Begjæring om gjenåpning (del 1)

Begjæring om gjenåpning av Borgarting lagmannsretts dom av 16. juni 1958: Den offentlige påtalemyndighet mot Fredrik Ludvig Fasting Torgersen, født 01.10.1934. Av advokat Cato Schiøtz og advokat Pål W. Lorentzen.

Del 1: Generelt
Del 2: De taktiske bevis. En analyse av påtalemyndighetens teori.
Del 3: De tekniske bevis.
Del 4: Etterforskningen, rettssaken og behandlingen av Torgersen.
Del 5: Det rettslige grunnlaget for gjenåpning.
Del 6: Avsluttende bemerkninger.

Begjæring

Begjæringen ble overlevert Gjenopptakelseskommisjonen 11. juni 2015. Den kan også lastes ned i pdf-format. (Foto: Johannes Granseth)

 

DEL 1: Generelt

I. Innledning

A. Dommen

Fredrik Ludvig Fasting Torgersen ble av statsadvokatene i Oslo, etter ordre fra Riksadvokaten, 12. mail 1958 satt under tiltale ved daværende Eidsivating lagmannsrett til fellelse etter:

I.  straffelovens § 192, 1. og 3. ledd, jfr. 2. ledd, alt smh. med 4. ledd, for å ha foretatt handling hvorved tilsiktedes påbegynte utførelsen av en ikke fullbyrdet forbrytelse, nemlig ved vold eller ved å fremkalle frykt for nogens live eller helbred å ha tvunget noen til utuktig omgjengelse (samleie), idet tiltalte tidligere er straffet etter samme paragraf,

ved fredag 6. desember 1957 mellom ca. kl. 23.00 og 23.30 i oppgangen til Skippergaten 6 b, Oslo, å ha forsøkt å tiltvinge seg samleie med den 16 år gamle Rigmor Johnsen ved å ta kvelertak på henne og/eller dunke hodet kraftig mot kanten av det nederste trappetrinn samt rive i stykker hennes underbenklær,

II. straffelovens § 233, 1. og 2. ledd, for å ha forvoldt en annens død idet drapet er forøvd for lette eller skjule en annen forbrytelse eller unndra seg straffen for en sådan, og/eller under særdeles skjerpende omstendigheter,

ved til tid og sted som under tiltalens I nevnt, å ha forvoldt den 16 år gamle Rigmor Johnsens død ved å kvele henne med hendene og/eller dunke hodet kraftig mot kanten av det nederste trappetrinn idet han forøvde drapet for å lette, skjule eller unndra seg straffen for den under tiltalens post I nevnte forbrytelse.

III. straffelovens § 148, jfr. § 62,

for å ha voldt ildebrann hvorved tap av menneskeliv lett kunne forårsakes,

ved natt til lørdag 7. desember 1957 å ha voldt ildebrann i kjelleren til Skippergt. 6 B, Oslo, ved å samle sammen en stabel rusk, papirsekker, bølgepapp, et tørt juletre og gamle trematerialer og tenne på med fyrstikker hvorved tap av menneskeliv lett kunne vært forårsaket, hvis ikke brannen var blitt oppdaget i tide.

Tiltalebeslutningen er gjengitt slik den lød etter rettelser av aktor under hovedforhandlingen, med hjemmel i straffeprosessloven av 1887 § 291.

Eidsivating lagmannsrett avsa dom 16. juni 1958, etter at lagretten hadde svart ja på spørsmålet om Torgersen var skyldig etter tiltalen. Domsslutningen lød:

«Fredrik Fasting Torgersen dømmes for forbrytelser mot straffelovens § 192, første og tredje ledd, jfr. annet ledd, jfr. § 49, og fjerde ledd, jfr. § 61, § 233, første og annet ledd og § 148, første ledd, alt sammenholdt med § 62, til fengsel på livstid.

I tilfelle av løslatelse blir han å undergi sikringsforholdsregler i samsvar med straffelovens § 39 nr. 1 a) – f) så lenge det finnes påkrevet, dog ikke ut over 10 – ti – år uten rettens samtykke.

Saksomkostninger ilegges ikke.»

Torgersen anket dommen til Høyesterett. Anken gjaldt saksbehandlingen, straffeutmålingen og sikringsavgjørelsen. Ved Høyesteretts kjennelse 1. november 1958 ble anken forkastet, jf. Rt. 1958 side 1101.

B. Begjæringen om gjenåpning

1
Saken begjæres herved gjenåpnet. De hjemler som påberopes er straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392, annet ledd.

Etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 skal krav om gjenåpning til gunst for domfelte tas til følge:

«når det opplyses en ny omstendighet eller fremskaffes et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse … eller en vesentlig mildere rettsfølge.»

I henhold til straffeprosessloven § 392, annet ledd har domfelte krav på gjenåpning

«når særlige forhold gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvet på ny.»

Denne hjemmelen gjelder vilkårene for gjenåpning av avgjørelser som ble rettskraftige før 1. januar 1980, herunder Torgersen-saken. Etter denne dato er vilkårene forandret, ved at «meget tvilsomt» er blitt endret til «tvilsomt».

Som kjent har Torgersen tidligere begjært gjenopptagelse ved flere anledninger:

Første gang Torgersen begjærte gjenopptakelse var i forbindelse med anken til Høyesterett. Sakens aktor, statsadvokat L.J. Dorenfeldt kommenterte begjæringen 17. desember 1958. Et drøyt halvt år senere – i juni 1959 – anmodet Torgersen om at behandlingen av gjenopptakelsessaken skulle utstå. Lagmann Kristian Lunde hadde allerede skrevet ferdig et utkast til et begrunnet avslag, som han – alene – hadde undertegnet og datert 5. juli 1959. (Se saksnr 54/1958)

22. mars 1973 begjærte Torgersen gjenopptakelse på ny. Denne begjæringen ble avslått av Eidsivating lagmannsrett 27. juni 1975. Kjæremål over lagmannsrettens beslutning ble forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 31. mai 1976.

17. november 1997 fremmet Torgersen på ny begjæring om gjenopptakelse. Denne ble avslått av Borgarting lagmannsrett 18. august 2000. Kjæremål over lagmannsrettens kjennelse ble forkastet ved Høyesterett kjæremålsutvalg kjennelse av 28. november 2001, jf. Rt. 2001 s. 1521.

Torgersen begjærte saken gjenopptatt for Gjenopptakelseskommisjonen 25. februar 2004. Ved Gjenopptakelseskommisjonen avgjørelse av 8. desember 2006 (sak GK-2004-71) ble begjæringen ikke tatt til følge

Ny gjenåpningsbegjæring ble fremmet 17. juli 2007. Ved Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse av 30. september 2010 (sak GK-2008-124) ble begjæringen ikke tatt til følge.

Vi kommer tilbake til den nærmere begrunnelse for nærværende nye gjenåpningsbegjæring og særlig hvorfor vilkårene for gjenåpning i henhold til straffeprosessloven § 391 nr 3 og 392, 2. ledd er tilfredsstilt.

C. Torgersen-sakens særpreg

Torgersen-saken er unik i norsk strafferett. Det har vært en konstant uenighet og kritikk av domfellelsen siden 1958 – m.a.o. i snart 57 år. Det har vært et engasjement blant kritikerne som med sikkerhet savner sidestykke. En rekke personer innenfor forskjellige fagmiljøer har engasjert seg meget sterkt, og har med styrke argumentert for at bevisene som felte Torgersen i 1958, ikke er holdbare, og at vilkårene for gjenåpning er til stede.

Fra de siste årene er det særlig grunn til å trekke frem Erling Moss og Camilla Juell Eides bok, …aldri mer slippes løs…, som ble gitt ut på Pax i 1999.

Professor Ståle Eskelands utredning «Bevisene i Torgersen-saken» (2005), sto sentralt i forbindelse med begjæringen om gjenåpning som ble avgjort i 2006. Nevnes må også Eskelands notat «Gjenopptakelseskommisjonenes sviktende grunnlag for å avslå krav om gjenopptakelse» (2008), advokat Jan Tennøes bok «Torgersen-saken. Juks satt i system» (SpreDet forlag 2013), samt en omfattende analyse av tidligere førstelagmann i Borgarting lagmannsrett Nils Erik Lie, med tittelen «Torgersensaken – en analyse». (4. utgave datert 25. november 2014). Nils Erik Lies grundige analyse er av stor viktighet. Den vedlegges som bilag 1 til nærværende begjæring. Det vil bli redegjort for hvilke deler av analysen som skal inngå som en del av denne begjæringen.

Endelig foreligger det et foreløpig upublisert bokmanus fra forsker dr. scient. Jon Ingulf Medbø «Justismordet på Fredrik Fasting Torgersen. Et kritisk blikk på rettssystemet i Norge» (manuskript 2014).

Det er ingen tvil om at det siden 1958 har fremkommet en rekke nye bevis i saken. Domsstolene og Gjenopptakelseskommisjonen har imidlertid hittil konkludert med at disse ikke har vært av en slik karakter at vilkårene for gjenopptakelse/gjenåpning har vært oppfylt.

Det er et påfallende trekk ved Torgersen-sakens historie at flere av de utenforstående personer som satte seg godt inn i bevissituasjonen i 1958 – og senere konkluderte med at den fellende dommen ikke er holdbar – har engasjert seg i en årrekke for å få saken gjenopptatt.  Dette gjelder også personer som på forhånd trodde at dommen fra 1958 var riktig. Noen eksempler på dette finner man i Festskrift til Fredrik Fasting Torgersen som ble lansert 1. oktober 2014 på Torgersens 80-års dag. Vi viser særlig til artiklene:

Festskriftet vedlegges som bilag 2.

D. Bakgrunn for engasjementet av prosessfullmektigene

I slutten av mai 2014 ble Cato Schiøtz anmodet om han ville vurdere hvorvidt det var grunnlag for å sende inn en ny gjenåpningsbegjæring og eventuelt representere Torgersen i denne forbindelse.

Bakgrunnen for forespørselen til Schiøtz var at han – delvis sammen med høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae – på 1990-tallet hadde vært ansvarlig for tre gjenopptakelsesbegjæringer som alle medførte gjenopptakelse og senere frifinnelse – jf. Liland-saken, Rt. 1994 s. 1149, den såkalte bumerangsaken Rt. 1998 s. 11, og den såkalte colombianer-saken Rt. 1999 s. 554. Schiøtz har vært medlem og formann i flere år i Advokat­foreningens rettssikkerhetsutvalg og har en omfattende prosedyreerfaring med ca 40 saker for Høyesterett. Etter et par måneders betenkningstid og studier av sakens viktigste dokumenter, herunder Gjenopptakelseskommisjonens avslag i 2006 og 2010, konkluderte Schiøtz med at det forelå tungtveiende grunner for å påta seg oppdraget med sikte på å få Torgersen-saken gjenopptatt.

Schiøtz forespurte deretter h.r.advokat Pål W. Lorentzen om også han ville bistå Torgersen. Bakgrunnen for dette var at Schiøtz ønsket å kvalitetssikre arbeidet med denne spesielle saken gjennom et nært samarbeid med en uavhengig, erfaren og respektert kollega. Lorentzen har også vært både medlem av Advokatforeningens Rettssikkerhetsutvalg og formann i flere år. I tillegg har Lorentzen vært formann i Advokatforeningen. Også han har en svært omfattende prosedyrepraksis. Lorentzen aksepterte forespørselen, og nærværende begjæring fremmes således i fellesskap av advokatene Cato Schiøtz og Pål W. Lorentzen.

Vi forutså at arbeidet med denne gjenåpningsbegjæringen ville bli svært omfattende og fikk derfor samtykke fra våre respektive firmaer, Schjødt og Thommessen, til å arbeide vederlagsfritt og til å bruke de nødvendige ressurser som var nødvendige for en grundig og forsvarlig gjennomgang av alle vesentlige sider ved saken.

I forbindelse med vårt arbeid har vi trukket store veksler på tidligere førstelagmann i Borgarting lagmannsrett, Nils Erik Lie. Lie har – i egenskap av en erfaren tidligere dommer – blitt anmodet om å gå gjennom de tekniske bevis med særlig henblikk på å vurdere hvor sterkt de står i dag. Bakgrunnen for at Lie ble valgt er også at han tidligere har arbeidet med Torgersen-saken og bl.a. utgitt den ovenfor nevnte utredningen, Torgersen-saken – en analyse.

Lie har i denne forbindelse utarbeidet bl a fem omfattende notater, herunder bl a om de tre viktigste tekniske bevis. Notatene følger vedlagt begjæringen, jf nedenfor. I selve begjæringen er det inntatt et sammendrag av Lies notater.

Også denne analysen vil vi trekke betydelige veksler på i fortsettelsen.

E. Begjæringens hoveddisposisjon

Vi har valgt å følge en annen disposisjon enn ved tidligere begjæringer.

Vi vil først behandle de taktiske bevis (vitneforklaringer og Torgersens egen forklaring) før vi behandler de tekniske bevis. Dette er gjort primært av pedagogiske grunner.

Som nevnt ovenfor, skrev daværende statsadvokat Dorenfeldt 17. desember 1958 en lengre uttalelse hvor han gjennomgikk bevisene i Torgersen-saken. I denne finner man – etter at Dorenfeldt har knyttet noen kommentarer til Torgersens gjenåpningsbegjæring – en nærmere gjennomgang av de taktiske bevis og deretter de tekniske bevis. Vi er enige i at dette er en fornuftig rekkefølge og har brukt den samme rekkefølgen i nærværende begjæring. Det er også naturlig at man tar utgangspunkt i Torgersens egen forklaring og vitnebevis før man ser på det som Dorenfeldt kaller de «tause vitner» (de tekniske bevis).

En tilleggsbegrunnelse for å begynne med de taktiske bevis er at man også da får en nødvendig innføring i sakens faktiske bakgrunn.

Disposisjonen følger for øvrig følgende hovedmønster:

Nærværende del 1 er en oversikt over en del grunnleggende problemstillinger som gjenopptakelsessaker generelt og Torgersen-saken spesielt reiser.

I del 2 gjennomgås de taktiske bevis, dvs. parts- og vitneforklaringene. Her analyseres Torgersens bevegelsesmønster drapsnatten 6. – 7. desember 1958, slik påtalemyndigheten ser det, og som den fellende dommen bygger på. Denne teorien vurderes opp mot Torgersens forklaring om hva han foretok seg drapsnatten.

Analysen følger en kronologisk disposisjon. Konklusjonen på denne delen er at det er svært lite som tilsier at Torgersen var gjerningsmannen, og at det taktiske bevismaterialet sett under ett tvert imot gir meget klare holdepunkter for Torgersens uskyld.

I del 3 gjennomgår vi de tekniske bevis, først og fremst det såkalte tannbittbeviset, avføringsbeviset og barnålbeviset. Disse var helt sentrale i 1958, og konklusjonen om at de knyttet Torgersen til drapet ble fremsatt med stor skråsikkerhet. Spørsmålet er om disse bevisene i dag har en slik beviskraft av de overstyrer den ovenfor nevnte konklusjon fra del 2, slik at man ut fra en totalvurdering av de samlede bevis må konkludere med at vilkårene for gjenåpning likevel ikke er til stede. Det blir påvist at en slik konklusjon er det ikke grunnlag for.

I både del 2 og del 3 deles behandlingen av Torgersens angivelige bevegelsesmønster drapsnatten i kronologisk rekkefølge.

Vi vurderer først spørsmålet om Torgersen var i Skippergaten 6 b på tidspunktet for drapet.

Deretter drøfter vi spørsmålet om Torgersen vendte tilbake til åstedet i forbindelse med brannstiftelsen, herunder holdbarheten av påtalemyndighetens teori om at han i mellomtiden hadde reist hjem med det formål å hente fyrstikker.

I del 4 behandler vi spørsmålet om det foreligger mangler ved etterforskningen og forhold under hovedforhandlingen og som er kritikkverdige.

I tillegg behandler vi et spesielt kritikkverdig forhold i forbindelse med Torgersens soning.

I del 5 gjennomgår vi tolkningen avstraffeprosessloven § 391 nr. 3 og 392, annet ledd, og drøfter om lovens vilkår for gjenåpning er til stede. Vår konklusjon er klar: Vilkårene for gjenåpning etter begge disse bestemmelsene er tilfredsstilte.

I den avsluttende del 6 knytter vi noen bemerkninger til den videre saksbehandlingen for Gjenopptakelseskommisjonen.

F. To grunnleggende forutsetninger for domfellelse

Det er to grunnleggende spørsmål som må besvares før man nærmere diskutererer Torgersens tilstedeværelse på åstedet ved de to anledninger påtalemyndigheten mener at han var der.

I tidligere begjæringer har det vært anført at både tidspunktet for drapet og tidspunktet for brannstiftelsen fant sted på et senere tidspunkt enn det dommen fra 1958 er basert på. Det sier seg selv at hvis drapstidspunktet og brannstiftelsestidspunktet blir forskjøvet f.eks. en time, kan Torgersen utelukkes som gjerningsmann.

Vi har i nærværende begjæring ikke gått nærmere inn på disse to grunnleggende forutsetninger. Vi skal eventuelt få komme tilbake til dette i et senere innlegg.

Vi har imidlertid funnet det riktig allerede innledningsvis å minne om at det tidligere har vært reist tvil om disse forutsetninger. Gjenopptakelseskommisjonen har som kjent et eget ansvar for å utrede sakens faktum. Vi reiser på denne bakgrunn – i første omgang – spørsmål om ikke disse to tidspunktene bør gjøres til gjenstand for en særskilt utredning fra kommisjonens side.

II. Sakens sentrale punkter i dag

A. Innledning

Vi skal innledningsvis oppsummere status i Torgersen-saken slik den fremstår i dag. I denne forbindelse skal vi gi et kort sammendrag av hovedbevisene og kommentere lovanvendelsen og sammenholde dette med situasjonen på domstidspunktet i 1958 og i 2006 og 2010, da Gjenopptakelseskommisjonen traff sine to vedtak.

Vi vil understreke at siden det siste vedtaket i 2010 er det blitt utarbeidet flere nye viktige analyser, og innhentet ytterligere nye bevis, som vi kommer tilbake til.

B. De tekniske bevisene

Som kjent er det tre tekniske bevis som i alle år har stått særlig sentralt i saken, det såkalte tannbittbeviset, barnålbeviset og avføringsbeviset.

Disse tre bevisene – som blir behandlet nedenfor i del 3 – ble i 1958 ansett som spesielt sterke bevis, som de sakkyndige med tilnærmet 100 % sikkerhet mente knyttet Torgersen til drapet på Rigmor Johnsen. Disse bevis står nå i en totalt annen stilling: I dag bør det ikke herske fornuftig tvil om at ingen av dem har nevneverdig bevisverdi. I dette innledende avsnittet skal vi helt kort bare peke på noen hovedpunkter:

1. Tannbittbeviset

Dette beviset er vurdert – og må vurderes – ut fra flere fagområder for sakkyndighet. Dette gjelder nærmere bestemt sakkyndighet innenfor rettsodontologi, anatomi og fysiologi, jfr. nedenfor.

a. Vi kan i dag konstatere at de rettsodontologiske sakkyndige er sterkt uenige. Et flertall konkluderer med at tannbittbeviset ikke bare er uegnet som bevis mot Torgersen – flere sakkyndige mener også at tannbittbeviset langt på vei er uforenlig med at Torgersen drepte Rigmor Johnsen.

Det avgjørende er at vi i dagens situasjon – på grunnlag av nye sakkyndige uttalelser etter 1958 – kan konkludere med at de likheter det er mellom bittet i avdødes bryst og Torgersens tenner er langt mindre enn det man opprinnelig gjorde: Likheten er ikke på noen måte ekskluderende i forhold til andre personer.

Enda viktigere er det imidlertid at det er seks uoverensstemmelser mellom bittet og Torgersens tenner som gjør det lite sannsynlig at Torgersen kan være drapsmannen. Dette er årsaken til at de av de sakkyndige – som ikke er foreslått av påtalemyndigheten – mener at det i kvalifisert grad har formodningen mot seg at Torgersen er gjerningsmannen.

Fra enkelte sakkyndige har disse uoverensstemmelsene blitt forsøkt bortforklart. Nye analyser og nye sakkyndige uttalelser viser imidlertid at disse bortforklaringene i dag ikke er holdbare.

Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av disse seks ulikhetene er både mangelfull og uriktig.

b. Bittbeviset er også vurdert av andre sakkyndige i tillegg til rettsodontologene.

To anatomer har avgitt sakkyndige erklæringer og vurdert tannbittbeviset ut fra sitt faglige ståsted: På anatomisk hold er det enighet om at tannbittbeviset i dag fremstår ikke bare som uten bevisverdi, men at man må konkludere med at Torgersen sannsynligvis ikke er gjerningsmann.

c. Det er – i forbindelse med nærværende nye gjenpåpningsbegjæring – innhentet en ny sakkyndig uttalelse fra dr. scient. Jon Medbø, som representerer en tredje form for sakkyndighet. Medbø er fysiolog. Medbø konkluderer med at Torgersen med stor sannsynlighet ikke kan være skyldig.

Vurderer man således de tre forskjellige kategorier av sakkyndig ekspertise samlet, jfr. punktene a-c ovenfor, er det klart at tannbittbeviset i dag ikke lenger kan ha noen beviskraft. I dag er tannbeviset et bevis i Torgersens «favør» – i verste fall for Torgersen er beviset nullstilt og uten verdi.

2. Barnålbeviset

I 1958 la de sakkyndige til grunn at det var nærmest ekskluderende identitet mellom de barnålene som ble funnet på et vissent juletre i kjelleren på åstedet og barnåler som ble funnet i Torgersens dress:  For det første fantes ikke slike barnåler som man fant i dressen og på åstedet, andre steder. For det annet var at det var så stor likehet mellom dressnålene og åstedets nåler at man – uansett hvor sjeldne de var – måtta anta at treet på åstedet var modertreet til dressnålene.  Sakens aktor, statsadvokat Dorenfeldt, la i sin prosedyre til grunn at sjansene for at barnålene kunne komme fra andre steder, var én til én milliard.

Også her foreligger det en rekke senere sakkyndige uttalelser, som alle har det til felles at ingen i dag tiltrer denne konklusjonen.

I tillegg foreligger det også her en helt ny sakkyndig erklæring, som ikke er blitt fremlagt tidligere, av dr.scient. Jon Medbø.

Det er på det rene at de barnålene som ble funnet i Torgersens dress ikke på noen måte kan karakteriseres som ualminnelige: De er tvert imot representative for barnåler som vokser på steder som ikke har optimale vekstforhold, og som det kan være lett å få på seg hvis man ferdes i skogen.

I tillegg viser en nærmere analyse av hvor i Torgersens dress barnålene ble funnet at de neppe kan ha blitt påført ved en eventuell flytting av Rigmor Johnsens etter oppbygging av bålet i kjelleren i Skippergaten 6 b. Også andre omstendigheter ved barnålbeviset trekker i samme retning, jf nedenfor i del 3 C III. Vi påviser i denne forbindelse at disse barnålene kan ha sitt opphav hos den personen som Torgersen kjøpte den aktuelle dressen av noe tid før drapet på Johnsen.

Gjenopptakelseskommisjonen har i 2006 og 2010 behandlet dette spørsmålet uriktig. Barnålbeviset er i dagens situasjon et ikke-bevis.

3. Avføringsbeviset

Det har vært reist spørsmål om avføring på åstedet er identisk med avføringsrester som ble funnet på Torgersens sko m.v.

Også dette beviset ble i 1958 oppfattet som sikkert i Torgersens disfavør, dog ikke så skråsikkert som tannbittbeviset og barnålbeviset.

I nærværende begjæring fremlegger vi en ny analyse, som viser at det ikke er identitet mellom prøvene fra åstedet og funnene på Torgersen.

For avføringsbeviset foreligger det – for øvrig i likhet med tannbittbeviset – uttalelser fra Den rettsmedisinske kommisjon som understreker den tvilsomme bevisverdi begge disse bevis har. Disse uttalelsene fra Den rettsmedisinske kommisjon har ikke Gjenopptakelseskommisjonen i tilstrekkelig grad hensyntatt.

C. De taktiske bevis

Situasjonen med hensyn til de tekniske bevis er altså totalt annerledes enn i 1958. I denne situasjonen er det særlig grunn til å diskutere de taktiske bevis, dvs. en nærmere analyse av de foreliggende vitneforklaringene.

Under hovedforhandlingen i 1958 ble det fra møtende aktors side prosedert på at vitnebevisene «passet hånd i hanske» med de tekniske bevis, og at de taktiske bevis – isolert sett – var tilstrekkelig til å felle Torgersen.

Dette er kvalifisert galt.

I del 2 nedenfor går vi nøye gjennom de foreliggende vitnebevis og sammenholder dem på Torgersens forklaring. (Grunnen til at vi behandler de taktiske bevis før de tekniske bevis er – som nevnt – at de taktiske bevis gir den beste oversikten over sakens ytre faktum.)  Konklusjonen er at Torgersens forklaring fremstår som vesentlig mer sannsynlig enn påtalemyndighetens drapsteori.

For første gang i Torgersen-saken presenteres de taktiske bevis i en kronologisk rekkefølge, og vi påviser:

  • Påtalemyndighetens overordnede teori med hensyn til at Torgersen reiste tilbake til bopel i Tore Hunds vei 24 etter å ha myrdet Rigmor Johnsen for så å returnere til åstedet, er både ulogisk og usannsynlig.
  • De taktiske bevis – sett under ett – viser at det er lite sannsynlig at Torgersen befant seg på åstedet på brannstiftelsestidspunktet.
  • De tekniske bevis – sett under ett – viser videre at det er lite sannsynlig at Torgersen returnerte til åstedet for å anstifte en ildebrann.

Når man da vurderer disse tre forhold i sammenheng og kumulert, er  konklusjonen klar: De taktiske bevis trekker klart i retning av Torgersens uskyld.

Også på dette punkt er Gjenopptakelseskommisjonens behandling summarisk og mangelfull. Kommisjonen vektlegger på sin side to meget usikre – og feilaktige – observasjoner, og unnlater å hensynta de vitnene som har meget nøyaktige og troverdige forklaringer,  og som støtter Torgersens forklaring.

D. Lovanvendelsen

I del 5 nedenfor gjennomgår vi lovanvendelsesspørsmålene og tolker straffeprosessloven § 392 annet ledd og § 391 nr 3. Vi påviser at det  foreligger flere  viktige lovanvendelsesfeil ved Gjenopptakelseskommisjonens tidligere vedtak.

Dette er feil som – hvis kommisjonens vedtak blir prøvd for domstolene – vil føre til opphevelse: Som kjent har domstolene kompetanse til å overprøve kommisjonens lovanvendelse.

Vi påviser at hvis man legger en korrekt forståelse av gjenåpningshjemlene til grunn, er vilkårene for gjenåpning til stede både i forhold til straffeprosesslovens § 392, annet ledd og § 391 nr. 3.

 

III. «Hva er nytt?»

Når saken tidligere har vært forsøkt gjenopptatt/gjenåpnet flere ganger, vil et naturlig spørsmål være: Hva er nytt denne gang?

Er ikke Torgersen-saken – i større grad enn noen annen sak i norsk strafferett – spavendt? Er ikke alle stener snudd, alle anførsler fremsatt, analysert og vurdert – i Torgersens disfavør? Vi mener nei.

Svaret på spørsmålet «Hva er nytt?» kan besvares på to nivåer:

For det første kan man stille dette spørsmålet i relasjon til hovedforhandlingen i 1958. Det er dette som er sentralt i relasjon til § 391 nr. 3. De nye omstendigheter/bevis – som denne paragrafen refererer til – må være «nye» i relasjon til det som kom frem under hovedforhandlingen, og de må være «egnet til» frifinnelse.

At det er en rekke nyeomstendigheter/bevis i forhold til situasjonen i 1958, er det ingen uenighet om. Man kan være uenige om hvor mange og hvilken vekt disse bevisene har, men det foreligger utvilsomt en rekke nye omstendigheter/bevis. Dette gjelder både de taktiske bevis, men også – og i særlig grad – de tekniske bevis.

Den andre siden av spørsmålet «Hva er nytt?» refererer seg til Gjenopptakelses­kommisjonens tidligere behandlinger.

Spørsmålet «Hva er nytt?» er imidlertid her en ufullstendig problemstilling. Et viktig punkt i forhold til tidligere vedtak er ikke om det i dag foreligger nye bevis i forhold til disse vedtak, men om de tidligere vedtak er beheftet med feil. Hvis det er tilfellet, spiller det ingen rolle om anførslene har vært fremsatt og behandlet tidligere.

I del 2 – 5 skal vi gå nøye gjennom de tidligere vedtak, særlig 2006-vedtaket – som 2010-vedtaket viser til og bygger på – og påvise hvilke lovanvendelsesfeil og faktiske feil som er gjort.

Vi kommer selvsagt tilbake til detaljene, men vi vil her innledningsvis peke på flere viktige forhold:

  1. For det første peker vi på at det skal legges en annen lovanvendelse til grunn for vurderingen enn det Gjenopptakelseskommisjonen har gjort i sine to vedtak. Disse vedtakene er således basert på en delvis uriktig lovforståelse. Gjenopptakelses-kommisjonen skiller for eksempel ikke klart nok mellom de to vilkårene i § 391 nr. 3: Kravet til nye omstendigheter/bevis på den ene side og tilleggsvilkåret »egnet til frifinnelse» på den andre siden. Begge vilkår må være oppfylt, og de må vurderes hver for seg. Gjenopptakelseskommisjonen foretar heller ingen konkret «egnet til»-vurdering, som forutsetter en kumulativ vurdering av både nye og gamle bevis (dvs. bevissituasjonen slik den forelå i 1958).Den samme feilen gjør seg gjeldende i forholdet til § 392, annet ledd. Gjenopptakelseskommisjonen foretar heller ikke her en kumulativ vurdering av kriteriet «meget tvilsomt», hvor man hensyntar den totale bevissituasjon slik den fremstår i dag.
  2. Bevisbyrdereglene er en del av lovanvendelsen. Anvender man bevisbyrdereglene uriktig, foreligger det således feil lovanvendelse.Som det fremgår av fortsettelsen, kan spørsmålet om Torgersen var gjerningsmann – som nevnt ovenfor – deles i tre bevistemaer:a. Var Torgersen på åstedet på drapstidspunktet?
    b. Er påtalemyndighetens overordnede teori med hensyn til at Torgersen vendte tilbake til bopel for å hente fyrstikker for deretter å returnere til Skippergaten 6 b riktig?
    c. Returnerte Torgersen til åstedet for å stifte en mordbrann?    Påtalemyndighetens teori må vurderes opp mot Torgersens egen erklæring om hva han foretok seg drapsnatten.Gjenopptakelseskommisjonen har bygget på en uriktig tilnærming til bevisspørsmålene og bevisbyrdeproblematikken.
  3. Med hensyn til fakta vil vi peke på:a. På flere punkter er det tale om helt nye faktiske omstendigheter/faktiske bevis.
    b. I tillegg har vi i nærværende begjæring påpekt at Gjenopptakelses­kommisjonen har lagt et uriktig faktum til grunn. Dette må selvsagt korrigeres.
    c. Videre er det viktig å supplere med de deler av faktum, som er påberopt, men som Gjenopptakelseskommisjonen ikke har behandlet.
  4. I nærværende begjæring er det også en ny helhetsdrøftelse av de taktiske bevis. Med helhetsdrøftelse mener vi en sammenhengende kronologisk analyse av spørsmålet om de taktiske og tekniske bevis underbygger påtalemyndighetens drapsteori, eller om helhetsanalysen underbygger Torgersens forklaring.Vi har i denne begjæringen fulgt en helt annen disposisjon enn i tidligere begjæringer, som vi mener legger forholdene bedre til rette for en korrekt helhetsanalyse sammenlignet med tidligere begjæringer. Gjenopptakelses-kommisjonen foretar ingen slik helhetsdrøftelse, og følger også en disposisjon som gjør en slik helhetsdrøftelse vanskelig: Sammenhenger blir tilslørt, og innbyrdes uoverensstemmelser og manglende logikk blir vanskelige å avdekke.
  5. Tidligere vedtak av Gjenopptakelseskommisjonen har en begrenset verdi hvis de er basert på en mangelfull saksbehandling. Kommisjonen har en særlig plikt til å utrede og analysere de forskjellige omstendigheter/bevis. Det vil bli påvist at flere vesentlige momenter ved bevisene ikke ble tilstrekkelig beskrevet og analysert i drøftelsen.

Hvis man utelukkende retter opp de faktiske feil som er gjort i de tidligere vedtak, inkluderer de momenter som ikke er behandlet og legger den riktige lovanvendelse til grunn, vil vilkårene for gjenåpning bare av denne grunn være tilstede. Til overmål har vi i tillegg en rekke nye bevis og omstendigheter som gjør det ytterligere klart at betingelsene for gjenåpning er tilfredsstilt.

 

IV. Sakens kjerne

A. Drapet

Bakgrunnen for dommen mot Torgersen er følgende:

Rigmor Johnsen møtte sin venn, Svein Erik Johansen fredag 6. desember om kvelden. De gikk på restaurant sammen og drakk øl. Klokken 22.40 skilte de lag på Jernbanetorget. Johansen tok Oppsal-trikken hjem, Rigmor Johnsen gikk hjemover mot Skippergaten 6 b, hvor hun bodde sammen med faren og en rekke andre familiemedlemmer i 3. etasje.

På veien stanset hun utenfor pølseboden til Esther Olsson i Dronningens gate 25, som lå ca 20 meter fra krysset Karl Johans gate/Dronningens gate, i retning Skippergaten 6 b.

Mens Rigmor Johnsen sto ved kiosken, kom en mann bort til henne og snakket til henne. Vedkommende snakket også til Esther Olsson.

Rigmor Johnsen beklaget seg til Esther Olsson over at mannen hadde fulgt etter henne, og Esther Olsson ba vedkommende om at han skulle la Rigmor Johnsen være i fred. Rigmor kjøpte to epler i en pose. De to – Rigmor Johnsen og den ukjente mannen – forlot deretter kiosken og gikk bortover Dronningens gate, ned Rådhusgaten og mot Skippergaten 6 b.

På vei til bopel ble Rigmor Johnsen og mannen observert av flere vitner. Inne i gangen, ved trappen som ledet til 2. og 3. etasje i Skippergaten 6 b, ble de observert av Olga Eriksen som bodde i samme gård. Klokken var da ca 23.00. Dette var siste gang noen vitner observerte Rigmor Johansen i live.

Det ble meldt om brann i kjelleren i Skippergaten 6 b kl 01.27, og brannvesenet ankom tre minutter senere. Da man åpnet trelemmene i den indre gårdsplassen som ledet ned til kjelleren, kunne man konstatere at det ulmet i gamle trematerialer og et gammelt juletre og en madrass. Delvis under disse materialene lå Rigmor Johnsen – død.

Disse ytre fakta er uomtvistede.

B. Påtalemyndighetens drapsteori

Ifølge politiets drapsteori gikk Torgersen denne kvelden noe før kl. 22.30 fra kafe Hjerterom i Pilestredet 31 ned til Grand og videre nedover Karl Johan til han møtte Rigmor Johnsen – som han ikke kjente. Deretter skal Torgersen ha fulgt etter Rigmor Johnsen til Esther Olssons kiosk i Dronningens gate 25, og gikk sammen med henne videre mot Skippergaten 6 b.

Vi vedlegger som bilag 3 et kart over Oslo sentrum som viser påtalemyndighetens teori med hensyn til Torgersens bevegelser drapsnatten. Også Torgersens egen forklaring med hensyn til hvor han gikk er tegnet inn.

Litt etter kl. 23.00 skal Torgersen ha drept Rigmor Johnsen på en liten trappeavsats som ledet fra gangen ut til den indre gårdsplassen. Deretter skal Torgersen ha båret liket ut på gårdsplassen, åpnet de to lemmene ned til kjelleren og plassert liket der.

Vi vedlegger som bilag 4 en plantegning over Skippergaten 6 b, som viser både drapssted og stedet hvor Rigmor Johansen ble funnet.

Torgersen skal deretter ha bygget opp et slags bål rundt liket av Rigmor Johnsen med materialer han fant i kjelleren, deriblant et gammelt juletre. Han oppdaget angivelig at han ikke hadde fyrstikker, og bestemte seg for å hente fyrstikker hjemme i Tore Hunds vei 24 på Lille Tøyen. Han begynte derfor tilbaketuren mot bopel. Han gikk først til drosjeholdeplassen på Youngstorget. Her skal han ha tatt en drosje, som kjørte ham hjem til Lille Tøyen, hvor han ankom ca kl 24.00.

Hjemme i Tore Hunds vei byttet han klær og sko og spilte musikk på rommet sitt i annen etasje. Etter en halv time (ca kl 00.30) skal han ha dratt tilbake til Skippergaten 6 b på nevøens guttesykkel for å tenne på bålet. Han parkerte sykkelen bak døren til Skippergaten 9 – som lå vis-a-vis nr. 6 b – gikk deretter over gaten, inn i Skippergaten 6 b, gjennom gangen og over gårdsplassen. Her åpnet han kjellerlemmene, gikk ned i kjelleren og tente på bålet. Deretter gikk han ut samme vei, lukket lemmene, hentet sykkelen i nr. 9 og begynte å sykle hjemover. Da Torgersen kom til Østbanestasjonen, ble han pågrepet ca kl 00.58, mistenkt for sykkeltyveri. Han ble senere på natten – etter at liket av Rigmor Johnsen ble oppdaget – mistenkt for drapet og ble senere siktet, tiltalt og dømt.

C. Torgersens forklaring

Torgersen har siden pågripelsen forklart at han aldri har vært i Skippergaten 6 b – langt mindre myrdet Rigmor Johnsen.

Om kvelden fredag 6. desember ca. kl 22.30 gikk han fra kafe Hjerterom i Pilestredet 31 og gikk gjennom sentrum på vei hjem til Tore Hunds vei 24 på Lille Tøyen. Han passerte Grand hotell – så langt er det enighet om faktum.

Torgersen forklarer videre at han etter å ha vært en tur inne på Grand Hotel for å se etter kjente, gikk direkte hjemover mot Lille Tøyen, og at han ikke på noe tidspunkt var så langt nede i Karl Johans gate som krysset med Dronningens gate. Han tok derimot korteste vei hjem, over Stortorget og Torggaten. Da han passerte Sentrum kino traff han en kvinne som han kjente litt fra før.  Ifølge Torgersen het hun Gerd. Etternavnet kjente han ikke.  Hun ble med ham hjem til Tore Hunds vei 24, hvor Torgersen bodde sammen med sin mor og to brødre. De kom dit ca kl 23.30 eller noe før. De to var på Torgersens rom frem til ca kl 00.30, der de spilte grammofonmusikk.

Hjemme skiftet Torgersen klær og sko. Deretter lånte han sin nevøs guttesykkel, og syklet sammen med Gerd tilbake til sentrum med Gerd bak på sykkelen, til Akersgaten ved Stortinget. Der skiltes de, og Torgersen fortsatte den naturlige hjemvei ned Prinsens gate mot Østbanestasjonen. I Havnegata utenfor Østbanestasjonen ble han stoppet av politiet. Han ble da pågrepet mistenkt for sykkeltyveri og for å ha syklet uten lykt. Detaljene i Torgersens rute til bopel og tilbake til sentrum – som nevnt ovenfor – er markert på kartutdraget i bilag 3.

Vi skal i del 2 nedenfor nøye gjennomgå de taktiske bevis (vitneforklaringene) som påtalemyndigheten støttet sin teori på. Det vil bli påvist at denne teorien ikke kan forankres i de vitneforklaringer og de øvrige taktiske bevis som ble presentert under hovedforhandlingen i 1958.

Under hovedforhandlingen sto – som nevnt ovenfor – de tre tekniske bevis helt sentralt, og de sakkyndige vitner konkluderte – som nevnt ovenfor – med en stor grad av skråsikkerhet at disse bevisene knyttet Torgersen til drapet. Som det vil fremgå av del 3 nedenfor, kan det i dag konstateres at disse bevis er sterkt svekket og ikke holder.

Situasjonen er – kort og godt – følgende:

  1. Hadde man hatt dagens bevissituasjon under hovedforhandlingen i 1958, ville påtalemyndighetens bevisbyrde ikke vært oppfylt. Torgersen skulle vært frifunnet.
  2. I tillegg kan vi i dag konstatere at vilkårene for gjenåpning er til stede, jf straffeprosessloven § 391 nr. 3 og 392, annet ledd.

For å ta stilling til gjenåpningsspørsmålet må man foreta en nærmere analyse av 1958-dommen, og det er derfor naturlig å begynne den videre drøftelse med denne analysen.

 

V. En nærmere analyse av 1958-dommen

En analyse av hvilke bevis 1958-dommen bygger på, er et nødvendig grunnlag for hva nærværende begjæring skal vurderes opp mot.

Dommen fra 1958 er derfor utgangspunktet for drøftelsen av begge vilkår for gjenåpning i henhold til straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392, annet ledd.

På bakgrunn av materialet fra 1958 kan vi gjøre oss opp en oppfatning av hvilken vekt de enkelte elementer i bevistilbudet den gang hadde for domfellelsen.

Det er et generelt problem ved lagrettesaker at man ikke kan ha noen absolutt sikkerhet med hensyn til hva som var  utslagsgivende for lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet. Lagretten gir som kjent ikke noen begrunnelse for sitt resultat, og det foreligger heller ingen notoritet i form av opptak av forklaringene fra tiltalte eller fra vitner. Det samme gjelder innledningsforedrag og prosedyre – heller ikke her har man noen referater. Men dette gjelder som sagt generelt.

Torgersen-saken er imidlertid spesiell på dette punkt om man sammenligner med andre gjenåpningssaker. Dette skyldes at vi med en uvanlig høy grad av sikkerhet kan rekonstruere hva som skjedde under hovedforhandlingen i 1958, og hva som nødvendigvis må ha vært utslagsgivende for domfellelsen.

  1. For det første har man svært grundige avisreferater fra alle de sentrale riksavisene. I Nils Erik Lies analyse av november 2014 (bilag 1) gis det en inngående redegjørelse for den løpende pressedekning.
    Vi kommer tilbake til denne pressedekningen i forbindelse med gjennomgangen av de enkelte taktiske og tekniske bevis nedenfor i del 2 og 3.
  2. Dernest har vi omfattende og grundige politiforklaringer og forklaringer fra den rettslige forundersøkelse. De aller fleste sentrale vitner som forklarte seg under hovedforhandlingen, har også gitt grundige forklaringer for politiet. De har også forklart seg under den rettslige forundersøkelsen. Det er ingen holdepunkter for at noen av dem har forklart seg vesentlig annerledes under hovedforhandlingen. Vi minner for i denne forbindelse om at Høyesterett ved flere anledninger har gjenåpnet saker på grunnlag av en analyse av politiforklaringer – se for eksempel Rt. 1999 side 554.
  3. I tillegg har man noe unikt i Torgersen-saken. Som nevnt ovenfor, skrev Dorenfeldt en uttalelse 17. desember 1958 foranlediget av Torgersens første begjæring om gjenopptakelse. Motivet var bl.a. hensynet til at en eventuell etterfølgende prøvning skulle skje på bakgrunn av «en bred, samlet fremstilling av det bevismaterialet som lagretten bygget sin avgjørelse på», som Dorenfeldt skrev – se side 1 i redegjørelsen.
    Dorenfeldt går nøye gjennom bevisene i sakene, og fremhever hvilke som var de sentrale for fellelsen av Torgersen. Det fremgår med all tydelighet at det særlig var de tekniske bevis som var utslagsgivende.
    I sitt utkast til kjennelse datert 5. juli 1959 (jf. ovenfor under punkt I B) har lagmannsrettens administrator, lagmann Kristian Lunde, uttalt at statsadvokat Dorenfeldts redegjørelse «på alle vesentlige punkter gir et korrekt og objektivt bilde av saken, slik den ble rullet opp under hovedforhandlingen i lagmannsretten».
  4. Vi kjenner også innholdet og konklusjonen i uttalelsene fra de oppnevnte sakkyndige i 1958, og kan ut fra avisreferatene konstatere at de til dels uttalte seg med enda større sikkerhet under hovedforhandlingen. Vi vet hvilken skråsikkerhet som var forbundet med samtlige av de tre sentrale tekniske bevisene, tannbittbeviset, barnålbeviset og avføringsbeviset. Disse tre bevisene fremsto i 1958 som helt avgjørende og har – som nevnt – utvilsomt blitt tillagt utslagsgivende betydning.

På bakgrunn av den dokumentasjon som er nevnt ovenfor under 1-4, kan vi med sikkerhet konstatere at følgende bevis var sentrale under hovedforhandlingen i lagmannsretten:

  1. Uttalelsene fra de sakkyndige om de tre sentrale tekniske bevisene var helt avgjørende – det kan det ikke være noen fornuftig tvil om.
  2. Det ble under hovedforhandlingen redegjort for to «tidsoversikter» fra påtalemyndighetens side. De var et resultat av at politiet hadde gått opp/syklet de aktuelle rutene som Torgersen og enkelte av vitnene ifølge påtalemyndigheten hadde fulgt. Dorenfeldt understreket bevisverdien av begge tidsoversiktene i sin redegjørelse fra 17. desember 1958 – og det er ingen grunn til å anta at ikke lagretten på dette punkt fulgte Dorenfeldt. Torgersens forsvarer, h.r.advokat Knut Blom, hadde  heller ingen mulighet til å bestride politiets tidsoversikter.
    Den første av Dorenfeldts tidsoversikter skulle vise at Torgersen nærmest på minuttet kunne ha truffet Rigmor ved kiosken til Esther Olsson drapskvelden, kl 22.42.
    Den andre av Dorenfeldts tidsoversikter skulle vise at Torgersens alibi ikke var holdbart. Dorenfeldt hevdet at dersom Torgersens egen forklaring var korrekt med hensyn til når han forlot sin bopel for å vende tilbake til sentrum, kunne han umulig ha syklet/gått den turen han påsto, og samtidig rukket å bli pågrepet ca kl 00.58. Dorenfeldt mente således ut fra den andre tidsoversikten å kunne bevise at Torgersen ikke forklarte seg sannferdig.
    Disse tidsoversiktene var avgjørende støttebevis for påtalemyndighetens anførsler. I dag kan vi konstatere at begge er klart uriktige. Dette vil det ble redegjort nærmere for i begjæringens del 2.
  3. For det tredje er det rimelig å tro at lagretten la vekt på Dorenfeldts anbefaling om å legge særlig vekt på vitneforklaringene fra Johanne Kristine Olsen og Ørnulf Bergersen. Disse vitneforklaringene analyseres også nærmere nedenfor i del 2.
  4. Endelig er det all grunn til å tro at Torgersens forklaring vedrørende Gerd (kvinnen som han sa han hadde møtt ved Sentrum kino og som fulgte med ham hjem til Tore Hunds vei 24) ikke ble trodd, og at dette har vært en medvirkende årsak til domfellelsen. Under hovedforhandlingen svarte Torgersen bekreftende på at et av vitnene var den aktuelle Gerd. Dette var en uriktig forklaring som Torgersen senere har gått fra/korrigert. Lagmannsretten måtte således legge til grunn at Torgersen løy på et vesentlig punkt – og denne usannheten må utvilsomt ha blitt brukt mot ham.

Skal man rangere den innbyrdes vekting av disse sentrale og utslagsgivende bevis, er det utvilsomt at uttalelsene fra de sakkyndige har blitt tillagt størst vekt, mens tidsoversiktene og vitneforklaringene fra Olsen og Bergersen har blitt ansett for å støtte og bekrefte konklusjonene fra de sakkyndige. Dette fremgår av Dorenfeldts egen redegjørelse, og det er ingen grunn til å tro annet enn at lagretten har vurdert de sentrale bevisene og deres innbyrdes vekt overensstemmende med påtalemyndighetens syn, slik også lagmann Lunde ga uforbeholdent uttrykk for i utkastet til kjennelse om å avslå Torgersens begjæring om gjenopptakelse.

Med utgangspunkt i de elementene som må antas å ha vært utslagsgivende, er det viktig å understreke at de forholdene som i dag utgjør nye bevis/omstendigheter i relasjon til 1958-dommen – sammen med nye analyser – retter seg direkte mot de samme sentrale elementene i lagrettens bevisvurdering i 1958:

1. Fra Torgersens side er det lagt frem en rekke nye bevis i form av nye sakkyndige utredninger, herunder uttalelser fra Den rettsmedisinske kommisjon, som viser at de tekniske bevisene ikke kan tas til inntekt for at Torgersen var gjerningspersonen.

2. Det er nye omstendigheter vedrørende begge de såkalte «tidsoversiktene», som tilbakeviser de konklusjoner Dorenfeldt la frem for lagretten. De er kort og godt uriktige.

3. Det er nye opplysninger og analyser både med hensyn til vitnene Bergersen og personen Gerd.

4. I tillegg foretas – for første gang – en nødvendig konfrontasjon og sammenligning av vitneprovene fra henholdsvis Johanne Olsen og Dagmar Torgersen (Torgersens mor).

5. I tillegg vil vi i det følgende analysere de momenter som sannsynliggjør Torgersens uskyld, og som påtalemyndigheten og Gjenopptakelseskommisjonen enten har oversett eller ikke tillagt den riktige vekt.

Detaljene vil det bli redegjort for i det følgende.

Det sier seg selv at i jo sterkere grad de nye bevisene er knyttet opp til det som tidligere har vært ansett for sentralt, desto lettere vil det være å tilfredsstille vilkårene for gjenåpning.

Et annet viktig forhold er at hvis de tekniske bevis svekkes, øker også betydningen av de taktiske bevis som tidligere ikke har blitt tillagt stor verdi fordi de har blitt overstyrt av avgjørende tekniske bevis.

Torgersen-saken er således helt spesiell for så vidt gjelder mulighetene for å rekonstruere hva som var de sentrale bevis i 1958. Dette innebærer at manglende domspremisser i nærværende sak har begrenset betydning med hensyn til å få kunnskap om hva lagretten vektla sammenlignet med andre lagrettsaker.

Det er et faktum at når man sammenligner Torgersen-saken med andre gjenåpningssaker, har man formodentlig ingen andre saker hvor  det foreligger et så godt grunnlag for å rekonstruere forløpet av hovedforhandlingen og hva som har vært tillagt avgjørende vekt for domfellelsen. Det eneste mulige unntaket måtte være Liland-saken (Rt. 1994 side 1149), hvor det fantes private opptak fra forhandlingen. Disse ble imidlertid ikke brukt i særlig grad i gjenopptagelsessaken, da det var nye sakkyndige erklæringer som var avgjørende for gjenopptakelsen og den etterfølgende frifinnelsen.

Det finnes kort og godt neppe andre gjenåpningssaker hvor man har hatt et så godt grunnlag for å gjøre seg opp en mening om hva som var avgjørende for avgjørelsen – på tross av at man ikke har premisser for lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet.

Det er også slik at det neppe har vært noen gjenåpningssak, hvor så å si alle de bevis som må ha vært avgjørende ved den opprinnelige hovedforhandlingen, er nullstilt eller så svekket som vi kan konstatere i Torgersen-saken. Slik sett er Torgersen-saken unik i gjenåpningssammenheng.

VI. Vilkårene for gjenåpning – en foreløpig gjennomgang av innholdet i straffeprosessloven § 391 nr 3 og 392, annet ledd

A. Innledning

De hjemler som påberopes for gjenåpning i nærværende sak er som nevnt straffeprosessloven § 391 nr 3 og § 392, annet ledd  (§ 391 nr 1 vil ikke bli påberopt, på tross av at vitnet Bergersen utvilsomt forklarte seg usant – se nærmere om dette nedenfor).

En detaljert drøftelse av begge bestemmelser foretas i del 5 hvor vi også påpeker hvilke lovanvendelsesfeil som Gjenopptakelseskommisjonen har gjort i forbindelse med lovanvendelsen.

I denne del 1 skal vi innskrenke oss til noen hovedlinjer.  Vi begynner med § 392, 2. ledd, fordi det er rimelig å begynne med den bestemmelsen som stiller de strengeste vilkår.

B. Kravet til gjenåpning i henhold til straffeprosessloven § 392, annet ledd

Ordlyden i § 392, annet ledd er sitert ovenfor under punkt I B og inneholder fire kumulative vilkår:

  1. Det må foreligge «særlige forhold»
  2. Det må være «meget tvilsomt» om
  3. «dommen er riktig»
  4. I tillegg må det foreligge «tungtveiende grunner»

I uttrykket «særlige forhold» er det i prinsippet ingen begrensninger med hensyn til hva som kan være relevant: Det er alle omstendigheter som kan tenkes å være i favør av domfelte – det kan derfor diskuteres om «særlige forhold» egentlig er et eget vilkår. Er det flere «særlige forhold», som det er i Torgesen-saken, skal de vurderes samlet under ett.

Og man skal vurdere dem ut fra dagens situasjon – ikke ut fra hva som var situasjonen i 1958.

Vilkåret «dommen er riktig» er bestemmelsens hovedvilkår. Når er «en dom riktig»? Det er når påtalemyndighetens bevisbyrde er oppfylt. Og når er den oppfylt? Det er når faktum er bevist med tilnærmet 100 % sikkerhet. Spørsmålsstillingen er med andre ord om vi ut fra det vi vet i dag – og alle bevisfaktorer hensyntatt – i dag kan konkludere med at Torgersens skyld med tilnærmet 100 % sikkerhet fortsatt kan legges til grunn.

I uttrykket «meget tvilsomt» ligger et krav til kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Vurderingen av om hvorvidt det er meget tvilsomt at dommen er riktig avhenger av hvilken grad av sannsynlighet det er for at påtalemyndighetens strenge bevisbyrde ikke er oppfylt. Vi mener å kunne godtgjøre at ikke bare er det «meget tvilsomt» at bevisbyrden ikke er oppfylt – en gjennomgang av bevisene viser at dette fremstår som helt «klart». Dette vilkåret i loven er således overoppfylt.

I «tungtveiende grunner» ligger det et tilleggsvilkår. Det er imidlertid sjelden at dette kriteriet gis selvstendig virkning i forhold til «meget tvilsomt om dommen er riktig»-kriteriet. I del 4 peker vi på noen spesielle momenter i dette skjønnet, som vi for øvrig kommer tilbake til i del 5. § 392, 2. ledd er i detalj gjennomgått av Lie i hans analyse av Torgersensaken, se s. 8-14, særlig s. 14-15, hvor det foretas en oppsummering. Det heter i punkt 2.2.3.10 at det sentrale kriteriet er hvorvidt det

«etter rettens oppfatning bør skje en ny prøvelse av saken for at man skal føle seg overbevist om at ingen urett har skjedd», slik det i sin tid ble uttrykt av Andenæs-komiteen.»

Lie uttaler videre:

«Betydningen av umiddelbar bevisførsel for den dømmende rett har vært understreket, men dette har ikke forhindret en detaljert gjennomgang av bevisbildet med utgangspunkt i foreliggende etterforskningsdokumenter, også i saker hvor skyldspørsmålet har vært avgjort av en lagrett.Det er understreket at det skal finne sted en helhetsvurdering, noe som altså innebærer en nåtidsvurdering av alt materialet som har vært presentert i saken, både for den dømmende rett og i forbindelse med gjenopptakelses- eller gjenåpningssaken, og det har vært vist til at det i tvilstilfelle skal vektlegges at skyldspørsmålet bare har vært behandlet i en instans.»

C. Straffeprosessloven § 391 nr 3

Ordlyden i bestemmelsen er sitert ovenfor under punkt I B.

Det spesielle ved § 391 nr 3 er man knytter vurderingen tilbake til domsavsigelses-tidspunktet – man står med andre ord overfor en retrospektiv vurdering, hvor man skal vurdere betydningen av nye omstendigheter/nye bevis i forhold til bevisene slik de ble lagt frem i 1 1958. Det skal foretas en helhetsvurdering, hvor også de bevis som ikke er nye, inngår.

Et nytt bevis er i utgangspunktet et nytt faktisk forhold som ikke var presentert for den dømmende rett i 1958 – det er således ikke tilstrekkelig at det var kjent for sakens aktører, f.eks. aktor og/eller forsvarer.

Av uttalelsene under punkt 5.3.1.8 i kommisjonens avgjørelse i sak GK-2005-28 (Arne Treholt) følger videre at nye anførsler som er basert på faktiske opplysninger som forelå under hovedforhandlingen, også er å anse som nye omstendigheter.

Det er likeledes på det rene at betydningen av nye bevis skal vurderes kumulativt, dvs. samlet og i lys av de bevis som forelå i 1958, og at gjenåpningsbegjæringen – som nevnt ovenfor – har større muligheter for å bli tatt til følge, hvis de nye bevisene retter seg mot og svekker kjernen av det som var avgjørende for det opprinnelige domsresultatet,  noe som er tilfellet i Torgersen-saken.

Det fremgår av rettspraksis at nye sakkyndige erklæringer kan brukes som grunnlag for gjenåpning, selv om de ikke er basert på nytt materiale. Nye undersøkelser av teknisk bevismateriale i saken, eksempelvis med grunnlag i nye metoder eller ny generell innsikt, vil kunne anses som nye bevis. Også nye sakkyndige vurderinger som bare har karakter av evalueringer av tidligere sakkyndige uttalelser vil kunne anses som nye bevis – nærmere om dette i del 5 pkt III B1.

Vi skal nedenfor i del 2 og del 3 komme tilbake til hva som er nye bevis/nye omstendigheter i sakens anledning.

Et annet viktig forhold som det er nødvendig å understreke, er at de to vilkårene i § 391 nr. 3 må vurderes separat og uavhengig av hverandre. Først må man ta stilling til i hvilken grad det foreligger «nye bevis», deretter må man – som en egen drøftelse – drøfte hvilke konsekvenser dette har, jf «egnet til»-kriteriet.

Det representerer uriktig lovanvendelse å slå disse drøftelsene sammen til én vurdering. Da får man ikke den kumulative vurdering hvor også de «gamle» bevis inngår i vurderingen. Det er en gjennomgående feil ved Gjenopptakelseskommisjonenes to vedtak at dette ikke er gjort.

Som nevnt skal man ved vurderingen av tilleggskravet – «egnet til frifinnelse» – ikke bare ta hensyn til betydningen av nye bevis isolert sett, men se de nye bevisene i lys av samtlige bevis i saken, dvs. de som forelå under hovedforhandlingen og som er «gamle». Som nevnt ovenfor under B, skal det med andre ord foretas en kumulativ vurdering av bevissituasjonen, hvor både nye og «gamle» bevis inngår i vurderingen.

Dette fremgår f.eks. av Rt. 1992 s. 698. Der understrekes at de nye omstendigheter må vurderes i sammenheng med det som tidligere har vært tilgjengelig bevis. Vi vil igjen minne om at disse kan få en relativt annen og større vekt hvis det for øvrig foreligger nye bevis – dette neglisjeres av Gjenopptakelseskommisjonen, som ikke drøfter hvilken ny totalvurdering man får hvis tidligere sentrale bevis – f.eks. tekniske – svekkes.

Denne rettsoppfatningen ble også lagt til grunn i Høyesterett i Rt. 2005 s. 1665, hvor det heter:

«Vurderingstemaet er hvilken betydning de nye omstendigheter eller bevis ville hatt dersom de hadde foreligget for retten da saken ble pådømt og hadde kunnet ses i sammenheng med de bevis som den gang forelå for den dømmende rett, jf. Rt.-2003-940 avsnitt 39. Det er først når frifinnelse etter en slik samlet bevisbedømmelse fremstår som en rimelig mulighet at de nye forhold gir grunnlag for gjenopptakelse etter bestemmelsen.»

Det er derfor nødvendig med en totalgjennomgang av bevissituasjonen, hvor man drøfter hvilke momenter som inngår i «egnet til»-vurderingen – det gjør ikke Gjenopptakelses-kommisjonen, hverken i 2006 eller i 2010.

Ytterligere ett sentralt forhold:

Det er tilstrekkelig for gjenåpning av en sak at det foreligger en viss mulighet for frifinnelse i en ny sak – overveiende sannsynlighet eller sikkerhet for frifinnelse i den nye saken kreves ikke. Dette fastslo Høyesterett i Rt. 1994 s. 1149 (Liland-saken):

«… formuleringen «synes egnet til» betyr at en rimelig mulighet er tilstrekkelig. Sannsynlighetsovervekt for at domfelte vil bli frifunnet ved en ny behandling av saken, kreves ikke» (s. 1157)».

Det er altså tilstrekkelig for å tilfredsstille vilkåret i § 391 nr 3 at det kan påvises en rimelig mulighet for at påtalemyndighetens bevisbyrde ikke ville blitt ansett oppfylt ved en samlet vurdering av opprinnelig og nytt bevismateriale.

D. Gjenopptakelseskommisjonens utredningsplikt

Det følger av straffeprosessloven § 398 at Gjenopptakelseskommisjonen skal sørge for at en sak er så godt opplyst som mulig før den avgjør spørsmålet om gjenåpning, og at den skal utrede saken av eget tiltak.

I Rt. 2012 s. 1519 flg. er spørsmålet om utredningsplikt særlig behandlet i avsnittene 76-78.

I avsnitt 77 understrekes den mulighet og plikt kommisjonen har til å utrede sakene. Det heter her:

«For å avgjøre om vilkårene i § 391 nr 3 er oppfylt, må kommisjonen nødvendigvis gå relativt grundig inn i de bevisene som er ført i straffesaken».

Og i samme avsnitt:

«Jeg finner grunn til særlig å fremheve kommisjonens utredningsplikt. Utredningsplikten er helt sentral i kommisjonens arbeid for å kartlegge de faktiske forhold.»

Gjenopptakelseskommisjonens behandling i 2006 og 2010 tilfredsstiller etter vår mening ikke de krav som her stilles med hensyn til utredning. Kommisjonen refererer i utstrakt grad partenes anførsler, men utreder og drøfter dem ikke. Det vil derfor representere en saksbehandlingsfeil hvis kommisjonen unnlater å drøfte Torgersens detaljerte argumentasjon vedrørende de sentrale vilkår i gjenåpnings-bestemmelsene.

Det er begrensede rettssikkerhetsgarantier ved overprøvning i Gjenopptakelses-kommisjonens vedtak:

  1. For det første foreligger det ingen administrativ klageinstans.
  2. For det annet har domstolene en begrenset kompetanse, og kan ikke overprøve alle sider ved de aktuelle vedtak.

En grundig utrednings- og analyseplikt er det naturlige og selvfølgelige motstykket til den begrensede adgang til overprøvning.

VII. Spesielle spørsmål som oppstår ved gjentatte begjæringer om gjenåpning

A. Spørsmålsstillingen

Vi skal i dette avsnittet komme tilbake til et spørsmål som også ble nevnt ovenfor under punkt II: «Hva er nytt?». Hvis det tidligere foreligger ett eller flere vedtak som har nektet gjenåpning, oppstår det tilleggsspørsmål ved fornyede begjæringer: Hvilken betydning har det at anførslene har vært anført og/eller behandlet i tidligere begjæringer, som  f.eks. i Torgersen-saken?

Når man leser innleggene fra påtalemyndigheten og Gjenopptakelseskommisjonens vedtak fra 2006 og 2010, kan det synes som om man da ikke trenger å ta stilling til anførslene, og at det er nok bare å henvise til tidligere behandling.

Dette er imidlertid ikke i samsvar med gjeldende rett. I den forbindelse skal vi peke på følgende:

B. Gjenopptakelseskommisjonen som forvaltningsorgan

Gjenopptakelseskommisjonen er et forvaltningsorgan som treffer forvaltnings­vedtak. Disse vedtakene har – i motsetning til dommer – ingen rettskraftsvirkninger. Det kan imidlertid henvises til tidligere vedtak, hvis de tidligere vedtak er fullstendige og riktig vurdert.

Men dette forutsetter at tidligere vedtak er basert på riktig faktum, riktig bevisvurdering, korrekt saksbehandling, riktig lovanvendelse, herunder riktige rettslige problemstillinger – og ikke minst – en grundig vurdering av hele bevissituasjonen m.v. dvs. alle de krav som forvaltningsloven stiller.

Når en part hevder, som i nærværende sak, at kommisjonens avslag i 2006 og 2010 lider av feil, plikter kommisjonen å vurdere og ta stilling til anførslene: Man kan ikke bare henvise til tidligere vedtak. Dette følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler helt uavhengig av det som er fastsatt om kommisjonens kompetanse i straffeprosessloven § 391 nr. 3 og 392, annet ledd. I denne forbindelse kommer også Gjenopptakelseskommisjons særskilte utredningsplikt inn i bildet, jfr. ovenfor.

C. Når kan og skal Gjenopptakelseskommisjonen endre et tidligere avslag?

Ved gjentatte begjæringer om gjenåpning, kan – og skal – Gjenopptakelseskommisjonen også ta stilling til spørsmålet om det foreligger mangler ved tidligere vedtak ut fra en forvaltningsrettslig vurdering. Dette kommer i tillegg til vurderingen om det foreligger nye bevis og hvilken virkning de har.

Hvis Gjenopptakelseskommisjonen kommer til at det første vedtaket lider av feil,  skal selvsagt kommisjonen ved den nye behandlingen rette feilene og eventuelt treffe vedtak om gjenåpning – dette følger av sikker forvaltningsrett.

Gjeldende rett innebærer derfor at det i nærværende sak ikke spiller noen rolle at en anførsel er fremmet tidligere, hvis det påvises at det i tidligere avslag er svakheter i beslutningsgrunnlaget av en karakter som er nevnt ovenfor. I så fall skal disse svakhetene korrigeres under den nye behandlingen og sees i sammenheng med sakens øvrige bevisligheter, herunder virkningen av det som representeres av nye bevis. Derfor kan et tidligere avslag på en begjæring om gjenåpning meget vel endres, slik at saken får et nytt og positivt utfall, selv om noen av argumentene som tilsier gjenåpning er fremført og vurdert tidligere.

Sagt på en annen måte: Hvis en anførsel ikke er tilfredsstillende behandlet i forbindelse med den tidligere bevisvurderingen, eller bevissituasjonen ikke er adekvat utredet basert på et korrekt og fullstendig faktum, må dette gjøres ved behandlingen av den nye begjæringen om omgjøring. Det samme gjelder hvis kommisjonen  har misforstått noe i forbindelse med det første vedtaket eller drøftet problemene ut fra en uriktig rettslig problemstilling, eller foretatt et for snevert utvalg av faktum. Da må man ved den nye realitetsbehandlingen «justere» beslutningsgrunnlaget.

Bare hvis de tidligere vedtak er basert på et korrekt faktum,  riktig bevisvurdering,  en riktig lovanvendelse og en riktig saksbehandling, kan Gjenopptakelseskommisjonen ved senere begjæringer henvise til sine tidligere vedtak. Hvis man ved den nye begjæringen i tillegg påberoper seg nye bevis – noe som er tilfelle i nærværende sak – må man foreta en ny vurdering av hele beviskjeden. Det må vurderes på nytt fordi det er tilført nye saksopplysninger og fordi man ved de tidligere vedtak har »vektet» bevisfaktorene på en måte som ikke lenger nødvendigvis er riktig. Når dette anføres av Torgersen, må anførslene realitetsbehandles.

D. Særlig om beviskravet i alvorlige straffesaker

Når det gjelder beviskravet generelt, legger vi til grunn at det for domfellelse kreves at det ikke er noen tvil om utfallet, og at eventuell tvil ikke være ufornuftig eller ubegrunnet. Bare hvis det praktisk sett ikke kan være tvil om at den tiltalte er skyldig, kan vedkommende dømmes. Ved vurderingen av bevisenes styrke, både enkeltvis og samlet, kan man ikke bygge på statistisk beregnet sannsynlighet. Dels kan det være umulig å fastslå en slik sannsynlighet, dels vil en slik statistikk ikke nødvendigvis være avgjørende i enkelttilfeller. Bevisbedømmelsen beror ofte på en vurdering av flere momenter som hver for seg vil ha ulik bevisstyrke. Det kreves ikke at ethvert enkeltmoment skal være bevist utover enhver rimelig tvil, så lenge det etter en samlet vurdering av momentene ikke er tvil om konklusjonen.

Når det foreligger flere bevis i en sak som uavhengig av hverandre kan trekke i retning av å knytte en person til handlingen eller til åstedet, må disse faktorene vurderes samlet for å fastslå hvorvidt vedkommende, utenfor enhver fornuftig og rimelig tvil, er gjerningsmannen.

I gjenåpningssaker er det slik at selv om det kan reises tvil med hensyn til ett eller flere bevis, vil ikke dette i seg selv bety at saken skal gjenåpnes. Avgjørende er om  en samlet bevisbedømmelse  gjør det «meget tvilsomt om dommen er riktig» – for å knytte vurderingen opp til § 392, annet ledd– eller at man  står i en situasjon hvor bevisene er «egnet til frifinnelse», jf § 391 nr. 3.

Ved den konkrete beviskravsvurdering som skal foretas er det viktig å presisere følgende:

I nærværende sak er det to «fortellinger» om Torgersens bevegelser/adferd på drapsnatten.

Det er disse to alternative og innbyrdes uforenlige »fortellinger» som er aktuelle: Påtalemyndighetens drapsteori og Torgersens forklaring med hensyn til hva han gjorde natten mellom 6. og 7. desember.

Hvis det f.eks. i dagens situasjon – etter en totalvurdering av alle bevis – er «meget tvilsomt» om påtalemyndighetens teori er bevist med tilnærmet 100 % sikkerhet i forhold til Torgersens forklaring, er hovedvilkåret i § 392, 2. ledd tilfredsstilt. Det må i dagens situasjon – som påpekt ovenfor, være klart – ikke bare meget tvilsomt – at Torgersens forklaring ikke kan avfeies under henvisning til at den bare representerer teoretisk og hypotetisk tvil. Dette skyldes både at påtalemyndighetens bevis for Torgersens skyld i dag fremstår som særdeles svake – og at Torgersens forklaring støttes av viktige og troverdige vitner.

Et ytterligere forhold: Av påtalemyndighetens svar i forbindelse med tidligere begjæringer kan man få inntrykk av at man bruker en helt annen – og i norsk rett ukjent – tilnærmelsesmåte for bevisvurderingen. Det opereres med en rekke faktorer som har «formodningen mot seg» og så kumulerer man disse og konkluderer med at summen av angivelige usannsynlige tilfeldigheter blir så stor at beviskravet er oppfylt.

Denne fremgangsmåten kan ha en viss retorisk effekt, men er fundamentalt gal. Den representerer kort og godt en grunnleggende uriktig tilnærmingsmåte til beviskravsspørsmålet. Dette grunnleggende poenget skal vi komme tilbake til nedenfor i del 5 når vi foretar den nærmere drøftelse av hvorvidt vilkårene for gjenåpning i henhold til § 391 nr. 3 og 392, annet ledd er tilstede.

VIII. Nærmere om bevistemaet

I 2006- og 2010-vedtaket har Gjenopptakelseskommisjonen slått sammen samtlige bevismomenter og gitt uttrykk for at disse er vurdert under ett – noe som imidlertid er vanskelig å harmonere med konklusjonene på de enkelte drøftelser.

Det er selvfølgelig viktig og riktig med en helhetsvurdering. Spørsmålet er imidlertid om man ikke – før man foretar dette – må presisere hvilke bevis som skal vurderes i forbindelse med hvilke bevistemaer.

Vi mener at man først og fremst må fokusere på om Torgersen var til stede i Skippergaten 6 b på drapstidspunktet. Det var på dette tidspunktet – ikke på det senere tidspunktet da gjerningsmannen forsøkte å anstifte en brann – som er det avgjørende for spørsmålet om hvem som er gjerningsmannen.

Det er imidlertid selvfølgelig en sammenheng: De to tidspunktene må sees i sammenheng, men det er mest hensiktsmessig å ta utgangspunkt i spørsmålet om Torgersens eventuelle tilstedeværelse på drapstidspunktet.

Spørsmålet om han kom tilbake noe senere på brannstiftelsestidspunktet representerer et tilleggsspørsmål, som selvfølgelig influerer på vurderingen av det første spørsmålet – på samme måte som konklusjonen på spørsmålet om tilstedeværelse på drapstidspunktet, kan spille en rolle for vurderingen av Torgersens angivelige tilstedeværelse på brannstiftelsestidspunktet.

Hvis Torgersen er tilnærmet utelukket som drapsmann etter en analyse av forholdene på drapstidspunktet, må saken langt på vei være avgjort: Jo svakere påtalemyndighetens argumentasjon på dette punkt er, desto sterkere må bevisene for Torgersens retur være – slik at man totalt sett konkluderer med at det er overveiende sannsynlighet at Torgersen er gjerningsmannen.

Dette betyr at vi først bør vurdere om Torgersen var til stede på åstedet på drapstidspunktet.

Gjennomgangen nedenfor i del 2 av de taktiske bevis viser at Torgersen etter all sannsynlighet ikke var til stede i Skippergaten 6 b på det kritiske tidspunkt. Og konklusjonen på drøftelsen av de tekniske bevis som refererer seg til drapstidspunktet, «overstyrer» ikke denne konklusjonen. Tvert imot bekreftes vår tidligere konklusjonen basert på de taktiske bevis. I tillegg er det altså slik at Torgersens forklaring støttes av detaljerte og troverdige vitner.

Det er ikke på noen måte slik at gjennomgangen av bevisene viser at det bare er hypotetisk og teoretisk tvil med hensyn til Torgersens forklaring. Tvert imot viser gjennomgangen at påtalemyndigheten ikke er i nærheten av å oppfylle bevisbyrden for så vidt gjelder spørsmålet om Torgersens tilstedeværelse i Skippergaten 6 b på drapstidspunktet.

Så kommer da tilleggsspørsmålet: Returnerte Torgersen til åstedet for å anstifte brann?

I denne forbindelse er det to spørsmål som gjennomgås i del 2:

  • Hvor sannsynlig er påtalemyndighetens teori med hensyn til motivet for å reise hjem? Vi påviser i del 2 at det angivelige motivet – henting av fyrstikker – fremstår som søkt og lite sannsynlig.
  • For det annet gjennomgår vi de taktiske bevis som påtale­myndigheten har anført til støtte for sitt syn på Torgersens angivelige retur. Vi vurderer i denne forbindelse påtalemyndighetens viktigste bevis fra 1958 (Dorenfeldts såkalte tidsskjema nr 2 og vitnet Bergersen) og sammenholder dette med Torgersens forklaring og sakens øvrige beviseligheter.

Konklusjonen er at Torgersens forklaring fremstår som den mest sannsynlige.

Dette betyr at det ikke er noen tilleggsmomenter som refererer seg til spørsmålet om Torgersens påståtte retur, som medfører at vi må revurdere vår konklusjon når det gjelder usannsynligheten for at Torgersen var tilstede på drapstidspunktet. Det foreligger således intet som medfører at vi må revurdere vår konklusjon ovenfor med hensyn til spørsmålet om Torgersen var til stede på drapstidspunktet. Det var han ikke.

Denne konklusjonen er basert på en samlet vurdering av alle de taktiske bevis. Vi minner for øvrig om at det ikke er riktig å slå alle bevismomentene sammen til et uspesifisert skipperskjønn uten angivelse.

IX. Den psykologiske utfordring

Et sentralt problem i Torgersen-saken er av ikke-rettslig karakter og knytter seg hverken til faktum eller juss. Fordi domsstolene og Gjenopptakelseskommisjonen tidligere har avslått grundige begjæringer om gjenopptakelse, har man en situasjon hvor det klart er en realistisk fare for at sekretariatet og kommisjonsmedlemmene er preget av tidligere avgjørelser og argumentasjon – og at man ikke i tilstrekkelig grad kan nullstille seg.  I dette ligger det ingen kritikk. Det er en allmennmenneskelig reaksjon at man i saker som man har arbeidet mye med, og hvor arbeidet har resultert i en bestemt konklusjon, vil man ha en intuitiv grunnholdning/ magefølelse med hensyn til at de tidligere vedtak er riktige.

Denne intuitive grunnholdning forsterkes ved gjentatte avslag – dette er en psykologisk realitet som man må ta høyde for.

Og, for å gjøre saken ytterligere komplisert: Den psykologiske utfordring blir enda større når man skal ta stilling til den kritikk som i nærværende begjæring er rettet mot lovanvendelse og saksbehandling. Det sier seg selv at Gjenopptakelseskommisjonens administrasjon og medlemmer uhyre lett kommer i en forsvarsposisjon, hvor man i det lengste vil forsøke å forsvare tidligere vedtak.

Det innebærer således en helt spesiell og betydelig utfordring å gå inn i nærværende begjæring med et  åpent sinn og ta innover seg at det kan være grunnlag for å reversere tidligere avslag.

Det er i denne forbindelse hensiktsmessig å minne om et sitat som er inntatt i kommisjonens 2006-vedtak side 36-37, og som refererer til en artikkel av  professor dr. juris Ole Krarup ved Københavns universitet.

«De eksisterende beretninger om henrettelserne af uskyldige der er blevet dømt af det britiske retssystem alene i efterkrigsårene, viser – påfallende ensartet – hvordan fejl og uunderbyggede hypoteser, fordomme og – fremfor alt – modvilje mot at erkende og rette tidligere begåede feil, fører til katastrofale resultater. At erkende fejl hos andre er ingen sag. Sine egne indrømmer man derimot nødig; hvis «man» er en person med magt, politimand, anklager, dommer, er det meget svært. Og hvis «man» ikke er en enkeltperson, men et helt system, hvis enkeltaktører er innbyrdes afhængige af hinandens reaktioner og gjensidige forventninger, er det nærmest umulig. Systemene lukker sig om fejlene som efterhånden forvandler sig til overgreb, og jo mer graverende de er, des stærkere virker lukkemekanismerne. Gang på gang oplever man at politifolk, anklagere, dommere og nævningene lukker øjnene for selv åbenbare modsigelser.

Retssystemet fungerer i skyggen af en ufeilbarlighetsmyte der udelukker feiltagelser. Fejl er ikke blot pinlige, de er principstridige. Enhver dom er i sig selv en bekræftelse af sandheden. De fejl der måske var hændelige – om end ikke helt tilfældige – får, efterhånden som processen skrider fram, samme betydning som et skævt kort i bunden av et korthus. Alt bliver skævere og skævere, konsekvensene bliver mer og mer uoverskuelige, flere og flere beviser skal forvanskes og manipuleres for at resultaterne skal passe. Det afgørende i straffeprocessen bliver ikke sandheden, men jagten på en bekræftelse af myndighedernes hidtidige forestillinger om skyld. Selv om de oprindelige fejl er indlysende for enhver udenforstående, har de brændt sig fast som myndighedernes fordomme. En oprindelig tilfældig fejl kan i processens løb eskalere til et forsætlig overgreb.»

Det er også riktig når kommisjonen på side 37 for egen regning i 2006-vedtaket minner om at det kan være flere omstendigheter som ligger bak vurderingene som har ført til at det ble avsagt en dom som i ettertid viser seg å være uriktig. En av grunnene kan kort og godt være at bevisbildet, slik det ble presentert for retten, ikke etterlot noen forstandig og begrunnet tvil om at den tiltalte var skyldig. Dette er utvilsomt det som lå bak lagrettens fellende kjennelse i 1958.

Det er svært lite Torgersens prosessfullmektiger i denne gjenopptakelsessaken kan gjøre for å sikre seg at Gjenopptakelses­­kommisjonens sekretariat og medlemmer går inn i den nye begjæringen uten noen form for forhåndsoppfatninger, og at man vurderer saken på et fritt grunnlag. Vi kan ikke gjøre annet enn å påpeke denne store psykologiske utfordringen.

Men vi hadde ikke påtatt oss den omfattende oppgaven som Torgersens prosessfullmektiger og utarbeidet nærværende nye begjæring om gjenåpning hvis vi ikke

  • hadde hatt tillit til at hjemlene for gjenåpning og våre rettssikkerhetsgarantier når det gjelder gjenåpning, vil bli tolket riktig
  • hadde hatt en tro på at man i Gjenopptakelseskommisjonen forvalter disse reglene med den nødvendige integritet, kunnskap og kritiske sans
  • hadde trodd at sekretariatet og kommisjonen greier å vurdere saken i dag på et helt fritt grunnlag – uavhengig av tidligere argumentasjon og konklusjoner
  • hadde trodd at det – i forlengelsen av dette – vil bli truffet et vedtak om gjenåpning og
  • hadde trodd at vi nå tar innover oss den ufattelige og katastrofale systemtragedie som har ødelagt Fredrik Fasting Torgersens liv.

 

Gå videre til Del 2: De taktiske bevis. En analyse av påtalemyndighetens teori.

 

Notes:

  1. Vi har brukt begrepet gjenopptakelse om begjæringer som var sendt før straffeprosessloven skiftet terminologi i 2005. Deretter er gjenåpning brukt. ↩