dette i utgangspunktet også nye sakkyndige vurderinger som bare har karakter av evalueringer av tidligere sakkyndiges uttalelser.

Spørsmålet blir derfor hva som ligger i forbeholdet «i hvert fall hvis evalueringene er basert på ny innsikt som har alminnelig faglig tilslutning».

Innledningsvis er det grunn til å bemerke at forbeholdet ikke har støtte i lovforarbeidene (NUT 1069:3 side 344, som det er vist til foran).

Det står også i motstrid til kjæremålsutvalgets egne uttalelser i kjennelsen av 31. mai 1976, som avgjorde en tidligere gjenopptakelsesbegjæring i Torgersen-saken. Avgjørelsen er ikke publisert. Situasjonen var at to privatengasjerte odontologer hadde kommet med kritikk av de sakkyndige erklæringene fra Strøm og Wærhaug vedrørende tannbittbeviset. Som følge av denne kritikken oppnevnte lagmannsretten en ny sakkyndig – dosent Gisle Bang – til å vurdere de samme spørsmålene:

Kjæremålsutvalget uttalte på side 15 i kjennelsen:

Gjennom de erklæringer som er fremkommet fra tannlege Neumann, professor Hagen og den oppnevnte sakkyndige dosent dr. med. Bang, foreligger det på dette punkt i saken beviser som i relasjon til bestemmelsen i straffeprosessloven § 414 nr 2 må betegnes som nye.

Vilkåret om «alminnelig faglig tilslutning» var i ethvert fall ikke tilfredsstilt i denne situasjonen.

Det grunnleggende vilkåret etter dette må være at den sakkyndige erklæringen introduserer noe som er nytt i saken. Hvilken betydning det nye skal ha, hører hjemme under «egnethets»-kriteriet.

Vi minner om Liland-kjennelsen, Rt. 1994 s. 1149, hvor det fremgår at hvis det er sterk faglig uenighet mellom de sakkyndige tilfredsstiller den nye sakkyndige rapporten vilkåret for å bli ansett som «nytt bevis».

Konsekvensen blir at enhver ny sakkyndig erklæring skal sees som et nytt bevis, både når den gjelder substansen i selve sakkyndighetsspørsmålet og når den først og fremst gir uttrykk for kritikk av tidligere sakkyndiges arbeider.

En slik forståelse av bestemmelsen synes også å være lagt til grunn av kommisjonen selv. I 2010-avgjørelsen heter det således avslutningsvis under punkt 4.1.2.:

Selv om nye vitneforklaringer, nye sakkyndige uttalelser og annen ny informasjon som er fremkommet etter hovedforhandlingen i 1958 kan anses som nye omstendigheter eller nye bevis, er de etter kommisjonens vurdering ikke egnet til frifinnelse eller anvendelse av en mildere strafferegel, eller en vesentlig mildere rettsfølge.

Her er det ikke tatt noe forbehold med hensyn til hvilke sakkyndige erklæringer som kan regnes som nye.

Uansett kan uttrykksmåten i Rt. 2001 s. 1529 vanskelig forstås på annen måte enn at spørsmålet stilles åpent i de tilfellene hvor man ikke kan konstatere «alminnelig faglig tilslutning». Dette ligger implisitt i bruken av uttrykket «i hvert fall».

Det er også vanskelig å se at forbeholdet kan ha betydning i andre tilfeller enn der hvor den opprinnelige sakkyndige erklæringen var basert på en forståelse av et årsaksforhold eller på en metode som den gang hadde alminnelig faglig tilslutning. Uttalelsene i Rt-2005-1665 avsnitt 40 er i samsvar med dette:

Med noe varierende styrke uttrykker alle de legeerklæringer som forelå for den dømmende rett, at den store åpningen i jomfruhinnen isolert sett er en indikasjon på at seksuelt misbruk har funnet sted. Etter erklæringen fra Myhre og Borgen må det legges til grunn at det i fagmiljøet ikke lenger anses for å være grunnlag for slike slutninger, fordi det nå legges til grunn at åpningens normale variasjon er betydelig større enn man tidligere antok. Denne faglige revurderingen av hvordan funnene riktig skal tolkes, må anses som en ny omstendighet eller et nytt bevis i forhold til straffeprosessloven § 391 nr. 3.

Denne avgjørelsen presiserer og modifiserer 2001-avgjørelsen. Legges denne rettsoppfatning til grunn må nær sagt alle nye sakkyndige uttalelser i Torgersen-saken representere nye bevis: Dette er faglige revurderinger av hvordan funnene skal tolkes riktig.

Den opprinnelige sakkyndige uttalelsen kan være avgitt på et fagfelt hvor det den gang ikke fantes noen etablert oppfatning eller innsikt med alminnelig faglig tilslutning vedrørende det aktuelle sakkyndigspørsmålet. Den sakkyndig kan – med holdepunkt i sin alminnelige erfaring og kunnskap – ha begitt seg inn på et sakkyndigspørsmål hvor det ikke var noen etablert empiri eller alminnelig faglig tilslutning å falle tilbake på. Det er da vanskelig å se noen grunn til at en slik sakkyndig uttalelse bare skal kunne imøtegås av senere sakkyndighet såfremt det i det mellomliggende tidsrom er etablert en «alminnelig faglig tilslutning» til en annen oppfatning enn den opprinnelige sakkyndige ga uttrykk for.

Og som påpekt ovenfor i forbindelse med Rt. 2003 s. 940 er ny viten alltid å anse som «nytt bevis».

Også en uttalelse fra Fritz Moen-saken fra Rt. 2003 s. 1389 er interessant.

Her heter det bl.a.:

Og etter det utvalget kan se, representerer deres (d.v.s. de sakkyndiges) erklæringer utelukkende en mer detaljert drøftelse av de samme temaene som var aktuelle under hovedforhandlingen uten at drøftelsen bygger på en ny faglig innsikt.

Gjenopptakelse ble ikke gitt med hjemmel i § 391 nr. 3, men tillatt etter lovens § 392, annet ledd.

Men her reserverer Høyesterett seg bare overfor de nye sakkyndige uttalelsene som hadde en betydelig grad av identitet i sitt opplegg i forhold til de opprinnelige sakkyndige. Som det fremgår av sitatet, dreier det seg utelukkende om en mer detaljert drøftelse av de samme temaene som var aktuelle under hovedforhandlingen.

Av dette fremgår det at de aller fleste av de sakkyndige uttalelsene som er gjennomgått ovenfor i forbindelse med de tekniske bevis i del 3, representerer nye bevis i relasjon til § 391 nr. 3.

Gjennomgangen ovenfor viser at konklusjonen er at nyhetskravet ikke tolkes og anvendes strengt liberalt. Det som er avgjørende er om det foreligger nye sakkyndige erklæringer som tilfører saken noe nytt. Da foreligger også et nytt bevis.

2. «Føre til frifinnelse»

En begjæring om gjenåpning i henhold til denne bestemmelsen forutsetter at de nye omstendigheter/nye bevis vil «føre til frifinnelse».

Dette uttrykket kan sammenlignes med spørsmålet om «dommen er riktig» i § 392, annet ledd.

Det springende punkt etter begge bestemmelsene er om påtalemyndigheten vil kunne oppfylle sin strenge bevisbyrde i alvorlige straffesaker. Hvis dette ikke er tilfellet, vil resultatet nødvendigvis bli frifinnelse.

Spørsmålet om bevisbyrden er tilfredsstilt, vil således være utgangspunktet for vurderingen i henhold til begge bestemmelser. Det vises derfor til behandlingen ovenfor vedrørende det tilsvarende spørsmål i forhold til § 392, annet ledd som også får anvendelse i relasjon til § 391 nr. 3.

3. «Synes egnet til»

Dette egnethets-vilkåret er oppfylt dersom det foreligger «en rimelig mulighet» for at resultatet blir frifinnelse dersom de nye bevis og/eller omstendighetene inkluderes i det samlede bevisbildet som ble presentert ved hovedforhandlingen.

Bjerke m.fl. uttaler på side 1330 at denne formulering betyr at en rimelig mulighet er tilstrekkelig, slik at sannsynlighetsovervekt ikke er nødvendig. Ved vurderingen av om nye bevis eller nye omstendigheter skal føre til gjenåpning, foretar kommisjonen ingen vurdering av skyldspørsmålet. Det er nok at nyhetene «synes egnet til» å lede til endring. Det kreves således mindre enn 50% sannsynlighet for at påtalemyndighetens strenge bevisbyrde ikke er oppfylt.

I Rt. 2003 s. 940 heter det:

Ut fra den sentrale betydning som Michalsens uttalelse har hatt for sakens utvikling og for konklusjonene til de psykologisk sakkyndige, er det etter min mening en rimelig mulighet for at A var blitt frifunnet hvis uttalelsen hadde hatt en nøytral konklusjon, som i overlege Ruuds refererte uttalelse. Grunnlaget for gjenopptakelse etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 er således til stede.

Ny viten ansees med andre ord alltid som «nytt bevis».

I Rt. 2004 s. 1429 er det videre uttalt:

Dette vilkåret er i rettspraksis forstått slik at det kreves en rimelig mulighet – men ikke så meget som overvekt av sannsynlighet – for at det nye som påberopes, ville ha ført til en annen avgjørelse om det hadde foreligget på et tidligere tidspunkt da straffesaken ble behandlet og avgjort. Betydningen av de påberopte nye omstendigheter eller bevis må vurderes i sammenheng med betydningen av det øvrige bevismaterialet som foreligger i saken. Det er først når frifinnelse mv. etter en slik samlet bevisbedømmelse fremstår som en rimelig mulighet, at de nye forhold gir grunnlag for gjenopptakelse etter bestemmelsen.

Hva denne samlede bevisbedømmelse består i, kommer vi tilbake til nedenfor i punkt 4.

4. Kravet til kumulativ bevisbedømmelse

Det skal foretas en samlet kumulativ bevisbedømmelse.

Som det fremgår av sitatet ovenfor fra Rt. 2004 s. 1429 skal:

betydningen av de påberopte nye omstendigheter eller bevis … vurderes i sammenheng med betydningen av det øvrige bevismaterialet som foreligger i saken.

Dette innebærer at man skal hensynta både virkningen av de nye bevis og ta i betraktning de bevisene som er «gamle» – i den forstand at de ble presentert for lagmannsretten i 1958.

Dette er et viktig punkt og innebærer at man ved vurderingen av om vilkårene for gjenåpning er tilfredsstilt i Torgersen-saken i henhold til § 391 nr. 3 også må vurdere de taktiske bevis som er gjennomgått ovenfor i del 2. I denne forbindelse er det to sentrale poenger:

For det første vil de gamle bevis – f.eks.vitneforklaringene fra 1958 slik de fremkommer gjennom partsforklaringer og den øvrige dokuementasjon, kunne tillegges en helt annen vekt i dag enn de ble tillagt i 1958. Årsaken til dette er at man i 1958 – som kjent – hadde tre tekniske bevis, som var forbundet med helt ekstraordinær skråsikkerhet, og som var egnet til å «overkjøre» og nullstille alle avvikende bevis. Som en illustrasjon kan pekes på den viktige og troverdige forklaringen fra Dagmar Torgersen med hensyn til Torgersens tilbakekomst til Tore Hunds vei 24. Med de samstemte skråsikre konklusjonene fra de sakkyndige var det ingen reell mulighet for at dette vitneprovet kunne bli tillagt den vekt det ville hatt hvis de sakkyndige hadde vært helt åpne med hensyn til konklusjonene som kunne trekkes på grunnlag av de tekniske bevis.

Når det ikke lenger er grunnlag for noen sikre konklusjoner på grunnlag av de sentrale tekniske bevis, får selvsagt de taktiske bevis i dag en helt annen betydning: Man kan ikke lenger se bort fra dem og bringe dem til taushet all den stund man ikke har skråsikre – men uholdbare og misforståtte – sakkyndige konklusjoner om de tekniske bevis. Dette grunnleggende vilkåret har ikke Gjenopptakelseskommisjonen tatt hensyn til i sine vurderinger i 2006 og 2010.

Det andre viktige poenget ved dette er at man ved denne vurderingen av «egnethet» skal foreta en «kumulativ vurdering» av både «nye» bevis og «gamle» bevis.

Her har Gjenopptakelseskommisjonen gjort en annen feil – kommisjonen unnlater å se på helheten av det samlede bevistilbud. Kommisjonen gjør riktignok en særskilt vurdering av virkningen av hvert enkelt nye bevis, men forutsetter samtidig for hvert enkelt av disse bevisene at det øvrige bevisbildet fremstår uendret slik det fremsto i 1958. Hvert enkelt beviselement blir derfor gjenstand for to innbyrdes avvikende vurderinger, og det er derfor ikke mulig å konstatere hva kommisjonen egentlig mener med hensyn til vekten av hvert enkelt beviselement som er omtalt. Denne feilen kunne ha vært unngått dersom kommisjonen hadde gjort dette på rett måte: I første omgang en særskilt vurdering av hvert enkelt beviselement, og deretter en samlet vurdering av hele bevistilbudet.

I tillegg gjør kommisjonen også den feil at man slår sammen spørsmålet om det foreligger nytt bevis og spørsmålet om beviset er egnet til frifinnelse. Dette er to separate vurderinger.

Slår man dem sammen – slik kommisjonen uriktig gjør – opnår man ikke den kumulative vurdering som både loven, juridisk teori og rettspraksis foreskriver.

Her foreligger det således både uriktig lovanvendelse og uriktig saksbehandling i vedtakene fra 2006 og 2010. En slik kumulativ vurdering forutsetter også at man må peke på hvilke elementer/hvilke bevis som inngår i egnethet-skjønnet. Man kan ikke gjemme seg bak en generell henvisning til hva finner bevist ut fra en «totalvurdering» – uten å presisere hvilke faktorer som inngår i denne vurderingen og hva som tilleggs spesiell vekt.

Gjenopptakelseskommisjonen har – som påpekt flere ganger – som hovedoppgave å utrede faktum, og da må man ha en saksbehandling som ikke unndrar seg etterprøvning. Dette er spesielt viktig, da domstolene – som kjent – har en begrenset kompetanse til å overprøve kommisjonens vedtak.

En ytterligere feil som kommisjonen gjør ved vurderingen av om vilkårene for gjenåpning er til stede, er at man henviser til at de enkelte anførsler har vært fremmet, vurdert og forutsetningsvis avslått av lagretten. Dette blir brukt som et argument for at man ikke kan ta anførselen til følge i dag. Som påpekt flere ganger ovenfor, er dette er helt forfeilet: Selv om anførslene opprinnelig har blitt etterkommet, betyr det ikke at de samme anførslene i dag ikke kan bli tatt til følge i forbindelse med en gjenåpningsbegjæring, jfr. det som er anført ovenfor, herunder betydningen av at vektingen av argumentene blir en annen når bevis som tidligere har blitt ansett som sentrale og skråsikre, er blitt sterkt svekket eller bortfalt.

C. Den nærmere drøftelse og påvisning av at vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 er til stede

1. Innledning

Vi skal i dette avsnittet peke på de nye omstendigheter og nye bevis som – sammenholdt med den øvrige bevissituasjonen – godtgjør at vilkårene for gjenåpning i henhold til § 391 nr. 3 er til stede. Vi skal følge samme disposisjon som i forhold til § 392, annet ledd og først ta stilling til omstendighetene på drapstidspunktet og påvise at man på grunnlag av nye omstendigheter og nye bevis må konkludere med at Torgersen ikke har vært på åstedet på drapstidspunktet. Vi skal deretter foreta den samme drøftelsen i relasjon til hypotesen om at Torgersen var i Skippergaten 6 B på brannstiftelsestidspunktet.

Ved den endelige vurdering av «egnet til frifinnelse»-kriteriet må det foretas en kumulativ vurdering av hvorvidt Torgersens tilstedeværelse på åstedet ved begge tidspunktene er sannsynliggjort.

Når vi vurderer betydningen av de nye omstendigheter og nye bevis sammen med sakens øvrige beviseligheter og foretar en samlet kumulativ totalvurdering, kan det ikke være fornuftig tvil om at det er en rimelig mulighet for at vilkårene for frifinnelse er til stede, og at vilkårene for gjenåpning er oppfylt.

2. Var Torgersen på åstedet på drapstidspunktet?

Vi viser til tidligere gjennomgang av dette spørsmålet både i del 2 og ovenfor i del 5, og innskrenker behandlingen av disse forholdene i denne sammenheng – en henvisning er her tilstrekkelig.

Vi begynner med en gjennomgang av de to tekniske bevis som er anført i forbindelse med Torgersens tilstedeværelse i Skippergaten 6 b på drapstidspunktet, fordi det er her man finner en rekke helt sentrale nye bevis som på en nærmest dramatisk måte endrer vurderingen i forhold til den skråsikkerhet som de sakkyndige ga uttrykk for i 1958.

Det er to bevis som påtalemyndigheten fremhevet som helt avgjørende under hovedforhandlingen:

Tannbeviset, som i dag ikke har noen bevisverdi. Det henvises til redegjørelsen under del 3 – og som er grundig utdypet i utredningen fra tidligere førstelagmann Nils Erik Lie. (se bilag 9)

Her er alle de nye sakkyndige erklæringene «nye bevis» i lovens forstand. Det er særlig grunn til å påpeke at man i forbindelse med tidligere avgjørelser har lagt til grunn at uttalelser fra Den rettsmedisinske kommisjon må ansees som nye bevis – noe som selvfølgelig er riktig. Tannbittbeviset, slår derfor – som Lie påpeker – ut i Torgersens favør:

Likhetene mellom bittet og Torgersens tenner er ikke på noen måte så like at de knytter Torgersen til drapet. Det som imidlertid er helt avgjørende er at de seks forskjeller som Lie behandler i detalj, samlet sett er så omfattende at det er direkte usannsynlig at Torgersen kan være gjerningsmann.

Ikke minst på bakgrunn av de siste sakkyndige uttalelsene som er innhentet, er det godtgjort at de forsøk på å bortforklare disse ulikheter, ikke holder.

Og det er all grunn til å minne om våre bevisbyrderegler: Tvil om faktum for så vidt gjelder dette punkt skal ikke gå utover Torgersen.

Det andre viktige beviset for Torgersens tilstedeværelse på åstedet var som kjent barnålbeviset, jfr. Lies redegjørelse i bilag 10.

Det fremgår nå av de sakkyndige uttalelsene at det er enighet mellom samtlige sakkyndige – også de som har vært engasjerte av påtalemyndigheten – om at man kan få samme type barnåler som man fant på åstedet på steder hvor det foreligger veksthemmende forhold – og det har man overalt hvor det vokser gran.

Saken står i en helt annen situasjon enn i 1958, da det med betydelig styrke og skråsikkerhet ble påstått at barnålene på åstedet og i Torgersens dress var så sjeldne at man kunne ekskludere andre alternative forklaringer – nålene stammet fra samme kilde. (Jfr. statsadvokat Dorenfeldts uttalelse som opererte med en sikkerhetsprosent på 1 til en milliard).

De sakkyndige uttalelser som har vært innhentet etter 2001 tilfredsstiller alle de vilkår som stilles til «nye bevis» i § 391 nr. 3, jfr. gjennomgangen ovenfor av gjeldende rett.

Torgersens forklaring og omstendighetene omkring hva som skjedde med dressen i forbindelse med den tidligere eiers flukt etter biluhellet i Sverige, herunder overnatting under et bartre, fremstår som en mer sannsynlig kilde for påføring av barnålene.

Det henvises i denne forbindelse særlig til de fire omstendigheter som er påpekt i del 3 punkt C, og som viser at barnålene etter all sannsynlighet ikke kan komme fra kjelleren: Det er f.eks. svært lite sannsynlig at en av nålene gjennomtrenger Torgersens frakk og dress og havner i en av innerlommene i dressen.

Det siste momentet som påtalemyndigheten tilla vekt, var Dorenfeldts første tidsskjema om at Torgersen – nærmest på minuttet – kunne ha truffet Rigmor Johnsen på det kritiske tidspunktet da Johansen passerte Esther Olssons kiosk.

Også her foreligger det nytt bevis/nye omstendigheter – det vises til Nils Erik Lies gjennomgang, som sannsynliggjør at dette var en umulighet.

Så langt kan vi konkludere med at de helt avgjørende bevis fra 1958 i dag ikke har noen bevisverdi med hensyn til Torgersens tilstedeværelse i Skippergaten 6 b på drapstidspunktet.

Det blir da svært viktig å vurdere den øvrige bevissituasjon. Som påvist under del 2 viser en gjennomgang av de taktiske bevis at de – isolert sett – gjør det svært lite sannsynlig at det var Torgersen som ble observert samtidig med Rigmor Johnsen på vei til Skippergaten 6 b.

Disse bevis – som er «gamle» – støtter opp om og bekrefter at det ikke er bevismessig dekning for at Torgersen befant seg på åstedet på drapstidspunktet.

Gjennomgangen ovenfor viser at det er svært lite sannsynlig at Torgersen var til stede på åstedet på drapstidspunktet og at denne konklusjonen er en direkte konsekvens av vurderingen av sakens nye omstendigheter og bevis, sammenholdt med det øvrige bevisbildet fra 1958.

3. Oppholdet i Tore Hunds vei 24

Analysen av Torgersens opphold i Tore Hunds vei 24 støtter opp om at vilkårene for gjenåpning er til stede også i forhold til straffeprosessloven § 391 nr. 3.

Også her viser vi til den tidligere behandlingen av dette punktet.

Ved denne vurderingen må det legges vesentlig vekt på bevisførselen rundt Torgersens tilbakekomst fra sentrum, som Dagmar Torgersen med stor sikkerhet og med en stor grad av pålitelighet legger til kl 23.30. – et tidspunkt som umuliggjør at han kan være Rigmor Johnsens drapsmann.

Det vises her til gjennomgangen av de taktiske bevis i del 2. På dette punkt er det ingen nye bevis, men disse vitneforklaringene inngår i sakens øvrige bevisligheter, som slår ut i Torgersens favør.

Når det særlig gjelder personen «Gerd» – som Dorenfeldt skulle ha ført som vitne, men som ikke ble ført – foreligger det en rekke nye omstendigheter som ikke var kjent i 1958. Det avgjørende i forhold til «Gerd» er imidlertid ikke hennes identitet, men at det er overveiende sannsynlig at Torgersen hadde med seg en kvinne hjem.

Igjen er det grunn til å minne om at usikkerhet for så vidt gjelder dette punkt må gå utover påtalemyndigheten – som i sterk grad hadde oppfordring til å føre henne som vitne, men som altså unnlot dette, av grunner som man bare kan spekulere over.

Dette er altså en del av sakens øvrige bevisligheter. Konklusjonen er at gjennomgangen av omstendighetene vedrørende Torgersens opphold på bopel er et ytterligere argument som tilsier at dommen fra 1958 er gal.

4. Returnerte Torgersen til åstedet i forbindelse med brannstiftelsen?

Vilkåret «egnet til frifinnelse» er videre tilfredsstilt, fordi Torgersen ikke kan ha vært til stede i Skippergaten 6 B på brannstiftelsestidspunktet.

På dette punkt er situasjonen også forandret i forhold til 1958. Det eneste tekniske bevis, avføringsbeviset, kan ikke med noen rimelighet lenger anføres som et støtteargument for påtalemyndigheten. Her foreligger det en rekke nye sakkyndige erklæringer – som er «nye bevis» i straffeprosesslovens forstand.

Her er særlig uttalelsene fra Den rettsmedisinske kommisjon av stor viktighet: Kommisjonens konklusjoner reflekterer det som det det rimeligvis må være faglig enighet om.

Også her henvises det til Nils Erik Lies utredning: Det er særlig viktig å påpeke at kravet til «nye omstendigheter» må være tilfredsstilt når Lie nå påpeker den manglende identitet det er mellom prøvene både prøvene innbyrdes og i forhold til de funn som ble gjort på Torgersen.

Heller ikke fyrstikkbeviset har noen beviskraft i dag.

I tillegg er det en rekke nye omstendigheter knyttet til vitnet Bergersens forklaring. Det skal være usagt hvor stor vekt juryen la på denne forklaringen. Muligens hadde den ikke stor praktisk betydning som følge av de skråsikre konklusjonene til de sakkyndige.

I dag kan man imidlertid konstatere at dette vitnet fremstår som totalt utroverdig. Det vises til den nærmere redegjørelse ovenfor i del 2.

Det siste avgjørende beviset som påtalemyndigheten vektla i 1958 var Dorenfeldts annet tidsskjema, som angivelig beviste at Torgersens alibi måtte være en bløff.

Også på dette punkt er situasjonen rent faktisk en totalt annen: Ikke bare representerer Dorenfeldts påstander regulær desinformasjon med hensyn til et viktig faktisk punkt: Enda viktigere er det forhold at Torgersens forklaring er bestyrket, jfr. Lies nye analyse som viser at Torgersen ikke bare hadde rukket å sykle og gå den ruten som an har forklart seg om – forholdet er at han i etterkant umulig kunne gjette seg til hvor langt tid denne ruten ville tatt når man henholdsvis sykler og går de deler av ruten som han anga.

Som påpekt flere ganger ovenfor fremstår det som usannsynlig at man i ettertid skal kunne gjette hvor lang tid man skal bruke på denne ruten og bruke tilnærmet nøyaktig den tid man har til rådighet.

Dorenfeldts annet tidsskjema er således ikke bare nullstilt – en nærmere analyse i dag viser at det slår ut i Torgersens favør.

Også for så vidt gjelder dette punkt kan vi konstatere at de nye bevis retter seg mot de sentrale avgjørende bevis fra 1958, og at de alle fremstår som sterkt svekkede.

Det er lite sannsynlig at Torgersen var på åstedet i forbindelse med brannstiftelsen, og at dette er nok et moment som tilsier at dommen er gal.

5. Den kumulative vurdering

Når man skal ta stilling til spørsmålet om vilkåret «egnet til frifinnelse» er tilfredsstilt, må man foreta en kumulativ vurdering av punktene 2,3 og 4 ovenfor. Denne kumulative vurderingen er i sitt innhold nærmest dramatisk: Alle de sentrale bevis fra 1958 rakner. Også her er vi i en særstilling i forhold til andre gjenåpningssaker i den forstand at de nye bevis refererer seg til samtlige av de bevis som Dorenfeldt i sin tid fremhevet som avgjørende: Vi har ikke noen annen gjenåpningssak i norsk rett, hvor man i ettertid kan påvise at bevisene har sviktet i samme grad som i Torgersen-saken. De nye opplysningene og de nye omstendighetene er ikke bare «nye» i lovens forstand i forhold til 1958 – de er direkte oppsiktsvekkende i sitt innhold.

Ved den avsluttende vurdering minner vi om at i kriteriet «egnet til frifinnelse» bare ligger et krav til at det skal foreligge en rimelig mulighet for frifinnelse – det kreves ikke at frifinnelse betraktes som sannsynlig.

Ved en uhildet og nøktern vurdering fremstår det som helt klart at det er en rimelig mulighet for at de nye omstendighetene/nye bevis medfører at påtalemyndighetens strenge bevisbyrde ikke er oppfylt.

Dette følger direkte av en vurdering av disse nye bevis, og forsterkes i kvalifisert grad når man også hensyntar de «gamle» bevis, jfr. del 2, slik de fremsto i 1958: Som kjent skal det foretas en vurdering av den samlede bevissituasjon.

Selv med den strengeste og mest innskrenkende fortolkning av hva «nye bevis» representerer, foreligger det et bevisoverskudd i Torgersens favør. Det er uansett slik at vilkåret «føre til frifinnelse»er tilfredsstilte.

6. Avslutning

Vi oppsummerer avslutningsvis de lovanvendelsesfeil som foreligger ved Gjenopptakelseskommisjonen vedtak fra 2006 og 2010. Når man gjennomgår kommisjonens 2006-vedtak, ser man at det foreligger en uriktig lovanvendelse på flere punkter:

For det første tolker kommisjonen kriteriet «nye bevis» for snevert og legger en for streng vurdering til grunn for hva som er nye bevis i lovens forstand.

For det annet slår kommisjonen i sitt vedtak sammen vurderingen av hva som er nye bevis og hva som er egnet til frifinnelse i en og samme vurdering.

Her står man overfor to forskjellige spørsmål, som må vurderes hver for seg.

For det tredje er det ingen gjennomgang av hvilke faktorer som inngår i vurderingen «egnet til».

Her foreligger det således mangelfulle avgjørelsesgrunner, dvs. uriktig saksbehandling.

For det fjerde er det ingen drøftelse av hvordan de gamle bevis i dagens situasjon må vurderes – når de får en ny vekting som følge av en ny bevissituasjon for så vidt gjelder de tekniske bevis.

Her foreligger det således både uriktig saksbehandling og feil lovanvendelse.

For det femte – og det er den groveste feilen: Det foretas ingen kumulativ vurdering av alle de faktorene som skal inngå i «egnet til»-vurderingen.

Det er et gjennomgående trekk ved kommisjonens vedtak at kravet til egnethet bare vurderes fortløpende i forlengelsen av de enkelte omstendigheter eller bevis – og ikke ut fra en kumulativ vurdering.

IV. En tenkt rettsbelæring

Vi har på gjentatte steder i de tidligere punktene pekt på de forskjellige momentene som inngår i den totale bevisvurdering av om Torgersen kan ha drept Rigmor Johnsen.

Vi har bedt tidligere førstelagmann Nils Erik Lie om å utdype temaet bevisvurderingen i en «tenkt rettsbelæring» til lagretten.

Denne tenkte rettsbelæringen sammenfatter både sakens viktigste bevistemaer og viktigste bevis.

Lies tenkte rettsbelæring gjengis i sin helhet – den er derfor gjengitt i «jeg-form». Lie skriver:

Denne tenkte rettsbelæringen bygger på en forutsetning om at alle bevis som foreligger i dag, hadde vært ført i samme form under den opprinnelige hovedforhandlingen, at alle sakkyndige som har forklart seg muntlig i lagmannsretten og for kommisjonen, har avgitt muntlig forklaring, og at alle relevante argumenter denne bevisførselen hadde gitt grunnlag for, har vært anført av forsvarer.

Teksten er inndelt i avsnitt. Jeg ville neppe ha tydeliggjort dette på denne måten i virkeligheten.

A. Innledning

Det blir nå lagrettens oppgave å ta standpunkt til skyldspørsmålet i saken. Dette gjør dere, som dere vet, ved å svare på spørsmålene i det spørsmålsskriftet dere har fått utdelt.

Jeg skal nå lese spørsmålsskriftet.

Dere ser at hvert enkelt spørsmål er bygget opp på samme måte som det tilsvarende punktet beskrivelse av det saksforholdet som påtalemyndigheten mener skal legges til grunn. Dette viser også den tankemodell som hver enkelt må følge når dere skal ta standpunkt til skyldspørsmålet. Først må dere vite rekkevidden av den enkelte straffebestemmelsen – hva som er straffbart etter loven. Så må dere ta standpunkt til hvilket saksforhold som skal legges til grunn for vurderingen. Til slutt må dere sammenholde faktum med loven – legge loven oppå saksforholdet om man vil – og se om det er overensstemmelse.

I tråd med dette skal jeg som en veiledning for lagretten si noe om hvorledes loven er å forstå, og noe om faktum – eller rettere om saksforholdet eller om bevisene.

Det jeg sier om hvordan loven er å forstå, er bindende for lagretten. Dette gjelder også det som blir sagt om bevisbyrde og bevisvurdering, da dette er normer som må anses om rettsregler. Men det er lagretten som skal ta standpunkt til skyldspørsmålet, og det er derfor lagretten alene som skal vurdere og ta standpunkt til bevismaterialet i saken. Alt jeg sier om bevisene, er derfor bare veiledende. Vi står imidlertid overfor et omfattende og komplekst bevismateriale i denne saken. Jeg synes derfor det er naturlig å foreta en viss oppsummering av bevismaterialet, og samtidig peke på en del momenter som det kan synes naturlig at lagretten har oppmerksomheten særlig rettet mot. Men jeg understreker igjen: Det jeg sier er av rent veiledende art.

I denne saken har vi hatt en omfattende bevisførsel. Mye vil være avhengig av hvordan vi skal forstå forklaringene fra tiltalte selv og fra vitner og sakkyndige. Det er derfor nødvendig for meg å gå nokså detaljert inn på en del generelle spørsmål som gjelder bevisvurdering.

B. Generelt om bevisvurdering

1. Bevisbyrde

Med unntak av det vi har av bevisbyrderegler og normer for bevisvurdering, oppstår ingen rettslige spørsmål i denne saken. Den dreier seg bare om bevis. Det spørsmål lagretten skal ta standpunkt til, er om det er ført tilstrekkelig bevis for at Torgersen har utført de handlingene som er beskrevet i tiltalen.

Innledningsvis må det understrekes at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden i denne som i alle straffesaker. Regelen om bevisbyrde er fremstilt i noe forskjellige ordelag fra aktor og forsvarer. I innhold er vi enige. Påtalemyndighetens bevisbyrde innebærer at enhver rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode. Vi må være overbevist, for å si det enkelt. Det dreier seg ikke her om en oppkonstruert og hypotetisk tvil – det kan man etablere nær sagt i ethvert tilfelle – men om en tvil som etter en samlet vurdering av alt bevismateriale i saken fremstår slik at man allikevel ikke er helt overbevist, selv om det skulle fremstå som overveiende sannsynlig at den tiltalte er gjerningsmannen.

Bevisbyrden må ikke nødvendigvis være oppfylt for hvert enkelt bevis. Vi kan godt møte flere enkeltbevis, som hver for seg ikke er på langt nær tilstrekkelig til å oppfylle beviskravet, men som når de ses under ett, viser et bevisbilde som ikke etterlater rimelig og fornuftig tvil om at det er tiltalte som er gjerningsmannen. Men det må dreie seg om beviselementer som trekker i retning av at tiltalte er gjerningsmannen. Beviselementer som etter en nærmere analyse ikke inneholder mer enn at de kan være forenlige med at tiltalte er gjerningsmannen, men som heller ikke inneholder egentlige holdepunkter for at gjerningsmannen ikke like godt kan være en annen, er av mindre interesse.

2. Avgjørelsesgrunnlag

Det er også grunn til å understreke at avgjørelsen bare skal treffes på grunnlag av det bevismaterialet som er presentert under hovedforhandlingen her i retten. Det har vært omfattende avisskriverier rundt denne saken, men dere må ikke la det dere måtte ha lest i avisen, påvirke de vurderingene og avgjørelsene dere skal ta.

Det samme gjelder aktors og forsvarers prosedyrer, som heller ikke er bevis.

3. Hele bevismaterialet

Og det er nødvendig å ta hele bevismaterialet med i vurderingen. Vi kan ikke nøye oss med å plukke ut bare de bevisene som taler for fellelse, eller bare det som taler for frifinnelse. Her må vi ta for oss hele det bevisbildet som har vært rullet opp under disse dagene i retten, og ta standpunkt til om det bevismaterialet som taler for fellelse, overskygger det øvrige bevismaterialet i så stor grad at påtalemyndighetens bevisbyrde er oppfylt.

4. Former for bevis

De bevisene som blir ført i straffesaker kan være av forskjellig styrke. Noen bevis kan være enten tilnærmet absolutt fellende eller tilnærmet absolutt frifinnende. DNA-bevis er det typiske eksemplet. Andre bevis vil med varierende styrke tale for eller imot at den tiltalte er gjerningsmannen. Generelt kan det sies at jo tyngre bevismateriale – kvantitativt og kvalitativt – som taler for fellelse, desto mer skal nok til i motsatt retning for å konstatere at påtalemyndighetens bevisbyrde allikevel ikke er oppfylt. Men her hører det med at dersom det foreligger bare ett enkelt bevis som med sikkerhet utelukker en tiltalt – for eksempel en DNA-prøve som viser seg å stamme fra en annen gjerningsmann – må frifinnelse uansett bli resultatet.

5. Tolking av bevis

Samtidig må bevisene tolkes og ses i forhold til hverandre. Vi må begynne med å spørre: Hva er den naturlige forståelsen av denne forklaringen eller av dette beviset? Så lenge bevisførselen er entydig, er det greit. Men vi opplever ofte at det er motstrid – mellom forklaringer som blir gitt eller mellom forklaringer og andre bevismidler. Da må vi også vurdere hva som kan være årsaken. Det kan dreie seg om usikkerhet eller misforståelser, slik at det egentlig ikke er noen motstrid. Men det kan også dreie seg om motstrid som ikke lar seg forklare på denne måten. Da må vi vurdere om det kan være et særlig grunnlag for å se bort fra det ene eller det andre av disse bevismidlene, men hele tiden ha in mente at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden.

Vi må også huske på at det er av liten betydning om et vitne forteller om subjektiv sikkerhet. Det er mye forskning som viser oss at slik sikkerhet er lite å bygge på.

Når vitner har forklart seg flere ganger underveis, noe som skjer ofte, er det nok også grunn til å regne med at det er mest begivenhetsnære forklaringene som samsvarer best med de observasjonene som har vært gjort, i den utstrekning det har vært uoverensstemmelser mellom disse forklaringene.

6. Fremgangsmåten ved bevisvurderingen

Her må vi begynne med en enkeltvis gjennomgang av de bevisene som er presentert. Enkelte bevis er sammensatte og består av flere elementer – kanskje noen som taler for fellelse og noen som taler i motsatt retning, eller som egentlig er uten betydning i noen retning. For å vurdere betydningen av slike bevis, må de tas i sin helhet. Vi kan ikke nøye oss med å plukke ut enkelte elementer som trekker i den ene eller andre retning. Men her er en viktig forskjell som henger sammen med påtalemyndighetens bevisbyrde. Hvis det er enkeltelementer i et sammensatt bevis som er uforenlige med at den tiltalte er gjerningsmannen, vil dette være utslagsgivende, selv om andre elementer skulle samsvare med tiltalte som gjerningsmann.

C. Konkret om bevisene i saken

1. Innledning

Innledningsvis kan det være grunn til å minne om påtalemyndighetens hypotese. Forsvareren har gjort gjeldende at denne i seg selv er aldeles usannsynlig. Til dette er bare å si at også en usannsynlig historie kan bli belagt med bevis, men det følger nok av kravet til en helhetlig vurdering at vi bør stille enda sterkere krav enn ellers til bevis for en historie som i seg selv fremstår som usannsynlig, for at bevisbyrden skal anses oppfylt. Dette bør nok hele veien ligge i bunnen under lagrettens vurderinger og rådslagninger.

2. Bevisførsel i tilknytning til drapshandlingen

a. Oversikt

Når det gjelder drapshandlingen, ser jeg ingen grunn til å trekke i tvil at drapet fant sted i gangen i Skippergata 6 b, og at drapsmannen deretter har båret liket ned i kjelleren, stablet opp bålet over liket og tent på. På grunnlag av observasjonene fra vitnene Sigrid Fjellberg og Olga Eriksen kan det også legges til grunn at drapet skjedde etter kl 2300.

Da må vi først se på hvilke bevis som knytter Torgersen til selve drapshandlingen.

Tiltalen bygger på at det er samme mann som fulgte etter Rigmor Johnsen fra umiddelbart før krysset Karl Johan/Dronningensgate og inn i Skippergt. 6b, hvor han drepte henne. Vitnene har gitt noe forskjellige beskrivelser av Rigmor Johnsens kontakt med denne mannen. Første vitne som observert på denne etappen. Esther Olsson, omtaler en mann som plaget Rigmor Johnsen. Thoresen og Syversen beskriver en mann som fulgte etter henne, mens Olga Eriksen, som så de to inne i gangen i Skippergt. 6 b, ikke etterlater noe inntrykk av noen spent situasjon de to imellom.

b. Vitner som har sett mannen som fulgte etter Rigmor Johnsen

Jeg forutsetter allikevel i det følgende at det hele tiden dreier seg om samme mann. Da må vi gå inn på observasjonene fra vitner som har sett denne mannen. Ingen av dem kjente Torgersen fra før. Vi vet at han har gjennomsnittlig høyde på 174,5 cm, er kraftig bygd, har mørk blondt hår og ved anledningen hadde på seg mørkeblå frakk og vide, stripete bukser. Beskrivelser av en kraftig og gjennomsnittlig høy ung mann med mørk frakk er i seg selv ikke nok til å identifisere Torgersen. Vi må ta for oss det vi har av beskrivelser av mer individuelle kjennetegn.

Esther Olsson beskriver en mann med Vestlandsdialekt, 30-35år, ca. 180 cm. Særlig vestlandsdialekten er vel vanskelig å forene med Torgersen, som er oppvokst i Oslo. Lagretten har selv hørt ham snakke i sitt naturlige talemål, og må da vurdere sannsynligheten av at han har vært den mannen som Esther Olsson så.

Frisørmester Thoresen beskriver flere elementer som ikke stemmer overens med Torgersen. Han så ikke mannen forfra. Han beskriver hårfasong og påkledning som ikke stemmer godt med Torgersen. Aktor har trukket frem uttalelsen om at Torgersen var «jævla lik», men jeg minner om at dette bare gjaldt ganglaget sett bakfra.

Georg Syversens utsagn om skoene som klapret, er det vel også vanskelig å forene med Torgersen. Etter bevisførselen er det vel vanskelig å finne holdepunkter for annet enn at han hadde brune sko med gummihæler.

Også Olga Eriksens utsagn om at det ikke kan være to som er så like, har vært trukket frem av aktor. Men jeg minner om det som forsvareren har pekt på: Opprinnelig – samme natt – beskrev hun en ung mann med annen hårfarge og hårfasong enn Torgersen hadde. Ved konfrontasjonsparaden tok hun ved den ene anledningen ut en annen enn Torgersen. Den endelige beskrivelsen av hårfasongen samsvarer med bilder hun hadde sett i avisen.

Lagretten får på dette grunnlaget vurdere om disse vitneforklaringene gir oss noen holdepunkter for at Torgersen var mannen som fulgte etter Rigmor, og i tilfelle hvor sterke, om de i stedet utelukker ham eller gjør det lite sannsynlig at det var ham, eller om vi ikke kommer lenger enn til at Rigmor ble fulgt av en ung mann av middels høyde med mørk frakk, noe som verken utelukker Torgersen eller peker mot ham. Og slike unge menn har det nok vært mange av ute i Oslo en fredag kveld før jul.

c. Kunne Torgersen ha rukket frem tidsnok?

Forsvareren har gjort gjeldende at Torgersen ikke kunne ha rukket frem til krysset Karl Johan/Dronningensgate tidsnok til å treffe Rigmor Johnsen. Hvis vi ikke kan se bort fra at dette er riktig, kan vi heller ikke se bort fra at den mannen som fulgte Rigmor Johnsen var en annen enn Torgersen. I så fall må vi finne helt utvilsomme holdepunkter for Torgersens skyld i annen bevisførsel, dersom påtalemyndighetens bevisbyrde allikevel skal anses oppfylt. Det er derfor nødvendig at lagretten også vurderer spørsmålet om Torgersen kunne ha rukket frem.

Det sentrale beviselementet her er tidspunktet for observasjonene av Torgersen utenfor Grand.

Etter bevisførselen må det i utgangspunktet legges til grunn at Svein Erik Johansens trikk gikk fra Jernbanetorget nokså presis kl. 2240, og at Rigmor Johnsen da har vært utenfor Esther Olssons kiosk ca. kl 2242-2243. Det er ikke bestridt fra noe hold at det tar ca. 5 minutter å gå fra Grand til krysset Karl Johan/Dronningensgate. Observasjonen av Torgersen må derfor ha funnet sted senest kl 2237-2238 dersom han skal ha rukket frem tidsnok.

Jeg synes det er vanskelig å slutte noe særskilt ut fra observasjonene av Torgersen på Kafé Hjerterom. Han kan ha gått herfra så sent som 2230, men flertallet av vitneforklaringene herfra tyder nok på at han kan ha gått litt før. Spørsmålet blir da hva vi kan slutte av observasjonene til Tømmereek og Casadio.

Etter bevisførselen må vi ta utgangspunkt i at forestillingen på Chat Noir sluttet 2225. Vi vet også at de to må ha brukt 7-8 minutter på å gå fra Chat Noir til Grand. Politiets tidsmåling er uten betydning. De har gått gal vei. Tømmereek og Casadio har innledningsvis anslått at det tok 10-15 minutter fra de var ute av teatersalongen til de var ute på gaten. Casadio har senere korrigert det til ikke over 10 minutter. Det er også uklart om det gikk noe ekstra tid fra forestillingen tok slutt og til de to var ute av salongen. Hvis observasjonen av Torgersen er gjort til slik tid at han kan ha rukket å møte Rigmor Johnsen, ser det ut som om de ikke kan ha brukt mer enn 5-6 minutter fra forestillingen var slutt og til de var ute på gaten. Dette virker kanskje mindre sannsynlig. Men jeg minner igjen om sammenhengen i bevisførselen. Hvis det er andre bevis som med stor tyngde taler mot Torgersen, må lagretten vurdere muligheten for at ett eller flere av de beviselementene som er nevnt her, allikevel er så usikkert eller usikre at det må legges til grunn at Torgersen allikevel kan ha rukket frem.

d. Sakkyndige erklæringer knyttet til drapet og drapshandlingen.

Da må lagretten i neste omgang ta for seg de sakkyndige erklæringene som gjelder bevis som kan kobles til selve drapshandlingen, og vurdere hvilken vekt de skal tillegges.

i. Bittsporbeviset

Det er naturlig å begynne med bittsporbeviset. Jeg minner om at det ble funnet bittspor etter seks tenner rundt brystvorten på Rigmor Johnsens venstre bryst, og at bilder og avstøpninger av disse sporene har været sammenliknet med Torgersens tenner. Lagretten har hørt redegjørelser fra en lang rekke sakkyndige om disse bittsporene. Enkelte sakkyndige, herunder Strøm, Wærhaug, Bang og MacDonald, holder fast ved at bittsporene stammer fra Torgersens tenner, selv om de er innbyrdes uenige om hvilke av tennene som har avsatt bittsporene fra overkjeven. Andre sakkyndige, herunder Johannessen, Senn, Holck, Flood og Medbø, mener at særtrekkene ved bittsporene utelukker Torgersen som biter. Flood har ikke presentert noen absolutt utelukkelseskonklusjon, men mener bittsporene trekker i retning av at en annen enn Torgersen er biteren. Den rettsmedisinske kommisjon mener at det ikke skal legges stor vekt på tannbittbeviset. Og Whittaker, som opprinnelig var av samme oppfatning som MacDonald, har anbefalt lagretten å se bort fra hele dette beviset.

Det er ikke lett å danne seg noen entydig oppfatning av dette. Men lagretten har fått beskrevet hvilke trekk i Torgersens tenner som stemmer overens med bittsporene, herunder særlig furene i fortennene i underkjeven. Det er delte oppfatninger om betydningen av tannbuen. Jeg minner her om at det bare er avsatt spor fra tre tenner i overkjeven og tre tenner i underkjeven, Fra forsvarets og Torgersens sakkyndiges side er det påpekt flere trekk i bittsporet som hevdes å ikke stemme overens med Torgersens tenner. Jeg peker særlig på det manglende sporet etter tann 42, avstanden mellom bittsporene 4 og 5, og tannstillingen for Torgersens tenner 31 og 41 sammenholdt med bittsporene 5 og 6. Andre sakkyndige har gitt forklaringer på disse manglende overensstemmelsene, og disse forklaringene er igjen imøtegått.

Det har vært en del diskusjon om hvilke sakkyndige som har best kompetanse til å vurdere bittspor. Jeg kan vanskelig forstå at ikke sakkyndige med anatomisk bakgrunn må være like kompetente til å foreta slike vurderinger som akkyndige med odontologisk bakgrunn, selv om de første ikke har noen spesifikk rettsodontologisk kompetanse.

Med så mye motstridende sakkyndighet synes det vanskelig å trekke noen sikker konklusjon. Det sentrale er nok her at for å felle Torgersen på tannbittbeviset, må man se de likhetstrekk som er påpekt, som tilstrekkelige positive bevis, og man må samtidig finne plausible forklaring på alle de elementene som hevdes å ikke stemme overens med Torgersens tenner. Hvis man på den annen side anser de siste elementene som avgjørende, slik at det må legges til grunn at biteren var en annen enn Torgersen, avgjør dette saken. Men mye taler kanskje for at Whittakers avsluttende anbefaling – å se bort fra hele tannbittbeviset – er det tryggeste. Men lagretten har selv hørt alle de sakkyndige redegjørelsene, og det er opp til dere å vurdere om det i det hele tatt skal legges noen vekt på tannbittbeviset, og hvilken vekt det i så fall dreier seg om.

ii. Barnålbeviset

Neste bevis som hevdes å knytte Torgersen til drapshandlingen, er barnålbeviset. Jeg minner om at det ble funnet fem barnåler i dressen som Torgersen hadde på seg om kvelden 7. desember i fjor. Lengde og form på disse nålene samsvarte med nålene på juletreet som befant seg i kjelleren i Skippergt. 6 b og som var benyttet som en del av bålet.

Også her har vi hørt flere sakkyndige. Det er åpenbart enighet blant de sakkyndige om at slike barnåler som befant seg i dressen og på juletreet i kjelleren, vokser på grantrær som man finner i busksjiktet i granskogen og på trær og grener som er undertrykket og har dårlige lysforhold, og at de ikke er sjeldne i slike omgivelser. Etter bevisførselen må det nok også legges til grunn at det godt kan skje at man bare får slike korte nåler i klærne når man ferdes i granskogen, selv om man også kan få på seg nåler av varierende lengde.

Det lagretten må vurdere som en del av den samlede bevisførselen, er sannsynligheten for at nålene stammer fra treet i kjelleren, sammenholdt med sannsynligheten for at nålene har kommet i dressen ved en annen anledning.

Nålenes beskaffenhet utelukker åpenbart ikke at de stammer fra treet i kjelleren. Men vi må også vurdere hvordan de i tilfelle kan ha kommet i Torgersens klær. At nåler kan havne i bukseoppbrettene når man håndterer et tørt grantre, er ikke så vanskelig å forstå. Men jeg synes ikke aktor har gitt noen plausibel forklaring på hvorledes en barnål i så fall kunne ha havnet i innerlommen på en trang dressjakke, som det i tillegg var en frakk utenpå.

Etter bevisførselen kan det vanskelig trekkes i tvil at Eilif Støleggen hadde på seg denne dressen da han overnattet under en gran i Sverige i 1954. Vi har også hørt at dressen har vært oppbevart inntil Torgersen ble løslatt i oktober 1957, og det er ingen opplysninger som kan trekke i retning av at Torgersen har vært i skogen med denne dressen. Funnet av andre planterester, som ikke kan stamme fra kjelleren i Skippergt. 6 b, trekker vel også i retning av at dressen har vært i skogen før Torgersens eiertid. Nålen i innerlommen er nok også mer forenlig med at den stammer fra Støleggens opphold under en svensk gran enn med at den stammer fra kjelleren i Skippergt. 6 b.

Lagretten får på dette grunnlaget vurdere sannsynligheten av at nålene stammer fra kjelleren i Skippergt. 6 b opp mot sannsynligheten for at de stammer fra Støleggens opphold i skogen i Sverige i 1954.

iii. Foreløpig oppsummering

Da blir det fire beviselementer lagretten må vurdere opp mot hverandre når det gjelder eventuell tilknytning til selve drapshandlingen.

Det dreier seg om observasjonene fra vitnene i Dronningensgate og i Skippergt 6 b.Her må dere ta standpunkt til sannsynligheten for at den mannen disse vitnene har sett, har vært Torgersen, eller om det kan ha vært en annen mann. Det dreier seg videre om de sakkyndige uttalelsene om tannbittbeviset og barnålbeviset, hvor lagretten må ta standpunkt til sannsynligheten for at bittmerkene stammer fra Torgersens tenner, og for at barnålene i dressen stammet fra kjelleren i Skippergt. 6 b. Og det må endelig tas standpunkt til betydningen av vitneforklaringene fra vitnene som har sett Torgersen utenfor Grand, hvor den naturlige forståelse av disse bevisene isolert sett er at Torgersen vanskelig kan ha rukket frem tidsnok til å møte Rigmor Johnsen. Det må da vurderes om de bevisene som måtte tale mot Torgersen, har slik tyngde at det er grunn til å fravike denne naturlige forståelsen. Jeg minner igjen om bevisbyrdekravet – overveiende sannsynlighet er ikke nok – vi skal føle oss overbevist.

D. Bevisførsel i tilknytning til spørsmålet om retur til Skippergt. 6 b

1. Innledning

Påtalemyndighetens teori er som nevnt at Torgersen har vendt tilbake til Skippergt. 6 b for å tenne på. Det er ført to bevis til støtte for en slik retur. Det ene er forklaringen fra vitnet Ørnulf Bergersen, som opplyser å ha sett Torgersen komme ut av en port i Skippergaten vis a vis 6 b kort tid før han ble pågrepet av politiet. Det andre er avføringssporene på Torgersens turnsko – det såkalte avføringsbeviset.

2. Vitneforklaring fra Ørnulf Bergersen

Når det gjelder Bergersen, har dere hørt hva forsvareren har anført om Bergersens personlighet og om mulig begrunnelse for å komme med disse opplysningene på et så sent tidspunkt. Dere har også fått listet opp de elementene i Bergersens forklaring som det hevdes at det er vanskelig å feste lit til. Jeg må si litt om dette, da disse elementene åpenbart er av vesentlig betydning for hele vurderingen av Bergersens forklaring.

Jeg minner om at Bergersen hevder å ha gått fra Gjersjøen på to timer og et kvarter, noe som ikke kan stemme. Det er også vanskelig å forstå hvordan han kan ha passert gjennom Havnegaten og foran Oslo Ø uten å ha blitt observert av polititjenestemennene som har befunnet seg der, og det er setter min vurdering svært vanskelig å feste lit til historien om klokken som skal ha saktnet i en time og 10 minutter, så begynt å gå riktig i det øyeblikket observasjonen av Torgersen skal ha skjedd, og så begynt å saktne igjen noen timer senere. Han har også forklart at han gikk bort til porten som Torgersen skal ha kommet ut av, og så at det sto 6 b over porten. Dette er ikke riktig, og jeg synes det er vanskelig å forstå det på annen måte enn som en bevisst usannhet fra Bergersens side. Han har heller ikke gitt noen egentlig forklaring på hvorfor han tok omveien gjennom Skippergaten.

Jeg synes det er vanskelig å feste lit til noen av disse elementene i Bergersens forklaring. Troverdigheten av det han har forklart om å ha observert Torgersen, må nødvendigvis ses i lys av dette. Så på dette grunnlaget får lagretten vurdere om dere skal akseptere eller se bort fra Bergersens forklaring. Jeg minner for ordens skyld om at denne forklaringen ikke i noe fall knytter Torgersen direkte til drapshandlingen.

3. Avføringsbeviset

Påtalemyndighetens teori er at avføringen på Torgersens turnsko stammer fra avføringen på drapsstedet, og derfor underbygger at han har passert dette for å tenne på i kjelleren.

Dere har hørt en rekke sakkyndige forklare seg om avføringsbeviset. Det som synes klart, er at det var spor etter erter og hvete både i avføringen på åstedet og på turnskoen, og at Rigmor Johnsen hadde spist ertesuppe og brød dagen før drapet. Mengden av celler fra erter varierte fra prøve til prøve. Men det er også på det rene at det var uidentifiserte korte hår i prøven fra turnskoen, i motsetning til de øvrige prøvene. Det er enighet om at slike hår i avføring vanligvis stammer fra dyr som slikker pelsen, altså fra en hund eller en katt. Jeg synes at det er vanskelig å akseptere at det kan ha vært hår i den ertesuppen hun dagen før hadde fått servert på hotellet hvor hun arbeidet, og det er vel også vanskelig å la den sakkyndige Aasers luktprøve – det eneste holdepunktet for at avføringen stammet fra menneske – overstyre funnet av hår. Dette taler mot at turnskoprøven stammer fra drapsstedet. Vi har også hørt at Torgersen har brukt turnskoene under løpetrening på Ola Narr. Jeg kan vanskelig se det annerledes enn at det er mest sannsynlig at avføringen på turnskoen består av hundeavføring som Torgersen har fått på skoen på Ola Narr, og at dette beviset er uten betydning i noen retning, men dette er også noe lagretten må vurdere.

E. Torgersens alibi

1. Innledning

Den øvrige bevisførselen dreier seg i realiteten om Torgersens påståtte alibi i tilknytning til det påtalemyndigheten mener var en retur for å tenne på, og om holdbarheten av dette. Jeg minner for ordens skyld om at et påstått alibi som viser seg å ikke være holdbart, i seg selv ikke er noe bevis for straffeskyld. Noe slikt rokker ikke ved holdbarheten eller manglende holdbarhet av de positive bevisene som er ført for straffeskyld. En påstand om et alibi som ikke kan legges til grunn, kan imidlertid bidra til å avsvekke troverdigheten av andre sider ved tiltaltes forklaring, og dermed også svekke øvrige bevis som støtter opp om denne forklaringen. Det er derfor nødvendig å ta standpunkt også til holdbarheten av det alibi Torgersen har påberopt seg, selv om dette ikke er noe avgjørende element i saken.

2. Gerd

Dere har hørt Torgersens forklaring om Gerd, som påtalemyndigheten ikke aksepterer. Dere har også hørt Dagmar Torgersens forklaring om at sønnen hadde med en pike eller kvinne hjem, en forklaring som langt på vei er bekreftet av Dagmar Halvorsen og Johan Torgersen. Selv om ingen av disse har sett piken, har de hørt trinn i trappen som ikke kunne stamme fra Torgersen. Jeg minner om at Dagmar Torgersens første forklaring om dette ble avgitt før hun hadde hatt noen mulighet til å samordne sin forklaring med Torgersen selv, og uten at hun visste hva saken gjaldt.

På den annen side er det på det rene at vedkommende Gerd ikke har stått frem, til tross for at hun har vært etterlyst. Påtalemyndigheten mener at hun ikke eksisterer. Forsvareren har på sine side presentert alternative forklaringer, herunder at Gerd kan være Gerd Kristiansen eller den kvinnen som ringte til politiet 11. desember 1957, at Gerd ikke var pikens rette navn, eller at Gerd eksisterer, men har holdt seg skjult. Lagretten får vurdere dette nærmere, men jeg minner om at det i seg selv ikke er noe bevis for straffskyld om man velger å se bort fra Torgersens forklaring om Gerd. At han ikke skal ha hatt med seg en kvinne hjem, er tross alt vanskelig å forene med forklaringene fra moren, søsteren og broren.

3. Johanne Kristine Olsen

Et bevis som påtalemyndigheten har påberopt med tyngde, er forklaringen fra Johanne Olsen, som forklarer å ha sett Torgersen i Torggaten kl 2350 om kvelden 7. desember 1957. Denne forklaringen er uforenlig med forklaringen til Dagmar Torgersen. Lagretten har hørt begge forklaringer, og har hatt anledning til å danne seg et inntrykk av påliteligheten til disse to.

Det hører med her at Johanne Olsens forklaring ikke i noe fall knytter Torgersen til drapet. Den er bare relevant for alibiet. Og jeg minner om at forklaringen kan være beheftet med feilkilder. Hun har sett personen bakfra idet han passerte eller hadde passert. Det er ingen grunn til å tro at hun lyver bevisst. Lagretten må derfor vurdere muligheten for at hun kan ha tatt feil – at hun har trodd personen som passerte kunne ha vært Torgersen, som hun nok var litt redd for og som hun helst ikke ville reise på bussen sammen med.

4. Konflikt Johanne Kristine Olsen – Dagmar Torgersen

For Dagmar Torgersen foreligger ingen slik mulighet. Hvis hennes forklaring skal overstyres av Johanne Olsens, kan dette bare begrunnes med at Dagmar Torgersen lyver bevisst. Men hun må i tilfelle ha gitt en bevisst løgnaktig forklaring om noe som viste seg å samsvare med Torgersens egen forklaring, uten at de to hadde hatt noen mulighet til å samordne disse forklaringene. Men lagretten har som sagt sett og hørt de to, og må derfor som nevnt ta standpunkt til om det skal legges til grunn at Johanne Olsen kan ha tatt feil, eller om det skal legges til grunn at Dagmar Torgersen har løyet, til tross for at hennes forklaring samsvarer med Torgersens egen.

5. Tidsrammen for Torgersens retur til sentrum

Aktor har også gjort gjeldende at Torgersen ikke kunne ha rukket å bli pågrepet på det tidspunkt han faktisk ble det, dersom hans forklaring hadde vært riktig. Til dette er vel bare å si at lagretten har fått en rekke opplysninger om tidsforbruket på de enkelte etappene, og det er vanskelig å se at aktors oppfatning om dette kan være riktig. Torgersens egen forklaring utelukker åpenbart ikke at han kunne bli pågrepet kort tid etter kl 0058 samme natt.

6. Oppsummering

Så lagretten får etter dette vurdere hva som skal legges til grunn når det gjelder Torgersens påberopte alibi og påstanden om retur til Skippergt. 6 b, og avgjøre om dette gir grunnlag for noen endring av det standpunkt dere måtte ha kommet til når det gjelder selve drapshandlingen.

F. Andre momenter som lagretten må vurdere

Jeg minner til slutt om at forsvareren har vist til flere momenter som etter hans syn gjør det vanskelig å knytte Torgersen til dette drapet.

Jeg viser til det som er anført om at det ikke fantes blodspor som kan stamme fra Rigmor Johnsen eller spor etter avføring fra henne på Torgersens frakk og dress. Lagretten er kjent med at hun og klærne hennes var tilsølt av blod og avføring. Dere er også kjent med at påtalemyndigheten hevder at han har båret henne fra gangen og ned i kjelleren. Lagretten må derfor vurdere sannsynligheten av at dette kan ha skjedd uten at han har fått slike spor på seg.

Det samme gjelder fraværet av spor etter slam fra den fuktige kjelleren på Torgersens turnsko.

Det er pekt på at det tilsynelatende ikke var noe motsetningsforhold mellom Rigmor Johnsen og mannen som hadde fulgt henne inn, da Olga Eriksen så dem i gangen.

Rigmor Johnsen kan ikke ha hatt kåpen på seg da hun ble drept. Denne var i motsetning til cardiganjakken ikke tilsølt med blod, og var lagt ved siden av henne i kjelleren. Det er vanskelig å se at hun kan ha tatt kåpen av seg i gangen. Dette kan tyde på at hun også kan ha befunnet seg et annet sted før drapet fant sted. Lagretten må vurdere hvor sannsynlig en slik teori kan være, og hvorvidt dette kan være forenlig med Torgersen, som etter det opplyste var ukjent på stedet, som drapsmann.

Det er også vist til at Rigmor Johnsens nøkkel til leiligheten befant seg i kåpelommen, mens nøkkelen til utgangsdøren var borte, og pekt på at Torgersen ikke kunne vite hvilken av de to nøklene som passet til utgangsdøren. Hvis han var drapsmannen og skulle vende tilbake, skulle man tro han hadde tatt med seg begge nøklene – han visste jo ikke hvilken av dem som passet til utgangsdøren.

Alt dette er forhold som lagretten må ta med i sine vurderinger.

G. Oppsummering

Jeg minner igjen til slutt om at lagretten må foreta en samlet og helhetlig vurdering av alt bevismateriale som er forelagt for dere i løpet av disse dagene. Dere må vurdere betydningen og vekten av hvert enkelt bevis som er presentert, både hver for seg, og – som nevnt – som ledd i en samlet og helhetlig vurdering.

Jeg minner også om at det jeg har sagt om bevisene og den konkrete bevisvurderingen ikke er bindende for lagretten, men jeg har trukket frem en del momenter som jeg synes det er naturlig at lagretten fokuserer på i sine drøftelser.

Og endelig minner jeg på ny om påtalemyndighetens bevisbyrde. Det er ikke tilstrekkelig at dere finner det overveiende sannsynlig at Torgersen er drapsmannen. Dere må etter en samlet og helhetlig vurdering av alt bevismaterialet være overbevist om at han er skyldig, for å kunne svare ja på de spørsmålene som er stillet.

H. Avslutning

Redegjørelse for voteringsregler mv.

Nesodden, 9. juni 2015
Nils Erik Lie

Dette er som nevnt ovenfor en «tenkt rettsbelæring» av en tidligere fagdommer med utstrakt erfaring med rettsbelæringer. Lies fremstilling illustrerer hvordan domstolene – og også Gjenopptakelseskommisjonen – skal vurdere bevisene med hensyn til skyldspørsmålet, med andre ord om dommen fra 1958 er riktig.

V. Alternative måter å vurdere sakens bevisligheter på?

A. Innledning

Vi skal i dette punktet se nærmere på alternative måter å tilnærme seg bevisbyrdereglene på. Statsadvokat Katteland har i sitt innlegg av 17. desember 2009 side 15 fremhevet en rekke såkalte «tilfeldigheter», som samlet sett skal være egnet til å bevise påtalemyndighetens teori om Torgersens skyld.

Påtalemyndighetens tilnærmelsesmåte er en kopi fra Michael Grundt Spangs bok om Torgersen-saken, som har en tilsvarende form for argumentasjon på s. 98-99.

Vi understreker at denne tilnærmelsesmåten til bevisbyrdespørsmålet – som formodentlig er ment å skulle ha en viss retorisk effekt – representerer en uriktig måte å vurdere bevisene på. Som fremhevet ved flere anledninger, er den korrekte måten for bevisvurderingen å sammenligne de to alternativer man står overfor vedrørende Torgersens bevegelsesmønster drapsnatten og vurdere om Torgersens forklaring – i henhold til en totalvurdering – bare representerer teoretisk/hypotetisk tvil.

Når det gjelder spørsmålet om Torgersens tilstedeværelse på drapstidspunktet, har vi ikke bare godtgjort at påtalemyndighetens teori ikke er sannsynliggjort: Når man vurderer de taktiske og tekniske bevis kumulativt og samlet, fremstår Torgersens alternative forklaring som langt mer sannsynlig enn påtalemyndighetens teori.

Det samme gjelder spørsmålet om Torgersens påståtte retur på brannstiftelsestidspunktet: Påtalemyndighetens bevis på dette punkt har liten eller ingen bevisverdi, mens det fremstår som direkte usannsynlig at Torgersen skal ha konstruert en alternativ forklaring, som i så stor grad i ettertid lar seg etterprøve.

På tross av dette skal vi i nærværende punkt likevel benytte den samme form for fremgangsmåte som påtalemyndigheten gjør og på denne måten – og på påtalemyndighetens premisser – illustrere at vilkårene for gjenåpning også er oppfylt hvis man legger påtalemyndighetens forutsetningsvis uriktige modell til grunn.

Vi skal i punkt 1 nedenfor gjengi statsadvokat Kattelands påstander, jfr. B 1. I B 2 skal vi se nærmere på Michael Grundt Spangs tilsvarende argumentasjon.

I C skal vi benytte den samme fremgangsmetode som påtalemyndigheten inviterer til, men da stille andre – og mer relevante – spørsmål med hensyn til hva som er rimelig, sannsynlig eller tilfeldig.

Men først altså påtalemyndighetens og Grundt Spangs argumentasjon.

B. Argumentasjonen vedrørende de såkalte «tilfeldigheter»

1. Statsadvokat Kattelands innlegg av 17. desember 2009

På s. 17 i dette innlegget følgende «tilfeldigheter»:

Den «tilfeldighet» at Torgersens dress kun inneholder fem ualminnelige korte barnåler som er like de barnålene som er funnet på åstedet, sammenholdt med at den drepte er tildekket med et juletre med ualminnelige korte nåler.

Den «tilfeldighet» at det på Torgersens sko, bukselomme og fyrstikkeske (liket var forsøkt påtent) blir funnet avføring som er lik den som er funnet på åstedet, sammenholdt med at han er pågrepet på vei ut fra det området drapet er begått og det er snakk om et kvelningsdrap hvor urin og avføring er gått på offeret.

Den «tilfeldighet» at Torgersen har et tannbitt som ikke utelukker ham som biter i avdødes bryst.

Den «tilfeldighet» at flere vitner som kjenner ham plasserer ham i byen slik at han nærmest på minuttet måtte ha påtruffet den drepte.

Den «tilfeldighet» at han blir plukket ut av flere vitner som en som ligner på den personen de observerte den drepte sammen med ved beskrivelser som «jævla lik» og «ikke to som kan være så like».

Den «tilfeldighet» at han blir observert i sentrum av en som kjente ham (nabo), på et tidspunkt han selv hevder å være hjemme på Lille Tøyen med «Gerd».

Den «tilfeldighet» at vitnet Ørnulf Bergersen, som har sonet sammen med Torgersen, observerer ham i Skippergata, der drapet er begått, rett før han blir pågrepet, samtidig som Torgersen nekter for å ha vært i Skippergata.

I forlengelsen av disse momentene fremholder påtalemyndigheten at alle disse «tilfeldighetene» sammenholdt med en rekke andre forhold gjør det helt utvilsomt at Torgersen er dømt med rette.

2. Michael Grundt Spangs argumentasjon.

Disse syv punktene finner man også igjen i Grundt Spangs argumentasjon, som i tillegg også inneholder enkelte andre «tilfeldigheter».

Da Grundt Spang også nevner de syv momentene som Katteland tar opp, begrenses gjennomgangen til Grundt Spangs argumentasjon. Den dekker for alle praktiske formål den tilsvarende listen fra påtalemyndigheten, og skal gjennomgås i det følgende – med løpende kommentarer for hvert enkelt ledd.

Michael Grundt Spang påstår at hvis juryen etter den bevisførsel som fant sted under hovedforhandlingen i juni 1958 skulle ha frikjent Torgersen, måtte den ha akseptert blant annet følgende tilfeldigheter:

i. Den tilfeldighet at Torgersen ble iakttatt med kurs inn i åstedsområdet i minuttene før Rigmor ble antastet av sin banemann.

Kommentar:

Denne påstanden hviler på uriktige forutsetninger: Ingen vitner har sett Torgersen med «kurs inn» i Skippergaten 6 b. Ett vitne har sett han gå østover Karl Johans gate, det er det hele. Gjennomgangen av de taktiske bevis for så vidt gjelder denne «etappen» har vi beskrevet i del 2 punkt III. De vitner som har sett den personen som fulgte med Rigmor Johnsen har beskrevet en person med et annet utseende enn Torgersen.

Det er i denne forbindelse særlig grunn til å trekke frem vitneprov fra vitnene Olsson, Thoresen og Syvertsen.

I tillegg minner vi om Nils Erik Lies påpekning av at Torgersen ikke kunne ha rukket frem til Esther Olssons kiosk på det tidspunktet Rigmor Johnsen passerte.

ii. Den tilfeldighet at han ble arrestert med kurs ut av åstedsområdet to timer senere, på et tidspunkt som stemmer godt med antennelsen av brannen.

Kommentar:

Påtalemyndigheten må her ty til den tvers igjennom usannsynlige og lite troverdige forklaring fra vitnet Bergersen, som enhver må skjønne har en bevisverdi som er null.

Det vises til gjennomgangen ovenfor under del 2 med hensyn til de nærmere detaljer. Det går kort og godt ikke an å påstå at dette vitneprovet skal tillegges vekt.

Pågripelsestidspunktet samsvarer med Torgersens egen forklaring, og er uavhengig av åstedsområdet, som ligger anslagsvis 500 meter unna.

I tillegg overser påtalemyndigheten at Torgersens forklaring med hensyn til sin retur til sentrum har sannsynligheten for seg, jfr. ovenfor. Denne forklaringen har en helt annen troverdighet og bevisverdi.

iii. Den tilfeldighet at han i mellomtiden hadde skiftet klær – hvor ofte opererer ett og samme menneske i to forskjellige antrekk i Oslo sentrum ved nattetid?

Kommentar:

Problemstillingen er gal: Det springende punkt er om det er sannsynlig eller usannsynlig at noen skifter fra fintøy til hverdagstøy etter å ha kommet hjem til bopel og deretter skal sykle en kvinne tilbake til nærmeste drosjeholdeplass – for øvrig etter at de har tilbrakt noe tid sammen på Torgersens soveværelse.

iv. Den tilfeldighet at han akkurat denne kvelden skulle ha vært sammen med en pike han bare kjente fornavnet på, som han ikke visste hvor bodde, ikke visste hvor arbeidet, og som han ikke i det hele tatt kunne sett politiet på spor etter, enda han hadde truffet henne tidligere, bl.a. på dansefester, hvor andre må ha sett dem.

Kommentar:

Igjen er problemstillingen uriktig: Det avgjørende er ikke spørsmålet om kvinnens identitet, men spørsmålet om det er sannsynlig eller usannsynlig at Torgersen hadde følge med en kvinne da han kom hjem.

Dette fremstår som overveiende sannsynlig, jfr. gjennomgangen i del 2.

Torgersen mente som kjent for øvrig å ha sett den aktuelle kvinnen en gang tidligere. Det er neppe uvanlig at man ved slike uformelle og korte møter ikke utveksler adresse, etternavn og arbeidssted.

Vi minner også om at Torgersen umiddelbart etter pågripelsen inviterte politiet til å kontrollere riktigheten av hans forklaring ved at man oppga at han skulle møte kvinnen den påfølgende kveld på et nærmere angitt sted.

Han inviterte også politiet til å etterprøve hans anførsel om at han syklet forbi drosjeholdeplassen på Sørli plass – og der kunne se at det ikke var noen drosjer inne.

Hvorfor ble ikke dette sjekket?

v. Den tilfeldighet at akkurat denne piken skulle være så hjerteløs at hun heller så sin venn i fengsel på livstid fremfor å melde seg for å bekrefte hans historie.

Kommentar:

En innrømmelse ved oppmøte for politiet og ved senere vitneforklaringer i retten ville skape ekstrem offentlig oppmerksomhet, og ville kunne få katastrofale følger – særlig hvis den aktuelle kvinnen var gift.

I tillegg kommer et viktig tilleggsmoment: Det var som kjent en kvinne som ringte inn i etterforskningens svært tidlige fase og opplyste at hun var den aktuelle Gerd. Vedkommende ga da opplysninger til påtalemyndigheten som utenforstående umulig kunne ha.

Det eneste halmstrået påtalemyndigheten i denne forbindelse tyr til som bevis, er at denne kvinnen må være søsteren. Dette er en påstand som representerer en ren spekulasjon, og som ikke har noen støtte i sakens faktum.

vi. Den tilfeldighet at ikke et eneste menneske hjemme hos Torgersen så piken men bare ble sikrere og sikrere på å ha hørt lyder fra henne jo mer tiden gikk.

Kommentar:

Forklaringen fra Dagmar Torgersen er i denne forbindelse av meget stor bevisverdi. Som påpekt en rekke ganger, fremtrer denne som meget troverdig: Hun var helt sikker på at Torgersen hadde med seg en kvinne hjem til Tore Hunds vei 24.

Hennes politiforklaring inneholder også enkeltheter med hensyn til hvordan Torgersen og den aktuelle kvinnen forlot Torgersens bopel gjennom forskjellige utganger, som det var umulig å gjette seg til eller samordne.

I tillegg kommer forklaringen fra Torgersens bror, som utelukkende kunne bekrefte at han hadde hørt trinn etter en kvinne. Hvis brorens motiv var å hjelpe Torgersen, hadde han utvilsomt kommet med andre opplysninger.

vii. Den tilfeldighet at Torgersen utpekte feil Gerd i retten.

Kommentar:

Dette er ingen tilfeldighet, men en uriktig forklaring fra Torgersen, som på dette tidspunktet av hovedforhandlingen var sliten og frustrert over uriktig vitneførsel.

viii. Den tilfeldighet at det akkurat denne kvelden stod et par sko i en vannbøtte.

Kommentar:

Påtalemyndighetens påstander vedrørende skobytte er og blir uriktige. De aktuelle skoene tilhørte beviselig Fredrik Torgersens bror, Lorang. Det vises til gjennomgangen ovenfor i del 2. Han hadde tidligere fått et sår i foten. For å avlaste såret ville han blokke ut skoene – det var derfor broren hadde satt skoene i bøtten med vann.

Vitneforklaringene med hensyn til hvem som hadde på seg hvilke sko på drapskvelden er tilnærmet 100% sammenfallende, og er i tillegg av en karakter hvor eventuell samordning med Torgersens forklaring representerer kort og godt ikke er mulig.

ix. Den tilfeldighet at det ble funnet blod på disse skoene.

Kommentar:

Som nevnt under punkt 8, hadde Torgersens bror fått et sår i foten fordi – etter det vi forstår – den ene tåen var amputert. Hvis det kan stadfestes med tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt at flekkene på skoene var blod, må dette følgelig være brorens blod.

Det springende punkt er imidlertid at de aktuelle skoene aldri ble brukt av Torgersen drapsnatten – da brukte han beviselig brune sko.

x. Den tilfeldighet at det på Torgersen – som allerede nå er rammet av en myriade av uhell – fins ytterligere en rekke blodspor, på fingre, under negler, på frakken, på den brune dressen.

Kommentar:

Disse sporene har ingen bevisverdi – tvert imot.

De har da heller ikke vært påberopt av påtalemyndigheten med noen styrke hverken i forbindelse med den opprinnelige hovedforhandlingen i 1958 eller med noen styrke ved senere begjæringer om gjenopptakelse/gjenåpning.

Dette skyldes først og fremst at det ikke er mulig å knytte blodet på Torgersens kropp/klær til Rigmor Johnsen, da de har samme blodtype.

Det er videre et viktig moment at det ikke er påvist blod på Torgersen, som ikke har alternative og bedre forklaringer enn at de stammer fra avdøde.

Det sentrale med hensyn til mulige blodspor, er at drapet og en flytting av liket fra trappeavsatsen ned i kjelleren med sikkerhet ville medført at blod fra Rigmor Johnsen smittet over på drapsmannens klær. Når man ser fotografier av hvor ille tilredt liket var, fremstår det som direkte umulig at man kunne flytte det så langt drapsmannen må ha gjort uten at blodet skulle smittet over på hans klær. Men slike spor finnes ikke på Torgersens dress og frakk.

I den grad «blodsporet» skal påberopes, taler det derfor i Torgersens favør.

xi. Den tilfeldighet at Torgersens tannbitt svarer akkurat til bittet i Rigmors bryst. Torgersen er så katastrofalt uheldig at den virkelige gjerningsmannen må ha en tanngard presis lik hans egen.

Kommentar:

Ja – dette trodde man så sent som på begynnelsen av 1970-tallet: Alle la til grunn at Torgersens tanngard var presis lik bittmerkene i Rigmor Johnsens bryst.

I dag vet vi at dette er fundamentalt feil, og at konklusjonen har vært en sterkt medvirkende årsak til at utfallet av Torgersen-saken har blitt så katastrofalt:

Bittet har i dag ingen bevisverdi i Torgersens disfavør. Det slår – som påvist ovenfor – ut i Torgersens favør.

xii. Den tilfeldighet at det i Torgersens brune dress fins fem barnåler, alle innbyrdes like, og alle meget karakteristiske – og helt like den typen barnåler som fins på det tørre juletreet på åstedet.

Kommentar:

Det springende punkt er at det ikke er den ekskluderende identitet som man med skråsikkerhet la til grunn i 1958. Tvert imot er nålenes egenskaper fullt ut forenelige med de nåler som kan ha blitt påført den tidligere eier, Støleggen, på hans tur i skogen med overnatting under et grantre.

Vi minner videre om de forhold som gjør det lite sannsynlig at barnålene kommer fra kjelleren i Skippergaten 6 B:

For det første er barnålene funnet på et sted i Torgersens dress som fremstår som mer enn merkverdig: En av barnålene må ha gått gjennom frakken og den tettsittende dressjakken og ned i Torgersens innerlomme i dressen. For øvrig finner man ikke barnåler på frakken, men i buksebretten. Frakken hadde et stoff som lett ville få nåler til å feste seg.

xiii. Den tilfeldighet at det hvis foregående punkt anses som en tilfeldighet – ikke fins en eneste barnål av annen type, det er utelukkende den sjeldne nåletypen fra åstedet som synes å ha blitt tiltrukket av Torgersens brune dress.

Kommentar:

Dette trodde man i 1958 – i dag vet vi at denne forutsetningen overhodet ikke slår til. Barnålene er ikke av en uvanlig type.

xiv. Den tilfeldighet at det på tiltaltes sko, i lommen og på hans ene fyrstikkeske blir funnet fæces – hvor ofte har man i det hele tatt fæces på sko, i lommen og på en fyrstikkeske – og hvor ofte blir man akkurat da anholdt som mistenkt for kvelningsdrap (som utløser fæces) og mordbrann (som man trenger fyrstikker for å antenne)?

Kommentar:

Det er neppe uvanlig at man kan tråkke i avføring når man går eller løper på steder hvor det ofte luftes hunder.

Det er heller ikke påfallende at en person med mindre sans for dagens hygienekrav får avføring smittet fra fingre til andre steder.

Det avgjørende er imidlertid mangel på identitet, jfr. nedenfor under 15.

xv. Den tilfeldighet at denne fæces – så vel den på Torgersen som den på offeret – var nøyaktig lik, og inneholdende de samme pallisadeceller av erter, samtidig som det lot seg konstatere at offeret hadde spist ertesuppe til middag dagen før.

Kommentar:

Påstanden bygger på en uriktig forutsetning og er faktisk uriktig: Som påvist av Nils Erik Lie, er det ingen slik identitet, og det som er direkte uforklarlig er at man finner dyrehår i en avføringsprøve fraTorgersens sko, som forutsetningsvis skal stamme fra Rigmor Johnsen.

Dette har hittil ikke vært forsøkt forklart av påtalemyndigheten eller for øvrig i forbindelse med behandlingen av tidligere begjæringer om gjenopptakelse eller gjenåpning – antakelig fordi det rett og slett ikke lar seg forklare.

xvi. Den tilfeldighet at vitnenes signalementer i store trekk tegnet et bilde av en mann som svarte til Torgersen.

Kommentar:

Det motsatte er tilfellet: Ser man på de objektive karakteristika som vitnene forklarte seg om, tegnes et bilde av en helt annen mann enn Torgersen.

3. Konklusjon

Går man således nærmere inn i en nærmere analyse av statsadvokat Kattelands såkalte tilfeldigheter, blir det intet element av mystikk eller uforklarlighet igjen.

Når man så oppsummerer og konkluderer Michael Grundt Spangs 16 punkter, ser man at de ved en nærmere analyse ikke fremtrer som hverken «tilfeldige» eller «usannsynlige».

Selv om disse momentene isolert sett legges til grunn har de i dagens situasjon liten bevisverdi. Men så kommer et avgjørende tillegg: Man kan ikke – slik Grundt Spang inviterer til – plukke ut elementer som angivelig skal tale i Torgersens disfavør uten å medta i vurderingen de momenter som tilsier at påtalemyndighetens drapsteori er lite sannsynlig. Denne form for argumentasjon hører kort og godt ingen steds hjemme, og det er helt uforståelig at statsadvokat Katteland i det hele tatt inviterte til denne formen for ensidighet. Det er tross alt fremdeles et krav at påtalemyndigheten skal være objektiv og fremheve både det som går i deres favør og deres disfavør.

Vi skal nedenfor i punkt C se nærmere på alle de momenter som Grundt Spang/Katteland lukker øynene for – og som heller ikke Gjenopptakelseskommisjonen vurderte i 2006/2010.

C. Den alternative drøftelse av hva som er sannsynlig

Vi skal altså – for argumentasjonens skyld – i dette avsnittet foreta en alternativ tilleggsdrøftelse, hvor vi peker på alle de usannsynligheter påtalemyndigheten inviterer til som grunnlag for å nekte og ta begjæringen om gjenåpning til følge.

Vi skal følgelig gjøre den samme øvelse som statsadvokaten og Michael Grundt Spang inviterte til. I stedet for å spørre om noe representerer en «tilfeldighet», skal vi spørre det som etter straffeprosessloven er det springende punkt: Hva er sannsynlig/hva er mulig?

1. Hvor stor er sannsynligheten for at Torgersen kunne rekke å møte Rigmor ved Esther Olssons kiosk ca kl 22.42?

Når man analyser de forskjellige vitneobservasjonene forut for dette tidspunkt, jfr. Nils Erik Lies analyse, er dette ikke mulig. Selv med en særdeles rask spurt nedover Karl Johan hadde Torgersen ikke rukket frem i tide.

2. Hvor stor er sannsynligheten for at Esther Olsson i sin tidsnære politiforklaring beskriver en rekke objektive kjennetegn ved den mann som fulgte etter Rigmor og som ikke passer for så vidt gjelder Torgersen – og at konklusjonen likevel blir at dette var Torgersen?

Ikke mulig.

3. Hvor stor er sannsynligheten for at Esther Olsson i sitt tidsnære avhør gir helt gale opplysninger om mannens dialekt (Sognedialekt?), slik at Torgersen likevel kan være gjerningsmann.

Ikke mulig.

4. Hvor stor er sannsynligheten for at Arne Thoresen i sine tidsnære politiavhør gir en rekke objektive karakteristika på mannen som fulgte etter Rigmor, som ikke passer på Torgersen – men slik at Torgersen likevel kan være gjerningsmann?

Lite sannsynlig.

5. Hvor stor er sannsynligheten for at Georg Syversens forklaring med hensyn til at han hørte fottrinn basert på sko med jernbeslag eller lærhæler – noe Torgersen ikke hadde – slik at Syversens beskrivelse ikke utelukker Torgersen som gjerningsmann.

Lite sannsynlig.

6. Hvor stor er sannsynligheten for at en drapsmann – i stummende mørke uten fyrstikker – stabler ferdig et bål, slik brannmennene beskriver det – i stedet for å avvente til han eventuelt skulle returnere på et senere tidspunkt?

Lite sannsynlig.

7. Hvor stor er sannsynligheten for at en drapsmann ikke skaffer seg fyrstikker i Skippergaten 6 b’s umiddelbare nærhet, men i stedet reiser helt hjem til Lille Tøyen for å finn fyrstikker?

Lite sannsynlig.

8. Hvor stor er sannsynligheten for at en drapsmann ikke reiser direkte hjem til Lille Tøyen, men tar en lengre omvei om Youngstorget?

Lite sannsynlig.

9. Hvor stor er sannsynligheten for at en drapsmann først når han har kommet halvveis til bopel plutselig bestemmer seg for å ta en drosje istedenfor å ta en drosje i umiddelbar nærhet av åstedet?

Lite sannsynlig.

10. Hvor stor sannsynlighet er det at hans mor – bare 2 ½ time etter at Torgersen var arrestert lyver når hun beskriver et klokkeslett for Torgersens hjemkomst og legger det til på et tidspunkt hvor han umulig kan være drapsmann, jfr. for øvrig hennes detaljerte forklaring med hensyn til andre forhold som passer med Torgersens forklaring?

Ikke mulig.

11. Hvor stor er sannsynligheten at moren i sin forklaring for øvrig gir en beskrivelse av Torgersens retur og opphold som for alle praktiske detaljer er sammenfallende med Torgersens – uten at det på noen måte kan ha vært noen mulighet for noen kontakt mellom dem?

Lite sannsynlig.

12. Hvor stor er sannsynligheten for at Torgersen – som forutsetningsvis skal være en drapsmann, som planlegger en retur til åstedet – i stedet for å reise direkte tilbake etter å ha skaffet seg fyrstikker – oppholder seg på bopel i en tid mellom 30 og 60 minutter?

Lite sannsynlig.

13. Hvor stor er sannsynligheten for at mor, søster og bror – uavhengig av Torgersen – forteller den samme historie med hensyn til at han hadde med seg en kvinne hjem, og at de i denne forbindelse gir den nøyaktige beskrivelse av Torgersens retur fra bopel med detaljer som er helt sammenfallende med Torgersens – uten noen muligheter for samordning?

Lite sannsynlig.

14. Hvor stor er sannsynligheten for det at den kvinnen som presenterer seg som Gerd Gundersen umiddelbart etter drapet ringer til politiet og oppgir at hun har vært i Tore Hunds vei 24 i 2. etasje drapskvelden – før disse detaljene hadde blitt gjengitt i media – kunne bløffe/lyve om disse detaljene?

Lite sannsynlig.

15. Hvor stor er sannsynligheten for at Torgersen umiddelbart etter pågripelsen kunne rekonstruere en fiktiv tur tilbake til sentrum med nøyaktige opplysninger om rutevalg, hvilken strekning som henholdsvis ble gått og syklet og få denne turen til nøyaktig på minuttet å passe til den tid han hadde til rådighet mellom kl 00.30. og ca kl 01.00.?

Lite sannsynlig.

16. Hvor stor er sannsynligheten for at en av de sentrale rettsoppnevnte engelske sakkyndige med hensyn til tannbitt-beviset gir et uriktig råd når han under de muntlige høringene oppfordret Gjenopptakelseskommisjonen til å glemme hele bevisverdien av tannbeviset?

Lite sannsynlig.

17. Hvor stor sannsynlighet er det at en av verdens ledende rettsodontologer (Senn) tar fullstendig feil når han i sine sakkyndige uttalelser utelukker Torgersen som drapsmann?

Lite sannsynlig.

18. Hvor stor sannsynlighet er det for at humananatomisk/patologisk sakkyndige tar feil når de – uten å bli motsagt fra sitt eget fagmiljø – utelukker at Torgersen kan være biteren?

Lite sannsynlig.

19. Hvor stor sannsynlighet er det at den sakkyndige innenfor fysiologi (Medbø) tar feil når han kommer til samme konklusjon på bakgrunn av sin fagkunnskap?

Lite sannsynlig.

20. Hvor stor er sannsynligheten for at det er dyrehår i en avføring som forutsetningsvis skal tilhøre Rigmor Johansen?

Lite sannsynlig.

21. Hvor stor er sannsynligheten for at det skal komme barnåler fra juletreet gjennom Torgersens lodne frakk og inn i innerlommen i dressjakken – samtidig som det ikke er noen barnåler på frakken?

Lite sannsynlig.

22. Hvor stor er sannsynligheten for at Torgersen ikke skal ha blitt påført noe slam fra kjellergulvet i forbindelse med de to opphold som han forutsetningsvis skal ha foretatt ifølge påtalemyndighetens teori?

Lite sannsynlig.

23. Hvor stor er sannsynligheten for at blod fra den meget forslåtte og mishandlede Rigmor Johansen ikke har smittet over på Torgersens frakk og bukser dersom han var drapsmann, og for at det under samme forutsetning ikke fantes ferskt blod på Torgersens klær/kropp utover de små partikler som Torgersen har forklart seg nærmere om?

Lite sannsynlig.

****

Når man har tatt stilling til alle disse enkeltspørsmål, må man også gjøre seg opp en mening om berettigelsen av at alle disse usannsynlighetene skal neglisjeres så systematisk og så massivt at man vil konkludere med at det ikke er grunnlag for gjenopptakelse.

Når først Grundt Spang og Katteland inviterer til en annen bevisvurdering enn det som er hovedregelen etter norsk rett, må man som et minimum presentere samtlige av de momenter som inngår i en kumulativ helhetsvurdering.

Påtalemyndighetens retoriske argumentasjon på dette punkt fremstår som fullstendig forfeilet.

Eller for å si det mer direkte: Påtalemyndighetens objektivitetsplikt er absolutt. Dens oppgave er ikke bare å skaffe frem bevis som taler for domfellelse, men også bevismateriale som trekker i motsatt retning. En slik retorisk og sarkastisk oppramsing av angivelige «tilfeldigheter» som man står overfor her, og som selvfølgelig trekkes frem fordi man mener at det dreiser seg om det stikk motsatte av tilfeldigheter, er vanskelig å forene med denne objektivitetsplikten. I særlig grad gjelder dette når samtlige «tilfeldigheter» som er trukket frem, har en rasjonell forklaring, samtidig som man unnlater å peke på en lang rekke tilsvarende «tilfeldigheter» som utelukkende trekker i Torgersens favør. En slik svikt i objektivitetsplikten kaster egentlig ganske lange slagskygger over hele påtalemyndighetens behandling av denne saken. Den gir i hvert fall grunn til å trekke tvil at det er en reell og objektiv vurdering av hele bevisbildet som ligger til grunn for standpunktet om at påtalemyndighetens bevisbyrde er oppfylt, og at kriteriene «meget tvilsomt» om «dommen er riktig» i straffeprosessloven § 392, annet ledd og «egnet til» frifinnelse i § 391 nr. 3 ikke er tilfredsstilte.

D. Oppsummering

Vi har i nærværende punkt 4 «tatt påtalemyndigheten på ordet» i den forstand at vi har fulgt det samme retoriske – og uriktige – opplegget for bevisvurdering som statsadvokaten tidligere har invitert til.

Når man hensyntar alle de momenter som inngår i hva som er sannsynlig / usannsynlig eller har formodningen for eller imot seg, blir konklusjonen på denne drøftelse – som altså skjer på påtalemyndighetens uriktige premisser – at det fremstår som helt usannsynlig at Torgersen er skyldig, og at vilkårene for gjenåpning følgelig ikke bare er oppfylt – de er overoppfylt.

VI. Avslutning og oppsummering

På bakgrunn av diskusjonen ovenfor i punkt I-V kan vi følgelig konkludere med:

Vilkårene for gjenåpning i henhold til straffeprosessloven § 392, annet ledd er til stede.
Vilkårene for gjenåpning i henhold til straffeprossessloven § 391 nr 3 er til stede.

Gå videre til Del 6: Avsluttende bemerkninger

Begjæring om gjenåpning (del 5)

DEL 5: En påvisning av at det er rettslig grunnlag for gjenåpning i henhold til straffeprosesslovens bestemmelser

I. Innledning

A. Formålet

B. Den videre disposisjon

II. Vilkårene for gjenåpning i henhold til straffeprosessloven § 392, annet ledd er tilfredsstilte

A. Rettskildebildet

1. Ordlyden

2. Motivene

3. Juridisk teori

4. Rettspraksis

B. En nærmere gjennomgang av de sentrale kriteriene i ordlyden i § 392, annet ledd

1. Tolkningen av «særlige forhold»

2. Tolkningen av vilkåret «om dommen er riktig»

3. Tolkningen av vilkåret «meget tvilsomt»

4. Tolkningen av vilkåret «tungtveiende hensyn»

C. Den nærmere påvisningen av at vilkårene for gjenåpning i henhold til § 392, annet ledd er til stede: Dommen er ikke riktig.

1. Opplegget

2. En nærmere gjennomgang og oppsummering av bevissituasjonen for så vidt gjelder spørsmålet om Torgersen var på åstedet på drapstidspunktet – nærmere om påtalemyndighetens argumenter.

3. Nærmere om momenter som tilsier at Torgersen ikke var i Skippergaten 6 b på drapstidspunktet

4. Oppholdet i Tore Hunds vei 24

5. Vendte Torgersen tilbake til Skippergaten 6 B for å anstifte mordbrann?

6. Den kumulative vurdering av om «dommen er riktig» – jfr. ordlyden i straffeprosessloven § 392, 2. ledd.

D. Vilkåret «meget tvilsomt»

E. Nærmere om vilkåret «tungtveiende grunner»

F. Den avsluttende vurdering

III. En påvisning av at vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 er til stede

A. Innledning

B. Nærmere om tolkningen av vilkårene i § 391 nr. 3 – generelt om lovforståelsen

C. Den nærmere drøftelse og påvisning av at vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 er til stede

1. Innledning

2. Var Torgersen på åstedet på drapstidspunktet?

3. Oppholdet i Tore Hunds vei 24

4. Returnerte Torgersen til åstedet i forbindelse med brannstiftelsen?

5. Den kumulative vurdering

6. Avslutning

IV. En tenkt rettsbelæring

A. Innledning

B. Generelt om bevisvurdering

1. Bevisbyrde

2. Avgjørelsesgrunnlag

3. Hele bevismaterialet

4. Former for bevis

5. Tolking av bevis

6. Fremgangsmåten ved bevisvurderingen

C. Konkret om bevisene i saken

1. Innledning

2. Bevisførsel i tilknytning til drapshandlingen

D. Bevisførsel i tilknytning til spørsmålet om retur til Skippergt. 6 b

1. Innledning

2. Vitneforklaring fra Ørnulf Bergersen

3. Avføringsbeviset

E. Torgersens alibi

1. Innledning

2. Gerd

3. Johanne Kristine Olsen

4. Konflikt Johanne Kristine Olsen – Dagmar Torgersen

5. Tidsrammen for Torgersens retur til sentrum

6. Oppsummering

F. Andre momenter som lagretten må vurdere

G. Oppsummering

H. Avslutning

V. Alternative måter å vurdere sakens bevisligheter på?

A. Innledning

B. Argumentasjonen vedrørende de såkalte «tilfeldigheter»

1. Statsadvokat Kattelands innlegg av 17. desember 2009

2. Michael Grundt Spangs argumentasjon.

3. Konklusjon

C. Den alternative drøftelse av hva som er sannsynlig

D. Oppsummering

Del dette:

Torgersens syvende gjenåpningsbegjæring

VIDEO: Hvorfor er dommen mot Fredrik Fasting Torgersen uriktig?

Støtt gjenopptakelse

Nils Erik Lies rapport. Oppdatert utgave.

Fra andre medier

Abonner på vårt nyhetsbrev

Nyhetsbrev