Torgersensaken må gjenopptas!

Før hun ble sjef for politiets hemmelige tjenester, var Janne Kristiansen leder for den kommisjonen som i 2006 avslo Torgersens begjæring om gjenopptakelse. Man kan anta at daværende Justisminister Knut Storberget følte seg trygg på at han ville få en systemtro og lojal medarbeider da han oppfordret Kristiansen til å søke PST-jobben. Den massive kritikken etter 22. juli, støttet opp av godt dokumenterte påstander om at hun flere ganger har kommet med feilaktige opplysninger, ser imidlertid ut til å sette punktum for Kristiansens karriére i PST. (Oppdatering: Nei, gitt!)

Assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening Arne Jensen hadde for litt tilbake et innlegg i Aftenposten som gir en følelse av dejavu for de av oss som mang en gang har klødd oss i hodet over Gjenopptakelseskommisjonens ubegripelige avslag fra 2006. Bakgrunnen er at Redaktørforeningen sammen med en rekke andre medieinstitusjoner har begjært innsyn i lydopptakene fra de åpne delene av Treholtsaken, noe PST har avslått på det aller innstendigste. PSTs begrunnelse er i følge Jensen “fullstendig dominert av prosessuelle og formelle betraktninger” og “nærmest blottet for reelle argumenter”. Den virkelige godbiten kommer når PST fremhever det uheldige i at straffesaker prøves i mediene etter at de er rettskraftig avgjort, da dette vil kunne “undergrave tilliten til domstolen”. (Sett gjerne inn din egen STASI-vits her).

[Les mer...]

Boken ”…aldri mer slippes løs…” av Camilla Juell Eide og Erling Moss er en av de mest lesverdige tekstene som er skrevet om Torgersensaken. Boken kom ut i 1999 og gjør rede for Torgersens bakgrunn og hendelsene som ledet frem til arrestasjonen. Den gir detaljerte beskrivelser av åstedet, sporene, vitnene og politiets etterforskning av drapet, og den følger rettssaken i 1958 og pressens dekning av denne.

Når det gjelder de tekniske bevisene har det skjedd mye siden 1999. I boken beskrives disse bevisene som uklare, men det er viktig å ha klart for seg at de i dag er fullstendig tilbakevist av vitenskapen.

Boken har lenge vært vanskelig å få tak i, men takket være Nasjonalbibliotekets glimrende satsing bokhylla.no, kan den nå leses gratis på nettet.

Les “…aldri mer slippes løs…” her

Torgersens advokat Jan Tennøe har anmeldt Gjenopptakelseskommisjonens medlemmer for straffbar tjenesteforsømmelse. Anmeldelsen er utløst av kommisjonens konklusjoner om at barnålbeviset er like sikkert i dag som det var under rettssaken i 1958. En slik konklusjon er fullstendig uforenlig med bevisene i saken.

Les hele anmeldelsen av Gjenopptakelseskommisjonen her

Tennøe har også anmeldt Statsadvokat Anne Margrete Katteland for falsk forklaring. Katteland har utarbeidet påtalemyndighetenes uttalelser i forbindelse med Torgersens gjenopptakelsesbegjæringer. I sin omtale av barnålbeviset har hun gitt villedende informasjon og således beredet grunnen for kommisjonens “misforståelse” av dette beviset.

Les hele anmeldelsen av Statsadvokat Katteland her

Regjeringsadvokaten har kommet med et tilsvar til Torgersens stevning av Gjenopptakelseskommisjonen. Deres strategi ser i første omgang ut til å være å få saken utsatt eller stanset. Dersom dette ikke skulle lykkes, ønsker de at saken deles opp slik at retten først behandler det formelle spørsmålet om hvorvidt domstolene i det hele tatt kan overprøve Gjenopptakelseskommisjonens bevisvurdering. Regjeringsadvokaten har kun i liten grad imøtegått alle de feil som er påvist i stevningen.

Les tilsvaret her

Torgersens prosessfullmektig Jan Tennøe har respondert på tilsvaret med et nytt prosesskriv. Her går han imot at saken stanses eller deles opp, og opprettholder alle anførsler i stevningen.

Med en viss resignasjon konstaterer jeg at man heller ikke ved denne korsvei møter en konstruktiv holdning til betydningen av de feil som Torgersen er blitt utsatt for. I stedet forsøker Staten ved uholdbar jus å avskjære Torgersen fra å få dokumentere og påvise konsekvensene av at Gjenopptakelseskommisjonens vedtak av 2006 og 2010 lider av mange og graverende feil. Så vidt jeg også forstår tilsvaret vil Staten endog forsøke å avskjære min part fra å påvise at han ble utsatt for graverende feil under rettergangen i 1958 idet vurderingen av om det ble begått feil den gangen anføres å ligge under kommisjonens frie skjønn som ikke kan prøves. Jeg kan bare stille meg undrende til det jeg erfarer, nemlig at det ser ut til at det ikke er grenser for hvor graverende feil mine motparter mener at det er berettiget å overse i tilfellet Torgersen.

Les prosesskrivet her

[Les mer...]

Torgersens prosessfullmektig i søksmålet mot Gjenopptakelseskommisjonen, Jan Tennøe, publiserte tidligere i år en artikkel om saken i bladet Juristkontakt. Artikkelen er skrevet før han påtok seg å føre Torgersens sak mot kommisjonen, og Tennøe er allerede her svært krass i sin vurdering av kommisjonens arbeid.

Det er nå på sin plass å stille det retoriske spørsmål hvorfor kommisjonene ikke i en samlet vurdering går inn på hvilke bevis som kan begrunne Torgersens skyld. Den som setter seg litt inn i saken, vil nok fort finne ut hvorfor. Slike bevis finnes simpelthen ikke. Det er ikke mulig på noen enkel måte å gi en begrunnelse for Torgersens skyld. Dette problem har så kommisjonene løst ved helt å avholde seg fra adekvate betraktninger.

Og da presser et nytt spørsmål seg på. Har kommisjonene avslått gjenopptakelse til tross for at de innser at de ikke er i stand til å begrunne hans skyld, eventuelt til tross for at de selv legger til grunn at det ikke finnes bevis som kan felle Torgersen? Positiv ond tro, var et uttrykk jeg ble kjent med da i sin tid jeg leste formuerett. Uttrykket synes å være anvendelig i flere deler av jussen.

Les hele artikkelen her

[Les mer...]

I en artikkel i Klassekampen 18. mai trekker høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum paralleller mellom Torgersensaken og Dreyfussaken, historiens kanskje mest kjente justismord.

Jeg har fulgt sakens mange forviklinger gjennom flere år og vi var nok mange som hadde håpet at de siste avklaringene med hensyn til de tekniske bevis skulle ha beveget både påtalemyndigheten og Gjenopptagelseskommisjonen til å se på saken med friske øyne. Vi kan ikke la denne saken, en skamplett på Norge som rettsstat, falle.

Les artikkelen her

Fredrik Fasting Torgersen har som kjent saksøkt Gjenopptakelseskommisjonen. Torgersens prosessfullmektig Jan Tennøe har nå levert inn et prosesskriv i saken, hvor han gjennomgår to av sakens momenter i detalj:

• Flere vitner observerte en mann som fulgte etter drapsofferet Rigmor Johnsen da hun var på vei hjem den kvelden hun ble drept. Ingen av disse vitnene kunne senere plukke ut Torgersen som den mannen de hadde sett. Det eneste vitnet som hadde sett forfølgeren på nært hold og snakket med han, beskrev en mann som var helt ulik Torgersen.
• Vitnet Ørnulf Bergersen avla et for Torgersen svært ødeleggende vitneprov da han hevdet å ha sett Torgersen komme ut fra Skippergata 6b rett etter at drapet fant sted. Bergersen var en narkoman vaneforbryter som på dette tidspunktet var på rømmen fra politiet. Etter å ha vitnet mot Torgersen fikk han ettergitt store deler av sin fengselsstraff.

Les prosesskrivet her

Forfatter Thorvald Steen ser på Torgersensaken med påtalemyndighetenes briller i artikkelen “Et forsvar for statsadvokat Lauritz J. Dorenfeldt”. Dorenfeldt var aktor under den opprinnelige drapssaken mot Torgersen.

At Torgersen ble dømt i 1959 var ifølge Steen ikke et ondsinnet overgrep mot en uskyldig mann, men en naturlig konsekvens av den informasjonen man den gangen hadde tilgang til. Steen gjør rede for den etterfølgende utviklingen, der vitenskapen har avdekket at det ikke er hold i de tekniske bevisene som ble ført i saken. Han avslutter:

Lauritz J. Dorenfeldt ville ha vitenskapen med seg for å kunne felle en så rettferdig dom som mulig ut i fra sin tids forutsetninger. I Torgersensaken kan vi ikke si det samme. Det er ikke bare en ulykke for Torgersen, men for oss alle. Om ikke det norske rettsvesen tar inn over seg at Dorenfeldts hovedpremiss for å dømme Torgersen ikke lenger holder, har de gjort rettssikkerheten og den juridiske tenkemåten en ubotelig bjørnetjeneste.

Les artikkelen her