Rettssystemets iboende treghet – Torgersen og Dreyfus

Høyesterettsadvokat GUNNAR NERDRUM er registrert som utenlandsk advokat i Moskva og var avocat à la Cour de Paris 1995–2008. Han har arbeidet som advokat i allsidig praksis i Arendal, Tromsø, Paris og Moskva. Denne artikkelen ble først publisert i Lov og Rett 10/2012, og er også gjengitt i Festskrift til Fredrik Fasting Torgersen.

 

---

 

1. INNLEDNING

Den dømmende makt er hos domstolene. Når de har sagt sitt, er punktum satt for saken. Men for å avbøte mulige klare feil ved domstolsbehandlingen, har vi likevel hatt reglene om gjenåpning, både av dommer i tvistemål og straffesaker. Disse fyller hvert sitt kapittel i tvisteloven og straffeprosessloven. Betegnelsen «gjenåpning» er en nyskapning fra 2005. Tidligere het det «gjenopptakelse».

Om dette hadde vi regler i straffeprosessloven av 1887 og senere i vår någjeldende straffeprosesslov av 1981.

Etter loven av 1887 og også etter straffeprosessloven slik den lød i 1981, skulle en begjæring fremsettes for den domstol som hadde avsagt den tidligere dom. Med den nye loven kom det imidlertid inn i § 395 at ingen av dommerne som hadde vært med på den tidligere avgjørelse skulle være med på å avgjøre spørsmålet om gjenopptakelse.

Derved ønsket man å omgå den psykologiske barriere som ligger i at én og samme dommer skulle vurdere riktigheten av sin egen avgjørelse. Men fremdeles var lovens ordning at begjæringen om gjenopptakelse skulle fremmes for og avgjøres av den domstol som hadde avsagt den fellende dommen.

Det var lenge vanskelig å få gjenopptatt fellende straffedommer. Et vendepunkt kom med saken mot Per Liland, som i 1970 var dømt til livsvarig fengsel og ti års sikring for «Øksedrapene i Lille Helvete». Saken ble gjenopptatt og Per Liland ble i 1994 frifunnet. ¹

Det var imidlertid en utbredt oppfatning av at det var uheldig at det var den domstol som hadde avsagt den angrepne dom som også skulle vurdere adgangen til gjenopptakelse, selv om dette skjedde med andre dommere. Vi fikk derfor en endring ved lov av 15.06.2001 nr. 63 som fastsatte at disse spørsmål skulle avgjøres av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker (Gjenopptakelseskommisjonen).

Kommisjonen har fem faste medlemmer og tre varamedlemmer, samt et sekretariat, og arbeider uavhengig av domstolene. Lovendringen trådte i kraft 01.01.2004.

Det var store forventninger knyttet til kommisjonen, men både den selv og dens praksis har etter hvert fått atskillig kritikk.

Kommisjonen har en betydelig arbeidsbyrde. Etter dens egen statistikk mottok den 184 begjæringer om gjenåpning i 2010. Det ble dette året besluttet å gjenåpne 32 saker.

2. TORGERSEN-SAKEN

2.1 Innledning.
En av kommisjonens saker er straffesaken mot Fredrik Fasting Torgersen. Den har to ganger avslått Torgersens begjæring om gjenopptakelse (2006 og 2010). Torgersen ble i daværende Eidsivating lagmannsrett 16. juni 1958 dømt skyldig i forsettlig drap under særdeles skjerpende omstendigheter, voldtektsforsøk og ildspåsettelse med fare for tap av menneskeliv. Saken var omfattende og av stor offentlig interesse. Den gjaldt en grufull forbrytelse. Hovedforhandlingen strakte seg over to uker. Det ble avhørt 71 vitner og 19 sakkyndige. Det var lange køer av publikum som ville følge rettsaken, og avisene hadde daglige omfattende referater fra hovedforhandlingen.

Straffen var livsvarig fengsel samt 10 års sikring. Torgersen sonet drøyt 16 år av straffen, herunder 2 år og 7 måneder i full isolasjon. Torgersen har fra første stund hevdet at han er uskyldig. Det har han siden holdt fast ved i 54 år. En anke over lagmannsrettens dom ble forkastet i Høyesterett 1. november 1958. Han begjærte så saken gjenopptatt, men trakk selv begjæringen tilbake da han ikke fikk advokat. På dette tidspunktet hadde lagmannen, som var administrerende dommer da Torgersen ble domfelt, allerede skrevet og signert en kjennelse som konkluderte med at gjenopptagelse ikke ble innvilget. Ny begjæring om gjenopptagelse ble fremsatt 22. mars 1973. Begjæringen ble forkastet av lagmannsretten 27. juni 1975, og et kjæremål ble forkastet i Høyesterettskjæremålsutvalg 31. mai 1976. Torgersen fremsatte ny begjæring 17. september 1997.

Lagmannsretten tok ikke begjæringen til følge. Et kjæremål ble forkastet i Høyesteretts kjæremålsutvalg 28. november 2001. Avgjørelsen er inntatt i Rt. 2001 side 1521.

Torgersen fremsatte ny begjæring 25. februar 2004 for Gjenopptakelseskommisjonen. Kommisjonen fattet vedtak 8. desember 2006 om å ikke ta begjæringen til følge. Ny begjæring til kommisjonen er datert 17. juli 2007. Den ble forkastet ved vedtak 30. september 2010.

Torgersen har deretter gjennom stevning av 20. mai 2011 reist søksmål om gyldigheten av kommisjonens vedtak. Denne saken står for Oslo tingrett, og jeg kommenterer den ikke. Saken har interessert meg. Jeg husker da den var oppe i 1958. Vi snakket om den ved middagsbordet. Jeg har senere på avstand fulgt de forskjellige begjæringer om gjenopptakelse. Overbevist om at bevisene som lå til grunn for den fellende dommen ikke holder, ble jeg da jeg leste Camilla Juell Eide og Erling Moss’ bok «…aldri mer slippes løs… Historien om Fredrik Fasting Torgersen». ² Senere har jeg bl.a. lest avslagene på Torgersens gjenopptakelsesbegjæringer i 2001, 2006 og 2010, professor Ståle Eskelands omfattende utredning «Bevisene i Torgersen-saken» (2005, 541 sider) ³ og hans notat om Torgersen-saken: «Gjenopptakelseskommisjonens sviktende grunnlag for å avslå kravet om gjenopptakelse» (2008, 69 sider). ⁴ Mitt syn på Torgersen-saken kan på dette grunnlag kort oppsummeres slik: Et justismord er en fellende dom der alle bevis er feiltolket. Torgersen-saken er en slik sak.

2.2 Omfangsrike avgjørelser.
Kommisjonens avgjørelser er omfangsrike i sin skriftlige form. Den første (2006) er på hele 524 sider og den andre (2010) på 116 sider. Den siste bygger imidlertid i det vesentlige på den første, slik at jeg i første rekke vil kommentere denne.

Jeg vet ikke hvor mange av Lov og Retts lesere som har tatt tiden og bryet med å lese kommisjonens avgjørelser. I 2006-avgjørelsen gis en detaljert fremstilling av saken og dens historikk. Fakta og argumenter som var anført mot den fellende straffedommen refereres utførlig. Men i selve argumentasjonen er det tynnere. Det begrenser seg egentlig til en påstand om at lagretten ved kjennelsen om «skyldig» i 1958 har bygget på «en samlet vurdering» av bevisene og at etter en tilsvarende «vurdering» finner kommisjonen at det nye materialet ikke rokker ved dette (side 522–523).

2.3 Straffedommen og kriteriene for gjenopptakelse.
Skyldspørsmålet ble avgjort av lagrett (jury). Denne skulle svare «ja» eller «nei» på de spørsmål som ble stillet. Svaret er ikke begrunnet, og det er uråd å vite hva som har motivert hver enkelt av de ti medlemmene i lagretten. Selve rettssaken i 1958 ble heller ikke tatt opp på lydbånd eller registrert på annen måte. Vi vet derfor ikke autoritativt hva vitner og sakkyndige uttalte i retten. Men vi har deres politiforklaringer og forklaringer under den rettslige forundersøkelse i tillegg til detaljerte referater i avisene. Vi har også et interessant materiale i det som aktor, statsadvokat L. J. Dorenfeldt anførte i notat 17. desember 1958 i forbindelse med Torgersens første begjæring om gjenopptakelse sammen med utkastet til kjennelse i 1959 av lagmann Kristian Lunde som hadde vært rettens administrator.

I ettertid er det grunn til å peke på at skyldspørsmålet etter dagjeldende regler ble prøvet bare én gang. Dette er i strid med artikkel 2 i Protokoll nr. 7 til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, at enhver tiltalt for en straffbar handling skal ha rett til to gangers prøving av skyldspørsmålet. Straffeprosessloven ble derfor ved lov 11.06.1993 nr. 80 endret ved «toinstans-reformen», slik at enhver straffesak, uansett hvor alvorlig den er, starter i tingretten med mulighet for anke over den faktiske siden av skyldspørsmålet til lagmannsretten. Torgersen (og alle andre i hans situasjon før lovendringen) fikk imidlertid bare én sjanse.

Vilkårene for gjenopptakelse i Torgersens sak fremgår av strpl. § 391 nr. 3 og den tidligere § 392 annet ledd. Den første lyder:

«…når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes fram et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse.»

§ 392 annet ledd lød:

«…når særlige forhold gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvet på ny».

Ved lov 11.06.1993 nr. 80 ble ordet «meget» utelatt. Nå er det tilstrekkelig at det bare er «tvilsomt» om dommen er riktig. Det behøver ikke å være «meget tvilsomt». Lovendringen har imidlertid ikke betydning for Torgersens sak. Den gjelder bare for dommer som er blitt rettskraftige senere enn 1. januar 1980.

2.4 Kommisjonen og bevisene.
Det var i første rekke de tekniske bevis som felte Torgersen i 1958. Man har kalt dem «tannbittbeviset», «avføringsbeviset» og «barnålbeviset». Gjerningsmannen hadde bitt i offerets bryst og avsatt merker av sine tenner. De sakkyndige henførte bittmerkene til Torgersens tannsett uten tvil. En rest av avføring ble i små mengder funnet på hans turnsko. Dette ble med stor sikkerhet av sakkyndige henført til offerets avføring. Endelig fant man i Torgersens dress fem barnåler som på grunn av sin størrelse og form med meget stor sikkerhet ble antatt å stamme fra et tørt grantre som lå nær liket. Statsadvokaten fremholdt at alene ett av disse bevis var tilstrekkelig for fellelse. Med alle tre forenet var derfor domfellelse utvilsomt riktig.

Senere har det vist seg at alle disse tre bevis svikter når det gjelder Torgersens skyld. Bittet peker ikke eksklusivt mot ham. Tvert imot mener enkelte av de nye sakkyndige at avtrykket nettopp ikke kan stamme fra Torgersen. Når det gjelder avføringsresten på Torgersens sko, er det heller ingenting som uomtvistelig henfører denne til offeret. På disse to punktene skulle de sakkyndiges skriftlige rapporter ha vært gjennomgått av den Rettsmedisinske kommisjon. Det ble ved en feil ikke gjort den gang. Men kommisjonen har senere behandlet rapportene og underkjent dem. Heller ikke barnålbeviset kan opprettholdes. Det er nå på det rene at barnålene i Torgersens dress kunne ha kommet hvor som helst fra. Den 18. september 2006, tre måneder før Gjenopptakelseskommisjonen avslo Torgersens begjæring om gjenopptakelse 8. desember 2006, skrev 10 forskere (hvorav fire var oppnevnt av kommisjonen som sakkyndige ved en muntlig høring i mars 2006) brev til kommisjonen, hvor det bl.a. sto:

«I tiden etter høringen har vi med undring og stigende uro erfart at enkelte fortsatt hevder at det er mulig å tolke de tekniske bevisene slik at Torgersen kan knyttes til drapet. Dette gjelder dessverre også representanter for påtalemyndigheten. For at det ikke skal herske noen tvil når Gjenopptakelseskommisjonen i løpet av året avgjør om Torgersen-saken skal gjenopptas, ønsker vi med dette brevet å si klart fra at en slik tolkning ikke er vitenskapelig holdbar og derfor heller ikke sannhetssøkende. … Det er smertefullt å måtte erkjenne at det i vitenskapens navn ble begått elementære og alvorlige feil i Torgersen-saken i 1958. Det er like fullt vår plikt som samfunnsengasjerte fagpersoner å presisere at det er hevet over enhver rasjonell tvil at det var nettopp dette som dessverre skjedde.» ⁵

Man skulle tro at dette ville være tilstrekkelig for gjenopptakelse. Men – nei! Kommisjonen viser til den «samlete vurdering» som var gjort av lagretten i 1958 og som også, ifølge kommisjonen, måtte gjøres nå. Dette er naturligvis en «enkel» måte å treffe avgjørelsen på. Men kommisjonen har ikke gjort det nødvendige intellektuelle arbeid som ligger i å avveie hva som må antas å ha vært avgjørende i 1958 og vurdert hvert enkelt punkt ut fra det vi vet i dag. Hadde kommisjonen gjort det, ville den, etter min mening, utvilsomt ha kommet til konklusjonen om at vilkårene for gjenopptakelse er oppfylt, både etter strpl. § 391 nr. 3 og etter strpl. § 392. Det er, kort og godt, intet ved disse bevisene (og heller ikke ved andre bevis i saken) som knytter Torgersen til drapet.

Derimot er det mye som ikke knytter ham til det. Jeg kan ikke i denne artikkelen komme inn på alle detaljer, men de er mange. Jeg vil bare nevne ett viktig forhold: Det var ingen rester av friskt blod, verken på Torgersen selv eller hans klær. Offeret hadde blødd kraftig. Det var store mengder blod på henne selv, på klærne og på gulvet og på trappeavsatsen hvor hun etter alt å dømme ble drept. Det hadde åpenbart vært et basketak mellom offeret og gjerningsmannen. Han har deretter brakt henne fra drapsstedet til kjelleren hvor hun ble funnet. I kjelleren var takhøyden bare 1,40 meter, og det må ha vært umulig at ikke gjerningsmannen hadde fått friskt blod på seg. Dette avgjørende beviset for Torgersens uskyld, er av kommisjonen nærmest bortforklart på side 382–385. Kommisjonen viser til at det fantes ørsmå rester av noe som kunne være gammelt blod i Torgersens klær.

2.5 Sakens egen tyngde.
Man tvinges til å reflektere: Etter alt det som nå foreligger, hva kan grunnen være til at kommisjonen ikke har truffet avgjørelse om å gjenoppta saken? Er det sakens omfang? Det er på det rene at det var en stor sak den gang, og den er naturligvis blitt mye større nå.

Er grunnen at man nå ikke vil sverte respekterte og nå avdøde personers minne? Både for aktor, statsadvokat L.J. Dorenfeldt, de ansvarlige i politiet og de sakkyndige vil en ny sak med sannsynlig frifinnelse være «uheldig».

Er det de økonomiske konsekvensene? Per Liland fikk i 1994 kr. 14,3 millioner. ⁶ Torgersen bør få mer.

Eller viker man tilbake for «jobben», hvor man kort og godt frykter bryet, tiden og kostnadene ved en ny sak? Naturligvis, ingen vil vedkjenne seg slike hensyn, når det er spørsmål om å rette opp et mulig justismord! Det får heller være noe som man kan ha en mistanke om er med i vurderingen hos dem som sitter med ansvaret for avslagene. I alle fall er det på det rene at både Liland-saken og de to Moen-sakene ble gjenopptatt mot iherdig motstand fra påtalemyndigheten. Den som arbeider for gjenåpning av en sak, må være forberedt på motbakker.

Kommisjonens avgjørelse gir assosiasjoner til Dreyfus-saken. Det kan derfor være grunn til en sammenlikning mellom disse to sakene.

3. DREYFUS-SAKEN

Den franske offiseren Alfred Dreyfus ble i 1894 arrestert og anklaget for spionasje til fordel for Tyskland. Han ble kjent skyldig og straffet med livsvarig fengsel samt degradasjon. Han ble sendt til soning på «L’île du Diable» – Djevleøya – utenfor fransk Guyana.

Dreyfus ble endelig frikjent ved dom 12. juli 1906.

Saken skapte den gang bølger over hele Europa. Også i Norge tok flere aktivt del i arbeidet, bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson. ⁷ Nå er den vel, for nye generasjoner, lite kjent. Det kan derfor være grunn til en liten repetisjon.

Mye er skrevet om Dreyfus og Dreyfus-saken. Mitt kjennskap er i første rekke bygget på boka «L’affaire», 1985, 692 sider med tillegg av et omfattende noteapparat. Forfatter er Jean-Denis Bredin, advokat og senere innvotert l’Academie Française.

Kaptein Alfred Dreyfus gjorde tjeneste i «Kontoret for statistikk» i den franske generalstaben, et kontor for etterretnings-og sikkerhetstjeneste. Hovedmålet for virksomheten var Tyskland. Det var ikke så lenge siden nederlaget i den fransk-tyske krigen i 1870, og både i hæren og i befolkningen var man lystne på revansj.

Kontoret fikk papirkurvene til den tyske militærattachéen gjennom en rengjøringshjelp i den tyske ambassade, og her oppdaget man et mistenkelig papir. Det var revet i stykker, men det viste seg å inneholde hemmelige opplysninger om franske militære forhold. Dreyfus ble mistenkt for å stå bak dette. Han ble arrestert og dømt av en militærdomstol for høyforræderi. Soningen på Djevleøya ble utholdt under harde forhold. Blant annet skulle Dreyfus komme til å sitte i lang tid med lenker på føttene, uten å komme ut i frisk luft, med et palisadeverk som hindret enhver utsikt. Man var redd for at han skulle flykte. Mange mente også at han rettelig for sitt forræderi fortjente dødsstraff.

En medvirkende årsak til dette var det nok også at Dreyfus var jøde, endog fra Alsace, som ble avstått til Tyskland i 1870. Det var på den tiden sterke antijødiske strømninger i Frankrike. De største avisene i landet var fransk-patriotiske eller kirkelig-katolske. Her var det store oppslag om saken med et innhold så aggressivt mot jøder i sin alminnelighet og Dreyfus spesielt, at man i ettertid bare ryster uforstående på hodet.

De ledende offiserer i generalstaben og også forsvarsministeren, general Mercier, ble straks overbevist om at den skyldige bare kunne være Dreyfus, og gjorde alt for at han skulle bli dømt og saken senere ikke gjenopptatt.

Men det var likevel noen få som så at dette ikke var riktig. De fikk også etter hvert flere med seg. «Les dreyfusards» var lenge et skjellsord, en betegnelse på folk av tvilsomt opphav med anti-franske holdninger.

Men det var langt fram.

Mistanken mot Dreyfus ble skjerpet ved to brev som angivelig var skrevet mellom den tyske og den italienske militærattaché. Disse beviser i saken ble skrevet og plantet av en «lojal» offiser, major Henry, som også gjorde tjeneste ved kontoret for statistikk.

Den virkelig skyldige var imidlertid major Walsin-Esterhazy, som hadde levert litt av hvert til tyskerne mot betaling. Først ute med å forstå dette var den nye sjefen for statistikk-kontoret, oberst Picquart. Han så straks at skriften på det kompromitterende dokumentet ikke kunne være av Dreyfus. Tvert imot viste den en påfallende likhet med skriften til major Esterhazy. Da han viste dette til stabssjefen, general Gonse, var imidlertid Dreyfus allerede dømt og deportert, og Picquart fikk ordre om å la saken ligge. Da han ikke gjorde det, ble reaksjonen at han ble beordret til andre oppdrag, langt borte fra Paris og til slutt i Tunis. Senere ble han også arrestert og satt inne et års tid før han ble frikjent i straffesaken som ble reist mot ham.

På tross av at det etter hvert må ha vært åpenbart for alle at det virkelig var Esterhazy som hadde skrevet brevet, nektet de militære sjefer å tro det, og de holdt sin hånd over ham. De som bare antydet de virkelige forhold, kom i unåde hos den militære ledelsen og ble angrepet i pressen for å søke å erstatte en skyldig jøde med en god fransk adelsmann. Prosesser fulgte på løpende bånd, og lenge gikk det dårlig for Dreyfus og hans venner.

Men en ny etterforskningskommisjon ble likevel satt på saken. Den konkluderte med at den skyldige var Dreyfus. Esterhazy ba på sin side om å bli stillet for retten for å bevise sin uskyld. Han ble frifunnet ved dom 11. januar 1898.

Dette provoserte forfatteren Emile Zola til å skrive sin berømte tekst «J’accuse!» hvor han anklaget alle dem som hadde bidratt til å felle Dreyfus og frifinne Esterhazy. Artikkelen sto på trykk i «l’Aurore» 13. januar 1898, hvor den utgjorde hele første side. Det var en sensasjon. Avisen solgte 200.000 eksemplarer i løpet av noen timer.

Det sa seg selv at Zola ble saksøkt for ærekrenkelse. Saken kom for retten allerede 7. februar 1898, og Zola ble dømt. Dette var i realiteten tredje gang at rettsapparatet dømte Dreyfus. Det lå følgelig prestisje i saken, både hos den militære ledelse og i justisvesenet.

Men lykken skulle snu. Det viste seg at de to brevene som major Henry hadde skrevet for å gjøre Dreyfus’ skyld enda klarere, virkelig var falske. Henry ble arrestert, men som en mann av ære, valgte han da å ta sitt eget liv. Og dermed ble han en folkehelt. En virkelig patriot! Man spredte ryktet om at han var drept av «jødene». Man organiserte en pengeinnsamling for en statue av ham. Denne ga i løpet av kort tid 131.000 francs, et stort beløp den gang, og det var ikke mindre enn 25.000 bidragsytere.

En begjæring om gjenopptakelse, «révision», ble nå imidlertid tatt til følge ved kjennelse i Cour de Cassation 3. juni 1898. Samme dag erkjente Esterhazy offentlig at det var han som hadde skrevet brevet som Dreyfus var dømt for. Og dermed reiste Esterhazy ut av landet.

Dreyfus ble ført tilbake til Frankrike. Saken skulle prøves på ny for en militær domstol, og denne gangen i Rennes i Bretagne. Man skulle etter dette tro at ved den nye rettsbehandlingen ville Dreyfus bli frikjent. Men slik gikk det ikke. Saken gikk over flere dager. Den ene generalen etter den andre vitnet mot han og sa at de hadde vært overbevist om at han var skyldig, og den overbevisningen hadde de fortsatt.

Dommen falt 8. september 1898. Dreyfus ble på nytt kjent skyldig, men denne gangen var det riktignok dissens i retten.

Gjennom hele denne tiden var det store demonstrasjoner i Frankrike, både i gatene i Paris og i provinsen. De ledende avisene var hatefulle mot Dreyfus og «jødene». Butikker eiet av jøder ble stormet og plyndret. Jødene ble satt inn i ondskapens treenighet sammen med protestanter og frimurere, alle slike som ikke var korrekt franske og uten den rette katolske tro. Det var en sterk patriotisk stemning i befolkningen. Man var stolte av hæren og dens offiserer.

Saken førte til flere regjeringskriser, to presidenter gikk på grunn av saken, og forsvarsministere kom og gikk. De harde forholdene under soningen hadde satt sine merker på Dreyfus. Han ble erklært soningsudyktig, og fikk også benådning og ble løslatt på tross av den nye dommen i Rennes.

Det var imidlertid også flere andre avledede prosesser på gang i rettsapparatet, og Dreyfus ønsket selv å renvaske seg for anklagen. Under dette var også «les dreyfusards» blitt flere, og forholdene lå i virkeligheten til rette for revolusjon i landet. I denne situasjonen valgte den nye presidenten, Emile Loubet, å få votert i år 1900 en lov om amnesti for alle lovbrudd som var knyttet til saken, uansett hvem som hadde begått dem. Han håpet at man dermed kunne legge lokk på hele saken.

Men saken var likevel ikke død. En ny kommisjon for å etterforske saken ble nedsatt i 1903. Den avga innstilling 19. oktober 1903, noe som førte til en ny begjæring om «révision» som kom inn til Cour de Cassation 19. november 1904. Saken hadde nå fått kjempemessige dimensjoner, og dommerne unnslo seg for å gå løs på oppgaven. Først 14. mai 1905 kunne det beskikkes en ny saksforberedende dommer, som tok sin tid på saken, og først avga innstilling i januar 1906.

Saken ble så behandlet i la Cour de Cassation som avsa sin endelige dom 12. juli 1906. Den fellende dommen fra Rennes ble opphevet, og den høye rett eraktet at det ikke hadde vært grunnlag for siktelsen mot og domfellelsen av Dreyfus. Han skulle etter dette ha et krav på erstatning for de lidelser han hadde gjennomgått, men han hadde på sin side uttrykkelig gitt avkall på pengeerstatning.

4. TORGERSEN OG DREYFUS – EN SAMMENLIKNING

Sakene har ved første blikk ikke mye til felles. Men den åpenbare tregheten i systemet i begge saker gir grunn til sammenlikninger.

4.1 Først er det de sakkyndiges rolle.
I Dreyfus-saken var det skriftsakkyndige av ymse valører. Men enkelte fastholdt at skriften var av Dreyfus, eller at han bevisst hadde fordreiet den. Det kunne beslutningstakere spille på, både innenfor det militære og i rettssakene. I Torgersen-saken er det de tekniske bevis, som i 1958 utvilsomt måtte føre til domfellelse, men som nå ikke på noen måte knytter Torgersen til drapet.

4.2 I begge sakene var de sakkyndiges arbeid innrettet mot å bevise skyld hos den mistenkte.
Det gjaldt å knytte Dreyfus til det avslørende dokumentet og Torgersen til åstedet og gjerningen. De sakkyndiges skriftlige rapporter i Torgersen-saken viser hvordan undersøkelsene var ensidig innrettet mot å påvise at det var Torgersen som var gjerningspersonen. Andre muligheter ble nærmest ekskludert i måten undersøkelsene ble gjennomført på. For eksempel:

Tannlege Strøms rapport om tannbittbeviset er en sammenligning av bittmerkene med en modell av Torgersens tenner. Som det står i rapporten: «Det blir … ved disse bitt å søke om de karakteristika som mistenktes tenner viser kan gjenfinnes i bittmerkene i brystet.» ⁸

Torgersen hadde regelmessige tenner. Strøm skulle selvfølgelig ha sammenlignet bittmerkene med modeller fra andre personer med regelmessige tenner. Det er videre bare trekk ved bittmerket som er forenlige med Torgersens tenner som er beskrevet. Trekk ved bittmerket som ikke er forenlige med Torgersens tenner, omtales ikke.

Professor Printz skrev i sin rapport om avføringsbeviset at «det for foreliggende sak i første rekke er av interesse å sammenligne fæces, som sikkert stammer fra den myrdede med fæcespartikler fra siktedes turnsko». ⁹ Han fant celler fra erter begge steder. Det står i rapporten at Printz «etterlyste» om Rigmor hadde spist ertersuppe og at han samme formiddag ble oppsøkt av to politifolk med en skriftlig bekreftelse fra City Hotell, hvor Rigmor arbeidet, at hun hadde spist ertersuppe 5. desember. For Printz ble dette et avgjørende bevis for at avføringsresten på Torgersens sko stammet fra Rigmors avføring. Betydningen av at erter inngikk i vanlig kosthold på 1950-tallet, drøftes ikke. At andre sakkyndige tidligere hadde funnet hår i avføringsresten på Torgersens sko, hvilket tydet på at avføringen kunne stamme fra dyr (dyr slikker pelsen), omtales heller ikke.

De sakkyndige skulle ha hatt et åpnere mandat og vært bedt om å vurdere forholdet til andre mulige gjerningsmenn.

4.3 I begge sakene gikk etterforskningen fra første stund ut fra at gjerningsmannen allerede var tatt.
Det gjaldt å skaffe bevis for hans skyld. Derfor mistet etterforskerne muligheten for alternative spor. De ansvarlige for etterforskningen var fanget av «oppdragets suggestive kraft». Dette er et velkjent fenomen for advokater. Man tror på egne argumenter, og særlig dem man selv har funnet fram til grunnlaget for. Andre argumenter blir nedvurdert og lett sett på som en avledning av saken. På annen måte kan man ikke forklare uregelmessighetene i saksbehandlingen i de to sakene. I Torgersen-saken hadde påtalemyndigheten ikke latt forsvareren se politiforklaringer med viktige vitneforklaringer i Torgersens favør. Vitnene ble derfor heller ikke ført under hovedforhandlingen. ¹⁰

Et vitne som kunne ha forklart hvordan det kunne ha kommet barnåler i Torgersens dress da han hadde brukt den samme dressen under en flukt i skogsterreng, var innstevnet av forsvareren, men statsadvokat Dorenfeldt opplyste i retten at politiet ikke kunne finne ham. Det var ikke sant. Vitnet, som satt varetektsfengslet i en annen sak, ble på uforklarlig vis løslatt etter at hovedforhandlingen var startet. Han hadde deretter daglig meldeplikt for politiet, noe som han også overholdt. ¹¹ Politiet hadde derfor full kontroll på ham. I Dreyfus-saken var det en hemmelig «dossier», som dommerne fikk stukket til seg under domskonferansen, og som ikke var kjent for Dreyfus selv og hans forsvarer.

4.4 I begge saker har man grunnlag for å hevde at betydningsfulle personer på straffbar måte har kjørt saken mot domfellelse.
I Torgersen-saken var det påtalemyndigheten som utvirket at vitner som kunne, og ganske sikkert ville, ha forklart seg i Torgersens favør, ikke ble ført under hovedforhandlingen, slik jeg har skrevet ovenfor. – I Dreyfus-saken var det den brave major Henry som regelrett hadde forfalsket brev. Dessuten ville nok flere av generalene i overkommandoen ligge an til straffbar embetsforsømmelse, særlig etter at oberst Picquart hadde påvist at Dreyfus ikke kunne være gjerningsmannen, og at den skyldige trolig var Esterhazy.

4.5 I begge sakene er det myter.
Det er alminnelig antatt, blant folk som mener å ha noe greie på saken, at Torgersen har filt tennene sine av hensyn til tannbittbeviset. Dette er feil. Han har ikke gjort det. I Dreyfus-saken var det lenge antatt som en sannhet at da Dreyfus fikk sine distinksjoner revet av, tilsto han overfor en nærstående offiser. – Det viste seg at dette var grepet helt ut av luften.

4.6 I begge sakene hadde tiltalte tvilsomt rulleblad.
Torgersen var tidligere straffedømt, og Dreyfus ble fremstilt som en mann som ofte hadde søkt selskap med kvinner av den lettere garde. I begge sakene er den omstendighet at de stedig nektet sin straffeskyld, tatt til inntekt for at de var skyldige.

4.7 I Dreyfus-saken var «den alminnelige mening» lenge at Dreyfus måtte være den skyldige.
De enkelte, både jurister og menigmann, hadde oftest ikke selv konkret kjennskap til saken, men kunne støtte sin oppfatning på at Dreyfus var domfelt av respekterte dommere, og i realiteten også gang på gang. Hvor mange av leserne av Lov og Rett har satt seg inn i Torgersen-saken, og særlig utviklingen i bevisbildet? Jeg drister meg til å svare at det neppe er mange.

De fleste tar til etterretning at Torgersen har fått sine begjæringer forkastet i tur og orden. At man stadig «maser» om denne saken, er bare halsstarrighet fra hans side og misforstått sympati fra enkelte få støttespillere. Jeg bemerker at det er enkelte «sannheter» i den juridiske verden som ikke er så «sanne» likevel. Et eksempel er domstolenes prøving av lovenes forhold til Grunnloven. I min studietid var det alminnelig antatt at domstolene ikke skulle blande seg inn i lovgiverens vurdering av dette spørsmålet. Det var noe de hadde gjort i tidligere tider, men som det var slutt med i vår demokratiske nåtid.

Jeg vet at sorenskriveren, min far Kaare Nerdrum, som i sin tid administrerte skjønnet i «Kløfta-saken», og som kjente enkelte av bestemmelsene i ekspropriasjonserstatningsloven av 26.01.1973 nr. 4 ugyldige som stridende mot Grunnloven § 105, følte at han ble sett på som en juridisk anakronisme fra en forgangen tid. Likevel kom Høyesteretts flertall til den samme konklusjon i Rt. 1976 side 1.

Da var det slått hull i «allemannsbevisstheten» som vi hadde lært. Siden har det vært avgjørelser om dette temaet med litt forskjellige utfall. Men det er ikke tvil om at domstolenes prøvelsesrett er en realitet, og at Høyesterett i de senere år har gått lenger i å prøve lovene enn før, jf. plenumsdommen om rederibeskatning i Rt. 2010 side 143, Skoghøy i LoR 2011 side 282 og Schei i samme årgang side 329. Anvendt på Torgersen-saken: At man ikke tar det for gitt at Torgersen er skyldig, nærmest fordi «det er sånn»!

4.8 Mange av dem som har arbeidet for gjenopptakelse og frifinnelse er blitt uglesett av allmennheten, i begge saker.
I Dreyfus-saken måtte Dreyfus’ støttespillere tåle voldsom kritikk i pressen og i folkemeningen. Dette ga seg også voldelige uttrykk. Hans forsvarer, Maître Labori, ble således skutt, men heldigvis uten alvorlige følger. Oberst Picquart, som hadde avslørt Esterhazy, ble belønnet med bortbeordring og senere en straffesak hvor han satt mer enn ett år i varetekt.

Torgersens støttespillere har også ofte vært vurdert mindre seriøse, nærmest som noen bråkmakere som ikke aksepterer tingenes tilstand. I Dreyfus-saken ble forfatteren Emile Zola dømt for ærekrenkelse. I Torgersensaken ble professor Ståle Eskeland dømt for det samme.

4.9 Det er en interessant observasjon at det i begge sakene i starten ikke var jurister som sto i spissen for støtten til de domfelte.
Det var først og fremst forfattere og også politikere. I Dreyfus-saken har alle hørt om Zola og hans «J’accuse». Men Dreyfus ble også aktivt støttet av forfattere som Anatole France og Marcel Proust og vår egen Bjørnstjerne Bjørnson. Han hadde også støtte fra kjente politikere både i datiden og særlig i ettertiden som Jean Jaurès, Léon Blum og Georges Clémenceau.

Torgersen hadde på 1970-tallet støtte av forfatterne Jens Bjørneboe og André Bjerke. Senere har forfatterne Ebba Haslund, Karsten Alnæs, Anne Oterholm og Thorvald Steen arbeidet aktivt for å få saken gjenopptatt. Per Sandberg, formann i Stortingets justiskomité, har nylig uttalt seg offentlig til støtte for Torgersen. For dette fikk han kraftig kritikk i pressen, for å blande seg inn i rettskraftige avgjørelser.

5. OG HVA SÅ?

Det siste peker mot et grunnleggende spørsmål, som er likeartet for begge saker: Det foreligger rettskraftige avgjørelser. Ja! Men når det foreligger uomtvistelige forhold som gir sterke holdepunkter for at avgjørelsen er feil? Da kan vi ikke av bekvemmelighet akseptere at saken ikke blir gjenopptatt, til overmål i strid med loven. Bestemmelsene om gjenåpning ble satt inn som en «nødventil». Den forutsetter at det er skjedd en feil. Vi gjør feil alle sammen, også dommerne.

I Torgersen-saken er det mange feil, særlig hos de sakkyndige, men også i aktors tilrettelegging av saken. Det er lenge siden drapet skjedde. Man vil ikke i dag kunne ha et bevisbilde like godt som i 1958, og de fleste vitner er døde. Påtalemyndigheten vil i dag av denne grunn neppe kunne bevise straffeskyld, kan det sies. Dette er ikke avgjørende. For det første har vi de nye vurderingene av nye sakkyndige og grunnlagsmaterialet er i det vesentlige i behold. Og vanskelighetene bør ikke overvurderes. Det finnes et omfattende materiale av fotografier og rekonstruksjoner, og de fleste vitnene har gitt forklaringer til politiet og i den rettslige forundersøkelse.

Vi skal huske på at realiteten i saken, spørsmålet om Torgersens skyld, bare har vært prøvet én gang – og med et bevisbilde som nå stiller seg helt annerledes. I dag har enhver tiltalt for alvorlige forbrytelser rettskrav på at skyldspørsmålet behandles to ganger.

Når det er motstrid mellom sannhet og rettferdighet på den ene side og formelt rettskraftige avgjørelser på den annen side, er det de siste som må vike. Vi kan ikke la en straffedom bare bli stående slik som den er, når nye opplysninger viser at det ikke er bevismessig grunnlag for den fellende dommen.